Jesu forklarelse
Av J. L. F. Buch
Les:
Mt. 17, 1 – 9
O søte Jesus nåde giv,
At vi i dette korte liv
Således vandre må,
Vi all din herlighet en gang
Må se blant fryd og englesang!
Nåde og fred bli dere mangfoldig til del!
Vår tekst forteller oss en begivenhet fra vår frelsers liv, som ikke har sin
like; - her åpenbarte Jesus sin herlighet som aldri før på denne arme jord,
og vi blir forfrisket med et forblikk inn i den himmelske salighet, som
Guds folk går i møte, når deres pilegrimsgang i kjødet og i verden er til ende,
og de har dratt inn gjennom portene i byen, som opplyses av Hans herlighets
skinn, - og hvor må ikke det som vi ser og hører på berget, mektig styrke
vår tro på Kristus, den levende Guds Sønn, og være en kraftig
oppmuntring for oss til å holde ut hos Ham under alle livets stormer og kamper,
så vi aldri, aldri forlater Ham som har kjøpt oss så dyrt.
Jesu forklarelse, som vår tekst handler om, viser oss først himmelen på
jorden.
La oss se om det ikke er slik: ”Jesus” – så heter det – ”tok med seg Peter,
Jakob og hans bror Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for
seg selv.”
Disse disipler må visst nok ha stått i et mer inderlig forhold til Ham enn de
andre, - de må ha forstått Ham best og ha hatt de klareste øyne for Hans hellige
person og hellige gjerning, siden vi oftere finner dem i Herrens nærhet, hvor de
andre ikke er til stede.
Da han oppvakte Jairus’ datter, var de nærværende, da Han i Getsemane kjempet
med døden i den dypeste fornedrelse, var de vitner til Hans bønnerop og blodige
svette.
- Nå tar Han dem altså med opp på et høyt fjell, ”for å be,” som Lukas sier oss,
likesom vi også ellers leser i evangeliet, at forløseren har valgt seg høye
fjells ensomhet til bønn. Langt borte fra verdens larm og tummel talte Han da
med sin himmelske Far.
Og, venner, hvor må Han ikke ha bedt! Hans bønn var en rett bønn, mot hvilken
alle menneskers bønner bare er en svak stamming; - for ingen kan tale slik med
Faderen som Faderens Sønn, som er i himmelen.
Slik ba han også her. Hva
Han har bedt om fortelles oss vel ingensteds; - men likevel vil vi ikke ta feil,
når vi antar, at Han, da Han kort før hadde talt til sine disipler om sin
lidelse og død, talte med sin Far om forløsningens gjerning, som Han skulle
frembringe. Og Han ble også bønnhørt. For se, mens disiplene fulle av ærefrykt
så Mesteren be, - hvor blir ikke da Hans ansikts skikkelse annerledes? ”Han ble
forklaret for deres øyne. Hans ansikt skinte som solen, og Hans klær ble hvite
som lyset.”
Å, hvor strålende skjønn sto nå ikke Jesus for sine forundrede disiplers øyne?
Himmelens herlighet, som var skjult under Hans ringe tjenerskikkelse, brøt frem
av Ham.
Men snart viser himmelens herlighet seg ikke bare i Jesu person; - det er jo to
andre skikkelser som heller ikke tilhører denne jord. Hvem er det? ”Og se,”
heter det, ”Moses og Elias viste seg for dem, og talte med Ham.”
Moses og Elias var den gang begge i himmelen, og begge var de blitt verdiget den
store nåde, at deres legemer ikke forråtnet, men ble forvandlet.
Moses døde før han kom til Kana’an; - men Herren begravde ham, og den som Herren
begraver forråtner ikke; - om han ikke fikk komme inn i det jordiske Kana’an, så
skulle han likevel straks gå inn i det himmelske Kana’an. Og om Elias bevitner
den hellige historie, at han ble tatt levende bort fra jorden.
I sine forklarede legemer åpenbarte altså disse to seg. Herren var i herlighet,
disse likeså i herlighet; - å, hvilket himmelsk selskap!
Men hva taler nå de to himmelske skikkelser med Ham om? Å, om vi enn ikke visste
det, måtte vi ha nok i dette syn for å bekjenne: Her er himmelen på jorden!
Dog vet vi av Lukas, hva de har talt om: ”
De… talte om Hans bortgang,
som Han skulle fullbyrde i Jerusalem.” (Luk. 9,31).
Det Herren ikke kan tale så tydelig om med mennesker på jorden, for de kan ennå
ikke bære det, - Peter sa jo, da Han nevnte sin død: ”Herre! Dette må aldri skje
deg!” (Mt. 16,22) – det taler Han med disse mennesker fra himmelen om. Og
Herren, som har latt seg styrke av en engel i Getsemane, Han har også her
styrket seg i samtalen med sine himmelske tjenere til å drikke den kalk, som
stadig kom nærmere Ham.
Og himmelbudene har tilbedt Ham, som så villig fornedret seg selv så dypt.
Men, kunne vi spørre, var da det en samtale som passet foran denne time?
Venner, finnes det da noe høyere, de kunne ha talt om? Er Guds Sønns dypeste
fornedrelse ikke også åpenbaringen av Hans tilbedelsesverdigste kjærlighet? Og
er ikke Kristi blod, som et uskyldig og lyteløst lams, hvis pris lyder evig og
uten ende igjennom alle himlers himler?
Hvordan lyder de himmelske skarers lovsang? ”Verdig er Lammet, som ble slaktet,
til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!” (Åp.
5,12).
Ja, venner, lammets blod er det som himmelen priser; - det taler altså Moses og
Elias med Jesus om på det hellige fjell, da himmelen var på jorden.
Jesu
forklarelse
Av J. L. F. Buch
Les:
Mt. 17, 1 – 9
Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det
lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg
velbehag: Hør Ham!
Her hadde Peter et guddommelig svar på sine menneskelige tanker; - for hvem
tilhørte røsten som lød? Det var Faderens røst som kom av skyen.
Som hist ved Jordan bevitner Faderen også her sitt velbehag i sin Sønn, som kom
til verden for å forløse oss arme mennesker ved sin død. For Jesu forherligelse
og til Hans ære skjedde forklarelsens under, kom Moses og Elias, lød Faderens
røst fr skyen. Og hensikten med den himmelske åpenbaring for disiplene var, at
de fra nå av skulle høre Jesus alene, som også Faderens røst ropte til dem: Hør
Ham!
- Og det, venner, er den sikre vei fra jorden til himmelen: å høre Jesus!
Disiplene hørte det av Guds munn, og de ble så overveldet, at de ”falt de ned på
sitt ansikt, fylt av frykt,” og de ble ikke beroliget igjen før Jesus trådte
frem, rørte ved dem og sa: ”Stå opp og frykt ikke!”
Det var et ord som de kunne tåle, de fryktet ikke for Hans røst, og da
de så opp, så de ingen uten Jesus alene.”
De himmelske skikkelser var borte, den lyse sky var borte, alt omkring dem var
som før, - de så ingen uten Jesus alene. Og hvilke øyne måtte de ikke se
på Ham med! Vel var også Hans ansikts og Hans klærs glans forsvunnet igjen; -
men kunne de vel noensinne glemme, hvordan de hadde sett Ham, og det ord: ”Dette
er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!”
Derfor må de ha tenkt: Ja deg vil vi høre fra nå av, deg alene vil vi se, fra nå
av vil vi holde fast ved det ord: ”Jesus alene!”
Men venner, denne historie viser oss som disipler veien fra jorden til himmelen.
La oss likevel se litt nøyere på denne vei. Vi kjenner den ikke av oss selv. Vi
vet vel å finne oss til rette på denne jord, veien til våre enger og marker, til
våre steder og byer kjenner vi vel, men dermed kjenner vi ennå ikke veien til de
himmelske marker og den himmelske stad. Vår fornuft lar oss i stikken her; - for
den forstår bare det som er på jorden, men på det usynlige forstår den seg ikke.
Verden kan heller ikke råde oss, den sier: Det er det samme hvilken vei du går,
til sist vil du likevel komme til himmelen. Men det er ikke sant; - for til
himmelen fører bare én vei, og denne ene vil vi vite med visshet, ellers finner
vi ingen fred.
Se, venner, slik søker vel sjeler som gjerne vil bli salige, etter den rette
himmelvei. Og det går dem som vandringsmenn som har forvillet seg i en fremmed
egn, snart slår de inn på denne, snart på en annen vei, snart spør de dette,
snart et annet menneske, men kan ikke bli kloke av deres svar; - den ene sier
dette, den andre noe annet, omsider vet de ikke mer ut eller inn.
Å, hvor det gleder dem da, når en røst plutselig lyder like ved siden av dem:
Følg etter denne mann, hvor Han går hen, så vil du komme sikkert frem.
Venner, dere som gjerne vil bli frelst og ikke vet veien, hør det dog og gled
dere, en slik røst lyder jo i dag for deres ører. Det er Guds egen røst: ” Dette
er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!”
Og en slik mann, som bringer deg sikkert til himmelen, står jo for deg, løft
dine øyne, se, hvem er det? Du ser ingen annen enn Jesus alene! Eller ser du Ham
ikke? Sier du kanskje: Jeg hører vel om Jesus, men jeg ser Ham ikke. Nå, min
venn, noen annen seing mener jeg heller ikke enn den som skjer ved Ordet; - men
når du hører det rett, så må du også se Jesus med din ånds øyne, du må se en
Menneskesønn som er og heter Jesus; - som Paulus skriver til galaterne, at
Kristus ble forkynt for dem, og ble ved forkynnelsen malt slik for deres øyne
som om Han var korsfestet blant dem.
Slik mener Guds røst det, når den henviser til Sønnen, og sier: Hør Ham! Og den
som hører Jesus rett, er hjulpet; - for den som hører Jesus rett, ser Ham også,
og den som ser Ham med det rette åndelige blikk, tror også på Ham, og den som
tror på Ham, gjør Han salig.
Hør du da nå i dag, hvordan Han også sier til deg som til disiplene: ”Stå opp og
frykt ikke!” ser du Ham da for deg, hvordan Han taler vennlig til deg? Tror du
at du alltid må frykte, når du ikke har Jesus, da er du på den bene vei til
himmelen. Du behøver ikke alltid å ha slike nådetimer som vi tidligere har lært
å kjenne, og som vi med rette kaller himmelen på jorden; - men Jesus må du
alltid ha, du må skue Ham i troen, at Han er din frelser som har levd, lidd og
er død for deg og har vunnet deg frelsen.
Du vil ikke alltid ha gode dager, det vil ofte gå varmt for seg, men frykte må
du ikke, for Jesus er ved din side, Han fører sine, om enn underlig, likevel
salig.
Du må til slutt selv lide døden, men frykte må du likevel ikke; - for du hører
jo Jesus, hvordan Han sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet!” (Joh. 11,25).
Du ser Ham for deg med troens øye som livets forklarede fyrste, og så går du inn
i døden, det er dog den bene vei til himmelen, som Jesus har gått foran deg.
Nå, venner, hvilken er da den rette himmelvei? Det er i korthet sagt: ”Jesus
alene!”
Det er en tung vei for det naturlige menneske, for Skriften sier: Troen er ikke
alles, og de fleste frykter for ordet ”alene,” som står til Jesunavnet. De vil
vel holde seg til Jesus, men ikke alene; - de vil også ha en liten plass
i hjertet for denne verdens lyst. Men det går nå engang ikke an, man kan ikke
tjene to herrer. Vil du nå ikke ha Jesus alene, så har du Ham slett ikke.
Men for dem som ved nåde er blitt nye mennesker, er denne vei en lett vei. Det
er ingen nød så stor, at de ikke kan overvinne den med Jesus; - når andre
klager, er de frimodige og fremfor alt, hvor herlig, at de har fred i sine
sjeler, at de vet at de er på den rette vei til himmelen, når de dør. For deres
tro skuffer ikke, deres frelser lyver ikke, Guds ord feiler ikke. Han har jo
sagt: ”Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag!”
Så har Han også velbehag i dem som gjør det Han selv har befalt, som hører Hans
Sønn, som tror på Ham.
Å, venner, vil vi da nå gå sammen denne vei, så skal det være vårt valgspråk: ”Jesus
alene!” – Når verden lokker oss på sin brede vei og viser oss sine
herligheter, hva skal vi da svare? Nei, det er ikke vår vei! Vår vei heter: ”Jesus
alene!” Når vårt eget kjød frister oss til synd, både til grovere og finere,
hva skal vi beseire den med? Med de ord: ”Jesus alene!” Når vår
samvittighet bebreider, og vi føler de gamle sår som synden har slått, brenne
som helvetes ild, hva skal vi skaffe oss lindring og vederkvegelse ved? Med det
ord: ”Jesus alene!”
Det er veien som vi finner på forklarelsens berg, som Guds stad er grunnlagt på,
hvor vi evig skal se Jesus, den forklarede Menneskesønn, hvor vi ikke behøver å
frykte for Guds røst, for da kan vi tåle den, - hvor vi ikke bare skal finne
Moses og Elias, men alle hellige engler og salige mennesker i evig forklarelse.
Dit hen er Jesus veien og ennå en gang: ”Jesus alene!”
Derfor Jesus, Han mitt ene
Og mitt allting være skal.
Prøv om jeg det rett vil mene
Eller er blant hyklertall.
Se om jeg meg vender i sikkerhets leie
Og før meg på livets de evige veie,
Å akte for skade all vellysters flokk
Og Jesus å vinne, - Han ene er nok.
Amen!