Tilbake 

 

Sannhetens kår og seier!
Av Jakob Traasdahl

Det hørte til vår frelsers dype fornedrelse og lidelse for syndere, at Han før sin død ble dratt fra den ene domstol til den andre, fra den ene urettferdige dommer til den andre.
Først hadde jødenes høye råd den natt vår frelser ble forrådt, i største hast trådt sammen og felt dødsdommen over Ham, ”fordi Han kalte seg selv Guds Sønn."
Etterpå hadde rådet trådt sammen igjen tidlig om morgenen for å gi sin dom lovlighetens skinn, da det ifølge deres lov ikke var tillatt å foreta domshandlinger under nattens timer.
Men da jødene på denne tid sto under romersk overhøyhet, og ikke hadde noen makt over liv og død, dro de frelseren frem for den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus, for å få ham til å stadfeste dødsdommen.

På Pilatus’ spørsmål, om Han var jødenes konge, svarte frelseren: ”Mitt rike er ikke av denne verden” osv. Og på Pilatus’ gjentatte spørsmål: ” Men konge er du altså?” svarte Han: ”Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst."
Å hvilket syn! Sannhetskongen står der for en elendig hedensk dommer, omgitt av en fanatisk skare religiøse folk, som tørstet etter Hans hjerteblod, fordi Hans sannhetsforkynnelse kom på tvers med deres religiøse forestillinger.
Her ser vi hedenskapets og religionens forkjempere forene seg om å fordømme Ham, som var kommet for å vitne om sannheten. En, som tvilende spurte: ”Hva er sannhet?” forente seg med en fanatisk skare, som mente seg å sitte inne med all sannhetserkjennelse, for å rydde sannhetens fyrste av veien!
Å, hvor ofte har ikke sannheten vært i lignende stilling i denne løgnens og falskhetens verden!

Når det gjelder å utrydde sannheten, kan de bitreste fiender forsones og forenes ved det felles fiendskap til kamp mot sannheten. Hedningen Pilatus, de fritenkerske saddukeere og de fanatiske fariseere rekker hverandre hånden til dette arbeid. Men det skal nå ikke lykkes. Staden er bygd på solid klippegrunn og er vel befestet. Den har en konge, som bærer navnet den sterkere, kongers konge og herrers herre, og dens innbyggere, som er uovervinnelige i Hans veldes kraft.

 

Forkynn Ordet!
Av Jakob Traasdahl

Da Han var ferdig med sitt forsoningsverk, utga Han sin kongelige ordre med disse for fattige syndere så deilige ord: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler osv."
Å, hvilken uuttømmelig kilde til fryd og salighet! Min bror, min blodsfrende er blitt min konge! Min slektning er opphøyet på majestetens trone og sitter der med all makt i himmelen og på jorden. Gud være evig lovet!
Fatt mot, du redde synderhjerte, din konge der oppe på tronen har det samme sinnelag i dag, som da Han lot sin røst lyde over Judeas fjell og gjennom Galileas daler. Han er prøvd i skrøpeligheter og lidelser for å komme deg til hjelp, når du fristes. Ved siden av sin guddomsherlighet har Han et ømt, medlidende menneskehjerte, et hjerte, som brenner av kjærlighet til deg.
Tenk, denne din slektning, denne din bror, med kjød av ditt kjød, med blod av ditt blod, Han er nå innehaver av all makt i himmelen og på jorden -.
Og hvordan vil Han utøve denne sin makt? Jo hør hvilken ordre Han gir sine budbærere, etter å ha vunnet seg makten: ” Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!” sier Han. Jeg har nå vunnet meg retten til menneskene – jeg har kjøpt fangene løs fra rettferdighetens dom med en dyr løsepenge. Jeg har tatt fengslet til fange, og jeg bortfører fangene og gir dem de evige livsens gaver. Gå ut, mine vitner, bekledd med min høye fullmakt til å forkynne det glade budskap for all skapningen – Fred for dem, som er langt borte, og for dem, som er nær – si dem, at skilleveggen er brutt ned, og at skyldbrevet er naglet fast til forbannelsens tre.

 

Troens øyne
Av Jakob Traasdahl

Så du virkelig, at fengselsdøren var opplatt, så du virkelig lys levende for deg, at hele din syndeskyld er utslettet med Jesu blod - ja da følte du deg nok både fri og lykke­lig. Men, min venn, det er nettopp dette, du ikke ser, og som du heller aldri kan se med naturlige øyne eller naturlig fornuft. Fornuften har ganske andre syner at trylle frem for deg, nemlig synet av al din usseldom og elendighet, som du kjenner i ditt kjød. Det er med andre øyne du må se for å bli lykkelig, og nå står det her, at Jesus er kommet for at gi de blinde sitt syn. De øyne, frelseren opplater, er troens øyne - og det er forunderlige øyne, kan du tro. Det er øyne, som ser aldeles det motsatte av det fornuften ser, som ser det motsatte av det man føler og fornemmer - ja, som ser frihet, barnerett, renhet og hellighet midt under bevisstheten om idel synd og udugelighet. Er ikke det rare øyne, som kan se det som ikke er til, verken for fornuft eller følelse?
Se, det er de nye øyne, som Jesus gir oss, og disse øyne, det er troens øyne.

 

Bruk Ordet!
Av Jakob Traasdahl

Men hvordan gir frelseren dette nye syn? spør du. Jo, Han sier til menighetens engel i Laodikea, som hadde tapt det åndelige syn: ”Salv dine øyne med øyensalve, så du kan se.” Det er Åndens salve, som må til, og denne Åndens salve ligger i ordet. Å bruke salven er derfor ikke noe annet enn å bruke Guds ord flittig med bønn om Den Hellige Ånds opplysning.  Og gjør vi dette i enfoldighet og oppriktighet, skal vi snart få se underfulle ting i Guds lov. Du må ikke sitte i din mørke vrå og vente, at Gud umiddelbart vil gi deg nye øyne, det gjør Han aldri. Apostelen sier: ”Troen kommer av hørelsen, og hørelsen skjer ved Guds ord.” Hør ordets underbare beretning om en frelse, som er beredt for alle folk, dermed også for deg. Det er ikke troen som bereder frelsen, heller ikke Den Hellige Ånd. Jesus har beredt den, og den er ferdig til å troes - nettopp derfor er det synd å ikke tro. ”Den Hellige Ånd skal overbevise om synd, fordi de ikke tror på meg."

 

Et nådens år!
Av Jakob Traasdahl

Frelseren sier, at Han var sendt for å ”sette de undertrykte i frihet, å forkynne et nådens år fra Herren.”

For Israel hadde Herren forordnet, at hvert femtiende år skulle være et jubelår (3. Mos. 25, 18). Det skulle være et hvilens år for jorden.  Alle treller ble frigitt, og all eiendom, enten den var kjøpt eller forpaktet, gikk tilbake til sin opprinnelige eier. Enhver stamme, enhver slekt og ethvert hus fikk tilbake sin opprinnelige lodd. Denne forordning tar Herrens profet her som et bilde på Herrens nådeår under evangeliet. Og Jesus sier, at nå var dette skriftord gått i oppfyllelse for deres ører. Nå forkynnes frihet for alle usle treller, som har vært plaget under lovens åk. I kraft av den forlikelsens tjeneste som vår frelser har utført, forkynner nå evangeliets jubelårsbasun frihet for fangene og tilbakegivelse av vår arvelodd, som gikk tapt ved synden. Og den forkynner frihet fra all den syndegjeld, som vi har stiftet under vår vankundighets tid. Evangeliets jubelårsbasun forkynner deg nå, kjære bundne sjel, at du skal gis tilbake til din opprinnelige eier, din kjære Far i himmelen. Din. forfører Satan eier deg sannelig ikke lenger - han forsøker bare ved list, renker og forblindelse å holde deg fanget. Hører du ikke basunen? Hører du ikke Jesus selv blåser i den: Fri - frelst - fri - frelst. Slik lyder tonene fra jubelårsbasunen. Å, lytt til tonene! Du er for god, du er for dyrekjøpt til å sitte en dag lenger i ditt mørke fengsel. Dette er Herrens velbehagelige år. Det er velbehagelig for Ham – for Han har ”lyst til barmhjertighet.” Og det er velbehagelig for den arme syndetrell som nå av fri barmhjertighet er innsatt i de rettigheter, som gikk tapt ved synden - ja enda mer, er blitt ”Guds arving og Kristi medarving."

 

Sannhetens belte!
Av Jakob Traasdahl

Å, hvor mye er det ikke i vår tid, som vil gjøre oss sanselige og utadvendte. Verdens fyrste forstår mesterlig å stille ut sine varer, og han kjenner godt til vår arme naturs drifter og tilbøyeligheter. Får nå vårt sinn flagre løst omkring for alle vinder, da vil vår åndelige kraft dunste bort. Vi taper den fasthet og holdning, vi skulle ha som Herrens tjenere – vi blir udugelige og uten evne til virkelig selvoppofrelse for Ham, og vi mister all fred og glede i Herren.

Da det gamle Israel skulle ete påskelammet, ga Herren følgende forordning: ”Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast."
Det lå en dyp betydning i denne forskrift. Israel skulle betrakte seg som utlendinger, som pilegrimer og reisende her nede. Kana’an, deres rette hjemland, ”hvilens land,” vinket til dem i det fjerne. Så lenge de var i ørkenen, kunne de ikke unne seg selv rast eller ro. Å, om Israel hadde spent sannhetsbeltet fast om livet! Om Herrens barmhjertighet og nådige vilje hadde fått beherske deres sinn og bundet dem til Herren i hellig underdanighet – å, hvilke vidunderlige erfaringer av Guds makt og hjelp skulle de ikke gjort under ørkenvandringen, og med hvilken frimodighet skulle de ikke fulgt paktens ark gjennom Jordans vann inn i landet, som fløt av melk og honning. Men de forherdet seg.

Men det er ikke så lett, sier du, å kunne ha makt over sitt sinn.

Vårt hjerte er vel ringe,
Men står ei til å tvinge,
Og ei til lydighet bringe,
Det går den vei det vil.

Det er sant, kjære venn, ditt sinn flagrer likesom de lange klær for alle vinder, så lenge du ikke har fått sannhetsbeltet godt tilspent.
”Ja,” sier du, ”jeg søker å tvinge mitt sinn ved å foreholde meg Guds alvorlige formaninger og trusler. Jeg søker å stille mine kristenplikter klart for mine øyne – men akk! Jeg glemmer så lett."
Min venn – jeg er redd for at du tar feil. Du mener visst, at det er ditt sinn, som skal holde fast på sannheten – i stedet for at det er sannheten, som skal holde fast på sinnet. Det er sannheten, som er beltet.
”Sannheten,” sier du. ”Jeg søker jo å foreholde meg Guds vilje – og Guds trusler mot overtredere.” Men hør: Det er ikke trusler og formaninger, som formår å holde sinnet sammen. Det som skal ha makt over sinnet og holde det sammen som et belte, må være noe, som er oss liflig, kjært og dyrebart.
Er et menneske gjenstand for din kjærlighet, da flyr sinnet av seg selv så lykkelig og utvungent til dette. Er Mammon ditt hjertes avgud, da kan du vel være dømt i din samvittighet for dette, og du kan strebe og arbeide med ditt sinn for å få det i en annen retning, - men det hviler likevel i Mammons favntak – og slik er det med alle skjødesynder.
Den sannhet som skal duge til et belte om ditt sinn, må være deg en liflig, salig sannhet. Disse lovens krav i samvittigheten: Du skal og skal ikke, duger ikke til belte om sinnet. Nei, men det liflige evangelium, denne ”Guds kraft til frelse,” som lar oss erfare, at ”glede i Gud er vår styrke,” se, det er beltet. Derfor står det, at ”våre hjerter og tanker skal bevares i Kristus Jesus."

Når vi formanes til å spenne beltet om oss, da er meningen den, at vi skal stå i et nært og inderlig forhold til sannheten, leve i sannhetens lys og i sannhetens kraft.

 

La lyset skinne!
Av Jakob Traasdahl

Det står om Johannes, at han var et ”brennende og skinnende lys."
Men vi har ikke av naturen noe lys i oss selv, og vi kan derfor aldri kalles selvlysende uten i dårlig betydning som ynkelige fariseere, som lyser ved sitt eget falske skinn. Skal vi bli lys, må vi selv opplyses av ”rettferdighetens sol som har legedom under sine vinger."

Når frelseren sier: ”La deres lys være brennende,” da mener Han vel ikke først og fremst dette, at vi i hele vårt liv og vesen skal lyse for våre omgivelser. Dette mener Han visstnok også, men med ordene deres lys, menes vel først og fremst det indre lys, som Han også taler om, når Han i Luk. 11,35 sier: ”Se da til at lyset i deg ikke er mørke!” og i Mt. 6,23: ”Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!” Og i 2 Kor. 4,6: ”For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.

Det er merkelige ord. Mange forveksler kunnskap med lys, - men man kan ha mye kunnskap om åndelige ting og likevel ikke i sannhet være åndelig opplyst. Man kan ha kunnskap om Kristi herlighet og som det synes kunne vitne og lyse for andre, men det er bare et kaldt månelys, så lenge det sanne lys ikke, som Peter sier, ”har strålt inn i våre hjerter og opplyst kunnskapen. Det blir ikke et brennende lys, et slikt lys, som det som stråler ut av enes indre, når ”morgenstjernen Kristus går opp i hjertet."
Se derfor til, kjære bror og søster, at ikke det lys, som er i deg, er mørke, for da blir mørket forferdelig – da kan din innbilte åndelige opplysning bli et tykt bind for dine øyne, så du går bedratt i åndelig innbilskhet, fremmed for det virkelige liv i Gud – dobbelt blind.

 

Kristi lys
Av Jakob Traasdahl

Se til, at ditt lys er brennende! Du vet, hvordan det var med hine disipler, som vandret i sammen på veien til Emmaus. Det ruget et fryktelig mørke over dem, så lenge de gikk i sine egne fornuftsspekulasjoner. Men da den ukjente mann begynte å tale med dem, og ”opplot Skriftene,” da begynte deres hjerter å brenne. Når Den Hellige Ånd får forklare Kristus for sjelen, da begynner det å brenne og bli lys der inne – da blir vi ”brennende i ånden,” og da først blir vi i sannhet lysets barn.
Det lys, vi da utstråler i vår bekjennelse og i hele vårt ytre vesen, er da i sannhet Kristi lys. Derfor, kjære venn: ”Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går opp over deg” (Jes. 60,1).

 

Kristus vårt lys!
Av Jakob Traasdahl

Når en lampe holder på å slukne, hva er da i alminnelighet grunnen? Det er mangel på olje – og mangler lampen olje, da hjelper det ikke, hvordan man pusser og steller med den. Ved idelig å skru opp veken, kan den vel blusse opp igjen en stund, men det er straks forbi igjen – og da er det ikke oljen, som brenner.
En slik lampe er et treffende bilde på manges tilstand i denne siste onde tid. De føler seg åndelig matte og avmektige – det er mørkt, tomt, livløst og gledeløst der inne i hjertet. Samvittigheten dømmer – de speiler seg i Guds ord og varme kristnes eksempel og finner, at tilstanden umulig kan være riktig. Våre lamper slukner, sier de. Hva gjør de nå for å hjelpe på tilstanden? Går de hen og kjøper olje? Nei, de forsøker med alle slags kunster å skru opp veken og holde den brennende. De arbeider på å få sine naturlige følelser til å flamme opp. De bruker ordet, ber, synger, arbeider – alt for å få den ”rykende veke” – sitt sluknende følelsesliv – til å blaffe opp igjen, - men det nytter ikke. Etter hver slik kraftanstrengelse føles avmakten og døden enda mer fryktelig. Det gjelder visselig å be, bruke Guds ord osv., men du må ha olje.
Kjære sjel! Du må få olje av ordet og bønnen. Men hva er da oljen? Kristus forklart for sjelen ved Den Hellige Ånd er oljen. Det indre lys er Kristi lys i sjelen – når Ånden får forklare evangeliets hemmelighet der inne. Ved dette lys følger Guds rike, som er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Ved dette lys ser vi oss salige på blodets regning – så salige og trygge, at om vi hadde tusener liv, tør vi trygt våge dem på den salighetsgrunn, Ånden åpenbarer for sjelens øye.

Dette indre lys stråler ut og gjør oss til verdens lys. Og i samme grad, som det er rikelig olje der inne, i samme grad brenner også våre lamper godt, og da lyser vi – ikke ved noe vårt eget, men da er det Kristus, som i sannhet er vårt lys.

 

Evangeliets kår i verden!
Av Jakob Traasdahl

Ja, er det virkelig sant, at Jesus er min broder? Er det virkelig sant, at Han er min slektning og blodsbeslektede – Han som fødtes i stallen i Betlehem, og som nå sitter ved Faderens høyre hånd i det høye? Er det sant, da må vi arme støvormer på jorden, tross all nød og usselhet, ha grunn til å føle oss uendelig lykkelige. -

Er Guds enbårne Sønn, som er født av Faderen fra evighet, også blitt en virkelig Menneskesønn, da må det være for å knytte jorden til himmelen og gjøre usle falne menneskebarn til lykkelige Guds barn igjen.

Enn om vi trodde denne sannhet? – Ja, hva skulle følgen bli? Visstnok ville vi bli usle dårer for den arme verden, som ligger i det onde, - men lykkelige ville vi bli – uendelig lykkelige, og vi ville gripes av himmelsk hjemve og lengsel etter snart å kunne stå ansikt til ansikt med Ham, hvis navn er underlig – vår Immanuel.

Å, hvor måtte ikke den arme jord juble over en slik himmelgave. Men jubler den? – Jublet det arme, forkrøplede Israel, som var det folk som Han ville forberede frelsens under i? Akk nei, massene var likegyldige, og størsteparten av dem som befattet seg med religionen, ble forbitret over Ham.
Hvordan har det vært med de slekter som nå i over atten hundre år har båret Hans navn? Hvordan har det egentlig vært med hjertehyllelsen? Hvilket sinnelag ledet de mange tusener som toget mot Jerusalem for å rive Hans grav ut av de vantroendes hender? – Å, jeg gleder meg til å få se skarer av disse omtåkede ivrere for Lammets trone, og jeg gleder meg visselig også til å få møte store skarer av andre kristne, som under middelalderens mørke vant frem til å få livet i Gud. Men å, jeg bever ved tanken på de store masser med kristennavn og hedningesinn.
Og hvordan ser det vel nå ut i den såkalte kristelige verden? I disse tusener av hjem med julelys og julejubel? – Mang en oppriktig lovsang blander seg med englenes og stiger opp til himmelen som en herlig røkelse, - men akk, hvordan ser det ut i det store og hele?

Svaret finner vi i den 2den Davids salme: ”Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!"
De fleste såkalte kristne ser i kristendommen bare ynkelige tvangsbånd og slavelenker, som de i gudløst raseri søker å frigjøre seg fra av all makt. De har verken hjerte eller øre for englesangens yndefulle jubeltoner: ”I dag er det født dere en frelser.” ”Det var ikke rom for dem i herberget,” da Han kom. Og det er vel ikke mange som har hjerterom for Ham i dag heller.

Utenfor staden, i en ussel stalls trange krybberom fant Han sitt første leie. Og ”utenfor leiren” blant dem som ville bære Hans vanære, finner Han sitt kjære hvilerom ennå den dag i dag.

 

Det var ikke rom i herberget!
Av Jakob Traasdahl

Hvordan er det med deg, kjære leser, har du rom for den Herre Jesus i ditt hjerte? Han sier jo selv, at Han vil bo hos dem ”som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd."
Er verden og de ting som er i verden, kjære for deg? Opptar omsorgen for det jordiske din sjel? Er du en trell under mammon, under ditt hjertes hovmod og selviskhet, under verdens lyst, den som skal forgå? Å, da har du ikke rom for Jesus i ditt hjerte.
Du kan vel ha rom for Jesus i ditt hode, i dine teorier og begreper; du kan vel også yte Ham en ytre dyrkelse, holde deg nær til Ham med munnen og ære Ham med leppene, men noe hjerterom har du ikke for Ham, før du er blitt av ”de fattige i ånden.”
Det er hos de elendige Jesus finner hjerterom. Han har selv dannet sjelen slik, at det er et rom for Ham der inne; men dette rom står tomt, så lenge Han ikke er blitt hjerteskatten. Dette tomrom føler du også, min kjære venn, om du ikke har mottatt Jesus – og det er i grunnen følelsen av denne tomhet, som jager deg som en fredløs omkring blant disse jordiske ting, for å finne noe å fylle tomheten med. Men jeg tør forsikre deg om, at du aldri vil få fred, før Han får komme til det herberge, som Han selv har beredt seg.

 

Du skal bæres!
Av Jakob Traasdahl

Jeg hørte engang en bekymret sjel klage seg for en gammel erfaren Herrens tjener. Hun kom med alle slags om og men, mens han viste henne til nådestolen som er oppreist i Lammets blod. Da han hadde søkt å stenge igjen alle egenrettferdighetens smutthuller for henne, utbrøt hun fortvilet: ”Hvordan skal jeg da bære meg ad?” Den gamle mannen svarte: ”Kjære venn, du skal ikke bære deg ad, du skal bæres. Jesus vil ta både deg og dine bekymringer, slik som du er nettopp nå."
Ja, det er tingen, vi holder på å bære oss ad snart slik og snart slik etter vår arme fornuft og vårt bedragerske hjertes råd; men Herren vil gjøre prosessen kort og tar oss på sine skuldrer og bærer oss hjem med glede.
Den forlorne sønn gikk også med mange spekulasjoner om, hvordan han skulle være, men Faren overrasket ham, falt ham om halsen og kysset bort alle hans trelldomstanker.

 

I dag er det født dere en frelser!
Av Jakob Traasdahl

Å, la oss forandre dette ord ”dere” til meg: Meg er i dag en frelser født, og si til Ham: Er du en virkelig frelser; har du makt på jorden til å forlate synder, så skal du fra i dag av være min sjels lege, og du skal være min eneste rådgiver under alt som møter meg i livet. Du skal være mitt lys i verdens mørke, og du skal bære min sjel igjennom dødens skyggedal.

Engelen hadde ikke før brakt frem den glade tidenden, før hyrdene så seg omringet av ”en himmelsk hærskare,” som lovpriste Gud og sa: ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag."

”Den himmelske hærskare har forholdt seg taus, inntil engelen har talt ut; men når dette er skjedd, lar den tre basunstøt lyde i den stille natt. Det første gjelder Gud Fader i himmelen, som æren tilkommer, fordi Han har sendt sin Sønn til verden; det andre gjelder Guds Sønn, som stifter fred mellom Gud og menneskene og forsoner verden med Gud; det tredje gjelder Gud Den Hellige Ånd, som gjør menneskene velbehagelige for Gud i Kristus ved det, at Han tilegner dem Kristi fortjeneste og ifører dem Hans rettferdighet.” (Münkel).

Ære være Gud i det høyeste!

De himmelske hærskarer bringer Gud æren for det store frelsens under, som allerede var besluttet i evighetens råd, forberedt gjennom den gamle pakts husholdning og nå endelig i tidens fylde kom frem i lyset i det underbare barn i krybben. Gud skal ha æren, som har elsket den falne verden så høyt, at Han gav sin Sønn den enbårne.
Men i disse ord ligger visselig også noe mer innesluttet. De himmelske hærskarer som gløder av hellig iver for Guds ære, hadde med bedrøvelse vært vitne til, at Han ble alt annet enn æret av sine fornemste skapninger på jorden. Nå, mente de, skulle Gud komme til sin ære. Det underbare barn skulle løfte menneskeheten opp av syndens avmakt og danne en hærskare på jorden av begeistrede vitner, som skulle ”bære frem frivillige offer for Herren på Hans krafts dag.” Gud skulle allikevel bli æret i menneskenaturen først og fremst i Ham, som all guddommens fylde bodde legemlig, og så til sist i den skare, som ingen kan telle, av alle slekter, folk og tungemål, ”som har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod, og som stående ved målet for alle Guds kjærlighetsforanstaltninger utbryter: ”Frelsen tilhører vår Gud, Han som sitter på tronen, og Lammet” (Åp. 7,10).

Og du, som har fått syn på dette frelsens under, ærer du din Gud? Er du ”et levende brev,” som verden kan lese om Guds nåde, villighet og makt til å frelse syndere i? Er du i den lille krets, som du er stilt i, et verdens lys og et jordens salt? Og menighetens som en helhet betraktet, denne Jesu brud på jorden – har brudgommen ære av denne sin brud! Å, må vi ikke holde hånden for øynene av dyp skamfullhet, når vi ser på oss selv og på menigheten i det hele. Måtte ikke verden fristes til å le ad oss, om vi skulle utbryte: ”Vårt borgerskap er i himmelen.” ”Jeg formår alt i Kristus, som gjør meg sterk.” ”Vi viser oss i alle ting som Guds tjenere.” ”For meg er livet Kristus og døden en vinning."
Alt dette kommer bare altfor dårlig til syne i vårt liv og vår ferd. Og menigheten i det store og hele betraktet, hvor er den ikke splittet og sønderrevet i partier! Hvor mye kjødelig strid river og sliter ikke i dens innerste livsnerver? Å, bruden har vel altfor god grunn til å utbryte: ”Jeg er sort, dere Jerusalems døtre."
Likevel, Gud skje lov, her sitter mang en ”due i klippens rifter,” som er fager i Herrens øyne, og om hvilken Han kan si: ”Se, du min kjæreste er deilig, ja liflig - -. La meg se din skikkelse, la meg høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse er fager” (Høys. 2,14).

Av slike sjeler har Herren ære, men akk, Han har også mange vanartede barn, ”for hvis skyld Guds navn blir spottet blant hedningene."

Fred på jorden.

Fred imellom Gud og menneskene, fred i menneskets indre og fred mellom menneskene innbyrdes skulle bli frukten av fredsfyrstens komme i kjødet. Han skulle rive ned gjerdets skillevegg, som ved synden ble reist mellom Gud og mennesket. Han skulle tilfredsstille rettferdighetens krav, ta bort ”skyldbrevet som var oss imot, og nagle det til forbannelsens tre.” Og så skulle Han ved sine budbærere rope ut: ”Gud er kommet i kjød og er blitt forlikt med dere, nå ber vi i Kristi sted, la dere forlike med Gud."

Hvilket jublende forbud på slik forlikelse mellom himmelen og jorden, mellom Gud og synderen er ikke engleskarene på Betlehems marker. Nå er himmelstigen reist, som engler stige opp og ned over Menneskesønnen på.

Nå kan det også bli fred i sønderrevne synderhjerter; for fredsbasunen lyder til alle elendige: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” ”Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved.” Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred.

Det er synden som er årsak til all ufred og kval. Med syndenes forlatelse kommer fred og salighet. Og nå sier Han, fredsfyrsten, til sine budbærere: ”Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!"

Å, hør det, du fredløse sjel, Han har lyst til barmhjertighet. Du behøver ikke å nøde deg innpå Ham, Han har jo favnet hele verden i sin kjærlighetsfavn, slik også deg. Det du nå behøver er lys; evangeliets sol med salighet under sine vinger må få lyse inn i din mørke sjel, lyse inn med sin barmhjertighets oppvarmende og livgivende stråler.

Og fikk ”Kristi fred seire i våre hjerter,” så ble vi også av de fredsommelige som frelseren priser salige.

Men det ser smått ut med freden blant menneskene. Den synes ennå fjern den tid, da ”de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver, og et folk ikke lenger skal løfte sverd mot et annet, og de ikke skal lære å føre krig lenger” (Jes. 2,4). Men den kommer nok den tid også. Imidlertid så gjelder det, at den fred som Jesus kom for å stifte mellom menneskene på jorden, får åpenbare seg mellom fredens barn. Det er et ynkelig syn, at virkelige kristne ligger i strid med hverandre – det er et syn, som ømme Guds barns hjerter kan blø ved -. Hva må da ikke Han føle, som ”elsker ømmere enn noen mor” og betrakter alle sine barn som lemmer på sitt legeme? – Ja, hvor ynkelig er ikke det syn, som hele kirkehistorien ruller opp, og ikke minst fremtredende i våre dager – synet av de kristne som en forvirret flokk, idet de sliter opp sine beste krefter i en fortærende innbyrdes krig.

Den kjære sannhet, det kjære Guds ord må her så ofte tjene som skalkeskjul. Vi må stride mot løgnen, mot villfarelsen, sier man. Nå vel, det er sant, den kristen fortjener ingen aktelse, som ringeakter villfarelsene og allierer seg med løgnen. Men la oss ikke glemme, venner, at vi skulle være ”sannheten tro i kjærlighet."
Det tjener sannhetens sak dårlig, at man vil være den tro i kjødelig nidkjærhet, vrede og partiforblindelse.
Da Melanchton mett av dager så den strid, som begynte å lue opp mellom dem som skulle være fredens budbærere, utbrøt han: ”Gud bevare meg for teologenes raseri.” Men det er ikke bare teologer som kan oppglødes til raseri av kjødelig nidkjærhet – også ganske alminnelige lekfolk kan ta stygt på vei i denne henseende.
Brødre! Enhver sannhet som Herren har åpenbart oss i sitt ord, må være hellig og dyrebar for oss, og vi burde heller stå rede til å ofre vårt liv enn å gi opp en tøddel av sannheten. Men la oss ”vokte oss, så vi ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt."
La oss heller ikke tenke for høyt om vår innsikt og vårt klarsyn, men la oss stadig be Gud å ”salve våre øyne med øyensalve, så vi kan se.” Da skal også denne salvelse få oppgløde våre hjerter til kjærlighet, så vi kan søke broderens evige vel og ikke bare kjempe for å holde vårt eget arme Jeg i ære og anseelse.

Og i mennesker Guds velbehag!

Nå kan Gud få behag i sin skapning igjen, når Den Hellige Ånd får ”fri oss ut av mørkets makt og sette oss over i Guds elskede Sønns rike. I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse."
”Som benådede i den elskede;” som iførte Kristi rettferdighets skinnende silke er vi tekkelige og behagelige i Guds øyne.
Måtte Ånden få utføre sin gjerning i oss! Amen.

 

For å frelse syndere!
Av Jakob Traasdahl

Luk. 2, 1-15

Slik lyder det forunderligste budskap, som noensinne har lydt i verden - et budskap, som til alle tider har fremkaldt overmodige dårers foraktelige smil, men også fylt tusener av hjerter med usigelig fryd og jubel.
Skal vi forsøke å sammenfatte alt, det som dette evangelium inneholder i en hovedsum, kan vi ikke gjøre det bedre enn ved å anføre apostelens ord: ”Dette er et troverdig ord og fullt verd å motta, at Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største."
Det er ikke underlig, at han, som kalte seg selv ”den største” blant syndere, med så varmt hjerte og så gri­pende ord kunne lovprise vår Frelsers komme. På denne dag tales, høres, leses og betraktes meget om Frelserens komme til verden; men alle beskrivelser, utleggelser og betraktninger blir åndsfattige og tomme, så lenge man ikke med apostelen Paulus har gjort den ydmykende erfaring: ”Jeg er den største blant syndere."
Usigelige er i sannhet de velsignelser, som flyter av Jesu komme til verden; men vi vil likevel forsøke å dvele ved noen av de viktigste ting, som juleevangeliet bærer i sitt skjød som julegave til oss alle, enten vi nå vil ta imot eller forkaste dem.
Det første og største av alt, som møter oss i juleevangeliet, er dette budskap: «I dag er det født dere en Frelser.” Men hvem kan fatte betydningen av dette ord ”en Frelser?” Der ute på det stormende hav ligger en ulykkelig skipbrudden, som søker å holde seg oppe på vrakstumpene av det ødelagte skip. De veldige bølger river det ene stykke etter det annet fra ham; hans kraft tømmes, og den fryktelige tanke gjennomrisler hans sjel med fortvilelsens gru: Du er dødsens. Plutselig oppfanger hans øre lyden av åreslag i det fjerne, og gjennom bølgenes larm lyder ordene: Her er redning! Se, en slik en vil forstå hva en frelser betyr.
Da Saulus var kommet til sans etter det forfølgelsens raseri, som lik en storm hadde herjet i hans formørkede sjel; da det sto klart for ham, at han i sin blindhet hadde forfulgt ”herlighetens Herre” og Hans fattige venner på jorden - da han blind både på sjel og legeme, og tillegg sønderknust i sitt indre av den fryktelige skyldbevissthet ble ledet hen til en fattig og ringe Jesu disippel; som skulle tale frelsens ord til ham, - da sto han visselig, som han selv sier, som den ”største blant syndere."
Egenrettferdighetens stolte skip var gått på grunn, Guds rettferdige dommer rullet innover hans sjel som veldige bølger, som brølte frem sitt: fortapt! fortapt!  Å, hvilken jubel måtte ikke ordene om frelse kalle frem i en slik sjel.
Ordene om frelse for fortapte slo så dype røtter i hans indre, at alt, hva han talte og virket fra denne stund, dreide seg om frelsens budskap.  Om dette sang han sine lovsanger, både når han skrev sine brev, forsvarte seg for øvrigheten eller lå hudflengt og martret i fengslet. Ja om denne frelse av fri nåde sang han også sin herlige svanesang, da hans avløsningstid var forhånden, og han løftet sine vinger til flukt.
Nå lyder også dette frelsens budskap til deg, kjære sjel. Allerede i den bebudende profetiske lovsang lød det: «Han skal utfri oss fra fiendens hånd,» og nå vitner den himmelske herold: ”I dag er det født dere en frelser,» mens en utallig engleskare istemmer en herlig lovsang til Gud for denne frelse.
Er du en synder - Jesus Kristus kom til verden for å frelse syndere, blant hvilke Paulus ser seg som den største. Er du fortapt - Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. Er du en arm fange i lovens fengsel - Han kom for å forkynne frihet for de fangne og for de bundne at fengslet skulle opplates.
Å, er du en av disse elendige, som pines og jamrer seg under sin elendighet - kjære deg, her er frelseren, som vil ”fri deg av dine fienders hånd.» Kjære, si ikke, at du er en for stor synder. Paulus kaller seg den største, og han fremstiller sin frelse som et bevis på, at ingen elendig er utelukket, men at alle til sammen er innesluttet i den frelse som det glade budskap forkynner. Du behøver derfor bare å høre etter for å bli lykkelig; for lykken og velsignelsen strømmer innover deg i det glade julebudskap. Det er likesom Guds hjerte uttømmer seg over deg med alle sine rike velsignelser, derfor ”hør,” og ”din sjel skal leve."

 

Ikke de store og vise!
Av Jakob Traasdahl

For det annet lærer julebudskapet deg, at Han som bringer frelse for syndere, ikke går de fattige og ringe forbi.
Hvor underlig, at Gud først skulle sende sin herold med frelsens budskap til de fattige hyrder på Betlehems marker. Hvorfor ble han ikke sendt til yppersteprestene, til folkets åndelige ledere, som ifølge en guddommelig orden var satt som mellommenn mellom Gud og menneskene? Måtte ikke disse med mistro betrakte det hele som oppspinn og dårskap, ja som den pureste urimelighet, at de himmelske representanter skulle gå deres dør forbi og henvende seg til noen fattige hyrder?
Her har vi sannelig et alvorlig varsko både for dem, der står som ”rettelig kallede”, åndelige ledere og for dem, som skal ledes - et gripende Gi akt midt inne i det herlige juleevangelium. Vokt deg, du som mener, at du i følge din stand og stilling, din store lærdom og ditt opphøyede embete skal være fortrinnsberettiget til å motta besøk og vink fra himmelens Gud. Det burde visselig så være, og vi tenker også, at de, som hadde ”kunnskapens nøkler,” også først og fremst hadde fått den herlige åpenbaring, om de hadde været skikket til å motta den. Men her får de øverste for folket sitte ganske rolige i sine drømmer, mens Gud sender sin budbærer til noen fattige hyrder på Betlehems marker.
Må vi ikke være vitner til det samme den dag i dag? Tenk deg en by eller en menighet, som lenge har sittet i mørke og dunkelhet. Der kommer ikke bare englebud, der kommer Guds Ånd selv og vekker tanker og anelser om noe stort og herlig, som man før har sovet for. Der lyder vekkelsesrøster; der lyder budskap om frelse; der utøses nådegaver - alt tyder på besøk fra Herren. Hvem er det nå, som mottar dette besøk og går i spissen for å bringe budskapet ut? Er det de åndelige ledere, som er satt til denne gjerning? Gud skje lov, det hender jo også, og ikke så sjelden i våre dager; men langt oftere hender det, at det er noen fattige, ringe og uansette, som mottar budskapet og bringer det videre, og da går det dessverre ennå oftere slik, at de som sitter inne med kunnskapens nøkler, handler på samme måte som hine ledere på Kristi tid, og ganske overser og miskjenner den bevegelse, som ikke tok sitt utspring fra dem.
Merk da, hva som kreves for å motta besøk og åpenbaring fra Gud. Det kreves et mottagelig hjerte, et fattig trengende synderhjerte. Sakarias hadde et slikt, derfor åpenbarte Herren seg for ham.  Hadde yppersteprestene været likedan sinnet, så hadde Herren også åpenbart seg for dem.
Men vokt deg også du, som hører til det menige folk: vokt deg for å sette ubetinget tillit til mennesker, fordi de ifølge en ytre orden står som ledere; de kan bli dine ødeleggere, om de ikke har åndelig lys. Når «en blind leder en blind, faller de begge i grøften.» Frelsens hemmelighet er ennå den dag i dag skjult for de kloke og åpenbart for de umyndige. De fattige har Han fylt med rike gaver, men de rike har han vist tomhendte bort. Var det ikke en gresselig ulykke, at folkets store mengde på Kristi tid holdt seg til sine åndelige, blinde ledere? Den samme ulykke ser vi ennå den dag i dag, hvor åndelig blinde ledere står og dysser massene i ro ved sin søvnaktige, døde forkynnelse.
Men har vi her et varsko om å vokte oss for dårlige ledere, så har vi også en alvorlig oppfordring til å lytte til dem, som Herren sender, enten de har en offentlig kallelse eller ikke.

 

Han metter de hungrige!
Av Jakob Traasdahl

Men hvilken nåde blir ikke de fattige hyrder til del. Tenk, mens alt omkring dem ligger i den dypeste slummer både i legemlig og åndelig henseende, så kommer denne lysende herold til dem og forkynner dem den store glede. Deres hjerter var visselig forberedt til å motta dette store budskap; de gikk der og ventet på ”Israels trøst,” og i de stille nattens timer steg det visselig dype sukk opp fra deres hjerter: Gid Han snart måtte komme, som befrir Israel. At også de levde i den største dunkelhet og hadde de mest uklare og forvirrede begreper om Messias' rike er vel mer enn sannsynlig. Men de hadde trengende hjerter, de var av disse fattige i ånden, som Herren kunne få velsigne.
Er du, kjære venn, lik dem? Når du går der og sysler med ditt jordbruk og dyrker dine marker, higer da din sjel etter frelse? Er denne higen den sterkeste hos deg, slik at den tanke alltid bryter seg frem gjennom alle bekymringer for det jordiske: Å, at min sjel måtte ta imot mer av de himmelske rikdommer. Du som nå går der og sysler i den jordiske kallsgjerning, det må være i kjøkkenet, på verkstedet, i butikken, på åkeren eller der ute på ”blåmyra” - på det store hav - har du hyrdenes sinn, lengter du etter Jesus, og går det en alt beherskende higen gjennom din sjel etter å fylles med all Hans fylde? Se, dette vitner om, at også du hører til det folk, som Herren bereder seg her på jorden. Du kan ha en uanselig stilling, ha små kunnskaper og ringe evner, og i tillegg kan mangt og mye være dunkelt og uklart for deg - hør, min venn, higer din sjel etter Herren, begjærer du bare Ham og lengter etter en inderligere forening med ”den, som din sjel elsker,” kjære, du hører Ham til og får stille deg i hyrdenes flokk og motta julebudskapet som et budskap også til deg.

 

Og livet var menneskenes lys!
Av Jakob Traasdahl

Det er inderlig og dyp sammenheng mellom liv og lys; derfor sa frelseren, at den som trodde på Ham, skulle ha livsens lys. Ved troen skulle de bli levendegjort i og ved Ham. Og som levendegjorte skulle de ha lys til forståelse av Guds rikes hemmeligheter og til å vandre sitt høye kall verdig.
Skal du ha det rette livsens lys, både til å forstå Guds rikes hemmeligheter og til å kunne vandre som et ”lysets barn” uten å støte deg, må du først ha tatt imot Jesus som ditt liv. Den åndelige opplysning, de mennesker har, som ennå ikke er levendegjorte, er et tvilsomt, upålitelig og skuffende lys. Kristus, det menneskeblitte ord, er det lysende fyrtårn som er oppreist ved innseilingen fra det brusende verdenshav. Lykkelig den som seiler i dets stråler; for en slik en skal ganske sikkert nå den gode havn. ”Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys."
Men så kommer den tunge klage over, at ”lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.” ”Verden er blitt til ved Ham, og verden kjente Ham ikke.” Akk den arme verden, hvor langt den hadde forvillet seg i mørke ettersom den ikke merket strålene fra salighetens sol. Men klagen blir enda mer gripende, når det heter: ”Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.” Han kom først og fremst til sine slektninger etter kjødet, til det folk Han hadde utkåret seg til eiendom, og som Han hadde satt til voktere av sin helligdom, sin herlige åpenbaring under den gamle pakts husholdning. Men disse kjennes ikke ved Ham. Som folk betraktet hadde de i den grad latt seg lede vill av de farlige irrlys som hadde glimtet for dem, at de nå ved Hans åpenbaring satt innhyllet i det tykkeste mørke, på samme tid som de var stolte og tilfredse i den innbilning, at de var rettelig opplyste. De kom til Skriften for å hente opplysning, men var ganske blinde for den sannhet, at det må bli liv før det kan bli lys. Læren om menneskets død og avmakt var en fremmed ting for dem, fordi de blendet av Satans list ikke tillot lyset å trenge inn i hjertenes skjulte dyp.
Men det var likevel noen få, som tok imot Ham. Det fantes noen hyrder, som hadde ventet med lengsel på Ham, det var en olding ved navn Simeon og den gamle Anna, og visstnok ikke så få andre, som ventet Israels trøst, - som ut fra det skjulte liv hadde et annet syn på Hans åpenbaring enn massen av folket, og disse jublet ved Hans komme og hyllet Ham som sin sjels konge.
Men til tross for at det er slik, at det aldri blir noen rett åndelig opplysning, før man tar imot det menneskeblitte ord som sitt liv, så er det likevel også slik, at det er med lyset, at livet kommer.  Slik er det i naturens rike: Når solen begynner å kaste sine varme stråler på jorden, og det tunge, kalde, klamme vintermørke må vike, da begynner det å spire og gro overalt i naturen, så det er en lyst å se det. Slik også, når rettferdighetens sol med salighet under sine vinger får lyse inn i hjertene og får gjøre, det som den naturlige sol ikke kan gjøre, - stråle evige livsfrø dit inn, da blir det liv og sommer der. Det menneskeblitte ord, Jesus, er da livsfrøet, som evangeliets sol stråler inn.

Det skinner inn i hjertets natt,
Så det i sjelen dages.
Og Jesus, den forborgne skatt,
I troen favnetages.
Da blir og vår vandring ny,
Da vil og kan man synden fly
Og følge Jesus etter.

Jesus blir således både vårt liv til lys og vårt lys til liv.
Men etter at Johannes har fremført sin bitre klage over, at verden ikke tok imot lyset som strålte frem fra det menneskeblitte ord, og at Hans egne ikke tok imot Ham - slutter han med å si: ”Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud."

 

For ugudelige!
Av Jakob Traasdahl

Denne store makt og rettighet, som er vunnet oss ved Kristi blod, tilegner vi oss ved barnlig, enfoldig tro, som tar Gud på ordet. Og følgen av, at vi slik tror og griper vår frelsers skatt blir da den, at vi også fødes til Guds barn, fødes - ikke av blod, ikke av kjøds vilje, ikke av manns vilje, men av Gud.
Tenk en slik forunderlig mektig innflytelse har denne tro med seg. Vi fødes med det samme til nye vesener. Fortapte og ugudelige tror på den Herre Jesus – ”tror på Ham, som rettferdiggjør ugudelige,” og er med det samme nyfødte, salige Guds barn.
Det er altså en stor villfarelse, når man mener, at den nye fødsel først må inntre, før man får lov til å tro på den Herre Jesus.  ”Jeg må erfare, at det er spirt frem et nytt liv i meg, før jeg får tro, at jeg er et Guds barn,” tenker mange, og i disse sine bakvendte tanker blir de gående i mørke og kval, da de ved en slik forkjært forestilling lukker til hjertet for salighetens lys. Dersom det var slik, hvordan kunne Paulus da si: ”Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.» og dersom det bare var gjenfødte sjeler som ble innbudt til å tro og ta imot frelseren, hvordan kunne da Jesus si på høytidens dag, den store: ”Om noen tørster, han komme til meg og drikke!” Ja, hvordan kunne Han da så fritt og uforbeholdent bestemme, at Hans evangelium skulle forkynnes for all skapningen. Og hvordan kunne det lyde til de frelste: ”Dere er alle Guds barn ved troen."
Nei, kjære venn! Du har ikke å prøve deg, om du er gjenfødt, for å kunne vite om du har rett til å tro, men du har å gjøre som Luther sier: ”stikke hånden dypt inn i din egen barm, for å forvisse deg om, at du er en synder - et armt, fortapt, ugudelig vesen; for det var bare for slike Kristus døde, derfor er det også bare slike som har rett til å tro på Ham.” Derfor heter det: ”Vi har fått dobbelt av Herrens hånd for alle våre synder."
Slike sjeler, som fødes ved å ”ta imot Ham,” kan derfor ikke sies å ”fødes av blod,” slik som ved den naturlige fødsel; heller ikke av ”kjøds vilje,” ved egen fornuft og kraft, egen viljeanstrengelse og fortjeneste eller ved egne kjødelige, naturlige krefter, heller ikke av ”manns vilje” - d.e. ved andre menneskers hjelp - men ”av Gud,” ved den ”uforgjengelige sæd” (1 Pet. 1, 23) som lever og blir.

Stå opp, Guds menighet, deg fryd,
Slå strengelek og harpelyd,
Gi Gud i himlen æren!
Bryt ut og syng, du Jesu brud:
Min ånd den gleder seg i Gud,
Min sjel den lover Herren.

 

Troen kommer av hørelsen!
Av Jakob Traasdahl

Hyrdene sa: ”La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss.” De var ikke tilfredse med den blotte viten; de ville bli fullt forvisset om saken.
Akk, hvor mange er det ikke som bedrar seg selv ved sin viten! De kan være godt opplærte i alle kristendommens sannheter, og de drar ikke et øyeblikk disse sannheter i tvil! – og likevel står ikke deres hjerter i mer inderlig forbindelse med Jesus, enn de står til en hvilken som helst annen historisk personlighet, som de har høyaktelse og interesse for. Noen gjenfødelse, noe nytt liv, noe nytt åndelig behov, noen utgang fra verden eller noen korsvandring med Herren vet de ikke av. De er tilfredse med sin viten. Drar man ektheten av deres kristendom i tvil, kan de bli ytterlig forarget og begynne å ramse opp en hel del av sin utenatlærte lekse.
For en tid siden besøkte jeg en mann, som åpenbart var en av disse. Det var søndag og mannen satt med sin postille og salmebok. Så vidt jeg kunne forstå, så var andakten forbi. Jeg forsøkte å tale litt om frelsens vei, med mannen og de husfolk som var samlet; men han lot meg snart forstå, at han ikke hadde noe å lære. Han tok først fatt på salmeboken og sang en salme på minst 10 vers. Etter det slo han opp sin prekenbok igjen og leste med høytidelig stemme først en preken, sang og begynte på igjen, så jeg til sist måtte gå, da jeg forsto at det var umulig å komme til orde.
Han var åpenbart så selvtilfreds i sin viten, at han ikke brydde seg om andres vitnesbyrd.
Jeg husker også en liten fortelling om en prest som var meget rettroende og også nidkjær for de sognebarns frelse, som var betrodd ham, - men likevel uten å se noen frukt av sin virksomhet.
Da han en sommer oppholdt seg ved et badested, traff han på en embetsbroder som var vidt kjent for sin velsignelsesrike virksomhet. Han klaget sin nød for denne embetsbroder og spurte, hva han trodde grunnen kunne være. Denne alvorlig Herrens tjener svarte: ”Er de viss på, at de selv med en levende tro har mottatt den sannhet de forkynner?"
Vår prest forteller senere: ”Dette svar forfulgte meg og forbitret mitt sinn, men til sist måtte jeg besvare spørsmålet med nei. Jeg kom i stor nød, men Herren tente sitt lys i mitt hjerte, det som var omtåket av så mye død kunnskap – og fra nå av kom det liv og bevegelse i min menighet."
Vi ser altså, at mange bedrar seg ved sin viten – og dog kommer den levende tro ved hørelsen.
Men hva er da egentlig grunnen til, at så mange av de hørende bare tar sannheten opp i sin forstand og aldri tror på Kristus med sitt hjerte? Det kommer av det, at hjertet aldri har vært i nød over synden – iallfall ikke i slik nød, at alle overfladiske og falske trøstegrunner svikter under ens føtter. Derfor sier den gamle kjære barndomslærer (Pontoppidan) med rette, at ”den levende tro oppkommer i vår syndige jammers følelse."
Men er du i nød, min venn, spør du som en rådvill, fredløs og ulykkelig sjel etter frelsens vei – så svares: ”Du behøver ikke å fare opp til himmelen for å hente Kristus ned, eller ned i avgrunnen for å hente Kristus opp, Ordet er deg nær.”

I Ordet har du Ham med all Hans nåde og gave.
Noen sier: Kunne jeg bare få noen følelse av fred og glede, så skulle jeg tro. Andre sier: Kunne jeg bare komme dypt nok ned i sønderknuselse og syndenød, så skulle jeg tro. De første vil hente Kristus ned fra himmelen og de andre opp fra avgrunnen.
- Å hvor ynkelig strever ikke mang en fredløs sjel på disse to avveier – og dog kan de ikke oppdrive verken mer fred og glede eller mer syndenød.
Hør, kjære venn, det er Herren som gir disse ting. Han som er opphøyd ved Faderens høyre hånd, ”gir Israel omvendelse og syndenes forlatelse” – og Han gir oss disse ting gjennom sitt ord. – Og det som gis i ord, i løfter, må mottas i tro. Følelse og erfaring kommer deretter som troens frukt.
- Troen kommer av hørelsen, aldeles på samme måte som du kommer til tro på noe annet du hører. Er den som forteller deg noe, troverdig, og har hørt, sett og erfart det han forteller, da virker den troverdige manns fortelling tro hos deg, selv om den troverdige manns fortelling er noe underlig. Og hvem kan være mer troverdig enn Ham som kalles det ”trofaste og sanndrue vitne?"
- Ta Hans deilige beretning, det evig sanne fredens evangelium for deg, min venn, der sier Han deg, at Han har utslettet alle dine synder med sitt blod og forlikt deg med Gud. Tro dette – og du er salig.

 

Han metter de hungrende!
Av Jakob Traasdahl

La oss nå gå rett til Betlehem. Luk 2,15

La oss se hvilken virkning den levende tro har på hjertet. Hyrdene måtte av sted til Betlehem, og da de kom dit fortalte de det de hadde hørt, og de ”vendte så tilbake, og de priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, slik det var blitt sagt dem." Deres tro på engelens ord lot dem ikke ha fred, de måtte til Betlehem, til Jesus. De ble ikke stående ved engelen, likesom nage tilhørere blir stående ved predikanten og kommer aldri lenger – nei, de måtte til Betlehem.
Betlehem betyr brødhus, og det var nå i sannhet blitt et brødhus for dem, hvor ”det levende brød som kom ned fra himmelen for å gi verden liv,” var å finne.
Er ikke dette et skjønt tegn på en levende tro? Guds ord er vårt Betlehem, vårt åndelige brødhus, hvo enhver sann troende alltid må komme til, for å hente næring for sitt nye liv.
Han kommer ikke da til kirken og til oppbyggelsene av vane eller bare for å øke sitt kunnskapsforråd – heller ikke for å komme i en viss religiøs stemning, - men han kommer dit for å få mat og drikke for sin sultne og tørste sjel.
Og kommer han med en slik trang, da skal han også mang en gang få gå hjem igjen med denne deilige sang i sitt hjerte:

Jeg gikk som til et dekket bord
I dag og hørte Herrens ord,
Og sjelen sanket føde.

Disse sjeler, som slik hungrer og tørster etter Guds ord, er salige, og Herren selv skal mette dem. De ”føres til de grønne enger og til hvilens vann,” og Herren ”salver deres hode med olje” og lar ”godt og miskunnhet etterjage dem alle deres livs dager."
Visstnok er det slik, at også vi får ”spise påskelammet med bitre urter,” og at Herren kan gi sjelen ”hard føde.” – Visstnok må også vi mang en gang i åndelig forstand ”ete tårebrød” og på mange slags vis føle Herrens tuktende hånd tungt over oss, - men akk, brødre, det behøves så vel. Når Han tukter oss, ”tukter Han oss til det gode, så vi ikke skal bli fordømt med verden."
Det er salig å få erfare begge deler, både tukten og trøsten.

 

Fullkommen glede!
Av Jakob Traasdahl

De priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett. Luk 2:20

Hyrdene ble overmåte glade, da de fant Jesus, og vendte tilbake med lov og pris til Gud.
Den rette glede er en troens frukt og således et skjønt kjennetegn på den levende tro. ”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred.” ”Disiplene ble glade, da de så Herren."
Mange kristne synes ikke å ha noen synderlig glede av sin kristendom. Vi vil innrømme, at Herren fører sine barn forskjellig, fordi de barn som Han skal oppdra, er så høyst forskjellige, - men mon ikke det gledetomme kristenliv ofte har sin grunn i det, at evangeliets hemmelighet ikke er gått opp for sjelen?
Det hendte en gang, at to brødre kom til vekkelse på samme tid. Det var en lang tid en merkelig likhet mellom disse to. De var meget alvorlige, meget nidkjære for sannheten og eksemplariske i hele sitt liv. Men det var et visst hemmelig sår i sjelens dyp, som de ofte klaget over – en tærende uvisshet, en hemmelighetsfull anklage, som de søkte å overdøve med rastløs virksomhet i det godes tjeneste.
Men så skiltes disse brødres veier, og de var fra hverandre i flere år. Da de så kom sammen, ble den eldre bror ganske slått av forundring ved å iaktta den yngre brors lykkelige utseende. Den frykt kom over ham, at den yngre bror kanskje var blitt en ”lett veiløper.” Ved gitt anledning sa den eldre til den yngre: ”Men kjære Johan, jeg synes ikke du er slik som da du forlot meg. Det er kommet noe fremmed over hele ditt vesen. Si meg, hvordan henger det sammen?"
”Akk, bror,” svarte Johan, ”det gamle sår, som du vet om, er Gud skje lov legt.” Den eldre svarte mistenksomt: ”Kjære bror, hvordan henger dette sammen?"
Johan svarte: ”Bror, det henger slik sammen,” ”når en er død for alle, da er de alle døde."
Den eldre bror svarte mørkt og vrantent: ”Har du da ikke visst om dette før?"
Johan svarte: ”Har du visst om dette og likevel aldri vært glad!"
Fra denne stund var det en uoverstigelig kløft mellom disse ellers så like brødre.
La oss ikke glemme apostelens formaning: ”Be om, at deres glede kan bli fullkommen.” ”Vær alltid glade!” Og la oss heller ikke glemme, at ”gleden i Herren skal være vår styrke."
En slik glede i Herren hadde den gamle Hieronymus, som hadde bygd seg en munkecelle i nærheten av Jesu fødested. Kort før sin død skriver han: ”Så ofte om jeg betrakter dette sted, har mitt hjerte en søt samtale med Jesusbarnet. Jeg sier: Akk Herre Jesus, hvor du skjelver, hvor hardt du ligger for min salighets skyld; hvordan skal jeg noensinne kunne gjengjelde deg det? Da synes det meg som om barnet svarer: ”Jeg begjærer ingenting, kjære Hieronymus, uten at du skal synge; Ære være Gud i det høyeste! La bare dette være en kjær trang for deg; jeg vil bli enda fattigere på Oljeberget og på det hellige kors.” Jeg sier videre: Kjære Jesus, jeg må gi deg noe; jeg vil gi deg alle mine penger. Barnet svarer: ”Himmel og jord er da allerede mitt fra før, jeg trenger det ikke, gi det til fattige folk; det vil jeg betrakte som om det var gitt meg selv.” Jeg taler videre: Kjære Jesus, jeg vil gjerne gjøre det; men jeg må også gi deg noe for din egen person, ellers så må jeg dø av smerte. Barnet svarer: ”Kjære Hieronymus, siden du er så gavmild, så vil jeg si deg hva du skal gi meg; gi meg din synd, din onde samvittighet og din fordømmelse.” Jeg sier: hva vil du gjøre med det? Jesusbarnet sier: ”Jeg vil ta det på mine skuldre; det skal være mitt herredømme og min herlige gjerning, at jeg, som Jesaja før har sagt, vil bære og ta bort dine synder: ” (Jes. 9,6; 53,4ff.).
Da begynner jeg å gråte bittert og sier: Barn, mitt kjære barn, hvor du da har rørt mitt hjerte! Jeg tenkte at du ville ha noe godt; men så vil du ha alt det som er ondt hos meg. Så ta da det som mitt er, og gi meg det som er ditt; så er jeg fri for syndene og viss på det evige liv."

 

Din lodd i livet
Av Jakob Traasdahl

En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv! Slm. 16,6

Det er sjeldent å finne mennesker som er lykkelige med sin lodd i livet. ”Skjebnen har ikke vært gunstig for dem.” Det ”store forsyn” har latt arvedelen falle på urett sted. Så går de vrantne i sinnet og syke av misunnelse ved å erfare, hvor mye bedre denne eller hin har det.

Men David hører ikke til disse folk. ”En arvedel er tilfalt meg på liflige steder,” sier han. Den lodd som Gud hadde tilmålt ham i livet, var den skjønneste og herligste av alle. Han ville ikke bytte med noen.

”Ja,” sier du, ”det var ikke ham å takke for. Den som hadde fått seg en slik livslodd tilmålt som han, kunne gjerne være glad. Når en gjetergutt når frem til kongetronen, er det ikke det minste underlig, om han føler seg begeistret over forsynets styrelse."

Min venn, du tar helt feil angående Davids lykke, når du tenker eller taler slik, som om sann lykke og tilfredshet skulle være en nødvendig følge av opphøyd stilling, rikdom og herlighet i denne verden. Om du vil lese gjennom Davids mange herlige lovsanger, skal du ikke finne én eneste som angår hans jordiske kongerike og herlighet.
- Vel kan det undertiden se ut som om det er den jordiske lykke som begeistret ham, men lytter vi nøyere til tonene i hans lovsang, skal vi finne, at det er noe ganske annet som lokker frem de glade frydetoner av hans sjels harpe.

Det er Herren, som alltid er gjenstand for hans sjels jubel.
I verset som går foran vår innledning, sier han: ”Herren er min tilfalne del og mitt beger."
- ”Jeg setter alltid Herren for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes.” – ”Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet.” (Slm. 16, 5.8.11.).

 

Skjult, men åpenbart!
Av Jakob Traasdahl

Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon. Luk. 2, 25

Guds Ånd fører oss inn i denne skjønne beretning ved et betydningsfullt: ”Se,” for å vekke vår oppmerksomhet for noe storartet og gripende, som fortjener, at vi preger det dypt inn i våre hjerter.

Se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon.
Vi tenker oss en meget gammel, hvitlokket olding med et forklaret, elskelig åsyn – en, i hvis øyne det evige livs håp stråler oss i møte med forunderlig klarhet.
Om denne mann sier Guds Ånd oss, at han var ”en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham."

Han var rettferdig og gudfryktig. Han vandret med sin Gud og for sin Gud. Han vandret på de ”gode, gamle stier.” Guds vilje var hans livs lov, og han søkte i hele sin ferd å virkeliggjøre denne Guds vilje.

Han ventet på Israels trøst og ventet med en slik inderlig lengsel, at Herren måtte gi ham et særskilt løfte om, at han skulle slippe å legge sine gamle øyne, som speidet etter løftets oppfyllelse, sammen i dødens blund, ”før han hadde sett Herrens Messias."

Han var en av dem, som under den lange ventetiden ropte fra sitt hjertes dyp: ”Gid himlene måtte revne og Herrens velsignelse åpenbares."
Han var en sann israelitt, ”i hvis ånd det ikke var svik,” derfor kunne han ikke slå seg til ro, før den sanne Israels trøst var åpenbart for ham. Han hadde ikke, lik sin samtids forskere i den Hellige Skrift, fått et slikt bilde av verdens frelser, at han ikke kjentes ved Ham, når Han kom. Han hadde forstått Moses og profetene rett og var ikke blitt viklet inn i de forutfattede meningers dødningesvøp, som flesteparten av hans samtids fromme var slik innsvøpte i, at de ikke kunne makte å se Ham, som kom til sine egne for å krone deres tusenårige venting med salig fryd.
Og når Simeon kunne få det rette bilde av Messias ut av de gamles Skrifter, da hadde dette sin grunn i det, at

Den Hellige Ånd var over ham.

Hvilken merkelig stadfestelse på disse frelserens ord: ”Du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige."
Tidens store teologer, som hadde gjort det til sin oppgave å forske i de hellige Skrifter, leste seg blinde, mens de enfoldige som Simeon og Anna leste seg seende av de samme ord.
Gud hjelpe oss; for det kan visselig gå like ulykkelig med oss som forsker i selve evangeliet, om ikke Den Hellige Ånd er over oss. Vi kan likesom hine, få hodet fullt av begreper, mens hjertet er fremmed for livet i Gud – fremmed for Israels sanne trøst. Guds ords fremstilling av frelserens vei er vel enfoldig og tydelig, og likevel har Gud, som Luther sier, ”laget det slik, at det skal bero på Den Hellige Ånds lys og nåde, om noen skal forstå og finne den."
Hyrdene, gamle Anna og Simeon fant den, mens folkets ledere, den jødiske menighets teologer, som hadde anvendt all sin tid på å bli riktig skriftlærde, ikke fant den, men ”støtte seg på anstøtssteinen."

Ja slik kan det gå ennå den dag i dag. Vil du finne frelsens vei, vil du finne fred for din arme sjel, vil du lære Jesus å kjenne som din frelses fyrste og ikke bli bedratt ved død kunnskap, - da må du ned i støvet og bli en av de umyndige, som frelseren har åpenbart for, det som er skjult for de vise og forstandige.

 

Åndens drift!
Av Jakob Traasdahl

Han kom til templet, drevet av Ånden. Luk. 2, 27
Herrens Ånd sier om Simeon, at ”Han kom til templet, drevet av Ånden."

Ånden drev ham til templet, fordi Jesusbarnet var å finne der. Visstnok ble Simeon drevet på en særegen måte, men den som kommer til templet av Åndens drift, skal sannelig også den dag i dag gjøre Simeons salige erfaring, så sant Jesus bæres frem i det vitnesbyrd som lyder i templet.
Det var en fattig, ringe kvinne som bar frem Jesus, men Simeon ble ikke støtt av denne ringhet – tvert imot hadde han igjennom et langt liv erfart, at det ofte er i den største ringhet, at Herren åpenbarer sine største velsignelser.

Om forkynneren er ringe og uten anseelse, kan han likevel bære frem en hel Kristus og gi sjelene rundelig næring for deres åndelige livs behov. Men ingen må tro, at Den Hellige Ånd driver sjelene til slike templer, hvor ikke Kristus, men den menneskelige visdoms tant og glimmer bæres frem. Da flyr mine får, sier overhyrden selv.
Herrens får har i denne henseende et fint øre. De forstår snart å skjelne mellom hyrdens og leiesvennens røst.

Men hva kommer det av, at vi så ofte kan gå i kirke og oppbyggelser uten å få noen velsignelser for våre sjeler? Vi kommer ikke av Åndens drift, det er saken. Vi kommer ikke med en fattig, hungrig, trengende, bedende ånd, men kanskje oppblåste av egne innbilninger, av åndelig hovmod og bedragelige fordommer, og så tar vi fatt på forkynneren med en ubarmhjertig kritikk – våre tanker løper foran ordene som lyder, og når disse ikke faller i vår smak eller går i den retning som våre egne tanker anviser, er det straks galt med forkynneren, - og så lar vi våre ukjærlige, kjødelige dommer ha fritt løp under sannhetens skinn.

Å, om vi var trengende barmhjertighetskar, når vi om sammen om Ordet, hvor skulle ikke Herren da få velsigne oss, selv om forkynnelsen var nokså dårlig. Og så skulle vi komme bedende, idet vi tenkte på, at det redskap som bærer vitnesbyrdet frem, ikke ved egen makt formår å åpne Ordets dør og forkynne Kristi evangeliums hemmelighet.
I Ef. 6. ser vi, at enn ikke det høyt benådede Herrens vitne Paulus når som helst formådde å forkynne Kristi evangeliums hemmelighet, men måtte be om menighetens forbønn, for at dette kunne skje – o, hvor trenger ikke da et armt, skrøpelig redskap nå for tiden de kristnes inderlige forbønn, om det skal lykkes å trenge inn i sannhetens dype, hemmelighetsfulle skatter.

Kjære broder og søster, glem derfor ikke å be for forkynneren, når du kommer for å høre Guds Ord og glem heller ikke å be for deg selv, at ditt eget hjerte må bli opplatt for den himmelske sæd.

 

En salig utgang og inngang!
Av Jakob Traasdahl

Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred. Luk. 2, 29

Nå er jeg klar, vil han si. Nå har jeg ikke lenger noe å leve etter. Jeg har fått mitt livs høyeste ønske oppfylt; jeg har nådd mitt livs store mål. Jeg har med mine egne øyne sett Ham som er kommet med frelse for arme syndere, og nå stiger jeg gladelig ut i dødens flod for å fare over til mitt rette hjemland.
Å, lykkelige Simeon! Og lykkelig hver den sjel som lik deg kan stå jublende ved dødens flod; lykkelig den som kan synge med gamle Brorson:

Mitt hjerte i meg ler,
Når jeg min grav beser,
Ei blomsterdal,
Ei fyrstesal
Så trygg en seng meg vise skal.
Min død er fergemann
Til livets faste land.

Men hva var det som brakte gamle Simeon til å betrakte vandringen gjennom selve dødens dal som en lystvandring? Vi får full klarhet i denne sak; for han sier:

”Mine øyne har sett din frelse!"

Han så seg frelst, og hvordan kunne han da frykte for døden? Døden var oppslukt til seier. Dødens brodd var borte – ja, denne forferdelige gjest, som holder menneskene i frykt alle deres livs dager, var for ham en velkommen venn, som skulle sette ham over til det lovede lands salige kyst.
En troende kvinne sa engang, da hun lå på dødsleiet omgitt av gråtende venninner: ”Å gråt ikke, jeg er jo usigelig salig. Når dere merker, at jeg ånder ut det siste sukk, må dere stemme i en jubelsang; for da tar englene min frelste sjel og fører den over i Abrahams skjød.” Da hun trakk det siste sukk, sa hun: ”Syng, syng; for nå går jeg."
En tro Herrens tjener sa, da han lå på det siste: ”Himmelen drypper av velsignelse!
En broder, som jeg hadde den glede av å vandre sammen med i flere år, sa i dødsøyeblikket: ”Nå ser jeg landet – akk, hvor deilig! – Nå ser jeg Jesus, akk” – så flyktet sjelen.
En annen kjær, elskelig broder, som ennå lever i manges erindring, sa, idet sjelen flyktet: ”Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid."
Disse sjeler hadde fulgt apostelens formaning, når han sier: ”Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, - skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike” (2 Pet. 1,10-11).
Inngangen i riket er vid og åpen – å. hvor forskjellig fra de armes sjelers, som har ”bygd med tre, høy og strå,” og hvis gjerninger må brenne opp i dødens ild.

 

For alle!
Av Jakob Traasdahl

Du spør kanskje om, hvordan Simeon var kommet til visshet om, at frelsen, som han så innesluttet i dette lille barn, også virkelig gjaldt ham? – Og dette er i sannhet et viktig spørsmål; for man kan tro, at Jesus er kommet til verden for å frelse syndere, og likevel utelukke seg selv ved vantro.
Spørsmålet blir nå, om Simeon hadde fått et vink om, at frelsen særlig gjaldt ham.

Visstnok hadde han fått en åpenbaring om, at han ”ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias,” men vi hører ikke noe om, at Ånden på en eller annen hemmelighetsfull måte hadde sagt ham, at denne frelse gjaldt hans person.
Simeon selv løser gåten for oss, idet han sier om den frelse han hadde sett:

”Du har beredt for alle folks åsyn."

Simeon trakk simpelthen denne slutning: Frelsen er for alle, dermed også for meg, likesom apostelen Paulus senere hen sluttet på samme måte, når han sa: ”Når en er død for alle, da er de alle døde."
Når du altså, kjære sjel, spør: hvordan skal jeg vite, om frelsen også gjelder meg? – da skal du med gamle Simeon gjøre den slutning: ”Frelsen er beredt for alle folk, dermed også for meg.” Eller med Paulus: ”Kristus er død for alle, derfor kan jeg betrakte meg som død fra alle mine synder i Ham.

”Mine øyne har sett din frelse,” sier Simeon. Hva så han? Han så det lille Jesusbarn, men han så det i en herlig belysning. Han så det lille barn i løftenes lys og som det rette offerlam, som skulle bære hans synd, på hvis hode ”straffen skulle ligge, for at han skulle ha fred."
Han hadde vel ikke noen detaljert forestilling om den underfulle frelse ved dette barn, men han så kort og godt likesom Sakarias, at han skulle forløse sitt folk og fri dem ut av fiendenes hånd (Luk. 1,74).
Dette var nok for gamle Simeon. Han sto ikke med Jesusbarnet på sine armer og sa: Herre, nå må du gi meg et særskilt tegn på, at frelsen gjelder meg; du må gi meg et indre vink, så skal jeg tro, - nei, hans gamle øyne var salvet med Åndens øyensalve, så han kunne se seg salig på Hans frelse, som var beredt for alle folks åsyn.
Han hadde vel også hørt engelens budskap til hyrdene om den store glede som skulle være for alt folket, og i alt folket visste han seg selv innbefattet.
- Det er ikke for ingenting, at vi dveler ved så lenge ved dette punkt; for her går tusener av sjeler, som ikke ved barnlig tro formår å gjøre sin rett gjeldende til den alminnelige frelse, men går og venter på noe særskilt som skal hende med dem.
Noen vil opp til himmelen for å hente Kristus ned: Kunne vi bli riktig glade, så skulle vi nok tro oss frelste. Andre vil ned i avgrunnen for å hente Kristus opp: Kom vi i riktig syndenød, så skulle vi nok tro frelsen, tenker de; men det ene er likeså dårlig som det andre; for Herren hat ikke gjort sin frelse betinget av noe slikt; derfor sier Han: ”Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? – det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst (Rom 10:6-9).
Merk her, hva det er troen griper. Den farer ikke opp til himmelen for å gripe liflige stemninger og ha disse til sin frelsesgrunn, - den farer heller ikke ned i avgrunnen, for å gripe Kristus der, - men den griper Ham som den, vår kjære Gud har oppreist fra de døde.
Den rette, enfoldige, skriftmessige tro har Kristi oppstandelse fra de døde som sitt egentlige innhold; for den trekker den slutning: Kristi død er min død. Det var jeg som døde på Golgata, så sant Kristus var min virkelige stedfortreder, - men det var også jeg som brøt dødens og gravens lenker og oppsto. Jeg oppsto i og med Kristus.
Slik hadde Peter det, da han lovpriste Gud som hadde ”gjenfødt ham til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde” (1 Pet. 1,3).

Synet av Kristi oppstandelse gjenfødte ham til et levende håp, idet Ånden fikk tyde saken slik for ham, at Kristi oppstandelse var hans oppstandelse.

Kjære sjel, gå derfor ikke og foreskriv Gud, at Han skal gjøre noe særskilt med deg. Så sant du er en synder, er også frelse beredt for deg som for alle andre syndere – en fri, uforskyldt frelse, som du ikke må søke i deg, men utenom deg i Lammets blod. Kristus er død og oppstanden også for deg. Å, la ikke det salighetens privilegium som ligger i det, ligge ubenyttet. Vær ikke blant dem, ”som unndrar seg,” men av dem, som ”tror til sjelens frelse.” La gamle Simeon få si deg inn i hjertet, at frelsen er beredt, den er fullt ferdig og har ventet på deg lenge. Ordet er også deg nær. Du kan ta det i din munn, og det rører jo ved ditt hjerte.
- Akk i dette ord ligger jo hele frelsen, det er svøpet som Jesusbarnet ligger innsvøpt i. Be Gud, kjære venn, at Han vil gi deg øyensalve til å se!

 

 

Hans fylde!

Av Jakob Traasdahl

 

 

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham. Joh 1, 16-18

 

Å, hvilken fylde! Må man ikke med rette si, at ”i Ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede” (Kol. 2,3).
Å, må Guds Ånd få senke oss riktig dypt ned i disse salighetens sjakter, og vi skulle komme til å fortape oss i uendelig lov og pris.

 

Å, min leser, her er fylde for din tomhet. Er du blitt et ”barmhjertighetens kar,” så kan du her fylles til randen, så ditt beger flyter over. Her er velsignelser så store, at du ”ikke har rom nok å ta i.” Derfor intet under, at evangeliet betegner Guds nådes rikdommer som store vann, som alle kan øse fritt av, det de trenger for sine tørste sjeler. ” Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling!” (Jes 55, 1).
Det var i bevisstheten om sin nådes rikdommer, at frelseren på den store dag i høytiden utbrøt: ”Om noen tørster, han komme til meg å drikke!” (Joh. 7,37). Og det er den samme salighets fylde, det tales om i Bibelens siste kapittel, når det står: ”Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!” (Åp 22, 17).

Han, vår fører gjennom livet, er klippen som ble slått av Moses’ stav, så det fløt levende vann. ”Klippen som fulgte dem var Kristus” (1 Kor. 10,4). Han er den paktens engel som sa til Moses: ”Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn” (2 Mos. 33,19).
Og Han er den, min kjære venn, som med all sin godhets og barmhjertighets fylde vil ledsage deg gjennom det nye år.

 

 

En fylde av frelsende nåde!

Av Jakob Traasdahl

 

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.
Det er en fylde av imøtekommende nåde, som Herren vil lede din sjel til omvendelse ved. Åndens gave kommer ut av denne fylde. Det er Ånden, som blåser hvor den vil, og hvis susing du så ofte har hørt i den stille hvisking til din sjel: Omvend deg, du fra falne barn!
Har du lyttet til Åndens stemme? Er du født av Ånden? Guds nådevirkninger har vært rikelige, og de har strømmet ut fra en guddommelig kraft, som er mektig til å frelse den elendigste. Men har du latt deg frelse? Har du begynt din vandring gjennom det nye år som en frelst sjel? Er ditt navn skrevet inn i Livets bok, eller står du ennå på dødens liste? Er det Guds Ånd som leder deg, eller er det den ånd som er ”virksom i vantroens barn?” (Ef. 2,2).
Det er den siste ånd, som er anfører for verdens store flokk og holder den i blindhet for Guds nådes og kjærlighets fylde. Og ledes du av denne ånd, da er evig død og et evig brennende helvete din visse lodd, så snart livets skjøre tråd skjæres av.
Å nei, du vil ikke slå lag med disse forblindede. Du vil lytte til rådet: ”Redd din sjel!” – Å, lytt da til Åndens sakte hvisking. Se nå er den beleilige tid, se nå er frelsens dag.
Gå i enrom og tal med din Gud om saken. Utsett ikke et øyeblikk lengre, for i neste øyeblikk kunne du jo være evig fortapt. Ta for deg Ordets rike skattkammer. Å, der strømmer Guds rike fylde imot deg – en fylde av mektig påvirkning, en fylde av mektig frelsende kjærlighet og en fylde av alt godt for din arme sjel.

 

Der er en fylde av frelsende nåde, som alle salige bærer vitnesbyrd om. Spør Paulus om det ikke er så, og han svarer: ”Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største” (1 Tim. 1,15). Og Peter istemmer og sier: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp” (1 Pet. 1,3). Spør synderinnen og den lykkelige Sakkeus. Ja, spør røveren som hang ved frelserens side i Hans dødsstund og de ville alle istemme med salig begeistring: ”Der er en fylde av frelserens nåde, som kan redde den elendigste.”
Spør David, og han svarer: ”Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, - Han la i min munn en ny sang (Slm. 40,3; Slm. 40,4). Og spør endelig den hvitkledde skare som står for tronen og Lammet, og de bryter alle ut i salig kor: ”Verdig er du, - fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud” (Åp. 5,9).

 

Se, kjære sjel, der er en fylde av nåde også for deg, hvor forkommen og elendig du enn føler deg.

 

Den fortaptes frelser!

Av Jakob Traasdahl

 

 

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Joh 1, 16

 

Se, kjære sjel, der er en fylde av nåde også for deg, hvor forkommen og elendig du enn føler deg.

Den fromme grevinne Huntingdon sa engang til den veldige vekkelsespredikant Whitefield: ”Hvordan kan de forsvare de ord de lot falle der borte på marken sist søndag kveld? De sa jo, at om et menneske var så utslitt og ødelagt i syndens tjeneste, at selve djevelen ikke lenger hadde bruk for vedkommende, da ville den Herre Jesus allikevel med inderlig ømhet og barmhjertighet motta en slik en.” Whitefiled svarte: ”Jeg skal fortelle dem en liten historie, og så må de selv dømme. De vet at jeg hin kveld sto og forkynte med ryggen vendt mot et usselt hus. Da jeg var ferdig, kom en elendig utseende kvinne til meg og ba meg å besøke en lidelsessøster oppe på takkammeret. Jeg fulgte straks med og ble vitne til et syn, som aldri skal forlate meg, så lenge jeg lever. Der lå en ussel, uttært kvinneskikkelse på en bunke halm. Gjennom et langt liv hadde hun tjent synden og Satan. Nå hadde alle forlatt henne. Satan kunne ikke lenger gjøre bruk av dette uttærte skjelett. Gjennom det åpne vindu nådde disse ord hennes ører: ”Om du er så utslitt og ødelagt i syndens tjeneste, at enn ikke djevelen lenger har bruk for deg, vil likevel den Herre Jesus med inderlig ømhet motta og frelse din syndige og urene sjel.”
Den arme kvinnestrakte ut sine armer imot meg som en fortvilet og ropte: ”Er det sant? Jeg er utslitt i syndens tjeneste. Kan et slikt avskum bli frelst?” Jeg forkynte livets evangelium for henne, og hvert eneste ord falt som en legende balsam på hennes syke sjel.
Et par dager etter døde hun, ikke bare uendelig skamfull over sitt forspilte liv, men også uendelig salig i Ham som kom for å søke og frelse de fortapte.”
Grevinnen foldet sine hender til lov og takk, og store tårer tolket hennes hjertes følelser.

 

Se, min venn, den samme mektige frelser står med utstrakte armer også imot deg. Av Hans rike fylde strømmer nåde og forbarmelse ut til din arme sjel. Søk ikke etter noen fylde hos deg selv; der finner du bare syndens urene fylde, som frelseren sier, at ditt hjerte er fullt av.
Søk ikke etter en omvendelse, en anger eller gode følelser, som du kan finne frelse i; den rette anger og den rette syndenød erfares slik, at man ikke kan finne noen trøst i den.
Søk ikke frelse i selvforbedring, i gode forsetter eller høytidelige løfter; alt dette duger ikke. Frelsen er allerede beredt og ferdig. Den hvite kledning og trolovelsesringen venter på deg, og fredskysset vil Faderen gi deg hver øyeblikk i sitt evangelium.
Å, hold deg ikke tilbake, unndra deg ikke til din fortapelse, men tro på den Herre Jesus nå, tro på den frelse som er beredt for alle folk, også for deg – og du er salig. Av Hans fylde har vi alle fått nåde over nåde. Og som Hans benådede barn kan du vandre det nye år i møte med seiersjubel i din sjel. I Ham har du jo allerede seieren; i Ham har du kraften, lyset og livet og i Ham har du en venn som forstår deg så inderlig godt. – Å hold deg alltid hos Ham!

 

 

 

Helliggjørende nåde

Av Jakob Traasdahl

 

 

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. Joh 1, 16

 

Det er også en fylde av helliggjørende nåde.
Apostelen sier: ”For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet” (Tit 2, 11-13).

 

Nåden er den beste oppdrager; den oppdrar og ”dyktiggjør oss til de helliges arvedel i lyset,” og den alene formår å gjøre oss lik Ham, av hvis fylde vi har fått nåde over nåde.
Å, hvor nåden er mektig til å danne oss, om den riktig får tak på våre hjerter! Men se, kjære bror og søster, skal nåden ha makt over ditt liv, da må den ha plass i ditt hjerte og få fordrive alle trelldomstanker der inn. ”Kristus må få være alene i brudekammeret d.e.: i samvittigheten,” sier Luther.
Når Paulus i Rom. 6, advarer de kristne mot å fremstille sine lemmer som redskap for urettferdigheten, så angir han grunnen til, at han tør vente en slik formaning etterfulgt, når han sier: ”For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden” (Rom. 6,14).

 

Den første og viktigste betingelse for sann helliggjørelse er altså denne, at nåden må få være enerådende i hjertet, og at Kristi liv slik må få røre seg friskt og sunt der inne.
”Bli i meg,” sier Han, ”likesom grenen blir i vintreet, - og dere skal bære mye frukt” (Joh. 15,4-5).
Men, kjære venn, hvor snart vil ikke trelldomsånden snike seg inn igjen. Først kommer ”de små rever,” som kryper gjennom hullene i den åndelige årvåkenhets gjerde. Og når man så ved forsømmelighet og uårvåkenhet har gitt disse smådyr adgang til hjertets helligdom, så våkner samvittigheten omsider, og trelldomsånden begynner å husere slemt der inne. Da drar mørke skyer frem for nådens sol, og sjelen jamrer i mørke og nød. Derfor la oss gi akt på disse Herrens ord: ”Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst” (Høgs 2,15).

 

Skal du kunne motta rikelig av Hans nådes fylde til åndelig fremvekst i troen, da må du verne om din samvittighet, at den ikke blir såret. Hold ved ”i tro og med god samvittighet. Denne har noen kastet fra seg og har lidt skipbrudd på troen” (1 Tim. 1,19), sier apostelen.
Den tro og frimodighet som ikke antastes av forsyndelser, av skjødesløshet i smått eller stort, er ikke mye verd. Er ikke en slik tro allerede blitt det, så er den iallfall på grensen til å bli en død tro, som ikke anfektes av Åndens stemme eller samvittighetens minnelser.

 

Derfor, min venn, skal nåden rikelig tilstrømme deg til helliggjørelse, da gjelder det, at den får være enerådende både i hjertet og i livet, og at du i hellig årvåkenhet ikke lar deg overvinne av det onde, men overvinner det onde med det gode (Rom. 12).

 

Til dette trenger du for ditt arme, trege kjøds skyld all den formaning og tilskyndelse som Herren har gitt deg i sitt ord.
Når folk er syke og skrøpelige, så tyr de hen til bade(kur)stedene, og mang en skrøpelig stakkar kommer frisk og sunn tilbake. Guds ord er i sannhet et stort badehus, som det finnes alle slags bad mot all slags sykdom i. Hvor ofte har dere ikke erfart, brødre og søstre, at betraktningen av Ordet har vært et styrkende, opplivende bad for deres sjeler? Guds ord er den levende vannstrøm, som legende krefter mot enhver skrøpelighet som et Guds barn kan lide av, finnes i. Bader du flittig i denne levende vannstrøm, så må du ikke alltid vente en ensartet virkning. En gang kan du komme derfra med følelser, som om din sjel på ny var gjenfødt til et levende håp. En annen gang kommer du med senket hode, fordi ett eller annet hemmelighetsfullt onde trådte frem for din sjels bevissthet. Det guddommelige sannhetssalt kan trenge inn med sin rensende kraft, og det svir. Atter kan du komme derfra med et helliget, av Guds nåde ansporet og villig sinn til å ta fatt på noe nytt, som Herren har åpenbart deg.
Vær ikke blant disse som bare bader for å bli glade; bad for å bli sunn, det er hovedsaken.

 

Bruk Guds ord i ve og vel,
Flittig gå til nådebordet,
Bær på hendene din sjel,
Alltid stå med sverd omgjordet.

 

Vær så tro imot din ledsager. Følg Hans vink gjennom samvittigheten og gjennom Ordet. Vær et salt i verden og i vennekretsen og husk på, at det snart bærer over Jordan inn i det lovede land. Amen.

Jesus alene - igjen

Av Jakob Traasdahl

 

Les: Mt. 14, 22 – 33

La oss ta et eksempel fra det indre liv. Du fikk jo fred og glede i din sjel ved det, at du som en helt ugudelig fikk tro en full forlatelse og frelse i Lammets blod, og du var glad og lykkelig, så lenge du ikke ville vite av noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet; - men den lille hemmelighetsfulle ting som vi kaller hjertet, å, hvor det er bedragelig!
Du merket jo, at da du fikk Jesus til din hjertevenn, da fikk du også en hel del deilige ting i medgift med Ham: Du fikk barnekårets Ånd som ”roper Abba, Far!” Du fikk Åndens vitnesbyrd med din ånd, at du var et Guds barn, og du fikk fred og glede i Den Hellige Ånd. Du fikk også ny kraft til å føre et nytt liv, og du fikk nådegaver som du skulle virke i Herrens tjeneste med. Alt dette var en medgift som du fikk med Jesus, da du ble trolovet med Ham og fikk Ham til din eneste frelsesgrunn.
Men så begynte du så smått og umerkelig å grunne ditt frelseshåp på medgiften i stedet for på Jesus alene – ikke slik, at du fikk falske teorier om disse ting, men ditt hjerte, ser du, det er bedragelig – det kan lett hende, at du går på en vei med teoriene og en annen med hjertet.
Men du ba nå samtidig, at Herren skulle bevare deg fra alle farer, og så kom Han og la sin hånd på medgiften. Freden og gleden ble forstyrret, Åndens vitnesbyrd likeså, og den frivillige lydighetsånd ble likesom lammet. Si meg, kom ikke Herren som et spøkelse? Så ble det nytt oppgjør fra hjerteroten av, og så ble det ”Jesus alene igjen.”

Ja det er nok ikke bedre med oss, hvor opplyste og dyktige vi enn er, enn at Herrens tilskikkelser til vår frelse ofte kommer over oss som spøkelser.
Men la oss nå se, hvordan det gikk disiplene.
Da Peter merket, at det var Herren, sa han: ”Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!”
Hva skulle nå dette være godt for? Jo, Peter ville ha et håndgripelig tegn på, at det var Mesteren selv som meldte seg. Men om det nå hadde vært et spøkelse, som hadde budt ham å komme ut på sjøen, hvordan hadde det da gått ham? – Stakkars Peter, det går fra ytterlighet til ytterlighet, men her lå noe inderlig oppriktig innunder, derfor sier frelseren til ham: Kom! Og så treder Peter nokså frimodig ut av båten og vandrer med løftet åsyn mot sin Jesus. – Se, dette gjorde han på Jesus ord, og det var nå denne tro som holdt ham oppe. Men da hans ører hører hvordan stormen hyler og bølgene bruser, vender han sitt øye utover det opprørte hav, og med en gang begynner han å synke, og roper nå i sin nød: ”Herre, frels meg!”
Se, slik har det gått mang en gang under de alvorlige stormer, som nå i snart nitten hundre år (skrevet rundt 1889. Red. anm.) har gått over Herrens menighet.

Når Herren kommer til oss i nøden, da er det ikke sagt, at Han med engang truer stormen, men hva gjør det, når Han hjelper oss å gå på bølgene. Og hvor utallige er ikke de vitnesbyrd som menighetens historie har å meddele oss om Guds barns seiersgang hen over bølgene.
Se på de første blodvitner, da var havet forferdelig opprørt. Men se, hvordan svake kvinner og menn, ja endatil barn kunne gå seierssikre hen over det rasende havs fryktelige bølger like inn i fredens havn. Se på en Luther, en Paul Gerhardt – ja la oss også nevne gudsmannen Hans Nielsen Hauge – se hvordan disse trosvitner vandret på bølgene med blikket vendt på Jesus. Men ser vi på det brusende hav omkring oss, begynner å beregne stormene og bølgenes styrke og lar oss imponere av deres fælhet – da synker vi snart.

Å, brødre og søstre, vi lever i en tid, da det kanskje mer enn noensinne gjelder å se på Jesus og fordype oss i Hans makt og herlighet. Sannelig, det bruser fælt ute på verdenshavet i vår tid, og det er sterkere motvind enn noensinne før. Aldri har vel heller Satan, slik som i vår tid, formådd å puste ut sin giftige avgrunnsvind imot kirkeskipet.
Måtte vi få denne sang riktig inn i våre hjerter: ”Vår Gud, Han er så fast en borg,” da skal vi le ad stormen og bølgene, og ved Guds makt bevares ved troen til den frelse, som er rede til åpenbares i den siste tid.
Men akk, hvor passer ikke frelserens ord til Peter også på oss, der Han tok ham i hånden og dro ham opp av dypet: ”Du lite troende! Hvorfor tvilte du?”
Vi er i sannhet meget talende og lite troende. Vi har store ord, store begreper og stor bekjennelse, men hvor ofte gnager ikke tvilens orm inne ved selve hjerteroten.
Vår tid med sin rastløse utadvendthet og tilbøyelighet til bare å ville forstå, erkjenne og vurdere det som våre øyne ser og våre ører hører, er sannelig ikke skikket for disse mystiske ting som vi kaller tro og fortrøstning på Gud. Det er som om man skulle ville oppelske en deilig plante ute på det kalde vinterland; - og har denne plante ved Guds kjærlighets underbare glød begynt å spire i hjertedypet, da vil tidens kalde og giftige vinder trenge seg inn gjennom enhver åpning for å berøve den livet.
La oss ikke være blinde for vår tids særegne farer; - men la oss heller ikke se på farene, som Peter så på bølgene – la oss se på Ham, som med majestetisk ro skrider hen over det opprørte hav og har all makt i himmelen og på jorden. La Ham få trede inn i vårt livs skip, og vi skal ennå få erfare, at Han er mektig til å stille stormen. Og når vi erfarer Hans underbare makt, da la oss gjøre som disiplene, falle ned for Ham og bekjenne: ”Du er sannelig Guds Sønn!” – og så aldri miste dette vår førers dyrebare bilde av vårt hjerte, men holde fast ved det under alle tidens stormer, ja i livet og i døden, og vi skal snart se Hans forklarede åsyns ansikt til ansikt og falle ned for Hans trone og bekjenne: ”Du alene er verdig til å ha prisen og æren; - for du har kjøpt oss til Gud med ditt blod!” Amen.

 

Vi roser oss i Kristus Jesus og setter ikke vår lit til kjød
Av Jakob Traasdahl

Vår helliggjørelse

Vet du hva det vil si å gi regjeringen et «mistillitsvotum?»
Jeg befatter meg i grunnen svært lite med politikken, men det finnes en regjeringsmakt som jeg ikke vil gi den aller minste tillit.
Denne makt er det onde hjerte, det bedrageriske kjød, som av all kraft streber etter å få regjeringstøylene i sin hånd. Det tales så mye om selvstyre i våre dager (Aug. 1886), gid det måtte bli mer alminnelig gjennomført på det åndelige livs område.

Av Guds ord ser jeg at det onde hjerte, eller som Skriften kaller det, det bedrageriske kjød er blitt brennemerket med dette stempel: «sett ikke lit til kjød!»
Når vi betrakter det merkverdige sted, Fil. 3,3, så finner vi disse store sannheter i en fremadskridende utvikling.

1. Vi tjener Gud i Ånden
2. Roser oss i Kristus Jesus
3. Setter ikke vår lit til kjød.

Gud søker sanne tilbedere – slike som tilber Ham i ånd og sannhet. Dette er ikke mørk lovtrelldom, heller ikke et fruktesløst arbeid for å komme i nåde hos Gud.
Man hører ofte, hvordan menneskene, både omvendte og uomvendte, taler om hvordan de skal dyrke Gud og gå i gudstjeneste.
Hvordan kan et uomvendt menneske dyrke Gud i ånd og sannhet, når det verken har Ånden i sitt hjerte eller er kommet til sannhets erkjennelse? Den sanne gudsdyrkelse består ikke i ytre fromhetsøvelser, i å synge, be, preke eller høre, men meget mer i stille, inderlig omgang med Gud i et hjerte renset i Kristi blod, enten dette nå åpenbarer seg i sang, takksigelse og virksomhet for Guds rike eller i stille hvile og grunning på Herrens nord og løfter dag og natt.
Hjertet bærer tilbake til Gud, det som det har mottatt av Ham og lærer under alt å ikke tenke sine egne, men Guds tanker om Kristus og «gudsfryktens hemmelighet.»

Men på hvilken måte kan et menneske nå det høye, salige standpunkt?
Jo ved det, at Den Hellige Ånd lærer oss å «rose oss i Kristus Jesus,» å glede og fryde oss i Ham alene.
Ingen kan komme frem for Gud med en velbehagelig tilbedelse, om han ikke har lært å rose seg i Kristus Jesus. Ja den sanne gudsdyrkelse er i grunnen ikke noe annet enn en tilbakestrømning til Gud av det overflytende salighetsbeger, som sjelen får nyte av.
Hvorfor finnes her så lite av virkelig tilbedelse, av en sann gudstjeneste? Fordi her finnes så svært lite av den rette bedømmelse av Jesus Kristus. Jeg vet visselig at det finnes mange, hvis ord veier svært mye, skjønt de knapt skulle våge seg til å si, at de er frelst, og som kaller det formastelig å avlegge en slik bekjennelse. Jeg har også mang en gang undret på, hva slike mennesker vel tenker om denne tekst: «Rose oss i Kristus Jesus,» eller denne: «Gled dere i Herren.»
En broder kom engang med den aldeles riktige bemerkning, at man skulle fristes til å tro, at mange kristnes Bibler vesentlig hadde dette innhold: «Sørg i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Sørg!»
Dette ord: - gled dere i Herren alltid, er like så visst et guddommelig bud som dette: «Du skal ikke stjele.» Og vår frelser sier: «Elsker du meg, da holder du mine bud.»
Selvfølgelig har vi ikke bare lov til å være glade, men vi er endatil befalt å være det, og forholder det seg ikke så med oss, gjør vi oss skyldige i en ulydighet.

Men er du da alltid glad? - kunne noen spørre.
Se, kjære venn, dette er den alminnelige måte, som mennesket søker utflukter fra Guds ord og overformynderi på; - vi sammenligner oss med hverandre i stedet for å bøye oss under Guds ord og befaling. Det er dessverre visst nok altfor sant, at jeg ikke alltid gleder meg i Herren, men når jeg ikke kan dette, da må jeg bekjenne det som en synd aldeles på samme måte som når jeg hver stund nødes til å erkjenne, at jeg ikke har en fullkommen kjærlighet til Gud og min neste.

Jeg tror ganske visst, at mange alvorligsinnede mennesker gjør seg skyldige i ulydighet imot dette Den Hellige Ånds bud ved det, at de stadig ser på seg selv og fordyper seg i følelsen av sitt hjertes ondskap. Men se, dette er jo, når man betrakter det i Guds ords lys, aldeles ille og forvendt. Den aller første betingelse for, og det første skritt til en sann glede i Herren og en oppriktig gudsfrykt er jo nettopp dette, at han helt og aldeles vender blikket bort fra sin onde natur, betrakter den som uhjelpelig, uforbederlig og udugelig og med Guds hjelp beslutter seg til å ikke lite på den mer heretter.
Om et menneske kommer grundig inn i denne Bibelens lære om «kjødet,» eller rettere, om denne lære ved Den Hellige Ånds kraft kommer riktig inn i dets hjerte, så skal det ved Guds nåde snart komme til høyere erfaringer av salig fred og hvile i Kristus Jesus og lære å tjene Gud i Ånden.

Vi vil forsøke å i all korthet minnes de Bibelens ord som meddeler oss denne forskrekkelige fiendes historie, hans egenskaper, hans forhold, hans virksomhet og av Skriftens utsagn skal vi snart finne, at mennesket som sådant betraktet, verken er bedre eller verre nå, enn da det ble drevet ut av Edens hage.
Kunst og vitenskap har vel utrettet store ting. Vi har boktrykkerier, jernbaner, telegraf og en mengde andre merkverdige oppfinnelser. Både tid og rom er nesten blitt tilintetgjort på den lille planet som vi bebor. Men hvor oppdager vi vel noe virkelig fremskritt i retning mot den levende Gud? Har vel alle menneskenes såkalte samfunnsforbedringer gjort, at det nå finnes færre tyver, røvere og bedragere enn før? Er ærlighet blitt noe mer enn bare brukelig anstendighet? Er tjenere mer lydige mot sine herrer nå enn før? - og er barna mer lydige mot sine foreldre? Utviklingen har ført oss fremad med raske skritt, - men akk! - hvilken utvikling!
Frøene som er blitt utviklet, fantes i Adam, slik som han var etter fallet. Før dette ulykkelige fall var Adam både til sjel, legeme og ånd uskyldig, og hans vilje var underlagt Guds vilje. Gjennom det gresselige syndefall kom han til denne ulykkelige eiendom som vi kaller «kjødet,» - egenviljen – en vilje som straks gjorde seg uavhengig av Guds vilje.

Astronomene sier at planetene fastholdes i sine baner ved to forskjellige krefter som virker i motsatte retninger og som bringer dem til beskrive sine runde baner om solen. Den ene av disse krefter skulle, om den virket alene, tvinge planetene til å gå bort fra solen, den andre derimot skulle under samme forhold bringe planetene til solen. Den første kraft kalles den sentrifugale og den siste den sentripetale.
Så lenge mennesket levde i uskyldighetsstanden i forening med Gud og beveget seg omkring Ham, fra hvem det hadde mottatt livets ånde, som gjorde det udødelig, og til hvis bildes likhet det var skapt, så lenge levde og handlet det som Guds representant her på jorden. Men ved fallet ble foreningsbåndet sønderslitt; - den sentripetale kraft som drev det til å søke Gud, så det forsto og gjorde Hans vilje, hadde ikke lenger noen innvirkning – det gikk bort og gjemte seg for Ham.
Nå hadde mennesket vunnet seg den ulykkelige egenvilje; - det var kommet i besittelse av evner til å være Gud ulydig. Mennesket har nå fått den ulykksalige frihet som en planet skulle ha hatt, om den ble slitt løs fra sin runde bane; - og nå i besittelse av denne avsindige, ødeleggende, selvforstyrrende, gudvanærende frihet, styrter mennesket, overlatt til seg selv, fremad mot et evig kaos, en evig forvirring, en evig natt - «det ytterste mørke.»
Mennesket døde, det ble løsrevet fra Gud i samme øyeblikk som det åt av den forbudte frukt.
Hva sier vel verdenshistorien om denne tid, som er gått hen fra det ulykkelige fall? De verdslig vise påstår vel, at det gjennom tidene har foregått et oppdragelsesarbeid, som i våre dager skal skride fremad til fullkommenhet. Dette klinger deilig, bare det var sant. Bibelen viser, at verdens historie er syndens historie, at mennesket er kommet bort fra Gud, og at det nå ene og alene gjelder, - ikke å oppdras, - men enten bli frelst eller også gå evig fortapt.
Den religiøse verden sier: «Vi må bli religiøse og fromme.» Gud sier: «Dere må gjenfødes!» Fritenkeren sier: «Ved åndsutvikling skal du komme til fullkommenhet.» Herren sier: «Det er ingen som gjør godt, du er allerede dømt.» Intet, intet uten den guddommelige nåde frelser
Vi vil nå se, hvordan

den hellige Skrift fremstiller kjødet.

Vi må først bemerke, at ordet kjød forekommer i to forskjellige betydninger. På de fleste steder i Det Nye Testamente betegner ordet kjød og kjødelig det naturlige kjød i vårt legeme, som når det tales om kjød og blod. Når det heter at Jesus Kristus er kommet i kjødet, så menes naturligvis ikke den fordervede natur, som på andre steder fremstilles under navnet kjød.
I tidligere tider gjorde den villfarelse seg gjeldende, at synden bodde i selve det menneskelige kjød, en mening som drev mange til de forskrekkeligste botsøvelser og selvpinsler; - men jeg antar, at ingen av mine lesere har denne forestilling om kjødet.
Ordet kjød forekommer på ca. 150 steder, av hvilke de hundre mener det naturlige kjød og de femti den onde natur, det fra Gud bortvendte sjeleliv med alle dets tanker og følelser, den mot Gud fiendtlige egenvilje.

Den onde natur, det fordervelige kjød har etter latt seg en fryktelig historie gjennom tiden. Gud selv har satt menneskene på prøve; - Han ga dem sin hellige lov, som er en avspeiling av Hans eget vesen og vilje. Denne sin lov satte Han nå som et fengsel omkring de kjødelige Adams barn; - men menneskene har til alle tider gjort opprør mot Gud, og det har til alle tider vist seg som ugjendrivelig sannhet at: «Kjødets attrå er død, - er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det» (Rom. 8,6-7).

Det er merkverdig, at den hellige Skrift ikke gir noen fullstendig beskrivelse av kjødet, før dette på en håndgripelig måte har avlagt en prøve på, hva det kan utrette, nemlig å korsfeste herlighetens Herre. Da først fremstiller Gud det for oss i dets rette lys.
I Rom. 7,18 sier Paulus: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Dette beviser både, at det finnes to naturer hos en kristen, og at kjødet i en forskrekkelig grad er fordervet.
Den Hellige Ånd bodde i Paulus' nye natur; - men ved siden av denne nye natur hadde han en gammel, som var både uforandret og uforanderlig. Bare det frelste menneske kan erkjenne, at det i vårt kjød bor intet godt. Så lenge mennesket ikke har lært å oppgi seg selv som uhjelpelig, ligger det fanget i de mest gale begreper om seg selv. Det kan aldri begripe, at det ikke finnes noe godt i naturen. Også de verste mennesker har sine gode sider, sier man.
Denne dom kan være ganske sann, når det gjelder den borgerlige rettferdighet, - men Herren sier, når det gjelder vårt forhold til Ham og Hans sannhet: «Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste» (Slm. 14,3; 53,4).

En venn som var kommet til innsikt i dette, skrev engang til meg: Jeg har nå stemplet alle mine følelser og fornemmelser, alle ytringer av den gamle natur med Guds stempel, intet godt.
I Galaterne 5,19-21a leser vi følgende: «Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt.»
Hvilken forferdelig kilde full av alskens urenhet!
I 2 Pet. 2,18-19 får vi rede på, hva kjødet kan frembringe: «For ved å tale skrytende, tomme ord, lokker de ved skamløshet i kjødets lyster dem som nettopp har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelsen, og de lover dem frihet, de som selv er forfallets treller.»
Kjødet elsker det som er pralende og høyttravende, men har et uforsonlig hat til ydmykhet og ringhet.
I 2 Pet. 2,10 leser vi videre om dem, «som følger kjødets urene lyst og forakter herredømme. Disse selvsikre vågehalser! De skjelver ikke for å spotte høye åndemakter.»
Egenkjærligheten, som åpenbarer seg i det, at man synes best om seg selv og sine egne veier, er i virkeligheten kjødets grunnsetning. Mennesket vil ha sine begjæringer og ønsker gjennomført uten hensyn til, hva Gud sier, og i tillegg til dette kommer, at Satan naturligvis gjør oss blinde for, hva Guds vilje er.
I Rom. 8,3,7 finner vi en skildring av kjødets naturlige vesen og beskaffenhet som fiendtlig mot loven, livet og Gud. Der lærer vi, at loven er maktesløs på grunn av kjødet, at kjødet ikke er Guds lov lydig og heller ikke kan være det. Kjødet reiste seg mot loven, forbrøt seg mot den og ble tirret ved dens bud til å gjøre enda mer ondt.
Hva fiendskapet mot livet angår, da lærer vi: «at kjødets attrå er død» (Rom. 8,6), og med hensyn til Gud, da heter det: «at kjødets attrå er fiendskap mot Gud.»
Min venn, stans et øyeblikk. Er du ennå i kjødet? - Da må du foreta deg, hva du vil, du kan allikevel ikke takke Gud. Du må ofre all din tid, dine krefter og dine penger for Herrens sak, du takker likevel ikke Gud.
- Vi vil nå videre betrakte «kjødet»:

i dets forhold til synderens frelse.

Vi behøver ikke å dvele lenge ved det, da vi allerede har sett, hvilken dom Gud feller over kjødet. «Kjødet» kan aldri helliggjøres eller forbedres, det duger bare til å fordømmes. Kristus kom i syndig kjøds lignelse og fordømte «synden i kjødet.» Kjødet får aldri noen forlatelse, det dømmes, fordømmes og forkastes. Gud foretar aldri noe forbedringsverk med kjødet, og Han gir det aldri tilgivelse, noe heller ikke vi bør gjøre.
Fra denne forskrekkelige fordømmelse og elendighet, som vi er født til verden i, blir vi ikke frelst ved noen slags forbedring eller noe slags indre verk, like så lite som vi blir rettferdiggjorte fra våre synder ved våre gjerninger.

Vi blir frigjorte fra kjødet aldeles på samme måte som vi kom inn under dets velde. Vi kom inn i kjødet og under dets makt ved Adam, vår slekts hode og stedfortreder, og det er alene ved Kristus, den andre Adam og stedfortreder for vår slekt, at vi frigjøres fra kjødet.
Da Kristus hang på forbannelsens tre, ble ikke bare våre misgjerninger kastet på Ham, - men Han fordømte også «synden i kjødet,» dvs. ikke bare syndens skyld, men synden i vår natur, selve den syndige grunn i vårt vesen; - ikke bare greinene, men roten; - ikke bare strømmene, men selve kilden.

Mange forsøker å forbedre og avhjelpe sitt kjød, og det skulle glede dem hjertelig, om de hadde en aldri så liten fremgang i dette arbeid; - men Gud krever, at vi ikke skal sette vår lit til kjødet, men anse oss som «døde for synden» (Rom. 6,11).
Hvordan kan et menneske bare ved ytre viljeanstrengelse, uten den nye natur, kunne formå å underkue sitt kjød, da jo dette i sitt innerste vesen er egenvilje? Det skulle jo da bare bli å ville mot sin vilje, hvilket er en urimelighet.

Men dersom jeg mottar den Kristus som Gud har gitt meg, som den som er død for mine synder og oppreist til min rettferdighet og således anser meg selv som død fra synden, da levner jeg rom i meg for Guds vilje, som Han i Kristi verk utførte med hensyn til synden, og således «takker jeg Gud ved Jesus Kristus, vår Herre,» og begynner å vandre i et nytt levnet.
Og selv om jeg ennå har en strid å utkjempe, så vet jeg likevel at jeg med mitt sinn virkelig tjener Guds lov, men syndens lov med mitt kjød – og at det ikke er noen fordømmelse for meg, fordi jeg er i Kristus Jesus.
Kjære leser, er du i Kristus, eller er du i kjødet? Du kan ikke være i begge deler. Enten lever du i den oppstandne Kristus eller i den falne Adam.
Vi vil videre betrakte kjødet

med hensyn til de kristnes liv.

Tusener viktige synspunkter fremstiller seg herved klart i Guds ord: De kristne er ikke i kjødet. «Dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere» (Rom. 8,9).
Guds Ånd bor i alle kristne, derfor angår det dem, det Paulus sier: «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal. 5,24).
Det heter ikke, at de «skal korsfeste, «heller ikke at de «bør korsfeste,» det. «I Ham er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse» (Kol. 2,11).
Enhver kristen er tatt ut fra Adam og satt inn i Kristus; - han seiler nå fremad på livets flod, i motsetning til vårt livsskip, slik som det er av naturen, som vugger om på dødens skumle bølger.
Om Israels barn, som under sin ørkenvandring viste seg svært ugudelige og gjenstridige, lærer vi allikevel at «Han skuer ingen urett i Jakob. Han ser ingen elendighet i Israel. Herren hans Gud er med ham, og kongejubel lyder der» (4 Mos. 23,21).
Like så, når Gud ser en synder som har tatt sin tilflukt til Kristus og finnes i Ham, da ser Han synderen kledd i all den skjønnhet og herlighet som Kristus eier, og ser ikke det minste til synderens egen ondskap og urettferdighet.

I Gal. 2,18 og flg. fremstiller apostelen seg selv som den som representerer alle troende og viser, at menneskene bare under én forutsetning kan tjene Gud og leve et liv som er velbehagelig for Ham. Han sier: «For jeg er ved loven død for loven,» d.e. jeg er ved eller i kraft av loven død; - jeg er rammet av den død som loven rettferdig dømte meg til.
Gud sa:»På den dag du eter av det skal du visselig dø.» Det flammende sverd som voktet inngangen til paradiset har krevd mitt blod. «Jeg døde.» «Den sjel som synder skal dø.» Jeg har lidd døden. Loven har fått sine krav tilfredsstilt. «Syndens lønn (sold) er døden» (Rom. 6,23). Denne sold eller lønn er nå betalt. «Jeg er død.»

Men når jeg slik i kraft av loven har bøtt med livet, da er jeg med fullkommen rett død bort fra alle dens krav og dommer, og sverdet kan ikke dyppes to ganger i blod for en og samme forbrytelse. Det kan ikke kreves soning for synden to ganger. Når morderen henger død i rettferdighetens galge, da er han fullkomment død fra ethvert krav som loven videre kan ha å stille frem for ham.
«Jeg er ved loven død for loven,» - men merk, alene i den hensikt, at «jeg skal leve for Gud.» Den som er død, er rettferdiggjort fra synden (Rom. 6,7).
Denne tale om død og oppstandelse er ikke bare bildespråk, men en forskrekkelig virkelighet, når det gjelder tilregnelsen og hver enkelt troende synders erfaring av det. Vi har vårt liv av og ved døden.

Det 19de vers av Gal. 2 utgjør en motsetning til det 18de. I det attende vers fremstilles sannheten mer i sin alminnelighet, hvor derimot det nittende besvarer dette spørsmål: «Hva! - er fariseeren Saulus død? Saulus, forfølgeren, lovoppfylleren, - er han død?» Ja det er han; - men se nå etter, hvordan det gikk til, at jeg døde. Det skjedde på Kristi kors: «Jeg er korsfestet med Kristus» (v.20).
Mange forklarer dette sted slik: «Likesom Kristus ble korsfestet og måtte utholde lidelser av den onde verden, så vil jeg også bære korset med Ham.»
Dette er visselig en velsignet sannhet, at vi som Jesu sanne disipler må stå i lidelsessamfunn med Ham og bære vårt kors og følge etter Ham; - men det er likevel en annen sannhet som fremstilles her, som også kommer til syne i det foregående vers, hvor det heter: «Jeg er for loven død for loven,» og Rom. 6,6: «- vårt gamle menneske ble korsfestet.» «Jeg er korsfestet med Kristus.» Den rettferdighetens dom som hvilte over meg, rammet Ham. Min kalk tømtes av Ham. Rettferdighetens dom over min synd ble fullbyrdet på Ham; - det var min skilsmisse fra Gud som kom til syne i Hans utrop: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» Han utsto mitt helvete – Han den eneste rettferdige oppfylte først hele loven og bar siden dens straff for meg fortapte og elendige synder. «Han led, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud» (1 Pet. 3,18).
Og når vi nå ser tilbake på Hans kors og i troen betrakter oss som ett med Ham, da kan vi i sannhet si: «Jeg er ved loven død fra loven.» «Jeg er korsfestet med Kristus.» Ikke noe lovens krav kan gjøres gjeldende mer mot Kristus; - for etter at rettferdighetens krav var blitt tilfredsstilt, oppvakte Gud Ham fra de døde; - og så visst som det nå ikke lenger kan reises noen tvil om Hans syndefrihet, som ga seg hen for våre synder og ble oppvakt til rettferdiggjørelse, så kan heller ingen anklage reises mot meg, etter at jeg er blitt oppvakt til og delaktig i dette «nye liv.»
Ved troen holder jeg meg selv for død og kan utbryte:

«Jeg er død fra loven,»
«Korsfestet, men jeg lever dog» -

jeg lever oppstandelsens liv, jeg lever i og av det liv som Jesus nå har høyt opphøyet over sin grav og over lovens krav og dom; - for det er nå ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg (Gal. 2,20) – det er ikke lenger fariseeren Saulus som lever, denne Saulus som traktet etter og gjorde fordring på å være rettferdig ved loven, - nei, han har nå bøyd sitt hode under rettferdighetens dom og har ved denne mistet sitt liv og kommer således ikke mer i betraktning for Gud. Det er den nye Saulus som lever, og han vil nå bare leve i Kristus og ha sin ros for Gud i Ham alene. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal. 2,20).

Mennesket blir således dyktiggjort til å leve for Gud, ikke ved egen forbedring eller gode gjerninger, men ene og alene gjennom død og oppstandelse; - det første kan vel kjødet forsøke og griper seg vel også mang en gang alvorlig an for å komme fremover på den vei, men den siste måte er Herrens; - vi må dø og oppstå for å leve for Ham.

Dette liv som jeg nå lever, det lever jeg i et fremmed og usunt klima, og i meg selv finner dette liv ingen føde – ikke noe vennskap – ingen hvile; - jeg lever ene og alene i troen, og mitt næringsmiddel er – Guds egen Sønn og intet annet.

Med Kristus vi døde fra synden
Og lagdes med Ham i grav;
Men vaktes med Ham til livet,
Befriet fra skyld og krav.

Men hva har nå disse sannheter å gjøre med en kristens hverdagsliv? - kunne noen spørre. Ja, ganske mye; - for det er ikke mulig for oss å gjøre noe fremskritt på den kristelige løpebane, før det på rettferdig og gyldig grunn er avgjort for oss, hvordan vår sak står hos Gud.

Som fødte av Adam etter kjødets vilje har vi fått Adams natur i arv, dens skyld, dens onde begjæringer og dens dom: «Vi er av naturen vredens barn.» På samme måte, når vi har mottatt Kristus og er fødte av Gud, da regnes vi som ett med Kristus; - for vi ble jo korsfestet med Ham og utsto således i Hans person straffen for vår synd, og nå lever vi for Gud i og ved Kristi liv et oppstandelsens liv og har like så visst gjennom den annen fødsel fått en ny natur, som vi ved den første fikk Adamsnaturen. Gud anser oss slik, og når vi tror dette og føyer oss i Guds måte å se saken på, så har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

En kristen er ikke sammensatt av to personer, av hvilke den ene skulle være aldeles syndig og den annen aldeles syndefri og som skulle være innestengte med hverandre i et og samme rom; - men han har to naturer, det gamle og det nye menneske i en og samme ansvarlige person: - den som er født av kjød og derfor ikke bare kjødelig, men helt igjennom kjød og den som er født av Ånden og derfor ikke bare åndelig, men helt igjennom ånd.
Vi vil nå se:

På hvilken måte en kristen vokser i nåden.

I Gal. 5, 15-26 ser vi, at det hos det omvendte menneske finnes to kilder av meget forskjellig art. Den gamle kilde eller kjødet åpenbarer seg i «utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt.»
Lærer nå den Hellige Skrift oss på et eneste sted, at denne gamle natur kan bli renset og foredlet?

I det 22 vers leser vi om den kilde som det nye livs vannstrøm flyter fra: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.»
Og vi leser videre at en kristens helliggjørelse består i det, at han vandrer i Ånden og døder sine jordiske lemmer (Kol. 3,5), holder dem nede i deres død under dommen, så han ikke fullkommer deres begjæringer.
Dette er Guds måte å gå til verks på. Han blir ikke stående ved bare å kreve ytre hellig vandel og overlater oss heller ikke som avmektige, hjelpeløse slaver under kjødet, men Han har satt oss i en tilstand, som vi er opphøyde over kjødet i og kan regjere over det som herrer og husbonder.

Mange kristne har dårlig rede på dette, at vi ved den nye fødsel blir delaktige i en ny natur; - derfor har de heller ikke noen klar oppfatning av, at den troende huser to aldeles motsatte av hverandre og kraftig kjempende mot hverandre naturer i sitt indre. Men uvitenhet i dette stykke er årsak til mange sjelefordervende villfarelser både i lære og liv.

I 1 Joh. 3,9 leser vi, at hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.
Merk vel, at dette ikke er skrevet om noen få langt fremskredne kristne som har oppnådd en høy grad av fullkommenhet, nei det er skrevet om Herrens disipler, om «hver den som er født av Gud.»
Og skulle det ikke være besynderlig å tenke seg, at noe som er født av Gud skulle kunne synde? Vanskeligheten ved å forstå dette sted forsvinner helt, når vi tenker på, at en kristen har to naturer, den ene født av Gud og fullkomment syndefri (Guds sæd blir i ham); - den andre født av Adam, ufullkommen og syndig.
For hver gang en kristen begår en synd, så vitner ikke dette om, at han er født av Gud, men at han er født av Adam. Det er ikke som Guds barn, men som Adams barn han synder. Burde vi da ikke våke over oss selv og utbe oss mye nåde til å leve som Guds barn og ikke som Adams barn?
Den daglige helliggjørelse består ikke i det, at kjødet blir bedre eller svakere, men i det, at den nye natur vokser til og styrkes mer og mer ved den iboende Guds Ånd, så den mer og mer blir dyktiggjort til å motstå og kue det mektige kjød. Vi kan ikke utrydde det skadelige ugress kjødet med dets lyster og begjæringer, men vi kan stadig la ljåen gå over denne farlige eng.

Alle kristne ønsker nok hjertelig å bli ledet av Ånden, men de glemmer, at den første betingelse for at dette kan skje er, at de mister all tillit til kjødet.. Det gjelder for hvert skritt vi tar fremover, å være våkne og se på Jesus, som alene er vår styrke. Kjødets ytre og grove foreteelser er ikke på langt nær så farlige for en kristen som dets mer fine, skjulte tanker og begjæringer. Det er forholdsvis lett å avholde seg fra de grove syndeutbrudd, så som tyveri, løgn, banning, drukkenskap. Mange uomvendte mennesker kan også fremstilles som mønster på ytre fromhet og ærbarhet; - men det er for kjødets hemmeligste tilbøyeligheter, anlegg og innflytelser vi bør være mest bange og stå på vår post.

Vår oppgave er å vandre i frelserens fotspor i lydighet og kjærlighet; - for om vi lever etter kjødet, skal vi dø, men om vi døder legemets gjerninger ved Ånden, skal vi leve. Vokt deg derfor, kjære venn, for å falle hen i likegyldighet og åndelig død.
Akk, hvor ofte føyer og nærer vi ikke kjødet! «Ikle dere Herren Jesu Kristus. Og ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!» (Rom. 13,14).
Hvor ofte gjødes ikke kjødet ved berømmelse og smiger! Kjødet synes godt om å bli smigret, og skjer ikke dette, så smigrer det seg selv. Det forstår seg ikke det minste på den kunst å anse seg selv for intet; - det vil gjerne være med, når det gjelder virksomhet for Guds rike eller annen kjærlighetsvirksomhet, og det vil alltid sitte i høysetet og føre store ord. Har jeg vært et lite middel til å gjøre noe godt, da vil kjødet gjerne vite om det. Gud sier: «La ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør» (Mt. 6,3). Det kjødelige sinn derimot har det på denne måte: «La ikke bare din venstre hånd, men hele verden få vite det.» Jeg har gjort det og det; - så og så store ting har jeg utrettet! Å det forskrekkelige Selv! - dette forferdelige Jeg!
Og siden vil det naturligvis forsvare seg med blendende ord som disse: «Det var bare til Guds ære og Hans navns forherligelse jeg ville tale om dette, som jeg fikk utrette.» Ja dette er kanskje det verste av alt sammen – man forbeholder sitt eget jeg en liten ære under det foregivende, at man priser Herren for alt.
Nei, her gjelder det, at den onde natur verken hos oss selv eller andre blir smigret. Vokt deg for å bli oppblåst av et kjødelig og forfengelig sinn (Kol. 2,18). Gjør ikke noen medkristen den dårlige tjeneste å bringe i hans nærhet noe som kjødet finner behag i. La ikke gnistene komme for nær kruttet. «Nå, det gikk jo riktig bra for deg i dag,» sa engang en tilhører til sin predikant. «Ja,» svarte denne, «dette talte Satan om for meg, i det samme jeg gikk ned fra prekestolen.»
La oss vokte oss for slik å gå ærender for Satan.

Ingen er i dette stykke utsatt for så stor fare som de som samler sjeler for Guds rike. Jeg kjente engang en person som hadde vært et stort redskap i Guds hånd til andre sjelers velsignelse.. Når denne mann hadde talt, gjaldt det alltid, hva andre mennesker hadde utrettet. Å tale om til og med for en venn, hvilke feil han har, det er et tegn på troskap; - men alt det gode du vet om ham, kan du tale om for andre.
Gud er ikke bange for å si oss våre feil og forsyndelser, men Han stiller seg på vår side imot alle anklager.
En annen person av mitt bekjentskap kunne aldri formå seg til å tale om noe annet, enn hva han selv hadde vært med om å gjøre, men han tålte aldri å høre, hva andre hadde utrettet. Hvilken dårskap, hvilken vanære for Gud, men hvilken tilfredsstillelse for kjødet! Er vi ikke hverandres lemmer?
Jeg hørte forleden, at det ble sagt om en kjær kristen: «Ja, han lever for en stor del av andres berømmelse.» Lever du av den foraktede frelser, som fornedret seg selv, eller lever du av andres berømmelse? Beiler du til menneskegunst? Akk alt dette er i sannhet kun svinemask. «Sett derfor ikke lit til kjødet.»

Ettersom vi har slike løfter – nemlig at Herren den Allmektige selv vil være vår Far, «så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd» (2 Kor. 7,1).
Du kan ikke vokse til i nåden eller skride fremad i helliggjørelse, om du således ser gjennom fingrene med kjødet. Forvissningen om Guds nåde må vikke for et øyeblikk la bli fordunklet av vår synd og elendighet, men vi må heller ikke glemme, at vi står under vår Fars rettferdige styrelse, og at «den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet.» (Gal. 6,8).
De kristne må ofte gjennomgå svære lidelser, fordi de sår i sitt kjød og pleier kjødet til å vekke onde begjæringer, og hvor avskrekkende lyder ikke apostelens advarsel til de kristne: «Dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve» (Rom. 8,13).
Her gjelder intet mindre enn død for liv. Dersom vi stadig hadde vårt øye festet på Kristus og søkte å følge etter Ham, gjøre hva Han gjorde og bli fylte av Ham, da skulle vi også mer og mer komme til å leve et hellig liv og ved det bli bevart både fra lettsinn og trellesinn.
Her trues vi av to ytterligheter: På den ene side søker den arglistige sjelefiende å forlede oss til lettsinn og skjødesløshet, og på den annen side søker han å bedra oss med et tilhyllet gjerningsvesen og ved plagsomme botsøvelser og fromhetsregler å bringe oss i trelldom under «verdens barnelærdommer» - slike som «Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!» - som alt sammen har et vakkert skinn av hellighet og gudhengivenhet, fordi man vanærer sitt legeme, men som dog bare går ut på det samme, nemlig å tilfredsstille kjødet (Kol. 2,20 flg.); - for dette har sin lyst i alt det som vender oss bort fra Kristus.

«Men skal da ikke Den Hellige Ånd bevare oss fra alt dette?» - har man spurt meg. Jo visselig. Men måten Han bevarer oss fra kjødets herrevelde på, er denne, at Han setter oss i stand til å nekte det all føde og næring og all overbærenhet. Alt det som er født av Ånden, er sultekur for kjødet. Dette stadfester også apostelen Peter, når han sier: «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen» (1 Pet. 2,11).
Mange som kaller seg kristne, synes å ha meget lite med disse formaninger å gjøre, da de mener at de ligger så høyt over all menneskelig evne – som de også i sannhet gjør; - men vi lever jo Kristi eget liv, og som sådanne må vi hate til og med den kjortel som er smittet av kjødet (Judas 23).
Akk, hvilken mangel er det ikke på årvåkenhet og bønn iblant de kristne, og hvor lite lever vi vel ikke av Kristus! Om vi stadig beveget oss i Hans nærhet, slik at Han alltid fikk fylle oss og bli vår eneste fornøyelse og vårt hjertes evige fred – hvilken kraft skulle vi ikke ha av det til å kunne beseire det onde kjød.

Akk, de kristne får i sannhet lære seg, hva kjødet er, gjennom stadige erfaringer av dets uutgrunnelige elendighet.
Jeg har ofte blitt brakt på svært alvorlige tanker ved å erfare, hvordan menneskene føres inn i et diktet, bedragerisk drømmeliv ved å lese fromme menneskers levnetsbeskrivelser, i hvilke mye er fortalt om det gode de har utrettet i sitt liv, men lite eller ingenting om deres synd og skrøpelighet. Man har vel skildret seieren, men glemt den strid som den har utviklet seg gjennom.
Slike arbeid kan i mye sammenlignes med romanlitteraturen, som fyller ungdommen med tomme fantasibilder og gjør den uskikket for hverdagslivet. En stor del av disse levnetsbeskrivelser lider av den mangel, at de ikke på tilbørlig måte holder frem hverdagslivets kamp og strid og viser, hvordan den arge fiende både innen- og utenfra lurer på oss, og av den grunn gjør de mer skade enn varig gagn.
Les derimot de levnetsbeskrivelser som Gud har gitt oss, så skal du snart merke, at skyggesidene som gjør sitt til å fremheve et Guds barns sanne trekk, ikke blir forsømte.
Mange av de menneskelige biografier skulle passe fortreffelig til lesning for engler og serafer, men de passer dårlig for Guds kjempende helgener.
Vi frykter mest for kjødet, når det begynner å røre på seg på en mer håndgripelig måte; - men det har ofte meget hemmelighetsfullt begynt å arbeide og gjære i vårt indre, og vi oppdager det ikke før et Bibelsted springer oss like i øynene og viser oss dets forføreriske verk. Vi er også ofte utsatte for den store fare og fristelse å anse vårt kjød som gudelig og fromt; - vi fristes undertiden til å tro, at en kristens kjød er bedre enn et uomvendt menneskes; - men om vi gjør dette, bygge vi på den tørre sand og høster ikke noe annet enn forvillelse i ånden. Se først og sist på Jesus, se bort fra ditt onde, uforbederlige hjerte, lev et liv i Ånden, og du skal snart få se Jesus som Han er og bli Ham lik da, når det er forbi med det onde hjerte, denne fordervede natur, dette selvrådige kjød.
Mens vi venter, må vi daglig og stadig bekjenne våre synder og leve i stadig omgang med Jesus, vårt liv, og vandre i lyset.