Det er ennå rom!
Av Otto Funcke
Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du
bød, og det er ennå rom. Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved
gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. Luk. 14,22
- 23
Det er tre hundre år siden, at det i en liten
bayersk by satt to lanseknekter iblant de øvrige kirkefolk på annen søndag etter
trefoldighet. Mangt et vilt krigstog blant tyrkere og kristne hadde de vært med
om. Hvordan det i de tider gikk til i krig, vet den som kjenner verden og dens
historie. Slik hadde også disse to kamerater ved rov og mord pådratt seg en
svare skyld og i det hele "gitt en god dag i Gud."
Hvordan de denne søndag hadde forvillet seg inn i kirken, visste de ikke riktig
selv, - men de følte seg nå draget dit hen i deres hjerter. De måtte, fordi Gud
drev dem - de måtte skjønt veien ble dem tyngre enn å gå i slaget. Der satt de
da med hodet støttet på de brune hender, og fariseerne gjorde sine bemerkninger
om dem.
Men presten prekte hjertelig og mildt over dagens evangelium, som vår tekst er
hentet fra, og betonte atter og atter disse ord: "Og det er ennå rom." Da
bøyde den ene av de to rå menn seg hen til den andre og sa med beveget stemme:
"Hører du det, kamerat, hører du det? Det er ennå rom!" Men denne svarte bare
ved at han bøyde hodet, og to tunge tårer, - to av dem, som Herren teller - rant
ned over hans kinn.
Ennå hadde ikke presten sluttet sin preken, da trommen virvlet på gaten, og stormklokken lød i fra tårnet. Ville fiender hadde falt inn på den lille bys område, og allerede rykket de frem med stormskritt. Da stilte de to tapre lanseknekter seg i spissen for borgerskapet. Det ble en heftig kamp, som nå utviklet seg. Snart traff et skudd den ene av de to krigskamerater i brystet. Som han nå falt om, bøyde den andre seg bedrøvet ned til ham og spurte, hvorledes han var til mote. Men denne tydet med sin hånd og sine øyne mot himmelen og sa gledesstrålende: "Broder, det er ennå rom!" - Slik døde den ærlige mann, og hans kamerat har ordet fra kirken, og enda mer det fra slagmarken, tjent til en glad hjemgang.
Men hvorfor har vi fortalt denne gamle historie? Nå, fordi vi ikke visste
noen bedre kommentar til den himmelske verts innbydelse. ”Gå ut på veiene og ved
gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt."
Med dem, som er på veiene og ved gjerdene, er nettopp ment slike fattige,
foraktede og forkomne mennesker som de, som ble omtalt i ovenstående fortelling.
Mens de, som for år, ja, årtier tilbake har fornemmet Guds kall gjennom Guds
ord, mens de i "from" selvtilstrekkelighet og i en gudelig farget verdslighet
høflig unnskylder seg, når det for alvor gjelder å bryte med seg selv, - så
finner man på den annen side svært ofte hos dem, som synes ganske
bortvendte fra Gud og aldri har bekymret seg om Hans ord, en forbausende
imøtekommenhet, når man til rette tid og med den rette visdom byr dem livets
brød.
Et slikt grovt utilhugget stykke tre er bedre å arbeide på enn det, som visst
nok er fint polert, men innvendig markspist. Det grove, rå verdensvesen er ikke
så langt fra Guds rike som lunkenheten og den indre usannhet hos dem, som
kaller seg for gudfryktige og likevel aldri vil gjøre riktig alvor verken med å
dø fra synden eller å oppstå med Kristus.
La oss da frisk og glad åpne hele vårt hjerte for Kristi ord, nettopp som om vi
i dag gjorde det for første gang. Sannelig, da skal budskapet også stråle og
lyse for oss som et himmelbudskap: "Det er ennå rom, rom også for deg!"
Fallet
Av Otto Funcke
Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og
at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så
tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.
1 Mos. 3,6
Nå er det altså skjedd, det
skrekkelige: Synden. Mellom Guddommen og menneskeheten er det nå en
bunnløs avgrunn og til menneskets øre trenger dødsbølgenes fjerne brusing.
”Nå vel, hva merkelig har da hendt? En frukt er spist, det er det hele!” hører
jeg sagt. Akk ja, en frukt! Hva enten det dreier seg om spisingen av en frukt
eller (la meg tale dårlig) om en engels mord, det er ikke hva det kommer an på
her. Mennesket har formastelig sønderrevet det kjærlighetens og tillitens bånd,
som forbant ham med Gud. Han har slått sin Gud og Far like i ansiktet, da han
trodde slangerøsten – da han trodde, at Gud kunne være en løgner – da han
trodde, at allgodhetens Far misunte og holdt tilbake hans lykke for ham (v.4 og
5). Det er saken.
Det lå en lengsel i mennesket, en mektig streben etter å komme videre, etter å
stige høyere, etter å skue inn i alle tings evige grunn. Gud selv hadde lagt ned
denne drift i hans hjerte. Gud selv ville også føre mennesket til dets mål på en
hellig vei. Han skulle i virkeligheten bli Gud lik, ja bli delaktig i Hans
herlighet. Hans øyne skulle mer og mer bli opplatte til å erkjenne, hva som var
godt og ondt.
Nå er mennesket ”Gud lik” – i dette ene, at han har handlet likeså selvstendig som Gud, - men derfor er han også blitt Ham ulik i alt annet. Nå er hans øyne opplatte – de kjenner hva liv og død, hellighet og synd, frihet og trelldom er. Men akk, liv, hellighet og frihet kjenner han som tapte, forspilte goder, synd, død og trelldom kjenner han som sin beskikkede del.
”Og de skjønte at de var
nakne.” Stakkars barn, som så gjerne ville vite, hva en dolk kunne være nyttig
til (som Faderen hadde forbudt dem endatil å røre), og hvem man lærte å støte
dolken i deres eget bryst. Ja, nå vet de hva en dolk formår – de gråter, blør og
dør.
Men du, leser, forundre deg ikke over, at det første menneske så skammelig kunne
mistro Gud og tro slangen. Gjør du ikke det samme, så ofte som du synder med
bevissthet. Vil ikke også du oppnå lykksalighet og avverge ulykksalighet ved det
at du – forakter Gud?
Bare én trøst levnes oss i denne elendighet: Mennesket er forført og bedratt. Vi
vil ikke her tale videre om slange og djevel, - i det er jo mye dunkelt og
hemmelighetsfullt, - men på våre kne vil vi takke Gud, når vi hører, at
mennesket, da han syndet, var en forført. Ve ham, at han lot seg forføre!
Men dog allikevel, hell ham, at han var en forført. Synden hørte ikke til
hans opprinnelige vesen, den er ikke sprunget ut av hans vesen – ikke
gjennomskuet han hva han gjorde, da han syndet. Han måtte først bli forblindet
og bedratt. Måtte alle de, som, forunderlig nok, synes seg opplyste, når de
spottende spør: ”Hvilket dannet menneske tror i vår tid på en personlig djevel?”
– måtte de dog gjøre det klart for seg, at de berøver oss den store trøst,
at vi er forførte skapninger og av den grunn skapninger, som er bestemt for
forløsning.
Først gradvis synker Eva ned
i synden, som i et fremmed element, - som en som streber imot og kjemper mot seg
selv, - som en, som bare bevende synder, som midt i lysten allerede føler gru
over den syndige attrå i sitt hjerte. – Vi føler, at for en slik skapning er
redning mulig, om den enn ikke kan redde seg selv.
For sannelig, det er skjedd, det skrekkelige, og ikke noe kan gjøre det
uskjedd mer. Akk ve, at hun sto stille og lyttet ---- nei! nei! ve, at vi
står stille og lytter til de stemmer som forvirrer oss i vår samvittighet:
”Skulle Gud ha sagt? Umulig! Du tranghjertede, skulle det være synd?
Natur er det, drift, nødvendighet, din rettighet er det – i det høyeste en
svakhet. Hva du anser for fromhet og sannhet, er ikke noe annet enn lunefullt
selvplageri ----!"
Akk, gid hun hadde flyktet, den første menneskemor – flyktet på lynsnare føtter
og med et ve på sine rene lepper. Men hun begynner å forhandle med den onde –
hun disputerer og spekulerer. Når har imidlertid du, du, som leser dette – når
har du ennå beseiret synden, der hvor du innlot deg i underhandlinger med den?
Overfor fristelsen – like mye om treder deg i møte i skikkelse av et usedelig
bilde, av et listig menneske, av en slett bok eller hva det nå kan være, - der
er bare hellig vrede, skarp og fullstendig avvisning på sin rette plass. Ethvert
lefleri, enhver høflighet og akkordering fører til nederlag.
Akk, hun blir stående. Hun svarer ikke bare forføreren, hun låner øre til hans
smigrende tale, og stadig søtere lyder denne stemme og stadig skarpere klinger
Guds stemme, stadig mer og mer forvandler Hans vennlige, nåderike åsyn til en
kold, misunnelig tyranns åsyn. Og hun ser på frukten, den forbudte frukt, og
yndigere og mer duftende og mer attråverdig og alltid, alltid mer uunnværlig
blir den, - hver eneste blodsdråpe koker og syder, det er umulig, ganske umulig
å avholde seg ---- nå er det skjedd! Og englene skjuler sitt ansikt. Skjul det
du også. Den historie, som vi nettopp nå har gjennomlevd med Eva, det er din
historie, den har vært det mer enn en gang, kanskje endatil i går.
Før og
etter synden
Av Otto Funcke
Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de
var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. 1 Mos. 3,7
Før og etter synden – hvilken
forskjell i menneskets hjerte. Forut, før du ga etter for din lyst, før du
stilte din hevntørst, før du uttalte det bitre spotteord, - forut, hvor
søt syntes ikke da synden – den skulle bringe nytelse og indre ro, skulle heve
ditt indre menneske og gjøre det stort. Og etterpå? Akk, da kommer
bedraget for en dag. En uendelig uro griper sjelen, en febergysen farer gjennom
menneskets indre. Han er bedrøvet og ville gjerne hatt det ugjort, det som han
med fritt forsett begikk.
Å, hvilket hemmelighetsfullt vesen er det ikke dette menneske: Et dobbelt Jeg bærer han i seg. Derfor kan han også tale med seg selv, anklage eller trøste seg selv, skamme seg for seg selv, fortvile over seg selv eller berolige seg selv, forgude seg selv eller fordømme seg selv.
Slik ser vi det også her. Enda før den dommer som står utenfor mennesket er der, er det likevel allerede en dommer til stede. For i mennesket selv er det en dommer. Nettopp dette gjør det åpenbart, hvor forskjellig mennesket er fra dyret, som følger sin naturdrift, og hvor forskjellig fra djevelen, som forførte det, fordi hans vesen er fiendskap mot Gud. Det menneske derimot som har syndet, forakter seg selv, fordi han har syndet. Han søker fikenblader for å kunne skjule sin nakenhet for seg selv. Akk, egentlig gjelder det om å bekle den bevende sjel – så dypt kan han imidlertid ikke nå med sine fikenblad. Derfor må han nøye seg med å bekle legemet – til et vitnesbyrd imot seg selv.
Han som ved synden ville stige så høyt, han har tapt aktelsen for seg selv etter synden. Han spiste av den forbudne frukt for å vinne ”åpne øyne” og nå skjuler han seg for seg selv. Han ville bli ”likesom Gud” gjennom synden, og nå, da Gud nærmer seg etter synden – skjuler han seg for Gud! Kain, den første menneskesønn håpet å vinne ro i sitt indre, når han skaffet sin bror av veien, og se, etter mordet føler han seg ustadig og villsom som aldri før. Og du, kjære leser? Å, du finner eksempler nok i ditt liv, hvis du vil søke. Hvor herlig utmalte ikke din lidenskap nytelsen for deg, og hvor sløv, hvor matt, hvor motløs ble du ikke etter nytelsen. Hvor lengtet du ikke ofte etter å kunne få uttale bitre bakvaskelsens ord imot mennesker som var deg ubehagelige, og knapt var den siste stavelse over dine lepper, før du så gjerne ville ha tatt de giftige ord tilbake. De skulle brenne, og de brenner også, men mest i deg selv. Det er alltid den samme historie: Synden bedrar, lyver for, overlister og forvirrer menneskenes barn!
Og likevel: Lykkelig den, som etter synden er nedslått og plaget av uro i sitt indre, og ikke vet verken ut eller inn. Lykkelig han, når dommeren da nærmer seg ham, - den guddommelige dommer, som han bevende skjuler seg for, og hvis dom dog er ham en indre nødvendighet – hvis dom alene kan gi ham den første beroligelse, den første utsikt til redning og legedom. For mennesket kan vel fordømme seg selv, men ikke rettferdiggjøre og sone for seg selv.
Så var det da heller ikke med vrede, men med forbarmelse, at Gud nærmet seg de første mennesker, for å dømme dem. Mennesket ville ha blitt fortært av uro i sitt indre, han ville ha blitt slettere og slettere, han ville aldri mer ha kunnet feste øynene på et bestemt mål for sitt arbeide og sin virken – hvis Gud nå hadde tidd og trukket seg tilbake fra ham.
Et menneske som har syndet, han må nå hete Kain eller Peter, han må nå være en hindu ved Ganges eller en evangelist ved Themsens bredd, - han lengter etter dommeren som han gruer for. For det føler han, at først etter dommen kan det bli tale om tilgivelse og utslettelse av synden. Når en derimot ikke skjelver mer over synden, fordi den er blitt ham en annen natur, eller når en har foraktet dom og nåde så lenge, at han likesom Judas må fortvile, fordi han ikke mer kan tro på nåden, - det var bedre for det menneske, at han aldri hadde blitt født!
Jo mer urolig du føler deg etter synden, jo inderligere du lengter etter dom over synden, forlatelse for synden, redning fra synden, desto nærmere er du Guds frelse, desto nærmere er frelsen deg.
Det falske skjul
Av Otto Funcke
Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du
har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. 1 Mos. 3,13
At mennesket etter syndefallet skammet seg
over synden, antar vi som et tegn på, at han ikke var fullstendig henfallen i
synden. Skamrødmen i panne og kinn var ikke bare kveldsrødmen etter det tapte
barnekår hos Gud, men også den glederike forjettelse om en ny dag, da Guds nåde
kan sende ut sine utilslørte stråler over menneskeslekten.
Men det som mest hindrer denne dags frembrudd, det er menneskets tross, som ikke
vil bekjenne, som selv om han skammer seg, likevel ikke vil tilstå sine synder.
Her satte mennesket i begynnelsen straks skranker for sin Gud, - den Gud, som
ville hjelpe ham. Skranker som er uoverstigelige, så lenge mennesket ikke vil
ta dem bort.
Guds visdom og arbeid har dette ene mål, å føre mennesket til selverkjennelse,
til å skille seg fra sitt eget onde Jeg, og til å bekjenne sin skyld. Derfor
spør Han mannen og kvinnen: Hvor er dere? Hvorfor gjorde dere, det
dere gjorde? Det skulle bli klart for dem, hvilke makter de hadde latt seg lede
av, hvilke drifter som hadde beveget dem, hvilke grunner som hadde brakt dem til
å ligge under den tilstand de var kommet i.
Han spør ikke slangen:
”Hvorfor gjorde du det?” For djevelen har bare én drift; bare
denne ene kan han følge, for han vil bare denne ene.
Men mennesket spør Gud: Hvorfor? Han skal tenke igjennom og grunne ut all sin
gjøren og laden, veien fra sin tapte lykke til sin nåværende ulykke; han skal
erkjenne synden som sin største elendighet, han skal grue over den, lære å
skille seg fra den og lære å søke frelseren fra synden.
Den usmykkede bekjennelse av
synden er det første tegn på, at mennesket igjen er på veien til indre frihet.
Derfor sikter alt Guds arbeid med det første menneskepar, med Kain, deres første
sønn, med alle deres sønner og døtre, med meg, med deg på dette.
Men akk, fra fødselen av er mennesket ikke mer utilbøyelig til noe enn til den
ydmyke bekjennelse: ”Jeg, jeg var det, jeg gjorde det, jeg – jeg og ingen
annen!"
Forhold, omstendigheter, vitenskap, dumhet, dårlige mennesker, naturdrift,
djevel, forblindelse, temperament, - alt må ta skylden, for at bare ”det kjære
Jeg” må gå fri.
Ikke noe er mer avskyelig enn den måte som de første mennesker ville frigjøre seg på, og likevel gas det aldri et sannere bilde på jorden av den menneskelige natur. Adam sier, at han har skjult seg, fordi han hørte Guds stemme (v.10). Men denne stemme hadde dog tidligere vært den lyd, som dro ham til seg som ingen annen. Hva har da bevirket denne forandring? Å, om det ville han nødig tale!
Videre: Fordi han ikke kan benekte den kjensgjerning, at han åt, så skyter han skylden over på Eva, ja på Gud selv. ”Du ga meg kvinnen, - kvinnen ga meg frukten, - og jeg - - -?” ”Jeg,” slik skulle han ha sagt, ”jeg burde ha kastet den bort, burde ha trådt den under mine føtter. Å, ve meg, at jeg åt! – jeg, mannen, herren, hodet, - ja, jeg er synderen; forbarm deg over meg, o Fader!”
Men nei, slik mener han det ikke; han har lært så mye klokskap av slangen, at han vet å unnskylde seg. Hans øyne er jo åpnet nå.
”Og jeg åt,” sier han kaldt! ”naturligvis, hva annet kunne jeg gjøre under slike omstendigheter” synes vi å høre baketter.
Og kvinnen? Ja hun har meget snart avlurt mannen, hvordan man vasker seg ren; og raskt har hun forstått, hvordan slangen har blandet løgn og sannhet sammen: ”Slangen bedro meg, og jeg åt;” det vil si: Det gikk slik, som det måtte gå.
Sannelig, den høyt priste moderne vitenskap skulle skamme seg for å diske opp med en så foreldet visdom, når den idelig og alltid søker å bevise, at synden er en naturprosess og en følge av uimotståelige naturlover. Den sats har jo allerede den første synderinne forfektet.
Hva angår forføreren oss, når vi kan stå imot? Hva angår våre medskyldige oss, når vi dog handlet frivillig? Men man hører bare giftblanderens og barnemorderskens tale for retten, eller i barneværelset, de ”uskyldige smås” unnskyldninger, når de i forening har plyndret et kakefat – over alt er det den samme trossige, fortvilte skjulen for seg selv, for menneskene, for Gud. Etterspørselen etter fikenblader er umåtelig stor. Og likevel kan Guds ansikt bare lyse klart for deg, når dette gjelder om deg: ”Da gikk han i seg selv."
Himmelbroen!
Av Otto Funcke
Min bue har jeg
satt i skyen, den skal være tegn på en pakt mellom meg og jorden. Og det skal
skje, når jeg fører skyer over jorden, og buen kommer til syne i skyen, da vil
jeg komme i hu min pakt mellom meg og dere og hver levende skapning av alt kjød,
og vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød.
1 Mos. 9, 13-15
Noah var en mann som sto på høyden av sin tid, ja høyt over den; for han alene
forsto sin tid. Han alene erkjente, hvordan denne hovmodige, verdslige, av seg
selv oppblåste og inntatte slekt før syndfloden med rivende fart ble drevet mot
avgrunnen, fordi han alene vandret med Gud, Han i hvis hender tiden og evigheten
ligger.
Det betones sterkt: ”Noah vandret med Gud,” – i sin tid.
Å, hvor tungt det er å vandre slik ensom med sin tro! Hvor tungt å
bevare seg selv usmittet midt i en verden full av vantro! Hvor vanskelig
å løfte sitt ansikt mot himmelen, når alle, alle lar det hvile på den glade
jord, og så i tillegg avlegge vitnesbyrd mot hele den omgivende
verden, forhånet av alle, og likevel bevare vennlighet, kjærlighet og mildhet
mot enhver!
Og dette overmenneskelige har Noah kunnet gjøre ved sin tros kraft. Vi
undrer oss derfor ikke over, at et lydelig nådebudskap lød for hans ører, mens
domsbasunen tonte fryktelig og tung over hele jorden. Vi undrer oss ikke over
det, at den reddende ark tok ham opp og bar sikkert over det mørke vanndyp, mens
alt, alt liv gikk under ved den Helliges dom.
Men også da mannen var reddet, måtte hans hjerte beve for fremtiden, nå
da han sto takkende og bedende på Ararat ved siden av sitt alter, og skuet mot
himmelen. Han visste jo, at hans barns (den nye menneskeslekts) hjerte var en
trossig og forsakt ting. Måtte ikke også denne nye menneskehet i tidens løp
tilintetgjøres av Guds vredesdom? På slike engstelige spørsmål svarer Gud ved
regnbuens tegn, som nå plutselig hvelver seg herlig over Noahs rykende alter.
Hvilken guddommelig majestet og også, hvilken søt trøst åpenbarte seg ikke for
ham der gjennom denne storartede i guddommelig lapidarstil forfattede
himmelskrift!
Buen tilhørte himmelen, og likevel sto den på jorden; spent høyt over fjell og
daler, over dødsmarker og smilende enger, over det faste land og det knusende
hav og i tillegg et mektig seiersbånd som bandt himmel og jord sammen til ett.
Og mens troens helt ennå bare anende stirret på tegnet, tydet Guds munn det for
ham som tegnet på en evig pakt mellom Ham og den nye menneskehet, som et alltid
tilbakevendende løfte om, at ”barmhjertighet roser seg mot dommen” (Jak. 2,13).
Har også du, du hardt prøvede menneskebarn, når du sukket under din Guds hånd,
under korsets vekt, når du smektet etter en dråpe balsam, - har du forstått, hva
din Gud sier deg med dette tegn, når solen seirer over den flyktende skymasse og
nettopp bereder seg sin skjønneste prakt av uværet? Har du tenkt over
det? Du klager vel over dine lidelser, men se, uten regn og uvær gis det ingen
himmelbue. Uten trengsel får man ikke erfare Guds redning, barmhjertighet,
trofasthet, menneskekjærlighet og nærhet. Uten trengsel lærer man ikke å kjenne
sitt eget hjerte og får ingen sann forståelse av verden og tiden, ikke noe
levende håp om evigheten.
Å, tenk på det, når uværet trekker opp og utlader seg: Nå, nettopp nå
vil Gud åpenbare sin herlighet.
Men visselig må du da i trengselen søke Gud, Hans lys, Hans tid, ja også
Hans hellige dom.
Som det ikke blir noen regnbue uten regn, så blir det heller ikke noen
regnbue uten sol. Trengsel i og for seg gjør ikke mennesket bedre; den gjør
det bare sløvere eller bitrere, mer selvsykt, mer forsakt eller kaldere. Først
da, når du ser Jesu lysskikkelse nærme seg over de mørke bølger, først da
forvandler den seg til himmelske livskilder. Ja, først i Jesus, i Guds
kjødblitte Ord, blir paktsbuen til sannhet og virkelighet, og på Ham peker den
hen.
For hvordan kunne Gud la de mennesker, hvis tanker og streben jo fremdeles var
ond fra ungdommen av (1 Mos. 8,21), bestå, dersom Han ikke ved nåde og forsoning
og en ny ånd ville fornye dem innenfra? Bare fordi Kristus, det nye menneske,
den guddommelige herlighets avglans, den nye pakts mann, var i utsikt, bare
derfor kunne paktsbuen endatil før Ham forene himmel og jord.
Så er da den et adventstegn som tyder på Adventskongen. Den som forstår, levende
forstår ”de sju ord” av den korsfestede frelser, han alene fatter
regnbuens sju farger.
Når våre hedenske forfedre tydet den som den gudebro, som de falne
helters sjeler steg opp til den lyse himmelborg på, så lar vi dette bilde
gjelde. Men vi sier: Jesus Kristus er vår himmelbro; og ikke slagets helter, men
de lidende, de saktmodige, de som hungrer og tørster etter rettferdighet og
lengter etter evigheten, de vandrer denne lysende vei til Guds trone. -