Tilbake

Har du beredt Herrens vei?
Av L. A. Moe

Les: Luk. 3, 1 – 6

Har du beredt Herrens vei – veien for Ham til ditt hjerte?
Det er mennesker, - en annen klasse enn de, jeg nyss beskrev, - som nokså trøstig mener å kunne svare ja, til dette spørsmål. De har beredt Herren veien, de har omvendt seg; - de har de lagt vinn på å gjøre alle sine dager, sier de. De har, - slik lyder deres bekjennelse, - alltid søkt å sky det onde og beflitte seg på det gode; - derfor er de seg ikke bevisst noe ”særdeles” ondt; - de har bestandig bedt til Gud og holdt seg til Ham, og Han har derfor også alltid vært med dem; - de har ikke vært slik som så mange andre mennesker; - de har flittig søkt Guds hus og gått til alters, og de har kanskje også holdt husandakt – iallfall om søndagen.
De har i det hele søkt å leve et ærbart og rettskaffent liv både for Gud og mennesker; - derfor har de da også godt håp for evigheten, og de er også så trygge og rolige, de har aldri noen uro eller angst for å gå fortapt, alt står så bra og vel til.
Om noen ville trede hen til disse og som døperen Johannes rope til dem: ”Bered Herrens vei, omvend dere og gjør bot!” – så skulle de be en slik en vende seg til andre som kunne trenge denne formaning bedre. Derfor sitter de også og hører Ordet om død og dom, uten at dette noensinne anfekter dem. De er egenrettferdige. Det var slik fariseerne på Johannes’ tid hadde det, og det var ingen som så lite aktet på hans preken, som de.
- Forresten er denne slags mennesker innbyrdes høyst forskjellige, hva livet angår. Somme av dem nøyer seg med et lavmål, med overmåte lite hellighet i livet. De tar det ikke strengt. De kan banne, lyve, leve i daglig kiv med sine husfolk eller naboer, de kan endatil være uærlige og ukyske. Men likevel er de sikre, forunderlig nok; - for det er deres trøst at et menneske er nå engang en syndig og skrøpelig skapning, som Vår Herre ikke kan ta det så nøye med, og så har de dessuten strevd så godt de har formådd, de har gjort det de har kunnet, - skulle Gud så ikke være fornøyd?
Andre tar det dog meget strengt, de er rene helgener, og om de enn ikke tør si seg fullkomne, så er det deres trøst, at Gud vil ta viljen i gjerningenes sted, og en god vilje mener de å ha hatt.

Kjære leser, du skulle vel aldri høre til disse mennesker du? Du er trygg, rolig, du har aldri noen uro eller angst; - for du mener, at du har beredt veien for Herren, du står deg godt med Ham. Skulle det være slik, da er din stilling farlig, langt farligere enn de lettsindige og likegyldige verdensmenneskers, jeg først talte om (tidl. i samme preken. Red. anm.).
De utsetter sin omvendelse, men de vet at den må til; - så gjelder det bare om at Gud får vekke dem opp og stanse dem på syndens vei, og det kan nok skje. Men du har ikke noen trang til omvendelse, du sier fred, fred og ingen fare; - det er ikke noe som står på, for du har gjort og gjør, det du formår, og dermed er du rolig. Du er egenrettferdig, du er ”rik og har overflod” i det åndelige, ”mangler ingenting.”
Det var slik fariseerne hadde det. Derfor kunne de ikke ta imot Jesus, frelseren, sjelelegen. De var ikke syke, men friske; - derfor hadde de ikke bruk for Ham. Men ingen mennesker er lengre borte fra Gud enn nettopp slike, og tollere og skjøger har lettere for å gå inn i Guds rike enn disse; - for de har lettere for å omvende seg, lettere for å komme som den forlorne sønn og bekjenne: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn” (Luk. 15,21).

Har du beredt Herrens vei – veien for Ham til ditt hjerte?
Om begge de første slags mennesker, som nå er nevnt (de lettsindige og likegyldige og de egenrettferdige mennesker), gjelder det, at de ikke har beredt veien for Herren, de har ikke engang for alvor begynt med det, og vil heller ikke begynne, så lenge de ikke lærer sin synd å kjenne.

- Men så er det også slike, som vel har begynt, men som på spørsmålet, om de har beredt veien for Herren, vil svare: ”Akk nei dessverre, det har vi ikke; - vi har visst nok arbeidet på denne vei, men den er ennå ikke ferdig, og vi vet heller ikke, om dette noensinne riktig vil lykkes; - Gud miskunne seg over oss.”
Jeg tror det er mangfoldige, som sukker og tenker slik. Det er mennesker, som det virkelig er om å gjøre for, å få en frelst sjel, men som ikke riktig vet, hvordan det skal skje, som gjerne vil ha Jesus inn i sitt hjerte, som lengter og sier:

Jesus, din søte forening å smake
Lenges og trenges mitt hjerte og sinn,

men som ennå ikke er kommet i forening med Ham.
På en måte har slike mennesker beredt veien for Herren. De har hørt kallet, Herrens banking på døren, og de har lyttet til det. De har latt Ånden overbevise seg om synden; - de går der dømte og fordømte av loven; - de har tatt dommen over seg; - den tidligere lettsindighet og likegyldighet eller egenrettferdighet er blitt brutt. Mens verden ler og fjaser og aldri tenker på sin synd, så går de der med ”lønnlig hjertegråt” over den. De klager: Akk min synd, min synd. De roper av det dype til Herren om nåde. Se her er jo veien beredt, kjære leser. Det er jo det som må til, når Jesus skal gå inn, at vi erkjenner vår trang til Ham, at vi blir syke etter Ham. Dette er nettopp hjerter, Han kan gå inn i. Gud, som bor i det høye og hellige, bor så gjerne hos en nedbøyd i Ånden (Jes. 57,15), hos dem som i egne øyne er slike store syndere.
Hvorfor får Han så ikke gå inn? Fordi de er vantro og synes, at veien ennå ikke er banet. ”Hver dal skal fylles opp, hvert fjell og hver haug skal senkes. Det krokete skal rettes ut.”
Men akk, i deres hjerter finnes ennå så mange syndens daler, sumper og moras, så mange hovmodets fjell, så mange krokete og svikefulle tanker. De er ennå ikke verdige til å la Jesus gå inn, veien må ytterligere ryddes. Og så går de der og arbeider dagen lang, ofte i årevis, og stenger for Jesus. Og når de hører, at nå kommer Han atter, og når de ser og erfarer, at Han går inn til andre, og gjør dem glade og lykkelige, da sukker de og sier:

Hvorledes skal jeg møte
Og favne deg, min skatt?
Du skjønne morgenrøde
Mot all min jammers natt!
Min Jesus si, hvorledes
Mitt arme hjerte skal
Oppsmykkes og beredes
Deg til en brudesal?

Kanskje har du det slik? Du vil så gjerne ha Jesus inn, men du er så uverdig, du har så mye synd, ikke anger nok, du er så kald og ond, ja du er den største av alle syndere, ditt hjerte er så gjennomfordervet, - derfor kan du ikke motta din frelser. Er det slik? Du vil ytterligere rydde veien, bli frommere, bedre og mer gudfryktig; - er det slik? Da vil jeg si: Du må bli ennå ringere i dine egne øyne. Du får tømme kalken til bunns og lære, at alt ditt arbeid intet nytter; - at du er åndelig udugelig, at ”om du kunne gråte blod, om dette i din makt blott stod” – det hjalp likevel ikke noe til din frelse.
Og lærer du det, så du sier:

Jeg er så ganske ringe
Så fattig og så tom,
Jeg kan deg intet bringe
Til gave, Herre from.
Jeg eier kun et hjerte,
Hvis hele håp er du;
Det brast uti sin smerte,
Kom du meg ei i hu; -

nå, da er veien beredt, - så får Jesus gå inn.
- Så får du prøve deg selv. Har du lært dette, da har du beredt veien, da bor Jesus hos deg, og det forestår deg en glad julefest og en salig evighet.
”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” (Slm. 139,23-24).