Tilbake

Hvorfor Jesus ble menneske
Av H. O. Folkestad

Les: Luk. 2, 1 – 14

Det var mennesket som hadde gjort bruddet med Gud. Derfor kunne dette brudd bare heles ved mennesket.
Men det kunne ikke skje ved det falne menneske; for hva kan den ”døde” utrette? Den døde kan ikke gi seg selv livet. Derfor måtte Kristus selv bli menneske for å hele bruddet med Gud, et menneske i virkelighet og sannhet. Kristus måtte fødes og som historisk person trede inn i historien. Han måtte bli det personlige midtpunkt i utviklingen, som livet kunne meddeles fra til de mennesker som var døde i synden.
Et slikt menneske måtte Kristus bli for å kunne være frelser. For å være frelser måtte Han oppfylle loven og ”ved døden gjøre den til intet, som hadde dødens velde” og ved det fullføre befrielsen.

Det er denne Jesu fødsel, som samler menigheten i dag til lov og takk og pris. Det er også sin egen unnfangelsesstund, Herrens menighet feirer i dag. Det er med fulleste rett, det i dag synges med fryd i menighetens forsamling: ”Syng høyt i sky Guds kirkeflokk! Halleluja, nå har jeg nok!”

Den troende menighet har nok i sin frelser,

i Ham har den alt. Og det er derfor Herrens menighet i dag med hjerte og tunge istemmer de himmelske hærskarers sang: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.”
Visselig er julen med rette en gledestid i Herrens menighet; for dens store, ubegripelige nådegjerning er den åpenbare begynnelse til utgangen på Guds barns trengsler, til den stridende menighets forløsning: Den er den åpenbare begynnelse til løftets fulle oppfyllelse.

Fra nå av virker frelseren åpenbart i verden for å gjennomtrenge menneskelivet med sitt liv og gjenforene de falne sjeler med Gud. Fra nå av er to makter mer kjennelig virksomme i utviklingen: Kristus og motstanderen, det kristelige og det antikristelige, og disse makter gjør sin gjerning under tidenes løp, hver etter sin natur.
Kristus virket synlig i sine kjøds dager, og Han er fremdeles personlig til stede i sine innstiftelser, i sitt Ord og sine sakramenter, Han er kjennelig i Åndens gjerning i menigheten, i de troendes strid i verden.
Men også motstanderen er nå mer åpenbar enn før. Det antikristelige vesen, de sataniske krefter i selvforgudelsen, i menneskeforgudelsen, i fornektelsen og den kjødelige frihet treder nå mer kjennelig frem, da de kan beskues i evangeliets lys.

Under kampen mellom det kristelige og det antikristelige i verden forberedes en tredje avgjørelsestid i menneskelivet. Dette er den endelige skilsmisse, den evige skilsmisse mellom det onde og det gode: Det er verdensdommen, Kristi åpenbare, synlige seier,

den troende menighets endelige forløsning

og inngang til hvilen i Gud – det er løftets fulle oppfyllelse.
Og for å dra de troendes tanker hen på den siste avgjørelse og styrke dem i håpet under striden forbereder menigheten julegleden også ved betraktningen av de siste ting. Derfor viser adventstiden også hen til Kristi synlige gjenkomst og den endelige dom over denne verdens fyrste.
Ved det har menigheten forent, det som ikke må skilles ad. For først når frelserens fødsel betraktes ut fra fallet i hele dets forferdelige dybde og ses i lyset av Herrens siste åpenbarings herlighet, først da kan den troendes juleglede bli full og sann.

Visstnok synes tilstanden nå for tiden bare å gi litt håp om verdensfyrstens dom og Kristi rikes endelige seier. Hva enten vi ser tilbake eller ser ut over livet, som det rører seg for våre øyne i vår tid, så synes de antikristelige krefter å bli stadig mer og mer overmektige i utviklingen.
Dette må vi erkjenne tross all tale om fremskritt. Menneskeånden, løsrevet fra Kristus, befinner seg selv i sitt største tilsynelatende herredømme over jorden dog i den dypeste fornedrelse. Jo større makt mennesket vinner over materien, jo mer denne gjøres til tjener for verdslige formål, dess mer trellbindes ånden under den, dess mer blir ånden slave av materien, ja endatil like til materiens forgudelse med fornektelse av alt åndelig.
Aldri har menneskeforgudelsen, fornektelsen og bespottelsen løftet hodet frekkere innen kristenheten og aldri med mer list og kløkt sådd ut vantroens sæd enn nettopp i vår tid.
Det forkynnes noe som kalles kristendom, men som Kristus, Guds Sønn er utelukket fra. Det tales om og bekjennes noe som kalles ”Kristi lære,” men som kristendommens grunnsannheter, som utgjør den bibelske kristendoms innerste kjerne, fornektes, bekjempes og bespottes i. Det forkynnes frihet, dog ikke den frihet som Kristus frigjør sine troende til selvfornektelse og troens strid med, men en kjødelig frihet, som selvforgudelsen er makten og timelige nytelser målet i. Det tales vel ennå om synd, men ofte slik, at syndens brodd er brutt av, for at den ikke skal såre det kjødelige menneskes egenkjærlige, hovmodige hjerte.
Av profetene vet vi, at nettopp slik skal livet mer og mer arte seg, nettopp i denne retning skal utviklingen gå, inntil den omsider fullender seg i det store frafall, som

”syndens menneske” skal stå frem av i sin tid.

Vel kan det ennå komme seierstider for Kristi menighet på jorden, men frafallet er likevel den dype understrøm i folkehavet, som bærer hele verdensbevegelsen hen imot den tidens fylde, da Herrens menighet igjen skal bli den ensomme hytte i dalen, under hvis tak den lille hjord søker ly mot forfølgelsenes stormer.

Men tross alt dette er Antikristens tilsynelatende overmakt likevel bare svakhet til døden, for ”syndens menneske” skal tilintetgjøres ved Herrens herlig åpenbaring. Og da skal den personlige Antikristen selv, og i ham all motstandens makt, kastes ned for Hans føtter som kommer i skyene med kraft og herlighet. For da blir det ikke mengden, men ”den ene,” som avsier dommen, - Han, som Faderen har gitt å holde dom, og som riket og makten og æren tilhører i all evighet.

Hvor står nå vi? La oss ikke glemme, at det er enhver enkelt av oss det gjelder. Spørsmålet retter Herren selv til hver enkelt iblant oss. Vi står alle for Herrens åsyn, her er ingen unntagelse. Et livsspørsmål, ja

et evighetsspørsmål reises her til oss.

I en av de to leirer må vi stå, en mellomstilling finnes ikke: ”Den som ikke er med meg, han er imot meg,” sier Herren.
Derfor kommer frelseren og taler til hver enkelts samvittighet og spør: Vil du? Vil du gå i kampen med meg mot syndens og Satans makt? Vil du være med å skaffe Guds rike seier, først og fremst i deg selv og dernest også i andre, så langt du når?
Den som kan besvare det med et ja, som det er sannhet for Herrens åsyn i, han har jul, men – også bare han. Han eier en kristens juleglede, men også bare han. Og når Herren i dag står for oss og spør: Vil du? – da sukker vi vel alle hver for seg: ”Herre Jesus, forbarm deg over meg!”
Men i dette sukk ligger det trøst. Lengter vi etter å være med frelseren, da er Han trofast, Han hvis kraft fullendes i skrøpelighet. Da er Han med, Han hvis gjerning det er å føre striden i og ved sine troende. Og Han er mektig til å styrke viljen og støtte den vaklende gang og fullende den gode gjerning også i den kjempende sjel!
Tenk hvilken ære, om også vi kunne få gå med i kampen under korsets merke! Tenk om også vi måtte få stå blant frelstes kor på den store seiers- og høytidsdag, når Herren samler sine stridsmenn til seierens hvile i de fredens boliger, som Han er gått forut til for å berede sine en evig juleglede!