T. F. W. Barth

Herrens plantning
Av T. F. W. Barth

Les: Mrk. 4, 26 – 29

Den himmelske plante vokser stille og langsomt; - først gress, så aks, derpå fullmoden hvete i aksene. Ja veksten går stundom så umerkelig frem igjennom mange nederlag og oppreisninger, gjennom mang en ufullkommenhet, svakhet og ydmykelse, at den troende i sine egne øyne ofte synes å gå mer tilbake enn fremad, hvilket gjør at den troende sjelden eller aldri er tilfreds med seg selv og derfor bestandig må ligge ved nådestolen og øse av evangeliets trøstekilder.

   Men Gud være evig priset! Når jeg bare fornemmer den indre Åndens refselse og tukt og dras fattig til nådestolen og alltid forblir en slik fattig, hungrende betler, da har jeg Guds ord for, at det ”det ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus. – de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden - For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov” (Rom. 8,1-2).
   Frykt derfor ikke, du Guds nådebarn, fordi det synes deg, at gudsriket i deg vokser så langsomt og umerkelig, fordi det ser så uanselig og ringe ut som et sennepskorn. Det forholder seg med det som med såkornet som legges ned i jorden, og mennesket sover og står opp natt og dag, og sæden vokser og blir høy, uten at han selv vet det.
   Under uvær trues den spede planten med undergang, men nettopp da vokser og trives den. Slik vokser et Guds barns tro i korsets både indre og ytre trengsler. Her kreves ”de helliges tålmodighet” (Åp. 13,10; 14,12).
   Det er Herrens sak så vel i naturens som i nådens rike å fremkalle vekst.

   - Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet. Her peker Jesus på sin herlighets åpenbaring på den ytterste dag, når Han kommer synlig igjen for å hente sin brud hjem. Da vil det bli åpenbart for våre øyne, at vi virkelig var Guds benådede barn her nede på jorden, at vårt liv var skjult med Kristus i Gud, når korsets dekke la skjul på vår indre herlighet, så vi trodde å være langt borte fra Gud og å ha mistet bryllupskledningen, likesom på den annen side heller ikke verden kan se noen herlighet hos oss. Derfor vitner apostelen Johannes: ”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er” (1 Joh. 3,1-2).
   Ja, på hin dag skal Guds betrengte troende samles inn i herlighetens rike som moden frukt, og med sine øyne skue Lammet med evig jubelsang. Da vil det også bli åpenbart for den uomvendte verden, at de troende som man har betraktet som noen særlinger, som går og plager seg hele livet igjennom, virkelig var Guds utvalgte her på jorden, Guds elskede, at de var aldeles herliggjorte i det indre og deres kledning av gyllenstykker; - ja, da skal den uomvendte verden se dette med forundring og med forferdelse, når de ser seg selv utelukket fra den evige salighet, for da skal den plante som den himmelske Far ikke har plantet, rykkes opp med rot og kastes i ilden.
   Hvis du da er begynt å leve som et benådet Guds barn, som drives av Guds Ånd, slipp da ikke Jesus; - forbli alltid en bedende synder ved nådestolen; - da har Jesus, din himmelske yppersteprest, ansvaret for deg; - Han skal nok vite å bringe deg som moden frukt inn i det salige himmelske Jerusalem.
   ”Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone” (Åp. 2,10), sier Jesus. Våk og be og se til, at du ikke likesom av skadelig kryp blir fortært av hemmelig kjærlighet til synden, av ulydighet mot Gud, men at du meget mer tiltar i bot og levende tro på frelseren. La Guds ord være deg det beste gull, så du kan si med David: ”Jeg elsker dine bud mer enn gull, ja mer enn fint gull” (Slm, 119,127).
   Sitt ofte som gjest ved Herrens nattverdbord, sannelig du vil få himmelske krefter til troens gode strid. ”Men deg (sier Herren) ville jeg fø med den beste hvete, og jeg skulle mette deg med honning fra klippen” (Slm. 81,17).

Døpt til døden!
Av T. F. W. Barth

Les: Joh. 1, 29 – 34

   Det må merkes vel, at denne omvendelse eller sanne faste ikke bare består i en ytre forandring av livet,, idet man bare driver på dyder og gode gjerninger og lever så godt man formår, og slik driver på omvendelse som en lovens gjerning, men den består i en hjertets forandring, og sinnets forandring i oppriktig bot og tro, for uten syndserkjennelse, bot og tro på Jesus gagner Kristi lidelse oss intet, fordi Kristi fortjeneste ikke kan gripes og tilegnes uten i et fattig, sønderknust og botferdig synderhjerte.
   Et slikt hjerte er det sanne offer som behager Gud, et offer som Det Gamle Testamentes syndofre og brennoffer skulle forestille billedlig. Som David sier: ”For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag.   Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte” (Slm. 51,18-19).
   I et slikt hjerte bor og hersker Jesus, men der hvor den gamle Adam hersker, der kan ikke Kristus bo og herske.
   Akk, hvor få sanne kristne som fornekter seg selv og i daglig bot og troens bønn undertvinger den gamle Adam, så han ikke får herske, - hvor få som tar korset opp og følger etter Jesus! Kristi liv er kjødets død; - for det gamle menneske må dø, må druknes i daglig anger og bot. Og vi bære alle sammen på det gamle menneske. Dets natur er ikke annet enn å synde, å elske seg selv, å søke sin egen ære, å tilfredsstille kjødets lyster. Det gamle menneske søker seg selv i alle ting, er vredaktig, hevngjerrig, misunnelig, ærgjerrig; - alt dette er det gamle menneskes liv. Derfor må du hate deg selv og ditt eget liv, dersom du vil være en sann Kristi disippel og etterfølger. Du må ikke ligge i fred med det gamle menneskes lemmer og elske din gjerrighet, hat, vrede, stolthet, hevngjerrighet, misunnelse, løgn, falskhet, urettferdighet og dine onde lyster, men du må hate dem og kjempe troskampen imot dem; - du må avdø fra dem i boten, dersom du vil være en kristen, og ikke unnskylde eller smykke dem.
   Kom da vel i hu, at det nettopp er dette du har lovet i dåpen og bekreftet på din konfirmasjonsdag, idet du har lovet å forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen i troen på den treenige Gud Fader, Sønn og Hellige Ånd. Og den dåp som du er døpt med, er nettopp den samme dåp som Jesus er døpt med.

Da Jesus ble døpt, ble Han, for så vidt som Han bar hele verdens synder, innvidd og overgitt til døden, men med det samme innvidd til seier over døden og til livet for Gud, og slik er vår dåp en dåp til Kristi død, til den død, Han døde, til døden med Ham, hva vårt gamle menneske angår, og til det liv Han lever for Gud, som Skriften vitner: ”Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forent med Ham ved en død som er lik Hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik Hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden” (Rom 6, 4-6).

Min venn, lar nå du din dåp være deg en dåp til døden, til det gamle menneskes dødelse eller drukning i daglig bot og tro? Har du ennå ikke begynt med det, men lever i åndelig søvn, da kan ikke det nye menneske som skaptes i deg i dåpen, mer og mer oppkomme og oppstå. Herren oppvekke din slumrende samvittighet og gi deg nåde til omvendelse, før det blir for sent! Amen.

Blader, men ingen frukt
Av T. F. W. Barth

Les: Mt. 21, 18 – 22

   Etter sitt inntog i Jerusalem hadde frelseren overnattet med de tolv i Betania, og nå vender Han i dagens tekst tilbake derfra til Jammerstaden som ikke kjente sin besøkelsestid.
På veien ble Han sulten. Ikke tilsynelatende, men virkelig. Han ville bli oss lik i alt unntatt i synden. Han ville ikke være fremmed for noen nød som rammer oss, for desto bedre å komme oss til hjelp, som en erfaren og prøvet bror.
   Nå, Jesus hungret. Da viser det seg for Ham et tre som på avstand lover å stille Hans sult rikelig. Det er et fikentre med en frodig bladkrone.
   Men nå er det en eiendommelighet ved fikentreets natur, at det først skyter frukt og deretter løv. Treet med sitt rike løv berettiget altså til den formodning, at det mellom greinene allerede måtte skjule seg fikener som var nesten modne.
   Også Herren trekker denne naturlige slutning. Men Han blir skuffet; for da Han brer greinene fra hverandre for å plukke fikener, finner Han vel blader i mengde, men ingen frukt.

   Fikentreet, hva er det? Det er Israels folk. Blader var det nok av hos dette folk, men ingen frukter. Det vil si; Folket la i det ytre et gudfryktig liv for dagen og bygde sitt salighetshåp på sine gjerninger og sin skriftkunnskap og trøstet seg med at de var Guds utvalgte folk, Abrahams kjødelige etterkommere. Men i sin egenrettferdighet og stolthet hatet og forfulgte de Guds Sønn. Det hadde ikke Abraham gjort.
   De ville ikke vite av Jesus, fordi Han fortalte dem sannheten – at de med all sin gjerningshellighet var skinnhellige hyklere, som ikke bekymret seg om å rense hjertet – det urene og fordervede hjerte.
   De hatet Ham som var kommet fra himmelen for å frelse dem og rense deres hjerter ved troen. I så lang tid hadde Jesus vært hos dem med sitt nådeevangelium om omvendelse og tro, men lett forgjeves etter omvendelsens frukter.
   De forherdet seg mer og mer, inntil de fattet den beslutning å korsfeste herlighetens Herre. Men da kom også forbannelsen over dette folk. For da Herren hadde lett forgjeves etter frukten på det lovende fikentre, åpner Han sin munn til et forbannelsens ord og sier: ”Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på deg!” (v.18). Straks begynner det frodige tre å visne og dø ut. Da forundret disiplene seg og sa: ”Hvorledes gikk det til at fikentreet straks visnet?” (v.20).
   Da henviser Han dem til troen som den kraft de skulle kunne gjøre det tilsynelatende umulige ved.

Herren vil ved denne handling med fikentreet, billedlig og profetisk gi til kjenne, at likesom fikentreet sto med sin prangende blomsterkrone uten frukt, slik pranget Israels folk med skjønn ytre gudfryktighet, uten omvendelsens og troens frukter. Treets forbannelse peker hen på den kommende dom over Israel, som ville bevirke dets undergang.

   Her har vi alle sammen noe å lære og øse advarsel og formaning av. I Matteus 15,13 sier Jesus: ”Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot.”
   Hvem mener Herren med disse planter? Han taker ikke her om ville, tøylesløse mennesker - ikke om Guds ords foraktere og sannhetens fiender, men om hyklerne. Om mennesker med bibelsk, rettroende bekjennelse og en tilsynelatende gudstjenestelig vandel, men som aldri har latt Guds ords dom over det falne menneske felle fordømmelsesdommen over dem i deres hjerter – og derfor heller aldri har vært i syndenød og med knust hjerte helt fortapt og fordømt i sine egne øyne kastet seg som et vrak ned for nådestolen og i troende bønn kjempet seg frem til frelsen i Kristus – kjempet seg frem til troen på syndenes nådige forlatelse. Og likevel regner de seg for kristne. Men hele deres kristendom er ikke Guds, men menneskeverk, idet de bygger saligheten på sine egne gjerninger, på sitt ærbare liv, på sin kirkegang, altergang, bønn og sang.
   Det er alt sammen kun en vakker bladkrone, som de skjuler det gamle menneske med. Bare helligdommens farger strøket over den svarte synderen – den gamle Adam.
   Derfor skal de en gang rykkes bort med de ugudelige, dersom ikke deres samvittighet våkner opp i nådetiden til syndsbevissthet og omvendelse til Gud.
   ”Hver gren på meg som ikke bærer frukt,” sier Jesus, ”tar Han (Faderen) bort.” (Joh. 15,2). Såmannen sier: ”Dere har jeg ikke sådd. Bort i ilden!”

   Men mange som anfektes av frykt og tvil, spør: ”Hvilken plante er da jeg?” ”Mon jeg er forkastet av Herren?”
   Ja, et Herrens ord, som dette om fikentreet, kan nok forurolige Guds barn. Men, kjære sjel, gi nå ikke tvilen rom for tidlig.   Når slik anfektning og engstelse kommer over deg, så du frykter for å være forkastet av Herren som et råttent tre da er dette et ubedragelig kjennetegn på, at Herrens Ånd arbeider på å frelse deg, og at du umulig kan være kommet under Hans forkastelsesdom. I slik sjelenød vil Ånden drive deg som en fattig tigger til Jesus, så Han må fremstå som riktig god og elskverdig for deg.
   Kast deg bare – i slik nød – fordømmelsesverdig i dine egne øyne, ned for nådestolen i Jesus; ikke halvt fortapt, men helt fortapt – i de guddommelige Faderarmer i Kristus Jesus. Da hviler ditt tres rot i det i syndenøden arme hjertes skuen opp til Kristus som den eneste grunn til frelse og salighetshåp.

Tuktens nødvendighet
Av T. F. W. Barth

Les: Mt. 21, 18 – 22

   Men denne historie om fikentreets forbannelse er oppskrevet i Skriften til en advarsel og formaning til hver den som i et botferdig synderhjertes tro har grepet Kristus, til å gi akt på Åndens tuktelser i samvittigheten og alltid la seg drive av samme Ånd til nådestolen som en fortapelsesverdig synder. Ellers sovner samvittigheten snart inn, og man føler seg ikke mer så trengende til Jesus, til den uforskyldte nåde i Guds Sønn.
   Man lever i søte drømmer om fred og ingen fare og trøster seg med tidligere nådeerfaringer og med noen ytre gudfryktighetsøvelser og interesse for indre og ytre misjon.
   Men merk deg hva Herren sier i Joh. 15,2: ” ”Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar Han (Faderen) bort. Og hver den som bærer frukt, renser Han, for at den skal bære mer frukt.”
   Altså: Den gren som bærer frukt, renser Han. Det vil si: Han tukter Guds nådebarn med forskjellig kors og trengsel, slik som gartneren beskjærer grenene med sin kniv. Og kniven er også Guds ords tveeggede sverd i vårt hjerte, under Guds ords hørelse og andektige betraktning. Et sverd som især angriper våre skjødesynder.
   I tillegg til dette kommer – som antydet ovenfor – atskillige ytre trengsler som er beregnet på å tukte oss til å gi akt på Ordets dømmende tukt.
   Apostelen Peter kaller det ”mange slags prøvelser,” når han i sitt første brevs 1 kap. 6 og 7 vers sier: ”Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.”
   Fly derfor ikke for tukten, kjære sjel, som om det skulle hende deg noe underlig og uventet, men fryd deg; for det er et kjennetegn på at Herren elsker deg, og vil lutre din tro på den uforskyldte frie nåde i trengselens ild, og hjelpe deg til å bringe troens frukter i kjærlighet til Gud etter lovens første og andre tavle.
   Og disse frukter bærer du, når du lar deg drive av den indre Åndens tukt til nådestolen med syndsbekjennelse og hungrende bønn i troen på Jesus etter himmelske krefter til daglig fornyelse.
   Fly da til Jesus og la deg tukte av Ånden og bestandig straffe for dine feil, så du alltid behøver å ligge ved nådestolen og øse av evangeliets trøstekilder.
   Under slike erfaringer har du Guds barnets kjennemerke på din panne. For ”den Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som Han tar seg av.” (Hebr. 12,6). Og videre: ”Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.” (Hebr. 12,8).

Kjære Herre Jesus, gi oss din Hellige Ånd, slik at vi må la oss tukte i tide og drive til nådestolen og mer og mer gripe deg, vår eneste frelser, med troens armer, og bringe troens frukter i kjærlighet! Amen.