Trøst for Herrens disipler
Av M. C. Hermanrud
Les:
Joh. 14, 1 – 12
Tiden mellom påske og pinse er en vedvarende festtid i kirken. På samme tid som
menigheten da som alltid stadig mer inderlig og mer omfattende søker å tilegne
seg nåden og sannheten i Jesus Kristus, så gleder den seg hele denne tid over
påskens store frelseskjensgjerninger og takker og priser Gud for dem.
De hellige tekster i denne tid beskjeftiger seg imidlertid mye med Herrens
bortgang fra sine disipler, og historisk gir kirketiden anledning til det. Om
enn feststemningen bevares, så går det likevel en dempet sørgetone
gjennom denne gledestid, et sukk som fra det Israel som var sendt hjem fra
Babel: ”Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekker i sydlandet!” (Slm.
126,4).
Men slik også i livets virkelighet. Sorgen og gleden vandrer tilhope; -
gledens mest skummende beger har ofte sin ”bitre dråpe.” Det tunge og smertelige
ved livet her i utlendigheten kan ikke legges bort som et klesplagg, når det
passer oss, og Herren må ofte også i gledens tider gripe inn med sin oppdragende
tukt, så velsignelsen fra Ham ikke skal bli oss til forbannelse.
Så passer det da også at Herren i festtiden trøster sitt folk; - som det stemmer
med kirketiden, slik også med kristenlivets behov, når det i dag – slik som vår
tekst gir anledning til – forkynnes trøst for Herrens disipler.
Dette evangelium vender seg til Herrens disipler. Det er jo en del av den
herlige avskjedstale som Herren holdt hin forrådelsens natt, som vi har så mange
på samme tid smertelige og dyrebare minner fra.
For at du skal ta dette til deg med den trygghet som Guds trøst må mottas
med, om den skal bli en virkelig hjertetrøst for oss, og for at du ikke
skal ta trøsten forfengelig, så prøv deg da først selv om du er en
Herrens disippel.
En Herrens disippel har trang til alltid mer dypt og sant å tilegne seg og
forenes med Gud. ”Vis oss Faderen, og det er nok for oss,” sier Filip. Bak
denne bønn ligger det vel en uberettiget lyst til en sanselig skuing av
Faderen; - men bønnen er likevel samtidig et uttrykk for trangen til å komme i
mer kjennelig forbindelse med Ham. Og enhver Herrens disippel har
denne trang. Derfor lever han bønnens liv med Gud, derfor arbeider han
med frykt og beven for å oppbygges av Guds ord og sakrament og for å
helliggjøres, og derfor søker han å leve sitt liv i kjærlighetens virksomhet
utad.
Har du denne trang i ditt hjerte, - er det den levende Gud du i din jaging søker
å gripe, - så tør du, hvor mye ditt hjerte enn fordømmer deg, likevel å tro, at
du tilhører det folk som Herren vil trøste i dag.
Dernest ser vi av teksten, at en Herrens disippel gjerne vil være der,
hvor Jesus er. Det var skilsmissen med Herren, som fylte disiplene
med sorg, da Herren første gang talte disse ord. Selv en Tomas, som etter
Herrens oppstandelse ikke ville tro uten å se, har slik trang til å være der
hvor Jesus er, at han beklager hjertelig, at han ikke vet, hvor Herren går hen.
Den som elsker sin frelser, vil gjerne være der hvor Han er; -
samlivet og samfunnet med Ham er Hans salighet og herlighet.
En Herrens disippel vet dessuten av erfaring og er hjerteviss på, at utenfor
Jesus og samfunnet med Ham er det intet som helt tilfredsstiller det.
Har du lyst til å være der hvor Jesus er? Lengter du etter himmelen,
fordi du vet, at du der møter din brudgom som du elsker, og som du
fremfor alle trenger? Da hører du visselig tross alle dine skrøpeligheter
til det folk som Herren i dag vil trøste.
Endelig stiller Herren det selvprøvende spørsmål til alle som tror seg å være
Herrens disipler: ”Vokser du?” Det standpunkt hvor disiplene sto, var
svært ufullkomment. De levde i et slags barneforhold til Herren, i
hvilket de ikke lærte ”å stå på egne ben,” og i hvilket de var ukjente med
livets brytninger og kamper. Men de var skikket for vekst, og det er
denne Herren vil hjelpe dem til i teksten; - derfor søker Han å virke kjensel
hos dem av, hva som mangler, og derfor rekker Han dem hjelp til veksten.
Det er således et kjennemerke på en Herrens disippel, at han er i vekst.
Det er naturlig for alt som lever, å vokse.
Nå er det visst nok ikke godt å avgjøre dette spørsmål om sin egen vekst selv; -
veksten foregår jo i det skjulte, i det lønnlige, og det skal jo noe erfaring
til for å fatte dens art. Men Herrens ord gir oss likevel tilstrekkelig
veiledning. Fremgangen kjennes etter Herrens ord på den voksende syndenød,
på det stadig mer avgjorte brudd med synden og på kampen
mot den, men dernest også på den voksende hengivelse til Gud og Hans nåde
og på den voksende fortrøstning til Hans kjærlighet og faderlige forsorg
i alt.
Merker du en stigende hunger og tørst etter nåde i deg, slik at en indre
uvisshet og avmakt ikke tar herredømmet i ditt hjerte i stedet, og blir det mer
og mer maktpåliggende for deg å leve i samvittighet for Gud i alt, da tør
du trygt regne deg til det folk som Herren i dag vil trøste, om du en skulle
føle deg meget uverdig til det.
Men noen
vil kanskje spørre: ”Trenger da en Herrens disippel trøst?” Barnet som lever av
”melk,” men som er ukjent med den ”faste føde,” vil kanskje være i tvil, om han
skal gi et bekreftende svar på dette; - men ikke så den som er kommet ut over
dette første livstrinn. Allerede denne fremadstrebende og vordende
tilstand som Herrens disippel befinner seg i, forklarer tilstrekkelig, at han
trenger trøst.
Disiplene i teksten sørget jo, fordi Herren sto i ferd med å skilles fra dem.
Her i ufullkommenhetens og utlendighetens land er det alltid en viss
skilsmisse også mellom Herren og dem som frykter Ham.
Du har ikke grepet det eller allerede er fullkommen; - men – grepet av
Kristus – jager du etter det, du er også ennå borte fra ditt rette
hjem og fedreland og det evige salige samvær og samliv med
Herren, som ingen syndens forstyrrelse gjør noe skår i. Livets alminnelige
smerte og trykk er dessuten også den kristnes lodd; - med alle
dødelige deler han fattigdom og sykdom og familielivets og enkeltlivets som også
samfunnslivets mange bekymringer. Og foruten dette, som er felles for alle, har
han det som kristenlivet fører med seg som sådant, sorgen over synden
og kampen mot den og mot fiendene i det hele. Tidsforholdene gir
ham også særegne sorger. I en tid som vår har han en sorgens tilgift i det
tvilens sverd som trenger seg gjennom hjertene, og i anfektelsene som
nå er så mange, og i smerten over gudløsheten og voksende frafall.
En Herrens disippel trenger i sannhet trøst. Særlig er også den verden vi
lever i, en tåredal for ham.
Men over all den smerte og sorger som disippelhjertene på jord rommer, står
Guds trøst til oss i dagens tekst.
Bare det frelserhjerte som i dag slår oss i møte, og den dype
forståelse av hjertenes nød, - hvor er ikke det skikket til å rive all
gledens stengsel ned! Han står overfor uendelige lidelser på legeme og sjel,
og det står alt sammen klart for Hans øye, men Han har ikke tanke for seg
selv, Han tenker bare på sine disiplers nåtid og fremtid. Hans sjel er
bedrøvet inntil døden, slik at Han kunne synes å være helt opptatt av seg selv;
- men disiplenes hjerter og det som forestår dem, synes likevel å være en
aldeles åpen bok for Ham.
Tror du ikke at Han også har hjerte for og forståelse av det som tynger på eller
brenner i deg?
Og dette hjertelag og denne forståelse vil Han sette inn i ditt liv nettopp
der hvor du trenger det. Du søkende og anfektede mellom oss, som ikke vet
hvor Jesus går hen, og som trenger å se Ham bedre enn du har gjort, deg vil Han
være en trofast hjelper for; - ”Jeg er veien og sannheten og livet,”
sier Han; - det er den erstatning som Hans disipler til alle tider skal
ha. Du skal finne frem igjen. Han som selv er sannheten, vil være din
veileder.
Du har kanskje søkt løsningen i noe annet. Det er jo så mye som i våre dager
tilbys som hjelp for det arme menneskehjerte, menneskepåfunn som endatil
er fiendske mot Kristi evangelium, og som stadig vikler seg dypere inn i
indre og ytre motsigelser og gjør deg mer tom og ulykkelig
for hver dag, som går.
Du søker forgjeves hjelp i dette. Hvordan du sitter fast, så blir det Ham som
får løse taket til sist, om det skal bli løst. Menneskehjertet hviler ikke før
det hviler i Ham. Sannheten er å finne i Kristus, veien til sjelefred går
igjennom Ham, bare idet du kun vet å tilegne deg Ham som en fattig synder får du
virkelig fred.
Og hvor fylt du enn er med tidens tanker og med det som skal gi deg løsningen
ellers, du er likevel like tom og ulykkelig, dersom Kristus, som er livet, ikke
har inntatt ditt hjerte. Kommer derimot Han med sitt lys og sitt liv, så
spres mørket mer og mer, og dagen bryter frem for troens øye.
Den løsning som du begjærer, kan la vente på seg, da den jo beror på, hva
Gud har gjort i ditt hjerte; - men vent du bare trøstig på den, du skal ikke bli
til skamme.
Den blotte tanke på, at Han
som er veien, sannheten og livet, også vil lede alle som søker sannheten,
på deres vei, hvilken trøst er ikke det!
Men dernest vil Han skjenke sine disipler kraft til å bære det som er deres
byrde. Det er jo det som er Hans bestrebelse i teksten, Han søker å
styrke deres hjerter overfor det som foresto, og Han peker jo nettopp på en
slik kraft, når Han sier at også det skal være frukten av Hans bortgang til
Faderen, at de som tror på Ham skal gjøre de gjerninger som Han gjorde,
ja større enn disse.
Hvor begjærer ikke disippelhjertene kraft. Det er jo din storlige klage,
at du ikke har noen kraft. La dette: ”Jeg går til min Far,” trøste deg! Er det
ikke kraft til din egen forherligelse du begjærer, slik at du lever i en
åndens fattigdom som hindrer deg i fremme Guds ære etter Kristi gaves mål, så
be du trøstig om kraft, og Herren skal svare deg fra sitt hellige berg. Men
husk på, at Herren ikke fir den kraft som vil ha den til sitt eget navns ære, og
husk på, at apostelen personlig helst vil være skrøpelig, for at Kristi
kraft kan bo i ham. Er du svak i den betydning og i følelsen av ditt eget selvs
undergang, da vil Kristus fra kraftens høyre hånd fylle deg med kraft,
ettersom det gamle menneskes død gir plass i ditt hjerte.
Minnes så, dere sørgende, det ord; - ”Jeg
skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra
dere” (Joh. 16,22).
Ditt liv skal ikke bli en stadig sorg. Du skal se Herren igjen til ditt
hjertes glede. Det var bare tre dager, så sto Herren lys levende for sine
disipler. ”Natten aldri er så sort, den jo for dagen viker.”
Også nådestolen bryter alltid frem på ny. Det har ikke hendt, at den sjel
som kjemper ærlig for å nå frem i dagen og lyset, har forfeilet sitt mål. Måtte
Herren gi deg tålmodighet til ”å vente på Herren mer enn de som venter på
morgenen.”
Og den glede som gjensynet vekker, den kunne vel djevelen og mange andre gjerne
ville ha fatt i; - men ingen skal ta den fra deg.
Ikke så at du aldri kan bli bedrøvet mer, men slik, at ingen kan ta den
fra deg, av dem som ikke unner deg den; - den er din sikre
lodd, så lenge Gud finner det for godt for deg, og du selv ikke forspiller den.
- Hvilken salig glede har ikke en kristen allerede her! – en glede som han ikke
vil bytte med all verdens, og som sorgen så langt fra gjør noe skår i, at den
nettopp forhøyer den og inderliggjør og danner den for
himmelen.
Den som får nåde til å bli viss i sitt sinn på, at Kristus er sjelenes hyrde og
tilsynsmann også i dag, at Han gir styrke ettersom dagene er, og at Han alltid
gjør dag igjen i bekymrede hjerter, hos ham vil sorgen aldri få noe varig
tilhold; - han vil under livets mange omskiftelser i alminnelighet være glad
og sterk og mandig.
Men selv om dette liv ikke hadde noen erstatning for en Herrens disippels strid
og smerte, så hadde vi likevel det beste igjen til trøst for våre hjerter.
Herren har jo beredt oss et salig sted i himmelen, hvor Han vil hente
oss til seg. Er det trangt her i verden, der oppe i faderhuset med de mange
rom er det rom også for deg. Ved sin død og oppstandelse har Herren
sikret seg rom der og banet ”en ny og levende vei” også for deg inn i
himmelens aller helligste.
Er det slik at pilegrimsferden er tung og trykkende, der oppe er det ”evig
godt å være.” ”Der hvor jeg er, der skal også dere være,” sier Jesus, og
fellesskapet i sted betegner ikke bare samværet, men fellesskap i
åndelig tilstand.
Så skal da ikke bare hver tåre tørres av og sorg og nød og død ikke være mer der
oppe, men som Kristus sitter på sin kongetrone salig og herlig og mektig, slik
skal også du være salig og herlig og ”leve og regjere med Ham i all evighet.”
”Det er en sabbatshvile tilbake for Guds folk.” ”Det som intet øye har sett og
intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud
beredt for dem som elsker Ham."
Her gikk de under stor forakt,
Men se dem nå i deres prakt!
For tronen stå med kroner på
I himlens prestedrakt!
Sant er det i så mang en nød
Titt tårestrøm på kinnet fløt;
Men Gud har dem, straks de kom hjem,
Avtørret på sitt skjød.
Nu holder de og har til best
Hos Gud en evig løvsalsfest,
Og Lammet selv ved livets elv
Er både vert og gjest.
Og la
oss ikke glemme det ord: ”Jeg kommer igjen og skal ta dere til meg.”
Når vi, løftet av tanken på hjemmet og saligheten der, glemmer stridens kår for
en stund, så faller vi ofte til jorden som vingestekkede ved tanken på
vanskelighetene ved veien som ennå ikke er tilbakelagt.
La oss da minnes dette ord. Herren får visselig ikke utrettet noe, dersom Han
ikke får vår vilje med, men har Han fått din vilje med, slik at det er en
livsnødvendighet for deg å bli frelst, så beror det likevel mest på
Ham, ja utelukkende på, at Han får handle med deg; - du tør trygt
hvile i det løfte, at Han vil komme igjen og ta deg til seg, at Han ved sin
Ånd og sine nådemidler vil fullkomme den gjerning som Han har begynt i ditt
hjerte, inntil sin dag; - Han skal ikke la deg bli til skamme.
Kjære brødre! Så kan vi da også i dag med tanken på Guds overvettes nåde
imot fattige syndere her i tiden og siden i evigheten bli i påskens glade
feststemning.
Måtte Gud ytterligere styrke våre hjerter og befeste oss i nåden, slik at vi
etter Herrens eksempel også måtte trøste andre med den trøst som vi selv
er trøstet av Gud med, slik at vi og mange med oss måtte vinne frem til
trøstens rette hjemsted for å blande vår røst med de mange som der takker
både for sorgen og for trøsten.
Det gi Gud i Jesu navn! Amen.