A. Grimelund

Skynd deg!
Av A. Grimelund

Les: Luk. 2, 15 – 20

Ja, det var visselig forunderlige ting, disse hyrder hørte og så, og det finnes vel mennesker som blåser av slikt; men disse mennesker, hyrdene, må ha hatt et ganske annerledes åpent sinn for himmelens tagn og tale, så de villig lånte øre til Guds evangelium. Sannelig, her er noe å lære også for oss. Vil vi gå med hyrdene og finne det de fant, så må vi også gå med det samme åpne sinn.
Det er ”en frelser” de har hørt om, det er en frelser de søker i Betlehem. Har også du, kjære venn! – en slik trang? Finner du ingen trang hos deg selv til en frelser, ja da har du visst ikke det sinn, at du kan gå med hyrdene og ha den glede av det som de hadde; og da vet jeg ikke noe annet råd for deg, om du da gjerne vil bli kjent med den sanne, evigvarende juleglede, enn at du må falle på kne og be Herren selv gi deg det rette sinn til å høre Guds evangelium, slik at det kan lysne for deg som for hyrdene, og du må høre som dem.
Uten Guds Ånd kommer du vel aldri dit hen; men Han venter også allerede på deg, ja har ventet på deg like fra dåpens stund for å være hos deg og bli for deg Ordets Ånd og Guds evangeliums talsmann.
Du må komme til å se og kjenne din trang som synder til en frelser, ellers blir det visst aldri til alvor med å åpne ditt hjerte for dette evangelium: ”I dag er det født dere en frelser!”

Men da blir også nettopp dette evangelium riktig søtt for ditt hjerte.

Men har du fått et slikt inntrykk av budskapet om Kristus og i særdeleshet av julens evangelium, så følg nå også, og det uten å nøle, dets drag på ditt hjerte. Kom i hu, at det er Guds frelserkjærlighet, som taler gjennom det og så å si roper: ”Se her er jeg, arme synder, se her er jeg!” (Jes. 65,1).
Og hva er det som gjør dette rop så søtt, uten erkjennelsen av, hvor helt det jo svarer til, det som samvittigheten sier enhver, at han trenger til, når den får lov til å tale fritt?
Men skal evangeliets banking på samvittigheten ikke tape seg igjen og bli uten virkning, så må det høres på og adlydes med sin dragelse, mens det varmer hjertet som best, mens det toner i hjertet; ”Min sol, min lyst, min glede, min Jesus, sjelevenn, hvor lenges jeg å trede og komme til deg hen!”
For også om dette gjelder det, som profeten ved en annen anledning oppfordrer til: ”Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!” (Jes 55, 6).
Gi akt på hyrdene; om dem heter det, at de ”skyndte” seg for å se det som var talt til dem. Skyndte seg gjorde de; de ga seg ikke tid til koldsindige betraktninger og betenkninger. Slike betenkeligheter svekker altfor lett viljen til å komme, og det er dette som djevelen gang på gang søker å utslette Ordets virkning med, slik at han kan ta såkornet bort, når han merker at den kanskje kunne spire.
Kjære, gi da ikke ditt hjerte tid til å bli kaldt, men gjør som hyrdene: ”Skynd deg!”
Hvor hen da? Dit hen, hvor du ”finner Maria og Josef og barnet liggende i krybben.” Dette gjorde jo hyrdene, og så har du i dem godt følge.

Men hvor finner du da den hellige familie nå? Det gjør du, den kan du hver dag, også på denne annen juledag, finne i det som ”Herren har talt,” og det er i det samme evangelium som har talt til ditt hjerte om Guds Sønns åpenbaring i kjød til din frelse; for det er det store og herlige ved dette evangelium, at det ikke er et foranderlig menneskeord, men den evige Gud, som taler og åpenbarer seg i det, - det er Hans ord som aldri omskiftes, som er i går og i dag den samme, ja til evig tid, og som selv ”la ned i oss ordet om forlikelsen” (2 Kor 5, 19).
Også i dag har du jo hørt det i Hans hus, vel ikke sunget av himmelske hærskarer, men likevel sunget av en forsamling av Kristi folk på jorden, blant hvilket Han har opprettet sitt forlikelsens embete med Ord og sakrament. Og hvor klart har Han ikke åpenbart seg i dette sitt Ord, hvor kjennelig fylte Han ikke huset med ”slepet av sin kåpe” (Jes. 6,1), mens Ordet ble forkynt, og sangen jublet ut Hans navn, hvor mektig og likevel mildt lød ikke Hans stemme!

Hør og ta vare på!
Av A. Grimelund

Les: Luk. 2, 15 – 20

Ennå er det julehøytid (2 juledag), ennå lyder evangeliet: ”I dag er det født dere en frelser” med høytidens varme dragende og talende til hjertene. Men, kjære kristen! – har du nå fulgt dets dragelse, har du søkt og funnet din frelser i evangeliet, så bli nå også ved å søke Ham; du trenger vel til å komme Ham nærmere og nærmere; ”mens Han finnes,” og møtestedet med Ham er alltid det samme, Han finnes alltid i evangeliet.
Det er en frelserkjærlighet som forkynnes i det, som visselig må forundre, ja som overgår all vår tanke; hvem kan måle ut den!
Men la det nå heller ikke bli bare ved forundring over det, for all ting ikke; ellers vil det gå deg som det gikk dem, som hyrdene talte til om dette. ”Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av hyrdene” – heter det i dagens beretning. Men om det ble noe mer enn forundring, hører vi ikke noe om. Og hva hjalp vel dette dem? Det kan vel være, at det blir en lyttende tilhørerskare, som fornøyer seg en stund over det forunderlige de hører, - så mye kan vel også forundringen utrette. Men noen varig varmende glede kan nå likevel ikke den høyeste forundring vekke.

Hvor mange kommer det da ikke i Guds hus, som føler en forbigående glede over det som de hører, kan også synge høyt med til Herrens pris, og – deretter gå bort for å oppsøke ganske annen slags julegleder!
Det er ikke på den måte, vi skulle følge de kjære hyrder! Det er en annen person, du heller bør ta til mønster; det er Maria. Om Maria heter det: ”Men Maria tok vare på alle disse ord og grunnet på dem i sitt hjerte.”
Slik skal det være! Har du hørt det salige evangelium med åpent øre, og har du merket en bevegelse av det i ditt hjerte, så gi akt på det, ta deg de ord særlig til minne, ta dem omhyggelig inn i ditt hjertekammer og ”ta vare på” og ”grunn” på dem der; det er Jesus som taler til deg i de ord, lar seg se og kjenne av deg, - det er Jesus som tar bolig i ditt hjerte ved dem.
”Plant derfor mange Guds ord inn i deres hjerter og hukommelses hage! – råder en from kirkelærer (Scriver) – ”la gudfryktig ettertanke, andektige sukk og tårer være det som dere vanner dem med, og for at de desto bedre skal komme frem og vokse, så luk opp av deres hjerte alle slags verdslige, kjødelige tanker, som ellers vil kvele de guddommelige ords edle spire og himmelplante; da vil disse vokse slik, at dere engang kan bære en uvisnelig krans av det."

Gjenfødelsens grunn og frukt!
Av A. Grimelund

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene - dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. 1 Pet. 1, 3 – 5

Ja, Gud være evig lovet for sin store barmhjertighet i Kristus Jesus! Ingen behøver mer å gå fortapt i den åndelige og evige døds grufulle mørke, ingen skal på dommens dag kunne stå frem og anklage sin Skaper for å være prisgitt av Ham til forskutte barns redningsløse fortapelse, ingen skal behøve å forbanne den dag, da han ble født til å være menneske. For det er nå muliggjort gjenfødelse for den som må fødes på ny for å se og komme inn i Guds rike: Faderen i himmelen har dratt omsorg for, at med oppstandelsens påskemorgenrøde over vår Herres Jesu Kristi grav, kan også et nytt livs morgen opprinne over alle dem som tar imot Ham. ”Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud” (Joh. 1,12-13).
Det er ingen selvforbedring, ingen frukt av manneviljen, som betegnes med ordet ”gjenfødelse,” men det er en Guds barmhjertighetsgjerning, et nådens under, som skjer med mennesket. Selve ordet ”gjenfødelse” skal si oss dette. Likeså lite som noe menneske kan legemlig føde seg selv til verden, likeså lite kan noen gjenføde seg selv åndelig; - det kan bare Han som selv er livets kilde. Bare den levende Gud har makten til å oppvekke den åndelig døde til det nye liv i Kristus, slik at det oppstår et nytt menneske, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet (Ef. 4,24).

Men spør du: Blir da nå alle mennesker gjenfødte, siden Kristus er oppstanden fra de døde? Nei, visst nok ikke. Det heter jo ikke alle, men så mange som tar imot Ham, dem har Han gitt rett til å bli Guds barn, de er født av Gud.
Det nye liv er et troens liv, som ikke blir andre til del enn dem som tror på Guds Sønns Jesunavn, slik at de bærer Ham som sin frelser i hjertets tro, og bare den Ånd som virker troen på Kristus i hjertet, nemlig Den Hellige Ånd, er livsånden ved hvem gjenfødelsens nye liv fyller sjelens evner, slik at sjelen får det lys i forstanden, at den har øye for Guds rike, den kraft i viljen, at den får en annen glede, en annen lyst og lengsel enn før, den fred i samvittigheten som verden aldri kan gi, men som er syndsforlatelsens fred med Gud Uten Ånd, intet liv!
Visselig utfører ikke Den Hellige Ånd dette nådens underverk uten nådens midler: Guds åpenbare Ord og hellige sakramenter. Først og fremst er jo visselig Ordet det Åndens middel som Han forklarer Kristus og vekker troen på Kristus til live i hjertet med; - for hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og det er Ordet, lagt til dåpen, som gjør dåpen til et nådens og livets vann og gjenfødelsens bad, som det heter i den lille katekisme: og det er Ordet, lagt til nattverden, som gjør den til en hellig nattverd med næring av Kristi legeme og blod for det åndelige liv. Den Hellige Ånd er Ordets Ånd, ved hvem Jesu Kristi evangelium finner inngang, og den som ikke har Kristi Ånd, hører ikke Ham til (Rom. 8,6).
Men der hvor Han får inngang med Ordet, der virker det en gjennomgripende sinnsforandring, så det ikke lenger er sinn for å synde imot Gud, men barnlig lydighet og frykt for å gjøre Ham imot. ”I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord for at jeg ikke skal synde mot deg,” synger salmisten i den 119de salme, vers 11.
Guds ord er sæden, som det nye liv spirer frem av, den Herre Jesus har selv kalt det så (Mt. 13,3ff; Luk. 8,4ff); - og det er et såkorn som aldri blir for gammelt til å spire og bære frukt, når det faller i den gode, av Guds Ånd, vel bearbeidede og tilberedte jord.
Dette forsto apostelen Peter så godt; - derfor minner han også nettopp om det i det samme kapittel, som vår tekst er tatt av: ”Dere er gjenfødt,” – sier han – ”ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir” (v.23).
Tidligere kunne det aldri sies, at Ordet er Åndens livssæd. Men at Ordet er dette, og at denne sæd ennå og alltid er levende, det kommer av det, at det er Hans ord, som ikke ble liggende i graven, men som oppsto for oss og lever for oss alltid, ja som selv er Ordet, som treder oss levende i møte i Ordet, slik at vi ser Ham i det og i Ham Faderen forklart (Joh. 14,9).
Ordets makt over hjertene er så stor, fordi det hviler på Kristi oppstandelses grunn: ”ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde,” – heter det i vår tekst.

La det da aldri være fortiet, at gjenfødelsen alene er Guds verk, og la det aldri være glemt, at det Åndens liv, som gjenfødelsen fyller sjelen med, er en frukt av Guds ord, i hvilket Den Hellige Ånd forklarer Kristus.
Men er dette sant så blir det samme ord også et godt grunnlag for håpet med sine løfter, likesom et bed som skjønne blomster skyter opp i og åpner seg med evighetsduft og glans.
Dette sier også vår tekst med klare ord: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp.” Og kan det vel være tvilsomt, at den ”som er født av Gud,” den som er et Guds barn, også har noe å håpe av Herren sin Gud, ja, at i selve den nye fødsel, er det gjemt brev og segl på en rik arv? Er det ikke slik, at den som er barn, han er også arving, nemlig Guds arving og Kristi medarving til det evige liv?

Det går allikevel ikke så sjelden slik, at Guds gjenfødte barn ikke kan fatte noe riktig levende og fast håp om arven hos Gud; - de kan være ordentlig bange for å gi fullt rom hos seg for det store kristne håp av frykt for, at det enten skal bedra dem, eller at de skal bedra seg selv og henfalle til åndelig sikkerhet og trygghet. De gjør ved sin fryktaktighet Guds ord tvilsomt og mistenkt med dets tale om å være ”gjenfødt til et levende håp,” som om Gud var et menneske, så Han kunne lyve, eller et menneskebarn, så Han skulle angre noe (4 Mos. 23,19).
Men er da ikke dette svært ufortjent, er ikke dette synd? Ja, sier du, men gjenfødelsen er jo dog en åndelig forandring inne i meg; - tør jeg da bygge på en slik for meg selv skjult forandring? Hvordan kan jeg være viss på, at jeg ikke dermed bygger mit håp på en løs grunn, jeg syndige og fattige menneske, som alltid må si med Paulus: ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg” (Rom. 7,19). Bygger jeg ikke da på den løse sand? Hvordan kan dette forholde seg?
Ja, slik spurte også Nikodemus en natt (Joh. 3). Men hør nå: du skal visselig ikke bygge et gjenfødt Guds barns håp på din sinnsforandring, og hva du har opplevd og følt. Men Herren har jo også sørget for en fastere grunn for ditt barnekår og ditt håp, nemlig dåpens sakrament, Han har ikke biet, inntil du ble så forandret, at du søkte Ham, men Han har selv først trådt deg i møte, med gjenfødelsens bad i den hellige dåp og har selv opprettet sin nådepakt med deg, ført deg inn i sin menighet, som Han har betrodd de hellige nådemidler, og der satt deg i Den Hellige Ånds pleie, som virker gjennom midlene. Du er ved det utkåret og inntegnet blant Hans folk, har slik sett fått brev og segl på ditt barnekår og kan nå peke på det, når noen vil gjøre deg viss på, at du ikke har noen fast grunn for ditt håp. Det er ikke på noe hos deg, håpet hviler på; - men det er på Herren, - det er ikke du som var den første til å oppsøke Ham, men det var Herren som oppsøkte deg først, - Han din frelser, som har kjøpt deg med sitt blod, og det var ikke en skygge, en frelser i graven, men det var den døde og oppstandne Jesus Kristus, den alltid levende frelser og talsmann som vel kan være en garanti for sitt sakrament, slik at det skal stå fast og ikke tape sin kraft.
Det er derfor apostelen Peter i dette samme brev også inntrengende holder dåpens betydning frem og knytter den til Herrens oppstandelse, idet han sier: ”- det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse” (1 Pet. 3,21).
Nå er det visst nok med dåpens sakrament som med hele Guds nådes rikdom; - jo større, jo mer dyrebar, jo mer uforskyldt denne er, desto mer kan den vel også tas forfengelig og i lettsindighet enten slett ikke aktes på eller misbrukes til en sovepute for et ubotferdig sinn som ikke bekymrer seg om gjenfødelse.
Men er det deg alvorlig om å gjøre, at du må være Hans barn og høre Ham til, som ”antok deg til sitt barn i den hellige dåp,” og er du bekymret over det, at du ikke følger og lyder Ham med den troskap, som du lovte Ham i dåpen; - er dette ditt hjertes tale: ”Jeg slipper Jesus ei, hos Jesus vil jeg blive;” da vær viss på, at Han heller ikke glemmer sitt Ord og ikke svikter sin pakt, Han som har kjøpt deg så dyrt til sin eiendom. ”For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Rom. 11,29); - ”Holder vi ut, skal vi også herske sammen med Ham. Fornekter vi, skal også Han fornekte oss. Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv” (2 Tim. 2,12-13). ”For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg” (Jes. 54,10).

Det levende håp!
Av A. Grimelund

Har noen her på jorden fått smilende enger i arv, de visner dog snart i vinterkulden, og de skjønneste kranser tjener dog til sist bare til å dekke likkisten og synke med den i graven. Men Guds nåde er en ”uvisnelig” krans, som først er fullt utsprunget i evighetens vår, og da stråler som seierens krone om Guds barns hode i Guds rikes evige sommer. Ikke noe jordisk smykke unngår besmittelsen av tidens smuss og kan ikke bevares ren uten ved flittig renselse. Men Gud har oppbevart et ”uflekket” smykke for sine barn, en kledning som er tvettet og gjort ren i Lammets blod, og som deilig, uten plett eller rynke, omslynger den evig jublende skare av forløste sjeler for Guds trone.
Slik er det store kristne håp, som allerede her på jorden legger sangen i Guds gjenfødte barns munn. ”En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!” (Slm. 16,6).
I sannhet, apostelen kan vel tale om ”en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt i himlene.” Intet under at Johannes fylt av dette håp utbryter: ”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er” (1 Joh. 3,1-2).

Men la oss da også føye til med den samme apostel: ”Hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren” (1 Joh. 3,3).
”Arven,” heter det i vår takst, blir ”ved Guds makt holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.”
Det er vel så, at håpet må bevares, noe som det ikke kan, dersom du overgir deg til et liv i synd og glemmer den daglige renselse; - håpet blir bare bevart, så lenge troen bevares ved daglig bønn, og den unngår heller ikke anfektelse. For veien er trang til det evige liv, det er en selvfornektelsens vei, tornefull for kjød og blod; - den kaller også til kamp mot fyrstedømmer og makter, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. ”Til kronen går man ei uti sin gode mak.”
Mang en snubling og mangt et fall blir det da å beklage og angre; - daglig omvendelse, daglig renselse er nødvendig. Apostelen Peter måtte jo selv gjøre denne bitre erfaring, da ”han gikk ut etter sitt fall og gråt bittert.”
Men er enn veien trang, så er det likevel rom nok for alle Guds gjenfødte barn, og de har også mang en salig glede både enkeltvis og sammen med hverandre på veien; - ja, veien er selv en levende vei (Hebr. 10,20), som styrker med fornyet vandrekraft dem som går på den, og oppløfter hjertet og fyller sinnet med ”frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen” for nådestolen og daglig ”finne nåde til hjelp i rette tid.” Det er også nettopp det samme apostelen mener, når han føyer til, at ikke bare arven bevares for Guds barn, men de selv bevares, og det ”ved Guds makt ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.”
Det var ved Guds makt alene de kom til troen på Guds Sønns navn og ble gjenfødt til det levende håp, og det er ved den samme Guds makt de blir bevarte i troen og håpet inntil enden: Bevarelsen på veien mot målet er likeså vel Guds makts pris, som gjenfødelsen var det. Både begynnelsen på salighetsveien og enden på vandringen er Guds mektige nådes verk; - Han er den som både begynner og fullender. Det du må gjøre, er å søke Ham med alvor om renselse. Det nye liv er Guds, arven er Hans, Hans er riket og makten og æren for alt i evighet. Men så mye vissere er da utfallet og så mye sikrere seieren.

”Gud være lov og pris,
Ja, Han alene,
Som lot oss Paradis
Så dyrt fortjene.
Vår Jesu kamp og strid
Til æresminne
Vi vil vår korte tid,
Stå fast og – vinne.”

Ønsker du da, kjære sjel, å vinne den uforgjengelige og uflekkede og uvisnelige arv, som er gjemt for Guds barn i himlene, så vent ikke å fortjene den og søk den ikke på en hovmodig og innbilt selvforbedrings vei; - for den er falsk og gir deg bare et falskt håp; - men søk den i troen på den Herre Jesus, det er dette som gir rett til å bli et Guds barn; - søk den på gjenfødelsens vei, som er banet ved Guds makt. Bare dette kan redde deg.
Du er en synder, smittet av synd i tanker, ord og gjerninger, fortapt og fordømt av Guds hellige lov til den evige død, la deg ikke innbille, at du kan fremstille deg selv med noen som helst rett eller ros i Guds tempel og ad den vei gå rettferdiggjort for Gud ned til ditt hus. Nei, synk heller på kne og be: ”Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp. Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd!” (Slm. 51).
Tred daglig frem for nådestolen med slik bønn og søk daglig dine synders utslettelse i Jesu blod og kraft av Hans oppstandelse til vandring i det nye livet.
Det er Han som må skjenke deg Guds barns levende håp og gjøre deg etter håpet til medarving til det evige liv. Og Han som kom deg så kjærlig i møte med sin nådepakt i den hellige dåp, å tro Ham, Han svikter ikke. Det skal stå, som står! Hans pakt er fast! – forlater du ikke Ham, så forlater ikke Han deg.
Lovet være Herren og priset vå salighets klippe! Så ber vi da; - hør og bønnhør i nåde:

Som du vil have oss, Guds Sønn,
Så må du selv oss gjøre!
Gi at vi ikke står imot,
Og spiller så din møye.
Selv du bøye
Vårt hjerte rett i bot,
Og siden søtt opphøye.