Tilbake

Bønn og barneforhold
Av Ch. Eriksen

Les: Mt. 6, 5 – 13

”Når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.”
I disse ord vil Herren særlig lære oss to ting. Det ene er, at det rette og sanne barneforhold til Gud, alt åndelig liv tar sin begynnelse i lønnkammeret. Barneforholdet til Gud er et forhold av personlig art. Det begynner derfor med, at et menneske kommer til levende bevissthet om sitt frafall fra Gud gjennom synden, og at det nå gjelder frelse eller fortapelse.
Men frelse eller fortapelse er et mellomværende alene mellom den enkelte sjel og Gud; - avgjørelsen av dette mellomværende egner seg alene for lønnkammeret, hvor sjelen har å behandle sin sak bare med Ham som på den ene side er den Gud, hvis bud den har overtrådt, og som på den annen side har åpenbart seg i evangeliet som en frelsende Gud gjennom Jesus Kristus.
Det andre som Herren vil lære oss er, at den som i bønnen, det være nå i lønnkammeret eller andre steder, kaller Gud Fader, må også være Hans barn.
Vi ser altså at den sanne og rette bønn til Gud bare kan fremføres av dem som allerede er kommet i barneforhold til Gud, eller slike som er på vei til å komme i dette forhold. Enhver bønn som ikke springer frem av det, er hykleri og en vederstyggelighet for Gud.
Bønnen hos flesteparten av de såkalte kristne er en slik bønn. Derfor må også Herren nå til dags slik som fordum klage over flesteparten av dem, som mener å skulle stå seg vel med Gud, ved den rent ytre kristendom, så som kirke- og altergang.
”Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg” (Mt. 15,8).
Herren viser oss en måte å be på, slik at den blir et uttrykk for det sanne gudsforhold, idet Han sier: ”Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen!”
Vår barnelærdom forklarer dette for oss slik, at Gud ved denne lille fortale til det hellige Fader Vår ”innbyr oss til å tro, at Gud er vår rette Far, og at vi er Hans rette barn.”
Det er altså klart, at enhver bønn i alminnelighet likesom det hellige Fader Vår i særdeleshet med sannhet bare kan bes av slike, som enten er blitt Guds barn eller er på vei til å bli det.
Hvor ille enhver slags bønn til Gud tar seg ut, når den forrettes av slike som bare er kristne i navnet, kan vi skjønne av det, at de for eksempel i Fadervåret treder frem og kaller Gud Fader, og likevel tror de ikke selv, at de er Hans barn, likesom de mener at det å kalle seg Guds barn er noe som ingen kan gjøre, og at barneforholdet til Gud er noe som man ikke kan vite noe om. Når noen kaller seg et Guds barn, da anser de slikt som et grenseløst hovmod, og det å ikke si eller vite noe bestemt om sitt gudsforhold, betegner de som den største ydmykhet.
Med forholdene innenfor den katolske kirke for øye sier Luther på et sted: ”Når de kainittiske helgener hører, at noen kaller seg et Guds barn, da korser de seg og betegner slikt som formastelse og anser det å ikke si og vite noe i så henseende som den største ydmykhet, og Gud skal se til de ydmyke.”
Ved en overfladisk betraktning skulle det vel neppe falle noen inn å tenke, at det fantes særlig katolisisme innen for den lutherske kirke, som de fleste iblant oss regner det som en ære å tilhøre. Erfaringen lærer imidlertid at de ord av Luther som er anført over, passer så altfor godt også på mange innenfor den lutherske kirke. De kainittiske helgener som Luther fant så mange av innen pavedømmet, har man anledning til å treffe så mange av også iblant oss, at man skal komme i forlegenhet, angående hvor man skulle finne den beste anvendelse av disse Luthers ord, enten på den romerske kirke eller på flesteparten innenfor den lutherske kirke.
Iblant oss er det iallfall slik, at man gjerne kan spørre det første menneske men treffer på en vei, om han er et Guds barn, og få til svar, at det er noe som man ikke kan vite noe om, og at det å kalle seg et Guds barn er et utslag av den mest fullendte hovmodighet.
I slike tilfeller vil man alltid også hos oss finne det prist som den største ydmykhet å ikke vite noe bestemt om sitt gudsforhold, og at man sidestiller slikt med tollerens ydmykhet.
”At jeg skulle kalle meg et Guds barn! Nei, Gud bevare meg fra slik hovmodighet, nei jeg vil heller si med tolleren: Gud vær meg arme synder nådig.”
Slike uttalelser kan man treffe på også iblant oss, rett som det er.

Dem altså, som er kommet i disippelforhold til den Herre Jesus, ser vi at Han sier det uttrykkelig til, at de skal kalle Gud Fader, - de må jo være Hans barn. Men enhver som er barn, er født som sådan. Men født av Gud er den som i sann botferdighet og tro har mottatt den Herre Jesus som sin frelser, som vi ser av Joh. 1,12-13, hvor det heter, at ”alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.”
Men denne nye fødsel av Gud er noe som hyklerne, de navnkristne, har likeså mye imot som det, at en kaller seg et Guds barn; - det at man kaller seg gjenfødt, og det at man kaller seg et Guds barn er begge deler i den navnkristnes øyne et utslag av det ene og samme grenseløse hovmod, som de synes er eiendommelig for alle vakte.
- Likesom den nye fødsel er eiendommelig for Guds barn, slik er egenrettferdigheten eiendommelig for alle ugjenfødte. Særlig treder dette frem hos nåtidens fariseere, de navnkristne.

Selv om Guds ord betegner alle som avvekne, som blottet for den ros som gjelder for Gud, grunnen til at de må motta frelsen som en uforskyldt gave, så ser vi likevel at flesteparten iblant oss unnlater å motta frelsens budskap; - de vil ikke gi Gud rett i Hans ord, når Han sier at de er fortapte, og derfor føler de seg ikke særlig trengende til noen frelse; - de er verken fortapte eller frelste.
Dette har alene sin grunn i egenrettferdigheten. Denne består nemlig i det, at man ikke vil oppgi all tanke om egen dyd og fromhet og som blottet for all rettferdighet, hjelpeløs og fortapt kaste seg i frelserens armer og der motta rettferdighet og frelse som en fri skjenk og gave.
Å kles naken for alt eget og oppgi alt slikt som fullstendig unyttig, som man i alminnelighet setter pris på som noe godt og edelt, er det naturlige menneske imot. Derfor motstår man i det lengste de sannheter som handler om menneskets absolutte fordervelse på den ene side og Guds uforskyldte nåde i Kristus Jesus på den annen side. Særlig er dette tilfelle med de ytre ærbare og rettskafne mennesker. Innenfor deres krets treffer man de forholdsvis færreste omvendelser, idet de mer eller mindre bevisst pukker på sine gode sider, sitt gode naturell, sin opplysning, sine kunnskaper, sin dannelse og oppdragelse, sin borgelige rettskaffenhet, hvortil kommer regelmessig og altergang for manges vedkommende, deres ytre aktelse for Guds ord og kristendommen osv.
Det må medgis, at for fornuften synes det jo rent ut urimelig at man skal oppgi alt slikt som verdiløst i den grad, at det ikke engang skulle komme i den ringeste betraktning under hans benådning hos Gud mer, enn om han var en dødsdømt forbryter.
Å komme helt i klasse med slike, er det naturlige menneske og særlig de ærbare og skikkelige verdensmennesker aldeles imot.
Dette er grunnen til den alminnelige åndelige død og formkristendom iblant oss. Med dette henger det sammen, at det er forholdsvis lettere å overbevise ytre grove syndere om deres avvikelse og bringe dem til sannhets erkjennelse enn slike fine og i det ytre ærbare verdensmennesker, og derfor er det forholdsvis langt flere av de første slags mennesker, som omvender seg til Herren, enn av de siste.
Herrens ord! ”Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike” (Mt. 21,31), passer likeså godt på vår tid som på de mennesker Herren i sine kjødsdager levde iblant.
Måtte Herren så sant få åpne øynene på denne tids fariseere, så de måtte skjønne på den ene side, at den beste iblant oss er en synder og som sådan skyldig til å dø, og på den annen side, at nettopp derfor er den Herre Jesus kommet til verden for å redde alle slike til et evig liv.
Hvor og når dette blir erkjent, der blir så vel bønnen i lønnkammeret som den, som skjer i Guds barns forsamling, et uttrykk for det rette og sanne gudsforhold, fordi at man da ber ut ifra den salige bevissthet, at man er kommet i barneforhold til Gud. Da tør man med sannhet be: ”Fader vår, du som er i himmelen” osv., og at dette må skje med rett mange, som hittil har stått Guds Ånd og Hans nådekall imot, dette gjøre den samme kjære Gud i himmelen for Jesu frelsernavns skyld! Amen.