Tilbake

Brudgommen og bruden
Av A. L. Hansen

Les: Joh. 3, 22 – 36

Når du ser morgenrøden lyse så vakkert over fjellet, da vet du at solen er i oppgang. Og ikke før titter dens stråler over fjellet, så begynner morgenrøden å blekne.
Vi kan si om døperen Johannes, at han var Det Nye Testamentets morgenrøde; men da solen; Jesus Kristus, steg frem, ble hans lys fordunklet.
Men hvor forskjellig var ikke Johannes fra de fleste andre mennesker. Når det står en frem som overgår og fordunkler oss. Er det ikke alltid så lett å glede seg i det som han utretter. Annerledes med Johannes. Hvor inderlig gleder han seg ikke over brudgommens røst, og hvor gjerne treder han ikke tilbake, idet han bekjenner: ”Han skal vokse, jeg skal avta” (Joh. 3,30).

Vår tekst taler om brudgommen, den Herre Jesus, og Hans venn, Johannes. Som en mann forlater sine foreldre for å bli hos sin hustru, slik forlot Jesus sin himmelske Far og steg ned til vår jord for å feste seg en brud. Han forlot himmelens herlighet og steg så dypt ned, at vi enn ikke kan ane det, for å vinne seg en menighet, som var renset i Hans dyrebare blod.
Den brud som Jesus har festet seg, er den kristne menighet på jorden. ”Den som har bruden, han er brudgommen.” Brudgommen er bare én, Jesus Kristus, og én er bruden, som Han har, nemlig Hans menighet.
For å kunne ha den til brud ble Han – det evige Ord – kjød, og for at den kan ha Ham til brudgom, har Han gitt seg selv hen for den og helliget den for seg, idet Han renset den ved vannbadet i Ordet (Ef.. 5,26; sml. Jes. 4,4); men dette har Han gjort ved sin venns tjeneste, som beiler for Ham og fører bruden til Ham, og når den er vunnet, fører henne til Ham, - slik hadde den himmelske brudgom en venn i Johannes, som ved Ord og dåp beilet til bruden for Ham og førte henne smykket til Ham ”opp fra ørkenen (Høys. 3,6).
Ingen utro tanke oppsto ved det i vennens hjerte, som om han gjerne ville være brudgom, ikke bare brudgommens venn, som om han selv gjerne ville ha bruden, ikke bare føre henne; nei, hans lengsel var å høre ”brudgommens røst,” og da han hørte den, da den himmelske Salomo nærmet seg i skyndsom kjærlighetslengsel, gledet han seg storlig; han begjærte ikke noe mer, hans glede var fullkommen – den glede som like fra mors liv av hadde vært hans livs salige bevegelse, fra det øyebikk av, da hin hilsen lød, som forkynte for den hellige Elisabet Guds forening med menneskeheten i den velsignede jomfrus liv.
Det er et yndig navn som her gis Ordets tjenere, at de nemlig kalles brudgommens venner. For likesom en brudgom betjener seg av fortrolige venner for å beile til bruden, slik betjener Kristus seg av sine tjenere, som skulle søke hos de arme syndere om deres åndelige trolovelse med Ham og ved å avdekke deres synder og male ut for dem Hans forsoning, vinne dem for Ham. Hvilken stor og herlig gjerning er da ikke det å vitne om frelsen i Kristus! Hvor skulle ikke dette oppmuntre oss til flittig å vitne om brudgommens kjærlighet til oss fortapte og fordømte syndere, så mange må tro på Ham og ved det bli forlikte med Gud ved Sønnen og bli arvinger til det evige liv; for ”den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham” (Joh. 3,36).

Eier du dette liv, dyrebare leser? Tenk om du ikke skulle gjøre det! Jesus er verdens liv, og det hjerte som Han har fått lov til å dra inn i, det lever for Ham, - men utenfor Ham er bare død.
Du kan leve et friskt legemlig liv og likevel være åndelig død; men tror du på Jesus, har du i din synds nød og dype elendighet kastet deg ned for Jesu kors og ved Guds nåde ved Den Hellige Ånd kastet ditt trosøye opp på den naglestungne frelser, da lever du, da er du ”oppstått fra de døde” og er begynt å leve et evig liv, et liv som vel ennå er i sin spire, men som Herren ved sin nåde vil utvikle, inntil du engang etter den fullførte strid skal få leve himmelens evige og rike fulle liv.

Himmelske brudgom, vår Herre Jesus Kristus, du som ikledde deg vårt syndige kjøds skikkelse og gikk i døden for å kjøpe oss som en brud, å dra oss alle ved din Hellige Ånd inn til deg, så vi må tro på deg, tjene deg, vitne om deg og din nåde, så vi engang av nåde må få nyte himmelens liv hos deg. Til det hjelpe Gud oss alle for Jesu Kristi skyld! Amen.

Er du blitt sann?
Av A. L. Hansen

Les: Joh. 5, 31 – 36

Om profeten Elias leser vi i Sir. 48,1: ”Så stod profeten Elias fram;

han var som en ild, hans ord flammet som en fakkel.”
En slik ”ild” og en slik ”fakkel” var også døperen Johannes; han var ”et brennende og skinnende lys,” som skulle berede vei for Jesus Kristus. Hans botsrøst skar inn i mange hjerter; men den største hop ville likevel bare ”fryde seg i hans lys.” De ville ikke la seg belære om sine synders storhet og i sin synds nød søke hen til det Guds lam som Johannes vitnet så herlig om.
Også i vår tid er det nok av dem, som fryder seg en tid i den ære å være ”en berømt predikants tilbedere;” – men som lever ubekymret om sine synder og Guds nåde i Kristus.
Måtte Johannesrøsten, som vitner om synd, bli hørt av oss, så også trangen til Guds frie uforskyldte nåde i Jesus Kristus kunne bli mottatt!
Kjære leser! – hvordan er ditt forhold til denne sannhet? Er du blitt en arm, trett, utfattig synder, som behøver Guds nåde? Er du det, så er du lykkelig og eier Guds fred, som kan bevare ditt hjerte som et Guds tempel, som Gud kan bo i med velbehag.

Himmelske Far! Gi oss din Hellige Ånd, som kan lære oss å kjenne våre synder og hjelpe oss å tro i liv og død på din Sønn, Jesus Kristus! Amen.

Lær meg Gud, min synd å kjenne,
Og min skyld meg åpenbar,
Så min arme sjel kan vende
Seg til deg, som hjelpen har!
La min lengsel daglig stige,
Herre Jesus, til ditt rike,
La min anger, sukk og savn
Drage meg inn i din favn!

Vil du omvendelse?
Av A. L. Hansen

Les: Joh. 5, 36 – 40

Vel var Johannes’ vitnesbyrd om Jesus et stort og sant vitnesbyrd; for ”han var sendt av Gud;” – men enda større og herligere vitner de gjerninger som Han gjorde om, at Han var utsendt av Gud og var Guds Sønn.
Det jødiske folk mente at de hadde liv i Skriften; - men de ville ikke komme til Ham som Skriften vitner om, så de kunne få det evige liv ved Ham.
Hvorfor ville de ikke komme til Ham? Fordi de ikke ville omvende seg, erkjenne sin død og elendige tilstand og få livet ved Hans nåde. Og hva annet er det vel, som også nå for tiden hindrer menneskene i å komme til Jesus uten det, at de ikke vil omvende seg og tro på Ham? De vil ikke komme til Ham som arme syndere, som hjelpeløse og elendige, og det er bare for slike, Jesus er kommet til verden.
Å dyre sjel! – kjenner du, at du er en fortapt synder, skynd deg da hen til Jesus, så Han ikke også engang skal uttale domsordet over deg, fordi heller ikke du ville komme til Ham og la deg frelse!

Gi oss, o Hellige Ånd, nåde og kraft til å søke frelse i Jesu blod, mens nåde døren ennå er åpen for oss! Amen!

Forvandling!
Av A. L. Hansen

Les: Joh. 1, 19 – 23

”En røst i ørkenen” var Johannes. Han var den ydmyke mann, som bare ”lånte Herren sin tunge,” som Gregor av Nazias så skjønt uttrykker en forkynners kall.
Det var ved Jordans ørken han sto frem for ved det å betegne, at slik – en ørken – står det uomvendte menneske for Herren etter Hans dom.
En ørken er et øde, ufruktbart og sørgelig utseende sted. Et menneske som ikke har funnet sin Gud, er også et øde, ufruktbart og sørgelig utseende vesen. Det eneste som kan forvandle en ørken til et fruktbart land, er å lede en kilde med friskt vann inn i den.
Også du som må bekjenne, at ditt hjerte er en øde ørk, som det bare gror tistler i, også ditt hjerte kan bli et fruktbart åkerland, når bare Johannesrøsten får lære deg grundig din nød å kjenne, og du i syndens nød lar Siloas stille rinnende vann, som er Jesu blod, rinne inn i din sjel med himmelsk legedom. Salig og lykkelig er den sjel, som er tvettet i Lammets blod!

Evige Gud! – gi oss din Hellige Ånd, så Han må lede Jesu blods kraft og legedom inn i våre sjeler, så vi må være en fruktbar åker for ditt såkorn! Amen.

Kjenner du Ham?
Av A. L. Hansen

Les: Joh. 1, 24 – 29

Hvor måtte det ikke være herlig å høre fra alle dem som ventet på ”Israels trøst,” at Han nå sto midt iblant dem.
Det var likevel bare få iblant dem som bekymret seg om dette adventsrop. De var mette og kolde og derfor gjorde Ordet om Ham, som var kommet for å redde de elendige og hjelpeløse, ikke noe stort og dypt inntrykk på dem. Johannes sier derfor også til dem, at de ikke kjenner Ham.
Også nå står Jesus midt iblant oss. Han er oss nær gjennom sitt guddommelige ord og i sine hellige sakramenter, og Guds Ånd er rede til å peke på Ham og føre oss alle hen til Ham, om vi i sannhet trenger til Ham og Hans nåde.
Hvilken forferdelig tanke er ikke dette, at Gud selv er midt iblant oss – et kristent folk – og så skal det likevel være så mange som ikke kjenner Ham og hvorfor? Fordi de vil tjene synden og leve uten Gud i verden.
Lykkelig er du, leser, om du kjenner Guds Sønn; for da skal Han engang kjennes ved deg igjen, når Han kommer med alle sine hellige for å beundres av alle dem som tror på Ham.

Hjelp oss du, vår kjære Far i himlene, så vi ved din Ånd må lære Ham å kjenne, som står midt iblant oss, din Sønn, og tro på Ham! Amen.

Vandre i lyset!
Av A. L. Hansen

Les: 1 Joh. 1, 4 – 8

Gud er idel lys, er gjennomtrengt av det, så i Ham er ikke noe mørke, og er som sådan evig den samme.
I dette sitt rene lys, vil Gud at menneskene skal bo. Det er Guds vilje at mennesket mer og mer skal gjennomtrenges av Hans lys og avspeile Guds lysvesen i hele sitt liv. Er vi derfor gjennom en sann omvendelse og tro på Jesus kommet i forening med Gud og blitt Hans barn, kan vi ikke lenger vandre i mørket. Et Guds barn må ha åpen sak med sin Gud; det må ikke gjemme noe for Ham, men legge sitt hjerte åpent for Gud. Det kan ikke vitterlig leve i synden og glede seg i den. Men dette er ikke det samme som å feile og forse seg eller ligge under i kampen av overilelse eller svakhet og deretter bekjenne sin synd, angre den og igjen søke forlatelse i Kristi rensende blods kilde.
Et Guds barn hater derfor synden, og synden er dets daglige smerte og største sorg og plage i verden.

Hellige Herre Gud! Hellige oss i din sannhet ved din Ånd, så ditt lys og liv må gjennomtrenge vårt liv, så vi mer og mer må vandre i ditt lys! Amen.

Gled deg!
Av A. L. Hansen

Les: 1 Pet. 1, 10 – 12

Hvor jublet ikke englene over Betlehems marker over Jesu velsignelsesrike fødsel (Luk. 2,14). Hvor har ikke Herrens profeter spådd om denne store stund, og hvor har ikke de mange som stundet og ventet på ”Israels trøst,” sett hen til denne dag i troen blitt frelst ved det!
Og vi, den nye pakts barn, som har frelserens fødsel bak oss, burde ikke også vi av hele vår sjel glede oss over at dagen er kommet, ”den dag som Herren gjorde.”
Ja, la oss med den gamle Simeon glede oss i Gud, vår frelser. La oss alle gå hen til dette barn, som er oss gitt av Gud til frelse og forsoning for alle våre synder. Hvor er det ikke salig og herlig, at dette Jesusbarn er min og din frelser, dyrebare leser! Tenk for deg og meg gikk dette barn etter et liv i møye og trengsel gjennom dødens smerte for å sone mine og dine synder!
Å, så la oss da ta dette barn og trykke det inn til vår sjel, så vi ved troen på det kan få fred og glede i Gud, så vi engang også i himmelens herlighet kunne lovsynge Jesus, som frelste oss fra jorden til Gud med sitt blod!

Hellige Ånd! – forklar Jesu store fødsel for våre sjeler; hjelp oss å komme til Ham i troen og gledes i Hans kjærlighet! Amen.