Tilbake

Babels tårn – menneskets midtpunkt!
Av K. Krogh-Tonning

Les: 1 Mos. 11, 1 – 9

Det er Guds vilje, at menneskene skal samles i samfunn. Var det ikke så, da hadde Gud aldri selv stiftet et samfunn av mennesker.
Men dette har Han gjort. Jesu Kristi menighet er et samfunn av mennesker som er stiftet av Herren selv. Og dette samfunn utgjør en så sterk og uoppløselig enhet, at menigheten i den hellige Skrift kalles Jesu Kristi legeme, som hver enkelt kristen er et lem på.
Det syndige i vår fortelling kunne altså ikke bestå i det, at menneskene samlet seg i samfunn. Den menneskelige samfunnsdannelse er i og for seg ikke synd. Gud vil den.

Men den kunne kanskje være en følge av synden? Kanskje ville det fullkomne være, at hvert enkelt menneske levde sitt liv for seg, eller at det i det høyeste dannet seg små familiekretser? Kanskje er det slik, at vårt endelige mål er å leve hver for seg, slik at enhver er bestemt til å være sin egen herre og «være seg selv nok?» Kanskje er disse store samfunn med den vidløftige organisasjon, den strenge orden og innbyrdes underordning av de forskjellige viljer, evner, krefter og interesser bare en følge av synden, som skal opphøre med synden, - bare en husholdning som Gud har tillatt menneskene inntil videre, fordi det gir anledning til gagnlig tukt?
- Dersom dette var så, da hadde det ikke blitt lagt grunn til et menneskesamfunn før synden kom inn i verden. Men en slik grunn er lagt før vi ble syndere. Og den er lagt av Gud selv. Det var «Gud Herren,» som sa: «Det er ikke godt for mennesket å være alene» (1 Mos 2, 18).
I dette ord er grunnen lagt, ikke bare til familielivet, men også til det store samfunnsliv.
Videre: Var menneskesamfunnet bare en følge av synden, da måtte det opphøre med synden. Men Jesu Kristi menighet, de helliges samfunn, varer evig. Den er et ubevegelig rike med en urokkelig grunnvoll, og den vil være samlet som et salig samfunn om Jesus Kristus også da, når Kristi «siste fiende» er overvunnet, døden.

At menneskene samler seg i samfunn er altså verken i seg selv synd eller en følge av synden.

Menneskene bygde en by. Besto kanskje deres synd i det? vi kunne fristes til å tro det, når vi ser, hvordan hovedstedene i verden er blitt hovedsteder for verdens synd. Men at samfunnet bygger seg en by, betyr i og for seg neppe noe annet, enn at familien bygger seg et hus. Det større samfunn er ikke noe annet enn en utvidelse av det mindre. Staten er en utvidelse av familien, og den trenger et større felles arnested, likesom familien et mindre. Byen er for det større samfunn, hva huset er for det mindre.
Gud kan ikke synde. Og likevel bygger Han en by. For så står det skrevet: «Og jeg (Johannes) så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom» (Åp. 21,2). «Folkeslagene skal vandre i stadens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den» (Åp. 21,24).
En «hellig stad,» bygd på den nye jord ved krefter fra «himmelen,» «fra Gud» som midtpunkt for den fornyede menneskeslekt.
I dette er det en virkelighet. Det er ikke bare bilde, da var det et dårlig valgt bilde på herligheten, dersom en stor by i seg selv var av det onde. - Nei, menneskenes synd besto ikke i og for seg i det, at de bygde en by.

Menneskene skaffer seg et midtpunkt på jorden, idet de bygger en by. Dette var i og for seg ingen synd. Byens beboere skaffer seg et midtpunkt, som byen etter hvert samles om i sin utvidelse. De bygger seg et høyt tårn. Var samlingen i en by ikke i og for seg deres synd, så kunne vel heller ikke samlingen om et tårn i og for seg være det. Tårnet kan være et vakkert symbol ikke bare på enhet, men også på det sinn som søker oppad.
På våre kirkehus bygger vi tårn nettopp for å betegne dette, at det Guds folk som bor i dem, retter sinn og sans oppad til Gud. Og når det fordum bygdes høyere og herligere kirketårn enn nå, da kommer det visst av det, at menneskene fordum var frommere enn nå, eller at det fordum var flere fromme mennesker enn nå.
Derfra lyder klokkeklangen som «kaller de levende» (vivos voco) til Guds hus og de døde til «Guds åker.»
- Menneskenes synd besto ikke i og for seg i det, at de bygde et tårn.

I en sum: Det syndige i vår fortelling besto i og for seg ikke i det, at menneskene strebet etter å opprette og bevare en sterk enhet. De manges enhet er ikke synd. Den er av Gud, som selv er én Gud i tre personer, og som vil, at menneskene skal bli ett med hverandre, idet de blir ett med Ham ved Jesus Kristus i troens og kjærlighetens ene liv.

Ett i Gud. Dette er Hans vilje med oss. Menneskenes synd besto altså ikke i det, at de strebet etter enhet, men i det, at de strebet etter en enhet uten Gud.
- I vår fortellings første del, v. 1-4, tales det om denne deres synd.

V. 1. «Hele jorden hadde ett språk og samme ord.»
Hele menneskeheten nedstammer fra ett par. Fra dette ene par har den opprinnelig fått sitt språk, som altså opprinnelig hat vært ett.
Jo videre den sammenlignende språkforskning skrider fremad, eller, om man vil, jo lenger den når tilbake i undersøkelsen av de eldste språk, desto mer slektskap oppdager den mellom språkene. Alt flere og flere utgangspunkter finner den for den forskjellige orddannelse ned igjennom tidene.
La meg til eksempel nevne ett enkelt ord, det største. Romerne kalte sin høyeste gud Jupiter (Ju- piter); - grekerne kalte ham Zeus pater; - men begge ord viser tilbake til det gamle navn på Gud, som i sanskrit heter Dyaus pitar. Og det betyr alt sammen «himmelske Fader,» et navn så åndelig og opphøyet som datidens ordbok kunne levere det.
«I disse ord ligger den eldste menneskelige bønn, den eldste religiøse poesi» (Max Müller).
Det er som et begynnende «Fader vår, du som er i himmelen,» vi har for oss i dette navn.
Men hvorfor kalte man Gud slik? Fordi man tenkte Ham slik. Fordi man tenkte Ham som Fader og tenkte, at denne Fader bor i himmelen. Bare det taler ens, som tenker ens. Enhet i språk forutsetter nødvendigvis enhet i tanker og forestillinger; - og når språkene begynner å gå ut fra hverandre, da er det uten noen tvil, fordi tanker og forestillinger begynner å gå ut fra hverandre. Dette skal vi merke oss for det følgendes skyld.
- Resultatene av nåtidens språkforskninger motsier altså ikke Bibelens fortelling. De bekrefter, at det var en tid, da «hele jorden hadde ett språk og samme ord.»

V. 2. «Det skjedde, da de drog fram mot øst, at de fant en slette i landet Sinear, og de bosatte seg der.»
Gud hadde «forbannet jorden» for menneskets skyld og sagt: «Torner og tistler skal den bære for deg... I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød.» «Med møye» skulle menneskene nære seg av den forbannede jord. (1 Mos. 3, 17ff.).
Og det ble slik. Livet ble møyefullt. Jorden bar ikke villig sin grøde. Det måtte kjempes med torner og tistler i ansiktets sved. Gjennom trengsler vil Gud lære oss å kjenne vår synd, som er kilden til all vår nød.
Men fra Gud kommer både nød og nåde. Han gjør vel imot oss og vil lære oss å kjenne sin nåde. Hine mennesker fant et land, om hvilket en gammel forfatter (Plinius) sier, at det var det mest fruktbare i hele Orienten.
Dette var fra Gud, som ville lære dem å kjenne sin nåde. Men de ville verken kjenne synd eller nåde.
Når Gud overvelder oss med velgjerninger, vil Han, at vi skal motta dem med takk og ydmykt erkjenne vår uverdighet til all Hans nåde og gave.
Men ofte går det slik, at mennesket i de gode dager ikke bare glemmer å takke, men hovmoder seg av sin lykke og tenker: Min hånd har gjort det. Slik gikk det her. Menneskene ble hovmodige av sin lykke.

V. 3-4. «De sa til hverandre: Kom, la oss gjøre teglstein og brenne dem godt! De brukte tegl til stein og jordbek istedenfor mørtel. Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden.»
«Ennå finnes det blant Babylons ruiner uhyre levninger av et tårn, hvis grunnlag har et omfang av over 2000 fot og en høyde av 200 fot.» (Dächsel).
- Disse menneskers synd besto, som vi allerede har erkjent, ikke i og for seg i det, at de bygde by og tårn, eller at de ville samle seg til enhet; - men det besto i det, at de ville opprette en enhet uten Gud.
Å enes i Gud er den sanne enhet. Dette skjer, når vi i ydmykhet underordner oss under Gud, lar Ham råde med oss, byde over oss og forene oss ved nådens midler i Hans menighet med seg selv og derved også med hverandre innbyrdes.
Men menneskene var ikke ydmyke. De var hovmodige. De ville skaffe seg «et navn,» et stort, herlig, glimrende navn, som man kunne minnes gjennom tidene, når man pekte på deres henders gjerninger og sa: Dette har de gjort!
De ville også selv nyte sitt navn, når de med stolthet kunne se på sitt verk og si til seg selv: Dette har vi gjort!
Ved et veldig fellesforetagende ville de enes og unngå splittelse over jorden. De ville ved sin egen kraft utrette noe så stort, at de kunne komme til å beundre seg selv og hverandre innbyrdes, slik at ingen skulle få lyst til å forlate et slikt samfunn. Ved det ville de da også komme til å sette seg opp imot den guddommelige vilje, at menneske skulle «fylle jorden.»
- På denne måte blir tårnet i Babel ikke symbol på et sinn som søker oppad for å be i ånd og sannhet til den «himmelske Fader» som den, som i alt har å byde og råde over oss. Det blir snarere et uttrykk for et sinn som vil stige opp til himmelen for å innta herskerplassen og byde og råde over seg selv. Dette er alltid hovmodets art. Det vil stige opp til himmelen for å la mennesket bli sin egen gud.
Å ville sette seg i Guds sted er djevelsk. Slik med den enkelte og slik med samfunnet. Ethvert samfunn som vil grunne sin enhet og makt på hovmodig selvherlighet, ethvert samfunn som fornekter autoritet ovenfra, og bare vil erkjenne sin egen vilje og lyst som lov, og som altså bare vil vite av en myndighet her nedenfra, arbeider djevelsk på å innføre et Babelstårn for å stige inn i Guds himmel og innta plassen på en trone som det innbiller seg er ledig.

Forøvrig må vi ikke tro, at enigheten blant dem som åpnet denne titaniske himmelstorm, var så stor som det kunne se ut til. Meget mer var det vel slik, at de grep til disse ytre foranstaltninger, fordi de hadde følt, at deres enhet var truet. Hjertenes enhet var brutt. Den indre splid var begynt. Onde mennesker er aldri fullt enige; - og nå skulle splittelsen hindres ved store ytre foranstaltninger.
Dette var og er likevel forgjeves. Den ytre enhet har sitt store verd og betydning, men erstatte den indre, hjertenes enhet i Gud, og hindre splittelser i lengden, det kan den ikke.

Herren har alltid sine. Det har Han alltid hatt. Det hadde Han også dengang. Og likevel var hele slekten med i den synd å bygge hovmodets Babelstårn. Det var vel dem iblant, som ikke riktig «visste, hva de gjorde,» idet de trakk i åk med de ugudelige.
Dette er altså en gammel erfaring. Den er meget nedslående for Guds menighet. Alltid på ny er det dem blant menighetens lemmer, som innbiller seg, at det an å plukke vindruer av torner og fiken av tistler. Og så innlater de seg med verden og verdensånden.
«Når en svindel mektig griper den store majoritets sinn, da blir meget lett også de troendes sinn til en viss grad revet med. Vi har her en inntrengende advarsel for oss!» (Hengstenberg).
Av verdensåndens torner og tistler lar det seg nå engang ikke gjøre å plukke vindruer og fiken. Guds barn skal ikke forsøke på det. De skal vite, at i ledtog med verden kan de bare bygge babelstårn og gjøre sitt til å nedbryte Guds menighet.