Tilbake

I sannheten
Av H. Müller

Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Slm. 86, 11

Verdens barn spør også etter veier. Én spør etter veien til rikdom, hva han skal gjøre for å samle seg mye gods. Et unødig spørsmål! Rikdom hadde han nok av, hvis han hadde gudsfrykt med nøysomhet. For de som frykter Herren, mangler ikke noe som helst. Det å være tilfreds med det en har, er en stor vinning. En annen spør etter veien til ære, hva han skal gjøre for å oppnå makt og berømmelse i verden.  Makt hadde han nok av, hvis han forsto å beherske seg selv og bekjempe sin lidenskap. For den som er herre over sitt sinn, er mektigere enn den som inntar en by. En tredje spør etter veien til velvære, hva han skal gjøre for å kunne leve hver dag i herlighet og glede. Dersom han arbeidet for å bevare en god samvittighet, ville han ikke savne dette. En god samvittighet er et daglig velvære. Kristne søker bare etter veien til himmelen. Der finnes den rette rikdom, som ingen tyv kan stjele eller møll fortære. Der er den rette ære, som varer til evig tid. Der er det rette velvære, gledes fylde for Guds ansikt og lykksalighet ved Hans høyre hånd evinnelig.
Vi er skapt av Gud, ikke for dette forgjengelige, men for det evige liv. Søker du dette, - Jesus er veien, sannheten og livet. Be Ham om at du må få kjenne Ham rett og følge Hans fotspor i troen. I Ham er du da på rett vei, og da vandrer du i sannheten.

Alene ved Ham!
Av H. Müller

Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Ap.gj. 4, 12

Den som søker frelsen utenfor Kristus, er lik en som vil plukke vindruer av torner eller fiken av tistler. Penger og gods metter ikke sjelen - store kunnskaper stiller ikke hjertets tørst - egenrettferdighetens gjerninger kan ikke gi samvittigheten fred - et liv - hvor fromt og godt det enn kan være i menneskenes øyne - gir likevel ikke noe sikkert håp. Jesus er det eneste tre som bærer livets frukter, den eneste klippe som vi kan bygge trygt på, den eneste trøst vi kan forlate oss på, den eneste frelser fra nød og elendighet. Årsaken er at vi alle sammen er syndere, og det er bare én Gud og én mellommann mellom Gud og menneskene, nemlig mennesket Jesus Kristus, som ga seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle.

Ikke enhver!
Av H. Müller

Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mt. 7, 21

Du kaller deg en kristen. Hvorfor gjør du det? - Fordi jeg tror på Jesus Kristus og er døpt i Hans navn. - Svaret er riktig, og godt er det om det forholder seg slik med deg. Tro og dåp gjør et menneske til en kristen. Til dåpen må det også komme en sann og hjertelig tro. Som klærne ikke gjør mennesket, så kan dåpen alene heller ikke gjøre en kristen. Mange tusen går fortapt, selv om de er døpt.

Hvorfor? Fordi de ikke har trodd. Og mange tusen sier: Jeg tror, men de går likevel fortapt. Hvorfor? Fordi de ikke tror av hjertet. Tror du av hjertet, da heter det: Kristus er min Herre og min Gud og jeg er Hans verk, skapt av Ham til gode gjerninger. Kristus er min lærer, og jeg er Hans elev. Hans ord er mitt lys, Hans liv mitt forbilde. Kristus er min yppersteprest og min frelser, jeg er ved Ham fri fra synd og skyld. Kristus er min konge, jeg er Hans undersått. Det er Hans sak å byde, min sak å lyde. Forholder det seg slik med deg, da er du en kristen både i navnet og gagnet. Men ille er det hvis du går for å være en levende, men likevel er død. Å kalles en kristen uten å være det, det styrter i helvete. Men å kalles en kristen og være en kristen, det fører til himmelen.

Guds bilde
Av H. Müller

Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det. 1. Mos. 1, 27

Verdens store bok har likså mange blader som det er skapninger. Men på hvert blad har Guds finger skrevet kjærlighet, bare kjærlighet. Gud er kjærlighet. Dette viser Han i særlig grad på mennesket.
Da Gud skapte jorden ved sitt ord, la Han samtidig i den, den skjulte, naturlige spirekraft til alle vekster, og da Han sa: Jorden gi gress, urter og trær, kom alle slags planter frem av jorden.
Likedan var det da Gud skapte mennesket i sitt bilde. I denne skapning la Han da ned evnen til alle dyder, og denne evne kom snart herlig til syne i for­standen, viljen og hjertet, i tanker, ord og gjerninger, så mennesket blomstret med guddommelige dyder, liksom jorden var full av alle slags blomster og himmelen av skjønne stjerner.

Guds bilde strålte i mennesket som i et klart speil. Menneskets ånd hadde klart lys og full visdom til å erkjenne Gud, seg selv og alle ting. Sjelen var full av kjærlighet til Gud. Derfor hadde den ingen annen vilje enn Guds vilje, og med viljen til det gode eide den også kraften til å utføre dette. I denne likhet med Gud var menneskene salige, uten sorg og smerte, fri for døden, og herrer over alle ting på jorden. Alt var til nytte for dem, mens ingenting kunne skade dem.

Dette er blitt annerledes på grunn av synden. Men Gud være lovet! Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det fortapte. Ved Ham skal Guds bilde fornyes i oss, og vår salighet gjenopprettes.

Syndens lønn
Av H. Müller

Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle - Rom 5, 12

I begynnelsen var mennesket som et Guds paradis. Det blomstret med alle dyder, liksom en hage som Gud selv hadde velsignet og plantet med egen hånd. Men ved synden er mennesket blitt en forbannet åker, som ikke bærer annet enn ugras, torner og tistler. Det har Ingen kjær­lighet til det gode, men bare lyst til det som er ondt. Dets vilje og begjær er ondt fra ungdommen av.
Dette lærer Skriften, og hvis du ikke vil tro den, så kast blikket på deg selv. Hva finner du der? Synden i ditt hjerte og døden i dine lemmer, - døden, som er syndens lønn.
At døden er den mørke gjennomgang fra det jordiske til det himmelske liv, kommer alene av synden. Uten den ville overgangen vært herlig, ingen død og forråt­nelse, men derimot forklarelse.
Alt dette skriver seg fra Adams fall. Som stammen er, slik blir også greinene. Adam ble en synder, følgelig er alle vi som nedstammer fra ham, syndere. Det som er født av kjødet, er kjød.
Derfor viser den onde natur seg snart i gjørlige synder. Neppe har barnet begynt å si fram enkelte lyder, før det begynner å synde. Det viser seg egensindig, vred og misunnelig, og ettersom det vokser, kommer flere og flere synder til syne.
Se på livet i verden! Der ser du synd på synd. Synden har forgiftet hjertet, og dermed livet. En uren kilde kan ikke gi rent vann. Synden kleber ved all menneskenes tale og handling.
Men synden er imot Guds natur, og derfor setter den et skille mellom menneskene og Gud, og dermed også mellom menneskene og saligheten.
I Gud er salighet, utenfor Gud er usalig­het, død og fordømmelse. Hva blir det da til overs for menneskene? Ingenting uten Guds forbarmelse.

Ved kjærlighet
Av H. Müller

Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. 1 Joh. 4, 9

Frykt for Gud var syndens første frukt. Adam og Eva flyktet for Gud og skjulte seg mellom trærne i hagen. Gleden i Gud var borte, og frykt for dommeren var kommet i stedet.
Denne frykt har også vi fått i arv sammen med synden. Den ligger på bunnen av enhver sjel, og bryter frem så snart et menneske ved loven kommer til erkjennelse av sine synder.
Men frykt bringer pine og driver kjærligheten ut. Kjærlighet forener, mens frykt derimot atskiller. Der hvor det ikke er noen kjærlighet til Gud, der er det heller ingen glede i Gud, ikke noe gudelig sinn; der det ikke er noen glede i Gud, er det heller ingen salighet.
Skulle vi bli hjulpet, måtte vi bil befridd fra frykten for straffen, for ellers kan kjærligheten ikke komme inn. Men hvordan skal det skje? Gud er jo en fortærende ild, og Hans rettferdighet fortærer synden, som ilden fortærer strå. Men Gud er også kjærlighet, og Han har forbarmet seg over oss og sendt oss sin Sønn, Jesus Kristus, som har gitt seg selv til en gjenløsningsbetaling for alle.
Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred. Da nå synden er sonet ved Jesu blod, kan vi overgi oss til Gud med tillit. Da kan vi glede oss i Ham og igjen leve opp i kjærlighet til Ham.
Tror du at du er forløst ved Jesus Kristus? Tror du, så elsker du Gud. Den ene ild antenner den andre; Guds kjærlighet antenner den troendes kjærlighet. Og denne kjærligheten til Gud fortrenger mer og mer lysten til å synde. I stedet gir den lyst til bønn og alt annet godt, og slik fornyer den Guds bilde i mennesket.