Tilbake

Akt på varslene
Av Morten Kjerulf

Les: Luk. 21, 25 – 36

Akt du på tidenes tegn og ha stadig øret åpent for Herrens varslende ord og Sions vekterrop! For Han kommer; som din dommer kommer Han, hastig, uventet; på den dag som du ikke aner, i den time du ikke vet.

Det forholder seg med verden, dens levealder og dens dødsdag, nettopp som med mennesket. Mennesket bærer døden i sitt legeme. At det skal dø, det har Gud sagt, og erfaringen stadfester det på det klareste. Det eldes daglig gjennom hele sitt liv, og hver gang et illebefinnende ytrer seg, er det døden som tar et grep. Alderdommen innfinner seg med alle sine skrøpeligheter; døden kikker ut av hver sprekk i den ravende støvhytte. Ikke noe har mennesket mer visshet for, ikke noe får det flere varsler om, enn at det skal dø. Og likevel kommer døden som oftest uventet over det med alle sine følgesvenner av angst og forferdelse:

I denne verdens sorger senkt,
Du merker ei, hvor ubetenkt
Din dag til ende glider.
Du tror deg sikker, sterk og vis
Og jager etter verdens pris
Og om dens eie strider.
O menneske! O menneske!
Til enden fort det lider.

Og mens du strever her som best,
Så kommer en ubuden gjest,
Som vi mon døden kalle.
Den sikre våkner da med gråt;
Den vise vet seg ingen råd;
Den sterkeste må falle.
O menneske! O menneske!
Han henter deg og alle.

Og slik vil det også gå med denne verden i det store og hele og med den slekt, som her bygger og bor. Den lever år ut og år inn i sitt jordiske sinn, går så aldeles opp i verdensbedrøvelsen og sløves på denne måte mer og mer, føler seg så trygg og sikker, tror alltid at det er fred og ingen fare. Kommer det et jordskjelv så beroliger man seg med, at det er en naturnødvendighet; det må så være. Forsvinner kloder, raser orkaner, bryter vannflommer over; alt har den samme grunn. I sine faste naturlover har man slikt sikkert, urokkelig fotfeste. Og likevel er det undergangen som varsler sitt komme – døden, som tar sine tak.
Jorden eldes under alle disse omveltninger og stønner som i dødsangst. Det er Skriftens ord som oppfylles; men folkene merker det ikke, - forstår det ikke. Farer det stundom en anelse gjennom dem, at det lakker mot enden og dommen, da vet man å døyve den i lystenes rus.
Som det gikk til i Noahs dager: man åt og drakk, man ga til ekte og tok til ekte; ingen aktet på byggingen av arken, tidens tegn, før syndfloden brøt løs og ødela dem alle – slik vil det også gå til, når Herren kommer på sin dag, den store og forferdelige.
Herren som kjenner vår natur og vet, hvor forunderlig sløve vi er overfor denne sak, har atter og atter i lignelser som ved andre anledninger så alvorlig lagt sine på hjerte, at de må stå på sin vakt, våke og be. Men alle Herrens inntrengende formaninger synes likesom å samle seg i dagens tekst. Derfor har også de gamle lagt dette Gudsord på denne søndag; de ville, om ellers noensinne, i dag av all sin makt ta i klokkerepet – i dag, annen søndag i advent, ringe inn Herrens annen advent, slik at det kunne lyde høylytt over all jorden og slag på slag trenge inn i hvert døvhørt øre, vekke hver sovende synder.
- Gud gi oss da i sin nåde et åpent øre – Han vekke oss opp, om vi skulle sove, og hjelpe oss til i bønn og bot å ty hen til korsets fot og finne frelsen i Jesu navn; ja, Han gi oss i årvåkenhet å ta våre forholdsregler, om vi ennå ikke har gjort det, så vi kan klare oss i dommen!

Tidens tegn!
Av Morten Kjerulf

Du som har funnet din Gud og vet deg frigjort og frelst i Jesu tro, - kjære, hold du deg også våken og i bønnen oppmerksom, så ditt livssamfunn med Herren kan bli inderligere, din kjærlighet sterkere, så du kan nå frem til frimodighet i dommen; for i det består kjærligheten, sier Johannes.
Da skal du være med blant den lille skare, som har sine lamper tent og derfor aktes verdige til å unnfly alle disse ting som skal komme, og bli stående for Menneskesønnen.
Så skal du ikke behøve å frykte og beve, når du ser disse tegn; for deg melder de da bare godt. Betalingsdagen for Sions trette er kommet; forløsningen stunder til; det lakker mot evighetens vår og sommer etter tidens lange vinterkulde.
Gud hjelpe oss til denne barnlige tro, denne hjertelige tillit, dette inderlige samfunn med Herren, som driver all frykten ut! Herren gi oss denne frimodighet, at vi gladelig kan vente Hans komme!

Når vårsol går opp, og trærnes topp
Bebuder, at sommer er nær,
Da løfter et håp mitt hjerte med rop:
O Jesus velkommen du vær!
Ja, Jesus, kom du! Min lengsel er nu
Din herlighets glede å få.
Uverdig jeg er; men rom har du der;
Jeg nøyes med ytterste vrå.