Tilbake

Troskap
Av Pers. kap. Gjermoe

Les: Luk. 16, 10 – 17

Troskap i det jordiske er en skjønn plante, som bærer skjønne frukter. Den bærer ikke den fulle frelse i sitt skjød; - den skaffer ikke syndenes forlatelse, frir ikke fra døden og djevelen. Til det duger våre beste gjerninger slett ingen ting.
det er jo allerede nevnt, (tidl. i prekenen) at troskap i det jordiske alene kan utøves av den som er et Guds barn, som altså har syndenes forlatelse, er frelst fra døden og djevelen. Det er bare ett tre, som er Livets tre, og det er korsets tre med det slaktede Guds Lam, som kraftig ble bevist å være Guds Sønn ved oppstandelsen fra de døde. Dem som tørster etter liv og fred, han ete og drikke av dette tre! Likevel, om et tre enn ikke er selve Livets tre, kan det likevel nære og styrke livet, og utvikle livets krefter med sine frukter. Slik er det med troskapen i det jordiske; - den har sin betydning for det åndelige liv. Allerede en sjels omvendelse kan fremmes eller hindres ved forholdet til de jordiske ting.
Da jødefolket, rystet ved døperen Johannes botspreken, spurte ham: "Hva skal vi gjøre?" - svarte Johannes: "Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har. Og den som har mat, skal gjøre likeså" (Luk. 3,11).
Her kom kravet på troskap i det jordiske til syne i skikkelse av et forsakelsesbud. Kunne folket bringes til å gjøre alvor av nestekjærlighetens bud, slik at de ofret sin overflod for å finne fred for sin sjel, da hadde Johannes gjort sin gjerning, "beredt vei i ørkenen;" - for der hvor man gjør alvor av loven, kommer man nok med tiden også til å gjøre alvor av evangeliet.
Det samme kall til forsakelse av det jordiske til fremme for omvendelsen ser vi enn sterkere trede oss i møte i fortellingen om Jesus og den rike unge mann. "Selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen" (Mt. 19,21).
Den dag i dag ser vi denne forsakelse av det jordiske komme til syne, der, hvor det skjer noen vekkelse. Stundom drives den til ytterlighet; - man bringer all sin gullstas som offer til misjonen eller annet, ja, det har vært brakt på bålet. Det er Johannesrøsten som preker, Guds Ånds kall gjennom loven, og det vil ikke skade, at man adlyder, med mindre forsakelsen av det jordiske får all betydning for sjelen, blir sjelen salighetsgrunn; - for da blir den uten betydning for omvendelsens fremgang, da stivner man sammen til en søyle i munkecellene og bedrar seg selv med et grunnløst håp.

Også i kristenlivet, hvor omvendelsen har skjedd, hvor grunnvollen er "den som er lagt, det er Jesus Kristus" (1 Kor. 3,11), får troskapen i det jordiske sin store betydning. "Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort" (Luk. 16,10).
I en jordisk husholdning er det slik, at den tjener som husbonden finner pålitelig, blir betrodd mer og mer, inntil hele huset til sist med trygghet legges i tjenerens hånd.
Omvendt er det slik, at den tjener som viser seg upålitelig i de aller minste ting, så langtfra blir betrodd noe mer, at han tvert imot får sin avskjed og må overlate sin stilling til en annen, som kan utfylle den bedre.
Den kristne som omgås sine jordiske ting med troskap, - det være lite eller mye av den urettferdige mammon, - han vil bli betrodd den sanne mammon, sier Herren, de åndelige goder, som man i motsetning til de timelige goder tar med seg over i de evige boliger.
La troskapen komme til syne f.eks. som forsakelse, slik som det skjedde i den første kristne menighet, da "alle som eide jord eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det de hadde solgt, og la det for apostlenes føtter" (Ap.gj. 4,34-35).
Hva var frukten av det for det åndelige liv? Jo, det ble lettere for brødrene å ha de usynlige ting for øye, ikke de synlige, og de hadde spunnet seg en snor, som bandt dem sammen til ett hjerte og én sjel.
Eller hva er frukten for den sjel som tro i det jordiske øver seg i godgjørenhet og gavmildhet? "En barmhjertig mann gjør vel mot sin egen sjel," sier Salomo (Ordsp. 11,17).
Hva er frukten for sjelen? Det er først gleden med de glade, som ble gledet. Slik glede i Herren er sann mammon. Dernest har den barmhjertige freden i Herren. Så mang en tåre og så mangt et sukk kunne den troende sjel ha spart seg, om han hadde vist barmhjertighet der, hvor det krevdes, i stedet for å gå forbi i tankeløshet eller sløvhet. Slik utroskap glemmes ikke livet igjennom, men huskes ved Åndens minnelser til sjelens ydmykelse, skjønt et nådens ord står som en Guds regnbue over det.
Videre, det styrker og oppflammer nestekjærligheten å gjøre vel og meddele. Du husker jo, at Abraham ga Lot, sin brorsønn, retten til å velge den del av Kana'an, som han ville. Men det ble ikke til hat og bitterhet i Abrahams sjel, at Lot valgte den vannrike Jordans slette, som var som en Herrens hage. Nei, tvert imot var Abraham straks rede til å ofre liv og blod mot de fire konger som hadde fanget Lot, og han ba seks ganger for Sodoma, hvor Lot bodde.
For Abrahams kjærlighet hadde hans velgjerninger mot Lot vært som et befruktende regn tross brorsønnens uforstandige egenkjærlighet. Jo mer du i kjærlighet ofrer deg for noen, dess mer lyst skal du få til å ofre mer.
Og endelig: Slike offer behager Gud vel; "- for Gud elsker en glad giver" (2 Kor. 9,7).
Hva mer begjærer du?
Derfor treder barmhjertighet frimodig for dommen. Troskap i det jordiske er en utsæd for evigheten. Der skal det lyde: "Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede! - Fordi du har vært tro i smått, skal du herske over ti byer!" (Mt. 25,21; Luk. 19,17).
Da er du blitt betrodd noe å eie selv til evig tid der, hvor det ikke mer er noe fremmed, hvor du hører hjemme.

Hvor motsatt er ikke den pengegjerriges kår, han, hvis hele liv er utroskap i det jordiske.
De pengegjerrige fariseere hadde hørt hva Jesus sa til sine disipler, og de spottet Ham. Han måtte bare tie; - Han visste ikke hva det er å ha gods!
Spott er synderes skjold, når sannhetens piler rammer dem. Og det er ikke minst de pengegjerrige som forstår å unnskylde sitt ugudelige gniervesen og fremstille det som idel hellighet og rettferdighet, når de sulter og plager både seg selv og andre på mange måter, for at de kan ha den glede å samle skatter på skatter.
Og det kan vel lykkes slike å rettferdiggjøre seg selv for menneskene, besmykke sin ugudelige ferd, vinne ære hos mennesker og stå høyt i deres gunst. Men Gud kjenner deres hjerter. For Ham åpenbares et sinnelag som søker egen ære, og det er vederstyggelighet for Ham.
Både makten og æren er Guds i all evighet, og derfor er den en stygg tyv i Guds øyne, som vil beholde den aller minste egenære og selvros for seg selv, om det så var for de beste gjerninger, visdom eller kunst, enn si da for noen ondskap!
"Jeg gir ikke noen annen min ære eller de utskårne bilder min pris" (Jes. 42,8), sier Herren. Vil du endelig ha menneskenes ære og smykke deg med hovmod om din hals, da må Herrens engel engang slå deg, som han fordum slo kong Herodes, og du skal etes av ormer der, hvor ormen ikke dør og ilden ikke slukkes, fordi du ikke ga Gud æren.
Den første og største ære man kan gi Gud, er den, at man følger Hans rettferdighets veier, holder opp med å spotte sannheten, holder opp med å rettferdiggjøre seg selv for menneskene, stanser for Gud som en synder og lar seg rettferdiggjøre av Ham, kommer til Ham og kjøper uten penger og uten betaling vinen og melken, gullet og de hvite klær (Jes. 55,1; Åp. 3,18), det vil si: - mottar Guds kall, omvender seg og tror på Guds Sønns navn.
- Derfor må du omvende deg, du pengegjerrige synder! Med alle dine penger og all din ære er du en vederstyggelighet for Gud! Ja, uten at du merker det, er allerede "rikdommen din råtnet, og ditt gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal bli et vitnesbyrd mot deg og den skal fortære ditt kjød som ild!" (Jak. 5,2-3).

Og med alle dine penger og all din ære er du utenfor Guds rike; - men hvilket rike er du da i? Under djevelens styre står du! Trøst deg ikke med, at du aldri kjente noen nød, verken for dom eller død! Det er så mye sikrere et tegn på din uomvendte stand; - for i Guds rike, som forkynnes ved evangeliet, trenger man seg inn med makt! (Mt. 11,12).
Det koster hard kamp og nød, det er en seilas gjennom brenninger og brytninger å finne inn i troens havn. Det saligste budskap på jorden er evangeliet, budskapet om Jesus Kristus, den salvede frelser, som ble født i mitt og ditt sted under loven, døde i mitt og ditt sted, oppsto fra de døde til min og din rettferdiggjørelse og gikk inn i helligdommen der oppe med sitt blod og fant en evig forløsning for meg og deg.

Men hver som får del i en så stor salighet, trenger seg inn med makt.
Guds frelsende arm, som er rakt hele verden i møte, utrakt også til din sjel, kan alene gripes på samme måte som tauet fra redningsbåten gripes av den druknende. Angst og gru, fornemmelsen av død og undergang snører hjertet sammen; - øynene glemmer hele verden med dens gull og glimmer, for alene å speide etter det reddende tau.
Slik trenger hver forloren sønn eller datter seg med makt inn i Guds rike.
Hvordan tør da du, pengegjerrige mammonsdyrker, å gjøre deg håp om herlighet hos Gud? Du bedrar deg selv! Verdens bedrøvelse har du hatt, dine penger har voldt deg nød og bekymringer, men aldri din sjel, aldri har du kjempet troens kamp for å gripe evangeliet, aldri har lovens torden overdøvet din tunges larmende unnskyldninger!

Og fordi du aldri rev evangeliet til deg med makt, derfor er du hjemfallen til loven, Guds hellige og nidkjære lov, som står, når jord og himmel selv forgår.
Men lovens ord er dette: "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal. 3,10).
Skal Herren møte deg på dommens dag i din usle nakenhets syndeskam, i din uomvendte stand, da skal du sanne, at du får høre av den barmhjertige frelsers munn de ord: "Gå bort fra meg, du som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler" (Mt. 25,41).
Å sjel, at du kunne unnfly den forbannede evighet, den evige forbannelse! At du ville søke Guds rikes trange port og rive riket til deg med makt! At du kunne bli Herren til behag, Ham, som ikke ønsker at du skal dø i din vederstyggelighet, men at du omvender deg og lever! Gjør det, du pengegjerrige synder, og du skal finne en skjult skatt, den kosteligste perle, den fred som du hemmelig sukker etter!

"Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det - og skjelver. Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig. Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene" (Jak 2,14 og 19-22).
Troskap i det jordiske krever stundom en bitter kamp imot kjødet, en Abrahamskamp. Det er somme troende sjeler, som det volder særlig besvær å befale Mammon for å tjene Gud. Men vil du ha himmelen åpen over deg, kjære sjel, da får du finne deg i å høre Guds røst gjennom åpningen, om den enn skulle lyde som fordum til Abraham: "Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg" (1 Mos. 22,2).
Bryt ned din karrighets murer! La den barmhjertighetens flod, som veller ut fra Guds hus og vanner jorderikets ørkener, få tilløp også fra ditt hus! Ryst ut dine poser i den fattiges skjød og la ditt brød være hans manna! Når du gjør et gjestebud, da innby fattige, krøplinger, halte, blinde, så skal du være salig! Og glem ikke Herrens velgjerninger! Hvor rundhåndet har Han ikke gitt! Han tok sin Sønn, sin eneste, som Han hadde kjær, som hadde ligget ved Hans bryst fra evighet av, og ga deg Ham til en evig gave! Se på Ham og la ditt liv være et ære være Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd i all evighet! Amen.