Tilbake

Jesus seier – vår sier!
Av H. Løken

Les: Mt. 14, 22 – 32

Dette var den enkle fortelling som Herren i dag i guddommelig høyhet treder oss i møte med, for å velsigne oss.
Vi ser det, det er nettopp vantroen Han vil ta bort fra hjertet. Først da kan Han få velsignet oss; - for vantroen stenger, men troen åpner hjertet for Guds velsignelse.
”Dersom du tror, skal du se Guds herlighet?” (Joh. 11,40).
Ja, den som bare kunne tro! - sukker så ofte den troende og den hungrende sjel. Ut på vannet til Herren! Han vil t vi skal våge noe på Ham, på Hans blotte ord! Bare ved det fødes og vokser troen.
Men ut på vannet! Hva vil det si? Hvordan skal jeg praktisere det? Ja, det er nettopp den store kunst, som Herren vil lære sine, når Han fører dem ”gjennom vannene.”
Legg merke til de helliges historie. Hos alle fødtes troen ved Herrens ord og lydighet mot det (tenk på Abraham, Isak, Jakob, Moses og fl.), og hos alle ble den bevart og skjøt vekst gjennom mye trengsel.
Se på Abraham i offerhandlingens øyeblikk. Kniven er allerede rettet mot løftets sønn, den som alle jordens slekter skulle velsignes gjennom.
På den ene side Guds visse ord og på den annen sønnens visse død. Er det ikke som å gå på vannet; - men lydig er han mot Herrens ord, blir styrket i troen og gir Gud ære. (Rom. 4,20).
Min venn, dersom du unndrar deg for denne ubetingede lydighet mot Ordet, så innbill deg aldri, at du kan få troen eller bevare den!
Føler du kanskje at du er fremmed for Gud, at denne troens lydighet ennå ikke er opprettet i ditt hjerte? Å, så vit da: Herren står i dag i sin guddommelige frelserskikkelse for deg og sier: Kom! Du har jo lenge nok lidd nød av syndens bølger, og i havn er du ikke kommet, det sier ditt urolige hjerte deg.
Den Herre Jesus står for deg og sier: Kom! Hører du det! Å forlate sine kamerater i synden, hele sitt gamle liv, sin tro på sin naturlige dyd, akte alt for skarn mot verdien av Kristi kunnskap, alt dette forekommer deg som å gå på vannet. Kom! – lyder det igjen. Se, jeg står for døren og banker! (Åp. 3,20).
Du skynder deg, oppgir ditt falske salighetshåp, overgir deg helt til Herren og faller i Hans nådes armer.
Du skal kjenne, hvordan Hans sterke nådes hånd holder deg oppe. Og du som har fattet beslutningen om å overgi deg til Herren, men som nå ser din synd som de dype vann, som har trengt innerst inn i sjelen, og som ondskapens høye bølger; - du er nær ved å fortvile, idet du føler syndens makter gripe etter deg, - å, se da på Ham, som går på vannet, din frelser, som har trådt Guds vredes pressekar alene, som ble gjort til synd for deg, som har båret dine synder på sitt legeme på treet, som døde for dine synder og ble oppreist til din rettferdiggjørelse. Han rekker løftets hånd ut mot deg og sier: På den dag synderen omvender seg, skal han leve. (Se Esek. 33,12). Derfor, frem mot Jesus!

Og du, kjære Guds barn, som ennå fristes hardt av dine gamle synder og aldri har ro for Satan, du har vel lidd mye nød av bølgene og er enda ikke kommet over. Tenk nå på, at Jesus vandrer på disse bølger! Skulle de da oppsluke deg, Hans kjære barn? Han er jo selv blitt fristet, for at Han skulle kunne komme dem til hjelp som fristes.
Frykt ikke, det er meg! – sier Han. ”Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg.” (Jes. 43,2).
Også gjennom dødsskyggens dal vil Han føre sine.
La oss da i hellig tilbedelse falle ned for Ham og si: ”Du er sannelig Guds Sønn!”

Din, o Jesus, din å være,
Er min lyst og all min ære,
Din i liv og din i død.
Derfor vil jeg trofast stride,
I ditt fotspor vil jeg skride,
Følge deg som du meg bød.

Gud hjelpe meg til det. Amen1

Strid troens gode strid!
Av H. Løken

Les: Hebr. 12, 1 – 3

Strid troens gode strid! Slik roper Paulus til Timoteus.
En stor nåde er blitt den til del, som har latt seg føre til troen på Guds Sønn.
Men ”begynt er ikke endt.” Denne ”skare av vitner omkring oss” har ved sin vandring i troen vist oss, at det må kjempes ”med håp mot håp” for å holde hardt ved den usynlige.
Troen består jo i en fast overbevisning om de ting som ikke sees.
Men hvordan skal vi vel komme til å henge ved den usynlige og evig uten ved det, at vi gjennom trengsel rives løs fra det sanselige og timelige.
La oss betrakte denne vitneskare, som Hebreerbrevets 11 kapittel fører frem for oss (Les det!) og vi skal se, at deres tro ble prøvd, idet de tålmodig måtte vente på løftenes oppfyllelse, og at den ble prøvd gjennom mye lidelse, men deres tro var en seier som overvant verden. De valgte heller å lide ondt med Guds folk enn å ha syndens timelige nytelse, de betraktet seg som fremmede og utlendinger.
Så la oss derfor legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og betrakte oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre, - som dem som søker et fedreland! Fremfor alt være vårt blikk festet på Ham, som har gått foran oss, som er prøvd i alle ting i likhet med oss, men uten synd. Han er troens opphavsmann og fullender, den gjerning Han har begynt slipper Han ikke.
Synes det umulig å nå frem til klenodiet? – det syntes så for Jesus også, men nå sitter Han ved høyre side av Guds trone med hjertelag og makt til å komme dem til hjelp som fristes.
Så hjelpe oss Gud til å holde fast ved den urokkelige bekjennelsen av vårt håp. Amen!

Tukt og trøst!
Av H. Løken

Les: 2 Kor. 1, 3 – 7

Se, her har vi igjen en herlig frukt av troen, nemlig lov og takk til Gud, midt under trengselen! Og gjennom trengsel fører Herren sine barn.
Enhver som hører til de ekte barn opplever tukt. Men allerede dette, å være gjenstand for vår himmelske Fars tukt, er en stor trøst; - for Han refser oss til nytte, for at vi skal bli delaktige i Hans herlighet. Ja, Han, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, trøster oss i all trengsel.
Og skulle lidelsen for ett og annet Guds barn være rikelig, så er også trøsten rikelig; - for det må vel kalles rikelig trøst, når sjelen midt under lidelsen forunnes nåde til lov og takk.
Og skulle det være riktig hardt og vanskelig å bevare tålmodigheten, så merk: vår trøst er rikelig ved Kristus!
Derfor, nær til Ham i trengselen! Ja nærmere Ham desto mer trøst.
Så skal vi også tenke på, at trengsel er nødvendig ikke bare for oss selv, men for Guds menighet. Det var til menighetens trøst og frelse, både den trengsel og den trøst, som ble apostelen til del.
Hvor mang en gang har det ikke vært Guds svake og lidende barn til trøst, at de har sett andre meddelaktige i de samme lidelser og sett dem finne nåde til å komme igjennom!
Når Gud trøster og hjelper dem i trengselen, så er det også mulig for Ham å føre meg frelst igjennom! Og så viser denne trøst seg virksom i tålmodighet. Man bier og venter på Herren.
Så gi da Gud oss nåde til å dele felles lidelse og felles trøst, og felles love og takke vår kjære Far. Amen!