Tilbake 

Guds miskunn over oss
Av George Everard

I rett mange menneskers liv utgjør de plikter, omsorger og prøvelser som hører til vår daglige lodd her på jorden, en byrde som hindrer dem i å løfte seg til høyere og edlere tanker.
Allikevel så behøver det ikke å være slik. Hver dag dreier jorden seg om sin akse, men allikevel så føres den på samme tid fremad på sin ustanselige bane omkring solen.
På samme måte kan også en kristen, gjennom nåden føres fremad på sin himmelske løpebane, mens han utfører sine daglige plikter og tålmodig møter de prøvelser, som tilskikkes ham. Hverdagslivet kan være en skole, som han lærer å heve seg over verden på. Det kan være den kampplass, som han utkjemper troens gode strid på. Noe mindre enn dette fortjener ikke navn av sann gudsfrykt.
Den gudfryktighet som er ovenfra, består ikke i det, at man tar på seg en fromhetsdrakt om søndagen, som side legges bort med søndagsklærne. Den er ikke et ”Herre, Herre rop,” som man går sine egne veier og ringeakter Herrens befalinger under; - nei, den består tvert imot i det, at Kristus hersker i våre hjerter, og at Hans vilje fullkommes i de prøvelser som daglig kommer over oss.
Den er en kristelig livskraft, rotfestet dypt inne i oss, som dag for dag åpenbarer seg gjennom et kristelig liv.

Den sanne gudsfrykt er blitt sammenlignet med blodet i vår organisme, det er ikke innskrenket til en eller to store pulsårer, men varmer, oppliver og setter hele mennesket i bevegelse. Likesom blodet sender ut livets strøm gjennom tusener kanaler, noen så fine, at vi ikke kan se dem, slik er en sann kristendom den drivkraft som setter det nye menneske i bevegelse. Den er ikke innskrenket til særskilte steder eller tilfeller, men strømmer stadig ut gjennom tusener små handlinger, som vi hver dag har å utføre.

Dette er en sannhet vi vil belyse og innskjerpe. Det er nemlig av høyeste viktighet, at et emne som er så inderlig forbundet med Kristi menighets interesse, ikke forsømmes.

Man har også påstått, at de som fullest og friest forkynner nådens lære ikke er tilstrekkelig årvåkne overfor nødvendigheten av å holde frem viktigheten av den praktiske gudsfrykt.
Enten nå denne klage er grunnet eller ugrunnet, så kan den dog være til nytte. Den kan formane kristne lærere til kraftigere og mer inntrengende legge sine tilhørere på hjerte en større troskap i oppfyllelsen av sine plikter; - men det gjelder å stille diss på den rette grunn. De må ikke bli opphøyd til en lovmessig jaging etter rettferdighet, men være den nødvendige frukt av den levende tro, som bor i hjertet.

For riktig å fullkomme livets plikter, er det derfor nødvendig å begynne rett og å undersøke den grunn, som de hviler på. Den rette grunn er den frie, i Kristus vundne syndsforlatelse. Her er utgangspunktet til et lykkelig og nyttig liv.

Hvordan kan man med noen som helst glede, tiltre en lang reise, når man er nedtrykt av en byrde som overstiger ens krefter?

Hvordan kan en kjøpmann, som trykkes av mye ubetalt gjeld, begynne en ny handel med noe rimelig håp om fremgang?

Slik er det også umulig for oss å løpe med et glad mot i den kamp som ligger foran oss, dersom syndebyrden ikke ble tatt fra oss. Likeså lite er det mulig å ta opp de plikter som hviler på oss, med noen forhåpning, dersom den gamle skyld ikke er utslettet.

Her: - noen betraktninger over den syndsforlatelse, som ligger åpenbart i Skriften for oss.

Gud elsker å forlate

 Følelsen av skyld gjør mennesket mistenksom. Den gjør dem som har en våknet samvittighet, redde for å sette sin tillit til den høyestes ubegripelige barmhjertighet.

Blant menneskene ser vi så sjelden en hjertelig og oppriktig tilgivelse, at vi ikke kan fatte, hvor gjerne Gud tilgir den som vender seg til Ham.

Josef hadde for lenge siden av hjertet tilgitt sine brødre det onde, som de hadde tilføyd ham, - allikevel innbilte de seg, at han ruget over hevn, nå som Jakob var død.
Så senhjertede er også vi til å tro, at Gud uten forbehold tilgir sine feilende barn.

Dersom du vil bli forvisset om dette, så bare overvei med alvor Ordets forsikringer.
Endatil Sinai, bærer vitnesbyrd om dette. Knapt var lovens dommer blitt uttalt, under forferdelige tegn på Jehovas fryktinngytende rettferdighet, før Han selv treder frem for å forkynne sin kjærlighet og barmhjertighet.
Vi kan nå for tiden knapt gjøre oss et begrep om, hvor dyrebar den fortolkning som lovens mellommann (Moses) mottok, så like etter dens (lovens) utgivelse, måtte være for enhver botferdig israelitt.

”Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd” (2 Mos. 34,6-7).
Legg videre merke til et utsagn, som med ubetydelig forandring forekommer minst fore ganger i Det Gamle Testamente. I den 103de salme leser vi: ”Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet” (v.8).
Etter omtrent 200 åers forløp bevitner profeten Jonas det samme idet han sier: ”Jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde” (Jona 4,2).
Femti år går hen, og profeten Joel taler på samme måte: ”Vend om til Herren deres Gud! For Han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og Han angrer det onde” (Joel 2,13).
Tre hundre og femti år deretter og Nehemia fremfører som foranledningen til, at en slik miskunnhet var blitt vist det jødiske folk: ”De var hårdnakkede og valgte seg en høvding og ville i sin gjenstridighet vende tilbake til trelldommen. Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Og du forlot dem ikke” (Neh 9,17).
Her har vi samme dyrebare forsikring gjentatt fra århundre til århundre, fra profet til profet.

Ja, la oss aldri, selv når synden mest trykker oss, tvile på Guds villighet til å tilgi oss, - nettopp oss.

Guds forlater!

Av George Everard

 I Glasgow ble en mann anklaget for et mord. Hans skyld ble klart bevist. Dødsdommen forkynt. Forbryteren utstøtte et gjennomtrengende skrik: ”Nåde, nåde!” Hvert øye fyltes med medlidenhets tårer. Dommeren selv ble så rørt, at han forlot dommersetet. Hvor gjerne hadde han ikke skånet den stakkars mannen, om det hadde vært mulig!
Det fantes en dyp medlidenhet i dommerens og alle de tilstedeværendes hjerter, men det var bare som en dråpe i sammenligning med det hav av barmhjertighet, som flyter i den himmelske Fars hjerte.

 Gud forlater på en måte som stemmer overens med Hans rettferdighet.
Aldri kan en egenskap hos Gud settes til side for å gi plass for en annen. Er Gud barmhjertig og nådig, så er Han også hellig og rettferdig i alle sine handlinger. Ikke den minste skygge, må hvile på Hans fullkomne rettferdighet som både er verdens styrer og dommer.
Ja, den evige troens støtter er nettopp trofastheten og sanndruheten hos Ham som står for dem.
Dette viser seg også med hensyn til våre synders forlatelse. Tenk bare på Hans underbare plan til vår frelse. Gud har funnet et middel, som det er mulig for Hans bortvekne barn å bli reddet fra den evige bortvisning fra Hans ansikt ved.

 Evangeliets herlighet lyser aller klarest frem i vår frelses grunnvoll: den rettferdige treder i den urettferdiges sted.
Betrakt også, hvordan dette er fremstilt i den levittiske seremonilov. Hva kunne være meningen med alle disse syndofre, disse ofre av okser, lam og bukker, dersom de ikke likesom med en jernstift skulle risse den store sannhet inn i menneskenes hjerter, at synden bare kunne tas bort ved en annens død, samt at ”uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt?” (Hebr. 9,22).
Samme sannhet holdes også frem i de profetiske skrifter. La oss bare ta for oss et kapittel hos Jesaja, det 53de.
Vår tids jøder og rasjonalister søker å bortforklare disse tydelige vitnesbyrd om Kristi forsoningsdød. Etter deres påstand skal dette kapittel bare sikte hen på Jeremia eller den jødiske menighet.

Men hva vitner de jøder selv, som levde før den kristne tidsregning? Det finnes en liturgi for den store forsoningsdagen (Yom Kippur), som var antatt av vedkommende myndigheter, - en liturgi som var i bruk flere århundrer før Kristus. Der heter det med henvisning til Messias: ”Han er knust for våre misgjerninger; straffen lå på Ham.”
Av disse ord sees det tydelig, at de gamle jøder trodde, at denne profeti pekte på Messias, og ikke på noen annen enn Ham.
Likeså tydelig er denne sannhet åpenbart i Det Nye Testamente. Hva kan være klarere enn Kristi ord ved nattverdens innstiftelse: ”Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse?” (Mt. 26,28).
Hva kan være tydeligere enn Paulus’ vitnesbyrd: ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud?” (2 Kor. 5,21).
Hva kan være klarere enn Peters ord: ”Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved Hans sår er dere blitt legt?” (1 Pet. 2,24).

 Kjære leser, la ingen ta fra deg den trøst som denne lære inneholder. For å tilfredsstille en samvittighet som er blitt overbevist om sin synd, kan ikke noe mindre enn dette forslå: ”Jesus har gjort opp for meg, - Han har betalt for mine overtredelser til siste tøddel, - Han har lidd alt, alt, det som var nødvendig for den Hellige Guds åsyn, - Han har tatt bort synden, - Han har beredt en full forsoning for min urettferdighet, - Han har gjort det rett og rettferdig for Gud å tilgi det onde som jeg har gjort.”
”Tap ikke korset av sikte,” var den anvisning som en sveitsisk bondekone engang ga en reisende som skulle bestige et fjell. Det sto nemlig et stort trekors ved den vei, som førte til fjellets topp.
”Tap ikke korset av sikte,” er den alvorlige formaning, jeg gjerne ville gi enhver pilegrim på veien til Sions berg. Se alltid på blodet som er utgytt for deg, som den eneste rette grunn, du kan behage Gud ved.

Gud forlater for intet.

 Da nå full forsoning er skjedd gjennom vår garantists blod, så har vi fri adgang til nåden. Ingen godtgjørelse kreves av oss for de feil vi begår, ingen egne lidelser, verken i dette liv eller i noen skjærsild siden, skal legges av oss som noen motvekt i rettferdighetens vektskål. Gaven gis uten betaling, for intet. Den tilbys alle som kjenner sine synders byrde, og som ikke finner noen grunnvoll i seg selv å bygge sitt håp på.

En gammel Kristi tjener, som lenge og tro hadde tjent Herren, meddelte engang som hemmeligheten med den glede og fred, han alltid nøt, følgende: ”For omtrent femti år siden satt jeg blant tilhørerne i en av Londons kirker. Predikanten fremhevet den frie nåde. Han talte over teksten: ”Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden” (Luk. 7,42).
Slik gikk det også med meg, jeg kjente, at det ikke var noe godt i meg selv, derfor ble jeg glad for, at budskapet var til meg, og jeg har hele tiden siden hatt min glede i det.”

Gud forlater nå!

Av George Everard

 
Det er manges innerste tanke, at de kanskje i en ubestemt fremtid kan oppnå å få forlatelse. ”Jeg håper å få tilgivelse for min synd, før jeg stilles for min dommer,” slik lyder det ofte. Endatil de som søker etter frelse, innbiller seg ofte, at det ville være formastelig å vente denne velsignelse på mange måneder eller år.

Kjære, leser, det er farlig å overlate denne sak til en dunkel og uviss fremtid. Har vi da ingen bekymringer nettopp nå? Har vi ikke daglig nye synder å gråte over? Trenger vi da ikke forlatelse nettopp nå, slik at vi midt under alt som nå trykker oss, med frimodighet kan se opp til vår himmelske Fra for å hente husvalelse hos Ham? Det er Guds vilje og til Hans navns forherligelse, at vi uten utsettelse, mottar den nåde, Han byder.

 Den yngste sønn hadde vært lenge borte fra faderhjemmet, i det fremmede land hadde han ødt alle sine eiendeler. Men han begynte å tenke seg om, å sammenligne sin stilling med den ringeste tjener hjemme hos faren, og han bega seg på hjemvei. Han sa i sitt hjerte: ”Jeg vil stå opp og gå til min far;” men vi forstår nok, at det ikke var uten frykt og uro, at han nærmet seg sitt hjem. Likevel, hvordan var mottagelsen? ”Da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham” (Luk. 15,20).
Var ikke farens tilgivelse rede for ham? Endatil før han åpner porten, før han kan stamme frem sin bekjennelse, omsluttes han av farens armer og har allerede mottatt kjærlighetens kyss.

 En verkbrudden føres av sine venner til den store lege. Han som kjenner menneskenes tanker, så uten tvil en urolig samvittighet hos denne, forårsaket av minnet om de tidligere tider. Mannen kjenner sitt legemes svakhet og plager, men han kjenner enda mer syndens byrde.

Hvordan hilser da frelseren ham? Hvordan lyder det første ord, han henvender til ham? Aldri er det uttalt et lifligere ord: ”Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!” (Mt. 9,2).
Forlatelsen er hans med det samme.

 En fallen kvinne trenger seg inn i Simons hus. Lenge har hun vært uten fred i sitt hjerte, men nå lengter hun etter det. Hun bekymrer seg ikke om deres forakt som vil vise henne bort, men går like hen til Jesu føtter. Nedtrykt av sin synd kan hun ikke få frem et eneste ord, men hennes tårer er bønner som ikke forsmås.

Hva sier Herren til denne elendige? Befaler Han henne å gå hjem og forbedre sitt liv, for at hun til slutt kan få den barmhjertighet hun søker? Sier Han til henne, at hun skal komme igjen dagen etter, eller om en uke, eller om en måned, for å få forlatelse? Nei, visst ikke. Han vil ikke la henne vente en eneste time. Just som hun er, gjennombesmittet av synden, forlater Han henne straks og for intet. Han sa: ”Dine synder er deg forlatt.”
Han nærte ingen frykt for, at hun skulle misbruke den forlatelse hun mottok. Tvunget av takknemlig kjærlighet skulle hun fra nå av leve for Ham, som elsket henne så uforskyldt.

 Kjære leser, la den tanke fare, at det behøves en langvarig beredelse, før du tør glede deg i Kristus. La deg ikke forville av den tanke, at du må føle så og så stor anger og syndserkjennelse, før du kan bli mottatt. Er det forbi med din tidligere falske sikkerhet? Har Herrens Ånd overbevist deg om synd, slik at du er villig til å innta tollerens plass? Roper du av hjertets dyp: ”Gud vær meg synder nådig?” Legger du oppriktig frem for Gud ditt tidligere livs urettferdighet, og lengter du etter å vandre i et nytt liv? Tvil da ikke på Guds frie kjærlighet i Kristus. Bekjenn åpent for Ham din synd i all dens vederstyggelighet, men la Kristi dyrebare blod få sitt fulle verd.
Tross hjertets hardhet, tross alt som vil avskrekke deg, så ta straks imot din plass som et Guds barn, ene og alene for Kristi skyld, og behold denne din plass i en urokkelig fortrøstning til Ham.

 Just som jeg er, ei med et strå
Av egen grunn å bygge på,
Blott for, at du er død for meg
Og kaller syndere til deg,
Jeg kommer, o Guds lam.

 Just som jeg er i denne stund,
En stakkars fattig synder kun,
Å finne alt, som fattes meg,
I salig overflod hos deg,
Jeg kommer, o Guds Lam.

Gud forlater helt og fullkomment!

Av George Everard

 
Guds forlatelse er ikke halv og begrenset, men hel og fullkommen.
”All synd og spott skal menneskene få forlatelse for” (Mt. 12,31); ”fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver som tror” (Ap.gj. 13,39); ”Han tilgav oss alle våre overtredelser” (Kol. 2,13); ”Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd” (1 Joh. 1,7).
Slik lyder noen av Guds ords forsikringer om fullkommen syndsforlatelse for alle dem som tror.

 Legg også merke til, hvordan Gud likesom gjennomsøker himmel og jord for å finne bilder og lignelser, som kan anskueliggjøre denne sannhet,

 Betrakt du den nyfalne snøs rene overflate, slik lyder løftet til deg: ”Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø” (Jes. 1,18).
Søker du forgjeves etter noe som er tapt, da lyder det løfte som er gitt gjennom Jeremia: ”I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til” (Jer. 50,20).
Kaster du bak deg, det du ikke ønsker å se mer, så hør Jesajas’ ord: ”Du kastet alle mine synder bak din rygg” (Jes. 38,17).
Når du ser på det umåtelige hav, er du da ikke fullt forvisset om, at det du kaster ned i det, skal du aldri mer se igjen? Lytt nå til løftet som Mika gir oss: ”Du skal kaste alle deres synder” – ikke i grunt vann, men – ”i havets dyp” (Mi. 7,19).
Sku oppad og se, hvordan de tunge, mørke skyer litt etter litt forsvinner og ikke en eneste liten skyflokk finnes tilbake på den klare, blå himmel. Hør da atter hva Herren sier hos Jesaja: ”Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky” (Jes. 44,22).
Står du på et høyt fjell og kaster et blikk til øst og vest og tenker på den store avstand som er mellom begge synskretser, så kom i hu salmistens ord: ”Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger være langt fra oss” (Slm. 103,12).
Hvilken underbar mangfoldighet av lignelser møter oss ikke her, for å fremstille syndsforlatelsens nåde i hele sin fylde!

 En bekreftelse på samme sannhet kan vi også finne i den nåde, som Guds tjenere i de gamle tider omtales på i Det Nye Testamente.

I Det Gamle Testamentes historiske beretninger er deres livshistorie meddelt med den største sanndruhet. Det gjøres ikke det minste forsøk på å skjule deres små feiltrinn eller store fall. Ikke et eneste ord fremføres til unnskyldning for den synd, de har begått.
Noah ligger beruset i sitt telt; Job er utålmodig og forbanner sin fødselsdag; Abraham handler bedragerisk av frykt for å miste Sara; Lot er knapt frelst fra Sodoma, for han gjør et forskrekkelig fall; Jakob bedrar sin gamle far; David begår ekteskapsbrudd og lar siden Urias drepe; Elias flykter av frykt for Jesabel; Jonas er først ulydig og knurrer siden over Guds godhet.
Alt dette fortelles utførlig og uten forbehold. Men om vi gjennomleser hver eneste side i Det Nye Testamente, hva finner vi vel der? Jo, alle disse synder nevnes ikke en eneste gang. Alltid tales det om disse Guds helliges nådegaver, deres tros- og lydighetsgjerninger; men ikke et ord står det om de mange feil og skrøpeligheter som hang ved dem.

Er dette skjedd uten hensikt? Skal ikke Skriftens taushet om dette lære oss, på en slående måte, at Gud aldri vil komme i hu sitt folks urettferdighet og synd?

 Fatt derfor mot, min medkristen! Synden kan plage, men ikke fordømme deg.
Kanskje kaster gamle synder sin mørke skygge over din livsvei. Kanskje minnes du med hjertesorg de år, du levde i det fremmede land, eller de utallige forsømmelser og brøst som merker din vandring med Gud; men verken det ene eller det andre skal noensinne bringes opp imot deg. ”Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått” (Rom. 8,34). ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom. 8,1).

Hva er årsaken til, at en så stor mengde av dem som hører dette glade budskap, allikevel bærer på den blytunge byrde av uforlatte synder. Når Guds barmhjertighet er så overvettes stor, hvorfor er det bare så få som kjenner dens kraft? Hva kommer det av, at den overtrådte lovs tunge forbannelse allikevel hviler over dem, og en håpløs evighets forferdelige elendighet står for dem?
Det er fordi de ikke kjenner sin syndebyrde, fordi deres samvittighet sover, deres sjel er død.
Hva betydning har det, om du legger selv den tyngste byrde på en grav? Den som ligger stille og død under den, kjenner det ikke. Hva spør et menneske som er død i synden etter, om Guds vrede, lovens forbannelse og et helt livs syndegjeld hviler på det?

 Det er bare altfor sant, at menneskene er vel fornøyde med den tilstand, som synden har brakt dem i.

De har ingen lengsel etter et høyere, helligere liv.

 For mange år siden, da Bastillen ble revet ned, ble en fange, som lenge hadde forsmektet i en av de mørke celler der inne, ført ut. I stedet for å hilse den frihet som ble skjenket ham med glede, bønnfalt han, merkverdig nok, om at man ville føre ham tilbake til fengslet. Det var så lenge siden han hadde skuet lyset, at hans øyne ikke kunne tåle solens skinn. Dessuten var alle hans venner døde, han hadde ikke noe hjem og hans lemmer nektet ham sin tjeneste. Hans høyeste ønske var nå å få dø i det mørke hull, hvor han hadde sittet fanget så lenge.

Er ikke det et bilde på mang en synders sjelstilstand? Det finnes ingen lengsel etter den herlige frihet som Kristus byder. Øyet har vært vant til mørket i den sørgelige skilsmisse fra Gud, så lenge, at det ikke kan holde ut glansen fra Hans åsyn. Utenfor det fengsel som det uomvendte menneske befinner seg i, kan ikke sjelen se noen venn, noen tilflukt, og derfor vil synderen helst få leve og dø uforstyrret uten Kristus, uten Gud, uten håp i verden.

Å, at den levende Guds Ånd måtte få vekke disse døde syndere til liv! Å, at Hans veldige røst måtte få vekke dem til å tenke over deres overhengende fare og til å fly til Kristus! De skulle alltid finne Ham rede til å hjelpe; ja, deres første rop om nåde skulle ikke være forgjeves. Han skulle åpne det evige livs port for dem og gi dem den forsonede kjærlighets fulle tilgivelse.

 Men den kristne må ikke glemme, at syndsforlatelsen ikke er slutningen, men begynnelsen på arbeidet i vingården. Den er ikke målet, men utgangspunktet.
Har man virkelig mottatt den, må den føres til selvoppofrelse, til takknemlig tjeneste, til en hellig vandel. Var syndenes forlatelse i minste måte en belønning for vårt arbeid i vingården, så kunne vi aldri komme til visshet om, at vi var hellige, at vi hadde arbeidet nok. Dessuten kunne drivkraften til vårt arbeid aldri bli den rette; den ville vel for sen stor del snarere bli en streben etter å gjøre seg selv rettferdig, enn en selvoppofrende kjærlighet.
Men på den annen side må vi heller ikke glemme, at den roser seg forgjeves av syndens forlatelse, som ikke drives av det, til å elske Kristus og strebe ærlig å gjøre Guds vilje i Hans kraft.

 Vær forvisset om, at læren om den frie forlatelse er en lære, ”som fører til gudsfrykt” (1 Tim. 6,3). Det står skrevet: ”Hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg” (Slm. 130,4).
Legg merke til, hvordan ordene lyder. Det står ikke, at vi skal frykte Gud for å få forlatelse, men at Han forlater, for at vi skal frykte Ham. Det må alltid være slik. I dette ligger vår drivkraft og vår styrke. Den som tilgis mye, han elsker mye; den som elsker mye, adlyder glad og gjerne.
Hvem har vel æret Gud mer og arbeidet med mer velsignelse, enn Paulus? Og hvem har vel rost seg mer av den frie rettferdiggjørelse gjennom evangeliet enn nettopp han?

Det er vår visdom, at vi dag etter dag, midt under vår skrøpelighet, gledes over, at vår utvelgelse er urokkelig og våre synder forlatt i Kristus. ”Rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus” (Rom 5, 1).

Det er også vår visdom, at vi, styrket ved denne tro, tjener Gud med større og større troskap, aldri trettes ved å løpe Hans budords vei, men lar det bli åpenbart for alle, som vi kommer i berøring med, at ingen drivkraft er så mektig som den kjærlighet, som flyter av, at man har fått forlatelse av fri nåde i Faderens ”elskede.”

Kjærlighet er lovens fylde
Og fullkommenhetens bånd,
Den er, hva vår Gud vi skylde,
Den er frukten av Hans Ånd,
Derfor med Gudskjærligheten
Vokser opp omkapp Gudsfreden,
Vorde kan vi og ved den
Et med sjelens beste venn.

Søk Hans ære!
Av George Everard

En kristen har høye forrettigheter. Han har fått en fri, en evig forlatelse og er fullkommen rettferdiggjort fra all syndens skyld. Forent med Gud ved Kristi blod, innehar han et elsket barns stilling. Han er ikke lenger en fremmed, en landflyktig, men en medborger i det himmelske Jerusalem samt delaktig i alle nådeforbundets rike velsignelser.

Dog slike forrettigheter medfører også et stort ansvar og stiller store fordringer til oss. De gjør det til vår plikt å vandre vårt høye kall verdig. Er våre rettigheter høyere enn andres, så må også det mål som vi sikter til, og den beveggrunn som driver oss, være høyere enn andres, og dette kan ikke være noe mindre enn å i alle ting søke Guds ære og helt og fullt å leve for Ham.
Da egypterne fikk føde for seg og sine familier av Josef, sa han til dem: ”Jeg har kjøpt dere og deres jord til Farao.”

Ved å gi oss sitt dyrebare blod med alle de rike velsignelser som flyter av dette, sier Jesus likeledes til oss: ”Jeg har kjøpt dere, og alt som deres er, til Gud.”
Apostelen Paulus påminner oss om, at det er til dette endemål, vi er gjenløste, når han sier: ”Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!” (1 Kor. 6,20).
Et Guds barn må ikke la seg nøye med noe lavere mål for sitt liv enn det som er fremstilt for oss her.
Det er godt å ofte holde frem for oss selv ”den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus” (Fil. 3,14).
Det er godt å vekke våre hjerter opp ved å tenke på den forferdelige nød, som den verden vi lever i, befinner seg i, og med oppriktig medlidenhet søke å hjelpe dem som lider; men det finnes en beveggrunn som er større enn begge disse, nemlig den å forherlige Ham som er vår skaper, vår oppholder, vår kjærlige Far.
I enhver henseende er denne beveggrunn så vel den beste, som den høyeste, som kan drive oss. Den gir oss en enkel og tydelig regel for vårt liv her nede.

Et menneske som til en viss grad vil tjene Gud, men allikevel fortrinnsvis rådspør sine egne interesser, vil alltid være i villrede med, hva han skal gjøre og ikke gjøre. Plikten viser til en kant, hans egen fordel til en annen, - hvilken skal han følge og hvilken tilsidesette? Han frykter for samvittighetens bebreidelser, og allikevel har han ingen kraft til å følge dens dragelse. Følgen blir en stadig vakling, en ubestemt livsretning, som er det pinligste av alt. ”En tvesinnet mann, er ustø på alle sine veier.”
Profeten Bileam gir oss et merkverdig eksempel på et slikt sinn. Han ville ikke avgjort og åpent være ulydig mot Gud, men han elsket urettferdighets lønn. Han ville gjerne dø den rettferdiges død, men han kunne ikke motstå den gylne lokkemat som Balak utsatte ham for. Mer enn en gang tvang han seg selv til en motstrebende lydighet; da engelen møtte ham på veien, erklærte han seg villig til å vende om; han kunne ikke annet enn åpne sin munn for å velsigne Israel, om han enn ønsket å forbanne det. Hvordan ble nå utgangen? Hva gagn hentet Bileam av det? En ond samvittighet, skam og vanære i Moab, og til slutning undergang med Jehovas fiender – det var den lønn han fikk.

Sannheten tro!
Av George Everard

Vi bør nøye våke over den ånd vi forretter vår gudstjeneste og andre religiøse handlinger i.

Det er virkelig mulig å la kristendommen beherske og gjennomtrenge hverdagslivets forhold og foretagender. Det er likeså mulig, og dessverre mer alminnelig, at man utfører sine religiøse plikter i en verdslig ånd.
Er det ikke en sørgelig sannhet, at mange Ordets tjenere går til sin gjerning på samme måte som om de skulle foreta seg et alminnelig arbeid? Det hører jo ingenlunde til det sjeldne, at man studerer sine prekener, besøker syke, forvalter de hellige sakramenter uten noen alvorlig erkjennelse av Kristi nærværelse eller sjelens høye verd; at man tilbyr andre livets vann uten selv noensinne å ha drukket av kilden; at man oppmuntrer sine tilhørere å nyte av de kostelige retter som settes frem ved evangeliets gjestebud, og allikevel har man ikke tilegnet seg noe av det personlig selv, men må bekjenne i sitt hjerte med profetens ord: ”Jeg forgår! Jeg forgår, ve meg!” (Jes. 24,16); - at man leser opp eller sender opp bønner som ikke kommer fra hjertets dyp, og derfor ikke nedkaller noen velsignelse over den bedende sjel.
Er det ikke slik, at det finnes en beklagelig mangel på gudsfrykt blant kirkens betjening? Hvem er uvitende om, at klokkere, organister, kirketjenere ofte foregår andre med et eksempel som vitner om alt annet enn en levende kristendom? Hender det ikke, at endatil søndagsskolelærere, som forklarer Skriften for de små og vil være med å føde Kristi lam, aldri har begynt å elske mesteren selv? Finnes det ikke tusener og atter tusener, som igjen og igjen er med å minnes Kristi død ved Herrens bord, uten dog å næres av livets brød? Er ikke våre gudshus hver søndag fulle av menneskeskarer, med hjerter som hører hjemme alle andre steder? Gis det ikke mange, som morgen og kveld bøyer kne ved husandakten, ja selv i enerom ber sine bestemte bønner, men om hvem det aldri er blitt sagt: ”Se, han ber?”

Vokt deg for en rent ytre formkristendom, den er en dødelig gift for alt åndelig liv. Den er likesom en snylteplante som slynger seg omkring treet og suger dets saft ut, inntil den har fortært treets livskraft.
La din gudstjeneste være liv og virkelighet. ”Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet” (Joh. 4,24).
Be stadig om Den Hellige Ånds himmelske, livgivende bistand. Vær sann, vær oppriktig i hver bønn du ber, i hver andaktsstund du deltar i, i hvert ord du taler for Kristi sak; la alt skje som for Guds åsyn. Og under alt dette må ditt hjertes rop være den bønn som Kristus lærte oss: ”Helliget vorde ditt navn."

En ny fødsel
Av George Everard

En ny fødsel til rettferdighet er nødvendig for å bli frelst. Den tro som gjør salig, slår dype røtter i hjertet; den planter en ny natur inn i oss; den gir oss et nytt hjerte; den gjenoppretter Guds bilde i sjelen ved Den Hellige Ånd.

En lærer i Israels kom for å lære av den store profet. Han har sett de undergjerninger som Jesus har gjort, og er ved det blitt overbevist om, at Han er en lærer sendt av Gud.
Med hvilke ord hilser nå Kristus sin nye disippel? Så å si på dørterskelen møter Han ham med den alvorlige sannhet, at uten en ny fødsel er det umulig å komme inn i Guds rike. ”Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.” ”Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!”
Han som talte disse ord, kjente så vel menneskenaturen, som den hellighet som hører til evighetens rike. Han har makt til å bestemme vilkårene for å trede inn der, for Han har himmelens og dødsrikets nøkler i sin hånd.

Denne nye fødsel er ikke noen blott ytre forandring eller utførelse av visse kirkelige handlinger. Man kan heller ikke være sikker på å finne den nye fødsel der, hvor oppdragelse eller et forfinet selskapsliv eller en elskverdig natur har utrettet mye som er rosverdig, ja det kan endatil være en stor forbedring i livsførsel til stede, uten at Guds Ånd bor i hjertet. Alt dette kan være likesom en polert messingplate på gatedøren, værelsene innenfor kan tross dette være i en dårlig tilstand, - eller det ligner blomsterkransen som legges på likkisten. Døden hersker allikevel der inne likeså mye nå som før den ble lagt der.

I Johannes’ første brev ser vi de fornemste kjennetegn på den nye fødsel klart fremstilt: ”Hver den som gjør rettferdighet, er født av Ham.” ”Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd,” (dvs., han utøver ikke synd, vil ikke leve i det). ”Hver den som elsker, er født av Gud.” ”Hver den som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud.” ”Alt det som er født av Gud, seirer over verden.”
Disse vers til sammen utgjør en utleggelse av betydningen av vår frelsers ord, som er av inngitt Gud. De viser oss, hvordan den forandring som virkes av Den Hellige Ånd er beskaffen. Den nye fødsel medfører alltid et nytt blikk på synden, på verden og på Kristus. Den bringer menneskene til å hate det de før elsket, og til å etterjage det de før foraktet. Fremfor alt åpenbarer den frelserens nåde og herlighet og lar dem finne sin fornemste glede i Ham.

En fanget kvinne sto engang for den seirende feltherre og ventet å få høre sin dødsdom. Da trådte hennes mann frem og ba, at man ville la ham gå i hennes sted i landflyktighet eller til døden. Deres gjensidige kjærlighet gjorde et slikt inntrykk på seierherren, at han friga dem begge.
”Ble du ikke forbauset over vår overvinners verdighet og behagelige vesen?” spurte mannen siden. ”Jeg hadde bare øye for ham som ville lide landflyktighet og død for min skyld,” lød svaret.
Den som er født av Ånden, fester på samme måte sitt blikk på Kristus. Han ser alltid på frelseren, som døde for at han skulle leve.

Kom i hu, at det første som kreves til vår frelse er, at vi på denne måte får erfare Den Hellige Ånds kraft.

Daglig fornyelse
Av George Everard

Den sjel som er gjenfødt av Guds Ånd trenger en daglig fornyelse.

Dette er også en sak av stor viktighet og nøye forbundet med den nye fødsel.
I samme hage sto, med noen få alens mellomrom, tre unge trær. Det var en stor ulikhet mellom dem. Ett av dem var fullt av liv; overalt skjøt nye skudd og blader frem. Det andre var øyensynlig dødt; av en eller annen grunn var det gått ut etter omplantningen, enten var røttene blitt skadet, eller også var den nye jordbunn ikke tjenlig for dets vekst. Det tredje var ulikt begge de andre; det levde ennå, men dets utseende var lite lovende; det skjøt ingen skudd; det så ut som om det snart skulle visne.

Det forholder seg med Kristi menighet som med disse trær. Noen kristne er fulle av liv og nidkjærhet, av tro og gode gjerninger. På andre, som i det minste engang ga seg ut for å være troende, passer den sørgelige beskrivelse som apostelen Judas gir oss: ”De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot” (Jud. 1,12).
Endelig er det andre som ligner det tredje tre, - det er vanskelig å si, hvordan deres sjels tilstand egentlig er. De har engang, tør man håpe, gått inn gjennom den trange port, de har erfart noe av det nye liv, deres samvittighet har vært levende, de har fått syn på Kristus som en fullkommen frelser, de har sluttet seg til Hans folk; men med det er de blitt stående stille.
De er ikke salige i Kristus, de iler ikke frem mot målet, arbeidet i Hans tjeneste er uten varme og iver. Hva har vært årsaken til dette? Hos noen kommer det kanskje av det, at man ikke har villet gi seg helt hen til Gud, at man har villet beholde en eller annen ond tilbøyelighet.
Hos andre er uten tvil årsaken den, at man har stolt for mye på den allerede mottatte nåde i stedet for å alltid be om ny hjelp. Man har vel tenkt på Johannes’ tredje kapittel, som holder frem den nye fødsels nødvendighet, men glemt det femtende kapittel, som viser hvor nødvendig det er å forbli i Kristus.

Betraktningen av de ting som daglig kommer oss for øye, skulle overbevise oss om den uunngåelige nødvendighet å fornyes i nåden.

Ilden i kaminen trenger stadig til å fornyes med nytt brenne. Den beste mark skulle bli ufruktbar og unyttig, dersom den ikke hvert år ble pløyd opp og gjødslet. På samme måte forholder det seg også med vårt legeme. Dersom vi vil beholde vår sunnhet, være i besittelse av tilstrekkelig styrke til å utføre de forskjellige plikter som påligger oss, må vi daglig ha bevegelse, hvile og føde.

Vårt åndelige liv behøver på samme måte en daglig fornyelse. Troens ild slukner om den ikke forsynes med ny olje. Hjertet kan ikke vedbli å bære frem rettferdighetens frukter, dersom ikke den himmelske vingårdsmann graver omkring det og legger gjødning til.
Sjelen blir lunken, dens iver avtar, den kan ikke glede seg eller frydes i nåden, når den ikke stadig styrkes ved å næres av Livets brød og vederkveges av den liflige hvile i frelserens kjærlighet.

Hverdagslivet med dets møye og besvær kan så lett gjøre det åndelige liv sløvt og matt. Likesom vi ofte ser flate gravsteiner på kirkegården, som har innskrifter så utslitte av de mange føtter som har trampet på dem, at de trenger steinhuggerens meisel for å hugge bokstavene inn igjen eller gjøre dem klarere, - slik utslettes de himmelske tanker og lengsler ved den daglige berøring med verden, og vi trenger til, at Den Hellige Ånd kaller dem frem i vårt hjerte på ny.

Dessuten vil den naturlige fordervelse alltid henge ved oss, så vi alltid dras tilbake til verden, som vi har forlatt. Likesom loddene i et ur knapt er trukket opp, før de igjen begynner å synke ned, slik får den troende ofte erfare, at det forholder seg med ham, - knapt er han blitt dratt nærmere til Herren, før den iboende onde natur igjen begynner å røre på seg.

Det koster mer, enn man fra først betenker,
å være tro i det, som Gud oss skjenker,
i kjærlighetens første kraft å stå,
til man ser oss fra kampens plass å gå.

Fristeren er også alltid rede til å legge hindringer på vår vei. Det er hans daglige streben å hindre menneskene fra å fly til Jesus, men når dette ikke lykkes ham, så søker han å skille dem ad så snart som mulig.
Hvor skal vi hente kraft fra til å bekjempe alle disse forskjellige, farlige innskytelser, dersom vi ikke bestandig fornyes i nåden ved Den Hellige Ånd? Skriften holder også dette frem, som det kraftigste middel til å vandre med faste trinn fremad i et nytt liv.
”De som venter på Herren, får ny kraft” (Jes. 40,31). ”Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes” (Rom. 12,2). ”Selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag” (2 Kor. 4,16).

For å bli delaktige i denne fornyelse, må vi flittig bruke de nådemidler som er gitt oss. De er jo innstiftet nettopp for å vederkvege og opplive de troendes sjeler. De er jo de grønne gressganger, som hyrden fører sin hjord til. De er sunnhetsbrønner, som vi øser det levende vann av med glede.

Finnes det vel noen kristen som ikke er blitt styrket i sin tro ved deltagelse i den felles gudstjeneste og ved å lytte til det glade budskap fra en troende Herrens tjeners munn? Hvor nær forent med sin frelser har ikke den troende ofte følt seg under nytelsen av den hellige nattverd! Hvilken forandring har ikke noen øyeblikks dveling ved nådestolen kunnet utvirke hos ham!

O bønnestund så skjønn og dyr,
når jeg fra jordens sorger flyr
og hos min Fader legge kan
hver sorg og nød i jordens land.
Så ofte sorrigfull jeg gikk;
jeg bad, og glede så jeg fikk;
og fristersnaren sønderbrast,
kun jeg til bønnen gikk med hast.

O bønnetime søt og kjær,
la meg din trøst ei miste her,
til jeg fra Pisgasbergets tind
kan se i himlens glede inn,
og kaste kjødets kledning av
og gripe livet, Herren gav;
da roper i sin flukt min sjel:
Du søte bønnestund, farvel!

Åndens gave
Av George Everard

I særdeleshet trenger vi å daglig påkalle Herren om en ny Åndens salvelse. Unyttige spørsmål er oppstått, hvorvidt det er rett og tilbørlig, at de troende ber om Åndens gave. Ikke noe kan allikevel være mer nødvendig.
Vel bor Den Hellige Ånd ”etter mål” (Joh. 3,34) i hvert Guds barns hjerte, men hvor ofte har vi ikke bedrøvet Ham, slik at Han for en tid har unndratt oss sin livgivende kraft! Er ikke sjelen ofte bundet og fengslet av en eller annen skjødesynd, en eller annen jordisk kjærlighet? Finnes det ikke et dyp av glede i Gud, av kjærlighet til Jesus, som vi knapt aner og enda mindre har erfart? Og kan vel denne mangel utfylles på noen annen måte, enn at Guds Ånd kommer over oss med ny kraft? Lovet være Gud! Den Hellige Ånds makt og nåde er fullt tilstrekkelig til å avhjelpe vår nød, og vi behøver bare oppriktig og vedholdende å be om det for å bli delaktige i det.

På en høyde ute på kysten av Yorkshire står et fyrtårn, som kaster sitt skinn vidt omkring og veileder skipene langt ute på havet. I et rom nedenunder oppbevares store forråd av olje til å fylle lyktene med. Man forbauses, når man treder inn her, over de uhyre store fat som står rundt om ved veggene. Noen inneholder 2, andre 4 eller 5 hkl. Olje.
For et så viktig øyemed må det alltid finnes et rikelig forråd i beredskap.

For Kristi menighet er det på samme måte av uendelig viktighet, at hver troendes lys kaster et klart skinn. Dette belyses skjønt av følgende fortelling: En fremmed som besøkte fyrtårnet i Calais, spurte fyrvokteren: ”Hva kunne hende om lykten deres ble dunkel eller sluknet?” ”Min lykt bli dunkel! Min lykt – slukne! Nei aldri!” utbrøt mannen med harme. ”Dersom noe slikt inntraff, skulle kanskje et helt år etter et brev fra India eller et annet land langt borte underrette om, at ved den og den time, i den og den natt, var alle skip der utenfor i fare p.g.a. min skjødesløshet. Jeg føler det som om hele verdens øyne var rettet på min lykt. ”Min lykt bli dunkel eller slukne – nei aldri!”
Når så store ulykkestilfeller kunne hende, om fyrtårnet i Calais skulle komme i ulage eller slukne, hvem kan da si, hva fare det medfører for sjelene, om en troendes lys blir matt eller usikkert?
Nybegynnere i troen blir motfalne, verden gleder seg, og Satan triumferer. Men det behøver ikke å være slik. Vårt lys kan lyse klart og stadig. Dets skinn beror helt og holdent på, at det finnes et tilstrekkelig forråd av god olje, d.e. av Den Hellige Ånds salvelse.
Dette forråd er ubegrenset, overflødig. Det rom som vi nettopp beskrev, er bare et svakt bilde på den nådes fylde, som gjennom Ånden holdes i beredskap for oss. Måtte vi bare lengte etter det, måtte vi bare ikke tape velsignelsen, fordi vi forsømmer å komme med våre tomme kar. Jo mer vi trakter etter, jo mer vi begjærer, dess mer skal vi få. ”Å. Gud, gid at jeg i dag måtte brenne med ren olje,” ba engang et barn som hadde hørt en enfoldig forklaring om den gylne lysestake i templet og den olje som hørte til.
Et slikt ønske burde også stige opp fra våre hjerter.
Ved siden av det kunne vi sette bønnen på juledag (den engelske kirkes): ”Hjelp, at vi som ved din nåde er gjenfødte og utvalgte til dine barn, daglig må fornyes ved din Hellige Ånd.”
De som alvorlig søker etter det, de skal visselig bli fornyet dag for dag gjennom Den Hellige Ånds salvelse.

Fornyet ved nåden
Av George Everard

Forny daglig ved Åndens bistand din anger over synden og din fortrøstning til forsoningsblodet.

Et botferdig, sønderknust hjerte er noe som vi aldri burde ønske å komme bort ifra. Å bekjenne sine synder med ydmykhet og hjertesorg er ikke lovtrelldom, men tvert imot en forberedelse til den sanne glede. ”Salige er de som sørger, for de skal trøstes” (Mt. 5,4).
Dette er sant så vel ved begynnelsen som ved slutten av vår pilegrimsferd. Like til vår siste dag bør vi aldri opphøre med å tenke på den avnære vi har brakt over Guds navn ved våre synder, eller glemme å bekjenne vår daglige brøst.
Om vi enn er blitt bevart fra åpenbare synder, hvor mye utroskap, treghet, egenvilje og ustadighet finnes det ikke hos oss, som burde bøye oss ned i støvet! Ikke én eneste dag går hen, uten at vi behøver å gjøre den forlorne sønns beslutning til vår og si: ”Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn” (Luk. 15,18).
Men her må vi ikke stanse. Vi må først bekjenne våre feil og synder og siden bære dem alle på ny til korsets fot. Daglig synd behøver daglig forlatelse. De fotspor som hver dag trykkes inn på strandbredden, skylles uopphørlig bort av den tilbakevendende flod, på samme måte er vår Guds overflødige barmhjertighet ferdig til å utslette hvert spor av de synder, som vi har bekjent og båret frem til Jesus. Samvittighetens stadige renselse i Kristi blod bringer deg den største velsignelse. Den styrker alle sjelens krefter. Den gir ny kraft og nytt liv.
En omvendt afrikaner, som sto ved en mølle, beskrev i få ord hovedsummen av sin egen erfaring. ”Jeg ser her,” sa han, ”noe som gleder min sjel. Når vannet rinner over det store hjul, settes alt det øvrige i bevegelse, men når vannet opphører å flyte, stanser med ett hele maskineriet. Slik er det også med meg, når Kristi blod rører mitt hjerte, opplives alt i meg til å tjene Gud; men når jeg ikke kjenner dets kraft, er allting dødt.”

Læren om fornyelsen i nåden kan styrke de trette hender og de kraftløse knær, som er nær ved å synke på veien.

Synes du at din anger er så matt, din tro så svak, at din kjærlighet og din nidkjærhet svarer så lite til dine ønsker? Frykter du for, at du ikke skal kunne holde ut inntil enden og beseire de farer som møter deg? Spør du: ”Når så mange som engang syntes å være så langt foran meg, nå er falt tilbake, hvordan er det da mulig, at jeg kan bli stående?” Bli ikke motløs. Fortrøst deg til den dyrebare sannhet om Guds fornyende nåde. Kunne vel noens stilling være mer fortvilet enn enkens i Sarepta? Hungersnød hersket i landet, - en håndfull mel i krukken, litt olje i kruset var alt hun eide, og enda ble dette lille forråd tilstrekkelig. Gjennom Guds velsignelse ble det fornyet dag for dag og strakk til, inntil regnet kom.
Slik kan også du ha mottatt bare et lite mål av nåden, men fortrøst deg til Herren og vend deg flittig til Ham i bønnen. Kom i hu, at det står skrevet: ”Større er nåden Han gir” (Jak. 4,6). Han gir større trom større anger, større kjærlighet, større nidkjærhet. Lev av den fylde som er i Kristus. Har du lite i deg selv, så har du overflod i Ham. Hold deg bare fast ved Jesus, Han vil fullbyrde det Han selv har begynt.

Bli hos meg, kjære Herre Krist,
så jeg kan frukter bære!
Du er min rot, jeg er din kvist,
og kan deg ei unnvære;
du vintre i Guds urtegård,
fra deg jeg saft og styrke får,
kan uten deg ei trives.

Bli hos meg, kjære Herre Krist,
blant verdens tusen’ farer,
jeg får ei ro for Satans list,
om du meg ei bevarer,
om du ei med din hyrdestav,
o gode hyrde til min grav
meg verge vil og lede!

Fornyelse
Av George Everard

Vi kan hente et advarselsord fra dette emne. Det finnes innen menigheten stillestående kristne. Bekjennere som bygger sitt håp på tidligere erfaringer, selv om det nå merkes lite tegn til noen virkelig kristendom hos dem. Det finnes ingen bedrøvelse over synden hos dem – ingen daglig tvetning i den åpne kilde – ingen fremadstriden i tro og kjærlighet, ingen lengsel etter mer hellighet – og ikke dess mindre mener de, på grunn av at de engang trodde seg omvendte, at alt står vel til med dem.
En slik forhåpningsgrunn er dog meget farlig. Den setter gamle erfaringer, som når alt kommer til alt, ganske lett kan bedra oss, i stedet for iboende tro og iboende nåde.
Mon ikke mangel på fornyelse altfor ofte kommer av mangel på liv? Vi må ikke innbille oss, at alt som ser ut som liv, derfor er åndelig liv.

Kunsten har fremstilt bilder som i høy grad ligner levende mennesker. På en liten avstand ville man påstå, at de virkelig levde. De står eller sitter, de rører hodet, hender, føtter, de er kledd i rike og prektige drakter, en som konge, en annen som dronning. Men til tross for alt dette, er det bare en etterligning, - kommer man nærmere dem, så merker man, at det ikke finnes noe åndedrett, noen følelse, noe liv.
Mange slike kristendomsbekjennere finnes overalt. Ser man dem i kirken, i de daglige sammenkomster, i samtale med en Ordets tjener, skulle man si: ”Disse mennesker er sikkert levende kristne.” Men kommer man nærmere dem, gir man nøyere akt på dem, følger man dem i deres daglige liv, undersøker man beskaffenheten av deres lønnlige omgang med Gud, får man rede på den herskende retning i deres liv, så kan ikke sannheten skjules lenger. Likesom menighetens engel i Sardes har de navn av å leve, skjønt de er døde. De kaller seg og gir seg ut for å være kristne, men det er også alt. De har aldri eid sant åndelig liv, de er aldri blitt levendegjort ved Den Hellige Ånds kraft.

Måtte hver og en som leser disse linjer, stå stille en stund og spørre seg selv: ”Herre, er jeg en av dem?”

det kan ikke gjøre noen skade, men det kan gjøre meget godt, at du for alvor henvendte dette spørsmål til din samvittighet. Er du en sann, oppriktig Kristi disippel, så skal din tro etter en slik selvprøvelse stå på en sikrere grunn. Og er du det ikke, har du hittil bare hatt gudfryktighets skinn uten dens kraft, så kan dette bli det første skritt til din frelse.
Ta dette spørsmål med deg frem til nådestolen. Vær villig til å lære å kjenne ditt eget hjerte, la det være maktpåliggende for deg å komme på det rene med hensyn til din egen åndelige tilstand. Les med oppmerksomhet den 139ende salme og gjør bønnen i de to siste vers til din: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!”
Gjør du dette, så behøver du ikke å fortvile, hvordan din tilstand enn måtte være. Kristus kan frelse, der hvor alt håp synes ute; selv de som inntil nå har bedratt seg selv eller andre, kan ennå komme til å fryde seg i håpet om et evig liv. ”Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg! (Ef. 5,14).