Tilbake

Julegleden
Av Chr. Mehn

Les: Luk. 2, 1 – 14

”I dag er det født dere en frelser,” i disse ord er all glede innesluttet, alt det våre sjeler lengter etter, finner vi her, alle livets dunkle spørsmål får først her det rette svar. For en frelser er det vi alle trenger til, en som kan fri oss fra våre synder, som kan ta frykten bort fra våre hjerter og bringe oss det himmelske faderhjems gleder tilbake.
Og Gud være lovet, en slik frelser er det også, som tilbys oss; for Han er den Herre Kristus (Messias) i Davids stad. Han er Guds egen elskede Sønn, som er kommet ned fra himmelen; ”- for så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh. 3,16).
Han er blitt menneske blant mennesker, slik at Han kunne frelse menneskene; - Han er blitt den ringeste blant menneskenes barn, for at Han kunne dra alle til seg. For dette er tegnet: ”Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.”
Å, et forunderlig tegn! Kan dette lille barn, som ligger der borte i krybben, iført noen elendige filler, kan Han være Guds Sønn og verdens frelser? Ja, vil du søke å forstå det, - du kan ikke fatte det, for i sannhet, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbart i kjød. (1 Tim. 3,16). Og likevel står det urokkelig fast, Han er verdens frelser, hos hvem tusener og atter tusener har søkt og funnet den trøst, de søkte; - Han er den eneste som kan skaffe din arme sjel fred, den eneste som kan fylle ditt hjerte med sann glede. Prøv bare på å nærme deg Ham; - men som en arm synder, hjelpeløs i deg selv må du gå til Ham, fordringsløs må du søke Ham. Og du skal ikke søke Ham forgjeves, du skal atter bli barn, og med barnetro og barneglede skal du lytte til alt det forunderlige, som fortelles deg om dette barn. For i sannhet underlige ting er det, Han er kommet for å gjøre for oss. Som den sanne yppersteprest vil Han ta alle våre synder på seg og utslette alle våre overtredelser, ja, ”om våre synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull” (Jes. 1,18).
Som profeten mektig i ord og gjerning vil Han oppløse livets mangehånde gåter for oss, - som konge over Jakobs hus evinnelig vil Han sikkert og trygt føre oss tilbake til faderhuset; - ja, om vi enn skal vandre i dødsskyggens dal, har vi ikke noe ondt å frykte, Hans kjepp og Hans stav, de skal trøste oss.
- Ja, deri består den store juleglede, at vi i troen tilegner oss alt det Jesus har gjort for oss, at vi får visshet for dette, at alle våre synder er oss forlatt, at Gud ikke lenger er vred på oss, men skuer med faderlig velbehag ned til oss.
Har vi denne glede i våre hjerter i dag, da er vi feststemte, da vil vi ikke la englene synge alene i dag, nei, også vi vil være med og delta i englesangen: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!”
Vi vil synge slik, ikke bare med munn, men også med hjerte; - for vår sang er bare et vitnesbyrd om, hvilke herlige frukter den store juleglede har brakt oss.

”Ære være Gud i det høyeste,” slik vil vi synge, fordi vi i takk til Herren vår Gud for alle Hans velgjerninger mot oss har ofret Ham vårt hjerte, det Han kaller det rette takkoffer. Vi vil takke og love Herren hver dag, men især i disse julens dager, da vi minnes om den største av alle gaver, Han har gitt oss, sin enbårne Sønn. Vi vil love Herren, og alt hva i oss er, vil love Hans hellige navn.
Vi vil vokte oss for enhver syndig tanke, for ikke å bedrøve vår himmelske Far, - alt det vi gjør i ord eller gjerning, det vil vi gjøre alt i den Herres Jesu navn, takkende Gud og Faderen ved Ham.
Men vi skal også kunne synge: ”Fred på jorden!” – for vi har selv erfart det på våre hjerter: For ”rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus” (Rom. 5,1).
Våre synder engster oss ikke som før, Guds vrede og straff truer oss ikke, samvittigheten fordømmer oss ikke. Og som det er fred inne i oss, så finner vi også freden utenom oss blant andre Guds barn, som likesom vi kan avlegge det samme vitnesbyrd om den glede som rører seg i deres hjerter, og som bringer dem til å takke og love Herren: ”I mennesker Guds velbehag,” ja, slik kan vi også synge; - for så sant Guds velbehag hviler over hvert menneske slik, at Han ikke vil noen synders død, men at han skal omvende seg og leve, så sant må også den Guds kjærlighet, som bor i våre hjerter, komme til syne i all vår omgang blant våre medmennesker.
Vi kan ikke ville ha noen fiende; - for Gud er jo ikke vred på noen; - vi vil ikke i disse julens dager, når vi treffer sammen med venner og bekjente, på noen måte skade vår neste, vi vil ikke baktale ham, men unnskylde ham, tale vel om ham og ta alt i den beste mening.
- Dette er alltid de herlige frukter som følger julegleden, og som gjør, at vi av hele hjertet kan synge: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!”

Å, måtte vi nå alle av hjerte kunne synge slik, måtte dette være våre svar til Herren, når Han i dag atter forkynner oss det glade budskap: ”I dag er det født dere en frelser!” Ja, la oss legge et slikt innhold inn i vårt ønske, når vi nå ønsker hverandre: ”En gledelig julehøytid!”
Herre Jesus, la det skje, la oss alle få holde jul her nede slik, at vi engang kan få være med i den store juleglede opp hos deg i himmelen. Amen.

Samle dere ikke skatter på jorden,
- men samle dere skatter i himmelen!
Av Chr. Mehn

Les: Mt. 6, 19 – 23

Hvem vil med til himmerike?
Kom nå, Jesus roper nå,
Kom nå, fattige og rike,
Vend nå hjerte, sinn og hu
Fra den arme verden bort!
Tiden er heretter kort,
Her er mere å bestille
Enn med verdens lyst å spille.

Inn i himlenes rike, - dit er det vår Herre og frelser roper oss gjennom det evangeliske ord i dag; - for det er en del av Jesu Bergpreken, - inn i himlenes rike, hvor Gud bor, hvor Guds salige skapninger er, hvor det ikke er noen synd eller sorg eller smerte, hvor kjærlighet forener alle hjerter, og hvor de nettopp derfor fryder og gleder seg i sann og evig glede.
Tenk å kunne komme inn der, - ja så lykkelige kan vi alle bli.
Det var en tid i ditt liv, da du trodde på det, den gang da du ennå var barn; - nå har du kanskje for lengst mistet denne tro, verden har lært deg å være nøysom, du har sluttet deg til de mange som har funnet ut, at denne lykke ikke er å finne.
Hvor mye du har mistet! Jo, den er å finne, - er det ikke nettopp så mye du i grunnen lengter etter? Så må den være å finne, og så er her jo alle dager også de som kan vitne med apostelen: ”Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus” (Fil. 3,14).
Å så kom da og bli blant de lykkelige, vend øret til Jesu røst i dag, la deg undervise av Ham, ta Hans formaning til hjerte, - og du skal også komme inn i himlenes rike.

”Vil du dette ene tage, søk det ei på denne jord,” – slik synger vi i en av våre salmer om det ene nødvendige, som vi må eie for å komme inn i himlenes rike, og det samme vitner Jesus i dag, når det heter: ”Samle dere ikke skatter på jorden!”
Her nede på jorden, i disse jordiske goder, penger, gods, eiendommer, kostbare gjenstander, klær, og hva det nå er alt sammen, som menneskene så gjerne vil eie, mener mange, at når de bare fikk fullt opp av dette, å skulle kunne finne det som de dypest inne i hjertet savner.
Derfor arbeider de, derfor strever de, derfor svetter de, den fattige og den rike, de som ser liten frukt av sitt arbeid, og de som ser mye frukt av det; - ja det er så langt fra, at arbeidet og anstrengelsene blir mindre, om det går fremad og formuen vokser, at de meget mer nå blir ivrigere for å nå det mål som de trakter etter.
Det er dette Herren advarer imot! Ikke slik at Han skulle ville forby oss å arbeide i vårt ansikts sved; - for det har Han jo nettopp på et annet sted i sitt ord befalt oss: ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød;” (1 Mos. 3,19) – heller ikke kan det være meningen, at det skulle være galt å eie overflod av disse ting, å være formuende, rik; - nei, de timelige ting er jo gaver fra Gud, det er Han som gir oss dem, det er Han som velsigner våre henders gjerning, slik at vi kommer i besittelse av dem, - og hvordan skulle Han så ha imot, at vi har mye av dem?
Nei; - men det Han forbyr oss, det er å samle sammen, dynge opp av disse ting, eller, om vi nå ikke er verken formuende eller rike, å trakte etter dem som noe, det fremfor alt gjelder å få fatt på.
Jesus lærer oss, at det både er tåpelig å gjøre dette, og at det er ukristelig. Det er tåpelig; - for vi lever jo her nede i en verden, ”hvor møll og rust tærer,” hvor uhell og ulykke kan ramme oss snart på en, snart på en annen måte, ”hvor tyver bryter inn og stjeler,” hvor onde mennesker omgir oss på alle kanter, som misunner oss våre skatter og som ved svik og list, bedragerier og tyverier søker å berøve oss dem.
Den gjerrige er med alt det han har, likevel en fredløs mann, og uroen vokser med formuen. Var han før bekymret over å få den, så er han nå syk etter å få mer, og så har han fått denne nye bekymring til, hvordan han nå best skal kunne verne om det han har. Han har ingen fred i sine skatter i livet, og når så døden kommer, og den kommer ofte helt uventet, hvem skal da det tilhøre som han har samlet? Han må forlate det alt sammen, det går over i andres hender, som kanskje allerede lenge har vært lengselsfullt utstrakt etter det.
Og sjelen, hvor går den hen? Kan hende Herren da får si til ham, som Han fikk sagt det til den rike bonde: ”Du dåre,” – men for sent.
Ja, i sannhet, dårskap er det å samle seg skatter på jorden; - for det den gjerrige må erfare bak graven, det er, at han ikke har noen arv i Kristi og Guds rike.
”For dette vet og skjønner dere at ingen som driver hor eller lever i urenhet, heller ikke noen som er pengegrisk - han er jo en avgudsdyrker - har arv i Kristi og Guds rike” (Ef. 5,5).
Han er ”fortapelsens barn,” og vi hører i Guds ord i dag hvorfor, når det heter: ”For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.”
Har vi vår skatt i verden, så vil også vår tanke, vår lyst og lengsel være rettet på de ting som hører verden til, ja, vi vil etter hvert komme til å gå opp i disse ting med hele vårt hjerte, slik at vi likesom blir ett med dem, vi blir selv verdslige, vårt hjerte blir kaldt og dødt som metallet, det har hengitt seg til; - kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten brenner ut i den gjerriges hjerte. Og hvordan skal vi så kunne komme inn i himlenes rike? Hver den som ikke elsker, ”er i mørket, og vet ikke hvor han går hen;” – han har mistet Åndens lys, som skulle varme hans hjerte, lyse for ham og lede ham gjennom dødens mørke inn i himmelen.
”Den som ikke elsker, blir i døden!” (1 Joh. 3,14).