Forkynnelsens dårskap
Av A. Hauge
For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for
det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så
for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står
skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
Rom. 1, 16 – 17
I disse ord har vi slik sett apostelen tema for den utvikling av den kristne
sannhet, som han gir oss i sitt brev til romerne.
Navnlig er det følgende hovedstykker, som her legges oss på hjertet og som vi
derfor særlig vil dvele ved.
1. Kristi evangelium inneholder den frelsende sannhet.
2. Evangeliet innehar guddommelig kraft til å frelse.
3. Denne kraft har det, fordi det kunngjør den rettferdighet som er
vunnet ved Kristus og gitt til den troende.
Apostelen sier, at han ikke skammer seg ved Kristi evangelium. Han kunne vel ha
god grunn til å forsikre om det, slik som evangeliet hos den store mangfoldighet
av de verdsligvise romere og grekere var et foraktelig ord og de usle,
foraktelige mennesker som kunne tro slikt noe. Evangeliet var i sannhet, som
apostelen sier i brevet til korinterne, en dårskap for grekerne som det var et
anstøt for jødene.
Disse den tids mest dannede folk var så fylt av den menneskelige fornufts
visdom, at troen på en korsfestet frelser var for dem det tåpeligste som kunne
oppkomme i en menneskelig hjerne. Derfor var denne deres innbilte visdom og høye
dannelse den verste anstøtsstein for troens mottagelse.
Vi skulle vel heller ikke ha så vanskelig for å forstå det. For det er jo
virkelig slik også den dag i dag, at denne verdens vise og forstandige mener å
kunne med fulleste rett heve seg over evangeliet som over et for lengst
tilbakelagt standpunkt. Heller ikke er det vanskelig for oss å forstå, hva som
gjør evangeliet så usmakelig og foraktelig for denne verdens vise. Det krever en
ydmyk erkjennelse av sin åndelige fattigdom, som likefrem opprører den hovmodige
fornuft.
Hvordan må ikke den stolte verdsligvise forarges over slike Jesu ord som disse:
”Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for
de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige!” (Mt. 11,25). Eller
som disse Paulus’ ord: ”Men et sjelelig menneske* (ugjenfødt) tar ikke imot det
som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne
det” (1 Kor. 2,14).
Det må hjertets ydmykhet til for å bøye seg for slik tale og det er nettopp
dette, at der hvor denne mangler, der ligger det et dekke over de verdsligvises
øyne, slik at de ikke kan kjenne, at de trenger til Guds Ånds lys for å kunne
fatte de ting som hører Guds Ånd til, det som tjener oss til frelse.
Det viser seg da også, at det ikke bare er dem som innehar stor verdslig visdom,
som skammer seg ved Kristi evangelium, men det er likeså ofte mennesker med den
tarveligste åndsdannelse, som mener å kunne heve seg over det foraktelige
evangelium. I sannhet, vi har i våre dager rik anledning til å føle brodden av
alle de giftige piler som slynges ut både av vise og uvise mot den kristne
sannhet, og navnlig har Ordets tjenere, som verden gjerne lar sitt hat til
sannheten gå ut over, særlig grunn til å trøste og styrke seg med apostelens
freidige og frimodige vitnesbyrd: jeg skammer meg ikke ved evangeliet!
Å ve oss! – om vi noensinne skulle skamme oss ved det som er vår høyeste ros og
herlighet, - ved det som er vårt hjertes høyeste lyst og glede, - ved det som er
vår eneste trøst og håp i liv og død. Nei, vi vil ikke skamme oss ved Kristi
evangelium, men forkynne høyt og lydt for all verden: tro på den Herre Jesus, så
skal du bli frelst, men tror du ikke, så blir di fordømt. For det er ikke frelse
i noen annen.
Guds kraft til frelse
Av A. Hauge
For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for
det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så
for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står
skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
Rom. 1, 16 – 17
Mens det ikke er frelse å finne uten i Kristus, så vitner vår tekst med alle
troende Guds barns erfaring, at evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver
den som tror.
Apostelen viser i versene i vår tekst, at både hedninger og jøder er kommet bort
fra sannhetens vei og er overgitt til et sinn intet duger, nedsunkne i alle
mulig slags laster.
Hvordan var det vel gått verden, om ikke Gud hadde åpenbart den frelsende
sannhet igjen i Kristus. Ikke noe er vissere enn, at hele menneskeheten, likeså
vel jøder som hedninger, måtte gått den visse undergang i møte. Men ”så har Gud
elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham,
ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh. 3,16).
Evangeliet om Kristus Jesus er alene sannhet til frelse. Gud har ikke beredt
mange veier som Han kan føre menneskene på, til det salige liv som Han skapte
dem til. Han har ikke én vei for denne verdens vise og forstandige og en annen
for de uvise og umyndige, ikke én vei for de fromme og gudfryktige og en annen
for tollere og syndere, ikke én vei for Israel og en annen for hedningene. Som
sannheten kun er én, så er også veien til frelse kun én. Og denne vei er Han,
som er Sannheten, Veien og Livet, den Herre Jesus Kristus, og det slik som Han
er kunngjort og gitt oss i evangeliet.
Nå skal vi ikke se oss om annetsteds etter sannheten; - det vil ikke nytte oss å
fare verden vide om for å søke den, ikke å fare opp til himmelen for å hente
Kristus ned, eller å fare ned i avgrunnen for å hente Kristus opp (Rom. 10,
6-7). For Han er hos oss i evangeliet, i det troens ord som vi forkynner
(Rom.10,8).
Men evangeliet inneholder ikke alene den ene frelsende sannhet i den forstand at
vi alene i det får kunnskap om, hva som er sannhet til frelse. Alene kunnskapen
om dette kunne ikke hjelpe oss stort. Tvert om ville vår stilling være verre, jo
klarere sannheten sto for oss, mens vi måtte erkjenne at vi ikke kunne følge
den.
Men nå sier apostelen, at evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver
den som tror. Altså ligger det en guddommelig kraft i selve evangeliet, slik at
det er mektig til å frelse dem, som mottar det i tro. Det er den underlig store
forskjell på den guddommelige sannhet som er meddelt i evangeliet og all
menneskelig vitskap, at hin er ånd og liv, slik som Jesus sier: ”De ord jeg har
talt til dere, er ånd og er liv” (Joh. 6,63).
Og dette Herrens levende ord har vi blant oss likeså fullt som Herrens disipler,
som hørte Ham tale. For ethvert ord, som er gått ut ved Guds Ånd, det være seg
av Herrens egen munn eller ved dem, som ble drevet av Den Hellige Ånd, hva enten
det er et muntlig eller skrevet, er et levende ord, som har i seg det liv som
det vitner om. For hvor et menneske omgås rett med Guds ord, der er Guds Ånd til
stede for å bane det vei til hjertene og virke til dets mottagelse i tro.
Likesom den treenige Gud er til stede i dåpen og meddeler det guddommelige liv,
der hvor det er mottagelighet, og likesom Herren er til stede i nattverden og
der meddeler sitt legeme og blod, så er Guds Ånd til stede i evangeliet og
virker og utretter det Ordet tilsier dem som ikke lukker øre og hjerte til for
det.
Det er Gud som begynner gjerningen til menneskets frelse, ikke bare slik, at Han
har gjort alle ting rede og ferdige, at det himmelske måltid er beredt, men også
slik at Han arbeider på å bringe hvert menneske til å motta innbydelsen og følge
kallet til Guds rike.
Så visst som evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror,
likeså visst er det også, at Ordet uten Guds Ånds medvirkning ikke har noen
kraft i seg til frelse, noe som da tydelig viser seg i det, at verken Ordet
eller sakramentene utretter noe i deres hjerter, som ikke mottar dem i tro. Det
er ikke lagt ned en uimotståelig makt verken i Ordet eller sakramentene, slik at
de skulle kunne innvirke på mennesket til frelse, hvordan så dette menneske
stilte seg til dem. Nådemidlene blir alle uten frelsende frukt, der hvor man
lukker sitt hjerte til for Den Hellige Ånd, som både vil berede dem inngang og
meddele de salige gaver der, hvor hjertets trang er vakt. Dette er da også klart
nok hos alle de mange som hører evangeliet; - ja også mottar sakramentet uten at
de sporer noen som helst frukt hos seg til frelse.
Nei, uten virkning blir det visstnok ikke, men det er en forherdende, og ikke
frelsende virkning. Vi må skjelne vel mellom virkning og frukt. Når mennesket
ikke gir Guds Ånd rom i hjertet, da går det slik som den Herre Jesus sier: ”Dette
folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de
lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med
hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem” (Mt. 13,15).
Å, hvor vi derfor må be Gud om å omgås rett med Guds ord, så vi først og fremst
sukker til Gud om Hans Ånds opplysning, for at vi ikke skal høre Ordet til vår
forherdelse, men til frelse.
Ta imot!
Av A. Hauge
For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for
det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så
for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står
skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.
Rom. 1, 16 – 17
Apostelen sier oss da tydelig i vår tekst, at det er troen som kreves, for at
evangeliet kan bli oss til frelse. Troen er overhodet betingelsen for kunne
motta åndelige gaver, er den munn som den åndelige føde tas opp med. Hva hjelper
det om maten rekkes deg, når du lukker munnen fast til og ikke vil motta den? Så
må du jo allikevel hungre. Men den som hungrer og tørster tar gjerne imot det
som skal lindre deres hunger og tørst. Derfor heter det i det herlige ord: ”Nå
vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom,
kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!” (Jes. 55,1).
Likesom også den Herre Jesus ropte: ”Om noen tørster, han komme til meg og
drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det
flyte strømmer av levende vann.” (Joh. 7,37-38).
Trang og tro hører sammen. Det kan heller ikke finnes noen sann tro, dersom det
ikke er våknet noen trang, noen hunger og tørst i hjertet. Og denne trang til
den åndelige føde oppstår bare i deres hjerter, som er våknet til erkjennelse av
deres synder og til alvorlig sorg over synden. Den som ikke kjenner noe til
denne hjertets trang, denne botferdighet, han trenger heller ikke til
evangeliet, han behøver ikke Jesus. De friske trenger ikke til lege. Hva
skal de med Jesus, som ikke trykkes av syndens byrde? Han er kommet for å søke
og frelse de fortapte. Det er alene for de arme, fortapte og fordømte syndere,
Han har utgytt sitt blod.
Nå er det visst også sant, at vi alle er slike fortapte får, som så vel behøver
Jesus, trenger så vel til det blod, som renser fra all synd. Men hvordan skal
det komme inn med sin rensende kraft der, hvor det arme forblindede,
egenrettferdige menneske lukker øye, øre, munn og hjerte til for Ham som står
for hjertedøren og banker, og som dog så gjerne vil komme inn og holde nattverd
med ham. Nei, Guds nåde kan ikke påtvinges noen menneskesjel. Slik fri vilje har
mennesket, at det kan lukke øre og hjerte til for evangeliet og støte Guds nåde
fra seg. Slik hører vi den Herre Jesus klage over sitt folk: ”Hvor ofte jeg
ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men
dere ville ikke” (Mt. 23,37; Luk. 13,34).
Men når den gjenstridige vilje er brutt og mennesket er blitt åndelig fattig og
er kommet til sorg over synden, da våkner også hunger og tørst etter
rettferdighet, da er den trang og tro der, som baner vei for evangeliet til
hjertet, så dette får erfare, at det er en Guds kraft til frelse.
Det hender ofte at det klages over, at deltagelsen i gudstjenesten ikke bærer
noen frukt og at man gir forkynnelsen i vår kirke og vår kirkelige ordning i det
hele skylden for det, og mange vender seg derfor til andre samfunn i den tanke,
at der finnes sannheten og livet, som de ikke har funnet i vår lutherske kirke.
De glemmer da å undersøke, om ikke grunnen til at Guds ord ikke gjør inntrykk på
dem, ligger hos dem selv, nemlig i det, at de ikke åpner sitt hjerte med lengsel
etter å motta det livets vann og det livets brød som rekkes dem.
Mange venter på, at Guds ord skal virke med en uimotståelig makt og tenker ikke
på, at visselig er evangeliet en Guds kraft til frelse, men vel å merke kun for
dem som tror.
Hva har du altså å gjøre, når du gjerne vil erfare Ordets virkning på ditt
hjerte? Be Gud, og bli ved å be Gud, at Han ved sin Hellige Ånd vil hjelpe deg
til rett å kjenne din åndelige fattigdom og din syndige fordervelse, slik at det
må våkne en sann trang hos deg etter å komme til sannhets erkjennelse. Og bøy så
ditt øre og hør nøye (Jes. 55,23) hva Herren sier deg, ja nettopp deg i
sitt Ord, både i lov og evangelium. Og så skal visselig også din sjel ”forlyste
seg med det gode” og erfare at evangeliet er en Guds kraft til frelse.
Den rettferdige av tro, skal
leve!
Av A. Hauge
For jeg skammer
meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som
tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds
rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal
leve.
Rom. 1, 16 – 17
I slutningen av vår tekst sier apostelen oss, hvordan dette ord om Jesus kan bli
oss til frelse. ”For,” sier han, ”i det (evangeliet) åpenbares Guds
rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal
leve.”
Likeså visst som at ingen kan se Herren uten hellighet, så kan heller ingen
bestå i Guds dom uten rettferdighet. ”Den som er ond, får ikke bo hos deg. Du
hater alle som gjør urett. For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et
skjold dekker du ham med nåde” (Slm. 5,5-6 og 13).
Men hvem er denne rettferdige, hvor finnes han blant menneskenes barn? Guds ord
svarer klart og bestemt: ”Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste” (Rom.
3,10). Alle har syndet og står uten ære for Gud. Derfor skal all verden være
skyldig for Guds dom (Rom. 3,19).
Derfor, hvilken forferdelig forblindelse, når noen innbiller seg å kunne bestå
for Gud med sin rettferdighet. Man skulle ikke tro, at et menneske med sunn sans
kunne være så forblindet. Vil man for alvor prøve selv sine beste gjerninger,
hvem skulle da torde si, at de ene og alene er gått frem av kjærlighet til Gud
og nesten? Må selv et Guds barn klage slik som Paulus i Rom. 7 kap., at han er
solgt under synden, fordi han ikke gjør det som han vil, men det som han hater,
det gjør han: - hvordan kan da et ugjenfødt menneske kunne mene om seg selv, at
hele dets liv har vært et slikt liv i rettferdighet, at Gud derfor må tilkjenne
det saligheten?
Større blindhet kan ikke tenkes. Og likevel er det så mange mennesker som stoler
på sin rettferdighet og mener, at Gud for deres gode gjerningers skyld skal ta
dem inn i himmelen.
Men, elskede menighet, vi vet, hvordan det gikk den som hadde satt seg ved
kongesønnens bryllupsbord uten å ha bryllupskledningen på. Han ble uten videre
kastet ut i det ytterste mørke, hvor det er gråt og tenners gnissel (Mt. 22). Og
slik vil det på hin dag gå alle som ikke har noen annen rettferdighet, som tåler
å sees i den guddommelige klarhets lys, en rettferdighet så ren, så fullkommen
som Guds egen rettferdighet, og det er Jesu Kristi rettferdighet. Ikke
bare er det slik, at ingen kunne overbevise Ham om noen synd, men hele Hans liv
var en åpenbaring av den fullkomne guddommelige kjærlighet og sannhet. I Ham
bodde hele Guds fylde legemlig (Kol. 2,9). ”Vi
så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av
nåde og sannhet” (Joh. 1,14).
Men vår Herre Jesus Kristus kom ikke hit ned alene for å fremstille den
fullkomne rettferdighet, men meget mer for å vinne oss delaktighet i den
rettferdighet som alene gjelder for Gud. Og det har Han gjort, idet at Han som
ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli
rettferdige for Gud” (2 Kor. 5,21).
Han har fullført all rettferdighet, ikke bare ved å undergi seg loven og
oppfylle den, men ved å lide straffen for våre synder, som gjør det mulig for
den rettferdige Gud å tilgi oss våre synder og anse oss i Kristus som om vi
aldri hadde syndet.
Når nå vi fattige syndere i hjertelig tro og tillit flyr til den Herre Jesus og
ikke vet eller vil vite oss noe annet til frelse uten Ham, som ble gitt hen for
våre synder og oppreist til vår rettferdighet, da forlater Gud for Kristi skyld
oss alle våre synder, ja anser oss i Kristus som rettferdiggjorte og rene av all
synd.
Dette er troens rettferdighet, som er en ganske annen enn gjerningenes, fordi
den er en fullkommen rettferdighet, en rettferdighet som gjelder for Gud og
består i dommen, fordi det er Jesu Kristi fullkomne rettferdighet, tilregnet og
tilegnet den botferdige og troende sjel. Dette er rettferdigheten av tro til
tro, slik som apostelen uttrykker seg for både å fremheve, at denne troens
rettferdighet er av en ganske annen art enn gjerningenes, og i tillegg, at det
er alene den troende sjel, som kan ikles den.
Ja så forunderlig er Kristi forsonende lidelse, død og oppstandelse, at den er
mektig til i et øyeblikk å utrette, det menneskets ytterste anstrengelse gjennom
et langt liv, nei enn ikke gjennom alle evigheter var i stand til å utrette,
nemlig så vel å gi en fullkommen betaling for alle synder og dermed en
fullkommen utslettelse og renselse fra all synd (1 Joh. 1,7), som å vinne os den
rettferdighet som alene gjelder for Gud.
Se, på slik, urokkelig grunn hviler den frelse som er forkynt oss i evangeliet,
og ”det er en grunn, som evig står, om jord og himmel selv forgår.”
Og derfor har evangeliet guddommelig makt og kraft i seg til å frelse hver den
som mottar det i tro.
Hva skal altså vi gjøre? Svaret er likeså enkelt og klart som det er sagt: - vi
skal tro på den Herre Jesus Kristus slik som Han i evangeliet er forkynt oss til
rettferdighet, til visdom til helliggjørelse og til forløsning.
Men slik tro er Guds Ånds virkning i våre hjerter. Derfor må vi flittig be Gud
om Den Hellige Ånds nåde og gave til troen, og når Han har fått tenne en liten
troens gnist i oss, likeså flittig og inderlig rope til Ham om å forøke oss
troen, så vi trenger alt mer og mer inderlig inn i Jesu søte forening og dypere
senker oss ned i Hans lidelses samfunn og fullere lærer å kjenne Hans
oppstandelse kraft.