Tilbake

I fiendens leir
Av Michael Johan Færden f. 1836

For de som ville barnet til livs, er døde.

Ja, de er døde hine blodige Herodes'er, som med voldsom hånd ville utslette Kristi navn av verden, og all deres gjerning er dømt med dem. De er også døde, hine sterke ånder som ville sette sin visdom i stedet for kristendommens dårskap. De er døde og deres visdomsbygninger er falt med dem. De er også døde, hine spottere som mente at det "som tolv fiskere hadde bygd opp," skulle vel de være i stand til å rive ned, - de er døde, og deres spottende ord er selv blitt til spott, mens Kristi ord ennå beviser seg for hjertene som "en Guds kraft til frelse for hver den som tror." Ja, "de er døde som ville barnet til livs," - men av den grunn må du ikke tenke, min tilhører, at forfølgelsens og frafallets tider ikke skal komme tilbake mer. Herren har jo villet, at vi skulle akte på "tidens tegn," og hva varsler vel disse?

Mon det er om fred og gode dager for Kristi kirke? Å, min tilhører, sku dog utover verden og se hvilken gjærende uro, hvilken tvedrakt og strid som råder alle vegne! Legg ditt øre til folkehavet og hør hvor det bruser og fråder! Det er jo i et opprør som den gang profeten Daniel så det pisket av  all verdens fire vinder, mens demoniske krefter reiste seg av det i skikkelse av fire glupende dyr.

Også nå gjærer det i dypet, også nå er det stormvarsler i luften. Og hva er det vel for røster som hyler gjennom stormen? Hva er deres løsen? Hvorfor er det de søker å opprøre folkehavet i dets dype grunner? Spørsmålet er gammelt, det er så gammelt, at allerede David uttaler det i den annen salme, hvor han både spør og svarer, idet han utbryter: "Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!"

Ja nå, om noensinne, er det Herren og Hans salvede Jesus Kristus hatet og striden er rettet imot. Det er alle kristendommens bånd på samvittighetene, på de hovmodige tanker og på de selvrådige hjerter som skal sønderrives. Det er Guds lov og orden i samfunnet som føles som rep og lenker av denne verdens gjenstridige barn. Derfor reiser motstanden seg stadig mer åpenlyst, derfor lyder motsigelsen stadig mer høyrøstet, derfor blir angrepet stadig mer hensynsløst.  Derfor lyder atter igjen det gamle ord: Kristendommen er dømt, den har fått tidsånden imot seg! Derfor forutsies det, at Bibelens Gud skal bli fordrevet og gjort landløs og folkeløs, hvis ikke Hans ord blir endret og lempet etter tidsåndens krav.

Under alle disse gudfiendske og Kristusfiendske angrep ser likevel Herrens menighet trøstig opp til sin Herre og sitt hode i himmelen, for den vet, at "Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler Han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder Han dem: Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." Men til sin salvede sier Han: Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie."

Herren skal atter "kalle sin Sønn fra Egypten," og atter skal det om kort tid sies: "de er døde som ville barnet til livs."

Ja menighetens historie har mange døde å bære ut, ikke minst i det siste århundrede, og til den nye vantro kan vi trøstig si: deres føtter som begrov dine forgjengere, er allerede for døren, for at de skal bære ut også deg! La enn motstanderne for en tid triumfere, menigheten synger allikevel sin gamle seierssang:

Men sine motstandere, forfølgere og spottere roper den til med kjærlighetens og medlidenhetens inderlige formaning: "La dere advare, dere herskere på jorden! Kyss Sønnen, for at Han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne Hans vrede bli opptent. Salige er alle som tar sin tilflukt til Ham."

Men hvordan er det med deg, min tilhører? Hvordan står din sak med Herren? Tør du si deg fri fra å stå Ham imot, eller å forfølge Ham? Ja, sier du, jeg tror jo at Han er sann Gud, at Han er min Herre, og at Han en gang skal bli min dommer. "Du gjør vel," sier apostelen Jakob, "men djevlene tror også og - skjelver." Men du kan vitne om deg selv, sier du, at du aldri tar del i angrepene på kristendommen, ja at du storlig har imot disse. Ja, det er godt og vel at du ikke sitter i spotteres sete og ikke åpenbart tar parti mot menighet og kristendom, men Herren krever mer av dem som Han vedkjenner seg som sine - for "den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han spreder," sier Herren. I de rolige tider, når ingen fare truer, er det lett å synge:

Men når det skal gjøres alvor av å forsake alt for Kristi skyld, da ville mange av oss bli mer lavmælte. Dersom du vil vente å kunne bli tro i hin store strid, da må du øve deg i det små, da må du øve deg i selvfornektelse, i forsakelse av det onde, i troskap mot Herren under det daglige livs mange kamper, under de daglige prøvelser og under de daglige fristelser i verden - for alene "den som er tro i det minste, er også tro i det store, og den som er urettferdig i det minste, er også urettferdig i det store."