Tilbake

Er du salig?
Av O. K. Grimnæs

Les: Mt. 16, 13 – 19

O Gud, av nåde rik og stor,
Send oss din Ånd, hjelp at ditt Ord
Fra øre så til hjerte går,
At liv og lys vi derav får.

Det liv, som er den sanne tro,
At vi livsfast med Kristus gro;
Det lys av kjærlighet, hvorpå
Vi for Hans venner kjennes må.

Kjære med forløste! Dersom en kom og spurte deg: Er du salig? - så ville du, kan hende, finne at det var et høyst besynderlig spørsmål, og hvis du overhodet fant, at du burde gi akt på et slikt spørsmål, så kanskje du ville svare: Nei, salig kan jeg ikke si, at jeg er nå; - men jeg håper at jeg en gang skal bli det.
- Det er iallfall sikkert, at det er tusener av mennesker som mener, at saligheten er noe som utelukkende hører evigheten til.

Men dette er villfarelse. Guds ord viser, at et menneske kan være salig allerede her i tiden. Vi kan se det også i den tekst vi har for oss. Der sier Herren til apostelen Peter: Salig er du, Simon. Han sier ikke: - du skal bli salig, en gang i evigheten, men salig er du.
Og Guds Ord vitner på mange steder både i Det Gamle og Nye Testamente, at det er mulig å bli salig allerede her i tiden. Og lærer vi saken rett å kjenne, så vil det nok bli klart for oss, at om et menneske skal bli salig etter døden, så må han bli salig allerede, før han forlater denne verden. Og blir han ikke salig før han dør, så blir han ikke salig i evigheten heller.
Men er dette så, da er saken i sannhet alvorlig, og da tør jeg vel regne med, at det iallfall er en og annen av mine medvandrere på veien til evigheten, som vil være oppmerksomme og gripe anledningen til å undersøke sin egen stilling og sine egne utsikter, når jeg nå vil forsøke å vise, etter den tekst som ligger for oss:

Hvem det er som er salig, og hvordan enhver av oss kan komme til å vite det med seg selv, at han er salig.

Går vi inn i vår tekst for å søke opplysning der om, hvem det er som med rett og sannhet kan sies å være salig allerede her i tiden, så vil vi få til svar: Salig er den som har lært Jesus rett å kjenne. Det var nettopp tilfelle med Peter, og vi hørte, hva Jesus sa til ham.
Det var høyst forskjellige meninger om Jesus blant folket på den tid. Noen mente om Ham at det var døperen Johannes, som var oppstått fra de døde, andre mente, at Han måtte være Elias, andre, at det var Jeremia eller en av de gamle profeter, som var vendt tilbake fra de dødes rike.
Men Peter var gjennomtrengt av den erkjennelse, at Jesus var Kristus, den levende Guds Sønn, at Han var den lovede Messias, som skulle forløse Israel. Peter så frelseren i Jesus, og det kjennskap han hadde fått til Herren, hadde fylt ham med kjærlighet og beundring. Derfor strømmer hans bekjennelse så frisk og varm over hans lepper, og jeg tror ikke jeg tar feil, når jeg sier, at det var en trang for Peters hjerte, og en tilfredsstillelse for hans sjel å få uttale sitt vitnesbyrd: Du er Messias, den levende Guds Sønn!
Det er en trang for kjærligheten å få bevitne seg selv. Og det sanne hjertelige kjennskap til Jesus kan ingen eie uten også å elske Ham. Den som ikke elsker Jesus, kjenner Ham ikke.
Ja, på en viss måte kan nok et menneske kjenne Jesus uten å elske Ham: - han kan ha lest om Ham, lært og hørt om Ham; - men derfor er det ikke sagt, at han kjenner Ham på rette måte. Det rette kjennskap til Jesus er en hjertesak, og det er om det, vi sier, at ingen kan kjenne Jesus uten å elske Ham.

Men derfor kan heller ikke noen skaffe seg det rette kjennskap til Jesus, av seg selv. Da Peter hadde uttalt sin varme bekjennelse for Herren, så svarte Jesus: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen.
Det var altså en erkjennelse, som Peter ikke var kommet til ved egen kraft. Det var den himmelske Far som hadde gitt ham den, og det var skjedd på den måte, at Gud gjennom sin Ånd hadde opplyst Peters hjerte, så han hadde lært Jesus å kjenne som sin frelser, som han elsket og bygde sitt håp på.

Salig er altså det menneske, som ved Den Hellige Ånds hjelp har lært å kjenne Jesus. Men det rette levende kjennskap til Jesus som den av Gud utsendte verdens frelser har alltid det ved seg, at det drar synderen hen til Jesus i tro, fyller hans hjerte med kjærlighet og gjør det til en trang for ham å vitne om den erkjennelse som fyller hans sjel. Han griper med begjærlighet anledning til å bekjenne seg til Herren.
Vi ser det av det som fortelles om Peter i teksten, og forøvrig er det noe som erfaringen ofte viser og atter og atter stadfester.

Men la oss nå søke å dra nytte av den erkjennelse, vi her har funnet angående, hvem det er som er salig. Vi hørte, at skal et menneske bli salig i evigheten, så må han først bli salig her i tiden, og salig her i tiden blir et menneske først da, når han har lært å kjenne Jesus, så han tror på Ham, og elsker Ham.
Hvordan er det nå med oss i dette stykke? Hvordan er det med deg, som har satt deg ned i denne stund for å overveie den tekst vi har for oss? Kjenner du Jesus? Jeg mener ikke om du har lest om Ham og lært om Ham og hørt om Ham; - for det vet jeg du har. Kunnskap har du nok. Men har du også tro? Har du noensinne hentet, og henter du daglig trøst for ditt hjerte av den kunnskap du fikk i evangeliet? Har du noensinne kjent deg knyttet til Jesus i takknemlig kjærlighet, fordi du har funnet din frelser i Ham, som du nå vet, at du har fått din synd forlatt og er Guds barn med arverett i Guds salige rike ved? Og har du noensinne kjent, og kjenner du også nå i din sjel noen drift til å bekjenne din tro, fordi den gjør deg lykkelig og glad?
Det er viktige spørsmål dette, og kan du svare ja på dem, så er du salig. Det er da ikke kjød og blod, ikke din egen styrke og fornuft og heller ikke andre mennesker, som ved sin kunnskap og kløkt har ført deg inn i det salige kjennskap til Jesus, men Gud har selv ved sin Ånd forklart Kristus for ditt hjerte. Du er ikke bare lykkelig, men du er salig, du er kommet inn på himmelveien og vandrer i Guds barneskare som et lem av de helliges samfunn.
Ja, salig er du, om du har lært Jesus rett å kjenne. Hold da bare fast ved det du har, så ingen skal ta din krone fra deg. Vær tro inntil døden, så skal du arve Livets krone!

Men, venner, det er ikke alle som er så lykkelige, at de vet, at de vandrer på den vei som fører til livet. Vi husker hva Paulus sier et steds: "Som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors" (Fil. 3,18).
Hvem vet - kanskje kunne det finnes en eller annen iblant oss, som ikke kjenner seg lykkelig og salig, men tvert imot full av sorg og bekymring, fordi han vet, at det ikke står vel til med ham.
Du som har kjent trang til å overveie evangeliet i dag, er kanskje et menneske som hittil har vandret som en fiende av Kristi kors. Kanskje har du gjort deg skyldig i mange grove synder: - du har bannet, løyet, drukket, trettet, drevet utukt osv. Eller om du har ført et noenlunde ærbart og anstendig liv, så har du likevel vært lettsindig, levd med verden, elsket den, søkt din lyst i den og foraktet Gud og ikke brydd deg om Hans nådekall. Men nå har det gått opp for deg med uro og frykt, at du er i en usalig og fortapt tilstand, og du ville gjerne vite, om det overhodet er mulig for et slikt menneske å komme inn på frelsens vei, og hvis det er mulig, ønsket du å få en likefrem og sikker veiledning til å komme inn på den.

Først vil jeg da minne deg, du bekymrede sjel, om det ord som Herren har talt ved profeten Esekiel: "Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier!" (Esek. 33,11).
Her hører du, at det ikke er Guds vilje, at du skal omkomme i dine synder, men at du skal forlate den vei som du har vandret på til nå. Og at dette er Guds vilje til alle arme, uomvendte, forvillede syndere, det fremgår av alt Guds ord både i Det Gamle og Det Nye Testamente, ja det var jo nettopp av hensyn til ugudelige, ulydige, forvillede, fortapte syndere at Gud besluttet å sende sin Sønn til verden, for at Han skulle søke og frelse de fortapte.
Så den sak er nå klar og grei, at hvem du enn er, og hvor stor synder du enn er, så kan du bli salig, du også. Det behøver du aldeles ikke å tvile på.

Men så var det det du ville ha greie på, hvordan du skal bære deg ad for å vinne frem til forvissning om, at du er et Guds barn.
Det skal jeg nå si deg med få ord: Tro på den Herre Jesus Kristus, så skal du bli frelst.
Jeg tør vel anta, at du har lest om Jesus og hørt så mye om Ham, at du har god greie på hvem Han er, og hva Han har gjort. For så vidt kjenner du Ham. Du vet at Han, Guds og Marias sønn, er såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, at straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og at vi har fått legedom ved Hans sår. Du vet, at Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, da Han ble en forbannelse for oss. Alt dette vet du. Og dersom du nå også vil tro det, holde det for sant, trøste deg med det, lite på det, så er du reddet.
Å tro på Kristus er den eneste vei til å få sine synders forlatelse og bli et Guds barn, og den som eier sine synders forlatelse, han er salig. Det står med likefremme ord i den 32 salme: "Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult."

Nå vil du kanskje si som så: Ja, at dette er alt sammen sant og riktig etter Guds ord, det forstår jeg; - men, vil du si, troen er jo en Guds gave, og den kan jeg ikke ta av meg selv; - hvor inderlig jeg enn kun lengter etter visshet om å eie Guds nåde og være Hans barn, så får jeg nok vente, inntil det behager Gud å gi meg troen.
- Til deg, som taler slik, vil jeg få lov å si: Det du der anfører, er nok sant, for så vidt som det er umulig for noe menneske av egen styrke og fornuft å tro på Kristus. Men når du trekker den slutning av det, at du må gå og vente og vente kanskje i måneder eller år eller kanskje alle dine levedager - gå og vente med å tro på Jesus, så er det Satan som er ute og narrer deg. Nei, når du hører evangeliet, så virker Guds Ånd det i ditt hjerte, at du får evne til å tro, får kraft til å holde fast ved det som Gud selv vitner i sitt ord.
Derfor - hør og merk nå dette: - har du sett og kjent i din samvittighet, at du er en fortapt synder, så gå til Gud og bekjenn det for Ham og be Ham om tilgivelse i Jesu navn, og trøst deg så med, at Gud for Kristi skyld virkelig tar all din synd, alle dine feil og fall, all din urettferdighet fra deg. Dette skal du tro, ikke fordi jeg sier det, men fordi Gud selv sier det i sitt eget ord.
Ta ditt Nye Testamente og les f.eks. det første kapittel i Johannes' første brev. Der vil du finne blant annet disse ord: "Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet" (1 Joh. 1,9).

Så gjør da endelig en gang etter den anvisning, Gud selv har gitt oss i sitt ord. Hør ikke etter hva fornuften sier, og la deg ikke lede av dine følelser og stemninger, men hør, hva Gud sier, og hold deg til det.
Å tro er å holde seg til Guds ord, lite på det, forlate seg på det. Å tro er ikke det samme som å forstå og heller ikke det samme som å føle. Og når du midt i erkjennelsen og følelsen av din synd og nød og avmakt og fordervelse og urenhet og fortapthet holder deg til Jesus, trøster deg med, hva Han har gjort, bekjenner din synd og tar imot Guds tilsagn om syndenes forlatelse i Jesu navn - så er du salig. Om du også i samme stund føler deg salig, det vet jeg ikke. Men du er salig ifølge Guds ord. Og så skal du nok også en gang kjenne deg salig, bare du bier, til Guds time kommer.

Men når du slik trøster deg i din syndenød med evangeliet om Jesus, da lærer du Ham først rett å kjenne, og da begynner du så smått å elske Ham. Du får ikke elske Ham, som du ville, men det kjenner du, at du ikke kan unnvære Ham. "Nei for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!" - det blir din bekjennelse. Og kommer så noen og spør deg, om du er salig, så vil du svare: ja, gud skje lov og takk! - jeg er salig, for jeg vet, at jeg har fått min synd forlatt, og jeg håper å bli det enda mer, når jeg dør.
- Og spør noen deg, hva du mener om Jesus, så vil du svare: Han er min og alle arme synderes frelser! Og det vil bli din oppgave i hele ditt liv å vitne om, at du har din lyst og salighet, din fred og ditt håp i Ham og i Ham alene.

Gud hjelpe oss alle, at vi må lære Jesus rett å kjenne dom vår frelser, så skal vi også lære å elske Ham og vitne om Ham, og vi skal være salige i Hans samfunn nå og i all evighet.

Gjør ved din Ånd, o Herre kjær,
Vi kommer deg alt mere nær
I kjennskap, kjærlighet og tro,
Til vi får evig sabbatsro!