Forfølgelser for troens
skyld
Av O. Bergesen
Les:
Mt. 23, 34 – 39
Hvor forskjellig er ikke dette evangelium fra det som lød i går (juledag). I går
het det: ”Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for
alt folket. I dag er det født dere en
frelser.”
Nå heter det: ”Se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen
av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene
deres og forfølge fra by til by.”
Hvilken motsetning synes ikke dette å være! Hva skal vi lære av det? Jo, den
kristne vil ikke få bare glede i julen. Den rene, fulle, ublandete glede finnes
bare i himmelen. Her på dette verdens hav veksler det med stille og storm. Den
ene dag seiler vi glade på den rolige sjø, den annen dag er havet opprørt; den
ene dag klar himmel med deilig sol, den annen dag mørk med tunge uværsskyer. Den
ene dag fred, den annen dag fare.
Julen har også sin mørke, alvorlige side. Kristendommen er ikke spøk og lek, men
alvor, strid og møye. Mange vil støte frelsen og frelseren bort fra seg; de
nekter den Herre som kjøpte dem så dyrt, de hater og forfølger Hans disipler. De
troende skal forfølges. Først bak skyene vil vi nå fredens trygge havn. Da først
kan vi legge skuten opp, gå i land med glede på salighetens strand og få komme
hjem til Faderhjemmet, for aldri mer å friste livets stormer.
Men, Jesus, akk hvordan går det til, at dog så få betenke vil den store, store
kjærlighet, som dro deg til vår jammer ned?
Hva kommer det nå av, at Guds barn blir forfulgt?
Den som ærlig bekjenner sin synd for Gud og tar imot evangeliet om Jesus med
takk, han får ”en stor glede,” trøst og fred. For han har fått en ”frelser” fra
synden og behøver ikke å frykte for døden; han har sine synders forlatelse og er
et Guds barn og himmelens arving.
Annerledes er det med dem som ikke ærlig bekjenner sine synder og ikke med tro
tar imot det budskap om Jesus, som julen bringer. Han har ingen frelser å håpe
på, han har ingen sann hjerteglede, trøst og fred, men er et ulykkelig menneske,
selv om han en stund kan glede seg i verden, ja selv om han synes å ha lykke i
alt, det han foretar seg.
Han føler Guds ords tukt i sitt indre, selv om han ikke vil tilstå det. Det er
ofte en hemmelig uro, en samvittighetens bebreidelse hos ham. Det lyder en røst
i hans indre: ”Du er på gal vei; du har ikke Gud med deg, men mot deg, og du er
selv skyld i det. Du kunne vært et Guds barn, men du ”ville det ikke.” Det vil
derfor bli forferdelig å falle i den levende Guds hender.”
For å dempe denne ubehagelige stemme i samvittigheten begynner man så å håne og
spotte. Man får uvilje mot Guds ord og Guds barn. Ja, det er dem som fortvilet
vil dempe hjertets uro ved med skrekkelige ord å forbanne seg og sverge, slik at
hårene kunne reise seg på ens hode, og en kristen kan da ikke annet enn be:
”Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!”
Slike mennesker hater og forfølger de enfoldig troende. De hater både Kristus og
de kristne. De ville helst være helt kvitt de troende. Det blotte syn av dem kan
bringe dem i dårlig humør. ”En slik fyr vil lære meg; han er jo bare en uvitende
matros, en kokk, som ikke kan styre et skip eller riktig spleise et tau.”
Det går ofte et sting gjennom den ugudeliges hjerte, når han ser den troende og
hører hans vitnesbyrd om Jesus. Det er, som det står i dagens epistel om jødene
overfor Stefanus: ”Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de skar
tenner mot ham” (Ap.gj. 7,54).
Ja, den troende er ved sin blotte nærværelse en anklage mot den ugudelige. Av
dette kommer hatet og de skrekkelige eder, som især er å høre, når de er drukne
og ikke lenger har noen skamfølelse. Da kommer ofte hjertets skjulte tanker
frem.
Jesus selv ble forfulgt, skjønt Han ofret sitt liv for menneskene, Hans apostler
ble forfulgt, skjønt de brant for sine medmenneskers vel, og Hans disipler må
heller ikke nå vente annet enn forfølgelse eller iallfall spott av den ugudelige
verden. Vil du være en kristen som i sannhet kan glede seg ved barnet Jesus, så
må du også være beredt til å lide med Ham og for Ham. Har du stadig fred og
vennskap med de vantro og spotterne, så kan du ha grunn til å frykte for, at du
gjør deg skyldig i fornektelsens synd mot din frelser. ”Dere skal hates av alle
for mitt navns skyld,” sier Han; ”Den som ikke bærer sitt kors og følger etter
meg, kan ikke være min disippel” (Luk. 14,27).
Vi forstår nå de forunderlige ord av Jesus: ”Tror dere jeg er kommet for å gi
fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid!” (Luk. 12,51).
Han vil nok gjerne gi fred; men verden vil ikke ta imot Hans fredstilbud; de
reiser seg mot Herren og Hans salvede og sier: ”Vi vil ikke at denne mann skal
være konge over oss!” (Luk. 19,14).
Vantroens forkastelse av Herren er i virkeligheten opprør mot Gud.