Tilbake

Gud er trofast!
Av Wilh. Madsen

Les: Mt. 2, 13 – 18

En vred og steinhjertet konge – Guds Sønn på flukt – myrdede barn – klagende mødre. Det er det tunge, mørke bilde som du ser i dag. Men midt i bildet står en Herrens engel. Fra himmelen er han kommet, og hans åsyn er lyst, og jo mer du fester ditt øye på ham, desto lysere blir hele bildet. Til slutt vil du utbryte: ”Takk Herren, for Han er god, for Hans miskunnhet er evig.”
Gud er trofast. Ingen sannhet er i virkeligheten høyere og vissere enn denne.
Men hvor mange hender, snart sikkert, snart skjelvende har ikke løftet seg opp og skrevet et spørsmålstegn her? Fristelsen til det ligger nær for alle, ikke bare for dem som i det hele har vanskelig for å bære over med Gud av den grunn, at de ikke elsker Ham, men også for dem som har valgt Herren til sin frelses Gud, men som likevel ofte griper seg i, at de holder på å krysse Herrens veier.

”Min sønn! Gi meg ditt hjerte, og la dine øyne ha lyst til mine veier!” (Ordsp. 23,26).
Hør hvordan Gud selv ber deg om, at du må ha behag i Hans veier. Han vet jo, at du ofte tenker annerledes enn Han og har andre anskuelser om, hva som tjener deg til gode, og Han vet også, at dersom du ikke vil bøye din tanke og vilje lydig inn under Hans, så forspiller du den salighet som Han har beredt deg. Og derfor sier Han så inntrengende: ” la dine øyne ha lyst til mine veier!”

Guds veier er trofaste. Du tviler på det, når det ser ut som om Herren har glemt sine løfter, når du neppe kan merke, at Han er til, eller om Han er det, da uten makt, uten visdom, uten kjærlighet.

Ja, når vi ser den velsignede blant kvinnene dra landflyktighetens veier, når vi ser Herodes’ tjenere bryte inn i husene i Betlehem og løfte sverd over vuggene, mens kvinner skriker over tapet av det som var kjærest for dem på jorden, da kunne vår tanke lett forvirres, og det spørsmål komme over våre lepper: Hvor er du, o Gud?

Men jeg vet, at Maria fikk behag i Herrens veier, at små martyrer lovsynger Hans navn evinnelig, og skulle vi ikke ha rett til å tro, at også noen av de klagende mødre nå bære de saliges kledning og takker Herren for Hans veier, som var så bitre og likevel så liflige?

Josef og Maria måtte flykte; Betlehemsbarna måtte dø, og deres mødre gråte. Men Jesus fikk leve. For ved Ham skulle Guds råd til synderes evige frelse fullbyrdes.
Her er salve for såret: Jesus fikk leve.
Når Maria under flukten så på det barn som lå ved hennes bryst, og hun så, at det levde, da ble hennes gang lettere. For dette barn ville hun jo ofre alt. Engelen hadde ikke satt noen bestemt tidsgrense for landflyktigheten. ”Bli der til jeg sier fra til deg.”
Men om det varte lenge, før engelen sa fra, om årene skulle gå, hennes beste livsår blant et fremmed folk, så vitnet likevel hennes hjerte: Når jeg bare har mitt barn, min Jesus, så vil jeg tåle alt og takke Gud, som nådig lot meg beholde Ham.

Jeg vet ikke om det var noen Mariasjel blant de stakkars mødre i Betlehem. Kanskje fantes ingen, som hadde sett ut etter Ham som skulle forløse Israel. Men fantes det slike iblant dem, eller var det noen som senere fikk sitte ved Hans føtter og åpne sine hjerter for Hans kjærlighet, å, hvor de takket Gud, at Han hin redselsdag lot Jesus leve, og deres livslodd bli tung.
Og de små martyrer, de, om hvem Augustin sier: ”Dere salige barn, som nyss er blitt født, ennå ikke fristet, ennå ikke kommet inn i striden og likevel allerede kronet” – 33 år etter at de hadde byttet sine blodige barneklær med lysets hvite drakt, sto Jesus midt iblant dem i dødsriket. Den lille broder som fikk leve, da de døde, Han hadde nå fullbrakt Guds frelsesråd. Hvor de jublet ved å se Ham hos seg i paradiset, og hvor de takket sin himmelske Far, at Han lot Marias sønn leve.

Kjære venn, alle de veier som Gud fører deg på, har din evige frelse til mål. Tror du dette? Jesus vil leve – leve for deg. Nå er Han gått inn til sitt himmelske evighetsliv. Gud forlenget Hans dag her nede, og Han arbeidet mens det var dag, inntil Han uttømte sin sjel til døden på korsets tre, hvor Han bar sin mors, de betlehemittiske kvinners, de små barns, sitt folks, hele verdens synd.
Og så ble Han tatt opp i herlighet. ”Se, jeg er levende i all evighet,” sier Han selv.
Og det er Hans vilje å leve for deg, ja å leve i deg.

Hvorfor gråter du?
Av Wilh. Madsen

Les: Mt. 2, 13 – 18

Hvorfor gråter du? I Rama hørte profeten klageskrik. Josefs og Benjamins stammers mor gråter, fordi hennes barn er ført bort til landflyktighetens land. Hun vil ikke la seg trøste, for de er ikke mer. Ja, hun gråter for hennes barn har syndet mot Herren, og Hans straffedom er kommet over dem.
Men Herren tukter for å frelse, og Han sier til Rakel: ”Hold opp med å gråte, og la ikke øynene felle tårer mer! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren. De skal vende tilbake fra fiendens land. Det er håp for din framtid, sier Herren. Barna skal vende tilbake til sitt land. Jeg har hørt Efra'im klage: Du har tuktet meg. Ja, jeg ble tuktet som en utemmet kalv. Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud” (Jer. 31,16-18).

Hvorfor gråter du? Over Herrens straffedommer? Har Han tuktet deg? Venn, Herren, som gjorde deg fredløs og hjemløs, som la sin hånd tungt på deg, Han tenker fredstanker for deg. Han ville ikke den gang, da Rakels barn ble straffet, at de evig skulle forbli i fangenskapets elendighet. Det var frelse for dem i Hans hjerte. Også for deg er det frelse i Guds hjerte. Påkall Hans navn og si: ”Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud!” Han skal visselig gjøre det. Sitt ord om Efra’im skal Han oppfylle på deg: ”Er da Efra'im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren” (Jer. 31,20).

Men Rakel gråter på ny. Hennes barn er visstnok kommet tilbake til sitt land, men atter er de frafalne.
Første gang benyttet Gud Nebukadnesar som tuktens redskap. Nå er Herodes svøpen i Hans veldige hender. Og hun gråter under slaget, mens hennes barn myrdes.

Men la deg atter trøste. ”Hold opp med å gråte, og la ikke øynene felle tårer mer!” Jesus lever!
Hver frafallen sjel som lar seg bøye under barmhjertighetens tukt, skal også kjenne barmhjertighetens trøst, den som er evig fullkommen i Guds enbårne Sønn, synderes venn, frelsens fyrste.

Vil du bli frelst ved Ham? Skal Han få leve i deg? Så lever du i Ham. Så er dine trengsler, dine straffer skjult i Ham. Så forteller du om Ham: ”Han tok det jeg elsket på jorden, for Han ville selv være min kjærlighet, min glede.” Så lovsynger du din Guds navn og sier: ”Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse” (Jes. 12,1-2).

Og Josef og Maria, hvem er de? Det er de hjerter som har funnet sin frelser og heller vil lide med Ham enn å slippe Ham.
”Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner!” (Luk. 1,28).
Var hun benådet da hun la sitt fattige barn i kluter og krybbe? – da hun flyktet til et fremmed land? – da hennes sjel ble gjennomboret av Golgatas smerte? Ja hun var benådet. For Jesus var hennes, og hun var Hans. Han var hennes i stallen blant okse og asen, Han var hennes på landflyktighets vei, hennes ved forbannelsens tre.

Gud har aldri lovet sine troende barn, at de skal være uten lidelser, men Han har lovet å holde dem oppe og styrke dem. Er Den Hellige Ånd kommet over deg, så Jesus er blitt ditt hjertes eiendom, da er du innviet ikke bare til herlighet, men også til lidelse. Du skal leve for Jesus. Men av det følger, at du ikke lenger får leve deg selv.

Det koster!
Av Wilh. Madsen

Les: Mt. 2, 13 – 18

Hvor mange ønsker, hvor mange lengsler må du ikke grave ned i muldet, idet du lytter til Åndens røst: ”søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd!” (Kol. 3,1).
Når Herren fører deg gjennom selvfornektelsens tornekratt, hvor du river deg til blods på de skarpe pigger, da fristes du til å anklage Ham som førte deg slik. Men straks blir din sjel stille igjen, for Herren taler til deg og sier: ”Min nåde er deg nok!”

Kong Herodes søkte etter barnet for å drepe det. Derfor flyktet Maria til et sted, hvor hun kunne være i sikkerhet med sin dyrebare eiendom.
Se, her er kilden til Herrens troendes dypeste smerte også nå. Verdens fyrste og hans tjenere søker etter Jesus for å drepe Ham. Ja, hatet vokser fra dag til dag.
Maria kunne ha utlevert Jesus, og hun var blitt befridd for sine trengsler. Mange har gjort det. De tålte ikke etterstrebelsene, de tålte ikke verdens hat og spott, og i stedet for å flykte med Jesus til et sikkert sted, flyktet de fra Jesus. Verdens vennskap vant de kanskje tilbake, men frykten for evigheten vant de også tilbake.

Flykt med Jesus! Det er bedre å lide med Ham enn uten Ham. Herrens engel skal føre deg. Han skal vise deg de rette veier. Han skal bringe deg til de sikre steder, hvor du skal forbli, inntil Han sier i fra.
Hele livet er jo et utlendighetens liv. Men, ikke sant, du vil holde ut? Du vil smile, selv om dine øyne ofte dugges, fordi Egyptens veier ligger så lang fra Kanaans land.
Dog ikke så langt. Gud som kalte Israel ut av Egypt, og som kalte Jesus, sin egen Sønn, fra det samme land først til Kanaan her nede, så til det himmelske der oppe, Han ber deg: ”Vær stille mitt barn! Timen er ennå ikke kommet. Men snart vil jeg si ifra til deg, vær da rede til å forlate utlendighetens land.
Lykkelige sjel, når forløsningens morgenrøde går opp med herlig glans over ditt liv. Lykkelige sjel, når du er løftet opp til det sted, hvor ingen streber din Jesus etter livet, hvor ingen Herodeshånd, ikke noe Judaskyss, ikke noe morderskrik skal nå Ham mer.
Venn, når du der ovenfra skuer ned på jordens veier, og evighetens klarhet lyser over dem, da skal du bekjenne, det som ofte var tungt for deg å si her nede: ”Alle Herrens stier er miskunn og trofasthet mot dem som holder Hans pakt og Hans vitnesbyrd” (Slm. 25,10).
”Herre, la meg kjenne dine veier! Lær meg dine stier!” (Slm. 25,4). ”La meg få høre om din miskunnhet om morgenen, for til deg setter jeg min lit. Kunngjør meg den vei jeg skal vandre, for til deg løfter jeg min sjel” (Slm. 143,8).
Velsign oss alle, o Gud, med din nådes lys og kraft! Amen.