Tilbake

Langfredag
Av O. Handegaard

Les: Luk. 22, 39 – 23, 46

Denne dag har fått navn av Langfredag, og av hvilken grunn, det er kjent av os alle, like fra vi var små.
Ved å betrakte vår tekst, vil vi få se, at navnet passer til dagens begivenhet. Det som skjedde på denne dag, er det viktigste som har skjedd på jorden, siden den ble skapt. Det var en lang og grufull dag for vår dyrebare frelser, og dens begivenhet burde bringe oss alle i støvet og til å rope ut: Herre, jeg har syndet og gjort det som er ondt i dine øyne.
Dersom den himmelske Far hadde befridd sin Sønn fra den smertefulle lidelse på denne fredag, så var ikke noe menneske blitt frelst, så hadde vi ikke kunnet vente annet etter vår bortgang fra dette liv enn en evig bortkastelse fra Guds ansikt i den evige pine, som er beredt for djevelen og hans engler.
Måtte Gud ved sin Hellige Ånd få velsigne vår betraktning til sitt navns ære og pris og våre sjeler til oppbyggelse i tro og gudelig liv.

Det avsnitt av dagens tekst, som vi med Guds bistand vil feste vår oppmerksomhet ved, lyder som følger: ”Da Han kom til stedet, sa Han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse. Og Han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt Han på kne, bad og sa: Far, om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din. Da viste en engel fra himmelen seg for Ham og styrket Ham. Og Han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten Hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.”

Bønn:

Ja, velsigne oss, dyrebare frelser! Når vi usle støv i denne time tar oss fore å betrakte din store smerte og lidelse for våre mange og store synder, å kjære Herre Jesus, la det gå oss riktig til hjerte, hva vi med vår synd og ugudelighet har forvoldt deg til smerte; - men velsign også denne stund slik for oss, at din lidelse må bringe oss legedom for våre hjerters sår, så vi kan si av hjertet: ”som bedrøvede, men likevel glade” ved å få se og tro, at du bar vår synd og straff, for at vi skulle få fred og evig salighet. Amen.

”Da Han kom til stedet, sa Han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse.”
Stedet, hvor vår dyrebare frelser samlet seg med sine disipler (unntatt den ulykkelige Judas), kaltes Getsemane. Enhver sjel som Gud ved sin Ånd har fått brakt til erkjennelse av sin synd, nød og trang til frelse, vil bare navnet Getsemane bringe til å fornemme, at dette er et hellig sted; - for en slik sjel har føtt øyensalve til å se, at de blodsdråper som dryppet av Jesu hellige legeme i Getsemane, er til renselse fra våre mange og store synder.
Da Han nå var samlet med sine disipler i denne hage, og snart skulle forlate dem for å gå til sin Far, så formante Han dem til å være edrue og flittige i bønn; - for Han visste, at den brølende løve, som går omkring og søker hvem han kan oppsluke, ville sette an på disiplene, nettopp nå i disse trengselens dager, for om mulig å få dem bort fra troen på Jesus og støte dem i evig ødeleggelse. Men velsignet være Jesu navn, Han holdt trofast vakt over sin lille flokk; - selv om den fikk sår og skrammer av ulvens klør, og især Peter, så fikk likevel ikke denne grumme avgrunnsfyrste oppsluke dem.
Vi lærer av dette, kjære brødre og søstre, at det gjelder å stå på vakt i bønn og tro og alltid ha våre øyne rettet på det Guds Lam som bar vår og all verdens synd, dersom vi skal kunne stå imot djevelens fristelse og ikke bli et rov for hans grumme list og makt.
Det er merkelig, og noe som enhver redelig kristen får erfare, at når trengsler kommer, enten timelige eller åndelige, så er den listige Satan så snar til å innfinne seg med sine dommer. Han sier: ”Ettersom dette møter deg, så må du skjønne, at du ikke kan være et Guds barn.” Han forstår også å rulle opp vårt synderegister, og forsøker å ta våre synder og kaste dem i veien mellom oss og vår frelser, for at vi skal snuble over dem og ikke ha fri adgang til de velsignede naglegap og sår, som er en arm, fattig synders skjul.
Hvor stort blir det ikke da å ha et Getsemane og et Golgata å gå til, for med troens hånd å fange opp de velsignede blodsdråper, som rant av Jesu hellige legeme for å tvette oss rene fra all vår synd. Så kan Satan lenge nok anklage oss for våre synder, vi skal ikke ta skade av det, så sant Herren får holde oss i ydmykhet ved Jesu føtter, så vi intet er i oss selv, men Han vårt alt i alle.

Kjære venner, la oss tenke på, hva det har kostet vår frelser å forløse vår sjel fra synd, død og helvete. Han måtte ligge på sine kne i rop og sterkt skrik, da alle helvetes makter stormet inn på Hans sjel og angsten ble så stor, at Han ba sin Far, om det var mulig, å ta denne kalk fra Ham; - men nei, Faderen måtte, dersom vi skulle bli frelst og få barnerett hos vår himmelske Far, svare ”nei” til sin elskede Sønns rop og skrik og la Ham tømme denne bitre kalk til bunnen.
Da angsten steg til det høyeste, og da Han stred hardt med døden, ba Han sterkere, og svetten Hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.
”O, forunderlige kjærlighet, som ville lide i mitt sted for å skaffe meg fred og legedom for alle mine syndesår."

Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom. Jes 53, 4-5

Nå kan vi med frimodighet trede frem for Guds nådestol, ettersom vår frelser med engstelse har trådt frem for Guds rettferdighets domstol.
Vi har vel bedrøvelse over våre synder, skjelver og bever for våre overtredelser og frykter for Guds brennende vrede over synden; - men ettersom vår frelser selv var bedrøvet inntil døden, så er vår bedrøvelse ikke til døden, men til salighet. Ettersom den himmelske Far var taus overfor sin kjære Sønns bedrøvelse og lidelse, er det nå i grunnen ingen bedrøvelse og lidelse for dem som er i Kristus og hviler i Ham alene. Enhver botferdig og angrende sjel bør være glad og synge med fryd og takke og prise det dyrebare Guds Lam som bar og tok bort all vår synd, nød og skam.
Hvorfor skal vi nå frykte for forskrekkelsens konge, døden, når vår frelser tok all dens forskrekkelse på seg? Gikk Han med bedrøvelse til sin død, ettersom Han måtte ta imot all dødens gift og smerte, så kan vi med glede gå til vår død, ettersom den nå verken har gift eller brodd.
Disiplene sov, da Jesus stred med døden, og kunne ikke våke en time med Ham; - men Jesus stred og vant seier over døden, derfor er nå døden for Guds barn bare en søvn. Den makt og forskrekkelse som følger med døden, er av Kristus oppslukt til seier.
La det være, at min sjel ved kors og trengsel må være bedrøvet inntil døden, enten i henseende til korsets bitterhet, som må lignes med døden, eller i henseende til korset langvarighet, at det holder ved inntil døden, så har likevel vår frelsers bedrøvelse vunnet og skjenket oss slik indre glede både ved den nærværende trøst i troen og den kommende i håpet, så vi i all vår angst ikke finner noen angst.
Når loven truer, Guds vrede forferder, synden bedrøver, Satan, døden og helvete stormer imot oss, da er Jesu lidelse og smerte en legedom for alle syke og sårede, så man kan synge:

Kristi blod og rettferdighet,
Det er mitt smykke, min herlighet,
Dermed vil jeg for Gud bestå,
Når jeg til himmelen skal inngå.

Hvordan skal det gå deg, kjære sjel, som i vantro forakter denne Kristi kjærlighet som skal bli Guds barns lovsang i evighet. Ja, dommen er allerede uttalt i Herrens ord. ”Hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme” (Luk. 13,3). ”Kyss Sønnen, for at Han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne Hans vrede bli opptent. Salige er alle som tar sin tilflukt til Ham” (Slm. 2,12).

Er Guds kjærlighet stor og overveldende imot oss arme, fattige syndere, så vil også straffen over alle, som i ubotferdighet og egenrettferdighet forakter denne Guds kjærlighet og nåde, bli fryktelig, ja, så fryktelig, at når denne smertenes mann, vår dyrebare frelser, igjen skal åpenbares, ikke i lidelsens drakt som på langfredag, men i meget kraft og herlighet, da skal de rope til fjellene, at de må falle over dem og skjule dem for Lammets vrede.
Derfor formaner jeg og ber i Kristi sted, la dere forlike med Gud, så vil dere bli Kristi forløste brud og vente med lengsel på Hans komme. Tenk aldri, kjære sjel, at du kan få en lykkelig dag, så lenge du vandrer borte fra Ham, som led korsets bitre død for din skyld. Kom derfor med all din synd og skam og bekjenn den for Jesus, så skal du få se og erfare, at det er gitt Ham makt til å forlate synder på jorden. Vil du ikke glede Jesu hjerte og bli Hans smertes lønn? Ja, kom; - kom, kjære sjel, og gå ikke lenger borte fra Ham, så Han til slutt skal nødes til å vise deg bort i det ytterste mørke, hvor det skal være gråt og tenners gnissel.
Men nå et ord til dere, kjære sjeler, som går og føler deres syndeskyld og ikke har smakt freden ved troen på, at Jesu Kristi blod renser fra all synd. Stans nå endelig, kjære sjeler, ved Kristi kors, så Hans blod må få tale forlatelse for alle deres synder til deres hjerte. Tror dere, at det er meningen, at dere skal gå og bære på dommen over deres synder, når Jesus har tatt på seg all dom og led straffen for vår og all verdens synd? Nei, Han har gjort dette, for at vi skulle få fred og legedom ved Hans sår.
Skal Jesu smerte, nød og død for oss arme, fattige syndere bli til salighet, så må vi daglig gå med all vår synd og urenhet til denne velsignede renselsens kilde, som er åpnet i Davids hus mot all synd og urenhet (Sak. 13,1). For ikke noe urent skal komme inn i Guds rike.
Kom derfor i hu, kjære sjel, hvordan det gikk den mann som var kommet inn i bryllupssalen i sine egne klær: tross sin tilsynelatende fromhet ble han likevel kastet ut i det ytterste mørke, hvor det er gråt og tenners gnissel (Mt. 22).
Ingen kan beskrive den smerte og lidelse, de får føle, som her i vantro, ugudelighet og egenrettferdighet har trampet det dyrebare blod, som rant fra Jesu hellige legeme, under føttene.
At det vil bli fryktelig, kan vi få en liten anelse om, når vi lytter til de nødrop som kom fra Jesu hjerte og munn, da Han på korsets tre følte seg forkastet og forlatt av sin himmelske Far for vår synd og skyld og ropte: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!

Å, måtte ingen av oss gjøre som hine forherdede jøder, som nedkalte Hans blod over seg til forbannelse ved sin vantro; - nei: ”La oss fra syndens veier fly Og daglig til Hans vunder ty, Så får vi livets saft Og daglig kraft Å vandre frem på veien hjem.”
Brødre og søstre, la oss riktig glede oss til den dag, da vi skal få se vår dyrebare frelser ansikt til ansikt, og takke og prise Ham, for at Han bar vår pine og tok vår straff på seg, for at vi skal få fred og kraft til å vandre et nytt liv til Hans ære og pris her i utlendighetens land, og få til slutt den evige salighet.

Takk, Fader, at du var så god
Mot Adams falne ætt,
Du frelste oss ved Lammets blod
Og gav oss barnerett.
Deg priser nå hvert åndedrag,
Hvert sukk og hjerteslag.
Guds lam, for all den kval du led,
Takk, takk i evighet!