Tilbake

Om rettferdiggjørelsen
Av Harald Arnesen

Les: Rom. 3, 21 – 26

Nåde og fred fra Gud vår Far og vår Herre Jesus Kristus!
Fra hvert menneskehjertes dyp lyder det ubønnhørlig: ”Vi alle dør og deretter dom.” Røsten kan trenges tilbake, men spørsmålet om, hvordan det skal gå oss i dommen, lar seg ikke avvise. Får det ikke sin løsning, kommer det opp igjen med stigende redsel, om ikke før så i vår siste stund. Vi har nemlig alle dypt i vår barm samvittigheten, som alltid på ny stiller oss ansikt til ansikt med Guds rettferdige dom og som i evighet vil gjøre oss ulykkelige, om ikke dette spørsmål får sin tilfredsstillende besvarelse.
Lykkelig derfor den som her i nådens tid har lært den sanne rettferdighets vei! Bare en slik en har sann fred og sann glede. Og når kristendommen alene kan skjenke oss disse ting, kommer det av, at Gud i Kristus gir oss en fullkommen rettferdighet. Denne har Han klart åpenbart oss i sitt Ord, navnlig i Paulus’ brev til romerne og galaterne, og vår tekst er ett av hovedstedene.
La oss da i dens lys betrakte en synders rettferdiggjørelse for Gud. Herren veilede ved sin Ånd våre hjerter til sannhetens erkjennelse og lydighet!

Hvordan skal jeg som en synder, kunne bli rettferdig for Gud?
Det er menneskeslektens store livsspørsmål etter syndefallet. Hvilket tankearbeid og hvilke overordentlige kraftanstrengelser har ikke dens beste menn utfoldet for å klare dette! Men hele hedenskapets levnetsløp med alle dets ofringer, botsøvelser og bønner er ikke annet enn fruktesløse forsøk på å gjøre god igjen den menneskelige urettferdighet og sone Guds vrede over synden. Og stort bedre gikk det ikke jødene i det store og hele. Den onde samvittighet ble ikke renset. Guds hellige og rettferdige lov sto ennå med sine krav uoppfylte og annerledes kunne det ikke gå, så lenge jødenes rettferdighets vei var vesentlig den samme som hedningenes, nemlig den naturlige selvforbedrings vei.
Men det er nettopp den samme fortvilede vei, som ennå den dag i dag betredes av alle naturlige mennesker, som ennå ikke riktig har prøvd sine krefter i Guds ords lys. De håper alltid å skulle nå frem til rettferdighet for Gud ved å bli alvorligere og anstrenge seg mer, men kjenner ikke sitt bedragerske og forfengelige hjerte; - de kjenner heller ikke Gud og Hans lovs fullkommenhet, idet de dysser sin sjel i søvn med den tanke, at Gud ikke tar det så nøye, når de gjør det så godt de kan, som de gjerne sier.
Ja, hvis de ikke lot det bli med snakk, men for alvor tok fatt på kampen med sitt eget kjød og blod, skulle de snart komme dypere i tingen. De skulle da erfare, at de ikke bare er skrøpelige og mangler rettferdighetens frukter, men at deres hjerte er fullt av urettferdighet og mangler det aller første loven krever, nemlig kjærlighet til Gud. De skulle få føle sin grunnfordervelse, men dermed også sitt hjertes ulegelighet og hjelpeløshet.
Nei, den fullkomne rettferdighet, som alene består for Gud, oppnår en synder aldri ved selvarbeid; - dertil mangler han både evne og vilje; - derved oppretter han bare en egenrettferdighet, en rettferdighet i egne øyne, som er en vederstyggelighet for Gud. Vi får da sanne Guds ords knusende dom over alle disse menneskelige forsøk: ”Både jøder og grekere er alle under synd; - Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste” (Rom. 3,9ff.).
Var det derfor ingen annen rettferdighet enn den som kunne frembringes av vårt syndige kjød og blod, så måtte vi alle fortvile. Men lovet være Gud, det er en annen rettferdighet å få; - det er Kristi evangeliums salige innhold. ”Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror” (Rom. 3,21-22).
Om denne Guds rettferdighet sier Luther, at den så lenge var en mørk tale for ham, som fylte hans hjerte med skrekk og dom. Likevel, nettopp som han fortvilte over sitt eget hjertes uforbederlighet, begynte Kristi kors’ lys med syndenes forlatelse av nåde å demre for hans sjel og han fikk nytt lys også over Guds ord, og så ble snart også dette Paulus’ ord ett av de kjæreste i hele Bibelen for ham. Det gikk nemlig opp for ham, at apostelen stiller denne Guds rettferdighet i motsetning til all menneskenes egen rettferdighet, eget arbeid, lovens gjerninger. Den er meget mer en fremmed rettferdighet, som er åpenbart av himmelen og gis syndere som en ren nådegave.
Kristi rettferdighet menes det altså med denne åpenbarte Guds rettferdighet, og den kalles så, fordi den er frembrakt av Guds egen Sønn og den består for Gud, ja er overflødig, og derfor gis den til alle og over alle som tror.

”Ham stilte Gud til skue i Hans blod som en nådestol ved troen” (Rom 3, 25).
Nådestolen kaltes hos jødene lokket på paktens ark, som sto i det aller helligste i vitnesbyrdets telt; - den var deres innerste helligdom. Nede i den lå lovens to tavler, og på den store forsoningsdag stenket ypperstepresten blod på dette lokk til en soning for sine og folkets synder.
Slik ville Gud holde bevisstheten om, at uten blods utgytelse skjer ikke forlatelse, levende hos sitt folk. Dog kunne ikke blodet av kalver eller bukker sone for et folks synder eller rense fra en ond samvittighet; - men det fikk alt sin kraft alene fra Kristus og Hans forsoningsblod. Han er den sanne nådestol, som forklares nærmere i brevet til hebreerne (kap. 9).
Ham har Gud fremstilt som sådan for alle mennesker, som Herren selv sier: ”Likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv” (Joh. 3,14-15).
I tidens fylde, utsendte nemlig Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår (Gal. 4,4-5), og Han ga sitt liv til en løsepenge for våre synder, ja som et sonoffer for all verdens synd. Men hvordan? Jo, Han som er Guds enbårne Sønn, er blitt vår bror, Han som er den rene og fullkomne er blitt et ledd på den falne menneskeslekt, lik oss i alle ting, dog uten synd; - Han som er lovens Herre, er blitt dens tjener og tok på seg vår slekts skyld og forpliktelser, Han fullførte all rettferdighet, ja lot våres alles misgjerninger møte seg og ble lydig inntil døden, ja korsets død.
Slik vant Han som representant Guds velbehag i og over menneskeslekten igjen, opprettet en fullkommen rettferdighet, på samme tid menneskelig og guddommelig. Men med denne rettferdighet og dette sitt forsoningsblod er Han gått inn i den himmelske helligdom som vår trofaste yppersteprest, gjør der sin fortjeneste gjeldende til beste for oss, ber for oss; - for Han er oppreist til vår rettferdiggjørelse! (Rom. 4,25).

I Jesus Kristus, der Han sitter ved Faderens høyre, har menneskeslekten nådd sin krone, sin herlighet og fullendelse.
Han er derfor den annen Adam, i hvem uforgjengelighet er innpodet i vår falne natur igjen, slik at likesom alle dør i Adam, skal alle levendegjøres i Kristus (1 Kor. 15). Og likesom én manns (Adams) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns Jesu Kristi) rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker (Rom. 5,18).
Å dyp av Guds barmhjertighet og rikdom! Hans tanker og veier er høyere enn våre tanker og veier. Lovet være Gud, vår frelser lever!

Du ser altså, kjære venn, at ingen synder behøver å fortvile om sin rettferdiggjørelse, om den enn skjer på en ganske annen måte enn den menneskelige fornuft har tenkt seg den; - Gud kan og Gud vil rettferdiggjøre syndere, som kommer til Ham og får del i Kristi rettferdighet.
Ja, sier du, men hvordan kan Hans rettferdighet bli min? Det er vel ikke slik å forstå, at fordi Kristus har gjenløst all verden, så er nå også all verden rettferdiggjort uten forskjell og uten betingelse? Bedrar jeg meg ikke da høylig ved å tilegne meg Kristi rettferdighet, som om den var min? Eller hvordan skal jeg få det rette samfunn med Kristus?
Vi vil her svare, at det er ganske riktig, at den rettferdighet som Kristus vant ved gjenløsningen, tilhører nærmest bare Ham selv, men likeså visst er det, at Guds Sønn ikke vant den for sin egen skyld, men for å gi den til hver enkelt synder, som vil motta den, og det er nettopp dette Han gjør ved rettferdiggjørelsen.
Når da en synder vil omvende seg og avføre seg sin egen rettferdighet, er Herren rede til å meddele sin rettferdighet; - men likesom hele frelsen skjer av nåde, uten noen vår fortjeneste, slik også denne iføring av Kristi rettferdighet. ”De blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus” (Rom. 3,24).
Spør vi nå nærmere, hvordan en synder blir rettferdig for Gud, vil vi helst svare med vår barnelærdoms ord, at det skjer ved det, at Gud av nåde tilregner en botferdig og troende synder Kristi rettferdighet, frikjenner ham fra synden og dens straff og anser ham i Kristus, som om han aldri hadde syndet.
I dette innholdsrike og med Guds ord så vel stemmende svar, er flere viktige ting å merke. For det første holdes det klart frem, at den Guds rettferdighet som Paulus taler om, har en ganske annen kilde å øse av enn våre skrøpelige krefter, nemlig Guds evig rike og frie nåde mot alle syndere. Denne har da også i Kristus og Hans fullbrakte gjenløsningsverk brakt frem en ganske annen grunnvoll å bygge på enn vårt hjertes skrøpelige og uferdige forbedring. Det er nettopp Kristi fortjeneste synderen gjøres delaktig i ved rettferdiggjørelsen; - her gjenfinner vi derfor også Hans gjenløsnings to hovedsider: Har Kristus båret vår synd og lidd vår straff, så kan Han også meddele syndenes forlatelse, og Har Han fullført all rettferdighet for oss, så kan vi for Hans skyld få barnekår hos Gud.
I rettferdiggjørelsen gjør da synderen, for å bruke Luthers ord, et salig bytte med Kristus: Har Kristus ved sin gjenløsning tatt på seg vår synd og urettferdighet, så vil Han nå i sin opphøyelse overføre sin rettferdiggjørelse og sin fyllestgjørelse på oss. Her er da nettopp det, en synder som kjenner sin egen urettferdighet, trenger til for å bli fullt frigjort fra lovens forbannelse og trelldom og få en god samvittighets fred, og han kan juble med David: ”Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd!” (Slm. 32,1-2).

Selv om rettferdiggjørelsen således på hvert punkt støtter seg til Kristi gjenløsning, må disse to ting likevel ikke blandes sammen; - for et er det, at en evig og fullkommen grunnvoll er lagt, et annet er det å som levende steiner bli oppbygget på den. Et er det, at en ny og levende vei til helligdommen er banet, et annet å betrede og vandre på den.
Den lettsindige synder har så lett for å slå seg til ro med den tanke, at når Kristus har sonet for all verdens synd, så er det ikke lenger fare for noen, og mangt et bløtt, naturlig hjerte kan bli rørt og smelte hen i søte drømmerier over all denne kjærlighet, men dermed er ikke hjertet rettferdiggjort; - det skal vokte seg for å ta nåden forfengelig, å synde på nåden! Og den våkne og sannhetssøkende sjel, som mest av alt frykter for å bedra seg selv, legger samvittighetsfullt merke til, at rettferdiggjørelsen er knyttet til en bestemt betingelse, nemlig troen. Skal Kristi rettferdighet bli hans eiendom, så må den bli en troens rettferdighet for ham. Det er den rettferdige av troen, som skal leve.
Dette er den oppriktige for Gud så langt fra å glemme, at denne betingelse, - når han ikke riktig kjenner den Guds rettferdighet, - truer med å bli en uoverstigelig mur for ham, som skiller ham fra Guds nåde i Kristus. Han vet og føler jo så klart, at det som skal bestå for Gud i dommen, må være fullkomment og rent. Og når han nå alvorlig prøver sitt indre, sin tro, sin syndserkjennelse, sin bedrøvelse og lengsel, så finner han ikke noe der som det burde være, ikke noe å forlate seg på; - tvert om det faller alt fra hverandre der inne, han føler seg lenger borte fra Gud enn noensinne, han kan ikke gripe troens skjold, og han holder igjen på å fortvile over sin urenhet og hjelpeløshet.
Men på denne måte misforstår han troens rettferdighet og holder på å omgjøre den til en ny egenrettferdighet, en rettferdighet ved egne krefter; - troen skal nemlig ikke være rettferdiggjørelsens grunnvoll, noe du skal bygge eller forlate deg på, - men bare dens betingelse. Og til det behøver den ikke i og for seg å ha noen kraft, noen fortjeneste, enn si fullkommenhet, bare at den er til stede i ånd og sannhet, om enn i dens aller første spire. Den rettferdiggjørende kraft går alene ut fra Guds nåde i Kristus, men troen er nødvendig bare som den tomme og i seg selv hjelpeløse hånd, som av hjertet mottar Kristi frelse.

Det blir da nødvendig å undersøke nøyere, hvordan Skriften skildrer denne frelsende tro. Når Herren legte sykdommer eller forlot synder, var betingelsen alltid tro. Hos enkelte f.eks. den blodsottige kvinne, var den meget uklar og uren, hos andre som den kanaaneiske kvinne og høvedsmannen, roste Herren deres tros storhet og renhet, men alltid viste den seg som et botferdig hjertes tilflukt til Herren og Hans ord som eneste hjelp i nøden. Det er aldri tale om bestemt mål av syndserkjennelse eller av syndenød, ikke om deres bønners inderlighet, om gudfryktighets øvelser eller andre gjerninger, men det heter bare: ”Vil du, så bli ren! Din tro har frelst deg!”
Og når Herren sier dette til de elendige og sønderknuste, er det nettopp for å lære dem, at den frelsende kraft går ut fra Ham og Hans ord; - dette skule de bare av hjertet motta.
Slik gikk det også tolleren. I hjertelig bedrøvelse over sin synd og sin hjelpeløshet utbryter han: ”Gud vær meg arme synder nådig!” Og skjønt det ikke står et ord om, at han kjente noen forandring av sitt hjerte eller med det samme fikk noen besegling av sin nådestand, tilføyes det, at han gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor fariseeren, som bygde så trygt på sitt eget hjertes fortreffelighet for Gud.
Men utførlig har nå Herren i lignelsen om den forlorne sønn vist oss, hvordan Han omgås botferdige syndere, som omvender seg til Ham. Her ser vi, hvordan Faderen ikke spør etter noen verdighet, - den forlorne sønn fortjente jo ikke annet enn bortstøtelse fra den far og det hjem, han hadde forlatt, - bare at han ville komme.
Det var på den ene side hans bitre erfaringer i livet utenfor farshuset og på den annen side minnene om farshusets fred og velsignelse som brakte ham på omvendelsens vei og til å gjennomføre den salige beslutning: ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn” (Luk. 15,18-19a).
Og han ble ikke bortvist for sine urene klærs skyld, men erfarte nåde over nåde. Faren hadde ventet så lenge på ham, nå ilte han ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham. Han forlot ham ikke bare hans synder, men iførte ham en ny kledning og gjorde ham igjen til sønn i huset med barnekår og barnerett.
Nettopp slik gjør Gud den dag i dag med hver synder som av hjertet omvender seg til Ham og tar all sin tilflukt til Hans nåde i Kristus.
Men av dette ser vi også klart, at den tro som går forut for rettferdiggjørelsen, ikke er den utviklede, sterke tro, som har erfart Guds barmhjertighet, - denne tro kommer meget mer baketter som dens nærmeste virkning i hjertet. Nei, den tro som er betingelsen for rettferdiggjørelsen, er troen i dens aller første begynnelse, slik som den spirer frem av en sann omvendelse til Herren og ytrer seg i åndelig fattigdom, i bortvending fra synden og søken etter farshuset, en inderlig lengsel etter nåden i Kristus.
Forresten er den i seg selv en avmektig og udugelig, klagende og klynkende ting, en rykende tande, et sønderknust og knekket rør, som ikke av seg selv kan frembringe et nytt liv i sann rettferdighet og hellighet ennå. Likevel er den svært kostelig for Gud, Han har ventet på den, og Han har fremkalt den gjennom sin Ånd gjennom Hans dragende kall til omvendelse. Om dette sinnelag, som har sitt salighetshåp grunnet dypt i Jesu vunder, sier Herren: ”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. - Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.” (Mt. 5,3 og 6).

Så skal det altså stå fast og klart, at den botferdige sjel rettferdiggjøres av idel Guds nåde for Kristi skyld ved troen uten lovens gjerninger eller, det som er det samme, ved troen alene: ”Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet” (Gal. 3,6).
Av dette ser vi, at troen i seg selv ikke har noen rett eller fortjeneste; - men den troende tilregnes Kristi fortjeneste, han frikjennes fra synden og dens straff og ansees i Kristus som om han aldri hadde syndet. Og som det gikk de troendes far, slik går det ennå troens barn. Gud har nemlig opprettet et forlikelsens embete i verden med denne Åndens forkynnelse: ”Gud er i Kristus forlikt med verden, la dere forlike med Gud!” (2 Kor. 5).
Og hvor fiendskapet viker og synderen vender seg bedende og lengtende til Guds Faderhjerte midt i sin urenhet, sin nakenhet, når han er avkledd sin egen rettferdighet, der bøyer Guds Ånd seg trøstende ned over ham: ”dine synder er deg forlatt for Kristi skyld, det skal ikke kommes i hu til evig tid; - de er sonet, Kristus din frelser lever, motta i troen Hans fortjeneste, Hans rettferdighet og du skal leve!”
Rettferdiggjørelsen består således slett ikke i en forandring, som litt etter litt, mer og mer foregår i menneskets indre, men er en frikjennende dommerhandling, som Gud foretar med og over synderen, så snart han ser troens første gnist, den åndelige fattigdom, en dommerhandling som med en gang i Jesu Kristi navn gir frihet og fengslets opplatelse for den under lovens forbannelse og trelldom sukkende synder.
Men er det Kristi rettferdighet den nakne synder overkledes med, da har han en fullkommen, usmittet og usmittelig rettferdighet, en fullkommen og evig syndsforlatelse, en helvevd og uplettet bryllupskledning som åpner himmelen for ham av nåde.
Slik forstår vi de kjente ord: ”Hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet.” Her har vi vår tapte barnerett igjen, her kommer vi igjen inn i faderhuset, hvor det er idel fred og glede; - for rettferdiggjorte av troen har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus (Rom. 5,1).

Det hørte med til Luthers store dagsverk å vitne for Guds menighet om rettferdiggjørelsen av troen, til det var han særlig oppdratt og hangjorde det med en klarhet som ikke var kjent i kirken siden apostlenes dager.
Hvor dette stykke læres purt og rent og det leves etter det, sier han, der fremkommer et sant og sunt kristenliv av seg selv, som gode frukter av det gode tre; - i motsatt fall blir det ikke noe rettskaffent liv i Gud.
Belært av dyrekjøpt erfaring om det fordervelige i sjelens pinlige uvisshet om frelsen og i å søke falske støttepunkter for sin tro er han svært nidkjær for frelsen av idel nåde, at Herren ikke skal miste noe av sin frelseslære. Ettertrykkelig vitner han, at Gud er enerådende i rettferdiggjørelsen og handler med oss i barmhjertighet og rettferdighet på samme tid; - for Gud er trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene (1 Joh. 1,7). Og så langt fra, at den foregår gjennom en trinnvis forandring i våre hjerter, så den er avhengig av hva vårt hjerte sier, vitner han, at den som en dommerhandling av Gud heller kan sies å foregå i himmelen over det botferdige, men i seg selv fortapte og fordømte hjerte, - og av den grunn sier vi som Paulus: skal tro på Ham, som rettferdiggjør den ugudelige (Rom. 4,5).
Ved rettferdiggjørelsen får vi full frihet fra loven, ikke bare fra dens forbannelse, men også fra dens trelldom. Til rettferdighet for syndere duger loven intet, den slår bare synderen i hjel. Det skal derfor ikke tales om gjerninger her, ikke én eneste en, eller har vi ikke noe med nåden å gjøre. Her gjelder kun Kristus og Hans gjerning for oss, men så må vi også ha den hel. Vi kan ikke ha nok med Hans lidelse og død for oss, men må også ha Hans lydighet, Hans lovoppfyllelse, Hans rettferdighet; - for i rettferdiggjørelsen vil Herren gi oss to ting, både syndenes forlatelse og barnekår hos Gud. Så skal vår rettferdiggjørelse ikke være en skrøpelig og uviss sak, men vi skal Kristi frelsesverk til ære være visse på dens fullkommenhet for Gud, sikre på det, som på at Kristus er knust for våre misgjerninger og oppreist til vår rettferdiggjørelse. For Herren har innstiftet og opprettholdt forlikelsens ord i sin menighet, og Herren er det sanndru vitne som ikke kan lyve eller skuffe.
Ordet om syndenes forlatelse lyder jo til oss i vår dåp, det lyder uavlatelig i Ordet, og vi mottar Herrens eget legeme og blod til et pant på våre synders forlatelse; - så blir vi podet inn i Ham som greinen i vinstokken, så vi øser all vår rettferdighet, liv og salighet av Ham. Ja, sier Luther, det er først troen på denne artikkel om syndenes forlatelse som gjør oss til kristne.

Å, hvilken nåde og ære Gud da har vist oss syndere, større enn vi selv kunne akte oss verdige til! Han gir oss sin rike nåde i Kristus av idel nåde, Så kom som du er til Kristus, slik at Han kan rettferdiggjøre deg, rense og frelse deg!
Men det må merkes, at dette ord ikke kan forstås eller etterkommes av den ubotferdige synder, som ennå lever i sin synd; - han er jo ennå blind og vet ikke, hvordan han er eller ser ut i Guds øyne, hans hjerte er ennå bundet til verden, og han vil ikke la seg rense. Nei, dette gjelder den botferdige sjel, som Herrens Ånd har overbevist om synd, så han føler med smerte, hvordan han er; - han skal komme og motta Kristi rettferdighet.
Og som Gud fordum sendte Natan til den bedrøvede David med ordet om nåde og rettferdiggjørelse, slik gjør Han ennå med oss i sin menighet. ”Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner” (Rom. 10,6-8).
Slik taler den rettferdighet som er av troen. Likevel, så stor er til visse denne nådens forkynnelse, at Guds Ånd må bane den inngang i våre hjerter, og det kan hende med mang en som med David, at det varer en tid, før han riktig kan tilegne seg det store rettferdiggjørelsens ord.  Men når hjertets ulegelighet kjennes smertelig og nøden blir størst, da blir Kristi blods rensende kraft uunnværlig for oss som den eneste redning; - Kristi kors og den der fullbrakte frelse blir alt mer klar og lysende, inntil hjertet våger det dristige sprang å sette all sin lit alene til den forløsning som er i Kristus Jesus.
Da brister forhenget for vårt hjerte, vi blir fra samme stund visse på vår nådestand og kan løftes opp til slik frimodighet, at vi skal utbryte med apostelen: ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss!” (Rom. 8,33-34).
”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, - som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden!” (Rom. 8,1 og 4).
Nå, når Kristus med sin rettferdighet er kommet inn i hjertet, da og først da kan det, men må det også bli et nytt, et kristent liv med vandring i ny lydighet, i takknemlig kjærlighet.
Hvor Kristi Ånd får feste bolig med sitt vitnesbyrd, der driver Han ut alle onde ånder og fornyer gudsbildet i oss; - men Han gjør dette slik, at Han poder oss inn i Kristus,, så vi suger alt vårt liv av Ham. Kristenlivet er jo ikke bare et liv av Kristus, men også i Kristus, så det blir et gjenskinn av Hans rettferdighet, kjærlighet, fred og glede.

Når Kristus kommer, - kjært å sige,
Der blir et ganske annet liv,
Et sant og elskelig Guds rike
Hos små og store, mann og viv.
Og kjærlighet og himlens håp
Alt ved Guds Ånd og ord og dåp.

Troens rettferdighet står altså i den inderligste forbindelse med livets rettferdighet, som den levende grein med blader, blomster og frukter; - på det skal det vise seg, hvor vidt troen er levende og troens rettferdighet for Gud er sann, om den bærer frukt i et gudfryktig og rettferdig liv.
På denne livets rettferdighet legger apostelen Jakob i sitt brev slik vekt, at han ved første øyekast synes å fornekte Skriftens øvrige lære om rettferdiggjørelse av nåde uten lovens gjerninger (Jak. 2,14ff). Men dette er bare tilsynelatende. Saken er, at Jakob vitner mot lettsindige mennesker, som tok nåden forfengelig og sa, at de hadde troen, til tross for at de levde et ugudelig liv.
Mot denne munntro som bare var en såkalt og ingen virkelig eller sann tro, vitner han: ”Mon en slik tro kan frelse? - Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger!
Det er altså denne troens bevisning i livet eller livets rettferdighet, han nærmest taler om, og krever at gode gjerninger nødvendigvis må flyte av den sanne, levende tro, og nettopp det samme innprenter også Paulus mange steder, når han sier, at troen er virksom i kjærlighet.
For øvrig vil Jakob like lite som Paulus erkjenne den døde tro for noen virkelig tro, men han bruker bare ordet etter motstandernes vis om deres egne tomme innbilning, for å vise dem, at denne ikke kan være nok; - men setter sin tro uttrykkelig i motsetning til deres.
Jakobs fulle mening og dermed også hans overensstemmelse med Paulus går imidlertid klarest frem av, at han likesom Paulus betrakter Skriftens ord om Abraham, som et hovedsted om rettferdiggjørelsen (1 Mos. 15,6) ”Abram trodde på Herren, og Han regnet ham det til rettferdighet.”
Men at denne tro var inderlig forbundet med hjertets lydighet mot Gud og var en levende tro, det viste han tydelig i sitt senere liv, men aldri klarere enn da han ofret sitt kjæreste, sin eneste sønn. Da, sier Jakob, ble han rettferdiggjort ved sine gjerninger, d.e., da kom det for dagen, hvordan troens rettferdighet var blitt en livets rettferdighet i ham, og at hans tro var av en ganske annen art enn de forfengelige menneskers tomme innbilning.
- Men for Gud var han for lengst rettferdiggjort ved troen alene, det ble regnet ham til rettferdighet, likesom hine ord ble uttalt over ham, lenge før Isak ble født. Etter alt Guds ords lære er således Kristus først blitt oss visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning (1 Kor. 1,30). Men hvor nøye forbundet troens og livets rettferdighet er, så må de likevel aldri blandes sammen, ellers forderves de lett begge.
Troens rettferdighet er den tilregnede Kristi rettferdighet, fullkommen, usmittet og usmittelig som Kristi egen rettferdighet, det er den Guds rettferdighet som er åpenbart uten loven (Rom. 3,21). Lovens rettferdighet er den tilegnede rettferdighet og som all vår tilegnelse ufullkommen, skrøpelig og uferdig, så lenge vi er her i verden.
Ved troens rettferdighet spørres det ikke om troens styrke, bare at den er sann og oppriktig, - så regnes den til rettferdighet; - men livets rettferdighet er helt avhengig av troens renhet, kraft og fylde, den har sin fødsel, vekst og utvikling i våre hjerter, den følger med troen som datteren med moren.
Men troen skal snart merke, at den kristne ikke er bare ånd, men også har et kjød, som strider mot Ånden, merke at det er forskjell på å ville og å utrette, ja, at han ikke kan gjøre én eneste fullkomment god gjerning som kan bestå for Gud. Han finner da den lov i sine lemmer, at når han vil gjøre det gode, så ligger det onde for hånden (Rom.7,21).
Skal han da ikke miste sin frimodighet, så må han alltid falle tilbake på troens rettferdighet; - i den har han ikke bare all sin trøst, men den er hans livs rot, som han henter all sin kraft fra, og så iler han mot målet og bekjenner: ”Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus” (Fil. 3,12).
- Han vet, at han er frelst fra lovens forbannelse til lovens lydighet, at han skal tjene Gud rettferdig, uskyldig og salig, og vandrer i frykt for sitt eget bedragerske hjerte, som, når det ikke våker og ber, kan miste troen og dermed også rettferdiggjørelsens nådegave. Hos Gud er forlatelse, for at Han må fryktes, sier Skriften. Og om et Guds barn blir aldri så gammel i verden og var en støtte i Guds menighet, ja, riktig en dyrebar og skinnende perle i brødrenes og all verdens øyne, får bare Guds Ånd fortsette sin gjerning i ham, så er likevel Kristi rettferdighet all den ære og herlighet han vet, og han begjærer bare å frelses av nåde som røveren på korset.

Å, Herre vår Gud, vi priser deg, at du i din Sønn har åpenbart en barmhjertighetens og rettferdighetens kilde! Lær oss ved din Ånd å skue inn i frihetens fullkomne lov og bli ved med det, så vi ikke må være glemsomme hørere, men Ordets gjørere. Hjelp oss å komme til Kristus og tro på Ham og så vandre i et nytt liv i takknemlig kjærlighet, i rettferdighet og hellighet for deg alle vårt livs dager. Amen, i Hans navn.

Hva er det så jeg mangler?
Av Harald Arnesen

Les: Mrk. 10, 17 – 27

”Si meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven?” (Gal 4, 21).
Dette spørsmål rettet apostelen Paulus til de galatiske kristne, som, skjønt de så titt og ofte hadde hørt loven bli lest og innprentet, likevel røpet en så stor mangel på kjennskap med dens sanne innhold og virkelige mening, at det syntes som om de aldri hadde hørt den.

Slik var det også med denne unge mann, som falt på sine kne for Herren og ba Ham om å si ham, hva han skulle gjøre, for at han kunne arve evig liv: - til tross for at han var en synagogeforstander og hørte Moses hver sabbat i synagogen, så hadde han likevel vært så tunghørt, at han i god tro kunne forsikre, at alt det som budene krever, det hadde han holdt fra ungdommen av.
Hadde han enn kjennskap til lovens bokstav og hadde etterkommet den, så hadde han likevel, - for å bruke Paulus’ ord, - hittil levd ”uten lov” (Rom. 7,9).

Og slik er det den dag i dag med mangfoldige som bærer Kristi navn. De har loven og hører ikke loven, de vil være under loven og kjenner ikke loven. De er ingenlunde uten all sans for sin salighetssak. Mange kan endatil være ivrige i sin gudsdyrkelse; - men de vil bli frelst på sitt vis, følge sitt eget tykke om loven, fortrøste seg på, at de streber og strider og lider, bygge sitt livshåp på sitt gode hjerte og sin gode vilje og sin gode mening og sitt gode forsett, sine fromme rørelser og andaktsøvelser, sin pliktroskap, sin selvbeherskelse og sin strenge avholdenhet, sin hjelpsomhet og sin gavmildhet; - kort sagt, så har de, fraregnet menneskelig skrøpelighet, i det store og hele, holdt budene, mener de, og regner derfor også med å få gå inn til livet
Så mange som gir seg hen til dette falske håp og sikre og trygge lever og dør i dette sinnelag, om dem sier Herren: ”Mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn (i himlenes rike) og ikke være i stand til det” (Luk. 13,24).
Likevel, det er også dem blant disse mange, som det ofte rører seg en indre uro hos, en utilfredsstilt lengsel, et salighetssavn.
Det var visselig tilfellet med den unge mann i vår tekst. Han hadde ellers aldri vendt seg til Jesus om råd i sin salighetssak.

Og det går så vel gjennom hans spørsmål som gjennom hans svar en åpenhjertighet, en slik grad av oppriktighet, at selv da han hadde avlagt hin bekjennelse, som på det klareste vitnet om, at han var likeså fremmed for seg selv som for loven, fortelles det oss, at han, hjertekjenneren, ”så på ham og fikk ham kjær,” dros med kjærlighetens vidunderlige, uimotståelige makt til ham. Derfor tar Han seg også omhyggelig av dem.
Forgjeves hadde Han søkt å formidle ham overbevisningen om, at ikke noe menneske ad gjerningenes vei kan nå den evige salighet, fordi ingen er god, uten én, nemlig Gud; - siden synden er kommet inn i verden, er ingen, født av en kvinne, fra grunnen av god, ingen som han skulle være og ingen rettferdig, ingen som han burde være, - det er enn ikke én, - og derfor formår heller ikke noe menneske, som det er av naturen, å gjøre det som i sannhet er godt i Guds øyne; - Moses’ dekke lå like tett over hans ansikt.
Forgjeves hadde Han foreholdt ham de enkelte bud, idet Han ville gi ham å forstå, at det var den fullkomne overensstemmelse med Guds hellige lov, som førte til livet, ja var livet selv.
I egenrettferdighetens selvforblindelse mente han seg ustraffelig etter lovens rettferdighet, men hadde ikke desto mindre ingen fred, følte at det manglet ham noe, for at han kunne si at han eide den, uten likevel å skjønne, hva dette var, - og derfor, som Matteus forteller, spurte han også Herren: ”Hva er det så jeg mangler?”

Da tolker Mesteren lovens sanne, åndelige betydning for ham, - men ikke bare begrepsmessig og i ubestemt alminnelighet, for da ville Han bare ha opplyst hans forstand; - men Han gjør det i den form og på den måte, at Han blottlegger hans hjertes grunn og der lar ham se den lenke, som han ligger fengslet til denne verden i, den avgud som eier hans hjertes kjærlighet.
Han opplot hans øre, så han ”hørte” loven.

”Én ting mangler du,” sier Herren.
Ja, det mangler ham én ting, og i og med denne ting, mangler det ham alt; - for denne ene ting var selve lovens ånd, den kjærlighet som alene er lovens fylde, som den er summen av budene.
Og at han ennå var i den tilstand, i hvilken han verken hadde holdt eller kunne holde budene, at han var uten kjærlighet, som jo villig ofrer seg selv og alt, det den elskede krever, det ville Han bringe ham til riktig håndgripelig erkjennelse av.

Den unge mann hadde bedt Jesus anvise seg en eller annen gjerning å utføre, som kunne sikre ham det evige livs arv. Derfor holder også Jesus ham innenfor gjerningenes område; - Han sa ikke: ”- bare tro, kom som du er; - nei han skulle bringe avguden til offer, ”selge det han eide og gi det til de fattige,” og når han slik i gjerning hadde vist, at han satte Gud og Hans vilje over alle ting, komme og følge etter Jesus med korset på.

Da ble den freidige spørrer med ett så sørgmodig, dro et dypt sukk og gikk bedrøvet bort.
Bedrøvet var han, for han ville gjerne gå inn til livet, men på den annen side hang hans hjerte så fast ved hans store formue, at han ikke kunne formå seg selv til å følge Herrens kall og skille seg av med den.
Bort gikk han fra Ham som alene kunne gjøre ham til det evige livs arving ved å gjøre ham til sin medarving, - bort til sitt gods, som jo verken kunne skjenke ham livet eller bevare hans liv!
Og hvor mye han enn søkte å berolige seg med det, at han hadde holdt budene fra sin ungdom av, eller hvor ivrig han søkte glemsel for sin indre uro i nytelsen av alt det hans rikdom kunne byde på, brodden i sin samvittighet fikk ha nok aldri ut, og om han ikke i den bedrøvelse etter Gud, som virker omvendelse til salighet, atter har søkt til Ham som alene kan dra den ut og lege sjelens sår, vil også han, hvor nær han enn har vært Guds rike en gang, være blant dem, om hvem Herren har sagt, at de ”skal søke å komme inn og ikke være i stand til det” (Luk. 13,24).

Hvilket rystende, advarende eksempel!
Måtte det få mane enhver av oss til alvorlig ettertanke og bringe oss til å underkaste vårt av naturen så jordisksinnede og bedragerske hjerte en oppriktig, en samvittighetsfull ransaking!
Vi leser også at Jesus og Hans disipler, hver på sin måte, ble dypt grepet ved å se og høre denne mann.

Det var kanskje en tid i ditt liv, da du levde uten alvorstanke på død, dom og evighet, uten noen som helst sans for din sjels frelse. Men det våknet i deg, enten som følge av en eller annen livstilskikkelse eller ved et Guds ords hørelse eller ved samvittighetens stille minnelse, en følelse av, at mennesket ikke lever av det som stammer fra jorden alene, likeså lite av den menneskelige ånds edleste frembringelser, som av most og av korn, og den erkjennelse ble levende i deg, at ”slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold Hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker” (Fork. 12,13).
Og det begynte virkelig å foregå en forandring i ditt liv. Du vant atskillige seire over gamle syndige uvaner, dine lidenskaper ble tøylet, så de ikke fikk bryte løs som før, det lyktes deg å bringe ditt liv og din vandel i bedre overensstemmelse med Guds bud, du følte nok at det ennå var mangler, brøst og brist ved din kristendom, men du håpet stadig, at det skulle bli bedre med deg, syntes også at det gikk fremover, og når du så tilbake og din kjennelige forbedring ble klar for deg, når du følte deg tilfreds og vel til mote med denne forandring, da trengte så allikevel det spørsmål seg frem også over ditt hjerte, nå og da: ”Hva er det så jeg mangler?” – For til tross for all fremgang bar du også på en fornemmelse av, at ennå var ikke alt fullstendig slik som det burde og skulle være, og du leste kanskje i din Bibel for å se, hvilke gjerninger du ennå kunne ha tilbake å gjøre, hvilke dyder du ennå hadde å innøve.

Kjære venn, da står du nettopp der, hvor denne mann sto, og du står på et betydningsfullt vendepunkt i ditt åndelige liv.

Lovens egentlige krav er ennå ikke gått opp for deg, du har ennå ikke riktig ”hørt” loven.
Men er du en oppriktig lovens gjører, etterkommer du samvittighetsfullt, det du til enhver tid erkjenner at den krever av deg, så skal også du til sist fornemme at loven for å holdes krever hele ditt hjerte, og at også én ting mangler deg, nemlig dette ene, som hele loven henger på, og som du ikke har holdt eller kan holde ett eneste av dens mange bud uten. Det vil gå opp for deg, at hvor ivrig du enn har jaget etter rettferdighets lov, er du ikke kommet til, og vil aldri noensinne ad denne vei nå frem til rettferdighets lov, nå det mål av rettferdighet som loven krever for å kunne sies å være overholdt og oppfylt og således gi håp om arv i Guds herlighets rike.

Dette vil først bli din fulle overbevisning da, når budet kommer med den uavviselige fordring å gi slipp på alt, også det kjæreste og mest dyrebare, som ditt hjerte henger ved, å selge det du har.
Det kjæreste den unge mann hadde, det var hans gods; - for deg kan det være noe annet, ære og anseelse i verden, dine evner og kunnskaper, din slekt og dine venner, god og uavhengig livsstilling og mer slikt.
Det er ikke alltid kravet stilles til deg om også i det ytre å forsake og forlate, det som er ditt hjertes skatt eller ditt hjertes klippe, slik som Herren i sitt kjøds dager krevde det av sine etterfølgere; - men det Han ubetinget krever av deg og av oss alle, det er at vi oppgir og fornekter den kjærlighet og den tillit som disse jordiske goder var oss de høyeste og de største, vårt hjertes virkelige og egentlige Gud.

Da skal vi sanne Herrens ord til sine disipler: ”Hvor vanskelig det vil være for dem som er rike, å komme inn i Guds rike!”

Enten vil du da vike tilbake, i begynnelsen kanskje bedrøvet; - men litt etter litt vil du sløves for lovens åndelige krav, du vil rolig falle tilbake i bokstavens vesen eller også kanskje kaste deg inn i verdens sanselige nytelsesliv.
Eller du føres inn i en skinnomvendelse, i hvilken du vandrer med full overbevisning om nødvendigheten av en sinnsforandring, i hvilken du bekjenner deg å være en synder som bare kan bli frelst og salig ved troen på Kristus, omgås gjerne med kristeligsinnede brødre, vil så gjerne tale om de hellige sannheter med den eller den kjente Åndens mann, lærd eller lek, vil gjerne forhandle eller konversere om kristelige og kirkelige ting, men kommer aldri til sannhets erkjennelse, får aldri det rette svar, fordi du aldri spør oppriktig, spør for virkelig å få råd for din sjeleskade; - du bærer nemlig på et sykt punkt, som du ikke vil bli helbredet for, du huser lønnlig en skjødesynd, som ditt hjerte ikke vil skille seg av med.
I denne tilstand var kirkefaderen Augustin en tid, da han, som han forteller i sine bekjennelser, ba Gud ta det verdslige, ukyske hjerte fra ham, ”dog ikke ennå.”
Å venn, blir du i dette farlige selvbedrag, i dette tvesinn, så vil din skjødesynd koste deg din sjels evige salighet!

Det er prøvesteinen på en sjels oppriktighet og derfor også det uettergivelige krav til ethvert menneske, som vil arve det evige liv, villighet til å la alt fare som det naturlige hjerte henger ved, å ikke ha sin rikdom og sin skatt i verden eller i noen av de ting som er i og av verden.

 For ”det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike!”
Det må en allmaktsgjerning til, et under og det et så mye større under, som det i Åndens verden, menneskelig talt, er mer å overvinne en i naturens.

 Da spør du forferdet med disiplene: ”Hvem kan da bli frelst?”
Du befinner deg likesom foran en mur som du verken kan stige over eller bryte igjennom. Du føler din syndeskyld, den trykker deg, du har erfart nok din avmakt, der hvor det gjelder å gjøre de ting som er befalt i loven, - gjerne ville du komme til Kristus og innlemmes i Hans rike, men så fornemmer du også, hvor sterke, hvor seige de bånd er som vil holde deg fast til det forgjengelige og jordiske, ja, du må bekjenne, at det mangler deg alt, endatil full vilje til helt å fornekte deg selv, om du enn inderlig hater denne ”kjødets vilje.”
Kjære venn! – er dette ditt hjertes oppriktige, ærlige bekjennelse, så trøst deg, da hviler Herrens blikk på deg, som det fordum hvilte på disiplene, og Han gir deg råd med sitt øye på deg, når Han sier: ”For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!”

 Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss” (Rom. 8,3-4a).
Når Guds Ånd i evangeliet tolker Guds kjærlighet for den oppriktig søkende sjel, når Han maler Kristus som om Han var korsfestet midt iblant oss, for den synder som i sin sønderknuste ånd er bedrøvet over seg selv, da blir Han ham for sterk, da løsner båndene, som han før holdtes så fast til verden med, da heves fortryllelsen, han akter endatil det som før var ham en vinning for tap, mot ypperligheten av kunnskapen om Kristus Jesus, mot å vinne Ham og i troen få del i Ham og finnes i Ham.

Slik frelser Gud den oppriktige av hjertet; - Han skaper i ham et nytt hjerte og en ny ånd, Han skriver sine lover inn i hans sinn, og da blir ikke Herrens bud tunge.

 Salig er det menneske, hvis rettferdighet og hvis styrke er i Herren, i Ham mangler det ikke noe godt, i Hans fylde skal det få nåde over nåde!
Kjære venn, du som har erfart, at du i Kristus, som gjør deg sterk, formår det som ellers er umulig for mennesker, pris Herren for Hans barmhjertighets rikdom, men forlat aldri troens årvåkne vakt, hold stadig øye med ditt bedragerske hjerte, at det ikke vendes bort fra det enfoldige sinn mot Kristus, verken viker av til høyre og vikles inn i denne verdens besmittelser og overvinnes av det, eller til venstre og med hemmelig selvbehag ser tilbake på din vekkelse og omvendelse, henfaller til laodikeisk lunkenhet, så du verken er kald eller varm, men begynner å spørre med denne unge mann: ”Hva er det så jeg mangler?” Jag etter fullkommenhet om du og kan gripe den, likesom du er grepet av Kristus Jesus!

Kom stadig i hu, hva Herren har sagt: ”Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike” (Luk. 9,62).

La oss alle be: ”Å Herre, jeg er jo din tjener! Jeg er din tjener, din tjenestekvinnes sønn. Du har løst mine bånd. Jeg vil bære fram takkoffer til deg, og påkalle Herrens navn. Mine løfter til Herren vil jeg holde, og det for hele Hans folks øyne, i forgårdene til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja!” (Slm. 116,16-19). Hjelp meg selv til det! Halleluja! Amen.