Guds barns salighet her og
hisset! 1
Av Chr. Astrup
Herre Gud, himmelske Far, gi oss din Hellige Ånd
i vår Herres Jesu navn, så vi kan kjenne salighet i ditt samfunn her og salighet
i ditt ansikts beskuelse hisset! Amen.
Les:
Luk. 6, 20 – 23
”Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og
det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. Mine
kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet
at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som Han er” (1
Joh. 3,1-2).
Slik kunne apostelen Johannes vitne og bekjenne og den første tids kristne med
ham, og slik burde også alle vi kunne vitne og bekjenne for vårt
vedkommende, kjær venner. For Gud har elsket oss alle med den samme kjærlighet;
- Han har gitt sin enbårne Sønn i døden for oss alle og for Hans skyld antatt
oss alle til sine barn, i den hellige dåp.
Men det er dessverre langt fra, at alle døpte fremdeles kan bekjenne: ”Nå er vi
Guds barn!” De som vandrer lik dårene ”på det uvisse,” kan ikke bekjenne det,
enn mindre de, som vet med seg selv, at de er falt ut av sin dåps pakt og ikke
senere har omvendt seg i sannhet til Herren. Og det er heller ikke rådelig for
dem, som ikke har barneånden, å tilrane seg barnenavnet. Har du ikke Guds
Hellige Ånd i ditt hjerte, - Faderens og Sønnens Ånd, som Faderen i Sønnens navn
ga også deg i sin dåp, - da er du heller ikke noe Guds barn lenger; - for Guds
ord vitner, at ”om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til,” og
at ”så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn” (Rom. 8,9).
Men har du Guds Ånd i ditt hjerte, da er du i sannhet et Guds barn, og da har du
også – sterkere og svakere – Åndens vitnesbyrd om det, så vi atter hører i Guds
ord: ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn” (Rom. 8,16).
Ja, det var ikke bare apostlene Paulus og Johannes og den første tids kristne,
som kunne vitne om sitt barneforhold til og sitt samfunn med den levende Gud,
sin fred og glede i dette samfunn og sitt salige håp om herlighet hos Gud, men
det kan alle Guds barn, alle sanne kristne, den dag i dag – utenfor anfektelsens
tider.
Og nettopp fordi alle Guds barn kan vitne med apostelen: ”Nå er vi Guds barn, og
det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares,
da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som han er,” nettopp derfor er alle
Guds barn lykkelige, ja – tross all trengsel og tross sorgen over synden i dem
og omkring dem – salige allerede her.
Derfor er det sant, at så visst som ingen blir salige hisset uten å ha vært i
Guds samfunn her, så visst blir heller ingen salige hisset, som ikke – om enn
som i sin begynnelse – er salig allerede her på jorden. Og det er nettopp denne
Guds barns salighet, allerede her i sin begynnelse, men hisset i sin
fullendelse, som Herren taler om i dagens tekst.
Guds
barns salighet her og hisset! 2
Av Chr. Astrup
Herre Gud, himmelske Far, gi oss din Hellige
Ånd i vår Herres Jesu navn, så vi kan kjenne salighet i ditt samfunn her og
salighet i ditt ansikts beskuelse hisset! Amen.
Les:
Luk. 6, 20 – 23
”Og Han løftet sine øyne, så på sine disipler og sa: Salige er dere fattige.”
Det er sine disipler – blant hvem Han nettopp hadde valgt de tolv til apostler,
– Han priser salige. Men, hvor forunderlig! - det synes som om Han priser
disiplene salige, fordi de var fattige.
Men mon de uten videre var salige, fordi de var fattige på jordisk gods? Å nei.
Visstnok er det slik, at jordisk fattigdom ofte er et velsignet middel i Herrens
hånd til å løsrive hjertet fra verden og dra det oppad mot himmelen, mens
rikdommen, fordi hjertet vil henge ved den, gjerne er en hovedhindring for
mennesket fra å søke de evige blivende skatter, som møll og rust ikke kan
fortære.
Og denne salighet har Herren visselig også for øye i dagens tekst, idet
Han med det vil vise oss, hvor dårlig og skadelig det er å strebe etter jordisk
rikdom, som også apostelen Paulus sier: ”Men de som vil bli rike, faller i
fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker
menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt
ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret
seg selv med mange piner.” (1 Tim. 6,9-10).
Men sammenligner vi vår tekst hos Lukas med det tilsvarende sted hos Matteus, så
ser vi i vår tekst, at Herren visstnok priser salige sine disipler, som er
fattige på jordisk gods, mens Han hos Matteus uttrykkelig sier, at det er de
fattige i ånden, som er salige, - men på begge steder, ”for Guds rike er deres.”
Som om Han ville si: Så fattige dere er, dere disipler, som har forlatt alt
deres jordiske gods og alt i verden for å følge meg, så er dere likevel uendelig
rike, ja, rett å prise salige, idet dere eier Guds rike med rettferdighet, fred
og glede allerede her, men hisset en uendelig herlighet og salighet, ”som intet
øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte.
(1 Kor. 2,9).
Likevel er ikke denne salighet blitt deres, fordi dere er fattige, ikke
engang som noen fortjent lønn, fordi dere har forlatt alt og fulgt meg, men blir
tvert imot bare dem til del, som også i åndelig forstand ”forsaker alt det de
har,” – de fattige i ånden.
Og se, det er måten som Herren fører syndere inn i sitt rike på, på jorden den
dag i dag, kjære venner, at Han gjør dem fattige og elendige i seg selv, ja,
riktig ”fattige i ånden,” så de ikke er tilfredse mer med seg selv og heller
ikke føler seg tilfredsstilt mer ved jordisk higen og begjær, men må løfte
blikket oppad, som de som intet eier selv, søke alt hos Herren, og trakte etter,
”de ting som er der oppe.”
Og Herren sier, at slike fattige allerede er salige, for Guds rike er
deres.
Det er jo Guds Ånd som gjennom Guds ord har lært en slik synder å kjenne sin
synd og å rope til Herren i sin nød, - det er Guds Ånd som gjennom Guds ord
lærer ham, at det ikke er frelse i noen annen enn den Herre Jesus, og den, som
Guds Ånd har lært å påkalle den Herre Jesus Kristus, som sin eneste frelser fra
synd, død og Satans rike, han har allerede det som hans sjel har begjært hos
Herren, ”syndenes forlatelse, livet og den evige salighet,” han er ført inn i
Guds rike på jorden, er blitt et Guds barn og har håp om herlighet hos Gud, et
håp som ”ikke gjør til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i hans hjerte ved
Den Hellige Ånd som er ham gitt.” (Rom. 5,5).
Guds barns
salighet her og hisset! 3
Av Chr. Astrup
Herre Gud, himmelske Far, gi oss din Hellige Ånd
i vår Herres Jesu navn, så vi kan kjenne salighet i ditt samfunn her og salighet
i ditt ansikts beskuelse hisset! Amen.
Les:
Luk. 6, 20 – 23
Ja, vel må den være salig som er et Guds barn.
Verden priser den lykkelig som eier jordisk rikdom, men Herren priser den salig
som eier Guds rike, mens Han roper ve over den rike, mette, leende verden, som
”har sin del i dette liv.”
Å ja, dette forstår jeg, sier den sjel som har begynt å spørre etter Herren; -
den som bare var et Guds barn og var viss på det!
Og ofte heter det videre: Kunne jeg være viss på å dø salig, ville jeg gjerne dø
straks, men jeg gruer ved å tenke på, hvilken gledesløs lodd det jo må være i
livet, for den som i sannhet skal høre Herren til, bryte med verden og ”daglig
fornekte seg selv, ta korset opp og følge etter Herren.”
Og likevel – sier du videre, så sant du har begynt å søke Herren i sannhet – og
likevel, jeg vil velge å høre Herren til, hvor tungt det enn skal bli for meg
her i livet; - for det er jo dårskap å velge dette korte jordelivs forfengelige
og elendige lyst og så få usalighet etterpå, pine på legeme og sjel i all
evighet.
Nå vel, kjære venn, salig er du i ditt valg, når du bare vedblir å søke Herren i
sannhet og ikke av din salighets fiender, djevelen, verden og ditt eget kjød,
lar deg lokke til å velge om igjen, når det gjelder.
Men du tar feil, når du mener at et Guds barn bare må være et sorgens barn her
på jorden. Vi har jo allerede vist, at et Guds barn må bli salig her, salig i
bevissthet om sitt barnekår, salig i sitt samfunn med Herren og salig i håp om
herlighet hos Gud.
Derfor må dette være mulig og bli til virkelighet her i livet; - men denne
salighet her må erfares for å forstås.
Vil du derfor bli salig her og hisset, kjære venn, så la Guds Ånd få gjøre deg i
sannhet fattig, så du ser at du bare dynger synd på synd og står i en bunnløs
gjeld til Gud!
Du søker vel i begynnelsen i din egen barm etter å finne noe godt, som du kan gå
Guds nåde i møte med, eller du streber iallfall etter å ikke stå Guds Ånd og
nåde imot mer, men virkelig fornekte deg selv osv. men Guds ords sverd går deg
gjennom sjelen og dømmer over ditt hjertes tanker og råd, - du ser litt av
”fordervelsens avgrunn” i deg, - du skjønner, at ”i deg selv, det er i ditt
kjød, bor intet godt,” derav dine brutte løfter og dine store nederlag, nettopp
da du hadde de beste forsetter, - ja, du ser, at du ” ussel og ynkelig og fattig
og blind og naken.” Så synes alt Guds ord å dømme deg, og du føler ingen trøst.
Er du så salig? Akk, du føler deg så ulykkelig, så grenseløst ulykkelig; - du
hungrer etter nåde, etter rettferdighet, fred og glede, men det forekommer deg,
at Gud nok kan høre andre, men ikke deg, og du må vel jamre og gråte.
Men Herren sier at du er salig. Ja, du er å prise salig, kjære venn, om du ennå
ikke er det for din følelse. Og du har likevel allerede nå, idet Herren sørger
for å ”tale et ord i tide med en trett” – en om enn svak trøst, et om enn svakt
håp, er det enn bare som glimtvis; - når du bare ikke slipper Herren, som har
lovet å ikke slippe deg, men selv holder deg fast, så sant Han får lov, så
sørger Han for at du selv av og til får erfare litt av, at du likevel i
virkeligheten er uendelig lykkeligere nå, enn mens du vandret ubekymret på den
brede vei. – Ja, tusenfold lykkeligere, du fattige, hungrende, gråtende synder,
enn du rike, mette, leende, kanskje ellers meget skikkelige verdensbarn, som
Herren roper ve over, nettopp fordi du føler deg rik, så du ikke mangler noen
ting, mett, så du ikke har hunger og tørst etter rettferdighet, men har din
glede i dine lysters tilfredsstillelse, leende, idet du ikke kjenner bedrøvelsen
etter Gud, men anser dem for dårer, ”som plager seg selv med å tenke på sin sjel
og sukker over elendigheten her i verden.”
Du fattige eier Guds rike, du hungrige skal mettes, du gråtende skal le, og ”den
ler best som ler sist.” Du roper ikke forgjeves til den Gud som hører bønner og
har lovet å gi sin Hellige Ånd til alle som ber Ham om det, - du lytter ikke
forgjeves til det ord, ved hvilket Guds Ånd tenner Guds liv i hvert det hjerte,
som gir akt på det. Guds Ånd lærer deg i troen å skue opp til din korsfestede og
oppstandne frelser, som er såret for dine overtredelser og oppreist til din
rettferdiggjørelse; - du lærer å se hen til Ham som det Guds lam, som har båret
din som all verdens synd, - som har lidd straffen for alle dine
synder i tanker, ord og gjerninger, ja, for hele din syndige fordervelse,
- som har oppfylt alle Guds bud i ditt sted og gjort all din
dårlige sak god.
Og Guds Ånd gjør denne sannhet levende i deg og lærer deg, at ”Jesus Kristus er
i går og i dag den samme, ja til evig tid,” den samme i kjærlighet, som da Han
led korsets blodige død for dine synder, den samme i makt, som da Han oppsto med
seier over synd, død og djevel, den samme i trofasthet, som da Han tok imot deg
i den hellige dåp, og du for Hans skyld ble et Guds barn. Og når Guds Ånd setter
deg i stand til å gripe dette, da er du ”grepet av Kristus;” - du tviler ikke
mer på, at Han kan og vil frelse deg, - at Han ”ingenlunde støter deg ut,” – du
kaster deg i Hans frelserarmer og finner fred.
Ja, fred finner du, idet du får erfare at ”alle dem som tok imot Ham, dem gav
Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. De er ikke født av blod,
heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.” (Joh.
1,12-13).
Idet du frimodig tør fly inn til Sønnen, tør du i Hans navn frimodig å fly inn
til Faderen og får erfare at ”den som har Sønnen, har også Faderen.” Du tviler
ikke mer på, at ”pakten står fast på Guds side,” og at Han for Jesu Kristi blods
skyld forlater deg alle dine synder, - for Ånden selvvitner med din ånd, at du
er Guds barn.
Ja, da eier du fattige, Guds rike og vet det med visshet.
Guds barns
salighet her og hisset! 4
Av Chr. Astrup
Herre Gud, himmelske Far, gi oss din Hellige Ånd
i vår Herres Jesu navn, så vi kan kjenne salighet i ditt samfunn her og salighet
i ditt ansikts beskuelse hisset! Amen.
Les:
Luk. 6, 20 – 23
Ja, salig er du, Guds rike er ditt, Gud selv med alt hva Han er og har, og idet
du kan prise Guds kjærlighet, at Han har gjort deg til sitt barn, kan du også
sammen med andre Guds barn juble med apostelen: ”Er Gud for oss, hvem er da imot
oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle
Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?” (Rom. 8,31-32).
Du kjenner Guds kjærlighet, og ditt hjerte er salig i Hans samfunn, og du elsker
Ham igjen, om enn i stor skrøpelighet; - du kjenner Hans makt og vet, at ”Han
som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud.
Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.”
(2 Kor. 1,21-22).
Og jo mer du lærer Herren å kjenne, desto mer tiltar din salighet. Du har smakt
at Han er god, men du lengter etter å smake det enn mer, du lengter etter å
komme i alt mer inderlig samfunn med Ham, og du får i ord og nattverd, det som
din sjel begjærer, men likevel slik, at du lengter enn mer etter den fulle
salighet. Guds ord blir deg alt kjærere, din uunnværlige daglige sjeleføde, som
blir deg ”søtere enn honning;” – gjennom det vokser du i vår Herres Jesu Kristi
nåde og kjennskap, og hvilke salige stunder har du ikke under dets hørelse og
lesning!
Du merker Herrens nærhet, ditt hjerte blir brennende i deg, det strømmer over av
takk og pris for Hans ”uutsigelige nåde.”
Ja, salig er du, og så salig kan du føle deg, at det bare er din sjels begjær,
at hele verden måtte bli like så salig som du. Og hvor kan du ikke føle ditt
hjerte gjennombeve av salig fryd, når du høre om Guds rikes seire, ja, du merker
litt av gleden i himlen over, ”en synder som vender om.”
Men dette kommer av, at ”Guds kjærlighet er utøst i ditt hjerte ved Den Hellige
Ånd, som er deg gitt.” Du elsker alle mennesker, du lengter etter og ber om Guds
ånds utgytelse ”over alt kjød,” men du har av Gud lært en særegen kjærlighet til
Guds barn, som apostelen sier: ”Hver den som elsker Faderen, elsker også den som
er født av Ham.” (1 Joh. 5,1).
Jo mer du elsker Gud, desto mer elsker du brødrene, og jo saligere du er i Guds
samfunn, desto mer får du også erfare saligheten i de helliges samfunn
allerede her på jorden. Og det kan jo ikke være annerledes, venner: Kjøpt med
det samme dyrebare blod, døpt med den samme dåp, født ved den samme Ånd til
samme Faders barn, forente i Kristus som levende greiner på Ham, det sanne
vintre, forente i én tro, én kjærlighet, én kamp, én trengsel og ett håp om
herlighet hos Gud må Guds barn knyttes sammen, jo mer de vokser en guddommelig
vekst; - og jo nærmere de knyttes sammen, elsker hverandre og forstår hverandre,
desto større glede og velsignelse har de i brodersamfunnet; - men gleden som
velsignelsen er øket salighet.
Og dog, venner, hvor ufullkommen og sorgblandet er allikevel ikke Guds barns
salighet her på jorden! Du vet av egen erfaring, kjære venn, så sant Guds liv
rører seg i deg. Du vet, du har kamp, ikke bare med kjød og blod, men mot
djevelen og hele hans hær, og du måtte fortvile og bukke under, dersom du ikke
kunne kjempe i Hans navn og i Hans kraft som er sterkere enn den sterke djevel
og har overvunnet ham. Du har stadig sorg over synden i deg, som truer med atter
å gjøre skilsmisse mellom Gud og deg, og som vil røve din fred og glede, så
snart du ikke står på din post. Du har sorg over synden omkring deg, sorg over
den verden som ligger i det onde, - aller mest over dem av dine jordiske kjære
som vandrer på fortapelsens vei, og sorg, bitter sorg, over falske brødre og fra
falne kristne.
Og foruten alle andre sorger og smerter, anfektelser og bitre skuffelser, - hvor
tungt å bli hatet, spottet, forfulgt og bakvasket!
Og likevel sier Herren i vår tekst: ”Salige er dere når menneskene hater dere,
og når de støter dere ut, spotter dere og kaster deres navn fra seg som noe ondt
for Menneskesønnens skyld. Gled dere på den dagen og spring av fryd! For se,
stor er den lønn dere har i himmelen.”
Ja, kjære venner, la oss bare se til, at vi ved Guds nåde kan ”bli aktet verdige
til å bli vanæret,” ikke for våre synders skyld, - det er sårt og bittert og
ydmykende -, men ”for Navnets skyld.” ”Ap.gj. 5,41); - det bringer salig fryd
allerede her ved Åndens vitnesbyrd om, at Herren vedkjenner seg oss og vår
gjerning og vil la oss få lov til å ”lide med Ham, for at vi også skal
herliggjøres med Ham.” (Rom. 8,17), eller som det heter i 1 Pet. 4, 13-14: ”I
samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere
også kan juble i glede når Hans herlighet blir åpenbart. Om dere blir spottet
for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd
hviler over dere.”
La oss vokte oss, venner, at vi ikke forspiller en så stor nådelønn! La oss
vokte oss for den bløtaktige kristendom, som bare vil nyte, ikke lide! ”Vi må gå
inn i Guds rike gjennom mange trengsler.” (Ap.gj. 14,22), og ve oss, dersom vi
unndrar oss Kristi bekjennelse og korsets forsmedelse! Det er bare de som holder
ut inntil enden, som blir frelst.
Men hvilken salighet i evigheten for dem som blir i Kristi kjærlighet og gjerne
bærer forsmedelse for Hans skyld! Vi kan ikke beskrive ”det som intet øye har
sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte.” (1 Kor.
2,9).
Men det vet vi, at jo mer vi blir prøvd og lutret ved trengslene, med desto
større lengsel vender vi blikket oppad mot den kommende herlighet. Ja, Guds
barns salighet her nede samler seg så å si i håpet om herlighet hos Gud; - all
salighet i vissheten om barnekåret, i samfunnet med Herren og Hans venner,
bringer oss en, om enn dunkel anelse om beskaffenheten av den kommende
herlighet, ja, er i virkeligheten en forsmak på det; - vi kjenner i oss ”den
kommende verdens krefter,” og idet ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved
Den Hellige Ånd, som er oss gitt,” har vi i troen og håpet en salig forvissning
om, at ”når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også vi åpenbares med Ham i
herlighet.” (Kol. 3,4).
Derfor er vi også nettopp under trengslene, ”som sørgende, men alltid glade,” (2
Kor. 6,10) idet vi vet, at ”den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne
mot den herlighet som skal åpenbares på oss.” (Rom. 8,18). Ja, ”herlighets krone
er verd all vår flid, Verd all vår bønn og vår lengsel; - Ingen angrer seg, som
er vel kommet dit, Kronen fortjener vår trengsel.”
Å, tenk å komme hjem, venner, til Faderhuset med de mange rom, hvor den Herre
Jesus har beredt plass også for oss! Tenk å være fullkommen rene og friske og
glade og gode! Tenk, å ikke behøve å frykte for noe tilbakefall mer, nei, enn
ikke for en syndig tanke! Tenk å se Herren som Han er, ja, tenk å dele Hans
herlighet, like Ham til kropp og sjel!
Hva her vi
i dunkelhet ser,
Det stråler i herlighet der;
I kjærlighetens veier
Vi salighet eier:
Vi skuer vår Gud, som Han er.