Tilbake

Til Guds barns herlige frihet!
Av O. Agdesten

Les: Mt. 17, 24 – 27

Jeg, sier Jesus, er denne verdens lys; - om noen følger meg, skal han ikke vandre i mørket.
Av disse så vel som av mange andre ord i den Hellige Skrift ser vi, at menneskene uten samfunn med Jesus ikke vandrer i lyset, men går i mørke og blindhet deres korte vei på jorden, uten forstand på de ting som hører Guds Ånd og Guds rike til, ja, uten noe begjær, uten noen lyst til å forstå disse ting. For de åndelige ting er en dårskap for det naturlige menneske: (1 Kor. 2,14).
Å, hva hadde det vel vært her på jord uten Jesus annet enn mørke. Ethvert Adams barn, som vi jo alle er, hadde da bare ”vandret i vårt kjøds lyster, og gjort kjødets og tankenes vilje.” (Ef. 2,3).
Nå er lyset kommet til verden. Men likevel vandrer ennå svært mange i mørke; - for de elsker mørket mer enn lyset. Men vår tid sies jo å være opplysningens tid, den ene etter den annen står jo frem og priser sin visdom og sitt lys, og dette lys er den menneskelige fornuft og kløkt. Det som ikke kan løses ved denne, de spørsmål som den ikke kan besvare, skal man ikke søke å få løst og besvart i Guds ord, men kaste dem fra seg som unyttige og forfengelige. Men: ”Se da til at lyset i deg ikke er mørke!” (Luk .11,35). ”Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.” (Rom. 1,22).
I sitt mørke og i sin dårskap innbiller de seg å være sine egne herrer, blir oppblåste og forfengelige, mener å forstå alt og vil mestre alt, følger bare sin egen vilje og går sine egne veier. Men alt deres vesen er bare mørke og dårskap.
_ Slike blinde dårer er vi alle, så lenge vi ikke er kommet i samfunn med ”denne verdens lys,” den Herre Jesus Kristus. Så lenge vi ikke følger Ham, vandrer vi i mørke og får aldri forstand på de ting som hører Guds Ånd til, og alle de som ikke ved Guds forbarmende nåde blir rykket ut av denne tilstand og elendighet i nådetiden her på jorden, får omsider sitt sted i det evige, ytterste mørke, hvor det ikke mer er mulighet for å oppnå enn den minste stråle av lys.

Men, ikke sant, dere vil følge Jesus og ikke vandre i mørket? La oss med ærlige hjerter be Gud om nåde til det, slik at vi også i Hans lys kan betrakte den tekst vi har lest.

”Da de (Jesus og Hans apostler) kom til Kapernaum, gikk de som krevde inn tempelskatten, til Peter og sa: Betaler ikke deres mester tempelskatt?” (Mt. 17,24).
Om denne skatt leser vi i 2 Mos. 30, 14-16: ”Hver den som kommer med i manntallet fra tjueårsalderen og oppover, skal gi denne gaven til Herren. Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sekel når dere gir gaven til Herren som løsepenger for deres liv. Du skal ta imot løsepengene av Israels barn og bruke dem til arbeidet ved sammenkomstens telt, så det kan være til å minne om Israels barn for Herrens åsyn, til løsepenger for deres liv.”
Peter ble altså ikke spurt om hans Mester betalte skatt til den romerske keiser, for den skatt som han hadde pålagt, måtte nok betales uten motsigelse; - men om Han ikke betalte skatten som Gud hadde befalt, til templet, til ”arbeidet ved sammenkomstens telt.”
Med hensyn til denne skatt har de sett ut som om Jesus kanskje ikke ville innbetale den, ettersom den alminnelige tid for denne skatts innbetaling må ha vært overskredet. Jesu nøling med skattens betaling har forekommet skattekreverne mistenkelig. Derfor spørsmålet til Peter, som uten betenkning svarer: ”Jo!” For han visste jo, at Jesus etter kjødet var en israelitt, at Han var 20 år gammel, at Han var omskåret på den åttende dag og ved det lagt under loven, slik at alle de bud og befalinger som Gud hadde gitt israelittene, de lå også på Ham, og Han hadde aldri unnslått seg for å overholde og oppfylle dem.
Peter visste vel også, at Hans Mester hadde betalt denne skatt før. Og han var derfor straks klar med sitt svar. Men, mon Peter forsto, hvorfor tempelskatten denne gang ikke var innbetalt? Visselig ikke, for til tross for at han hver dag hadde omgang med lyset, var det ennå et stort mørke i ham i de ting som hørte Guds rike til. Hvorfor nølte Jesus denne gang med å betale skatten til templet?  Uten tvil ville Han også ved det lede Peters og de øvrige apostlers tanke hen på dette, at Jesus var kommet til verden for å opprette en ny tingenes orden, en ny nådens husholdning på jorden. De skulle ikke lenger spørres om Garisim eller Jerusalem. Skyggeverket skulle forsvinne og det virkelige trede frem. Den gammeltestamentlige gudsdyrkelse med dens mange ofringer og seremonier skulle oppheves; - for det var alt sammen bare forbilder på det som ble gitt verden i og med Jesus Kristus.
Men dette kunne selv ikke apostlene ennå forstå. Det lærte de først, da de fikk Den Hellige Ånd, som ble sendt dem for å ”lære dem alle ting, og minne dem om alt det som Jesus hadde sagt dem.” (Joh. 14,26).
Vi ser hvilken umake hebreerbrevets forfatter gjør seg for å undervise de kristne jøder om, at jødenes kirkelige lov var opphevet i og ved Jesus Kristus. Men det var vanskelig og svært å forstå for dem. For dels hadde Jehova selv gitt denne lov, dels henger denne tanke så fastgrodd i hvert menneskes hjerte, at det selv må gjøre noe eller gi noe for sin forlikelse. Eller, skulle jeg ta feil i dette, at de som tenker med alvor på å få sin sak avgjort med Gud, tenker å kunne gjøre noe eller gi noe for sin forlikelse?  Vi vil visst alle i den sak gjerne gi ”en halv sekel.” Og, mon vi ikke forsøker på det?
Av oss krever Herren ikke skatt i mynt, til vår forlikelse; - men vi vil betale med noe annet. Hva mener vi vel ikke, at våre gode gjerninger, våre almisser, våre botstårer, vår anger over synden, våre andaktsøvelser, endatil våre legemlige trengsler og lidelser skal kunne utrette hos Gud! Men den tanke, at dette eller annet lignende fra vår side skal kunne utrette noe, endatil det aller minste til vår forlikelse med Gud, kommer bare av det mørke som er i oss. Det er av en annen gitt et dyrt offer for oss og hele verdens forlikelse med Gud; - for verken vi eller hele verden hadde noe som helst å gi for vår forlikelse.
”Vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender.” (Rom. 5,10) og ”Jesu, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd.” Det kreves således ingen halv eller hel sekel av oss uten dette: ”La dere forlike med Gud!” Kom, ta imot forlikelsen! Det skjer, når vi som arme, fortapte, i oss selv hjelpeløse og fordømte syndere ved Guds nåde lærer å klynge oss fast til Jesus Kristus og lærer å følge Ham.
Ja, mener kanskje mange, det er en lett sak å gjøre det! Å, forsøk det endelig en gang for alvor, så vil dere finne, at det i stedet for å være lett er så vanskelig, at det er dere ved deres egen evne aldeles umulig. Å ta imot nåden som fri uforskyldt gave bare for en Åndens fortjeneste er motbydelig for vår stolte natur- Men det må gå denne vei; - skal vi komme til lyset og til livet, må vi avkles alt vårt eget.

Etter at Peter hadde svart bekreftende på skattekrevernes spørsmål, går Peter inn i huset, hvor Jesus var. Han, som visste hva som hadde foregått der ute, henvender seg straks til Peter med spørsmålet: ”Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av fremmede?”
Peter svarte: ”Av de fremmede.” Barna eller medlemmene av kongens familie eller husstand var altså fri.
Gud hadde pålagt Israels folk tempelskatten; - men Jesus var jo Guds Sønn, og hørte altså til Guds husstand og skulle altså være fri denne skatt.
Dette forsto ikke Peter ennå. I den gammeltestamentlige husholdning fremstilte Gud seg som kongen. Israels folk sto under denne husholdning som fremmede, som måtte betale skatt til templet ”til løsepenger for deres liv.” For løsepengen var ennå ikke gitt, offeret, ved hvilket Gud ble stilt, ikke i kongeforhold til undersåtter, men i farsforhold til menneskene som Hans barn, var ennå ikke gitt; - men Jesus forberedte seg, i den tid som begivenheten i vår tekst foregikk, til å gi det.
Dette ville Han forberede Peter på. Når denne løsepenge var betalt, skulle Peter og alle som ville følge Jesus og ville ha sitt liv av og ved Ham, bli løst fra lovens tvang og komme til Guds barns herlige frihet. I Kristus skulle de bli Guds barn og ikke lenger fremmede, og altså også frie for å gi noe til forlikelse for deres sjeler. For denne forlikelse er Jesus selv. Derfor sier apostelen de kjente ord: ”Han er en soning (tidl. overs.: - forlikelse) for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” (1 Joh. 2,2). Og igjen: ”Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv.” (2 Kor. 5,19).
Tankegangen i Jesu samtale med Peter blir da, som om Jesus ville si: ”Jeg er Guds Sønn, og du, Peter, fordi du tror på meg, et Guds barn, vi skal altså være fri denne tempelskatt. Men for at vi ikke skal støte dem, gå ned osv.”
Om Han ikke betalte denne skatt, ville man betrakte Ham som den, som satte seg ut over og ikke ville respektere Guds anordninger. Han ville ikke gi anledning til, at Han ble betraktet som en, som gjorde opprør mot den ennå bestående orden. Skjønt Han ikke var pliktig til det, ville Han betale den. Om Han unnlot det, kunne de ikke forstå Hans beveggrunn, de ville bare ta anstøt av det. Det var enkle skattekrevere som ikke skulle støtes.