Guds ords stormvarsel
Av N. Aalvik
Les:
Mt. 24, 35 – 44
Hva gjør vel sjøfolkene som er ute, når uvær og storm trekker opp? Og soldatene,
når signalet går gjennom leiren, at fiendehæren rykker frem? Ja hva gjør vi ikke
alle sammen, når det er sannhet for oss, at en truende fare står for vår dør! Og
så skulle vi ikke akte på dette Guds ords stormvarsel, ikke låne øre til denne
dommedagsbasuns sterke tone! Så skulle vi ikke stanse i hellig frykt og
bekymring foran dette virkelighetsbilde av verdens ende og Kristi kommes dag,
som det sannferdige vitne her stiller oss ansikt til ansikt med!
Gud forbarme seg over oss, at vi ikke må være som hjertene i Noahs dager, som
Jerusalems folk, som ikke aktet Guds langmodighet for en frelse. La det ut av
dette Guds ord være ropt oss inn i hjertene: Stå opp, gjør deg rede til å møte
på Herrens kommes dag! Den kommer uventet og snart!
”Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være.” (Mt. 24,37).
Det er tunge, alvorsfulle ord. Hvem aktet på vitnesbyrdet, og hvem trodde det i
de dager? Hvem kjøpte nådetiden til å unnfly den kommende vrede? De drømte om
fred og ingen fare, og så var det ikke fred, og så hang syndflodsskyene over
deres hoder. De bodde og levde så trygt på strandbredden, og så begynte den
slukende flodbølge plutselig å stige. – Hvilket fryktelig bedrag det jo er
dette: det haster ikke, ikke ennå, ikke i dag, alltid å regne på fremtiden,
alltid å trekke veksler på Guds langmodighets og tålmodighets rikdom.
Arme sjel, som sitter der med djevelens og ditt eget bedragerske hjerte og gjør
disse beregninger og overslag: Verdens ende er ikke ennå og heller ikke min. Ser
du ikke, at det er Noahslektens lettsindighet og bedrag, som går igjen iblant
oss, som holder så mange fanget, og som du også sitter i! Å, vi er sønner og
døtre av den samme tid, den samme slekt!
- Nei, det er ikke tid til å sove, men til å våkne, ikke tid til å bli i
staden, men til å skynde seg over sletten og ikke se seg tilbake.
”Her er mer å bestille Enn med verdens lyst å spille.” Det er i sannhet på tide
å ta vare på våre sjeler. Og som reisefolk gjør vi vel i å bygge og bo i telt,
så vi på Herrens ord leirer oss og på Hans bud er rede til oppbrudd. ”Om
den dag og den time vet ingen, ikke engang himmelens engler.”
Slik skal også Menneskesønnens komme være. Hvor mange ble frelst i de
dager? Det var vel mange som søkte å redde seg her og der, når ødeleggelsens
vederstyggelighet sto over dem. Har du ikke sett på syndflodsbildene, hvordan
folk og dyr søker oppetter trærne og fjellsidene, men for sent, forgjeves,
floden innhenter dem.
Stakkars hver den sjel iblant oss, som lar sin omvendelse, sin frelse stå hen på
det uvisse, som venter og håper på en behagelig ellevte time. Hvor sørgelig
bedrar ikke mange seg i våre dager, som de gjorde det i Noahs. Også du som har
så vanskelig for å finne deg til rette med Guds ord, at porten og veien som
fører til livet, er trang, og at få finner den, men at mange går
på fortapelsens brede vei – du, som nok gjerne for din kjødelige makelighets
skyld vil gjøre det store tall noe mindre og det lille noe større, så i det
minste alle ærbare og gudfryktige fariseere kunne få slippe igjennom, du
vil på Kristi kommes dag se deg ynkelig bedratt. Om du nå ikke vil ta Herrens
alvorsord innover deg til selvprøvelse og omvendelse, så vil Hans ord likevel
ikke forgå, engang skal det stadfestes og bli til ubønnhørlig virkelighet også
for deg. – ”den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.” (Mt. 24,40).
Her får vi lov til å ferdes om hverandre troende og vantroende. Vi er sammen på
kirkens åker, på kirkebenk og ved alterringen, hører sammen, leser sammen,
ferdes ut og inn i Herrens forgårder sammen. Det ser jo ofte ut som om den ene
skulle være likeså god kristen som den annen!
Hvor farlig er det ikke å slå seg til ro med det, at jeg er med i flokken, som
bruker frelsens midler. Hvilken forskjell er det da ikke på liv og død! En
frelses, den andre går fortapt. En ektefelle i frelsens ark, en annen synker kan
hende i fortapelsens avgrunn. En bror og søster går inn til livet, en annen
utelukkes. En venn salig, en annen fordømt. Nære, ømme kjær bånd for bestandig
skåret over. En evig skilsmisse mellom dem som bodde sammen her og delte så mye
sammen.
Å alle dere lette veiløpere, som er så snare til å trøste dere selv og andre med
tanken på gjensynets glede, hvor ofte tar dere ikke dette forfengelig! Hvordan
står man ikke og trykker hendene til farvel med dette trøstende: Vi sees igjen!
Hvordan står man ikke ofte ved sykeleier, dødsleier og gravhøyder og suger gift
av dette: det er et evig gjensyn på den store dag! Rett som om det bare er et
gledelig gjensyn, og just som om det er en selvfølgelig ting, at de som her
har vært knyttet sammen, skal juble hverandre i møte på Kristi åpenbaringsdag!
Nei ikke så. ”Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.” Hvilken
rystende sannhet! Hvor må ikke denne tanke gå frem og tilbake i vår sjel med
inderlig bekymring for oss selv og andre! La oss se sannheten i øynene og spørre
oss selv: Iblant hvilke skal jeg være? Hva skal dagen bli for meg?
”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige
tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” (Slm.
139,23-24).
Kom i tide!
Av N. Aalvik
Les:
Mt. 24, 35 – 44
Hva var det som frelste fra syndflodens vann i Noahs dager? Ja du vet det jo, og
du vet vel også, hva det er for en Guds ark som er kommet i vår leir, som alene
frelser over syndflodshavet og igjennom dødsflodens dype vann frem til Ararat på
den nye jord.
Du vet jo også hvordan den er bygd, hva den er bygd av, og hvor mange den kan
romme. Jesus, Jesus er det, nådens husholdning er det, som Gud i
Kristus har opprettet på jord for syndere, alle, deg og meg også.
Men var vel Noah og hans folk dermed frelst ved det, at arken ble bygd? Er vel
vi dermed frelst, at Jesus at har tatt bort skilleveggen mellom Gud og oss og
har åpnet oss en ny og levende vei inn i helligdommen, at Han har tilveiebrakt
fullkommen rettferdighet, liv og salighet for syndere? Nei, nei, gjennom døren
må vi, inn i arken, gjennom omvendelsens trange port, inn til fred og
forlikelse med Gud på blodets regning, inn i det skjulte liv med Kristus i Gud!
Ja, ut fra Noahdagenes lettsindige, verdslige og gudløse slekt, ut fra
ubotferdighetens og vantroens liv, inn i nådestand og barnekår hos vår
Gud, inn i personlig livssamfunn med vår frelser, som har kjøpt oss til
Gud med sitt blod; - med vårt innerste hjerteliv ut av verdens
forrådskamre inn i frelsens kilder i Jesus. Og bli der inne,
leve der, stride troens gode strid, være under Åndens saliggjørende
nådevirkning, næres igjennom nådemidlene ved det brød om føder til evig
liv, - se det er å være i frelsens ark. Er vi der?
Lykkelige sjel som er der! Men bli der også inntil enden, la døren være lukket,
la den gode Hellige Ånd få holde stadig vakt; - våk og be, hold skansen til du
avløses. Vær godt gjemt i nåden, så frelses du, så skal stormer og nødstider
bare drive deg mer inn mot hjemlandets kyst. ”Når du går gjennom vann, er jeg
med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg.” (Jes. 43,2).
- Men du, som ennå ikke har spurt og lett etter døren og arken, som hittil ennå
ikke har aktet Herrens langmodighet for en frelse, vil du virkelig omkomme med
syndflodsslekten?
- Sjel, ennå er døren til arken åpen for deg; - Jesus selv innbyr deg og roper
deg i møte, og alle, som har funnet fristed og skjul der, roper til deg: Kom,
kom! Men du må visselig skynde deg. ”Sneglen kom også inn i arken; men han var
visselig tidlig ute."
Dagen kommer!
Av N. Aalvik
Les:
Mt. 24, 35 – 44
Om Kristi kommes dag er nær eller fjern? Jeg vet det ikke, ingen vet det, ingen
skal vite det. Hold deg fra ”unyttige spørsmål!” (Tit. 3,9).
La oss ikke forville av tidens spåmenn og regnemestere. Én ting vet jeg: den
kommer, og hver eneste en av oss skal være med på den dag. Guds ord skal
ikke forgå, og det sier snart.
Fedrene levde i de siste tider og ventet på dens komme. Guds folk, Kristi brud,
har alltid på sin trengselsvei i sine store nødstider sett forvarsler på dagens
nære komme. Og er deres håp og lengsel blitt til skamme? Bedrar noen seg ved det
syn på tidenes tegn, at vi nå lever i den siste tid, og at dette er
begynnelsen til enden? Er ikke enhver den siste for alle dem, som ”lever på en
dag?” Er ikke enhvers dødsdag inngangen til evighetens åpenbaringsdag? Og hvor
nær rykker den oss så ikke inn på livet. Hvem tør si: - den kommer ikke så
snart?
Og sett i evighetens lys, er så ikke Kristi gjenkomst nær! Er ikke tidens
århundrer og årtusener et stakket forbidragende ”snart” mot evighetenes evighet!
Vil det ikke lyde ut av de fleste hjerter, når de ser sin frelser komme i skyen:
Han kom snart; - ventetiden, trengselstiden var kort.
Da vil det også stadfeste seg til usigelig angst for enhver som ikke kjøpte
tiden til å søke sin frelse her: Syndens glede snart forgikk, men pinen lenge
varer. Akk så snart, så snart!
Ja, ja, dagen er nær; - vi lever i dommedagsadvent. På vår tids sterke
stormbølger bærer det alltid av sted mot den.
Sions vekter hever røsten:
Våkn opp! - det blinker lyn i Østen,
Midnatts mulm deg ruger over,
Men Herrens time slår, hvem sover?
Dere kloke jomfruer, her frem!
Se Herren kommer ned,
Stå opp, ta lampen med,
La den brenne!
På Jesu bud
Stå opp, gå ut!
Han fører deg hjem til din Gud!
Å store, store dag! Hva vil ikke du åpenbare! Hvor vil ikke du ubarmhjertig
sønderrive alle fariseerfiller, brenne opp alle egenrettferdighetens strå- og
halm-arker! Hvordan vil ikke enhver få se sitt hjerte vrengt ut, som her stengte
til for sannhetens lys! Hvilken oppvåning for alle dem som her lot seg beruse og
forføre av Noahdagens sanselighetsdrikk. Hvor skal ikke også alle deres kne bøye
seg, som her stemte i med tidens flerstemmige kor: ”La oss sprenge deres bånd og
kaste deres rep av oss!” (Slm. 2,3).
Store dag! Deg kan man glemme. Denne verdens forførende røster kan stenge øre og
hjerter for din alvorsfulle tale. Dette livs tærende sorger for mat og drikke
kan trenge dine tunge tanker og store sorger i bakgrunnen. Noahdagenes ånd er
ikke gått under i syndfloden. Den lever i tiden og farer herjende frem, omgir
oss på alle kanter som den usunne, drepende luft vi ånder inn. Den er kanskje
våre dagers kristenlivs farligste blodigle. La oss derfor alle vokte oss for
den. Kom Lots hustru i hu, Israel i ørkenen, Demas, som igjen fattet kjærlighet
til den nærværende verden. Her er fare, stor fare. Vær edrue og våk til enhver
tid! Det gjelder din sjels frelse eller evige fortapelse.
Troende sjel! – se deg ikke tilbake, men skynd på dine skritt! Hoftene ombundet,
lyset brennende, sko på føttene og staven i hånden! Snart er strids- og den
byrdefulle arbeidsdag til ende.
Å, ”rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til!” (Luk.
21,28).
” Se, jeg kommer snart, og min lønn er med
meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.” (Åp. 22,12).
”Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja kom, Herre Jesus!”
(Åp. 22,20).
Amen.