Huhn

Jeg er Herren din Gud!
Av A. F. Huhn

Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg. 2 Mos. 20,2-3.

Skulle vi behøve å spørre, hvem det er som her sier: Jeg er Herren din Gud? Skulle vi, vi som jo dog hører til de kristne, altså til Guds utvalgte slekt, til Hans eiendom og arv, skulle vi ikke kjenne Ham, som taler slik til oss i dag: Hvem har skapt deg og alle skapninger? – hvem har gitt deg øyne, ører, fornuft og alle sanser? – hvem oppholder og forsørger deg daglig? – fra hvem kommer hvert åndedrag og hvert pulsslag av ditt hjerte? – og hvem har reddet din sjel fra fordervelse? – hvem har forlatt deg dine synder og kronet deg med nåde og barmhjertighet? – hvem opplyser, trøster og forbedrer deg? Jeg, jeg Herren din Gud! – Ikke sant, slik lyder svaret inne i oss på alle disse spørsmål?
Ja, kristne, dette sitt Jeg har Herren med uutslukkelig flammeskrift inngravert i menneskets bryst, - dette sitt Jeg har Han med uutslettelige trekk preget i alle sine verk. På ethvert menneskeansikt har Han skrevet det. ” Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham - enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i Ham er det vi lever og rører oss og er til” (Ap.gj. 17,27-28).
Se dette Jeg, som Gud Herren i den gamle pakt har inngravert på steintavler, i den nye pakt i hjertets tavler av kjød, - dette Jeg, det er menneskets eneste, høyeste gode, det er hans eneste ro og glede, alene i det finner han rett seg selv og sin sjel, det er hans salighet.
Lever dette Jeg hver dag og hver time i hans hjerte, går dette Jeg ham over alle ting, går all hans gjøren og laden ut på det, adlyder og tjener og lever han det alene: da står det vel til med det menneske, da lever han et sant liv, det liv som Herren, hans Gud skapte ham til.
- Men det er sjelefiendens list og makt, at han har revet dette Jeg, at han har revete Herren, dets Gud, bort fra menneskets hjerte, - det er det forferdeligste, det er syndens vesen, at den støter Gud, Herren, fra tronen, at den streber å tilintetgjøre Hans tilværelse, Hans navn, Hans herredømme, Hans befaling, Hans tilbedelse, fiendskap mot det guddommelige Jeg er all synd; og det frafalne, syndige menneske streber ikke etter noe annet enn å sette sitt eget Jeg på tronen.
- Å være selvklok, å regjere seg selv, selv å ville være Gud, det er og gjør hver den som gjør synd.
Også vi, mine venner, er med i dette usalige fiendskap mot Herren vår Gud, så lenge synden ennå hersker over oss, så lenge vårt eget Jeg er målet for vår gjøren og laden. Ja, så lenge vi ikke avgjørende har sagt til oss selv: ”Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene (Mt. 4,10); - så lenge ikke den lydige, saktmodige og ydmyke Kristus lever i oss, - så lenge er vi likeså ille, ja enda verre stilt enn hedningene, som tilber vederstyggelige avguder, eller som Israel, det trossige, halsstarrige folk, om hvem Herren selv måtte si: ”En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe” (Jes. 1,3).
Se derfor er det behov for, at det i våre dager, da forgudelse av ens eget Jeg treder frem så frekt og skamløst i verden, da fiendskapet mot Gud og Hans salvede viser seg så utilhyllet, da så mange bare lever etter sitt kjøds lyster, bare trakter etter at, om mulig alt, måtte rette seg etter dem, da man holder Guds ord og befalinger for en innskrenkning i sin frihet, - derfor er det behov for, at det Herrens ord, nettopp nå blir forkynt lydeligere enn noensinne: Jeg, jeg er Herren din Gud!
- Akk, mine venner, la oss høre på denne vår Guds røst. Preg dere den dypt i deres sjeler, gjenta hver dag, hver time dette bud for dere selv og deres barn, hvis dere vil ha fred, hvis dere vil leve og bli frelst.
Hva kommer all uro og frykt, som dere plager dere med, av? – hva kommer den sorgenes byrde som dere sukker under, av? – hva kommer den engstelsen for fremtiden, denne trossige og kjødelige sikkerhet i lykkens dager, denne trøstesløse forsakthet i ulykken, denne ustadige vakling hit og dit uten noe hold, uten fred, uten å vite, hva man skal gripe etter, eller hva man egentlig skal kjempe for, denne hedenske samling og skraping sammen for morgendagen, og hva de videre heter, disse kvalfulle tilstander, som det syndige menneske hver dag og hver time forsmekter under, - ofte uten engang selv å vite og føle det, - hva kommer vel dette av, uten av det, at mennesket ikke har Herren sin Gud, i hjertet, ikke eier Ham, som det alene er ro, fred og salighet i?

Deres eget Jeg, deres egen forvendte vilje hersker i dere, - derfor må dere være ulykkelige. Dere ser ikke Herren deres Gud, men bare deres eget Jeg i deres liv, bare deres eget Jeg har dere for øye i alt, det som møter dere; dere har ikke noe annet, dere vil ikke noe annet enn denne usle, selvbedragerske, trossige og forsakte skapning, - dere vil dere selv, derfor har dere ikke noe, som er som det skal være, ikke noe tilfredsstillende, ikke noe sant og blivende, ikke noe, som dere i gjerning og sannhet kan holde dere til, glede og vederkvege dere ved.
Besvar nå engang dere selv på dette spørsmål, mine kjære: Har dere noe, som dere med full visshet kan si om: det vil aldri svikte meg, det vil evig forbli hos meg, det vil alltid hjelpe meg, det vil alltid trøste og glede meg, vil alltid gi meg ro og fred?
Gjør det, som dere kaller deres tro, dere virkelig lykkelige? Er dere lykkelige i deres innerste hjerte? – Å, se riktig til! Er dere det? Dere kan bare være det i Herren deres Gud.
Er dere det ikke, da er årsaken alene det, at dere ikke har Gud, at bare deres eget Jeg hersker i dere. Skylden for deres usalighet ligger ikke i noen ting utenfor dere. I dere selv er kilden til all usalighet. Overtredelsen av og forakt for det bud som lyder: Jeg er Herren din Gud! – det er all elendighets kilde, det er usaligheten.
Så la oss da, mine venner, riktig ofte tenke på, hva som ligger i dette Jeg i det første bud, og hvordan vår salighet avhenger av dette Jeg.
- La oss ofte se til, hvilket Jeg som lever i oss, hvilket Jeg vi søker, hvilket Jeg vi tjener og lever for.
Det heter: ”Du skal ikke ha andre guder foruten meg,” ved siden av det guddommelige Jeg.
Opphøyelse og forgudelse av ens eget Jeg, det er den vederstyggeligste avgudstjeneste; for man setter ikke en avgud ved siden av Gud, man setter seg selv, den syndige, elendige skapning, i Guds sted.
Å, mine kjære, fly en slik avgudsdyrkelses vederstyggelighet!

Jeg er Herren din Gud!
Av A. F. Huhn

Gud sier videre i det første bud – etter å ha sagt: Jeg er Herren din gud; - Jeg er Herren din Gud.
- Vår Gud er ingen død Gud, vår Gud er en levende Gud.
Det Han var fra evighet av, den nådige, barmhjertige, vennlige, kjærligheten selv, men også den allmektige, som kan gjøre, hva Han vil; - den hellige, som hater synden, den rettferdige som straffer overtredelse med forferdelig dom, - en fortærende ild for alle ubotferdige syndere: - det, det er Herren vår Gud, ennå i dag.
Ingen blomst er visnet, uten at dødens Herre har knekket den, - intet menneskeøye er brustet i dag eller i går, uten at Han har villet og gjort det. Ingen spurv faller fra taket, - intet hår fra vårt hode, - uten at Han byder dem falle. Ja, så sant dere føler liv og ånd røre seg i dere, så sant dere fornemmer deres hjerters pulsslag, så visst er Gud, den levende Gud, til stede. Han er ikke langt fra noen av oss; Han er midt iblant oss.
Og nå, min kristen, tror du også, at Han nå ser inn i ditt hjerte, at Han vet, hvorfor du er kommet hit, at Han vet, om du av hjertet søker Ham og Ham alene?
Tror du det, at likeså levende som Hans kjærlighet er, med hvilken Han har skånet og tålt deg inntil den dag i dag, likeså levende er Hans vrede over hver sjel, som holder ved i sin synd og ugudelighet?
Tror du, at likesom Hans altseende øye har sett hver tanke i ditt hjerte, har ledsaget hvert skritt i ditt liv, slik vil det også i dag fra det fjerne følge deg til ditt hjem, og vil i dag og i morgen ufravendt være rettet på dine tanker og gjerninger?
Vil du nå også vandre for Hans øyne? Vil du nå la fare denne hedenske, ugudelige sorg og uro og forsakthet? Vil bevisstheten om Hans nærværelse ledsage deg ved hvert skritt, ved alt det du gjør? Vil du ved alt det du taler og gjør, si til deg selv: Gud, den levende Gud, ser meg og kan høre meg, - i dette øyeblikk kan Han tilintetgjøre meg.
Vil dy frykte Herren din Gud, den levende Gud, over alle ting? Svar nå engang dere selv på disse spørsmål, mine venner.
Se tilbake, hvordan var det siste gang, da dere gikk herfra? Er det ikke slik, at mange, så snart de treder ut av Guds hus, glemmer Herrens sin Gud?
Her føler man kanskje ennå noe til, at Han er og lever; men hvor snart har man ikke rystet bevisstheten om det av seg, hvor snart har man ikke frigjort seg fra tanken på Ham!
Ja, man er glad for, at man, så snart man bare er kommet utenfor, ikke behøver å tenke på Ham mer.
Så går man da den ene dag etter den annen i sine egne tanker og sysler, som om det slett ikke var noen Gud.
Det som nå hender, det som nå møter en i verden og i hjemmet, det har alt sammen sine særegne årsaker; man har ingen tanke om, at det sendes av den levende Gud. Man har visstnok en forestilling om den levende Gud i hodet; men verken lever den sanne Gud i ens hjerte, ei heller finner man Ham i sitt arbeid, i sitt kall eller i sitt hjem. Der er ikke Gud, der står Han for en som død.
Å, kristne, nå engang riktig nøye på deres forhold, på deres hjem og på deres daglige gjøren og laden. Lever Han der, Han som sier: Jeg er Herren deres Gud?
I sannhet, det sto annerledes til med samvittighetsfullheten og troskapen, med gudsfrykten og fromheten, med barneoppdragelsen og husandakten, hvis troen på den levende Gud bodde i hjertene og husene.
Død, død er troen på Gud ennå i de fleste sjeler! I stedet for å frykte den levende Gud elsker man en død Gud, en Gud som ikke straffer noe, som ser gjennom fingrene med alt, som lar alt gå, som det går.
- Se, det er sjelefiendens list og makt, at, når han ikke med sitt Jeg fullstendig kan fortrenge det guddommelige Jeg fra mennesket, så river han dog i det minste troen på den levende Gud ut av menneskets bryst og setter en død Gud i stedet, ettersom mennesket nå engang må ha en Gud.
Det er det forferdelige ved synden, det er riktig syndens vesen, at den slår enhver tanke på den levende Gud bort fra sinnet, at den ikke kan og vil tro på en slik Gud. Med hule ord og talemåter bedrar den mennesket og bringer vel endatil dit hen, at han med sine lepper og med et par tanker ærer Gud, på samme tid som den holder hans hjerte borte fra Ham. Mine kjære, fly en slik avgudsdyrkelse, - for den finnes også i vår tid dessverre bare altfor ofte.
Si meg, dere som kommer til Guds hus for å tilbe Gud, Herren, - tar dere også den levende Gud, som taler til dere i sitt ord her, med dere hjem til deres hus og til deres arbeid? Lever og taler dere med Ham? Ser dere Hans finger, Hans gjerning og virksomhet i alt, det som møter dere? Fornemmer dere hver dag og hver time Hans stemme, Hans vilje, Hans befalinger? Har dere daglig noe å love, takke og prise Ham for, eller iallfall noe å klage for Ham, noe å be Ham om?
- Akk, jeg ber dere, tenk ikke så lett over det første bud! Tro ikke, at dette bare hører til skolen; tenk ikke, at dere allerede er kommet ut vover det! Jeg sier dere, vi har hele vårt liv igjennom nok med bare å lære dette ene: Jeg er Herren din Gud! – dette ene: at vår Gud ikke er noen død Gud, men en levende Gud.
Hør, hva vår katekismes far, Luther, sier: ”I måneder har jeg allerede med min hustru og mine barn sittet over det første bud og kan likevel aldri rett fatte, aldri rett utgrunne, hvilket under av guddommelig sannhet og visdom som finnes i det. Ja, når jeg riktig tenker på det, kan jeg bare av dette ene bud se, hvilken ugudelig og avskyelig synder jeg er, - og om Gud ikke i sin Sønn hadde forlatt meg mine synder mot dette ene bud, så var jeg snart fortapt og måtte fare til helvete.”

Slik tenkte Luther om det første bud. Og hva tenker så dere? - Dog la oss videre se, om ikke også vi nødes til å tenke slik.

Jeg er Herren din Gud!
Av A. F. Huhn

Jeg er Herren, slik heter det videre i det første bud – etter å ha nevnt: Jeg er Herren, og: Jeg er Herren! -.
Det er altså vår Gud: Himlens og jordens eneste Herre, kongenes konge, alle herrers herre, alle skapningers skaper og hersker. Ham alene skal alt adlyde; Ham skal alt tjene; for Ham skal alt bøye seg; Ham skal alt tilbe, alt i himmelen og på jord. Slik vil Han, slik befaler Han i det første bud. Og Hans vilje og befaling er alle skapningers salighet.
Bare i Hans rike, bare under Hans herredømme finner du, menneske, din lykke, din ro, din fred og den sanne frihet. Hvordan? Og likevel sier du om dine jordiske goder og gaver: - de er mine! – om dine krefter og evner: - de er mine; om dine barn: - de er mine, meg må det alt tjene og lyde, jeg har å befale og råde over det. Om dette eller hint som du utretter, sier du: - det er mitt verk, min fortjeneste, du taler om din innflytelse og din makt; du tenker i ditt hjerte: - akk, denne sorg ligger på meg, av meg alene avhenger alt dette, på mine skuldrer er det lagt; - for det og det eller for den og den frykter du mye, som om den og den eller det og det var din eneste herre.
På en ussel skapning ser du, for den bøyer du deg, av dens innflytelse håper eller frykter du alt, som om det avhang av den. Du beiler til menneskegunst, du frykter for å mishage verden, du priser dens dårskaper, du gjør deg avhengig av dens forvendte meninger, av dens fordommer, eller du treller og tjener ditt hjertes lyst, synden adlyder du som en slave, - og kommer Guds Sønn og vil gjøre deg fri fra det, så sier du vel endatil: - jeg er min egen herre, ingen har å befale over meg, - slik vil jeg nå engang tro, slik vil jeg leve, jeg vil ikke vite noe av evangeliet, vil ikke vite noe av Den Hellige Ånd
Kristne, kjenner dere denne tale? Det er det ugudelige, uomvendte menneskes tale, - vår tidsånds tale, den som roser seg av så stor opplysning og så store fremskritt i gudserkjennelse. Ynkelige opplysning, som ikke engang kan begripe begynnelsesgrunnen av kunnskapen om Gud!
- Likevel, det er mer enn mangel på evne til å begripe, det er også mangel på vilje. – Se også her sjelefiendens list og makt, syndens gruelige bedrag. Følelsen av å være skapt av Gud, følelsen av den ubetingede avhengighet av Gud, lydigheten, underkastelsen og selvfornedrelsen overfor Ham, alt dette river synden ut av menneskets bryst. I sitt frafall og i sin synd opprører mennesket seg mot Guds majestet, røver Hans ære fra Ham og gjør seg selv til herre, til herre over seg selv, til herre over alt det som kommer i dets nærhet. Gruelige forvillelse! Ikke noe, ikke noe i den vide verden tilhører deg, arme, elendige synder, ikke engang den håndfull jord, som en gang skal dekke deg. Ikke noe åndedrag, ikke noe pulsslag er ditt eget, og likevel tumler du videre, beruset av innbilning om et herredømme, beruset av herskerlyst!

En vanvittig, som holdt seg for å være en konge og hengte på seg en papirkrone og alskens flitterstas, ham ville vi belage, ja gråte over, ikke sant, mine venner? Nå, gråt ikke bare over ham, men gråt over dere selv, så lenge det ennå finnes noe av dette verdens vanvidd hos dere. Ja mine kjære, fly slik avgudsdyrkelse!
Gud har på en forferdelig måte straffet den allerede her i verden, og det også i våre tider. ”Jeg er Herren, det er mitt navn. Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris” (Jes. 42,8).
Så sier vår Gud, - og hva Han sier, det vet Han å sette igjennom. Vil du ikke med glede og frivillig anerkjenne Ham som din eneste Herre, - så må du det engang med gråt og tenners gnissel!

Dog, det vil ikke Herren etter sitt innerste hjerte; Han vil ikke ha noen angstfull tvungen tjeneste, Han vil tilbes av et eiendomsfolk, av barn vil Han tilbes, glad og fritt. Han vil, at vi skal anerkjenne Hans herredømme som et saliggjørende herredømme, at vi i avhengigheten av Ham bare skal ha fred og glede, skal ha mer, enn vi kan be om og forstå.
Se, derfor sier Han i sitt bud ikke bare: Jeg er Herren, men også: Jeg er Herren, din Gud.

Jeg er Herren din Gud!
Av A. F. Huhn

Har du allerede tenkt over, sjel, hva som ligger i dette ord: Himmelens og jordens Herre,, den evige og allmektige, Han er min Gud, Han er vår Gud.
Gud, det er så mye som det høyeste gode. Hva ikke noe øye har sett, og ikke noe øre hørt, og hva som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det er Gud, det har Gud. Og dette vil Han gi deg, Han vil gi deg seg selv til eiendom; for Han sier: Jeg er Herren din Gud.
Visselig ligger det også et fryktelig alvor i dette ord: Meg, meg tilhører du levende og død, i mine hender må du falle, du kan ikke fly noe steds hen fra mitt ansikt, for jeg er Herre, din, din Gud.
- Men har ikke Herren i dette ord også utåndet hele sitt elskende og forbarmende Faderhjerte? Jeg er din Gud, betyr det ikke også så mye som: Se, jeg vil ikke behandle deg som en stakkars trell, som hans herre knapt verdiger et blikk? Jeg vil ta meg av deg. Jeg vil dra omsorg for deg, jeg vil bære deg som en mor bærer sitt barn på sine armer; og ”glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg, - for jeg er din Gud. Til meg kan du komme hver time; med meg kan du tale til enhver tid; hva som trykker deg, hva som plager deg, alt kan du si meg, om alt kan du spørre meg, om alt kan du be. Alt det jeg har, er ditt. I hvert et øyeblikk kan du motta nåde, liv og salighet av meg.
Kristne, hvis en verdslig konge talte slik, hvor mange ville det ikke da hver dag finnes, som kom og mottok tilbudet? Og likevel, hva kan en verdslig konge gi, hva er vel hans? Men nå sier himmelens og jordens Herre, som alt tilhører: Jeg er din Gud, - hvor mange er det da som kommer og tar imot? – hvor mange er det som griper etter det høyeste gode? Akk, det er syndens forbannelse, at man ikke lengter etter det høyeste gode, det er sjelefiendens list og makt, at han bringer mennesket til å anse sjelens høyeste gode som det ringeste, - og det verste av alt, til å anse verdens skinngoder som det høyeste.
Forsøk bare engang å trøste en fattig med Gud, - han vil ikke høre på det, - et pengestykke er mer verd for ham. Kast nå engang et blikk inn i de fleste rikes hjerter og se, om de heller vil gi avkall på sitt jordiske gods og sin verdslige lyst enn på det høyeste gode. Øyenslysten og kjødslysten og den stolte livsførsels gullkalv, den er deres gud.
Ja, det er det syndige menneskes tanke og streben, at det heller henger sitt hjerte ved alt annet enn ved Gud, - at det heller kaller alt annet ”mitt” enn det høyeste gode. Det er det syndige menneskes gjerning, at det slår det fryktelige alvor i det ord: Jeg er din Gud, - bort av sitt sinn og ikke bekymrer seg om Ham, ikke spør etter Ham. Det er det fordervede menneskehjertes usalige tilstand, at det lar Gud være Gud og ikke taler med Ham, ikke ber Ham om noe, ikke mottar noe av Ham.
Og om man også ønsket å komme og motta, så kan man igjen ikke tro, at Gud er ens Gud. Hva skulle himmelens og jordens Herre vel bekymre seg om meg? Han har nå engang ordnet alt etter visse lover; etter det må det gå. Han vil da ikke gjøre noen unntagelse med meg; Han vil da ikke gjøre noe under på meg. Derfor har Han jo gitt mennesket forstand og fornuft. All bønn er svermeri. Slik tenker og taler det fordervede menneskehjerte.
Eller, når vannet til sist når en like til halsen, da heter det: Ja, hvis jeg var mer verdig, hvis jeg var bedre, da kunne Gud visstnok være min Gud, og jeg kunne be til Ham, - men som jeg nå er, kan jeg jo slett ikke tro det.

Se, dette er menneskehjertets sedvanlige og daglige tanke og tale. Og det kan ikke være annerledes; for så sier Herren selv: deres synd og deres vanart er det, som skiller dere fra meg. Ja synden det er skilleveggen som skiller oss fra Herren, vår Gud.
For det uforsonte hjerte er det salige bud: Jeg er Herren din Gud! - bare en skrekk; en lede er det for ham eller også bare et dødt ord, en tom lyd. Det syndige menneske kan og tør ikke av seg selv si: Min Gud! - og juble ved det. Han kan ikke tro det, ikke rette sin gjerning etter det; og innbiller han seg det allikevel, så bedrar han seg selv; en død avgud kaller han sin Gud, og ikke Ham som er det høyeste gode.
Se det er grunnen til, at du heller henger ditt hjerte ved alt annet; det er grunnen til, at du i dag kanskje allerede om en time har glemt den levende Gud; det er grunnen til, at du verken i kveld eller i morgen tidlig vil tale med Herren, søke Ham, spørre Ham og motta av Ham; det er grunnen til, at ikke fornemmer noe av saligheten i Ham, det er grunnen til, at du ikke kan si av hele ditt hjerte: Min Herre og min Gud! For du er en synder, du er atskilt fra Ham, det høyeste gode.

Del 5
Av A. F. Huhn

For det uforsonte hjerte er det salige bud: Jeg er Herren din Gud! - bare en skrekk; en lede er det for ham eller også bare et dødt ord, en tom lyd. Det syndige menneske kan og tør ikke av seg selv si: Min Gud! - og juble ved det. Han kan ikke tro det, ikke rette sin gjerning etter det; og innbiller han seg det allikevel, så bedrar han seg selv; en død avgud kaller han sin Gud, og ikke Ham som er det høyeste gode.
Se det er grunnen til, at du heller henger ditt hjerte ved alt annet; det er grunnen til, at du i dag kanskje allerede om en time har glemt den levende Gud; det er grunnen til, at du verken i kveld eller i morgen tidlig vil tale med Herren, søke Ham, spørre Ham og motta av Ham; det er grunnen til, at ikke fornemmer noe av saligheten i Ham, det er grunnen til, at du ikke kan si av hele ditt hjerte: Min Herre og min Gud! For du er en synder, du er atskilt fra Ham, det høyeste gode.

Slik står det til med oss alle av naturen; i dette forhold står vi alle, slik som vi er av oss selv, til Gud, Herren. Og vi var evig fortapte, hvis Herren bare hadde befalt: ”Jeg er Herren din Gud!” – og hadde latt oss bli stående med det.
Nei, allerede til Israel sier Herren, og det ikke for intet: ” Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.”
Forstår dere det? Merker dere noe av evangeliets søte kjerne straks ved det første ord i loven? På befrielsen fra trelldommen i Egypt, på det skulle Israel kjenne Herren, sin Gud, alle dager inntil den dag, da Menneskesønnen ville frelse alle menneskers sjeler fra en annen trelldom, fra syndens, dødens og djevelens makt. Og hvem var denne Menneskesønn? – hvem var vår frelser, gjenløser og redningsmann? Det var den samme, som her sier: Jeg er Herren din. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.
det var Ham, den sanne treenige Gud selv. Derfor, hvor det første bud forkynnes for de gjenløste sjeler innenfor kristenheten, der skal de ikke tenke på noen annen Gud enn den Gud, som i Kristus har tatt vårt kjød på seg og har gjenløst oss fra synden, døden og djevelens makt, verken med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyrebare blod, så vi må få leve i Hans rike og tjene Ham.
Dette er den evangeliske, den kristne, den lutherske Gudserkjennelse, som vi skiller oss fra jødene og muslimene ved; det er Guds tilbedelse i ånd og sannhet; det heter: Dere skal ikke ha andre (fremmede) guder foruten meg.
Føler du dette, erkjenner du dette, min kristen? Erkjenner du virkelig og i sannhet dette, da må du jublende si: Ja, du er min Herre og min Gud!

Se, du hadde f.eks. en venn, som elsket deg av hele sitt hjerte, som bar deg hver dag i sin sjel, som alltid ba for deg; men du visste ikke, at han virkelig hadde deg så kjær; du søkte ham vel slett ikke engang, tvert imot, du lot deg holde tilbake fra denne gode venn, av slette venner; du miskjente og misforsto ham, ja til sist ble ditt hjerte helt likegyldig, kaldt og fiendtlig mot ham; da kommer du plutselig i livsfare; ingen kan og vil hjelpe deg. Da styrter den miskjente venn etter deg, frelser deg og mister selv livet. Si meg, vil du gå hen og glemme denne venn? Vil du fortie for verden, hva Han har gjort mot deg? Vil du slå enhver tanke på Ham bort fra ditt sinn? Nei, det kan du ikke, hvis du ennå har et hjerte, hvis du ennå har en gnist av menneskelig følelse.
Han, Han har vært den sanne venn, bare Han har elsket meg! Ikke sant, slik vil du si? Nåvel, skal jeg for dere kristne behøve å uttyde denne lignelse? Ve den, som ikke kjenner den levende Gud som en slik venn og frelser for sin sjel! Ve den, som ikke hver dag i sitt hjertes kammer og offentlig i menigheten lover og priser Ham som sin frelser! Han har ingen Gud, han tjener den døde avgud.

Ja, mine venner, maler dere enn ut alle Guds egenskaper og fullkommenheter nok så åndrikt, taler dere enn nok så mye om Guds storhet i naturen og i menneskenes skjebne, danner dere enn dere aldri så mange skjønne bilder av Hans visdom og kjærlighet, av Hans forsyn og Faderomsorg, - det er alt sammen hule talemåter og tomme lyder; all denne kunnskap om Gud nytter ikke noe, hvis dere ikke kjenner og tilber Ham, den levende Gud, i den korsfestede Jesus Kristus.
Sannelig sier jeg dere, dere vil ikke lære å frykte Gud over alle ting, ikke lære å elske og forlate dere på Ham, dere vil ikke forstå det første bud, før dere har lært å kjenne den sanne Gud og det sanne menneske på korset. Bare denne Gud vil deres sjel ikke glemme, bare for Ham vil dere bøye dere med glede som for deres Herre; alene til Ham vil dere med salig henrykkelse og under takknemlighetens og gledens tårer daglig si: Min Herre og min Gud! -

Forstår dere nå, mine kjære, hvilken betydning det første bud har for den kristne? – forstår dere nå. Hva det vil si, når Gud sier til kristenheten: Jeg er Herren din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn meg?
- Å, at nå den barmhjertige Herre og Gud måtte vekke denne forståelse og denne kunnskap i dere alle! Amen.

Annen preken over det første bud

Vi skal frykte og elske Gud over alle ting!
Av A. F. Huhn

Herrens ord i det første bud har vi forrige gang betraktet her, forsamlede kristne! (Første preken over det første bud, vil sannsynligvis komme i bladet senere) – likevel kan vi dermed ennå ikke avslutte vår betraktning over det første bud.
Budet er så stort, så viktig, så omfattende, at vi i det minste må ta de hovedstykker som ennå ligger i det og er anført i vår katekisme, under nærmere overveielse. Og så la oss da i dag, med Guds bistand, ta for oss det første hovedpunkt i det første bud. Dette handler som dere alle vet, om det å frykte Gud.
La meg dog ennå en gang lese budet opp for dere sammen med Luthers forklaring av det.

”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.” 2 Mos. 20,2-3.

Luthers forklaring:

Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og forlate oss på Ham alene.

”Vi skal frykte og elske Gud over alle ting,"

det er det første hovedstykke i det første bud, som vi i denne stund skal betrakte nærmere.
Vi skal frykte Gud over alle ting. Har vi noensinne gjort klart for oss, hva dette egentlig vil si? Se, jeg vil si dere det med få ord. Å frykte Gud over alle ting, det vil ikke bare si å frykte Gud mer enn alle ting; men det vil si (merk dere det vel): ikke frykte noe, hvor fryktelig det enn må være, ikke noe, slett ikke frykte noe, men bare frykte Gud alene. Med denne forklaring har vi nok.
Bare behold den rett og tenk hver dag riktig alvorlig over den, da vil dere snart komme på det rene med, hvordan det står til med overholdelsen av det første bud, hvordan det står til med deres gudsfrykt.
Likevel, for at enhver nå også må kunne beholde, forstå og erkjenne den og prøve seg selv, så la oss se til, hvorfor vi ikke skal frykte noe uten Gud, hvorfor vi skal frykte Gud over alle ting.

Etter hva man så alminnelig tenker om Gud og gudsfrykt i vår tid, klinger det vel meget påfallende og fremmed, når jeg sier: Gud er virkelig det frykteligste av alle vesener, det finnes ingenting som må fryktes mer.
Det uomvendte menneskehjerte som ikke kjenner den sanne, levende Gud, det tenker og forestiller seg sin Gud nettopp slik, som det er passende og bekvemt for det selv. Det alvorlige. Det strenge, det fryktelige ved Gud, er ubekvemt for en; så gjør man seg da i sin sanselige bløtaktighet sin egen Gud og beroliger sin samvittighet med tanken på en bløthjertet Guds faderlighet. Eller man forveksler, likesom hedningene, tingene og skapningene med deres opphavsmann og skaper.
Med slike selvgjorte begreper om Gud må det visstnok forekomme en meget forunderlig, når det heter: Gud selv er et vesen som må fryktes fremfor alle ting. Men det omvendte menneske, som ikke gjør seg en Gud etter egen innbilning og bekvemmelighet, men bare trakter etter erkjennelsen av den sanne Gud, bare henter sine forestillinger og begreper om Guds vesen fra Guds ord, han vil visstnok straks forstå og dele vår mening. For slik heter det jo i Guds ord: ”La all jorden frykte for Herren, og alle dem som bor i verden, beve for Ham! For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der” (Slm. 33,8-9). Og så sier frelseren: ” Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel (altså for de farligste på jorden) og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for Ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte” (Luk. 12,4-5). ”For vår Gud er en fortærende ild. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender! Hebr. 12,29; 10,31).
Lignende ting står det om den levende Gud over alt i den Hellige Skrift. Skulle jeg da ennå behøve å bevise for dere, nødvendigheten av å frykte Gud? Nei, det guddommelige ords sannhet behøver ikke å bevises; dere har beviset inneni dere. Gi bare akt på deres egne tanker, som innbyrdes anklager eller forsvarer hverandre; - jeg vil bare søke å hjelpe dere til en nærmere forståelse av dette guddommelige ord.
- Det finnes fryktelige ting, ting som menneskene gruer for allerede ved den blotte tanke på dem. Tenk dere f.eks. å bli levende fortært av ilden, å bli levende oppslukt av vann eller jord, - tenk dere å bli revet bort av pesten, splintret av lynet eller å oppgi sin ånd under morderhånd eller å bli lagt ut på sykeleiet av en lammende sykdom, å miste den ene av sine sanser etter den annen og likevel ikke kunne dø, eller hva annet fryktelig som ennå kan finnes.
Nå vel, hvem kan også bebreide mennesket, denne skapning av støv og aske det, om det gruer for slike ting? Du flykter f.eks. for flammene. Hvorfor? Jo, fordi de truer med å fortære meg, sier du. Men skulle du da ikke enda mer frykte for Herren, din Gud? – er ikke også Han en fortærende ild? Eller si meg: hvor har da ilden sin brennende og fortærende kraft fra? Kan den også brenne og fortære? Og hvor har da alt dom vi kaller fryktelig sin fryktelighet fra? Har det den ikke fra Ham, - den levende, allmektige Gud? Han vinker, Han vil det, og her splintrer og ødelegger lynet alt, hist må de trekke kraftløst forbi og tør enn ikke skade den minste orm. Han vil det, og her river morderengelen de kraftigste og sunneste bort, de som var sikre i sin sunnhet, og hist tør den ikke berøre det skrøpeligste kar. Gud vil det, og ild og vann og hav må adlyde, døden må adlyde og gi sitt bytte tilbake, helvete må adlyde og slippe sitt rov.
Forstår vi ikke nå, at alle ting, hvor fryktelige de enn synes i seg selv, ikke er fryktelige gjennom seg selv, men at de har hele sin fryktelighet alene fra Ham, den levende Gud? Forstår vi ikke nå, at frykteligheten ved alle fryktelige ting er sammentrengt i Gud, helt og holdent i Gud alene? Merker vi ikke nå, hva Skriften mener, når den sier: det er forferdelig å falle i den levende Guds hender? Ja, bare i Ham, Herren, vår Gud, og ikke i noen som helst ting, ikke i noen som helst skapning, men ene og alene i Ham, den levende, allmektige Gud må vi søke alt, det som vi virkelig har å frykte for; la Ham. Ham alene, være gjenstanden for deres skrekk!
Se, dette krever det første bud nærmest, det befaler oss, at vi skal frykte Gud over alle ting. Den som ikke frykter Ham slik, han kjenner og har ennå aldeles ikke den sanne Gud.
Og nå spør jeg dere selv, mine venner, hvordan det står til med deres gudsfrykt, sammenholdt med, hva vi nå har hørt. Når dere ser eller hører et eller annet fryktelig, eller når det møter dere selv, farer da også straks tanken på Ham som kan ødelegge legeme og sjel i helvete, gjennom deres sjel? – deres første følelse, deres første sukk, deres første ord ved det, er det et sukk og et ord til Ham, den levende og allmektige Gud? Bøyer dere dere på stedet for Hans allmakt og majestet, og erkjenner dere Hans fryktinngytende rettferdighet som kan straffe og slå ned og drepe hvert øyeblikk? Eller er det ikke slik, at man i sin frykt for dette eller hint som man ser, hører og erfarer, slett ikke kan komme til besinnelse? Hele ens sinn og sans stirrer hen på det som foregår, som om det var den Gud som skulle fryktes; eller man søker gjennom dette eller hint å mildne det fryktelige, som om man ved det kunne tilstoppe redselens kilde, eller man søker å hjelpe seg med det og det, som om man ved det kunne unngå Ham, fra hvem alt dog kommer, lykke og ulykke, rikdom og fattigdom, liv og død.
Kort, man tenker snarere på alt annet, man grunner ut alle mulige årsaker, man søker på alle måter å forklare seg den naturlige sammenheng, men å ydmyke seg for Ham, erkjenne Hans allmakt og reddes for Ham, det kan og det vil man ikke. Tvert imot, mange anser seg for et vidunder av klokskap og visdom, når de ved slike fryktelige tildragelser ikke trenger til den levende Gud. De er straks klare med sin visdom, de vet straks å utlede alt av naturlige årsaker. Men tross all deres visdom skjelver og bever likevel deres hjerte, når engang noe fryktelig møter dem selv.
Se, det er følgen, når mennesket ikke frykter Gud over alle ting, nemlig at det må frykte alt annet, enten det vil eller ei, - dette at dets hjerte sønderslites av frykt for skapningene.
- Hva vil dere nå helst: alle dager frykte noe annet og plages av denne frykt hele livet igjennom og til sist tross all frykt og sorg likevel falle i hendene på den forferdeligste? – eller vil dere alle dager bare frykte denne ene og i denne frykt ha fred og glede og til sist bli befridd fra all nød?
Vil dere det siste, vel, så riv dere løs fra de falske avguder: oppgi den frekke vantro og verdens hedenske blindhet, oppgi den sanselige bløtaktighet, som skaper seg sin Gud etter sin egen bekvemmelighet og dermed beroliger sin onde samvittighet; treng inn i den sanne erkjennelse av vår Gud, den allmektige, som er en fortærende ild og kan ødelegge sjel og legeme i helvete.
Lær å tro og kjenne, hva som virkelig er i Gud, da vil dere også lære å frykte Ham over alle ting og i denne frykt bli glade og fri all annen frykt.
Derfor mine venner, sier jeg:

Frykt Gud over alle ting, og du behøver ikke å frykte noen ting, ikke noe som helst, slet ikke noe.
Frykt Gud over alle ting, og du behøver ikke å frykte noen ting, ikke noe som helst, slett ikke noe.
Denne sannhet vil dere innse av det som er sagt ovenfor. Har du nemlig forstått, min kristen, hvordan alt fryktelig, det være seg fra menneskehånd eller noe som helst, har sin fryktelighet fra den levende Gud alene, og har du Ham, den levende Gud for deg, hva kan da skade deg, hvem kan da være imot deg, for hvem skulle du da grue, om også ditt legeme ble drept?
Se engang hen til din frelser, da Han sto for Pilatus, og denne ropte truende: ”Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg?” Hva svarte Jesus da? ”Du hadde ingen makt over meg om det ikke var gitt deg ovenfra.”
Men er nå noe som helst menneske eller noen som helst ting gitt makt over deg fra oven, fra den Gud som du har for deg, hvorfor vil du da frykte? Må ikke alle ting, selv død og djevel, tjene til ditt beste?

Å salig er den som frykter Gud over alle ting! Han kan stå med sin frelser like overfor sine bødler og bever ikke; han kan med Stefanus se et steinregn kommer over seg og ser likevel under det, himmelen åpen; han kan med en Paulus gå gjennom godt rykte og ondt rykte, forfølgelse og bespottelse og likevel glede seg under det i Herren; han behøver ikke å frykte verken hunger eller nakenhet, verken fare eller sverd eller noen som helst ting; han frykter den levende Gud, og derfor er han glad og fri.
Men hver den som ikke frykter Herren, han har tusener ting å frykte. I dag plages han av tanken på sin fattigdom og mangel, i morgen frykter han for sykdom, så frykter han igjen for, at han kan miste sine velyndere, og så snart det, snart det; - hans liv er en jammerlig og pinlig ting, han sleper på det som på en byrde.
Hvor sørgelig hører vi ikke derfor også nå til dags dem sukke og gråte, som frykter for verden. Kommer en slem etterretning, så forferdes de; inntreffer det ugunstig vær, så plager de seg med det; kommer natten, så skaper de seg spøkelser for å engste seg med det; taper de penger, så skriker de etter sin Gud, og Han ruller dog fra dem; dør deres forsørgere fra dem, da ter de seg, som om Gud i himmelen ikke mer hadde noen øyne og ikke ører og ikke noe faderhjerte. Men midt under dette vedblir de likevel å leve for dagen og spør i det høyeste for så vidt etter Gud, som de beklager seg over Hans urettferdighet, ganske som om de forut hadde gitt Ham noe, som Han igjen måtte gjengjelde dem. Men etter Hans bud ser de seg ikke om; ettersom de ikke frykter Gud, så akter de ikke på Hans bud og har heller ikke noe av den velsignelse som disse lover.
Å, mine kjære, vend deres hjerter fra denne verdens ugudelighet, som bare bringer mennesket frykt og kval. Tenk over dette: bare den som frykter Gud over alle ting, trenger ikke å frykte for noen ting.

- Jeg ber dere, mine venner, gjennomgå dog engang slik etter de ti bud deres gjøren og laden og si dere selv ganske oppriktig, hva som hver gang egentlig ligger til grunn for deres gjøren og laden. Vi vil forskrekkes, når vi ser, hvor mye hykleri, hvor mye løgnaktighet, hvor mye egennytte og egenkjærlighet av enhver art som driver oss til vår gjøren og laden, og hvor lite derimot sann, oppriktig gudsfrykt er drivfjæren til våre tanker og handlinger. Og dere vet jo, at alt det som ikke springer frem av den, hva det så enn er, det er synd; for Gud ser til hjertet og bare til hjertet.
Men skulle allikevel noen med ynglingen i evangeliet si: alt dette har jeg holdt fra min ungdom av; skulle noen ville støtte seg på sin egen gudsfrykt, at han alltid har båret den i sitt hjerte – ham stiller jeg det spørsmål: forskrekkes du også straks for hver uren tanke, for hver syndig forestilling, for hver ond lyst som rører seg i ditt hjerte, også uten at noen kjenner og aner og vet om det? Ikke sant? Mye har det vært hos deg, mye har du tenkt, mye har du båret omkring med deg, som du enn ikke for alt i verden kunne si noe menneske? Ja, du forskrekkes kanskje allerede ved tanken på, at denne eller hin kunne vite dette eller hint om deg; om de hver dag hadde kunnet se inn i ditt hjerte, hva måtte de da ikke tenke om deg?
Se, dette forskrekkes du for, dette er du engstelig for; men for den hellige, allvitende Gud, som alle dine tanker ligger nakne og åpenbare for, for Ham som ser til hjertet og bare til hjertet, for Ham har du jo tenkt alt dette som du for ingen pris kunne si noe menneske, og båret det inne i deg uten å forskrekkes, uten å frykte.
Si så, vil du ennå innbille deg, at du hele ditt liv igjennom har holdt budene og fryktet Gud over alle ting? Sannelig, hver den blant oss som er av sannheten, han vil ved slik selvprøvelse nødes til å si med skrekk: jeg er en overtreder av alle Guds bud, en elendig synder er jeg, som hver dag, hver time har glemt og tapt Gud og frykten for Ham av sikte. I sannhet, jeg har grunn til å frykte hele Guds vrede.

Men akk! – hvor lenge har vi kanskje ikke allerede sagt dette til oss selv! – hvor lenge har vi kanskje ikke allerede erkjent vår mangel på gudsfrykt? – og hvor lenge har vi ikke allerede visst, at Gud er en streng, en nidkjær Gud, som ikke kan la synden og gudsforglemmelsen ustraffet? – hvor lenge har vi kanskje ikke allerede slept oss omkring med vår ufred, med vår angst og verdslige sorg, med vår frykt for tusener ting, med vårt sønderrevne hjerte, med samvittighetskvalene over våre overtredelser, vel vitende om, at det alt sammen kommer av det, at vi ikke frykter Gud Herren over alle ting!

Og likevel blir det alltid ved det gamle, likevel lar vi hver dag gå sin gang, likevel kan vi hver dag bare klage og sukke over, at vi ikke har våket, over at vi ikke bestandig har hatt Gud for øye, over at frykten for Ham ikke har behersket oss ved all vår tanke, tale og handling.

Kristne, hvorfra skal vi da hente, det som mangler oss? Hvor skal det jordisksinnede og i sin synd og blindhet så sikre menneskehjerte lære gudsfrykt, - hvor skal vi lære det, vi med vår vilje som uavlatelig strider mot Gud? Hvem skal lære oss, vi som er engstelige for tusener andre ting, men som med hensyn til vår egen syndige fordervelse og vårt hjertets bunnløse elendighet vandrer trygge og sikre, som om det slett ikke er maktpåliggende, - hvem skal lære oss å frykte Gud over alle ting?

Det finnes bare ett middel som kan rive synderen ut av sin ugudelighet, ett middel har Gud forordnet for de kristne, som vi skal hente det vi har behov av fra. Den som ikke lærer å frykte Gud av det, han lærer det ikke av noen ting, han står ikke til å hjelpe.

Gud har i sin Sønn hengitt seg selv for oss. Han har gjort Ham som ikke visste av noen synd, til synd for oss. Hva er hele Guds Sønns liv annet enn en soning for vår syndeskyld? Hva er Kristi lidelse og død annet enn bæring av den evige straff for vår synd?
Ja, på sin kjære Sønn har Gud Herren vist hele verden, at Han er en sterk, en nidkjær Gud, en hevner over alt ondt, en som ikke lår noen synd ustraffet. På sin kjære Sønn har Gud for all evighet åpenbart med flammeskrift, at Han er syndens fiende, at Han er en forferdelig Gud, at Han er en fortærende ild. For på sin kjære Sønn har Han med ufravikelig rettferdighet straffet menneskenes synder. Det var prisen for vår gjenløsning, så mye kostet det å redde endatil én eneste menneskesjel fra fordervelsen!
En slik løsepenge måtte bli betalt for deg og meg og oss alle; det måtte, sier jeg; for Gud er en hellig og rettferdig Gud, og ”før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven skal falle bort” (Luk. 16,17). Før skal himmel og jord forgå enn én eneste synd bli latt ustraffert og udømt.
Gud har straffet synden, Han har fordømt den på sin kjære Sønn. Forstår dere nå, hvilket alvor det er i Ham som vi kaller vår Gud og Herre? – forstår dere nå, at Gud ikke lar seg spotte? – forstår dere nå, hva frykten for Gud har å bety? Sannelig, hver den som ved blikket hen på den korsfestede Kristus, den som er korsfestet for vår synds skyld, - hver den som ikke der forskrekkes for sin synd, hver den som ikke der bever for Guds vrede, hver den som der ikke lærer å frykte Gud over alle ting, han lærer det ingensteds, han er fortapt, likesom Israel i sin ubotferdighet og forstokkethet er fortapt inntil den dag i dag!
Akk, kristne, hvordan kan vi, hvis det ennå er så mye som en gnist av sannhet og botferdighet hos oss, hvordan kan vi betrakte denne korsfestede kjærlighet og ikke synke ned for Ham, den tre ganger hellige, den forferdelige, men også på samme tid den uutsigelig barmhjertige Gud, hvis kjærlighet og forbarmelse ikke har noe mål eller noen ende? Av kjærlighet og inderlig barmhjertighet har Han jo i sin Sønn hengitt seg selv for oss. Av kjærlighet og forbarmelse over oss arme, fortapte skjer det jo alt dette, som vi ser og hører i Getsemane og på Golgata, og på det blodige kors. Det finnes ikke noe annet middel til å frelse oss, det finnes ingen annen løsepenge. Han, Han selv, den hellige og rettferdige, tar vår skyld og straff på seg. Han later som Menneskesønn sitt liv for brødrene.
Å hvilket rikdoms dyp både av Guds rettferdighet og barmhjertighet! Hvor ubegripelige Hans dommer er og hvor usporlige Hans veier! Hvem har kjent Herrens sinn, og hvem har vært Hans rådgiver?
Akk, vi kan bare si dette ene: Hans sinn og råd, åpenbart på korset, er vår salighet!

Og så la oss da, mine kjære, hver dag, hver time synke ned for Jesu kors og der lære dette ene, som vi har behov av: å frykte Gud over alle ting. Der, der alene, under korset, opphører den, denne hykkelske fromhet, denne øyentjeneste, denne tjeneste med leppene. Der, alene der, under korset, der opphører den, denne trelldomsfrykt for Gud, som lik et uutholdelig åk tynger på hjertet. Alene under korset lærer vi den barnlige, kristne gudsfrykt, som er glad og fri, som gjør salig allerede her, som ene og alene frykter for å bedrøve sin Guds kjærlighet, å miste sin Herres nåde. Der alene lærer vi å våke og be og vandre for Gud ansikt.

Å så la oss da, mine kjære, komme daglig til Kristi kors slik som vi er. Der vil vår livskilde alltid flyte; der vil våre øyne bli stadig mer opplatte overfor oss selv og overfor vår Herres og Guds vesen; men der vil vi i gjerning og sannhet lære: å ikke frykte noe, slett ikke noe, men bare å frykte Gud alene over alle ting. Dertil gi da Herren selv dere alle sin velsignelse. Amen