Johannes A. Barstad

Jesu fødsel som et bilde på, hvordan et menneske må fødes inn i Guds rike
Av Johannes A. Barstad

Les: Luk. 2, 1 – 14

Det er mangfoldige mennesker som går med den uriktige tanke. At de slik uten videre skal komme inn i himmelen. De mener de ikke er verre, enn at de tør gjøre seg et godt håp om det. Vel er de ikke syndfrie eller fullkomne, - det være langt fra dem å mene det, - men det som måtte mangle, det vil den nådige Gud ikke tilregne dem. Bare de kan få et godt sukk over sine lepper på det siste, så skal de vel få himmerike. Det tviler de ikke på.
Den samme gode tanke har de også om andre, - dvs. dem som de ikke har noe utestående med. Man får høre det når en er død. Da trøster de seg selv og andre og sier: ”Å, jo visst fikk han da himmerike. Hvem skulle ellers få det om ikke han? Han var en god nabo og en rettenkende mann. Hadde alle bare vært så visse på det som han!"
Og så går de så sikre frem på sin livsvei, som de har gjort bred og makelig, - går en evig fortapelse i møte. For denne tanke, som de trøster seg til å leve sitt liv på, den er vrang, grunnfalsk.

Guds ord sier nemlig noe helt annet. Det sier: ”Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike” (Joh. 3,3).
Gudsordet taler om en omvendelse fra grunnen av, en fornyelse og grunnomdannelse av mennesket. Denne omdannelse heter å fødes på ny. Dersom ikke dette skjer med et menneske som ennå lever sitt naturlige liv, så er det ikke redning, ikke frelseshåp. Det som er kjød, er kjød. Men kjød og blod skal ikke arve Guds rike.

Denne alvorlige tanke om det nødvendige i å fødes på ny, legger juleevangeliet – nærmere betraktet – frem for oss. Det handler om, hvordan Jesus måtte fødes for å bli menneske, for å bli helt en av oss, bli delaktig i vår natur. I det ligger en påminnelse om, at også vi må fødes for å bli som Ham, få del i Hans natur. For lovene er ens i Guds rike. Som Jesus ikke kunne gå som fullverdig mann inn i slekten, når Han på lovlig vis skulle være ett med den, men måtte finne seg i å fødes som barn, slik går heller ikke noen av oss fullverdige inn i Guds rike. Vi må bli som barn og fødes.
Vi vil betrakte

Jesu fødsel som et bilde på, hvordan et menneske må fødes inn i Guds rike.

Og vi vil nærmere se, at vi likesom Jesus (І) må stige ned fra vår herlighet og (ІІ) bli helt barn, og så skal vi se (ІІІ), at det likesom julenatten ved Betlehem også blir englesang og glede over ethvert nyfødt Gudsbarns vugge.

І.

Om Jesus hører vi, at Han ble født av en ringe, fattig kvinne, ja endatil i en stall, svøpt og lagt i en krybbe.

Så dypt fornedret Han seg selv, Han som var herlighetens avglans og Hans vesens uttrykte bilde, ja Gud selv. Han steg ned fra sin herlighet, fra sin guddommelige makt og salighet. Han forlot sin Fars høyre hånd. Han var i Guds skikkelse, men holdt det ikke for et rov å være Gud lik, men fornedret seg selv, idet Han tok på seg en tjenerskikkelse, ble mennesker lik og fantes i skikkelse som et menneske. Dette var nødvendig om Han skulle bli et menneske.
Men på samme måte er det nødvendig for ethvert menneske som skal fødes på ny, å stige ned fra sin herlighet. Man må ned fra den høyde man lever på i sine egne store tanker; man må gi avkall på sin egen storhet og rikdom. For Jesus sier: ”Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv” (Joh. 12,25).

Men folk har slett ikke lyst til å stige ned. De befinner seg så vel der oppe i sitt drømmerike, hvor de får være store herrer og nyte alt det kjødet higer etter. Der synes de å kunne råde for seg selv som de ønsker, - og så vet de ikke, at Satan, som holder dem i gylne lenker, går bak dem og ler. De vet ikke at de er fanger og ufrie, de ulykkeligste av alle skapninger, fordi en evig fortapelse venter på dem.

Prøv deg nå, min leser, som har vitnesbyrdet i din samvittighet, at du ikke er født på ny – prøv deg, om ikke grunnen er den, at du ikke har villet stige ned fra en eller annen høyde, hvor du befinner deg så vel. For selv om det i grunnen bare er én høyde, hvor alle uomvendte holder til, det selvgode, hovmodige hjertes høyde, så er det allikevel mange. For ”Et fjell med mange tinder er Basans fjell” (Slm. 68,16) sier Gud om verdensmakten. Der er mange tinder, hvor de bygger sine reder, - en her, en annen der. Måtte Gud få vise deg, hvor du har ditt.

Det er dem som sitter oppe på rikdoms- og velstandshøyden. De gjør med den rike mann (Luk.16) sine timelige eiendeler til sin avgud. Og så ser de seg selv så store og mektige midt i denne herlighet, som blomstrer omkring dem. De vil ikke stige ned. Og allikevel har Gud skrevet over deres husdør: ”Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?” (Mt. 16,26).

Men så er det dem som gjør seg en høyde av sin fattigdom. Nettopp det, at de har lite, er deres storhet og fortrinn. De kan slå seg igjennom med lite. De formår å bære både denne og hin nød og trang. Og så ser de ned på den rike, som har pengene å hjelpe seg med til alle ting. Annerledes med dem som bare har seg selv å lite på.

Noen gjør seg en høyde av et liv i verdslig glede og syndens timelige nytelse. Andre gjør seg en høyde av et liv i savn og avkall på mange gode ting.

Noen gjør sitt hjem til en avgudshøyde, hvor de lever bare for seg og sine i et avstengt liv i egenkjærlighet. Andre nærer sitt hovmod i den enslige stand, idet de alene tjener og dyrker seg selv og sine luner.

Så har vi selvrettferdighetshøyden, hvor folk sitter naglet på sine gode gjerninger, sitt gode hjerte, sin bravhet og hederlighet og alt det som menneskene roser dem for. De kjenner seg åndelig talt så velberget. De mener at de sitter så høyt, at de når himmelen bare ved å strekke ut hånden.

Og endelig har vi visdomshøyden, hvor folk har gjort seg rede av sine kunnskaper. De vet og kan alt så godt, og det gjør de seg en ære av. De mener at denne kunnskap skal sikre dem himmelen.

Så kan atter andre – tvert imot disse – gjøre seg like høye tiunder av sine tolleregenskaper, sin mangel både på rettferdighet og visdom.

Mann kan i det store og hele neppe nevne noen ting, uten at mennesket kan gjøre seg en høyde utav det – like fra den fineste egenrettferdighet og til det å sette sin ære i sin skam. For alle som ikke har gitt Gud sitt hjerte, de hever seg over Ham, og derfor gjelder det å finne, hva det er de løfter seg med. De sier: ”Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og de vet ikke at de er usle og ynkelige og fattige og blinde og nakne” (Åp. 3,17).

Arme menneske, du som har det slik! Du forfeiler ditt liv! Det er ikke redning for deg der oppe på høyden. Du må stige ned. Hør ropet fra Gud bak din rygg: ”Dette er veien!” Vend om! ”Sølvplatene på dine utskårne bilder og gullplatene på ditt støpte bilde skal du da akte for urene. Du skal kaste det bort som et urent klesplagg. Ut med deg, skal du si til det” (Jes. 30,22). Ja, gid du ville gjøre det, stige ned fra din høyde og bli stående for Gud slik som du er, arm og elendig. Da skulle det bli noe nytt av deg.

Men du tenker kanskje at det er bakvendt dette, at du skal stige ned for å nå opp til himmelen. Du har fristet å stige opp, du. Saktens ikke opp på disse høyder som har vært nevnt. Nei, du har sagt farvel til dem. Men du har forsøkt å gå frem i alt det som virkelig var godt. Du har forbedret deg. Du har holdt deg til Guds ord og bønnen. Og derfor så har det også virkelig gått frem. Du har steget høyere opp, slik at du nå er nærmere Gud og himmelen enn før.

Kjære venn, jeg råder deg til å stige ned. For jeg skal si deg: Dette er ikke annet enn den samme selvrettferdighetshøyde som vi talte om. Det er din egen rettferdighet, du steller til. Og hvor høyt du enn kommer, om du så formår å bygge deg et Babelstårn, som rekker over skyene, så når du aldri himmelen. Jesus sa til Nikodemus, da Han søkte å vise ham, hvor nødvendig det var å fødes på ny: ”Og ingen er steget opp til himmelen uten Han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen” (Joh. 3,13).
Bare en av hele slekten har slik maktet å stige opp til himmelen i egen kraft, nemlig Jesus Kristus. For alle andre er det unyttig å forsøke på det. Han, det eneste rene, hellige menneske, som har oppfylt all rettferdighet – Han er steget opp. Og lovet være Gud! Han bortfører nå fanger, idet Han arbeider på å dra med seg så mange som vil følge, av Hans brødre etter kjødet. Under Hans rettferdighets vinger skal det lykkes deg å stige opp. Men da må du først stige ned. Du må ikke lyve verken for deg selv eller Gud, men tilstå at du er skyldig, arm, uten dyd eller kraft, uten skikkethet for eller rett til Guds rike.
- Vil du oppgi din herlighet? Jesus oppga sin virkelige herlighet i Faderens salige samfunn, for din skyld. Skulle da ikke du ville oppgi en innbilt herlighet, som bare fører over deg en evig ulykke?

ІІ.

Likesom Jesus, må vi bli helt barn.

Men Jesus steg ikke bare ned fra sin herlighet. Han ble endatil noe så ubetydelig som et barn, ja, et foster i mors liv. Hva nytte er det i et nyfødt barn eller et foster? Verdet ligger i spiren, i den evige kjerne og i det, det skal utfolde seg til. I seg selv er det uten støtte eller verd. Slik ble Jesus til intet for vår skyld, til et avmektig og ringe vesen. Han ga fra seg like til bevisstheten om seg selv, idet Han ble avlet i mors liv.

Slik må et menneske som skal fødes på ny, bli til intet, bli som det nyfødte barn, ja, som et foster i mors liv.
For alt liv begynner med et frø, ett egg, en spire, som er ganske ringe, ja, som ingenting å regne. Denne livslov gikk selv Jesus inn i. Og denne livslov må også ethvert menneske som skal fødes til det evige liv, gå inn i.

Her er noe som man vel har behov for å tenke over.
La oss tenke oss at et menneske er blitt vakt. Det forstår da straks, at det første vi har talt om, må skje, nemlig det å stige ned fra sin høyhet og herlighet. Ettersom synet for alvor blir opplatt for den fortapte tilstand, sier det farvel til de falske høyder. Det dømmer seg selv å være fortapt og skyldig. Men det andre: Å bli til intet som det nyfødte barn – det går senere å lære.

Erfaringen viser nemlig at nyvakte sjeler nå begynner å arbeide på sin egen fødsel. Nå er det angeren en må gjøre i stand; så er det syndefølelsen, som må bringes dypere ned; så er det hjertet, som må bli mer sanndru, og trangen som må bli dypere og mer oppriktig. Og allikevel står det tyngste arbeidet igjen: Troen skal skaffes til veie.

Man må tilstå, at dette er ikke så lite arbeid for det ufødte barn. Og enda kommer mer til. Kan man så undres over, at det går smått for mange å fødes til livet i Gud?
Som Jesus ble født - ikke fødte seg selv, og allikevel, all guddomsfylden bodde legemlig i Ham – så må et menneske bli født på ny. Barnet gjør ikke noe i stand til sin fødsel og bidrar ikke noe til det, bortsett fra dette at det lar seg føde. Slik gikk det til med Jesus og slik også ved vår åndelige fødsel til livet i Gud.

Du må stige ned fra din herlighet og bli stående skyldig for Gud, - men du må mer: Du må gi opp all egen makt, all medvirkning til din frelse, ja deg selv med. Du må la all tanke om å gjøre ferdig noe som hører til din fødsel, fare.
Ja, men å oppgi meg selv, det er da å fortvile, sier du. Ja vel, men det er det du skal. Det var det Gud ville, da Han kom til deg med sin strenge og hellige lovs krav. Han ville tilstoppe din munn og gjøre deg helt skyldig for Gud. Du skal nettopp fortvile over deg selv, bli i deg selv, hva du er, nemlig gudløs, ond, vantroende, død og kald. Da blir synden virkelig synd, nøden virkelig nød, døden virkelig død, - men da blir nåden virkelig nåde. Så lenge du selv ville ha en finger med, så ble det ikke nåde. For gjennom Paulus har Gud så tydelig gitt til kjenne, at nåde og gjerninger er som ild og vann. Derfor kan den minste gjerning som blander seg inn her, gjøre nåden til intet. Men blir nåden til intet, da blir det heller ikke noe av en ny fødsel. For ”av nåde er dere frelst” (Ef. 2,8).

Hemmeligheten i evangeliet er nettopp dette, at Gud i fri kjærlighet forbarmer seg over den Han får forbarme seg over. ”For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet” (Rom. 8,3).
Alt som behøves til din åndelige fødsel, er således for lenge siden gjort i stand. Ja, fra evighet av har Han tenkt ut middelet til din frelse, og ”da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår” (Gal. 4,4-5).
Det gjorde nå Gud, fordi Han visste, at vi ikke kunne gjøre noen ting. Han handlet i frelsende kjærlighet uten å regne det minste med oss. Han ville så gjerne ha alle frelst, og så gjorde Han alt rede for alle. Han ga sin Sønn til all verden, Han, som er ”en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens” (1 Joh. 2,2).
”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen” (2 Kor. 5,17-19).

Men når det nå er slik, at Gud har gjort alt, så er det klart, at Han fremdeles ikke kan regne med oss uten å forringe sin egen gjerning. Han vil være alene om frelsens gjerning; bare på den måte får Han gjøre sin nådegjerning full og hel.
Derfor, bort med all egen hjelp, du åndelig utarmede menneske! Kast deg hjelpeløs ned for Jesu Kristi føtter, som Gud stilte frem som en nådestol i Hans blod! Vær som barnet som blir født! La deg føde til livet ved troen på Jesu død! Hold øyet festet på Ordet, og la Ånden komme over deg og den høyestes kraft overskygge deg! Godkjenn alt, som Gud har gjort i sin Sønn! Se på det Guds lam som bærer verdens synd! Bli liggende ved korsets fot så elendig og arm du er! La forsoningens blod overstrømme deg! La de blødende sår i det hellige legeme være ditt hvilested! La den store forsoningsgjerning gjelde som fullgodt vederlag også for deg! Sett nå engang din lit til Jesus og ikke gjør Ham til løgner! For ”likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv” (Joh. 3,14-15).
Slik fødes et menneske på ny. Dette var Jesu egen anvisning til Nikodemus. Og den samme vei står i dag åpen for alle. For den har alt lenge vært banet. Men det er sant: Den ligger langt nede! Det er en lav dør, likesom døren til stallen, hvor Jesus ble lagt i krybben. Derfor holder det hardt for kjød og blod å bøye sin nakke og trede inn. Men Gud være takk, at det nettopp går til på denne måte! For da er det mulig for alle å fødes på ny. Gå derfor til krybben i dag, alle søkende! Lær der, at det er som slike som ingenting er, at dere fødes på ny. La underbarnet, forsoneren, Sønnen som er gitt oss, bli deres alt! Da fødes dere på ny og blir salige!

ІІІ.

Likesom julenatten ved Betlehem blir det også englesang og glede over ethvert nyfødt Gudsbarns vugge.

Så hører vi, at da Jesus var født, ble det slik usigelig glede og sang. Englene måtte røre sine harper, alle de hellige ånder omkring tronen ble satt i bevegelse og samlet seg til et lovsyngende kor. Og det var som om himmelen ikke kunne romme all gleden. Derfor åpnet den seg, og en himmelsk hærskare fylte himmelrommet og sang ut over verden: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!” Og grunnen til denne gleden lå uttrykt i denne lovsangs ord. Det var dette, at nå fikk Gud sin ære, jorden fikk fred, og menneskene fikk Guds velbehag. Så mye lå i Jesu fødsel. Så mye brakte den med seg. Så mye lå svøpt i de ringe kluter.

Men på samme måte er det sang ved hvert nyfødt Gudsbarns vugge. Du vil nok få erfare, at du er ført inn i sangens tid. Din brudgom som kjøpte deg til Gud med sitt blod, sier nå til deg: ”Stå opp, min kjæreste, du min fagre, og kom ut! For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land” (Høys. 2,10-12). Og også denne sang begynner i himmelen. For Guds ord sier at det er glede i himmelen over en synder som omvender seg. Det er noe som blir nevnt i himmelen dette, at du er frelst. Det er noe som får englene til å røre sine harper. Men på ny åpner himmelen seg, og gleden strømmer ned. Den strømmer med i ditt hjerte. Bryllupsgleden løfter deg. Du er i enkelte stunder som om du ikke var på jorden, men i himmelen. En himmelsk hærskare synger omkring deg. Følelsen av dette kan være sterkere eller svakere, vare kortere eller lengre, men den er allikevel og må være hos enhver, som virkelig har trodd frelsen i Jesu blod.

Men heller ikke på jorden er du alene om å glede deg. Alle Guds barn gleder seg med. For de forstår hvor stort det er, det som er hendt deg. Ja, du vil føle det, som om all skapningen gleder seg med. Du får erfare sannheten av profetens ord: ”Med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene” (Jes. 55,12).

Og hva er så grunnen til denne glede? Er det det som ses?
Hva var det man så ved Jesu fødsel? En stall, en krybbe, et lite nyfødt barn svøpt i kluter, og to fattige mennesker, en mann og en kvinne. Var vel dette noe å se eller glede seg over? Ville én eneste av alle de store i Jerusalem spandere en time av sin nattero for å ta dette i øyesyn? Nei – for de søkte på menneskevis det som er for øynene, det som gjelder for noe for vår kjødelige lyst, for våre hovmodige tanker. Men for englene og hyrdene var det noe overmåte stort å se. For de så med åndelige øyne. De så igjennom det ringe svøp og inn i dybden av det guddommelige innhold.

Slik er det heller ikke noe for øynene ved det nyfødte Gudsbarn. Det er bare en fattig synder, som er kommet til kort med alt. Det er ikke noe utmerket ved ham. Han har ikke dyd eller dyktighet å vise frem på noe hold. Han bare tror på Ham som rettferdiggjør den ugudelige. Hva er her å se for verden? Det samme som den selvhellige verden tok anstøt av på Jesu tid: at tollere og syndere holder seg nær til Jesus. I sin fattigdom og vanmakt holder de seg nær til Jesus og har sin rikdom, kraft og rettferdighet i Ham. ”Er dette noe?” sier verden. ”Ja, dette er det evige liv,” svarer Gudsbarnet; ”det er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Det er Guds rike på jorden, det gjenfunne Paradis. Det er et nytt, salig liv allerede her på jorden, i hvilket man tjener Gud på en ny måte i Ånden, ikke på gammelt vis etter bokstaven."
Nei, grunnen til gleden er, det man ikke ser med det kjødelige øye. Det øye som er opplatt av Ånden ser igjennom skallet, igjennom svøpet og inn i dybden av det guddommelige innhold. Det ser, at her har Gud fått sin ære, fordi Han ikke lenger står som løgner for dette menneske, som har trodd Hans ord og gitt Ham rett i alle Hans gjerninger og tanker. Gud og Hans Sønn har fått all æren, fordi dette menneske lar forsoningens blod komme til sin fulle rett.

Det åndelige øye ser videre, at her har et menneske fått fred. Det har tatt imot det evige forlik, slik at Guds vrede ikke lenger hviler over det (Joh. 3,36). Det er sluttet fred, fiendskapet i menneskehjertet er ihjelslått, og den fred som overgår all forstand, har senket seg ned i sjelen. Og midt i all elendigheten og synden får man tro, at Guds velbehag hviler over det menneske som har mottatt Sønnen.
Slik er det de samme store ting å glede seg over ved hver enkelt sjels fødsel til liv i Gud, som det var ved Jesu krybbe.
Og denne glede må du ikke kaste bort, du Guds barn! Men det vil så snart skje, når vi begynner å se med verdens øyne, med vantro og tvil. Da skjuler det seg for oss, det guddommelige innhold, det som vi eier i Kristus alene, og vi står og stirrer på svøpet og krybben og stallen – d.e. på vår synd, avmakt og utroskap. Da holder vi på å kaste bort frimodigheten, som har stor lønn. Men det nå vi ikke gjøre.
Nei, la oss adlyde Guds ord, som så ofte formaner til glede. La oss glede oss i Jesus så mange som er innskrevet til livet i Jerusalem! La oss senke oss ned i dypet av den uendelige kjærlighet, som gjorde at Han kom hit ned! La oss tro evangeliet og gi Gud all æren, så skal det også bli til noe med livet, - det skal bli vekst av Guds rike inneni oss, av rettferdigheten, freden og gleden – ja, den fullkomne glede, en juleglede som varer ved til evig tid. Gi oss det for Jesu skyld, trofaste Far i himmelen! Amen!

Jesu innbydelse
Av Johannes A. Barstad

Les: Joh. 7, 37 – 39

På løvsalenes høytid hadde de festfeirende jøder den sedvane, at de under en prests ledelse hver dag gikk ned til kilden Siloa, hvor de tok vann i en gullskål, førte det under mengdens jubelrop og under lyden av cymbler og basuner tilbake til tempelgården og utgjød det foran brennofferalteret, idet de sang av Jes. 12: ”Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder.”
Denne gudstjenestelige handling minnet om vannet som Herren lot flyte av klippen i ørkenen, på samme tid som den pekte på oppfyllelsen av Jesajas’ spådom om det frelsens vann som engang skulle hentes fra den rette Siloaskilde, Messias (Sak. 13,1), den rette åndelige ørkenklippe (1 Kor. 10,4).
Men jødene ble stående ved de forbilledlige former alene. Derfor så de ikke, at Han som de sang om, sto i deres midte, at kilden allerede fløt der, og at de alle hadde adgang til den. Fordi de ikke kjente sin åndelige trelldom eller ville kjenne den, så kjente de heller ikke sin besøkelsestid. Fordi de ikke ville forstå Moses og profetene, så forsto de heller ikke Ham som de talte om (Joh. 5, 39.46-47). Fordi de ikke ville erkjenne sin syndenød, så kunne de heller ikke lengte etter en Messias som var synderes frelser. Moses’ dekke lå over deres ansikt (2 Kor. 3,15).
Så gikk de der med ufred dypt i sin sjel og uten trøst i sitt hjerte, og hentet vann, der hvor det jo ikke var levende vann å finne, nemlig fra de gudstjenestelige formers og de gode gjerningers falske kilder.
Slik var nøden som møtte Jesu blikk, da Han på den siste dag i høytiden sto frem i tempelgården for å tale. Hans frelserhjerte blødde ved å se disse mennesker så nær og likevel så langt borte fra frelsen. Derfor talte Han også som Han gjorde. Han ville gjøre et siste forsøk, kaste ut garnet ennå en gang, før mengden skiltes. Så utsteder Han sin store innbydelse, som vår tekst inneholder, oppfordringen til å forlate de falske kilder og komme til Ham, det rette kildevell, hvor deres hjerter vil finne fred.

Hva mener du, sjel, trenges det ikke, at denne samme innbydelse ropes ut blant menneskene den dag i dag? Er ikke nøden ennå den samme, at de mange er så nær – omgitt av Ordet, av sakramentene, av vitnesbyrdet – og likevel så langt borte?
Akk, man jager og streber etter så mange ting, som skal stille hjertets lengsel og higen: Rikdom, ære, forfengelig lyst – bare Jesus streber man ikke etter. Man kan flittig holde seg til kristenlivets ytre former, gå til kirke, på oppbyggelser, lese og synge, være med i arbeidet for misjonen osv., man kan trelle i disse former og være nøyeregnende til det ytterste, - men selv personlig å drikke av det levende vann, det tenker så få på. Man kan gå ved siden av kilden, komme i stemning ved å høre dens risling, glede seg ved synet av trærne og blomstene på dens bredd, endatil være med å plante der, - men selv bli et tre ved den levende kilde, selv suge næring av den – nei, det vil så såre få.

Hør derfor Herrens røst i dag, når Han ut av vår tekst roper til hver sjel som går borte fra Jesus: Kom til Jesus og drikk av det levende vann!

Vi vil, betrakte nærmere 1) de innbudte, 2) det levende vann som de innbys til, og 3) kjennetegnet på dem som har etterkommet innbydelsen.

Hvem og hvor mange gjelder innbydelsen, hvem tør regne seg til de innbudte?
Slike spørsmål reiser seg titt og ofte hos sjeler, som er blitt en smule bekymret. Og det alvorlige er, at det i mange tilfeller avhenger av slike spørsmåls besvarelse, om det skal gå fremad eller tilbake med det arbeid Ånden har begynt.
Se, Herren gir i vår tekst et greit svar. Adressen på innbydelsen lyder slik: Om noen tørster.
Han være altså hvem han være vil i den brokete mengde, som omgir ham. Bare han tørster, så kan han komme. Der er rike og fornemme menn i kostbare klær, og der er fattige i filler. Der er ansette fariseere og lærde skriftkloke ved siden av tollere og syndere og uvitende. Der er jøder av høy byrd ved siden av foraktede galileere. Der er glade mennesker i venners og slektningers følge, og der er sørgende og forlatte og mennesker som er ringeaktet av alle. Der er folk av alle aldere og av mange tungemål. Der er mennesker med de mest forskjellige sjelstilstander. Der er likegyldige og sløve mennesker, og der er slike som går med et hjerte fullt av stridige tvilende tanker. Der er slike som er brennemerket i sin samvittighet ved en eller annen skjult eller åpenbar brøde, og der er dem som takker Gud, at de ikke er som andre mennesker. Der er slike som bærer på bevisst hat til sannheten i sitt hjerte, og der er israelitter, i hvem det ikke er svik, Natanaelsjeler, som oppriktig søker sannheten. Til alle disse lyder det nå: ”Om noen tørster, han komme!”
Han skiller ingen ut, den Herre Jesus. Han sier ikke: ”Om en fattig eller vanæret og særlig ugudelig tørster. Han sier bare: ”Om noen tørster.” Han være rik eller fattig, glad eller bedrøvet, from eller ugudelig, æret eller foraktet. Dersom han tørster, så kan han komme.
Her er heller slett ikke tale om, hvor stor eller liten tørst man skal føle, - heller ikke om, hvor lenge man skal ha tørstet. Det kommer det ikke an på. Tørster noen av disse mange, så har han full anledning til å holde seg frem. Han er velkommen. Innbydelsen går således ut til alle, ingen er utelukket. Derfor heter det også, at Jesus sto og ropte det ut med høy røst. Det er for at det skal nå hen i alle kroker.
Men se, den samme adresse har innbydelsen hatt alle dager. Også den dag i dag ropes den ut gjennom evangeliets forkynnelse til alle folk: ”Om noen tørster, han komme!” Til alle går innbydelsen ut, fordi den Herre Jesus vet, at alle har behov for den, at alle i grunnen er tørste, om enn mange ikke vil tilstå det. For tørstens grunn, det er dette at man er utenfor Guds samfunn, at man er utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Uten håp og uten Gud i verden (Ef. 2,12).
Og i denne tilstand er alle uomvendte sjeler; - de er borte fra Kristus, er ikke født til nytt liv i Ham. Og hver menneskesjel som det er slik med, tørster. Alle dens livssafter er borte; - den er en tørr grein, falt ut av treets stamme. Den er et vissent blad, som drives hit og dit av vinden. Snart blir det liggende for å råtne hen. Dette kan ikke annet enn volde tørst i sjelen: Tørst etter å komme til sin rett, tørst etter fred, etter vederkvegelse og hvile.
Og tørsten gir seg til kjenne i utilfredshet, ubestemte lengsler, uro i sinnet. Man kjenner seg ikke i likevekt eller lykkelig. Man vender seg helst bort fra tanken på død og evighet, fordi det er så altfor ubehagelig. Og så prøver man å komme fra det på forskjellige måter. Lengter man etter noe, så mener man å finne det i jordiske goder eller også i åpenbar synd. Er man utilfreds og fredløs, så søker man atspredelser. At det er en mishandlet sjel, som roper om hjelp, vil man ikke erkjenne.
For slike sjeler passer bekjennelsen:

Jeg søkte trøst i mange ting,
Som kunne ei fornøye
Den sjels attrå, som i meg lå,
Og enda ei jeg tenkte på
Å søke til det høye.

Disse sjeler tørster og tørster likevel ikke. For de vil selv gjelde som de som ikke tørster. Derfor utelukker de seg selv fra de innbudtes tall. Innbydelsen når vel deres øre, men den får ikke trenge inn i hjertet. Herren vil så inderlig gjerne at de skal komme. Han søker å få dem til å gå i seg selv, idet Han stiller dette ord til prøvelse: Om noen tørster. Han vil vekke en undersøkelse i deres samvittighet. Men for de manges vedkommende strander det på dette: De ville ikke!
De vil ikke komme til lyset, fordi de elsker sine onde gjerninger og ikke gjerne vil la dem komme til syne i sin sanne skikkelse. De ynder mørket eller halvmørket, hvor man ikke slev har fullt rede på, hva man foretar seg. Slik blir antallet av dem, som innbydelsen i virkeligheten gjelder, i høy grad innskrenket, ikke av innbyderen, men av de innbudte selv. Herrens innbydelse rettes til alle, men det sier seg selv, at bare de vil motta den, bare de vil komme og drikke, som kjenner sin tørst.

Skal du ikke fortapes, kjære sjel, så gjelder det da, at du kommer til å kjenne din sanne tilstand, at du lar din sjels skjulte nød komme til orde, slik at du kan komme til å bekjenne og rope:

Men du all godhets kildevell
Gi nådens leskedråper;
Her finner du en tørstig sjel,
Som trenger, beder, roper.

Og du spør: Men hvordan kan dette gå til? Ja, det hører til Åndens skjulte gjerning i sjelen. Men du som ved Guds nåde har begynt å kjenne, hva tørsten er, du vet, at det var da du ikke gjorde motstand lenger mot Åndens virkninger, da du lukket opp og gikk i deg selv som den forlorne sønn (Luk. 15) – da var det, at tørsten ble levende i din sjel.
I stille stunder skaffet Herren seg ørenslyd i din samvittighet, og du begynte å se din synd og kjenne på dommens smerte. Den åndelige dødstilstand begynte å gå opp for deg. Du lyttet nå til lovens strenge krav og begynte å merke, at du var blant dem som er døde i overtredelser og synder. Du var som en som holder på å våkne av en bevisstløs tilstand. Du ante med forferdelse, at du ikke riktig hadde vært ved deg selv. I uklare omriss tegnet livet seg for din sjels øye. Det var øde og golde vidder å se utover, et ørkenland dekket med tistler og torner. Og samvittigheten spurte:

Hva har du gjort de mange år,
Du har i verden levet?
Tenk, sikre sjel, at allting står
I Guds register skrevet.

Ansiktssvøpet ble tatt bort, og du så at din tilstand var jammerfull. Du fikk se at du var fortapt og fordømt til den evige død, at du hittil hadde sovet på randen av helvetes avgrunn. Loven kom, og synden ble levende, men di døde (Rom. 7,10).
Nå visste du, at det var sant, at det ikke er fred for den ugudelige, og at den ugudelige har mange plager. Se, nå begynte du å forstå, at du var i nød. Skriket steg fra hjertegrunnen: Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud!
I sine store trekk gikk det slik til. Kan godt hende det gikk lenger tid hen, uten noen bratte overganger, uten sterke følelser. Herren fører mange slik mildt og sakte. Men alle må likevel dit hen, at man sier: Jeg tørster, Herre; - her er jeg.
- Se, da faller innbydelsen som en liflig dugg på hjertet. ”Om noen tørster han komme!” – det var nettopp ordet, man trengte.

Har nå innbydelsen fått rom i ditt hjerte, kjære sjel? Også til deg har den gått ut. Har du erkjent, at du trenger den? Synes du kanskje, her er fred og ingen fare? Du tilstår kanskje, at i livssamfunn med den Herre Jesus er du ikke kommet. Du tør ikke si, at du er omvendt eller født på ny, og likevel mener du, at tilstanden kan noenlunde gå an?
Kjære sjel, du er blant de innbilt friske, som ikke har bruk for legedom. Din tilstand er ytterst dårlig. Og det så meget farligere, ettersom du ikke har villet se det.
La selvbedraget fare! Det gagner deg intet. Derimot truer det med å tilføye deg evig sjeleskade. La det ikke bli til det, at du først i helvete skal komme til deg selv av djevelens snare. Våkn opp og se, at du er blant de tørste, som Jesus innbyr.

Og du som kjenner på din nød, hvorfor nøler du? Åpent står Jesu forbarmende hjerte. Du er vel ikke i tvil om, hvorvidt du er innbudt eller ei?
Du mener kanskje, at du ikke trøster slik at Jesus kan ta imot deg. Vi har jo sett, at Herren ikke har sagt noe om, hvordan tørsten skal være beskaffen. Vet du nå, at du trenger en frelser fra din synd, så er du den tørste. Tro nå endelig ikke, at denne tørst er noe særegent, som du må sitte og vente på. Du må ikke stå deg selv i veien på den måte. Det er mange mennesker som sitter i sin tørst, og venter på tørst, i sin nød og venter på nød.
Djevelen bruker mange midler for å få en sjel til å nøle med å ta det avgjørende skritt. Nøl derfor ikke, kjære sjel. Tilegn deg innbydelsen. Den tørste vandringsmann ved kilden er ikke i tvil om, hva han vil gjøre. Og du er ved kilden!

Så skal vi se, hva det er som er kilden med det levende vann, som den tørste sjel innbys til.
Løft ditt øye opp, kjære sjel, det er Jesus som innbyr deg til seg. ”Til meg og drikke,” heter det i Hans innbydelse. Du skal få lov til å komme til Ham personlig. Han er det som vil være livskilden for deg, og Han sier: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste” (Joh. 4,14).
Han vil gi deg alt som ditt tørste hjerte begjærer, vil løse alle dine gåter og stille dine lengsler. For Han er den som døde for deg, led syndens straff for deg, som tok på seg syndens skyld og dom og naglet ditt skyldbrev til korset, som gjorde det mulig for deg å få Gud i himmelen til en forsonet Far, som kan slette ut dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky (Jes. 44,22).
Han er livskilden for deg, for Han har gjort forlikelse for deg med sitt blod, så det nå venter deg en fullt beredt frelse, som du kan få for intet.
Til Ham innbys du nå å komme som du er med all din synd. Du skal bare anse den gjerning som Kristus har gjort i ditt sted for god nok, og være villig til å bygge på den alene. For da tror du på Kristus, og da får du ved denne tro av nåde, som fri gave, fyllestgjørelsen i Kristi død for alle dine synder. Du får høre hos Jesus, at alt er fullbrakt, at alt er ferdig, at veien er banet. Det er det levende vann du får å drikke, og en herligere drikk kan det vel ikke tenkes for den trette og tyngede sjel. Der er legedom for alle dine smerter.
Kjemper du med å gjøre lovens gjerninger for å tekkes Gud, hos Kristus får du høre, at man ikke blir rettferdiggjort ved lovens gjerninger, men ved Jesu Kristi tro (Gal. 2,16).
”For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss (Rom. 8,3).
Du kjenner deg dømt av loven, - nå vel, så får du høre, at ”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss” (Gal. 3,13).
Du er den gjeldbundne tjener, som ikke har noe å betale med, - men Herren sier: ”De blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen” (Rom. 3,24-25).
Er du engstelig, fordi du føler at det er fiendskap mellom deg og Gud p.g.a. synden, som volder skilsmisse, så har Kristus avskaffet fiendskapet (Ef. 2,15), og ”det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem deres overtredelser” (2 Kor. 5,19).
Kjenner du deg svak og udyktig, så heter det: ”For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige” (Rom 5, 6).
Er du fredløs i din sjel, så får du høre, at Kristus er vår fred (Ef. 2,14). Slik får du hos Jesus nåde over nåde. Alt det du behøver, det får du. Alt det du skulle være, det er Han for deg. Når en synder får tilegne seg dette i troen, da har han drukket av den levende kilde. Da faller den fangnes bånd, han er fri.

Se, ved kilden fikk han en rettferdighet, som skal gjelde til evig tid, Kristi egen rettferdighet, slik at han nå kan synge, som det så vakkert heter i det gamle vers:

Kristi blod og rettferdighet,
Min æreskledning er, jeg vet,
Jeg skal for Gud i den bestå,
Når jeg til dommen frem skal gå.

Han har fått den fred i hjertet som overgår all forstand, som verden verken kan gi eller ta; - den fred som kommer av, at hjertet nå er kommet til hvile hos Gud ved troen.
Hvor mye det enn kan bruse i hans hjertes omgivelser, i følelser og tanker, hvor mange stormer fiendene enn kan vekke til live i sjelen – innerst inne er det stille, er det likevekt. For hjertet har funnet en sikker ankergrunn under korset.
Og han fikk videre ved kilden gleden over all glede. Den er en gåte for verden, fordi den som livet i det hele i sin grunn er skjult med Kristus i Gud, men for den troende er den virkelighet og sannhet. Som sørgende, men alltid glade (2 Kor. 6,10), slik heter det nå. Mens verden har hjertets skjulte smerte å vende tilbake til etter de kortvarige jordiske gleder, så har den troende alltid gleden å vende tilbake til etter utfartene i sorgens og smertens ørken. For den troende får daglig erfare sannheten av salmens ord: ”En strøm - dens bekker gleder Guds stad, Den Høyestes hellige bolig” (Slm. 46,5).
Så slå deg ned ved kilden, kjære sjel, bygg og bo der, så du stadig kan ha livet ved å drikke av den. Har den Herre Jesus enn ikke noen skikkelse eller herlighet etter menneskelig mål, - for deg er Han den fagreste av alle menneskenes barn, og at nåde er utgytt på Hans lepper (Slm. 45,3).
Nye dyp i Hans nådes herlighet vil åpne seg for deg. Hver dags erfaring, hver ny nåde, hvert nytt bevis på trofasthet og overbærenhet vil bringe deg til alt klarere å forstå, hvor salig det er å drikke av det levende vann, men også hvor nødvendig det er. Du vil forstå, hva som rørte seg i Davids sjel, når han sang: ”Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge. De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke. For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys” (Slm. 36,8-10).
Slik er kilden, og den flyter fri – fri for alle.
Du som fremdeles ikke vil komme, du skal vite, at det er nettopp ditt store ansvar, at adgangen er fri. Forakter du den, så skal det, at du kunne ha blitt frelst, i evigheten bli ormen i din pinte samvittighet, som aldri dør.
Vil du nå? ”Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!” (Åp. 22,17).

”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann” (Joh. 7,38).
I disse ord forteller til sist den Herre Jesus oss, hva som er kjennetegnet på den som har vært hos Ham og har drukket av det levende vann. Han sier, at det av en slik sjels liv skal flyte strømmer av levende vann.
Det er ikke slik, at man bare skal komme til Jesus for å motta og så la gaven ligge ørkesløs i sin hånd. Med gaven følger en oppgave, med barnerettighetene som man mottar av nåde, følger barneplikter. Det levende vann, som du selv har drukket av, skal bli i deg en kilde med vann som veller frem til evig liv (Joh. 4,14).
Det skjulte liv med Gud må gi sin livskraft til kjenne. Du må kjøpslå med den talent du har mottatt. Er du oppreist med Kristus, så må du også tjene Ham i et nytt liv. Guds ord sier: ”Når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten” (Rom. 6,18). Denne tjeneste er ikke bare din forpliktelse, men også din rettighet og ære. Det er en livsnødvendighet, for det er en ytring av det nye livs lov. Som treet ved vannbekken ikke kan annet enn trives og blomstre, slik må også den sjel som har sine livsrøtter plantet ved livets kilde, utfolde blomst og sette frukt deretter.
Denne nye tjeneste av Herren, som vannstrømmene skal flyte igjennom fra ditt liv til dine omgivelser, kan sammenfattes i dette, at du skal være et Jesu vitne, avlegge levende vitnesbyrd om frelsens sannhet. I selve denne kjensgjerning, at du fra å være en fortapt er blitt en frelst synder, ligger vitnesbyrdet.
Så gjelder det da å ikke legge skjul på det, men vitne frimodig med den blindfødte: ”Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!” (Joh. 9,25). Kom det i hu, troende sjel, at du er kalt til å forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys” (1 Pet. 2,9). Du skal være verdens lys og byen som ligger på et fjell. ”Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen” (Mt. 5,16). Det er Jesu bud også til deg.

Den første krets som du er kalt til å vitne innenfor, er selvfølgelig dine nærmeste i ditt hjem. Er du far eller mor, da må det være deg meget om å gjøre, at de levende kilder blir ledet hen til ditt barn, og fra ditt liv skal de flyte. Du er på en måte fra først av alt for ditt barn. Dets ve og vel er lagt i dine hender. Av deg mottar det, hva det behøver, av deg hører og lærer det.
Hvor mange barnehjerter legges ikke øde, fordi det ikke er noen levende kilde som flyter fra fars eller mors liv. Hvor forferdelig stort vil ikke ansvaret bli, når det skal regnes sammen i en sum på den store dag all den åndelige ulykke, som er avstedkommet på grunn av foreldres utroskap i denne henseende.
Hvordan er det med din troskap, du troende sjel? Av deg venter Herren seg noe ganske annet. Har du hatt øye for oppgaven? I hver samtale med ditt barn om den Herre Jesus, i hver formaning, i hver kjærlighetens oppofrelse, i hver brennende bønn er det livsstrømmen du leder hen til ditt barns hjerte. Ve deg, om du har forsømt det. Er du husbond eller matmor, da har du dine husfolk å vitne for. Du skal være prest eller prestinne i ditt hus. Men kretsen går alltid videre, fra hjemmet og familien til naboer og omgangsvenner, fra omgangsvenner til dine medmennesker overhodet.

Nå er det dem som sier: - ja, jeg ville gjerne vitne, når jeg bare kunne og forsto å treffe den rette måte. Men da kunne en likeså gjerne si: - jeg kan ikke være en kristen, kan ikke være et Guds barn. For å vitne, det er først og fremst dette for alvor å være en kristen i liv og vandel. Et barn taler sine foreldres språk, slik må det også kjennes på ditt språk, hvor du er født.
Det er ikke slik at nåden, som er blitt vist deg, skal du bære som ditt livs hemmelighet. ”Det jeg sier dere i mørket, tal det i lyset! Det som dere får hvisket i øret, forkynn det fra hustakene!” – sier den Herre Jesus (Mt. 10,27). Det vil si: Det Herren sier deg i hjertets skjulte opplevelser, det skal du bære frem som ditt livs vitnesbyrd om den Herre Jesus. Måten vil følge av seg selv, dersom ditt hjerte har kjærlighetens drift og villighet. Det er anledninger, da du kan vitne med ord, og det er anledninger, da du kan vitne ved din taushet. Du kan vitne ved den minste kjærlighetens tjeneste likeså mye som ved de store offer.

Men det er sant, det er ikke alltid like lett å vitne, det krever ikke alltid det samme offer. Det er tider og anledninger, som er særlig gunstige for de kristnes vitnegjerning. Det er, når man befinner seg i slike omgivelser, hvor det å være en kristen så å si er den alminnelige regel, blant troende mennesker, i kristne sammenkomster og lignende. Her vokte du vel på ditt vitnesbyrd, at det ikke blir ord uten sannhet, klingende mynt uten preg.
Men det er igjen anledninger, da vitnetroskapen riktig får stå sin prøve, nemlig i slike omgivelser, hvor man høster hån og forakt ved, at man bekjenner Kristi navn. Da dår vitnetroskapen vise sin kraft og sin sannhet.
Prøv deg da, kjære sjel, hvordan det er med de levende vannstrømmer særlig da, når du er omgitt av Kristi kors’ fiender. Flyter de også da? – eller lar du dine kilder stoppe til?
Ja, så er du i fare for å miste livet selv, for da er det nok hovedkilden som holder på å bli ledet bort fra ditt hjerte. Men er det deg om å gjøre å selv leve, og er du derfor tro i dette selv å søke den levende kilde, så vil Kristus, som er ditt liv, selv gi deg kraften og visdommen og frimodigheten til å vitne til Hans ære og dine medvandrerers gagn.

Ja Herren, som har ført og ennå i sin nåde fører så mange sjeler til de levende vanns kilde, Han fullende sin gjerning i de troendes hjerter, slik at de som de mottar av kjærlighet, også i kjærlighet kan få gi noe tilbake, idet de er tro i den gode bekjennelse til enden. Herren hjelpe i nåde hver troende sjel til det! Amen.