Den troende ved livets ende
Av Jørgen Moe
Les: Mt. 11, 2 – 10
Om den troende gjelder det, når det lider mot enden: ”Han trenger av sitt
fengsel ut, som mot sin brudgom kjærlig brud:”
Johannes higet ut av den skumle fengselscelle som omgav ham. Om dør og slå ikke
hadde tvunget ham, så hadde han ilt derfra. Med skyndsom hast hadde han da søkt
hen til Ham, som han hadde drevet så mange andre hen til.
- Slik er det med den troende, når det stunder mot enden. Verden blir mer og mer
et fengsel for ham. Allerede legemssmertene forøker den flyttelyst, han alltid
har båret på i hjertedypet. Og hjemlengselen vokser p.g.a. den kreftenes
avmattelse, som hemmer hans virksomhet for Herren. Hans sykeseng blir ham et
fengsel, som avsperrer ham fra den gjerning, Gud har satt ham til. Om denne har
et ytre, timelig eller mer åndelig preg, ser han dog sitt kall i den. Og jo
varmere hans kjærlighet er, dess tyngre faller det ham å ikke kunne arbeide,
skjønt dagen ennå ikke er gått.
Han ville så gjerne flytte dit, hvor kraften er evig og usvekket, og hvor selve
gjerningen er salighet. Han ville gjerne se den Herre og frelser som led og døde
for ham, se Ham, som Han er, ansikt til ansikt, lese Hans
guddomskjærlighet av Hans øyne, høre Hans kjærlighets velkommen, knele ned for
Hans trone og takke Ham med hele sitt vesens udelte kjærlighet. Ja
reisedagen ser han i møte med dyp lengsel.
Han må naturligvis ikke bli utålmodig i sin lengsel. Likesom Gud har en gjerning
for ham å gjøre, så lenge han skal bli her nede, slik har Gud ennå en
fullendende gjerning å gjøre i ham, og den tør han for allting ikke ønske
avbrutt. Men lengter inderlig etter, at ”tiden og stunden var salig opprunnen” –
det må han, han kan ikke annet.
Imidlertid bærer den som vandrer mot døden alltid flyttelysten på sjelens bunn;
men denne er ikke alltid like levende. Det kommer stunder da den avløses av det
engstende spørsmål: Men er du også flytteferdig? Jo lenger det lider mot
reisetimen, dess alvorligere går han i rette med seg selv. Mye av hans
syndighet, som han ikke så før, eller ikke så i hele dens fælhet, den ser han nå
så klart. Verdens fristelser er lukket ute, men det fordervede hjerte bærer han
ennå på. Dettes utålmodighetsutbrudd kan han vel tvinge, men han griper seg
likevel ofte i indre uvilje og motstand, når smerten blir stor. Han ville gjerne
takke og må dog
sukke om kraft til å bære byrden.
Legemskreftene avtar og med disse sjelskreftenes spenstighet. Tanken formår ikke
lenger som før å dvele ved de hellige sannheter. Sjelen kan ikke lenger som før
søke næring av Guds ord. Bønnens vinge er stekket, han kan i lidelsenes timer
bare bryte frem i enkelte sukk. Han blir engstelig, ja forferdet og sier: Å, det
åndelige liv går tilbake hos meg, ikke fremad. Og så kommer det nå og da timer,
da hans livs synder, som han trodde utslettet i Jesu blod for evig,, begynner å
grine frem igjen under blodstenket og anklage ham på ny, ja samle seg og vokse
til et fjell som skjuler Guds himmels nåde for ham, mens sjelefienden peker på
det og sier: Hvordan vil du komme over? Da er han i en anfektelse lik Johannes’.
Men da går han
Johannesveien til Herren: ”Vil du også frelse en så arm fortapt synder som meg?
Og dette oppriktige spørsmål lar nådens Herre aldri uten svar. Han sier til Den
Hellige Ånd: ”Gå hen og forkynn den arme: ”Evangeliet forkynnes for fattige!”
Det er det rette svar; for fattig er han som sendte bønnes bud.
Så hører da evangeliet om den nåde som oppsluker all synd, ham til! Før har han
mang en gang syntes, at ordet om nåden lød for fritt og for fullt. Da tenkte han
på de andre. Nå tenker han på seg selv. Nå vil han ikke ha satt noen demning for
det.
- Han går Johannesveien til Herren i sin dåp. Før har han ofte hatt så liten
bruk for denne. Nå bærer han sitt store hjertespørsmål frem til Herren der, hvor
denne lenge før han kunne be eller spørre, i velvillig kjærlighet innpodet ham i
seg og gjorde ham til et Guds barn. Og Herren lar Ånden svare:
”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid!”
Nå får han bruk for sin dåp.
Og han går Johannesveien til Herren der, hvor den andre Johannes lå opp til
frelserens hjerte, i den hellige nattverd. Før har han så mang en gang klaget
over, at han hadde liten følelig virkning av sakramentet. Men nå kommer han med
den rette nådehunger. Nå kan Guds Ånd senke ordene: ”Den som eter mitt kjød og
drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. Den
som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham,” ned i
hans hjerte, slik at de gjenlyder der inne. Nå gir Herren salig svar i
nattverdmåltidet, så anfektelsens mørke viker, og troens tande blusser opp med
klart lys, og angstens spørsmål skiftes om med den glade bekjennelse: ”Guds Sønn
er min, jeg går herfra med Ham til himmerike.”
Brudgommens røst har gledet ham med den fullkomne glede.