Tilbake

En nasareer
Av Peter Meyer

Varslet av Gud i en drøm, drog han til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at Han skulle kalles en nasareer. Mt. 2, 22 – 23

Guds Sønn vokste opp i Nasaret under sin himmelske og jordiske fars beskyttelse og ble der sterkt, Han ble fylt av visdom, og Guds velbehag var over Ham (Luk. 2,40).
At Han vokste opp i denne by og ikke i Jerusalem, heller ikke i Betlehem, men i Nasaret, dette skjedde under Guds særskilte styrelse, nemlig for at ett av de profetiske navn som var tillagt Messias, ved det skulle få sin bokstavelige anvendelse. For evangelisten sier: ”Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at Han skulle kalles en nasareer.”
Profetene betegner ofte Messias som nasareer, som betyr spire eller skudd. Slik sier Jesaja i kap. 11,1: ”Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt.”
Sakarias taler om det samme, skjønt han bruker et annet uttrykk, når han i kap. 3,8 sier: ”Se, jeg lar min tjener Spire komme,” og noe lignende sier Jeremia i kap. 23,5: ”Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire.”

Hvorfor kaller nå profetene ofte Messias for en spire eller et skudd? Ved å kalle Ham med dette navn, har de visstnok nærmest villet betegne Hans dype fornedrelse under Hans jordeliv, Hans ringhet og uanselighet for mennesker. Dette går tydelig frem av det viktige sted hos Jesaja kap. 53,2: ”Han skjøt opp som en kvist for Hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham.”
”På en merkverdig måte, ledet Gud det slik,” sier en fortolker,” at Jesus senere ble kalt nasareeren med henblikk på hine profetsteder; for sannsynligvis hadde Nasaret selv fått sitt navn ”svakt skudd” p.g.a. sin litenhet og armod. Hos jødene var stedet dypt foraktet (Natanael sa: Kan det komme noe godt fra Nasaret?).
Så måtte da, sier Matteus, ved en merkverdig styrelse Messias få navnet ”svakt skudd” av sitt foraktede bosted, for at profetstedene også skulle bli bokstavelig oppfylte.

Navnet ”nasareer” peker altså på Kristi ringhet, som profetene allerede hadde forkynt om. På et ringe, foraktet sted ble Han oppfastret, og Hans hjemsted spredte ingen ytre glans over Ham. Ved hele sin fremtreden på jorden ville Herren vise,

”at verdens storhet, stas og stand
For Ham ei gjelder minste grann.”

Hans livs begynnelse, fortsettelse og ende bærer det samme preg. Han unndrar seg med flid fra den beundrende mengde, som ennå i det lengste ville tro, at Han skulle kaste av dekket og trede frem i jordisk glans, og på toppunktet av anerkjennelse rir Han frem til Jerusalem på et esel, et foraktet dyr.
Hvorfor vil nå Herren være så ringe og ikke foreta noe skritt som Han kunne vekke oppsikt ved?
For å besvare dette spørsmål må vi merke oss Hans hensikt med å komme til verden. Han kom ikke for å søke sitt eget; Han hadde ikke og kunne ikke ha verdslige formål, nemlig jordisk anseelse og makt. Han kjente verdens ånd og vesen som er forfengelighet, ærgjerrighet, maktbegjær og nytelse. Derfor anla Han sitt liv slik, at alle skulle se motsetningen til verden på Ham, og lære å forstå, at alene ydmykhet, lydighet og selvfornektelse er det som er til behag for Gud, mens alt det som verden er full av, er en vederstyggelighet for Ham.
Verden søker nemlig sitt eget under den ytre anseelse og nytelse og bøyer seg ikke under Gud i erkjennelsen av å intet være, men ”Kristi mat er å gjøre Hans vilje, som utsendte Ham” (Joh. 4,34).
Derfor må Han være likesom en død overfor verden, og verdens fyrste søker forgjeves å bringe Ham bort fra de spor som Faderen har bestemt for Ham, ved å oppfordre Ham til å søke verdens ære og makt.
Vi behøver bare å minnes den store fristelse som Guds Sønn ble utsatt for i ørkenen, da satan viste Ham alle verdens riker og deres herligheter og tilbød Ham dette under betingelse av, at Han ville tilbe ham.
Her viser Kristi sanne storhet, Hans renhet og lydighet seg i det herligste lys under Hans ytre livs ringhet.

Men det ”svake skudds” ringhet har alltid vært gjenstand for anstøt. Stikk motsatt av det som er menneskenes liv i denne verden, måtte det være en brodd i deres hjerter. Hans egne brødre tilskyndet Ham til å gjøre seg berømt (Joh. 7,4), Hans tilbaketrukkethet tiltalte dem ikke. Så lenge de ikke trodde på Ham, så lenge de ikke hadde fått øye på Hans oppgave og sanne storhet, Hans indre åndelige herlighet, måtte dette være slik. Det måtte gå som den gamle Simeon forut forkynte, som ved Jesu fremstilling i templet så gripende talte om, hvordan Han skulle bli ”et tegn som blir motsagt,” ja hvordan endatil Hans egen ”mors sjel skulle gjennombores av et sverd” (Luk. 2,34,flg.), ved hvilket det visstnok også må tenkes på, det merkelige offer av sine yndlingsønsker for sin sønn hun måtte foreta, likesom jo også disiplene bare nødig ga slipp på sine kjødelige Messiastanker.
Endatil de, tok jo anstøt av Ham, slik at Peter en gang tok Ham til sides og irettesatte Ham, fordi Han ville underkaste seg lidelse og død, og de alle sammen forlot Ham og flyktet, da fiendenes urettferdige hender hadde grepet Ham.
Så mye er altså Kristi ringhet ethvert menneske imot, og det er bare i Guds Ånds skole, vi lærer å se dens nødvendighet og den sanne storhet som ligger skjult under det ringe dekke.

Nasareer som Han
Av Peter Meyer

Varslet av Gud i en drøm, drog han til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at Han skulle kalles en nasareer. Mt. 2, 22 – 23

Også for vårt liv har Kristi ringhet stor betydning. Måtte Han gå denne vei for å frelse oss, og måtte Han gi avkall på all verdens herlighet, lyst og glede for å fullføre Faderens vilje, så er det heller ingen annen vei for oss, om vi skal være Hans rette disipler. Vi skal nemlig være forent med Ham ved likheten med Hans død (Rom. 6) og dele samfunnet med Hans lidelser (Fil. 3,10).
Kalte til Hans samfunn, må vi ta til takke med å dele Hans kår og ikke mene, at vi kan unngå lidelser for Hans skyld, miskjennelse, forakt, ja forfølgelse. Innpodet i det ”svake skudd” (betydningen av Nasaret) blir også vi ringe og ubetydelige i verdens øyne.
Hør hva hans store tjener Paulus sier om seg selv! Han taler om sitt liv som et liv under ære og vanære, under ondt rykte og godt rykte, han er fattig og gjør dog mange rike, har ikke noe og eier likevel alt (2 Kor. 6,8-10).
Kristi ringhet lærer oss å kunne unnvære mange av denne verdens goder og være tilfredse i de ringeste kår. De kristnes selvfornektende liv skal nå være en levende preken om, at det beste i verden ikke er sunnhet, timelig lykke og velvære, enn si overdådighet og vellyst, men dette å være Kristus lik, hva enten nå vår lodd i verden er tung eller gledelig. Har vi ikke Hans sinn, så er vi ikke Hans (Rom. 8,9).
Hans ringhet lærer oss å ha øyet festet på det ene nødvendige uten hensyn til verdens gunst eller ugunst, bifall eller motsigelse, den lærer oss navnlig nå ved årsskiftet, at det beste år vi kunne få, er det som bringer oss rike åndelige gaver, om enn de ytre kår er nokså ublide.

Hva synes du om et slikt liv? Vil du la deg føre i Kristi fotspor og dele Hans ringe kår? Vil du uten å spørre kjød og blod lide med Ham? Vil du stå på Hans side og holde fast ved gudsfrykt og tro midt iblant en skare av dem, som har sitt livs røtter i verden, og tåle forhånelser, fordi du går den trange vei med Kristus?
Visstnok er det surt for kjød og blod, men så styrkes hjertet ved nåden, og kampen øver og styrker viljen og gjør oss mer skikket til å ferdes på himmelveien.

Vår trengsel er en gave
Av Jesu milde hånd,
Et tegn, som de skal have,
Som drives av Guds Ånd.
Vår trengsel er en ære,
Som Gud oss dertil gav
Vår Jesu lik å være,
Det roser vi oss av.

I Kristi kår
Av Peter Meyer

Varslet av Gud i en drøm, drog han til Galilea. Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at Han skulle kalles en nasareer. Mt. 2, 22 – 23

Navnet nasareer peker likevel ikke bare på ringhet og lidelse, det innebærer også i seg et løfte om herlighet. Dette rotskudd, Kristus, var vel lite og foraktelig, som det skjøt opp av den tørre jord fra den Davidsstamme som nå var sunket ned i ringhet. Men skuddet var bestemt til å vokse og bli et tre, som himmelens fugler kunne bygge rede i. ”Et skudd fra hans røtter skal bære frukt” (Jes. 11,1).
Selv skal det bli stort og frodig og fruktene mange og velsmakende. Og det er skjedd; for Jesus er blitt kronet med majestet og heder, og menighetens greiner, gjort fattige ved Hans Ånd, skyter nå frem fra Ham som den levende spire i livskraftig forbindelse med Ham. Lider vi med Ham, så skal vi også dele Hans høyhet og herlighet.
Men så lenge vi befinner oss her nede i fremmed jordbunn, skal håpet om overflytningen til det himmelske paradis alltid holde oss oppe. Jesu spede kvister i denne verden skal nok tross motstand, forfølgelse, ja mord vokse sin vekst; også deres fiender dør en etter en, men selv overlever de dem. Mange stormer må gå over dem, men knekker dem ikke. Dødsrikets porter skal ikke få makt over Herrens menighet. Verken dens ytre eller indre fiender har kunnet hindre Herrens verk i den.

Stor er Kristi kraft i sine lidende lemmer, men ofte synes det nå for dem å gå annerledes enn de ønsker. Da gjelder det å ikke la seg villede. Hvor ofte gjør man seg ikke et forkjært begrep om kristendommen. Som om man ved den skulle stige i ytre ære og anseelse, og hvor ofte vegrer man seg ikke for å tåle noen ulempe fra verdens side, som jo er noe uunngåelig.
En kristen bør ikke ha noen bihensikter, men strebe etter å være tilfreds med den lodd som er tilfalt ham. Å, hvor mage kamper skal det ikke til her, før hjertet blir stille og tilfreds med Guds vilje!
Hvor mektig streber ikke kjød og blod i oss mot å bøye seg ned og ta imot Herrens egne ringe kår! Men, kjære sjel, vil du dette, da kan du, hva så enn det ytre liv fører med seg, glede deg, fordi du har håp om å vokse som en kvist på Herrens vintre, inntil Han høster deg inn som en moden frukt.

Herre Jesus Kristus, du som ikke forsmådde de ringe kår og villig levde et liv i armod, forakt, forfølgelse og møye! Å, la oss ved din Ånds kraft bli bøyd ned til din ringhet og lære den villige etterfølgelse av dine fotspor, slik at alt høyt hos oss blir tilintetgjort og ditt bilde tydeligere preget hos oss!
Og la det herlige håp om å dele din opphøyelse holde oss oppe, mens vi lider etter din vilje, inntil vi når målet og arver livets krone! Amen!