Tilbake

Guds nåde, åpenbart i Kristus!
Av J. Gjør

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham. Joh. 1, 16-18

”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham.”
Det er et rikt og stort ord. Gud er ikke lenger en skjult Gud, men Han har åpenbart seg selv. De som søker Ham skal ikke behøve å bygge et alter for den ”ukjente Gud,” som det Paulus fant i Aten. Vi skal heller ikke behøve å spørre håpløst og mismodig som Pilatus: Hva er sannhet,? – eller lytte til det nye hedenskap, som nå midt i kristenheten oppløfter sin røst og forkynner, at om Gud og de guddommelige ting kan et menneske ingenting vite, det er forgjeves å søke noen beskjed om det, alle de spørsmål som angår Gud og evigheten – og det er dog selve livsspørsmålet for oss -, de vil så allikevel alltid forbli ubesvarte, alltid innhyllet i uvisshet og dunkelhet.
Nei, Gud være lovet, det er ikke slik; Han har selv sørget for den ting. Den enbårne Sønn, Han, hvis fødsel vi har feiret i de festdager som nyss har passert, har åpenbart Ham for oss, for Han er selv Hans herlighets avglans og Hans vesens uttrykte bilde.
”Vis oss Faderen,” sa engang en av disiplene, Filip, til Jesus, og vi husker visst, hva Han svarte: ”Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?”
- Også naturen som omgir oss, den skapte verden, er en åpenbaring av Gud; for enhver Guds skapning, stor eller liten, bærer sin Skapers stempel og merke. Og hadde vi øye og øre for det, da skulle visselig hvert blad i skogen og hver dyr på marken forkynne oss Guds makt og godhet. Men ett er det likevel, som naturen ikke kan forkynne noe om, og det er nettopp det som vi trenger mest; - om Guds nåde, om Jesus har den ikke noe å si.
Også samvittighetens indre verden er en åpenbaring av Gud, for det er dog Hans røst som lyder der. Men vår samvittighet er en ond samvittighet, og det bilde den gir oss av Gud, er langt fra det sanne. Om den hellige Gud, den vrede dommer vet den å tale, men den nådige Gud kjenner den ikke – uten gjennom åpenbaringen i Kristus.
Hvordan ville vårt liv vært, hvis ikke Kristus var kommet og hadde gitt oss den sanne erkjennelse av Gud! Hva trøst og kraft er det til å leve uten Ham, og hva frimodighet til å dø! Det lys i Kristus kan vi ikke unnvære noensinne, men vi føler trangen mest i slike tider, som mer enn andre minner oss om all tings forgjengelighet og omskiftelse, og om døden, som engang tidlig eller sent venter enhver av oss.
I det ord som i dag er gitt oss til betraktning forkynner ikke apostelen bare, som vi hittil har sett, at Gud er åpenbart oss i Kristus, men han fremhever også hovedtrekket i dette bilde av Gud, det som for ham og for alle troende er det mest dyrebare, Hans nåde; ”av Hans fylde,” sier han, ”har vi alle fått, og det nåde over nåde.”
La oss da på denne nyttårsmorgen, midt i tidens uvisshet, søke vår tros styrkelse i betraktningen av Guds nåde, slik som den er åpenbart oss i Kristus.

”Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus!”
Også loven er en åpenbaring av Gud, også den lærer oss Gud å kjenne og gir oss et bilde av Ham; men den gir ikke det fulle og hele bilde.
Når loven sier: Du skal ikke slå i hjel!” – du skal ikke drive hor! – du skal ikke stjele! – ikke begjære, eller hva annet bud vi vil nevne, så er det sant alt sammen; Gud er den hellige Gud. Og når den fordømmer oss, fordi vi ikke gjør noe av dette, når den sier: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alle disse ting, så finner det gjenklang i vår samvittighet, både kravet og fordømmelsen; vi kan ikke si et ord; det er rettferdig og sant, - men hele sannheten om Gud er det ikke og var det heller ikke i den gamle pakt, for også der gikk løftet ved siden av loven. Og likevel, hvor mange går ikke den dag i dag med denne halve erkjennelse, under loven, under dommen, uten fred, uten håp, fordi de ikke kjenner Gud, slik som Han er, ser ikke det som Johannes forkynner her, at nåden og sannheten er kommet ved Jesus Kristus.
Men Han kom, Gud være lovet, og med Ham kom nådens fylde. Guds enbårne Sønn kom, ”ble kjød og tok bolig iblant oss,” ble oss lik på alle måter, unntatt synden. Det er nådens store begynnelse, og hvert skritt Han tok, hver gjerning Han gjorde inntil Hans død på korset, er dens fortsettelse og fullendelse.
Betrakt Ham vel! Han tiltrådte sin gjerning med dåpen i Jordan, Han fullendte den ved døden på Golgata. Hva betyr dette? Hvorfor skal Han døpes med syndens dåp? – hvorfor skal Han dø misdederens død? Han hadde jo ingen synd å bekjenne, og ingen å sone. Er det noe annet svar å gi enn det som allerede Jesaja ga: ”Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred?” (Jes 53, 5-6).
Våre synder tar Han på seg, for Han ble vår bror, et ledd i vår syndige slekt. Loven går Han inn under; Han oppfyller dens krav, og Han lider dens straff. Det gjør Han i vårt sted, for at vi skulle bli fri, for at vi skulle ha fred. Men da er i sannhet nåden kommet ved Jesus Kristus, og for dens klare stråler må lovens skygger vike.
Akk, at de også måtte vike fra vårt sinn! Loven har ikke mer å si. I Kristus har den fått det den krever. Når den har drevet sjelen hen til Jesus, har den gjort sin gjerning. Den som er kommet til Ham, er ikke mer under loven, men under nåden. Jesus er livskilden for alle de tørstende. ”Den som tørster, han komme til meg og drikke!” roper Han ennå. Og det første beger som Han rekker, er syndsforlatelsens og den uforskyldte rettferdiggjørelses beger, for ”vi rettferdiggjøres uforskyldt ved den forløsning som er i Kristus Jesus.”
Lengter du etter dette, så kom og drikk! Det kreves ikke annet enn dette, at du tørster. Hvorfor vil du bli borte? Hvorfor vil du ikke lukke opp dine øyne og se, at din fattigdom og Hans rikdom, din syndenød og Hans forløsning de passer aldeles sammen.

Men det er bare det første beger, den første gave av nådens fylde. Den har mer å gi; Johannes taler jo om nåde over nåde. Den annen gave er den nye kjærlighet, som Han vekker i sin disippels bryst.
Akk hva er vårt liv, hvis vi ikke også får den gave! Er det ikke kjærlighet som er livets innhold og fylde? Derfor er det så tomt i verden, så fattig midt i all jordisk overflod, fordi det er så lite av kjærlighet. Og derfor er det ingen kraft til å kjempe, ingen kraft til å lide, enn si glede midt i lidelsen, fordi det ikke er noen kjærlighet.
Men får du tro på Hans kjærlighet, tro at Han kjennes ved deg, så våkner det nye liv i ditt indre, det bryter frem som av de dype grunner; du kan ikke annet, du må elske Ham igjen, Ham og alt det som Hans er.
Loven byder oss å elske Gud og å elske vår neste, og den truer med sine dommer, hvis vi ikke gjør det, men den har ingen kraft til å virke det den byder. Det er en fruktesløs kamp. Men kjærligheten frigjør den bundne. Den skriver lovens bud inn i hjertet og driver ham frem innenfra; han kan ikke annet, han må tjene den Herre, som har elsket ham inntil døden. Da blir det en kamp mellom nytt og gammelt, for det gamle menneske er ikke dødt. Men kampen er ikke håpløs slik som før, for kjærlighetens kraft er jo ikke vår egen, men Hans som skapte det nye liv.
Nei, livet er ikke håpløst, om det enn går igjennom kamp og trengsel, når vi får føre det under Hans nådes lys. Nettopp i kampen og under korset skal den kristne få gjøre bestandig nye erfaringer o sannheten av Johannes’ ord om nåde over nåde.

Hvor mye motsigelse har det da ikke funnet i verden dette evangelium om Guds nådes åpenbaring i Kristus! Det er jøder et anstøt og grekere en dårskap, sier Paulus, og hans ord har stadfestet seg gjennom alle tider.
Det er heller ikke underlig, at så er tilfellet, vi kjenner det av egen erfaring. Vi kjenner den jødiske, egenrettferdighetens, motsigelse. Vår rettskafne, plettfrie vandel, vår naturlige religiøsitet og våre gjerninger – det gjelder jo alt sammen ikke noe, kommer oss aldeles ikke til inntekt; den milde Jesus slår en strek over det hele og regner oss i klasse med tollere og skjøger. Den ens gode gjerninger og den annens grove overtredelser veier like mye eller like lite; bare uforskyldt nåde kan frelse dem begge. Sannelig, det vekker nok motsigelse til alle tider!
Og vårt hjerte er fanget i denne egenrettferdighetens betraktning – selv lenge etter at nådens lys jo er gått opp for oss! Grip i ditt eget hjerte! Hvorfor er du ikke alltid glad og lykkelig ved den frie nåde? Hvorfor er du meget mer så nedtrykt og mismodig? Er det ikke, fordi du ikke kan la forløsningen i Kristus, den uforskyldte nåde, være nok til din frelse, men du mener, du må komme Ham til hjelp med din egen lydighet og din seier i striden? Hvor sent vi da lærer vår sanne tilstand å kjenne, at vi ikke formår noe, og hvor skylder vi ikke Gud takk for Hans langmodighet, at Han ikke for lenge siden er blitt trett av å oppdra oss for sitt rike!

Men heller ikke grekernes innvending er forstummet; også i våre dager er det ”vise og forstandige,” for hvem åpenbaringen i Kristus er idel dårskap. Mange av dem erkjenner villig, at det er et skjønt bilde som lyser dem i møte der, og de kan ofte ikke finne sterke nok ord til å uttrykke sin beundring for det menneske Jesus fra Nasaret, for Hans persons renhet og Hans tankers høyhet og den verdenshistoriske betydning av Hans verk, - men at det er en Gudsåpenbaring, og at Han er Gud, det er idel dårskap for dem. At Gud lever et menneskeliv, at Gud lider og dør, det er for dem så umulige tanker, at de heller foretrekker det fullstendigste mørke fremfor et slikt lys; heller vil de famle om i blinde og likefrem tilstå, at om Gud og de åndelige ting kan et menneske ikke vite noe.
Og dog er det klart en stor selvmotsigelse å prise Jesu menneskelige storhet og renhet og fornekte Hans guddom. For dersom Han virkelig ikke var Gud, da måtte Han jo være hildet i et selvbedrag og en selvopphøyelse, som alle storhetsdrømmer i verden bare var for barneverk å regne imot, og det ble ikke noe tilbake verken av renheten eller storheten.
Men det gjør ikke noe for den som ikke vil tro Ham; ingen fornuftsgrunner fører den vantro tilbake til troen. Men forferdelig er det å tenke, at det er nådens største forherligelse, kjærlighetens sterkeste ytring, som er dårskapens toppunkt for dem. Det som vi bøyer våre kne for i tilbedelse og i den inderligste takknemlighet, det vender de seg bort fra i avsky. Hvor vårt hjerte dog er ondt! Hvor selvgodhetens fengsel dog er sterkt, hvor godt dets porter slutter seg og holder på sitt bytte, hva enten det nå er egenrettferdigheten som holder vakt, eller det er denne overvettes forstandighet!
Det er bare én nøkkel som kan åpne dets dører, og det er trangen til Gud, når den omsider får komme til orde i vårt hjerte; da faller det et annet lys over åpenbaringen i Kristus, ja over korset på Golgata, og mennesket får en anelse om, at Han alene kan gi oss det som vi dypest trenger.
Hvor må vi ikke be, at Gud vil velsigne vitnesbyrdet, velsigne sin åpenbaring, at mørket ikke skal få makt iblant oss, men overvinnes av lyset!

Men vi som tro på åpenbaringens lys, vi som øser av nådens fylde, vi vil prise og takke Gud, fordi vi ikke skal behøve å famle i blinde her nede, fordi vi har funnet den ledende tråd, Guds samfunns tråd, som var tapt. Vi vet hvor vi er kommet fra, vi vet hvor vi går hen – gjennom de skiftende tider, gjennom sorg og glede, gjennom møye og hvile, ja gjennom døden; for åpenbaringen i Kristus er vårt lys, og nåden og sannheten er kommet ved Ham. Amen.