Tilbake

Kristus som sonoffer
Av A. W. Greve

Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus, Han som gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje. Ham være ære i all evighet! Amen. Gal. 1, 3 – 5

Kristus som syndoffer

Kristus som syndoffer? Hvem kan begripe det? Ingen. Her er det ”brede og lange og dype og høye.” Her er det som overgår kunnskapen. Her er det som ingen menneskeforstand kan fatte, ikke mennesketanke gjennomtrenge. Her er det som selv englene begjærer å skue inn i. Her er det so blir til dom for alle ugudelige og vantro, men til frelse for alle fromme og troende. Her er det som er det forferdeligste av alt og likevel det deiligste av alt. Her er det som engang åpenbarer syndens avgrunn og Guds kjærlighets dyp for oss.
Kristus som sonoffer? Forstå det, begripe det? Nei, det kan ikke noe menneske. Men gripe det i ydmyk tro, det vil hver synder som selv er grepet av Kristus. Vi vil derfor ikke, når vi i en kort preken skal tale om dette store og underlige: Kristus som sonoffer, fortape oss i forsøk på å utvikle forsoningen, vi vil bare, idet vi står litt stille overfor denne gudfryktighetens hemmelighet, se om vi ikke kunne få rett øye på to ting, som visstnok åpenbares klarere enn ellers for oss her, nemlig: Synden, hvor stor den er, hvor forferdelig den er, og: Guds kjærlighet, hvor dyp den er, hvor underlig den er. Gud hjelpe oss selv til det ved sin Ånd!

Kristus, den Guds enbårne, Han som var i begynnelsen hos Gud, som var Gud, herlighetens avglans og Guds vesens uttrykte bilde, Han forlot sin herlighet i himmelen og kom hit ned i denne syndens verden, Han holdt det ikke for et rov å være Gud lik, men fornedret seg selv, gikk inn i våre kår og tok tjenerskikkelsen på, alt sammen bare for at Han kunne hengi seg selv for våre synder, - Han fornedret seg selv, så Han ble lydig til døden, ja korsets død, Han, den hellige og rene, ble sonoffer for oss. Det er forunderlig og ubeskrivelig.
Vi må jo uvilkårlig spørre: Hvorfor? Hvorfor gjorde Gud dette med sin egen enbårne Sønn, den elskede, som Han har velbehag i? Hvorfor gjorde ikke Han, som jo er den allmektige, en annen utvei til frelse for synden enn denne? Fordi det ikke var noen annen utvei, ingen annen måte, syndere kunne frelses på, ikke noe annet middel, som Guds rettferdighets krav kunne skje fyllest ved, ikke noe mindre offer, som synden kunne sones ved, ikke noe uten dette, at Han, Sønnen, den enbårne, Faderens kjærlighet fra evighet av, kom som Gud og mann og ved sin lidelse og lydighet ble en forsoning for verdens synd.
Så dypt var fra fallet, så stor er synden, så forferdelig, at den krevde ”Kristus som sonoffer.”
Men fremdeles må vi jo spørre: Hvorfor? Hvorfor ville Gud gjøre dette med sin enbårne? Hvorfor overga ikke heller Gud oss syndere til vår fortjente straff? Fordi Gud er kjærlighet. Så stor er Guds kjærlighet, at Han ga sin enbårne Sønn, at Kristus ga seg selv hen for våre synder til et sonoffer.

Kristus som sonoffer – det er jo først og sist: Kristus i Hans store lidelse, Kristus som Han går der fra Getsemane til Golgata. Der ser du Ham som det Guds lam, som bar verdens synd; - der ser du din synd, hvor stor den er; - der ser du Guds kjærlighet, hvor underlig den er.

Følg Ham et øyeblikk på Hans lidelsesgang! Følg Ham inn i hagen, hvor Han begynner å bedrøves, skjelve og engstes, hvor Han klager: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Hvor Han ber disiplene våke med Ham, hvor Han roper til Faderen tre ganger, at denne kalk kan gå fra Ham, om det er mulig, hvor Han strider hardt med dødsangst, så Hans svette ble som blodsdråper som falt ned på jorden.

Ser vi ikke her vår synd, hvor stor og forferdelig den er? Ser vi ikke her Guds kjærlighet, hvor dyp den er, hvor underlig den er?
Stans foran Judas, en av det tolv! Herren hadde gjort alt for å frelse også ham. Men Judas lot synden herske over seg og modnedes til forherdelse.
Nå kommer han da, Judas, en av de tolv i spissen for soldatene og yppersteprestenes og fariseernes tjenere med bluss og lykter, sverd og stenger; - han forråder sin frelser med et kyss. Her ser du synden. Slik er den, når den får herske i hjertet og modnes i forherdelse. Er den ikke forferdelig? Men her ser du også Guds kjærlighet. Ikke sant? Den er uutgrunnelig dyp og underlig. Han knuser ikke disse sine fiender, slik som Han jo så lett kunne det, med et pust av sin ånde. For Judas lar Han endatil ennå en gang, sin kallende og advarende røst lyde: Venn, hvorfor er du her? Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?

Kast et blikk på disiplene! De tar alle anstøt av Ham. Visstnok skjer det et svakt forsøk på å forsvare Ham: ”Herre, vil du at vi skal slå til med sverd?” Peter slår også til; - men det var bare et overilelsens og fortvilelsens sverdslag. De forlater Ham alle og flykter. Og siden fornekter Peter sin Herre og sverger på, at han aldri har kjent det menneske. Synden er dog ussel og jammerlig, fæl og avskyelig?
Men Guds kjærlighet? Ja, den er underlig. Jesus, Han slår ikke hånden av sine skrøpelige disipler, Han forkaster dem likevel ikke, Han forlater ikke dem. Nei, Han ber for dem: Leter dere etter meg, så la disse gå. Og siden sendte Han den falne Peter det frelsende blikk som bringer ham inn i den bedrøvelse etter som virker omvendelse til salighet.

Følg Ham videre på Hans lidelsesgang! Følg Ham til ypperstepresten og det høye råd! Gå med til landshøvdingen Pilatus. Still deg i flokken som omringer Ham. Hvordan behandler de Ham? Hvordan anklager og dømmer de Ham? Hør, hvordan mengden skriker og larmer! Se, hvordan øynene luer av fnysende hat! Her kommer synden frem i mangfoldig skikkelse, her ser du klart og utilslørt dens sanne vesen, her, hvor den får lov til å slippe seg riktig løs, her, hvor den slår ut i full villskap. I sannhet, den er stor og forferdelig.
Det er på tide å stanse, før det kommer så langt, å vende om og slå inn på en annen vei, den som Jesus viser deg, korsfestelsens vei, korsfestelsen av lystene og begjæringene og lidenskapene, de som strider imot sjelen.

Men Jesu kjærlighet, den er likevel større enn alt, den er i sannhet dyp og forunderlig. Ennå vitner Han for dem om seg selv som den levende Guds Sønn og som sannhetens konge og vitne. Ennå gjør Han forsøk på å smelte de harde hjerter.

Følg Ham på veien til Golgata! – der, hvor Han bærer det tunge kors. Se, nå er Han riktig en jammerens og smertenes mann, som Han går der med den tunge byrde på den hudflettede rygg, med den skarpe tornekorne om den blottede isse, mens blodsdråpene ruller ned ad de dødsbleke kinn.
Stå stille en stund under korset! Se Ham henge der mellom himmel og jord midt imellom de to røvere, mens hån og spott visler rundt omkring Ham. Ennå ber Han for dem: Far! – forlat dem for de vet ikke hva de gjør! – Her har du lidelsens høyeste punkt. Her, hvor Han roper: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Her lider Han den hellige, den rene, den uskyldige, gudsforlatthetens fryktelige kvaler, helvetsstraffen i hele verdens sted.

Synder! Hva sier du, hva tenker du om dette: ”Kristus som sonoffer.”
Ser du din synd, hvor stor den er, hvor forferdelig den er? Dette er dens utgang, dette er dens dom. Og nå heter det: ”Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn” (Joh. 3,18).
Vil du da leve lenger i synd? Vil du ikke heller søke et fristed hos din frelser, hos Ham som ga seg selv hen for våre synder?
Ser du din frelsers kjærlighet, hvor dyp, hvor underlig den er? Den er større enn alt i verden, sterkere enn synden, sterkere enn døden. Derfor bar Han din synd, derfor tok Han din dom på seg, derfor ble Han et sonoffer for deg.
Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, - som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Nei, de kan juble og synge: ”Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!” (1 Kor. 15,55 og 57), ja, for Han ”ga seg selv hen for våre synder,” Han ble et sonoffer for oss.

Nåde og fred er derfor kommet ned til oss fra Gud Fader, hvem ære være i all evighet! Amen.