Tilbake

Guds barn – ved Ham!
Av E. Fr. Eckhoff

Les: Joh. 1, 1 – 14

Ja vel har vi grunn til å sammen med himmelens hærskarer glede og fryde oss, vi syndere på jord; - for hvem er vel det barn som fødtes i Betlehem, og hva gjør dette barn oss til?
Hvem er Han? Hør vitnesbyrdet av de troverdigste menn som noensinne har levd, en av de tre som sto med Herren på forklarelsens berg og så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet (Joh. 1,14), den apostel som lå ved sin frelsers bryst ved den hellige nattverd og sto ved Jesu mor ved Hans kors og mottok Hans siste gave! Mon ikke han kjente sin Herre og mester og visste, hvem Han var? Jo, sannelig, ”og vi vet at Hans vitnesbyrd er sant” (Joh. 21,24).

Hva vitner da Johannes om den Herre Jesus? Hvem er Han?
”Ordet,” sier Johannes. Han ser i Ham det evige, personlige Ord, som var hos Gud og fra evighet av åpenbarte Hans vesen og uttalte for skapningen, hva som bodde i Gud, likesom det ord som blir til i menneskets indre, uttaler hva som bor i mennesket.
Og dette Ord var – å, grip deres harper, dere himmelens og jordens hærer! – dette Ord var – Gud.
Hør dog, hør hva apostelen sier, du som kanskje er svak i troen, eller smittet av tidsåndens vantro! Han er Gud, høylovet i evighet!
Når det sies, at Ordet var hos Gud, da er Han ikke en og samme person som Faderen; - men er Ordet Gud, da er Han av samme guddommelige natur og vesen, ett med Faderen! Det sier Han jo også selv: Jeg og Faderen er ett! (Joh. 10,30).
Og dette personlige Ord har talt, og skapningen, all skapningen ble til. Alle ting er blitt til ved det, er frembrakt ved Skaperens bli, slik at ikke én eneste nokså liten ting er blitt uten det, som av seg selv. Hør dette, du dåre som fornekter din Skaper og sier i ditt hjerte: ”Det er ingen Gud” (Slm. 14,1).
Hva er Han altså etter Johannes’ vitnesbyrd? Vår Gud og vår Skaper!
Da er det ikke underlig at Johannes tilføyer: I Ham (dette Ord) var liv; - for her har vi jo den kilde som alt liv, legemlig, åndelig og evig er vellet ut ifra, som fra et evig sprudlende vell. I Ham er det vi lever og rører oss og er til (Ap.gj. 17,28).
Livet er i Guds Sønn, sier apostelen på et annet sted og mener da det åndelige liv, når vår frelser bor ved troen i vårt hjerte.  Men også vårt legemlige liv stammer fra Ham og holdes oppe av Ham. Likevel, det hjelper oss ikke, dersom Han ikke får vårt hjerte. For også ondskapens åndehær har sin levekraft fra Ham og er likevel hjemfallen til den evige død.

Å. la oss ikke glemme det forferdelige ord om Judas, det fortapelsens barn: ”Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født!” (Mrk. 14,21). Det hadde vært godt for ham, om han aldri hadde fått liv og ånde.

Men er Han Livet, da er Han også Lyset; - for liv og lys henger sammen på det inderligste. Derfor sier Johannes: ”Og livet var menneskenes lys.”
Døden er mørk, men livet lyser. Hans lysglans lyser fra sol og måne og alle lysende stjerner, ja fra hvert et levende dyr på marken fra hvert et blad på trærne i skogen og fra hver en fager blomst i mark og på eng. Men enn fagrere stråler dette lys i menneskeånden og fra menneskeøyet, når det opplyses av tankens liv.
Å, min frelser! – la meg se din herlighet også i naturens liv og lys!
Men aller helligst blir du likevel for mitt hjerte, når jeg tenker på, at du ville stige ned på denne mørke jord for å tenne åndelig liv og åndelig lys i arme menneskehjerter, som var formørket ved synden.
Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Det evige Ord måtte skjule sin guddommelige stråleglans i syndig kjøds skikkelse, for at den falne slekt skulle tåle å se dets herlighet. Hvilken nedstigende kjærlighet! Han ble som en av oss, vår bror! En slik bror har vi i den dype følelse av vår ringhet og uverdighet lov til å være stolte av!
Og Han bar våre synder på sitt hellige legeme opp på korsets offeralter, for at Han ved en kjærlighet, sterkere enn døden, kunne dra alle til seg.

Ja, skulle man ikke ventet, at de var kommet alle syndere på jord, for å finne frelse hos Ham fra døden og et evig liv?
Nei? – slik gikk det ikke. Den formørkede verden kjente ikke sin Skaper og Frelser.
Han kom til sine egne, sitt eiendomsfolk, som bar forberedt gjennom århundrer ved profeter, ved guddommelig styrelse og oppdragelse; - men Hans egen, tilføyer Johannes i den dypeste smerte, Hans egne tok ikke imot Ham.
Og likevel – lovet være Gud! – det fantes unntagelser. Tenk på de fromme hyrder på Betlehems marker, på Simeon og Anna, på disippelskaren, på de kvinner som fulgte Ham og tjente Ham med sitt gods, og dem som omvendte seg på pinsefesten. – Og deretter kom hedningenes mengde!
Og hør nå, hva Han gjorde dem til.
”Alle dem som tok imot Ham,” slik vitner Johannes – ”dem gav Han rett til å bli Guds barn.”
Guds barn! – tenk Guds barn!
”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn,” sier Johannes (1 Joh. 3,1).
Vet du nå, hvorfor det lød på Betlehems marker fra hærskarenes mangfoldighet:

Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden,
i mennesker Guds velbehag!

Over jorderike skulle fødes barn som dugg ut av morgenrøden, menneskebarn, ekte menneskebarn, i hvem Guds bilde atter skulle stråle; - men de skulle ikke bare være menneskebarn, nei, Guds barn, ikke født på naturlig måte alene av blod ifølge menneskevilje og lyst, men av Gud.
Englene skulle få brødre og søstre som de kunne leke med i Paradis! De som hadde jublet, da jordens grunnvoll ble lagt (Job 38,7), skulle nå få se Hans herlighet, som de hadde elsket og frydet seg i, gjenstråle fra tusener og atter tusener og millioner salige menneskeøyne!
Hvilken jubel gjennom alle himler i englenes kor, de som gleder seg over én synder på denne jord, som omvender seg!

Men hvordan ble det mulig, at den mørke og døde menneskehet kunne våkne til et slikt lys og liv?
Det ble sendt en vekker i forveien. Det var døperen Johannes. Han var ikke lyset, men kom for å vitne om lyset.
Mektig lød denne dype røst gjennom Judeas ørken: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!
Da gikk Jerusalem ut til ham og hele Judea og alt landet omkring Jordan.
Og de ble døpt av ham i Jordan, idet de bekjente sine synder.
Og ennå lyder denne røst som den har lydd gjennom århundrer, og bringer menneskehjerter til å beve for Ham, som har kasteskovlen i sin hånd og skal gjennom rense sin låve og sanke sin hvete i laden, men brenne agnene opp med uslukkelig ild. For ennå er vekkelse nødvendig, virket ved en kraftig preken av Guds hellige lov, for at de knuste menneskehjerter kan søke legedom i Jesu sår.

Og når de kommer, disse menneskehjerter, sørgende over sitt dype fall, gir Han dem rett til å bli Guds barn.
Akk, det var stort, om vi fikk lov til å være Hans livegne slaver, vedhuggere og vannbærere ved helligdommen; - men nei, barn skal vi være, den uendelige store Faders barn, og ettersom vi er barn, har Han sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!
Å, tusenfold glede, lov og pris i evighet!

Hvordan er det med deg? Har du følt noe av barnekårets glede? Har du som en benådet synder jublet for din Gud og Far over Hans uendelige store kjærlighet? Det er den sanne, salige juleglede!
Akk, sier du, synden er så stor! Jeg har ikke riktig kunnet få tro det. Det ville vel være en altfor stor lykke! Likevel kunne det vel skje, når jeg her fikk angret nok; - men jeg har et slikt elendig hjerte, som ikke engang kan gråte over seg selv. Jeg er fortvilet over det, men jeg kan ikke hjelpe for det!
Hvor mage tusener taler ikke slik!
Men dersom du kunne hjelpe for det og selv forandre ditt hjerte, så behøvde du jo ingen frelser!
Å, tenk ikke at du kan hjelpe noe.
Du er den mest hjelpeløse av alle skapninger, du som ligger i syndens sump!
Å, kast deg ned for din frelser og si Ham, hvor hjelpeløs du er! Du kan jo intet gjøre uten å rope om hjelp i din nød. Han vil selv gjerne presse dette rop ut av ditt bryst, for å kunne få bringe deg hjelpen. Han må gjøre det Han har lovt. Han må gi deg rett til å bli Guds barn.

Du og jeg, vi er vel store syndere. Men alle profeter gir Ham det vitnesbyrd, at hver den som tror på Ham, skal få syndenes forlatelse i Hans navn. Vitner ikke Gud selv gjennom alle sine hellige profeters munn? Og vi skulle ikke ville tro det mektige vitnesbyrd, men ved vår vantro gjøre Gud til løgner?
Gud tilgi oss vår synd!
Nei, vi vil tro, du store Fader, og kaste oss til ditt bryst! Din enbårne Sønn vil gi oss rett til å være dine barn, rett til å seire over alt det onde i oss og utenfor oss.
Å, velsign denne julehøytid slik for oss alle, at Han må være vår gjest, Han, din Sønn, den enbårne, som kom hit ned, det evige Ord, som sier oss at du er kjærlighet!
Å, hvor har den åpenbart ditt vesen, da Hans hjerte brast på korsets tre – av kjærlighet til arme syndere?

O, min Immanuel, kom i mitt hjerte å fødes!
Kom du, min frelser! – for uten deg må jeg forstøtes.
Lev uti meg,
Gjør meg til ett nå med deg,
Gud signe dagen, vi møtes!