Tilbake

Har du blitt et Guds barn?
Av R. Moe

Les: Luk. 4, 23 – 30

Herre Jesus! Full av nåde og kjærlighet er du kommet for å forkynne evangeliet for de fattige. Å, kjære Herre, gjør oss riktig fattige i ånden, så vi måtte få en hjertelig hunger og tørst etter dette salige budskap. Du finner så mange harde hjerter og lukkede ører, og likevel blir du ikke trett av å tale sannhetens ord til oss. Å Herre! - vend deg ikke fra oss, om du også blant oss finner så mange som er døve for din tale, og mange ustadige, vankelmodige hjerter. Vi ber, bli likevel hos oss, for til hvem skal vi ellers gå hen? Du har det evige livs ord. La dette ord i dag lyde for oss, og gi Gud, at det måtte finne rom i ett og annet synderhjerte til frelse og fred i Jesu velsignede navn! Amen.

Ryktet om Jesu kraftige gjerninger gikk over Galileas land og nådde også Hans fedrenes by, Nasaret. Der hadde Han ennå ikke vært, etter at Han hadde begynt sin Messiasgjerning.
Dagens tekst fører oss hen til det første møte med folket i Hans egen by. Ventelig var forventningen spent og nysgjerrigheten stor. Deres eget bysbarn opptrådte som undergjører og lærer.
Men man var visst nok på forhånd mindre gunstig stemt, for Han hadde gått Nasaret forbi. Det er ingen tvil om, at de fleste nå ventet å få se ett eller annet underlig, ett tegn, eller en helbredelse eller noe slikt, men i dette ble de igjen skuffet. De fikk bare et ord - en tale, men hvilken tale! Jeg skulle nok gjerne ha hørt den!
Herren talte over det deilige sted hos Jesaja, hvor Messias sier: "Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren!" (Jes. 61,1-2).
Det var en herlig tekst, og at Herren har forstått å tale til hjertet over den, kan vi skjønne av virkningen, for det heter, at alle forundret seg over de livsalige ord og ga Ham vitnesbyrd.

Skjedde det nå noen stor vekkelse i Nasaret etter denne tale? Akk nei. Det gikk der, som det går så mange ganger og på så mange steder. Man hører en predikant, man beundrer hans tale, hans person, hans stemme osv., - man taler om ham en stund, fortaper seg i spørsmål og diskusjoner om, hvor han er fra, hvem han er og mye annet slikt, og så vender man igjen tilbake til sin gamle tankegang og sitt gamle sinn.
Det godtfolk av Nasaret var nok svake, eller la oss heller si sterke i så henseende, for allerede mens de satt der i synagogen, begynte de etter den første forundring å ta fatt på den samme tanke og tale som før hadde opptatt dem. De mottok ikke det livsalige evangelium de hadde hørt, med glade hjerter, men tenkte bare på det spørsmål: Hvorfor går Han Nasaret forbi, - hvorfor gjør Han ikke noen slik gjerning her som i Kapernaum og andre steder? Mon Han virkelig, - Han den enkle, fattige mann, som vi har sett gå her iblant oss, mon Han virkelig vil gjøre krav på å være profet eller kanskje noe enda større?
Bysladderen hadde visst nok å gjøre i Nasaret i de dager, og det var visst mange som kunne bevitne, at Han ikke var likere enn så mang en annen.

Men gjør vi ikke de folk av Nasaret urett i å dømme dem slik?
Nei, dessverre. Legg bare merke til Herrens ord i dagens tekst Han, som kjenner hjertene og griper hjertets innerste tanker, Han grep dem nettopp i å tenke og tale slik, og Han refser dem for det. Og i Markus' evangelium, der hvor han forteller om dette første møte i Hans egen by, der sier evangelisten uttrykkelig, at Han forundret seg over deres vantro og kunne på grunn av denne samme vantro ikke gjøre noen kraftig gjerning blant dem.
Dersom nå Herren hadde vært et alminnelig, skrøpelig menneske, en taler som bare søkte å vinne yndest og berømmelse, så hadde Han visselig sluttet i tide og ikke kommet med de ord som vi leser i dagens tekst.
Men det var ikke for å høste ros for sin deilige tale, Han var kommet til dem, men for å tale sannhet og for å fri dem ut av løgnens lenker. Derfor kom det skarpe, straffende ord, derfor fikk nasareerne høre, at det ikke var bedre fatt med dem, enn med folket på Elias' og Jesajas' tid, da Gud Herren søkte ut to hedninger, enken i Sarepta og syreren Na'aman og viste sin godhet på dem, mens Han gikk Israel forbi.
Det var derfor heller intet under, at de gode nasareere ble fulle av vrede over slik tale, ja så forbitret, at de endatil dro Ham med seg opp på et høyt berg for å styrte Ham utfor.

Men Hans time var ennå ikke kommet. Hans skulle enda friste det samme i noen år, tale evangeliets ord, beundres og heves til skyene, tale straffens og dommens ord over en syndig slekt og forhånes for det og omsider til takk henges på et kors.

Slik ble altså sannheten mottatt i verden, da Gud sendte den i sin Sønns skikkelse.
Apostelen Johannes beskriver kort Hans skjebne med de ord: "Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham" (Joh. 1,11).
Senere synes Han visstnok å ha fått en bedre mottagelse. I denne stund er det jo millioner som "tror" på Ham og, som det ser ut til, "tar imot" Hans ord.
Men om det med disse millioner som "tror" på Ham, også er skjedd det som apostelen sier skulle skje med dem, som mottar Ham, nemlig at de "er blitt Guds barn" (Joh. 1,12), det tør være tvilsomt.
Vi kan på forhånd slutte det av det, at vi jo kan vite og se, at menneskehjertet til alle tider i grunnen er det samme. Det tåler like så lite nå som den gang å høre sannheten, - det vil nærmere si, den sannhet som dømmer og straffer. Den er nemlig for det naturlige menneske som bitre dråper, dem barnet vegrer seg for å ta imot, selv om man aldri så mye forsikrer det, at det gjør godt.
Ja hver gang min lille jente skal ta medisin, da må jeg tenke på nasareerne den gang, å ja - alle nasareerne som har levd, og som også lever nå.
Det skal sterke overtalelser til for å bevege henne til å ta den sure mikstur, om hun da i det hele lar seg bevege til det.
Og slik skal det også stor overtalelse og mye møye til for å bevege menneskene til å ta imot sannhetens og sunnhetens legedom, som Gud sendte til verden i og med Sønnen, vår Herre Jesus.
Det er derfor slett ikke sagt, at alle de som har ord for å "tro" på Ham, virkelig har "mottatt" Ham slik som apostelen mener, at man må motta Ham for derigjennom å bli et Guds barn.
Vi kan for svært mange navnkristnes vedkommende slutte dette også av deres liv, idet de enten temmelig åpenbart lever i syndens tjeneste, eller er treller i denne verdens tjeneste, lever et verdslig, sanselig liv, eller også, under et ytre ærbart liv skjuler et for Gud og Hans rike dødt og kaldt hjerte.
Så det er nok altfor åpenbart, at nasareerne har mange slektninger i verden, mange åndsfeller blant oss, ja det bor en nasareer i ethvert syndig menneskebryst.

Ja, det bor en nasareer i enhver av oss. Hvor er vi ikke glade i oss selv, stolte av oss selv og våre innbilte dyder? Hvor er vi ikke ustadige, utålelige, dømmesyke, hovmodige? Hvem er det, om han er nokså ussel og ring, som ikke har et eller annet fortrinn å rose seg av! Hvor skjuler ikke egenkjærlighetens og innbilskhetens ånd seg under så mang en tilsynelatende ydmyk og beskjeden tale og opptreden. Hvor såre er vi ikke, når vi kritiseres, og hvor selvbehagelige, når vi roses!
Sannelig, det skal møye, det skal arbeid, det skal overtalelse til for å vinne bukt med denne onde ånd, denne forvendte natur, dette egenkjærlige hjerte. – Og det skal fremfor alt kjærlighet til, som ikke skyr noen møye, en kjærlighet som ikke blir trett, en kjærlighet som kan bie og tåle og holde ut, en kjærlighet som finner seg i å avvises og likevel kommer igjen, utrettelig og uuttømmelig, - det skal en kjærlighet til, som på hin dag i Nasaret åpnet sine armer for den vanartige slekt, - Han, som for å forkynne evangeliet for de fattige, for å helbrede alle dem, som har et sønderknust hjerte, for å forkynne frihet for de fangne, ja Herrens nådens år for alle som ville høre, - Han, som forstøtt og jaget bort likevel kom igjen og forkynte det samme budskap for alle, om Han dog kunne vinne noen, - Han som foretrakk et menneskeliv i møye og fornedrelse fremfor den herlighet Han eide hos Faderen, - Han, som valgte et kors, da Han kunne eid en trone.
En slik kjærlighet må det til for å vinne bukt med dette onde forvendte hjerte, og Han har ved denne sin kjærlighet vunnet overhånd over noen, for det er da jo, Gud skje lov, dem som er beseiret av Jesu kjærlighet og har latt seg fange av Ham; - det er dog dem som har bøyd seg i støvet for det knusende dommens ord og har kastet all egensindighet bort, som har gitt Gud æren og i ånd og sannhet har mottatt Ham som både har bøyd dem ned og reist dem opp ved den sannhet, som Han brakte ned fra himmelen, og som ved det virkelig er blitt ”Guds barn!”
Men disse vil være de første til å erkjenne, hvor tungt og smått det gikk, hvor mye møye Herren hadde med dem, hvor mang en overtalelse som ble spilt på dem, - disse vil være de første til å anklage seg selv og de siste til å anklage Ham, som har bøyd dem ned og reist dem opp, - disse vil, hver gang Hans velsignede navn nevnes, og hver gang Han skildres og forkynnes som den som er salvet av Herrens Ånd til å forkynne evangeliet for de fattige, til å forkynne frihet for de fangne og de blinde, at de skal få synet igjen, - disse vil, sier jeg, av fullt hjerte svare Ja og Amen, denne skrift, dette ord har gått i oppfyllelse på meg uverdige synder, Gud være evig lovet!

Nå, kjære tilhørere, skal den Herres Jesu kjærlighet vinne noen sjeler blant dere? Han vil jo også så gjerne ha ditt hjerte o din sjel som en frukt av all sin kjærlighet og møye.
Se derfor har Han i dag igjen kommet til deg, kanskje mang en gang vist bort, og står nå for deg som Han hin dag sto i synagogen i Nasaret og spør også deg: - er du en fattig som trenger og vil ha den rikdom som Gud har åpenbart i Sønnen, er du en fanget som sukker etter frihet, er du en blind som hjelpeløs tigger om lys og liv, er du en fortapt synder som undrende hører om Herrens nådens år?
Ja slik, full av nåde og fred står den Herre Jesus midt iblant oss, holder frem for oss de herlige løfter, som profeten ga oss i Guds navn, sier oss, som Han den dag sa til nasareerne: ”I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres;” – jeg vil gi det som her er lovt og forespeilet, nå er Herrens nådens år, - kom enhver som tørster og ta livets vann uforskyldt, - kom, dere syndere, og la dere forlike med Gud!
Og dere, kjære venner, som i dag hører denne Hans tale, disse Hans ord, hvordan tar dere imot det? Er det et liflig budskap og en god tale fra Herren deres Gud for dere? Er det for dere, som apostelen sier, et troverdig ord og vel verd å ta imot, dette ord, at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere? Er det livets brød for deres hungrige hjerter og levende vann for deres tørstende sjeler? Er det manna med himmelsk smak i ørkenens tørrhet?
Og Han som taler slik, den korsfestede og gjenoppstandne Herre Jesus, hva synes du om Ham? Er Han elskelig i dine øyne og såre umistelig for deg? Føler du, at du må ha Ham inn i ditt hjerte og sinn med all Hans nåde og gave? Eller er det kanskje med deg som med folket i Nasaret, du gripes kanskje i dag, som så mange ganger før av Hans livsalige ord, men det verdslige, vantro sinn får igjen overhånd, og det hele er glemt!
Ak, kjære sjel, det er vantro dette, om enn dine lepper kanskje bekjenner troen, og du går og gjelder for en kristen.
- Det er vantro dette, og denne vantro stenger døren for Ham, så Han heller ikke kan få gjort noen kraftig gjerning med deg, - den kraftige gjerning som vi alle trenger, nemlig å bli utfridde, forløste og frelste.
Eller er du kanskje blant dem, som spør etter kraftige gjerninger, som sier, la Ham åpenbare seg på en eller annen håndgripelig og kraftig måte, så skal vi tro Ham, mens du vegrer deg for å la Ham gjøre den kraftige gjerning med deg, som alene kan overbevise deg om Hans sannhet og nåde, nemlig den gjerning å gå inn i ditt hjerte og så gjøre deg til et Guds barn og forlike deg med din Gud?
Akk, er det slik med deg, da stenger du jo døren for Ham ved denne din vantro og blir gående i natten, mens lyset skinner tett ved din dør.
Da er du jo forvendt og som et vanartig barn, og du får finne deg i å høre tuktens harde ord, om enn ditt hjerte blir opprørt ved det.
Eller har du kanskje andre innvendinger å gjøre, andre påskudd for å nekte Ham adgang til ditt hjerte? Du kan kanskje fordra å høre det gode budskap om glede og fred, men du støtes ved den alvorlige tale om synd, død og dom, forarges over det og finner, at dette er hård tale, hvem kan høre den? Du dåre! – er Han en frelser, da må det jo være en fortapelse å frelses fra, er Han oppstandelsen og livet, da må det jo være en død å oppstå til livet fra, er Han sannheten, da må det jo være en løgnens forvillelse, som Han leder deg ut ifra. Vil du slette ut og skjule for deg den mørke bakgrunn, den sorte natt, som Han stråler frem fra som lyset, å, da slukker du også med det samme ut lyset og blir i natten.

- Å, da er du uten unnskyldning, om Han gjør som Jehova fordum, om Han går deg forbi og vender seg til enken i Sarepta og syreren Na’aman, dvs., til dem som begjærer Hans hjelp, til dem som er blinde og begjærer å få se, til dem som er fanget og begjærer å bli fri.
Og du forbitres kanskje på Ham for det, likesom nasareerne den gang, - da, sjel, bærer du dommen over deg. ”Du ville ikke! – du ville ikke!” Også du får da høre om enn i en annen betydning, enn det engang ble sagt: ”Deg skje, som du vil!”

Men også den oppriktige, søkende sjel, som dog for alvor begjærer nåde og fred, kan ved sin vantro hindre og stenge for Hans nådegjerning. Hvor mang en slik går ikke hen og sier i sin nød: ”Å. om jeg bare var verdig til å få Hans nåde, men jeg er for uren, altfor uverdig og alt for syndefull!”
Se, dette er også vantro, den Herren tukter, som Han engang tuktet de bedrøvede disipler på veien til Emmaus. Han har jo med ord forsikret at Han tar imot syndere, og Han har i gjerning stadfestet sitt ord, for Han ”døde til fastsatt tid for syndere (ugudelige)” (Rom. 5,6).
Se derfor fortjener Han tiltro, den kjære, trofaste Herre, og hver den, hvor uverdig han enn måtte være, som setter sin tro til Ham, skal ikke bli til skamme, han skal visselig få oppleve Herrens nådens år og få erfare, at i Ham er alle Herrens løfter Ja og Amen.
Se, derfor, kjære venner, når den Herre Jesus i dag i vår forsamling som hin dag i Nasarets synagoge og forkynner ”Herrens nådens år,” da la oss ikke gjøre som nasareerne den gang gjorde, og som vi så mange ganger har gjort, - beundre Hans ord og tale for en kort stund og så siden glemme dem. Nei, la oss motta dem i troende hjerter, slik at Herren kan få bli hos oss og få utrettet sin kraftige frelsesgjerning i og iblant oss.

Det gi oss Gud i nåde for Jesu skyld! Amen.