Tilbake

 

Hvordan kan en synder bli frelst?

Av Bernt Støylen

Hva skal jeg arme synder gjøre for å bli frelst?
Det var ingen sak, vil noen si, for dem som levde på Jesu tid og kunne henvende seg til Ham og spørre Ham. Å. Den som bare hadde kunnet være med blant den flokken som sto nede på den grønne strand ved Genesaret-sjøen og hørte Ham som talte slik, som ennå intet menneske hadde talt! – Da var det ingen sak.
Og likevel – vi har ikke en frelser som levde for et par tusen år siden; men vi har

En levende frelser,

Som går omkring blant oss og taler både til meg og deg og kaller oss til sitt rike. Snart lar Han Ordet lyde vekkende til deg gjennom andre, snart henvender Han seg likefrem til den ensomme gjest, som sitter der inne i din barm, fredløs og venneløs.

Vi har altså en frelser som vi kan gå til. Men vil Han svare oss? Se hva som står i Luk. 5. Da folket trengte seg innpå Ham for å høre Guds ord, så talte Han til dem. Vi har en frelser som ikke lar et eneste beleilig øyeblikk gå til spille. Han taler når sjelen trenger til å høre.
Treng deg derfor freidig inn på din frelser! Han er lydhør. Før dere roper vil jeg svare; og den som påkaller Herrens navn, skal visselig bli frelst. Er det virkelig din mening å bli frelst? Står det brennende ønske for din sjel: Å, om jeg kunne få tale med Jesus om min frelse! Så gå hen til Ham! Slutt deg til den skare som står og lytter til de livsalige ord som flyter fra din beste venns lepper.
La oss høre, hvordan Jesus gjør det, når Han drar syndere til seg:

For å bli frelst må jeg høre Kristi tale til meg.

Jeg ligger nemlig bundet i stor uvitenhet. Synden har sin sterkeste makt i meg ved å holde meg i uvitenhet om, hva Kristus har å si meg. Den stund jeg riktig får øre for Hans ord, vil syndens tryllemakt over meg bli brutt.
Hva er det da Kristus sier til meg? Han forkynner rikets evangelium. Han taler om deg, en synder, og om seg selv, en frelser.

Vil du høre Hans tale om deg og Ham, å, da måtte du åpne ditt hjerte for den. Han viser deg, hvordan du har overtrådt hele loven, syndet mot din Far i himmelen og ikke mer er verdig til å kalles Hans sønn. Han sier deg, at du tjener din far, djevelen, og gjør hans gjørninger. Ditt hjerte er som en røverhule, behersket av den ondes innskytelser. Hør dog på denne tale; for den er sann, hvor mørk den enn er. Kjenner du ikke hvordan dine synder og lyster har maktstjålet deg, så du ikke selv kan gjøre hva du vil, men må tjene dine onde lyster. Åpne dine ører og hør riktig nøye på din kallende frelser! Han legger ikke skjul på din elendighet, og hvor det hele vil ende.
Bare du selv også blir forskrekket for det. Da først har du et åpent hjerte for den andre del av Kristi tale. Han viser ikke bare faren, men også frelsen.
Han peker på seg selv og sier: Kom hit til meg du fortapte synder; for jeg er kommet for å frelse de fortapte. Hele mitt liv ofret jeg for å frelse syndere; for jeg tok dine sykdommer og bar dine piner.
Mitt hjerte banker varmt av kjærlighet til deg, fattige synder. Er du elendig, så var jeg enn mer elendig for din skyld. Det hviler ingen synd så stor og tung på deg, at ikke jeg skulle kunne løfte den av deg. Se på hin røver, han gikk frelst inn i Paradis; for han hørte på Jesus. Ditt fattige hjerte vil Han fylle med sin kjærlighet. Han åpner favnen for deg og ber deg komme. Der er en åpen adgang. Han sier ikke, at du må være så og så god eller ha avlagt så og så mye synd; men Han sier, at Han vil utslette dine synder som en tåke og dine overtredelser som en sky. Så langt som øst er fra vest lar Han våre synder være langt fra oss. Hører du ikke, hvordan ordene lyder til deg fra din frelsers munn. Kom hit til meg, du som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi deg hvile! Hvor salig er det ikke å få legge seg i Jesu favn med all sin nød. Der er hvile for den trette sjel. Derfor, hør Hans lokkende stemme, som kaller oss til å ta imot det herlige evangelium!

 

Gitt oss i Kristus!
Av Bernt Støylen

Les: Luk. 4, 16 – 22

Jesus gikk inn i synagogen, slik som Han pleide, står det i teksten. Han var vant til å gå dit som Guds ord ble båret frem. Selv om de som styrte med dette i Nasaret, ikke ville tro på Ham, så kom Han likevel til samlingshuset og var sammen med dem. Således kom Han også til denne verden og ville frelse alle, endatil de som var Hans fiender.
Jesus kommer til oss også, for Han vil så gjerne frelse oss alle.
Derfor har Han kommet til deg år etter år, selv om du ikke tok imot Ham, men levde i synd og likesælhet. Men Han gjør ikke med oss etter våre synder, for Han er rik på nåde og miskunn. Derfor kommer Han igjen mange ganger og på mange måter og kaller og minner oss om å komme til Ham. Har du nå tatt imot Frelseren og gitt Han rom i ditt hjerte?
Nå kommer nådens konge atter til oss på denne første dagen i kirkeåret, og Han taler så inderlig og kjærlig til oss. Dere må ikke lenger leve blinde og bundne i synden, sier Han. Kom til meg og bli Guds frie barn, så dere kan leve i lyset med Gud!
Så sant Jesus får komme inn i hjertet, må syndemørket vike, og lys fra det høye skinner over veiene våre endatil i de mørkeste tidene. Det vet alle som har prøvd det.

La Jesus komme inn og være vårt lys og vårt liv!

Jesus Kristus skal være vår frelser og fører i liv og i død; for Han er den eneste som kan frelse oss fra synd og død og føre oss til evig liv og salighet hos Gud. For Han kom fra Faderen i himmelen for å frelse sine bortkomne brødre på jorden. Slik hadde Gud Fader fastsatt det før verden ble grunnlagt. For da Gud i sitt vise råd hadde fastsatt at Han ville skape verden og menneskene, da fastsatte Han også den evige kjærlighets råd at Han ville sende frelse til menneskene i fall de vendte seg bort fra sin skaper.
Alt det som Gud slik med evig kjærlighet har fastsatt til frelse for oss mennesker, det har Han gitt oss i Kristus Jesus. I Ham er alle Guds frelsetanker fullført, i Ham er alle Guds løfter gjennom tidene oppfylte. I Ham er alt det som vi, syndere, trenger til frelse og evig liv, sendt til oss.

Han kom ifra Faderen hit til vår jord
Med Ånde og liv og Guds evige ord.
La Han komme inn
I hjerte og sinn
Med all Guds miskunn og nåde!

 

Frihet i Kristus!
Av Bernt Støylen

Les: Luk. 4, 16 – 22

Han kom ifra Faderen hit til vår jord
Med Ånde og liv og Guds evige ord.
La Han komme inn
I hjerte og sinn
Med all Guds miskunn og nåde!

Kristus kom til oss med all Guds miskunn og nåde, for Han kom med gledesbudet om frelse og evig liv for oss hjelpeløse mennesker. Det var ikke en visdomslære eller noen leveregler som skulle hjelpe oss til å finne frelse i oss selv eller nå frem til lys og liv med Gud ved våre egne krefter. Nei, Kristus kom til oss med utløsning fra syndemaktene og med nytt liv fra Gud for alle de som vil ta imot Frelseren, lite på Ham og lyde Ham. For all vår frelse kommer fra Gud.
Gledesbudet som Jesus kom med, viser oss klart vår hjelpe­løse tilstand, slik som vi er i oss selv når ikke Frelseren får komme inn til oss. For det gledesbudet som Han bærer frem, er for de fattige og for fanger og for blinde.
Ja, vi mennesker er fattige; for synden har ranet vår sanne rikdom. Rettferdighet som gjelder for Gud, fins ikke hos oss. Kjærlighet og hjerte­lag som gjør livet rikt og lyst, det er ødelagt av selvkjærlighet og av kjærlighet til alle disse forgjengelige ting.
De gode gjerningene som skulle være til ære for Gud og til gagn og glede for menneskene, er få og små. For gjerninger uten hjertelag gjør ikke menneskene bedre og rikere i hjertet, men de øker de onde lyster og strid og hat; ja, dess mer verdens rikdom vokser uten liv i Gud, dess flere hjelperåder får synden og alle øde­leggelsesmaktene, som gjør menneskene fattige på sann kjærlighet og rett livslykke.
Vi menneske er fanger og treller, så lenge Frelseren ikke får gjøre oss frie; for den som gjør synd er syndetrell. Lyster og laster av mange slag binder og undertrykker mennesket så det er en gru. Slik blir drankerne dratt av sine lyster og av de sørgelige drikkevaner bort i den ene ulykka etter den andre, og de makter ikke å stå imot før lenkene blir brutt av. På samme måte er det med alle de som er bundet i syndige lyster. De er fanger og ikke frie menn.
Vi mennesker er i oss selv blinde, for vi ser ikke Guds frelsende kjærlighet og heller ikke vår egen hjelpeløshet. Vi tror at vi er friske, men vi er syke til døden; vi tror at vi er trygge, men vi flyter på et isflak langt ute i havet. Så et menneske rett sin hjelpeløshet, da kunne han ikke leve så likesæl lenger, men han måtte rope til Gud etter hjelp og si: Herre Gud, hjelp og frels meg, min arme synder, som er fattig og bundet og blind, så jeg aldri kan bli frelst dersom ikke du i nåde vil komme inn til meg og frelse meg!
Det gledesbudet som vi får fra Jesus i dag, sier at Han kommer med hjelp og frelse til alle de hjelpeløse. Hans Far i himmelen hadde sendt Ham, og i særlig mening salvet og innvidd Ham med sin Ånd til dette frelseverk, slik som profeten Jesaja hadde spådd:

Herren Herrens Ånd er over meg,
fordi Herren har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for de elendige.
Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte,
til å utrope frihet for de fangne
og frigjørelse for de bundne,
til å utrope et nådens år fra Herren.

 

Gledesbud!
Av Bernt Støylen

Herren Herrens Ånd er over meg,
fordi Herren har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for de elendige.
Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte,
til å utrope frihet for de fangne
og frigjørelse for de bundne,
til å utrope et nådens år fra Herren.

Til de som er fattige i seg selv, sier Frelseren: Fattigdommen din skal få ende. Din skyld er betalt, og du har fått dobbelt for alle sine synder. Du har fått Guds nådes rikdom. Han har kommet il deg med sin frelsende kjærlighet i Kristus. Og den som tar imot Guds kjærlighet, får en evig rikdom. Gud er hans Far og vil sørge vel for ham i tid og i evighet. De fattige blir for Kristi skyld den rike Guds barn, og sammen med Jesus skal de arve evig liv.
Til de som er fanger og undertrykte, roper Frelseren ut frihet og nytt liv. Han bryter sund lenkene til synd og død, Han bryter ned portene til Satans fengsel, så alle de som vil følge Ham, kan gå frelste og frie ut av fangehuset. Han ånder tilgivelse og kjærlighet ned over oss, og gir oss trang og kraft til å leve med Ham i rettferdighet og sannhet og kjærlighet. De som tar imot Hans frelsende kjærlighet, kjenner seg frie i Frelserens samfunn, og vil følge Ham med troskap og takknemlighet.
Til de blinde sier Frelseren at de skal få synet. For Han er lyset og livet, og når Han kommer inn i hjertet, da får vi det sanne syn både på Gud og på oss selv. Da får vi se hvor hjelpeløse vi er, så vi aldri kan finne veien frem til Gud og få hjertefred med våre egne krefter, om vi så gråt og grublet og ba og strevde hele vår livstid. Men det salige gledesbudet sier oss at Gud, vår Far i himmelen, har sendt sin Sønn med lys og liv til oss.
Han kommer nå i dag til hver og en her med alt vi trenger til for å gå livsens vei og med kraft til å gå denne veien; for Jesus er selv den levende veien, som bærer oss frem til det evige livet. La da Jesus få komme inn i ditt hjerte og være ditt lys og liv! Og følg Ham alltid til din dødsdag! De som følger Ham, skal aldri komme bort. Han har selv sagt: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.
Midt i denne mørke verden lyser Frelseren ut et jubelår fra Herren. Gud gi oss sin Ånd og nåde til å ta imot det, og takke og love Ham for det, i Jesu navn! Amen.

 

Har du mottatt Guds rike?
Av Bernt Støylen

Les: Luk. 17, 20 -30

Lys og mørke står skarpt mot hverandre i disse tider. Lys­maktene går nok frem fra folk til folk, men avgrunnsmaktene stormer også frem, og det fryser is etter veiene deres, og livet blir kaldt og hardt.
Mellom kristne folk er det også nok av kulde. Kjærligheten blir kald i mange, som Frelseren sa om de siste tidene.
Mange spør: Tro om det ikke snart skal komme et omskifte? Når skal Guds rike komme, og all denne armod i verden ta slutt? Men skal slike spørsmål ikke bare pirre nyfikenheten, men få oss til å ta imot Guds rike, så må vi først vende spørsmålet innover til oss selv:

Hører vi til i Guds rike, og råder Gud i vårt hjerte og liv?

Opprinnelig hørte alle Guds skapninger ti1 i Hans rike. Men da selvbevisstheten vokste så frem at den ble til hovmod i noen høye ånder, så skilte disse seg fra Gud. Det gikk som den engelske dikteren Milton lar den falne engel si i en bok, Det tapte paradis: Heller vil jeg herske i helvete enn tjene i himmelen. Denne hovmods ånd trengte inn i menneskene, så de lot seg dåre av fristelsen om å bli Gud like, og slik kom denne mørke gåten med synd og død inn i verden, sier Skriftene. Det ble et Satans rike der det skulle ha vært et Guds rike.
Men Gud, vår Fader i himmelen, ville ikke at Hans skapninger skulle bli ødelagte. Derfor sendte Han sin egen Sønn til verden for å frelse menneskene. Han gikk inn i vår ætt og tok vår sak på seg. Med sitt liv og sin død og sin oppstandelse vant Han evig seier over Satans rike, og grunnet Guds rike for sine bortkomne brødre på jorden.
Men Guds rike er ikke et ytre jordisk rike, som har en fastsatt landegrense, men det er et herrevelde i det åndelige livet. Det er en tilstand eller en tilveiebringelse av hjertelag og liv der Gud råder. Når det ofte er kalt himmelriket, så er det fordi Guds rike er fra himmelen og hører hjemme der, men det kom hit til verden med Jesus Kristus. Han vil frelse oss fra Satans rike, og omskape hjertet etter Guds vilje, så kjærligheten til Gud og mennesker kan bli livets grunnlov. Derfor lærte Jesus oss å be slik til vår Fader i himmelen: Komme ditt rike; skje din vilje som i himmelen så óg på jorden!
Det Guds rike som Jesus grunnet her på jorden i de mennesker som tok imot Ham og trodde på Ham, det skal på den nye jord under den nye himmel reise seg i sin fulle glans av rettferdighet og kjærlighet, og Gud skal bli alt i alle. Men her i tiden er ennå Guds rike midt i fiendeland. De som skal vinnes for riket, bærer ennå fiendskap i sin barm. Derfor må Guds rike på jorden begynne med omvendelse og syndsforlatelse. Det skjulte liv og hjertelag i menne­sket må bli omskapt. For Guds rike må komme inn i vårt indre, så Herren kan råde i sjel og samvittighet. Guds rike, det er inne i dere, sa Frelseren.
Derfor kom ikke Kristus med ytre makt og velde da Han grunnet Guds rike. Han kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange. Han ville ikke ha folk til slaver, men Han ville vinne dem med sin frelsende kjærlighet og få de til sine venner, så de kan tjene og tilbe Gud i ånd og sannhet.

 

Drikker du av rette kilde?
Av Bernt Støylen

Den største hindring for Guds rike er vårt hovmod og vår selvkjærlighet. Det er den drivende kraft som gjør så mye ondt og hindrer Guds kjærlighetsvilje, selv mellom kristne folk. Vår vilje skal råde, selv når den vekker stygg strid, vår fortjeneste må gå frem, selv om andre må tape på det. Omsynet til oss og våre, og til våre meningsfeller og vårt parti, må være det første, selv om andre lider skade av det. All denne selvkjærligheten setter folk opp mot folk og kløver dem sønder og vekker strid og splid rundt omkring i alle kristne samfunn, så det er sårt og tenke på det. Det ser ut til å være langt igjen til de alle blir ett, som Frelseren bad så inderlig om.
Men får Kristus komme inn i hjertene, så vil Han omskape dem med sin frelsende kjærlighet. Han utsletter alle syndene våre, Han leger alle blødende hjertesår, Han ånder tilgivelse og kjærlighet inn i våre kalde hjerter, og gir oss av sitt rike hjertelag, bare vi lydige og hjertemyke vil ta imot Ham. Lær av meg! For jeg er mild og ydmyk i hjerte, og dere skal finne hvile for deres sjeler, sa Jesus! De livskildene av rettferdighet og kjærlighet som strømmer imot oss fra den hjertemilde Frelser, er det vi må drikke av, så vi får kraft og frimodighet i livets strid til å gjøre Guds vilje og la Han råde i alle ting. Da kommer Guds rike inne i oss.

Denne strømmen fra livskildene i Kristus er det som kan samle de skilte hjerter og de sønderrevne kristne samfunn til ett for Guds rike som skal komme.
Spør vi nå om vi hører til i Guds rike, så må vi prøve oss selv om Guds frelsende kjærlighet i Kristus har kommet inn i våre hjerter og råder der inne. For det er i mitt hjerte og i ditt hjerte Gud vil råde og ha sitt rike. Derfor sa Jesus: Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det. For se, Guds rike er inne i dere!
Men de mennesker som bare har sans for de timelige ting, krever tegn og under for å tro på Guds rike, og det gjør ofte våre egne vantro hjerter også. Vi vil ha det slik at vi kan vise til ytre ting eller ti1 skakende røre1ser eller til søte følelser, da først vil vi lite på Herren og lyde Hans ord og vilje.
Men etter Jesu klare ord må vi bli som hjelpeløse barn, ellers kan vi på ingen måte komme inn i Guds rike.
Den gang vi var småbarn, bar de oss til Gud i dåpen, og vi ble overgitt til Ham og fikk barnerett i Guds rike. Nå når vi er voksne og kan tenke oss om, må vi prøve oss selv om Gud har fått føre frem sin nådegjerning i oss, og om vi gjør bruk av den barneretten Han har gitt oss.

 

Rede for Menneskesønnens dag?
Av Bernt Støylen

Kom det en tid da du våknet opp, så du så hvor sårt du trengte Frelseren? Og lengtet og ba du til Ham at Han ville komme inn i din fattige sjel og ta bort all din synd? Ble det ikke mang en tung strid for deg i de stille stunder? Stundom var det mørkt og håpløst og hjertet dømte deg. Stundom var det et lite lysglimt av håp; men enten det kom snart eller sent, kom det ikke til sist en stund da du våget deg til å tro at Jesus frelser også deg, slik som Han har lovt? Han har da vist det klart at Han vil frelse deg og ha deg i sitt rike i det at du er døpt inn i Hans navn og tatt inn i Hans samfunn. Er det ikke noe i ditt hjerte som drar deg til Ham som døde for deg, så du må gå til Ham med all din synd og sorg?
Da arbeider Guds Ånd i deg, og så sant du lyder Ham, så vil Han vitne gjennom Guds ord med din ånd, at du hører til i Guds rike av ufortjent nåde for Jesu Kristi skyld.
Alle de som i lydig tro legger sin sak i Herrens hender, kan løfta sitt hode med glede, enda de her kjenner seg svake og vanmektige, for snart kommer den dagen da deres skjulte liv med Kristus i Gud skal åpenbares og de skal se Herren i all Hans herlighet.
Men så lenge vi lever i en syndig verden og bærer en svak ånd i et skrøpelig legeme og derfor må leve i håp og tro, så kan ikke Guds rike få folde seg ut. Det blir bare som de små renningene og knoppene om våren. Derfor lengter vi etter sommeren som skal komme fra det høye med sol og varme. Da skal alle de små knoppene åpne seg og få blomstre fagert til Guds ære.
Dess tyngre og mørkere tidene er, dess inderligere løfter lengslene seg etter at Guds rike skal komme og vår Herre vise seg i sin herlighet. De kristne skal stunde etter å se en av de dagene da Menneskesønnen råder.
Dersom ikke slike lengsler rører seg i oss, da står det ille til med Guds rike inne i oss. Hvor vil ikke et barn som mor må reise ifra, lengte og spørre etter henne: Kommer ikke mor snart igjen? Eller en brud som har brudgommen sin i et fremmed land, hvor vil hun ikke lengte etter ham og be Gud om at han snart må komme igjen? Og hun holder alt i beste stand til å ta imot han, og ser mange ganger om dagen dit hun venter han ifra.
Skulle ikke da Kristi brud lengte etter sin himmelske brudgom? Han elsker oss da med en evig kjærlighet og har løst oss ut fra dødens vold til en så stor herlighet.
De som hører til i Guds rike, gleder seg til den store åpen­baringsdagen da alt ondt skal bli utskilt. Men stundom går det en beving gjennom hjertet. Hvordan skal det gå med meg, min arme stakkar, når Han kommer liksom lynet når det skinner fra himmelbryn til himmelbryn? Er jeg da rede til å ta imot Ham? Det eneste som da kan gi oss trøst og fred, er det at vi helt ut liter på Ham og det Han har gjort for oss.
Men mange er det som går trygge og likesæle og ikke frykter for Kristi komme. De kan nok stundom spørre, de også, liksom fariseerne: Når skal Guds rike komme? For de også ventet på et slags Guds rike, der Israels Gud skulle knuse alle deres fiender og reise et rike med makt og ære for sitt folk her i verden. Når de da spurte Jesus om Guds rike, så lå det et spottende smil om munnen på dem. For hva kunne den fattige mesteren fra Nasaret gjøre for deres Guds rike? Hva herlighet kunne vel Han gi dem?
Mange bærer i grunnen på de samme tankene i våre dager også om Guds rike. Ennå lever fariseerdrømmen om at makt og ære skal være lykken for et folk. Somme søker nytelse og trygghet for sin lykke i kristendommen. De kan nok være med i kristelige møter og arbeid, men de søker ikke Frelseren med hjertet og de gir seg ikke i lydig tro over til Ham. For i de religiøse arbeid og øvelser søker de seg selv, sin makt og ære, og ikke Guds rike og Hans rettferdighet.
Å, all den selvkjærlige kristendommen som dårer så mange, og skader Kristi rikssak! De skal endatil komme frem for Ham på hin dag og si: ”Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!” (Mt. 7,22-23). Disse som dårer seg med selvkjærlig og falsk kristendom, blir ikke bedre farne når Herren kommer igjen, enn de som lever bare for disse timelige ting. For den tid da Menneskesønnen kommer igjen, skal det være som i Noahs dager: de åt, de drakk, de tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken; da kom storflommen og tok dem alle.
Det har levd i tusentall av ætter slik ut igjennom tidene. Hvor er de nå? De er blåst bort som drivsand, i evig mørke.
På samme måte sier Frelseren, at det gikk med de gudløse i Sodoma i Lots dager: De åt, de drakk, de kjøpte, de solgte, de plantet, de bygde, til den dagen kom da det regnet ild og svovel fra himmelen og ødela dem alle.
Hvor grufullt det er at menneskene ødelegger seg selv og andre i et gudløst liv, og ikke vil døden og dommen omskape dem, men bare slå fast trelldomstilstanden hos de som har valgt Satans rike i stedet for Guds rike. Gi da at flere og flere måtte våkne opp i tide og velge Guds rike!
Lat oss alle bøye oss hjerteydmykt for Herren og prøve oss selv om vi hører til i Guds rike, så vi kan vente med glede på den dagen da Menneskesønnen skal vise seg!
For da er det Hans dag. Dagene her i tiden er gitt oss, og vi skal svare for hvordan vi bruker dem. Vi kan misbruke dem i synd eller kaste dem bort til unytte, eller vi kan bruke dem til ære for Gud og til velsignelse for oss og andre. Men den siste dagen hører Menneskesønnen til. Da skal Han råde, og skille de onde fra de gode og sette alle mennesker dit hvor de hører hjemme etter deres tilstand og hjertelag.
Da skal Han si til alle dem som har åpnet sitt hjerte for kjærlighetsstrålene fra Frelseren: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.

 

En ny tid på vei!
Av Bernt Støylen

Det var en mørk tid i Israel da Johannes steg frem og kalte folket til bot og omvendelse. Landet lå under fremmed herre­dømme og hardstyre. Keiser Tiberius og Pontius Pilatus rådde over Guds folk.
Og folket selv var sønderrevne. De som skulle verge land og folk, hadde delt det imellom seg og trampet det ned.
De som skulle holde fremtidshåpet høyt oppe, så hele folket kunne se det og følge rettferdighets og kjærlighets vei slik som Gud hadde gitt bud om, de var åndstomme og maktesløse, og var derfor bare tjenere under fremmed hardstyre.
Men midt i den mørkeste natten rann et stort lys. De gamle løftene om en kommende redningsmann våknet og det gamle fremtidshåp i Israel steg frem livs livende. Forløperen for en ny tid steg frem med forvarsel om frelse for Guds folk.

Hør forvarselet om frelsen!

Keiser Tiberius i Rom visste det ikke, landshøvdingen Pontius Pilatus skjønte det ikke, fylkeskongene Herodes og Filip og Lysanias aktet ikke på det, og yppersteprestene Annas og Kaifas og de skriftlærde lederne ville ikke tro det.
Det så heller ikke ut til å være stort å tro på: Det var bare en enslig mann som ropte ute i ødemarken at folket skulle vende om fra synden og ta imot en kommende redningsmann, og så folk som ba om tilgivelse for sin synd og steg ned i vannet og lot seg døpe til tegn på at de ville vende seg fra synden.
Romerkeiseren kunne nok holde frem med sitt hardstyre for det, og Herodes med sin løsaktighet, og Pilatus med sine tvil. Det så ikke ut som noe tidsskifte for deres øyne. Men likevel var det likesom om våren når den første varmen kommer i været. Det kan være surt og rusket, gjerne verre enn selve vinteren, men de som har greie på det, skjønner at det holder på å komme et tidsskifte.
Slik var det da Johannes, forløperen for Frelseren, steg frem. Da rant det en ny tid. Menneskehjertene tok til å vende seg en annen vei. Det var noen som sluttet med å hate og tok til å elske Gud og mennesker. Det var noen som hadde vært likesom det harde fjellet eller som den dype hengemyren. De ble nå som en jevn og god vei. Selv om urett og vold rådde, og synd og død herjet som før, det var runnet en ny tid.
Han som bar bud om den nye tid, var veibryteren og forløperen Johannes. Han steg frem ute i ødemarken. Der ute i Judeas ødemark var det beitemarker og øde heier, ville fjell og trange daler og kløfter. Ingen ferdes der annet enn villdyr, og der det var landeveier, lå ofte skjulte ransmenn.
Ødemarken er et treffende bilde på hvordan det var med Israel på denne tid, og slik er det med mange menneske her hos oss også. Deres åndsliv og hjertelag er som en ødemark. Det trengs en vei­bryter gjennom ødemarken, en botsforkynner som kan vekke fol­ket opp.

Johannes ropte ut omvendelses dåp til syndenes forlatelse. Da som nå lå folket bundet i synd. De trengte omvendelse eller sinnsforandring, som ordet helst betyr. De må vende sinnet fra synden idet de angrer og erkjenner sin synd, og de må vende sinnet sitt til Gud med fast forsett om, at de vil leve med Gud etter Hans hellige og kjærlige vilje. Til tegn på denne sinnsforandring skulle de la seg døpe. Med det viste de at de tok kravet om sinnsforandring til hjertet og erkjente sine synder for Gud og kjente at de trengte renselse, og dåpen var da et synlig tegn for dem på at Gud ga dem som vendte om, forlatelse for sine synder. Derfor er Johannesdåpen kalt omvendelses dåp til syndenes forlatelse; men om den kristne dåp sa Frelseren at de skulle døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De døpte skal forenes med Guds navn og person, så de hører Ham til og lever med Ham. Derfor sier også apostelen Pau­lus: ”Alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv” (Rom. 6,3-4).
Dette nye livet kom til de syndige mennesker. Hvor var det kommet ifra? Det kom fra Ham som alt liv er ifra, vår Fader i himmelen.
Han elsker den lidende og døende slekt så høyt at Han sendte en redningsmann til oss. Det var Hans egen enbårne Sønn, Jesus Kristus, som skulle frelse oss mennesker fra synd og død.

Dette budet kom Johannes, Jesu forløper, med, og han ba folket forberede seg til å ta imot denne redningsmannen; for Han skulle komme med Guds rike fra himmelen og føre folket tilbake til Gud, så de kunne leve med Ham og gjøre Hans vilje.
Den redningsmannen, som Johannes forkynte, er kommet til oss.
Han bar vår synd og stridde vår strid og vant evig seier over synd og død for oss. Og Han grunnet et gudsrike der de som tok imot Ham og ble døpt til Ham, fikk forlatelse for alle sine synder og Guds Ånd og kraft til et nytt liv.
Denne redningsmannen Jesus Kristus, vår Frelser, må vi også finne og følge, så sant det skal rinne en ny tid for oss. Og har vi funnet Ham, så la oss komme Ham nærmere og følge Ham mer tro.

 

Komme ditt rike!
Av Bernt Støylen

Dette nye livet kom til de syndige mennesker. Hvor var det kommet ifra? Det kom fra Ham som alt liv er ifra, vår Fader i himmelen.
Han elsker den lidende og døende slekt så høyt at Han sendte en redningsmann til oss. Det var Hans egen enbårne Sønn, Jesus Kristus, som skulle frelse oss mennesker fra synd og død.
Dette budet kom Johannes, Jesu forløper, med, og han ba folket forberede seg til å ta imot denne redningsmannen; for Han skulle komme med Guds rike fra himmelen og føre folket tilbake til Gud, så de kunne leve med Ham og gjøre Hans vilje.
Den redningsmannen, som Johannes forkynte, er kommet til oss.
Han bar vår synd og stridde vår strid og vant evig seier over synd og død for oss. Og Han grunnet et gudsrike der de som tok imot Ham og ble døpt til Ham, fikk forlatelse for alle sine synder og Guds Ånd og kraft til et nytt liv.
Denne redningsmannen Jesus Kristus, vår Frelser, må vi også finne og følge, så sant det skal rinne en ny tid for oss. Og har vi funnet Ham, så la oss komme Ham nærmere og følge Ham mer tro.
For det er så mange onde makter som vil få herredømme over oss mennesker. Med et hardstyre verre enn noen romersk keisers vil de ødelegge både oss og vårt arbeid. Det verste er det at de stiger frem midt inne i vårt eget sjelsliv. Det kan være vondt nok med all ondskap og urett som andre velter inn over oss, men når ondskapen stiger opp inne i oss og vil ødelegge selve livskilden i oss, da ser det mørkt ut for oss. Det er mange som lider på denne måten og står i en tung sjelestrid. Går det ikke mange så sønderrevne i sin sjel, så vrange og krokete, så harde og kalde i hjertet, at livet blir en daglig plage for dem, og for andre en daglig sorg!
Hvordan skal det bli bedre med dem?
De må rydde vei for Herren og jevne stiene Hans, sier profetordet. Når konger og høvdinger i østerland skulle fare gjennom landet, ble det sendt en herold, som ropte ut at folket måtte rydde og rette på veiene, for nå skulle kongen komme. Slik skulle Israel forberede sine hjerter til å ta imot Herren, og slik må hvert menneske som vil bli frelst, forberede sitt hjerte for Herren. Hvert gjuv skal fylles. Dette bilde betyr det at de vanmektige og motløse må våge seg til å tro at Herren vil komme til dem, for Han er kommet for å søke og frelse de fortapte.
Hvert fjell skal senkes. Det er bilde på det at de hovmodige og selvtrygge må bøye seg for Gud og kjenne sin vanmakt og hjelpeløshet, så de ikke lenger står der så høye og harde i veien for Gud, men tar lydig imot Ham. Det krokete skal bli beint, og de bratte veiene bli slette. Det er bilde på det at de mennesker som er vrantne og vrange, upålitelige og usanne, for­lokkende og lettsindige, må la alt fusk fare og vende seg helt til Gud, så de blir alvorlige og ærlige for Gud. De må lære å be av hjertet: ”Omvend meg du, Herre, så blir jeg omvendt!” Hjertene må vendes fra alle krokveiene i synden og til Gud som fører meg på rettferds stier for sitt navs skyld. Det må bli greit og godt mellom oss og Gud.
Syndene våre må slettes ut. Her hjelper verken former eller gudelige fakter, verken unnskyldninger eller løfter. Syndene må tas bort og samvittigheten renses, hjertet må bli åpent og lydig innfor for Frelseren.
Dette kan vi aldri makte av oss selv; men Gud være lovet, for Faderen drar oss til Sønnen; og Han sender oss sin Ånd og sitt ord og viser oss både hvor hjelpeløse vi er og at Frelseren har seiret over alt ondt og sont vår synd, så vi kan bli forlikte med Gud og få full forlatelse for alle våre synder og kraft til et nytt liv i rettferdighet og kjærlighet. Alt vi trenger til frelse, får vi slik ufortjent for Kristi skyld.
Gud vil at dette gledesbud om frelse i Kristus Jesus skal ropes ut for alle folk, så hvert et liv skal se Guds frelse. For Gud sendte sin Sønn til frelse for alle, så hver og en kan bli frelst, dersom han vil ta imot Frelseren.
Men blir da alle frelst, siden hvert et liv (alt kjød) skal se Guds frelse? spør du. Her reiser det seg en mørk gåte for oss. For både Guds ord og livets erfaring viser oss at det er noen som ser Guds frelse slik at de tar imot Frelseren; men mange ser frelsen uten å ta imot den, de holder frem i sin syndige tilstand. Noen ser frelsen og tar imot den til evig liv, andre ser frelsen, men støter den fra seg og går mot evig død.
Hvordan kan da dette gå til når Gud er kjærlighet? spør mange. Det står ikke noe tilbake fra Guds side; for Gud elsker oss alle, og Frelseren døde for oss alle, selv om vi var Hans fiender. Ja, Han ba for dem som naglet Ham til korset, og Han sende budet om frelse ut til alle folk, og en gang skal hvert øye se Ham, også de som har gjennomstunget Ham, står det. Men kjærligheten kan ikke tvinges inn i mennesket.
Vi kan være helt visse på at Gud, som er kjærlig og rett­ferdig, langt mer enn vi skjønner, Han gjør alt som gjøres kan for å dra menneskene til Kristus; men de som heller vil leve i synden, de hindrer Gud fra å frelse dem og stenger slik seg selv ute fra livet med Gud og dømmer dermed seg selv. Når Gud da må la dem være i deres syndige, og gudløse tilstand slik som de selv har villet det og valgt det, tvert imot Guds vilje, så gjør Han ikke noe urettferdig eller ukjærlig. De som ikke elsker Gud, ville ikke passe i Guds samfunn. Herrens dommer er sannhet, de er rettferdige alle sammen.
La oss da be og arbeide for at budet om frelse må nå ut til alle folk og vinne flere og flere for et nytt liv med Gud. Og la oss lite fullt og fast på det at Gud vil frelse hver og en av oss, bare vi lydig legger oss i Hans hånd. Han har kjøpt oss så dyrt at Han ikke vil miste en eneste av oss om vi er aldri så vanmektige, bare vi holder oss til Hans frelsende hånd. Han som har begynt sin gode gjerning i oss, vil være med oss på de vanskelige veiene over berg og daler til vi når vel frem.
Om verden da blir som en ødemark for oss, så skaper vår Herre og Frelser rike kilder som flommer med liv og kraft midt i ødemarken.
Om veien vår må gå over bratte berg og nakne heier, tunge juv og dype daler, så er det kongsveien for oss; for vår konge bærer oss på armene og leder oss med sin hånd.
Derfor hyller vi Ham ikke bare som en vismann og profet, ikke bare som et sannhetsvitne og en foregangsmann, men vi hyller Ham som vår Herre og konge. Han skal råde over oss, og fylle vår lengsel og trang, - ja, hele vår sjel med miskunnhet og kjærlighet.
Hans Hellige Ånd skal rydde og jevne veiene gjennom sjelehjemmet vårt, så de ikke skal bli en ødemark, men et Guds rike. Der skal vår Herre Kristus bygge sitt rike, det riket som ingen annen kan ødelegge for oss når vi i lydig tro følger Jesus. Der skal Han stå for styret og verne oss ikke bare mot synde­maktene som kommer utenfra, men også imot ødeleggelseskreftene som stiger opp fra vår egen livsgrunn. Han må i nåde rense og rydde ut av oss og av sitt folk, alt det råtne og urene, alt det høye og harde, og bygge opp det sterke og rene, det hjerteydmyke og milde, så det kan rinne nye tider over sjelehjemmene våre, og over alt Guds folk på jord, til lov og ær for Hans hellige navn. Amen.

 

Vitnesbyrdets kraft!
Av Bernt Støylen

Les: Joh. 5, 31 – 40

Vi er nå midt i den mørke vinteren og solen er på sitt laveste; men nettopp da kommer det solvending med nytt lys. Solen løfter seg på nytt og sender oss mer lys for hver dag.
En gang midt i den mørke vinteren kom det til denne verden et lys som aldri skifter. Det er dette lyset vår tekst i dag vitner om for oss.

Hør vitnesbyrdet om Frelseren!

Jesus sier at de har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Han kom til vitnesbyrd at han skulle vitne om det sanne Lyset som opplyser hvert menneske. Johannes var lampen som brant og skinte, og alt det han sa om Jesus var sant.

Men Jesus har et vitnesbyrd som er større enn det fra Johan­nes for de gjerninger som Faderen har gitt Ham å fullføre, de vitner klart at Faderen har sendt Sin Sønn med lys og evig liv for å frelse oss mennesker fra det grufulle mørke i synd og død.
Fra Jesu ord og gjerninger, fra Hans liv og død og oppstandelse, går det ut en strøm av liv og lys, av kjærlighet og håp, som omskaper slekt etter slekt ut gjennom tidene, ja, tusentalls av mennesker rundt omkring i verden den dag i dag. Dette vitner klart at Jesus er kommet fra livets kilde, fra Gud vår Far i himmelen.
Alle de som har åpnet sitt hjerte for Frelseren og med tro og tillit har tatt imot frukten av Hans frelsesverk, de har kjent at Han er kommet fra Gud og at Han er deres frelser; for de ble løst fra sine syndebånd. De ble glade i Gud og frimodige i livets strid. Lyset fra det høye lyste over deres veier selv i de tyngste tidene og ga dem lyst og kraft til å leve med Gud og fer­des mellom menneskene i rettferdighet og sannhet og kjærlighet.
Var ikke Jesus kommet til oss og hadde gjort de gjerninger for oss som Han gjorde, da hadde vi ikke visst noen ting om at Gud Fader i himmelen elsket oss og vil frelse oss. Var ikke Jesus kommet til denne mørke verden, da lyste ikke det evige livs håp over menneskelivet, da var livet her det store mørke; men med Jesus er Guds kjærlighet kommet til oss og lyser mot oss fra alle Hans gjerninger.
Den lyser imot oss fra krybben der Han lå som et hjelpeløst barn, liksom vi er hjelpeløse. Og Guds frelsende kjærlighet lyser imot oss fra Kristi kors der Han led og døde for oss og sonet vår synd og forlikte oss med Gud. Og det lyser imot oss da Han stiger frem som seierherre av sin grav og kommer til sine og lyser sin fred over dem. Da ble de motløse og vanmektige menn til frimodige og sterke vitner om sin levende Herre og frelser. Tusenvis har gjennom tidene kjent det samme når de i lydig tro tok imot vitnesbyrdet om Frelseren.

 

Hør vitnesbyrdet om Frelseren!
Av Bernt Støylen

Men hvor skal jeg gå og finne Frelseren? - spør mange. Somme vender seg hit og dit til alle de som taler om nye veier og tanker for åndslivet! - men fred med Gud finner de ikke der. Andre grub­ler og leter i skrifter og bøker, og særlig i Bibelen, men det er med mange slik som Jesus sa om jødene: ”Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv."
De søkte ikke Frelseren og nytt liv med Gud. Det var kunnskap om religiøse spørsmål og leveregler de lette etter i Skriftene. For de kjente ikke at de var hjelpeløse i seg selv. Derfor kjente de ikke trang til å finne frelse.
Bare de kunne finne de rette levereglene og meningene, så skulle de nok greie seg, mente de; men en frelser som ville berge fortapte syndere, hadde de ikke bruk for. Det gikk deres ære for nær.
Slik er det med mange mennesker den dag i dag. Prøv deg selv om det er slik med deg også! Hører du ordet igjen og igjen, men gir ikke vitnesbyrdet om Frelseren rom i ditt hjerte? For det er Frelseren du skal finne når du hører Guds ord, så du kan bli frelst og få leve med Gud.
Skriftene vitner fra det første til det siste blad om Guds frelsende kjærlighet, og den er sendt til oss i Jesus vår Frelser. Derfor vitner Skriftene om Ham. Og Jesus sier at de ord som Faderen ga Ham, har Han gitt sine, og de har tatt imot dem og trodd at Han er kommet fra Faderen. Derfor sier også apostelen Johannes: ”Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus."
Men likesom Guds Sønn kom til verden og ble menneske, slik er også Hans og gjerninger satt frem for oss i menneskelige tanker og ord og de er lagt oss så nær at hver og en kan høre og motta vitnesbyrdet om Frelseren, så sant de vil la seg opplyse av Guds Ånd. Kristus møter oss da levende i sitt ord. Du trenger ikke å fare opp til himmelen for å hente Kristus ned, eller ned i avgrunnen for å hente Kristus opp fra de døde. For Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner, sier apostelen Paulus.

 

Skriftene vitner om Ham!
Av Bernt Støylen

Dette vitnesbyrdet om Jesus Kristus har Hans menighet i Guds hellige ord og høyverdige sakrament. Det er Guds usynlige og synlige ord, som de gamle sa. I Skriftene og i all forkynnelse som øser av dem, hører vi vitnesbyrdet om Frelseren og alt det Han har gjort for oss, og i sakramentet kommer vi i samfunn med Gud og forkynner Hans død til Han kommer igjen. Dette Guds vitne­sbyrd om Hans Sønn har vi rikelig blant oss; men å, hvor sørgelig mange det er som ikke gir det rom i hjertet!

Enten viser de det fra seg og lever likegyldige i synden som før, eller de forvender det og tar det bare til seg i det ytre, slik at hjertet deres forblir det samme som før.
Folk har til alle tider festet seg mest ved de ytre sider av Guds åpenbaring og ord. De har gransket ordene og de forskjellige meningene og ordningene i Skriftene; men de har ofte glemt å finne Han som Skriftene vitner om. Er det slik med oss? Hører vi til dem som leser ordene, men ikke lærer å kjenne Han som taler til oss gjennom ordene?
Somme grubler mye over Skriftene og setter i sammen ord og tankebygninger som kan ha stor verdi for kunnskapen og livssynet; men får ikke Jesus, vår Frelser, gjøre dette levende for oss med sin Ånd, slik at vi åpner hjertet for Ham og Hans ord får bo i oss, da blir alle ord og tanker, selv om de er tatt fra Skriftene, livløse emner, unyttig nøring, som sjelen ikke får det rette gagn av.
Det å granske Skriftene uten å lære å kjenne Jesus personlig, det er likesom en ville lære å kjenne en mann ved at en ser på og ransaker klærne hans. Det er sørgelig hvor mange som ferdes i Guds skattkammer, og ikke leter etter liv og lys for sin sjel; de er blinde for rikdommene i Jesus Kristus.
Men derfor skal vi ikke kaste ifra oss de rike skattene i Skriftene og legge Bibelen på hylla. Nei, søk Kristus i Skriftene! - for vitnesbyrdet om Ham lyser deg i møte fra hvert et blad, så fremt du åpner ditt åndelige øye og ser etter i lydig tro. For Guds ord er fylt av glimt og gnister som kan tenne lengsel og tro i hjertet. Guds ord har sendt mer lys ut over denne mørke verden enn selve solen.

 

Ordets virkning!
Av Bernt Støylen

Ordet er som et Guds under. Også et vanlig ord kan bære frem det skjulte livet i hjertet. Det er bare en luftstrøm på leppene, som lager en lyd i et åndedrag, og så er det borte; men ordet som levde i åndedraget, kan leve lenge etter vi er sloknet. Er det et vondt ord, så kan det lokke vonde tanker frem i lange tider. Er det et godt ord som kommer fra et godt hjerte, så kan det tenne lys i øynene og smil omkring munnen og varme vårt hjerte.
Men Guds ord det kommer til oss fra Guds hjerte, og vitner for oss om vår Frelser, som elsker oss med evig kjærlighet, og det kan tenne lys og liv i våre kalde hjerter. Det viser oss Guds hjerte­lag for oss. Det maler alle Hans miskunns og kjærlighets verk for oss, det legger frem for oss alle Hans dype trøsteord og alle Hans herlige løfter, som lyser imot oss som perler og edelsteiner.
Men mest av alt: Guds ord taler og vitner og forkynner Jesu hellige ord og dyre frelserverk for oss, det eneste som kan berge meg arme synder i liv og i død. Han står selv levende bak alle sine ord. Han hører og ser oss, Han lengter etter å gå inn til oss og være med oss i vår sjelestrid, så vi i Hans kraft kan vinne evig seier. Slik kommer Han til oss i sitt ord og både begynner og fullfører sin gode gjerning helt til Kristi dag.
Alle steder der mennesker blir døpt til Ham og lærer å holde Hans ord, der blir mennesker omskapt til å leve med Gud. Der blir de kalt, opplyste, helliggjort og holdt oppe i troen på Jesus Kristus.
Hør derfor ordet som vitner om Ham! Hold deg til det og lyd det, og det skal lyse for deg på veien til evig liv1

 

En frelser er født!
Av Bernt Støylen

Les: Luk. 2, 1 – 14

Vi ønsker hverandre gledelig jul, og ber Gud om, at Han vil velsigne høytiden for oss, slik at Guds store julegave, frelse og evig liv i Jesus Kristus, må bli vår dyreste eiendom.
Dette trenger vi alle, både de som kan holde jul med glede, de som sitter i savn og sorg, og de som holder julehelg for siste gang sammen her. Vi trenger en frelser som kan berge oss fra og bære oss gjennom alt. La oss da samle oss tett omkring Ham, takke og tilbe Ham, idet vi synger vårt høytidsvers: I dag er fødd vår Frelsermann!

I dag er det født dere en frelser!

Slik lød det himmelske budskap til hyrdene på heiene ved Betlehem, og slik lød det til oss i dag. En frelser, det er brennpunktet i julebudskapet. Strålene fra det har lyst ut i jordlivets mørke natt og skapt en ny livsstrøm av tro og håp og kjærlighet bent imot den grufulle strøm av synd og død, som flommer ut over verden og vil ødelegge alt liv. Den stille livsstrømmen renner så varm og klar fra frelseskilden i Kristus Jesus. Langs kantene av denne strømmen vokser blomster i alle farger, og de løfter sine kroner opp mot himmelen. Vi vil samle oss omkring den livskilden som denne strømmen kommer fra; der strømmer det evige liv inn i menneskeslekten, slik at alle som trenger til det og vil ta mot det, kan finne frelse.
Hele menneskeslekten trenger en frelser.
Uten det styrter menneskeslekten i avgrunnen. Alle fremskritt og alt godt og fagert som vi gleder oss i, kan ikke bære varig frukt dersom livsrøttene ikke blir legt og livskreftene fornyet. Det er selve livet det er spørsmål om for alle mennesker. Blir de ikke frelst og får nytt liv, så er hele deres liv forspilt, om de så vant hele verden. Om noen år synker de i den mørke grav, og da har det ikke stort å si enten døden møter dem i en borg eller på en landevei.
Det er selve livet som må frelses, så det får ett innhold som kan vare utover denne skiftende tid og inn i evigheten hos Gud. Somme har talt store ord om en livstro som skulle søke sin kraft og glede i dette livet. Men julebudskapet gir oss en livstro som eier evig livsinnhold, og vi får kraft av det til å bære sorgene med håp og nyte gledene med god samvittighet. Dersom de ikke får denne livstro, slik at livsgrunnen blir omskapt, da går de til grunne sammen med verdens lyster som de lever for, eller med sorgene som de må bære på.
Det er mange millioner som lever i elendighet enten for sin egen skyld eller for andre si. Lastene herjer, hatet brenner, maktsyken og urettferdigheten egger opp folk. Det er mangfoldige som er nedtynget av store sorger i denne julehelg. Tenk hvilken tung jul det er for dem som har mistet sine kjære på havet i høst! Eller tenk på de mange tusen som har mistet hjemmet og slektninger i naturkatastrofer, i skred og flommer og jordskjelv.
Vi mennesker kan ikke øyne moralske hensikter bak mange slike grufulle hendelser. Vi står rent hjelpeløse liksom frem­for en høy bergvegg med den dype avgrunnen under oss. Da stiger ropet fra hjertedypet opp mot himmelen etter frelse. Å om den allmektige Gud ville kløve himmelen og komme ned til oss og berge oss!
Dersom det ikke finnes redning, så går livet under, enten det nå blir tært bort av sykdom eller knust sønder av en brå ulykke.

Det kan være stor forskjell på den nød som menneskene lider av, og det vonde eller gode som de gjør mot hverandre, når vi ser det fra synspunktet her i tiden; derfor må vi streve alt vi kan for at folk kan få lysere livsvilkår og være mer rettferdige og kjærlige mot hverandre; men fins det ingen frelser for oss, da er selve livet til sist håpløst og alle hjelpemidler bortkastet.

Derfor lover vi Gud for det glade julebudskapet: I dag er det født dere en frelser! Guds egen Sønn er kommet og har banet veien for oss tvert igjennom synd og elendighet og død inn til evig liv, bare vi vil la Ham komme inn i vårt hjerte.
Han kom ikke med makt og herredømme; for da måtte Han ha vært født i en kongeborg og steget frem i spissen for hærskarer av væpnete menn som kunne slå ned all motstand. Nei, her er nok av de som slår andre ned! Han kom for å tjene sine fattige brødre. Derfor kom Han selv fattig og lik et hjelpeløst barn, slik at hver og en kan se at det var ikke menneskemakt og menneskevisdom som kunne frelse verden; men det som er umulig for mennesker, det gjorde Gud da Han sendte sin Sønn til verden.

 

Det evige liv er kommet!
Av Bernt Støylen

Dette er frelsen, at det evige livet er kommet ti1 oss fra Gud i Jesus Kristus. Han har levd her imellom oss, hellig og rettferdig og kjærlig, og slik vist oss hvordan menneskelivet skal være etter Guds vilje. Og han levde det fullkomne livet i så trange kår at ingen kan få det trangere. Hans vugge var en krybbe, redd med høy og strå. Hans livsvei var så trang at Han hadde ikke det Han kunne helle hodet til. Hans livs utgang var en grov urettferdighet og et blodig voldsverk av de folk Han kom for å frelse.

Men enda var Hans liv det største som har vært levd på jorden, og fruktene av det var frelse for den forkomne menneskeslekt. For Han viste ikke bare frem for oss det fullkomne livet, men Han gav sitt liv for oss og vant evig seier for oss, og Han vil gi oss livet, så sant vi vil åpne våre hjerter for Ham.
Kom da, ja kom til Frelseren, bøy deg og tilbe barnet i krybben! For frelsen begynner med det hjelpeløse barnet. Gud må få kle av oss alt hovmod og all storhet, ale selvbedrag og synd, så vi blir som hjelpeløse barn. Han som selv har vært hjelpe­løs, vil aldri vise bort de hjelpeløse barn. Kom derfor til Kristi krybbe der barnet smiler deg i møte! En gang da du var et hjelpeløst barn, ble du også båret til Ham og innvidd til Hans navn og fikk rett til å være Guds barn.
Kjennemerket på Frelseren var det at Han var et lite barn i en krybbe og en døende mann på et kors. For frelse er ikke menneskeverk, men Guds verk. Det er Gud som er kommet til oss og skaper nytt liv hos de som trenger Ham og tar imot Ham.

Det evige livet fra Gud er kommet til oss som lever i tiden med Jesus Kristus, og det vil også komme og lyse i våre hjerter, så vi kan komme hjem til Gud og leve med Ham i all evighet.
Kom da til Frelseren med ditt lengtende hjerte, med dine tvil og dine hjertesår! Han kjenner deg og din tilstand, Han vet hvor ondt et menneskehjerte kan være. Derfor kom Han til oss for å frelse oss. Han tar imot oss og tilgir oss, ja, gir oss legedom og liv.
Så sant Frelseren får stige inn i åndslivet, så skaper Han en hellig oppdrift i hjertet med tiltak og trang til sannhet og kjærlighet etter Hans forbilde.
Frelseren skaper om livet for oss, så vi med Ham kan leve et menneskeverdig liv midt i verdens mørke og elendighet, ja, midt i lidelse og nød. Fra Kristi krybbe og kors faller lysstrimer endatil over de mørkeste dagene. Det vet alle som har prøvd det. Får Kristi kjærlighet råde, da blir det beskeste søtt; men mangler kjærligheten, da blir endatil det søteste til eddik og galle. Kristi kjærlighet har blitt en kilde til rik velsignelse for tusentalls mennesker gjennom tidene. Det har vist seg klart at julebudskapet om velbehag med mennesker var sant.
Det har ferdes mange menneske med blødende hjerter gjennom denne underlige verden. De har grått med de gråtende og lidd med de lidende; men det har vokst blomster av velsignelse langs med veien der de dro, fordi de hadde drukket livskraft av frelseskilden som strømmer fra Kristi krybbe og kors. Bildet av den hjertemilde Frelser hadde vunnet deres hjerter og gitt dem den vinnende kjærlighets kraft.
Om denne livskilden vil vi og samle oss, og holde julehelg med glede, og takke og tilbe vår Herre og Frelser, Han som så gjerne vil gi oss en velsignet jul. For når vi hjelpeløse mennesker samler oss i tilbedelse omkring vår Herre og Frelser, da blir hjertene forent med Ham og med hverandre, da bygger de opp hjemmet og menigheten for Kristus på jorden, da tar den himmelske lovsangen til å bli levende for oss: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.

 

Hva får Gud gjøre for deg?
Av Bernt Støylen

Les: Luk. 18, 9 - 14

Hva får Gud gjøre for oss?
Hans arbeid i sjelene er jo skjult for de fleste; ja endatil for dem som Herren har begynt sitt arbeid med, er ofte så dunkelt det Han gjør for dem.
Våre egne gjerninger er som de skummende bølgetopper. Alle kan se dem. Og likevel er det ikke dem som holder havet friskt og rent; men det er de dype havstrømmer, som går fra verdenshav til verdenshav og setter hver eneste vanndråpe i de store hav rundt hele jorden i bevegelse.
Slik er Guds gjerninger som de dype havstrømmer skjult for de fleste. Men i sjelens verden går det slike

strømmer av evig forbarmelse og kjærlighet,

enten vi ser dem og taler om dem eller ei.
De leder folkeslagene og de enkelte sjeler i det store folkehav på de beste veier, og ved dem utrettes alt det som i virkeligheten blir gjort av sant og godt, edelt og stort i verden.
Og dette er derfor hovedsaken i menneskenes liv: Hva Gud får gjøre for oss, og ikke hva vi får gjøre for Ham.

Hvordan vår livsvei enn faller, og hvordan vår livsgjerning enn måtte bli, tung eller lett, stor eller liten, når bare vår trofaste og barmhjertige Far i himlene får gjøre, det Han vil for oss, da er hovedsaken klar, ja, da er i grunnen alt gjort, selv om vi står likeså nedbøyde og avmektige som hin toller i Herrens tempel.

Men om vår livsvei likevel falt i lyset som på den deiligste sommerdag og vår gjerning ble båret på folkemunne fra slekt til slekt, dersom ikke Herren hadde fått gjøre noe for oss, da var alt sammen forgjeves, selv om vi står der likeså trygge og veltilfredse som fariseeren i Herrens tempel.

Gud fikk ikke gjøre noe for fariseeren. Skal det bli tilfellet med deg? Eller skal Gud få gjøre alt for deg, likesom Han fikk gjøre det for tollere?
Prøv deg selv for den allvitendes åsyn i dag1

 

Hva skal Gud få gjøre for deg?
Av Bernt Støylen

Les: Luk. 18, 9 - 14

Vår Herre og frelser fører i dagens tekst to mennesker, som gikk opp til templet for å be, frem for oss; den ene var en fariseer, den andre en toller.
Disse to er treffende bilder på de to slags mennesker: dem som Gud ikke får gjøre noe for, og dem som Han får gjøre alt for.

Fariseeren velger en fremtredende plass, skilt fra de andre og begynner å takke Gud, fordi Han ikke er som de andre mennesker, røvere, urettferdige, horkarler eller som denne toller.
Dernest forteller han Gud, hva han gjør. Han faster to ganger om uken og gir tiende av alt det han eier. Dermed er hans bønn til ende, for så vidt det i det hele kan kalles en bønn, når man ikke har noe å be om.
Dommen over fariseeren er denne: Hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres.
Hans gjerninger var ikke noe verd for Gud. Derfor kunne de ikke rettferdiggjøre ham. Han bygde på det som ingenting duger, derfor gikk han til grunne med sine gjerninger, slik som alt det som ikke er gjort av Gud må gå til grunne.

Fariseeren har fått sin dom og er gått til sitt sted; men hans etterkommere myldrer ennå utover hele jorden. Prøv deg selv om du er en av dem.
- Hva er da kjennemerket på dem? Spør ikke, for at du skal dømme og veie de andre, men for at du skal dømme og veie deg selv.
Kjennemerket på fariseerens etterkommere er først og fremst dette, at de er selvhjulpne. De er ”naturligvis ikke feilfrie.” Enhver har sine skrøpeligheter, som man pleier å si. Men når de sammenligner seg med andre, så forsvinner deres egne skrøpeligheter. Da ser de seg selv likeså gode som enhver annen, og de vil bli meget fornærmet, om noen våger seg til å tale til dem som fortapte og fordømte syndere.
Naturligvis er de ”store syndere, som alle mennesker er det,” men kan de andre klare seg, så kan sannelig de gjøre det også, - ja mer enn som så, dersom Herren ikke skal åpne himmelen for dem som har strebet etter å leve så rettskaffent og vel, hvem skal da komme dit inn?
Det stiger visstnok en dunkel engstelse opp i deres hjerter en og annen gang; men så tar de mot til seg på grunn av sine medvandreres skrøpeligheter og fortsetter veltilfredse videre.

Det er

ingen virkelig syndenød,

fordi de stiller de andre og grovere syndere mellom seg og Gud.
De speiler seg i verdens synd, i stedet for i Guds rettferdighet. Derfor ser de ikke, hvor elendige deres hjerter er. De ser ikke, at de med alt sitt eget sitt eget arbeid og all sin egen rettferdighet gjør den mest himmelropende av alle synder, idet de stenger sitt hjerte for den evige kjærlighet, som tilbys oss i Jesus Kristus. De stenger ute det evige liv med dets velsignede arbeid og velger i dets sted verden og sitt eget arbeid i denne forgjengelige verden. Og så stiller de seg stundom frem i Herrens tempel og holder en lovtale over sine egne gjerninger, mens Herren lukker sine ører og skjuler sine øyne av bedrøvelse over deres blodige synd.

Visste du, at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så sto du sannelig ikke der fremme ved fariseerens side og takket Gud for at du ikke er som andre mennesker, røvere, urettferdige, horkarer og utsugere.

Det behøver vi ikke å skjule for oss, at det ennå er nok av grove laster rundt omkring oss, slik at Gud og Hans gjerning avnæres på det mest skrekkelige midt i selve kristenheten. Det være langt derifra, at vi skulle være likegyldige med å bekjempe disse og andre laster, hvor vi møter dem, og med alle de evner og krefter Gud gir oss til det.
Og Herren forbyr oss så visst ikke å være glade, når noe av syndens elendighet blir overvunnet, og Han gleder seg til visse med oss, når vi av hjertet kan takke Ham, fordi vi ikke er bundet av disse grove laster; men da blir det jo riktignok en takk, fordi Gud har løst oss fra lastenes bånd og bevart oss fra syndens tryllemakt. Det blir en takk for Guds egen gjerning for oss fattige syndere og i våre hjelpeløse sjeler.

Alt annet, enten det nå heter naturlig godhet og rettskaffenhet eller borgerlig dyd og ærbarhet, synker i gruset, når mennesket kommer frem for sin Gud og det der bare spørres etter, om du eier det liv som Gud har sendt ned til oss dødsdømte syndere, og om du har latt det nye liv utfolde sine krefter i deg og vokse og bære frukter til Guds ære.

Om ditt jordeliv ellers var som den mest berømte helgens, dersom dette ikke var virket av Gud, da var det forfengelighetens forfengelighet. Det var

toppmålet av selvbedrag og syndebedrag;

for det var jo det samme som med den største kunstferdighet å stenge Gud ute av sitt hjerte ved hjelp av sine egne dyder.
Og det er da det mest forferdelige av alle selvbedrag, som vi inderlig må be Gud om å bevare oss ifra! Da er det nå mye bedre å åpne øynene og se sin stilling klart, som den er.
Det er ennå tid for oss å få all vår sak oppgjort med Gud og hele vår syndeskyld utslettet ved Jesu blod.

Men dersom du stenger ditt hjerte for Gud, og arbeider på å gjøre deg selv god ved dine egne gjerninger, da ligner du de gule fuktige spirer, som vokser inne i den mørke kjeller. De bærer ingen frukt, men visner og dør ut, før høstens dag kommer.

Slik er også den egenrettferdiges liv, tross alt prunk og pral, ufruktbart og visner og dør bort, for den store høstdag kommer.

 

Guds verk – vårt verk
Av Bernt Støylen

Hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres! Luk 18, 14

Det er bare en som kan skape liv og livsfrukter, som kan vare utover død og grav. Det er Ham som elsker meg og deg med en evig kjærlighet, og derfor gjerne vil ha oss som evighetsfrukter av denne sin kjærlighet.
Den er som solen som lyser ut over den vide jord og bringer varme og liv og vekst med seg over alt, hvor dens stråler får lov å trenge hen.
Også vi vil gå ut av syndens og egenrettferdighetens mørke fengsel. Og rettferdighetens sol skal få lov til å lyse over oss, og fra dens vinger skal det stråle legedom ned i våre hjerter. Da først blir det den vekst og det arbeid der inne, som Gud kjennes ved som sitt arbeid.

Men om du arbeider hele din livsdag på å bli bedre enn de andre mennesker og hevet over de grove synderes masse, så er du likevel i Guds øyne ikke noe annet enn et syndig menneske, skyldig til dom og død.
I døden og dommen vil alt vårt eget bli brent opp som halm og strå og unyttig papir. Jo mer glimrende det er malt, dess hurtigere vil det gå opp i røyk. Herren er for stor og for mektig til å ta vår flitterstas for ekte gull. Nei, bare Hans egen gjerning skal bestå på den dag.
Og dersom Han ikke finner

noe av sitt eget verk i deg,

så er du allerede dømt, fordi du ikke har åpnet ditt hjerte for Hans dyrebare gjerning.

Nettopp her er det, at så mange blir stående igjen. De vil gjøre alt selv og så komme frem for Gud og vise Ham, hva de har gjort, og hvordan de har kjempet og seiret, og så få det evige liv som en rettferdig lønn.
Og om de enn på en måte vil ha Gud med i dette sitt arbeid, så er det ikke som den Herre og Mester, som både kaller oss til arbeid og gir oss kraft til å utføre det, - nei, de vil egentlig ha Gud med, for at Han skal anerkjenne deres eget arbeid og gi dem lønn for det. De vil ikke stille hele sitt hjerte til rådighet, slik at Han kan få utføre, hva Han vil der inne.

Ikke før viser Gud dem en synd, som Han vil drive dem til å erkjenne, før de får det så travelt med enten å unnskylde den eller pynte og forbedre den, for at den ikke skal plage deres samvittighet, i stedet for at de skulle gå frem for Gud med den og få forlatelse ved Jesu blod både for den og all annen synd.
Ikke før vekker Gud en lengsel etter frelse og evig liv, før de begynner å jage omkring og søke å få denne lengsel tilfredsstilt i den tomme verden eller i sitt eget bedragelige hjerte.

De fyller hjertet med sitt eget skrammel av tanker og forsetter, dyder og gode gjerninger mens Herrens edle og dyrebare verk, en levende tro, et nytt håp og en kjærlighet, skapt av Kristi kjærlighet til den fattige synder, ikke får noen plass der inne.

Når Herren da kommer, så finner Han ikke noe av sitt eget, og derfor lyder atter dommen over en slik selvhjulpen sjel: Hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres.

 

Fariseerens eller tollerens vei
Av Bernt Støylen

Fariseeren stod for seg selv og bad slik: - Men tolleren stod langt borte. Luk 18, 11 og 13

Hva er det nå som gjøres i din sjel? Er det

Guds gjerning eller din egen gjerning?

Er det Gud som arbeider der inne, eller er det du selv?
Du kan kjenne dette på det, at dersom det er din egen gjerning som gjøres i din sjel, så synes du, at du vokser og blir bedre, og du slår deg snart til ro og er så snart tilfreds med eg selv. Selvtilfredsheten legger seg som en klam tåke over sjelen og gjør den treg og blind i de åndelige ting. Synden blir liten og Kristus blir skjult, og bare du selv og det som i dette liv er deg aller nærmest, blir stort for deg, aldeles som når man går i tåken.
Da kan du være viss på, at Gud ikke får gjøre det som Han vil med deg; for med Guds gjerning i et menneskehjerte har det seg slik, at man mer og mer ser sin synd og elendighet. Den blir større og mer utålelig, og en selv blir mer hjelpeløs og fattigere fra dag til dag, slik at man til slutt ikke kan gjøre noe selv, men må legge det alt sammen i den barmhjertige Guds hånd og med tolleren slå seg for sitt bryst og si: ”Gud, vær meg synder nådig!"
Tollerne var i Israel ansett for særlig ugudelige mennesker p.g.a. de mange utpresninger og urettferdigheter, som deres stilling fristet dem til. De ble derfor gjerne stilt sammen med grove syndere.
I vår tekst fører nå Jesus frem for oss en toller, som gikk opp til templet for å be. Han sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne opp mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: ”Gud, vær meg synder nådig!"

Denne mann kjente sin sanne tilstand. Han kjente seg selv som

en virkelig synder.

Synden hadde lukket himmelen for ham, slik at han ikke følte seg verdig til å se dit opp. Og den hadde utgytt sin dødbringende gift i hans barm, slik at det smertet og pinte han der inne. Han hadde ikke noe å unnskylde seg med.
Det var ingen andre mennesker som han kunne peke på og si, at han var bedre enn dem. Nei, han hadde fullstendig nok med seg selv. Hvordan de andre var eller ikke var, så var han iallfall for sin egen del en fattig og fortapt synder. Han hadde ingen gode gjerninger, ingen forsetter, ingen kamp og seire å vise frem for Gud. Det var bare nederlag og synd og elendighet på alle kanter som det dypeste mørke. Det var bare ett eneste håp for ham, om Gud kunne og ville gjøre noe for ham.

Han kunne ikke love og ikke kreve noe. Gud måtte gjøre alt for ham av blott og bar nåde. Og han ble ikke til skamme i sitt håp; for Jesus sier: ”Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. -  - For hver den som fornedrer seg selv, skal opphøyes."

Hvor mye denne toller hadde kjempet og arbeidet, før han sto der som en hjelpeløs synder foran den nådige og barmhjertige Gud, det står det ikke noe om. Det er heller ikke så maktpåliggende som vi mener. Jo før vi kan legge alt sammen fra oss og stå der, hvor tolleren sto, dess bedre. Og jo før vi innser, at Gud må gjøre alt for oss av blott og bar nåde, om vi ikke skal gå evig til grunne, dess bedre.

Her er vel ikke få av dere som har hatt mang en kamp med synden og med dette jordelivs mange elendigheter. Gud alene vet, hva du har syndet og lidd. Han alene vet, hvordan du har gått på tollerens veier i synd og elendighet; men Han vet også, om du har gått tollerens vei fra syndens land til nådens land, der hvor man selv blir intet og Gud vår Far, og Hans Sønn Jesus blir alt for sjelen.

 

Se, Hans gjerning!
Av Bernt Støylen

Men tolleren stod langt borte. Luk 18, 13

Du føler deg kanskje så

langt borte ennå.

Disse (dine) synder har reist seg som høye fjell mellom deg og din Gud. Vil Han gå i rette med deg, kan du ikke svare Ham ett til tusen. Du føler deg ikke verdig til å løfte dine øyne opp til himmelen, hvor Gud troner i sin renhet. Til det er du altfor full av synd og urenhet.
Derimot kjenner du deg mer i slekt med fortvilelsens avgrunn, hvor synderne hører hjemme.
Hvem kan redde deg fra dette håpløse dyp? Kan du være i tvil om det? Kall på alle verdens vise og mektige. De kan sannelig ikke rekke deg så mye som et halmstrå til vern mot avgrunnen. De styrtes snart selv i glemselens dyp.
Og om alle dine kjære flokker seg omkring deg og overøser deg med kjærlighet og ømhet, så må de likevel trede avmektige tilbake den ene etter den annen, og når dødens kalde hånd griper om din hjerterot, så står du der igjen ganske alene foran den allmektige Gud, som råder over liv og død. Han og Han alene kan hjelpe deg.
Kan du da være i tvil om, hva du skal gjøre? Si med tolleren, hva Gud skal gjøre! Be i din nød: Gud, vær meg synder nådig!

Herren bøyer seg ned til den hjelpeløse og hører hans rop; for Herren er nådig og rettferdig, og vår Gud er barmhjertig. Han lengter inderlig etter å hjelpe den elendige, og så snart som Han finner hjertet villig til å åpne seg for Ham, går Han dit inn og utfører sin gjerning til sjelens frelse.
Han gjør ikke med oss etter våre synder og betaler oss ikke etter våre misgjerninger. Han ser ikke på, hva du makter å gjøre for Ham, men

Han ser, hva Kristus har gjort for oss syndere.

Han lot sitt blod flyte for våre blodige synder. Det som vi med våre synder har ødelagt, gjorde Han godt igjen med sitt hellige menneskeliv og sin uskyldige død, - og nå venter Gud på å få gi enhver av oss del i denne Jesu dyrebare gjerning. Skal Han få gjøre dette for deg? Skal Han få utslette dine synder som skyen og dine overtredelser som tåken? Skal Han i Kristus Jesus regne deg, som om du aldri hadde syndet? Han er fullt ferdig og villig til å gjøre dette. Er du også villig til å motta det? Da grip ikke lenger i din egen barm og spør, hva dine følelser sier. De duger ikke verken til rådgivere eller hjelpere i en slik viktig sak. Til det er de altfor ustadige og flyktige; men legg hele din sak i Guds hånd. Fatt tillit til din frelser! Han som gikk i døden av kjærlighet til deg, kan og vil tilforlatelig utslette din syndeskyld, så snart som du ubetinget gir Ham lov til det.

Forvissningen om, at dine synder er utslettet, og at du har funnet nåde for Guds øyne, skal du ta ut av Hans egne ord og ha den tillit til Ham, at når Han har sagt det, så står det visselig fast. Gud være evig takket for det!
Dette er den tro som rettferdiggjør oss uten lovens gjerninger. Eier du denne tro?
Det står like foran vår tekst: ”Når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen på jorden?” (Luk. 18, 8).
Troen blir en kostbar ting i disse siste tider; for menneskene er så vise i sine egne øyne, at de ikke kan gripe det enkleste av alle legemidler mot livets nød.

 

Hva velger du så?
Av Bernt Støylen

Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Luk 18, 13

Man forvirres i disse siste tiders brokete mangfoldighet av tanker og meninger om alt både mulig og umulig. Kristendommen blir for de fleste til en masse av lærdommer og meninger om åndelige ting, som flyter mer og mer hen i det blå, dess mer man tenker på dem.
Man mener da at troen er det samme som å kaste fra seg alle tanker og blindt hen holde disse dogmer og læresetninger for sanne. Det gjelder bare å pugge dem inn og tro dem.
Det skal villig innrømmes, at om dette var troen, så ville de ha rett, de som sier, at den er både en vidløftig og farlig ting, som ikke gjør folk verken visere eller bedre; men dette er ikke troen.

Troen er en såre enkel og grei ting,

Slik at barnet og oldingen, den vise og den dumme like lett kan eie den. Bruk for den saks skyld dine tanker og evner i alle retninger; for til det har du fått dem. Tenk igjennom, så vidt du makter det og har tid til det, livets oppgaver og livets gåter. Likesom du bruker dine tanker og gjør deg klart, hva du trenger, og hva du makter i din daglige gjerning, slik er det også din plikt å gjøre det i de åndelige ting. Dette står aldeles ikke i strid med troen, når man bare vil vedkjenne seg sin sanne tilstand.

Vi trenger en levende Gud. Jo mer vi tenker over det, dess mer erfarer vi, at vår sjel aldri kan tilfredsstilles uten ved å lite på en levende Gud. Og vi trenger en Gud som elsker oss med en kjærlighet, som er sterkere enn døden, og som er villig til å utslette våre synder og gå forbi våre overtredelser.
Vi makter verken å elske Gud eller tjene Gud slik som Hans rettferdighet og vår samvittighet krever det. Men Gud har åpenbart seg slik, som vi hjelpeløse syndere trenger Ham.
Da sømmer det seg for oss støvets barn å være likefremme for Ham og ikke løpe alle slags krokveier hit og dit. La oss følge vår sjels dypeste trang, - da skal også vi komme til å stå bøyde foran Gud i Hans tempel og med tolleren legge hele vår sak i Hans hånd.

Å åpne hjertet for Gud i sin nød og lite på, at Han hjelper meg, det er troen.

Det er det samme som når barnet liter på sin far, at han hjelper det og sørger for det i alle ting.
Denne barnets tillit til sin far gjør det ikke dumt og udugelig til å arbeide og tenke, så langt det rekker. Men jo dypere tilliten er, desto nærmere strømmer kjærligheten fra hjerte til hjerte, og desto bedre blir barnet i all sin ferd.

Slik åpner også den barnlige tillit til Gud våre hjerter, slik at Hans evige kjærlighet får strømme dit inn.
Å leve i denne kjærlighet og fra dag til dag anvende den på seg selv som en uforskyldt gave fra den barmhjertige Fader i himmelen, det gjør sannelig ikke et menneske dumt og dovent i livets strid; men det fører oss inn i en bevegelse og et arbeid, som både i kamp og i seier bringer en utvikling og fred som verden ikke kan gi.

Likesom solen med sitt lys og sin varme fordriver mørket og gjør den sorte jord fruktbar, slik gjør Guds forbarmende kjærlighet i Kristus de troendes hjerter til en ny verden, hvor lyset og livet strider sin strid mot mørkets makter og bringer frem det evige livs frukter, velbehagelige for Gud.
Og jo dypere tilliten til Guds kjærlighet i Kristus er blitt, desto mer kan hjertet varmes op av Guds kjærlighet; men fordi troen er liten, derfor blir kjærligheten kald i mange. Skal det bli tilfellet med deg?
Vil du ødsle bort ditt hjertes tillit og lengsler på det som ikke duger til noe, eller vil du kaste deg i Gud Faders armer og la dine dypeste lengsler slynge seg om Ham og den frelser, Han har gitt oss for å redde oss av all vår nød?

 

Gå du trøstig til Ham!
Av Bernt Støylen

Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Luk 18, 13

Har vi gått tollerens veier i synd og elendighet, så vil vi også gå tollerens veier i bot og tro. Da skal vi erfare, at

Herren er nådig mot fattige syndere,

og Hans nåde blir bedre og bedre for hver dag, hvordan Han enn leder våre veier, og hvor vi enn står og tilber nedbøyde i Hans tempel.

Hva skal nå Gud få gjøre for deg? Se ikke lenger på deg selv, og hva du skal gjøre; for da blir du snart forvirret i tidens mange krav og spørsmål, og syndens byrde vil lamme dine krefter og stenge ditt hjerte for den barnlige tillit; men se på din Gud, hva Han har gjort for deg. Han har ved dåpen kalt deg til sitt barn og satt deg midt i en kristen menighet. Her er Han deg nær ved Ordet og sakramentene.
Dette viser tydelig, at Han vil ha nettopp deg til sitt barn. Så legg bare trøstig ditt hjerte i Guds hånd og si med tolleren: Gud, vær meg synder nådig! Og svaret fra Gud har lydd og vil fremdeles lyde til deg: Han som lot sin Sønn komme ned til vår syndige jord og dø for oss, - hvordan skulle Han ikke også gjøre alt som trenges til frelse for oss.
Jo visselig, Han er trofast, Han skal gjøre det. Guds nåde skal omdanne ditt hjerte, som solen og regnet omdanner jorden, og Gud selv skal gjøre deg til et fruktbart tre i den del av Hans vingård, hvor Hann har plantet deg, når Han kan få lov til å ta deg under sitt trofaste tilsyn.

 

Alvoret i juleevangeliet
Av Bernt Støylen

Les: Mt. 23, 34 – 39

I går så vi Frelseren som et barn i krybben, og vi hørte lovsangen: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag! I dag hører vi Frelserens avskjedsord da Han skal gå til sin tunge strid for oss. Korset er i dag satt ved siden av krybben, og døden og livet rekker hendene til hverandre.
Dette forstår vi lite ennå, fordi vi er så lite inderlige og alvorlige i vår kristendom. Men de gamle kristne hadde dypere syn, og derfor tok de trengsel og død med i julegleden, for først da blir gleden dyp og alvorlig.
Den sanne gleden lukker ikke øynene for livets trengsel og alvor; men den lærer oss å gå til Herren med alt, både gleden og sorg, og sette alt vårt håp til Ham når motgang og trengsel kommer inn over oss.
De som i lydig tro setter all sin lit til Ham, de eier den sanne gleden også i trengselstider og i dødens strid, likesom Guds vitne Stefanus midt i sin trengsel så Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.
Når de gamle kristne tok denne tekst, med disse alvorlige ord av Jesus, til juleevangelium, så hang det sammen med det at de hadde valgt annen juledag til minnedag for den første kristne martyr, Stefanus; for de sa: I går ble Guds Sønn født til verden, i dag ble Stefanus født til himmelen.
Dette er den store julegleden: Frelseren er kommet til oss på jorden, så vi kan komme fra trengsel og død til Ham i himmelen. Men da må vi forberede oss med alt alvor til dette store omskifte, så vi kan være ferdige til å ta imot reisebudet hvilken dag Herren så vil komme og hente oss hjem til seg. Herren vil forberede oss til dette med trengsler og prøver på mange måter; for vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.

Vi må kjenne alvoret i juleevangeliet.

Guds Ånd må lære oss å se både hvor ødeleggende synden er, og hvor alvorlig Guds frelsende nåde er, først da blir julegleden vår inderlig og alvorlig.
Mange mennesker ser på syndelivet likesom det bare var en lek og en lyst, for Satan svøper syndene inn i en fager kledning, så han lettere kan dåre folk. Men Jesus har sendt talsmannen, Den Hellige Ånd, til å overbevise verden om synd, først og fremst om den grunnsynd at de ikke vil tro på og ta imot Frelseren. For med dette, stenger de seg ute fra Guds rike og blir værende i synden, så hele deres liv blir en synd mot den levende Gud, som ville frelse dem.
Får Herren rive de lånte fillene av syndelystene og vantroen, da får en se hvilken alvorlig sak synden er, for den ødelegger menneskelivet for tid og evighet.
Når synden blir herre, så blir mennesket slave. Da blir en bundet i lenker som en båndhund og må gå dit syndelystene drar en. Om en sliter i lenkene, så river de en bare til blods og drar en dit de vil. Da er det ingen moro lenger, men synden blir en gruelig tilstand, for syndeveien fører like lukt i avgrunnen.
De som går på den veien, ødelegger sin fremtid.
Men det er ikke bare lastene som ødelegger folks fremtid, men det er først og fremst den grunnsynd at de ikke tror på Frelseren og ikke vil ta imot Ham. Slik var det med jødene, og slik er det med mange blant oss den dag i dag. Fedrene deres satte seg imot Guds vitner, og barna fulgte i dere fotspor. Dess flere vitner Gud sendte til dem, dess mer blinde og forherdet ble de i sin synd. I stedet for å la seg advare og vende om fra fedrenes synder holdt de frem på den samme syndeveien. De forkastet sin sanne konge og korsfestet sitt eneste fremtidshåp.

 

Vil du?
Av Bernt Støylen

Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke. Mt. 23, 37

Slik var det med jødene, og slik er det med mange blant oss den dag i dag. Fedrene deres satte seg imot Guds vitner, og barna fulgte i dere fotspor. Dess flere vitner Gud sendte til dem, dess mer blinde og forherdet ble de i sin synd. I stedet for å la seg advare og vende om fra fedrenes synder holdt de frem på den samme syndeveien. De forkastet sin sanne konge og korsfestet sitt eneste fremtidshåp.
Så måtte da forherdelse for en tid komme over Israel.
Se, derfor sender jeg til dere profeter og vismenn og skriftlærde, sier Frelseren; noen av dem kommer dere til å drepe og korsfeste, og noen til å hudstryke i synagogene deres og jage fra by til by. Fordi flertallet fulgte i fotsporene til de vantro fedrene, og slik hopet det seg skyld på skyld, så måtte dommen komme over det forherdede folket. All syndeskyld, gammel og ny, måtte få sin dom. Alt det uskyldige blodet som hadde rent, måtte komme over dem, like fra det første til det siste blodvitne, fra Abel, som det står om i den første bok i Bibelen, og til presten Zakarja, som det står om i den boken som sto sist i den jødiske Bibel, 2 Krønikebok.
Dommen måtte komme fordi de vraket Herren og Hans vitner. Derfor, liksom ildsluen ødelegger strå, og halm krølles sammen på bålet, slik skal deres rot råtne og blomsten feies bort som støv, fordi de vraket Herren, hærskarenes Guds lov, og ikke aktet på Israels Helliges ord, sa profeten Jesaja da han spådde om Herrens dom over det ubotferdige folket. Og Israels Hellige, vår Herre Kristus, som så de grufulle følger av Israels synd, sa: Se, huset deres skal bli liggende øde! Slik gikk det også. Det fagre templet ble brent opp og brutt ned, så det ikke var stein tilbake på stein. Den hellige byen deres ble en grushaug, og deres hjem og land ble lagt øde.
Slik legger synden øde hjem og folk der de ikke tar imot den Frelser som Gud sendte til verden. La oss da ikke leve lenger i synd og likegyldighet, og ødelegge Guds fagre hus i våre hjerter og i vårt folk, som de vantro jødene gjorde!

 

Vil du?
Av Bernt Støylen

For hver dag du lever i synden, slår du en nagle i din likkiste; for hver jul du hører om Frelseren og ikke tar imot Ham, blir hjertet hardere og dommen nærmere. Hva hjelper det med god mat og drikke i julen, når hjertet må sulte og tørste uten næring av Guds kjærlighet. Hva hjelper det med julegave og moro, når hjertet ikke eier gleden i Gud?
La oss da nytte denne julen vel til å få den sanne julegaven og gleden inn i våre hjerter, så juleevangeliet må bli oss til frelse og ikke til dom; for vår tekst viser oss hvor alvorlig Gud mener det med den nåde Han byder til mennesket i evangeliet.
Gud kom ikke bare noen få ganger til sitt folk, Men Han kom igjen mange ganger og på mange måter og talte til fedrene ved profetene og skriftlærde, men ørene var døve og hjertene var kalde, så Guds kjærlighet og nåde ikke fikk komme inn.

Så sendte Han sin Sønn med miskunnhet og kjærlighet uten like; men de støtte Ham ut og korsfestet Ham som en illgjernings­mann. Men enda var ikke Guds miskunnhet uttømt. For Han vil sende profeter og vismenn og skriftlærde til å forkynne frelse, så alle de som det i det hele tatt er råd å vinne, kan omvende seg fra sin synd og få liv i Gud av ufortjent nåde ved Jesus Kristus.
Hvor alvorlig og inntrengende Gud talte til sitt folk for å vinne dem, og hvor dypt Han sørget fordi de ikke tok imot Hans nåde, det ser vi av Jesu oppførsel og ord. Da Han så ut over Jerusalem, gråt Han over byen og sa: ”Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Og her hører vi det såre klageropet av Jesus: ”Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.
Dette Guds alvorlige tilbud om nåde og frelse i Kristus gjelder ikke bare jødene, men det gjelder oss alle. Vi har kjent det, mange ganger, bare vi tenker etter, hvor ofte Gud minte og dro våre hjerter, så vi skulle komme til Ham og finne frelse og hjertefred i Kristus Jesus.
Har du lydd Hans kall og fulgt Hans dragning og funnet din Frelser? Tidlig tok Han oss på sine armer og slettet ut all vår synd og ga oss hellig barnerett i sitt rike. Hvordan er det nå med din barndoms salige gaver? Er de skuslet bort, eller har du gjemt dem i et lydig hjerte og funnet trygghet og trøst i dem?
Herren er rik på miskunn. Derfor kommer Han med nye kall og nye tilbud om nåde, så lenge vår nådetid varer. Salige er de som tar imot Ham i tide, så de kan få tjene og tilbe en så god Herre alle sine levedager!
Du som ennå lever uten fred med Gud, kjenner du ikke stun­dom, når Gud minner deg eller tanker om evighet kommer over deg, at det stiger opp en lengsel i din barm og løfter vingene opp mot himmelen som lerken om våren. Sukker du ikke stundom: Å gi at jeg fikk tro at jeg var Guds barn og var viss på forlatelse for alle mine synder!
Vil du be om dette til Gud like så alvorlig og sant, som Han sant og visst vil høre deg og med evig alvor gi deg sin nåde i Kristus, så skal du få fred med Gud og være Hans barn, enten du så er glad og oppløftet eller du er nedbøyd og sorgtung.
Herren vet hvor hjelpeløse vi er, derfor gjør Han alt Han kan for å samle oss inn til seg. Når uvær eller fare nærmer seg, samler fuglene sine unger under vingene. Herren ser alt verdens uvær og alle farer som nærmer seg. Derfor vil Han så gjerne få oss til sine barn og samle oss i rundt seg, liksom en fugl samler ungene sine under vingene. Han lokker så inderlig og alvorlig og vil gi oss ly under sin nådes vinger.
Da er det en alvorlig sak dersom Hans nåde mot deg blir avvist eller spilt. Nei, det må ikke hende med deg! Kom, å kom med all din nød, alle dine tvil, alle dine synder til frelseren! Gjør helt alvor av det å ta imot nåden i Kristus, likesom Gud alvorlig tilbyr deg full og fri nåde. Alle kan få nåde i Kristus og bli frelste, dersom de vil ta imot den og gi seg over til Gud. Jesus sa: Kom hit til meg, alle dere som strever og har tungt å bære! Dette Jesu gode ord gjelder også oss.

 

Bygd på Guds nåde!
Av Bernt Støylen

Alle trenger vi nåde og alle kan vi få nåde; for Gud vil så inderlig gjerne ha hver og en av oss til sine barn, også deg vil Han ha til sitt barn og gi deg sin nåde ufortjent for Jesu skyld. Ingen mor kan lengte så sårt etter sitt barn som Herren lengter etter deg. Og når barnet er sykt hvor lengter ikke da mor etter å se barnet smile mot seg. Men enda mer lengter vår himmelske Far etter å se barnesmilet lyse på ansiktet vårt, og det stygge syndegrin forsvinne, så det aldri mer må skjemme ansiktet på Guds barn.
Ingen annen kan gi oss denne Guds nåde enn Han som lå som et barn i krybben for å frelse oss hjelpeløse barn.
Det er bare Han som kan berge oss i livets strid og i dø­dens stund og på dommens dag. En døende mann sa: Jeg så meg omkring etter syndene mine, og se, det fantes ingen; jeg så meg omkring etter refselser, og se, de fantes heller ikke; og jeg så meg omkring etter nåde, og se, det var bare nåde alt sammen. Gud lære oss å si det samme i livets trengsel og i dødens strid! Når vi slik får tro at Gud idelig og alltid er nær oss med sin nåde i Kristus, da blir vår glede i Gud dyp og alvorlig.
For da er ikke vår lykke bygd på verdens drivsand, men på den berggrunn som er lagt i Kristus Jesus. Da kan ikke trengsel og motgang øde vår glede, men de driver oss bare nærmere inn til Frelseren. Da lærer vi som Stefanus å lovprise vår Frelser også i våre tyngste stunder. Da kan vi glede oss i Herren om korset blir satt ved siden av vuggen; ja, Herren vil lære oss likesom han lærte de gamle å vente på vår dødsdag som fødselsdagen vår til himmelen.
Vi kvier oss så sårt for motgang og trengsel, kors og grav; men de alvorlige Gudsord på denne dagen, viser oss klart at Han som ble et hjelpeløst barn for vår skyld, er mektig til å bære oss trygt gjennom alle trengsler. Høyt over død og grav ser vi likesom Stefanus Hans herlighet ved Guds høyre hånd i himmelen.
Derfra kommer vår utløser igjen, når trengselstidene er til ende. Da skal vi sammen med alle de som har omvendt seg av Guds folk, få se vår Herre og Frelser, og møta Ham med lovsangen: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Da skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.

 

Guds nådegjerninger mot oss!
Av Bernt Støylen

Les: Luk. 1, 68 - 75

Dette evangeliet er en herlig lovsang for Guds store miskunnhet mot sitt folk, og en inderlig takk for den frelse Han sendte i Kristus Jesus. Det er første delen av den lovsangen som den gamle presten Sakarias bar frem da han fikk målet sitt igjen. For da han tvilte på Guds løfte, mistet han målet og kunne ikke tale; men da han var lydig mot Gud og lot sønnen få navnet Johannes, som Guds sendebud hadde sagt, da løsnet tungebandet hans og han lovet og takket Gud. Dette navnet Johannes betyr: Jehova (Herren) er nådig. Det hadde Sakarias nå erfart på en herlig måte, og derfor sang han denne takkesangen.

Pa denne siste søndagen i året passer det godt å ta denne takkesangen til hjertet, og prøve å gjøre likesom den gamle presten Sakarias. Vi vil takke Herren for alle Hans velgjerninger mot oss i det år som er gått. Frem for alle ting vil vi takke Gud for den største av alle gaver, den som Han ga oss i julen da Han sendte sin Sønn til oss for å løse oss ut fra alle de maktene som vil ødelegge oss for tid og evighet.
Hver og en av oss bør da vende det spørsmålet til sitt eget hjerte:

Takker og lover vi Herren for alle Hans velgjerninger mot oss?

Dess mer vi får syn for og tenker etter all Guds usigelige miskunnhet mot oss, dess mer lærer vi å takke og love Ham. For takknemlighet viser at vi setter pris på de gavene vi får, og slik bereder vi også hjertet til å ta imot mer av Guds nåde og til å tjene Ham mer tro med de gavene Han gir oss.
Tenk da på alle de timelige velgjerningene Gud har gjort mot oss hele det år som er gått. Han har holdt oss oppe og vernet oss. Kom det sykdom eller sorg på, så var Han oss nær med sin trøst og ga oss kraft til å bære byrdene, ja, Han bar både oss og byrdene våre. Måtte han refse oss for synder og forsømmelser, så gjorde Han det mye mildere enn vi hadde fortjent. Han har holdt mange grufulle ulykker borte fra oss, som andre har måttet lide av, slik som krig og opprør, pest og hungersnød.
Tenk på alle åndelige goder Gud har gitt oss og vårt folk. Han har holdt sin kristne menighet oppe i vårt folk og velsignet dens tjeneste med ord og sakrament til oppbyggelse av kristenlivet i landet og til styrking og trøst for mange. Prester og lekmenn har flittig båret Guds ord frem i våre bygder og byer, og i mange hjem har de satt lyset i staken, så det lyser for alle de som er i huset.
Men det er sårt å tenke på at så mange stenger seg ute fra lyset og livet i Gud og lever i synd og likegyldighet. Hvor sårt det da trengs at vekkeropet kan lyde klart omkring landet, så folket kan våkne og se hvilken rikdom Gud har gitt vårt folk med Kristi menighet og dens tjeneste, og at de måtte lære å bruke Guds rike nådeinngrep til frelse og nytt liv i landet.
Men med alt det som er sykt og sårt i folkelivet og smått og tafatt i kristenlivet, så har likevel Herren mye folk i dette landet, som lover og takker Ham fordi Han ser til sitt folk og løser det ut, som det står i lovsangen i evangeliet.
Sakarias’ lovsang har fra gamle tider vært kjær for de kristne.
De brukte den særlig i ottesangen, og den passer spesielt godt i julehelgen, for den slår på de strengene som skal klinge i hjertene hos alle Guds barn i julen. Det er takkesangen for Guds store miskunnhet i Kristus.
La da Guds Ånd få lære oss å takke Gud inderlig for all Hans miskunnhet slik som Sakarias gjorde. Han takket Gud for det frelsesverk som Kristus kom for å fullføre. Nå er alle disse frelsesverk fullførte, og vi vil takke og love Gud fordi de gjelder for hver og en av oss.
Lovet være Herren fordi Han så til sitt folk! Vi satt i mør­ke og dødsskygge, og kunne aldri finne frem til lyset og livet i Gud av oss selv. Han måtte komme til oss, Han kledde seg i vårt kjøtt og blod, steg ned i vår elendighet og ble oss lik i alle ting, men uten synd. Vi kan aldri fulltakke Gud for dette frelseunder.
Lovet være Herren for Han løste sitt folk ut! Vi satt fast i Satans fengsel og var bundet i syndelenkene, og ingen i verden kunne løse oss ut. Sjel og legeme var så fast i trelldommen at all vår egen lengsel og strid for å komme løs, bare viste hvor vanmektige vi var. Men Kristus har løst oss ut verken med gull eller sølv, men med sitt dyre blod og sin uskyldige død. Han ga sitt liv til løsepenge for mange, ja, for oss alle, så vi kan bli frelst fra all syndemakt om vi vil ta imot og tro på vår Herre Kristus.

 

Frelse fra fiendehånd!
Av Bernt Støylen

Lovet være Herren som reiste oss et horn til frelse i sin tjener Davids ætt, slik som han talte gjennom hellig profetmunn fra fordum, en frelse fra våre fiender, fra hver en haterhånd!
Slik står det skrevet om den kommende frelse i den 132. salme:

»Der vil jeg la et horn vokse opp for David,
gjøre i stand en lampe for min salvede.
Hans fiender vil jeg kle i skam,
men på ham skal hans krone stråle.«

Hornene er de våpen som Gud har gitt mange dyr til å verge seg med, derfor er hornet i Bibelen bilde på styrke og vern mot fiendemaktene.
Vår styrke og vårt vern er Herren Kristus, som det står i den 18. salmen:

»Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke!
Herren er min klippe og min festning, min frelser.
Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til,
mitt skjold og min frelses horn, min borg.
Jeg påkaller Herren, Han som vi lovpriser,
og jeg blir frelst fra mine fiender.«

Kristus er den veldige kjempen som gikk inn i borgen til den sterke fienden og tok ifra han alle hans våpen og brøt ned hans faste borg. Slik kan da vi vanmektige syndere bli frie og frelste når vi tyr til vår Herre Kristus. For Han har satt det evige livs styrke og den guddommelige kjærlighets kraft, inn i menneskeslekten, så vi ved Ham kan vinne over all fiendemakt, alt hat og all ondskap i verden.
Fiendene som vi skal stride mot, er de samme nå som da; det er synd og Satans makt, det er verdens lyster og laster, det er døden og helvete. Alle disse grufulle fiendemaktene har vår veldige høvding vunnet over. Hele Hans liv var seier over syndemaktene, og tyr vi til Ham i lydig tro, så skal vi også vinne ved Ham som elsket oss.

 

Han vant!
Av Bernt Støylen

 

Lovet være Herren, Israels Gud, fordi Han så til sitt folk og forløste det! Han oppreiste for oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus! Luk. 1, 68 - 69

Han vant over døden og Han gikk gjennom dødsriket til utfrielse for alle de som ville følge Ham; Han fridde oss som var fortapte og dømte til evig død, og Han sto opp fra sin grav og kom til oss med nytt liv, slik at vi kan få leve med Ham i tid og evighet.

Slik har da Herren kommet i hu sine hellige løfter. Den frelse som Han fastsatte da Han visste at det onde ville trenge inn i skapningen, den lovte Han sitt folk gjennom sine profeter og vitner, så de gamle fedrene ikke skulle gå ut av verden uten håp.
Nå har Han sendt sin egen Sønn til å frelse verden, og slik komme i hu sin hellige pakt, og vist hele menneskeslekten miskunnhet, ikke bare de ætter som skulle komme etter Kristus, men også de ætter som før Kristus hadde lengtet etter en kommende frelser.
Slik gledet Abraham seg til å se den dagen Frelseren skulle komme, og han så den og gledet seg, sier Jesus.
Så er da evig liv med frelse og fred kommet til oss med Kristus Jesus. Guds rike fra himmelen har kommet til oss mennesker på jorden. Alle de av oss som vil lite på den Frelser Gud har sendt, og lyde Ham, skal tjene Gud uten frykt i hellighet og rettferdighet for Hans åsyn alle våre dager.
De skal få tjene Gud uten frykt, for vår veldige Herre har vunnet over alle fiendemakter, så de kan følge Ham og tjene Ham så trygge og glade som lydige barn når de er med sin kjære far.
Så lenge vi lever i vårt eget, frykter vi for mange ting; men når vi gir oss over til Herren og lever med Ham, da har vi ikke lenger noe å frykte for.
Frykt i synden blir byttet om med gleden i Gud. Trelldom i synden blir byttet om med tjenesten hos Gud. Vi blir frigjorte fra synden for å tjene Gud.
Men et kristenmenneske kan ikke sitte stille og bare glede seg over at han selv er frelst, eller at han nå kan ha det godt i vennesamfunnet. Slik selvkjærlig kristendom er en stor hindring for Guds rike.
Den første bønn det utfridde Israel ba, var denne: Herre, la våre fanger få vend hjem igjen! Og apostelen Peter sier i epistelen for i dag (søndag etter jul): ”Dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.

Liksom den gamle presten Sakarias skal de kristne være Guds prester til å tjene Ham i hellighet og rettferdighet for Hans åsyn alle sine dager. De skal være utskilte og renset fra alt som er vanhellig og ureint, ved Kristi frelsende kjærlighet, så de er et hellig folk. ”I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød,” står det i Salmen.
De skal være kledd i Kristi rettferdighets fagre skrud, og deres liv skal være prydet med hver en dyd og alt som er pris verd, alt som er sant, alt som er rettferdig, alt som er elskelig.
I alle ting skal de kristne tjene Gud, og for alle ting skal de takke og love Ham. Likesom vi begynte med å minne om dette, så vil vi også slutte med det at vi skal takke Herren for alle ting. Den som har lært den store kunsten å takke Herren for alt, både for medgang og for motgang, han gleder seg i Guds gaver, og det vekker lengsel etter større ting som skal komme fra Herren.
La oss da takke Gud inderlig for alt Han har sendt oss i det år som har passert, og mest av alt for frelsen i Kristus Jesus! La oss takke og love Ham som vil bære oss på hendene i det kommende året, likesom en far bærer sitt barn, både når dagene faller oss tunge og veiene vanskelige, og når Han letter byrdene for oss, så vi kan stevne fremover med takk og lov til Gud! For Han er god med oss, og Hans miskunnhet varer fra evighet til evighet! Amen.

 

Kjenner du Kristi håp?
Av Bernt Støylen

Les: Joh. 6, 37 – 40

Dette er et underfullt ord. Herren åpner sine armer og sier: Kom til min barm, dere lidende barn; her er livshåp for dere; dere er ikke kalt til å dø i synden, men til å leve i meg.

Og fra vårt hjertes dyp svarer vi: Ja, Herre, vi lengter etter deg, for det finnes ikke håp, uten i deg.

For i verden er det håpløst og mørkt som en høstnatt i storm under en ukjent kyst. Det er så fryktelig mange som går til grunne, Det brenner i barmen, når vi tenker på det; det er våre brødre der ute og der hjemme.
Ja, også der hjemme, også i vår hovedstad holder mange på å gå til grunne. Tanker og grunnsetninger brytes mot hverandre; viljene vakler og villes bort i vantro og forførelser, så det onde kalles skjønt og det gode dumt; og selve kristendommen blir for mange som ustadige og brusende bølger.
Midt i all denne håpløshet og fortvilelse lyder innbydelsen fra Jesus, livets eneste håp. Den lyder så klart, den vinker så vennlig, likesom fyrlyset fra den kjente havn, der hvor du egentlig hører hjemme!
Løft dine øyne og se på det; kjenner du det ikke? Spør deg selv i dag: Kjenner du Kristi håp?

Kristus har brakt livets håp til verden.

Visstnok så det dårlig it for menneskene; verden lå i håpløst mørke. Og Hans egne tok ikke imot Ham; de ville ikke tro på en slik frelser; de ”knurret mot Ham,” står det like foran vår tekst, og siden forkastet de Ham og naglet Ham til forbannelsens tre.
- De som skulle bære dette livshåp videre, var tolv fattige fiskere, tollere og syndere – svært lite fullkomne. Én forrådte Ham, og den beste forbannet seg på, at han ikke kjente dette menneske.

Nei håpet har ikke sin grunn i menneskelige tanker, men i Kristus. Han var sendt av sin Far med det evige livs håp til jorden. Derfor hadde Jesus alltid håp og gir alltid håp, for håpet var Hans eget liv.
Midt under jødenes knurr uttalte Han disse herlige ord, at de som kom til Ham, ingenlunde skulle støtes ut, ikke mistes, men bevares til et evig liv.
Og da Han gikk i døden, sa Han selv: Når jeg blir opphøyet fra jorden, vil jeg dra alle til meg. Og da alt brast i døden, sa Han: Det er fullbrakt! Dette er håp; for det var

Faderens evige frelsesråd,

Han fullbrakte.
Dette er Faderens vilje, at Han skulle gi vår falne slekt det evige livs håp. Og det som er Guds vilje, må frem i all Guds gjerning på jorden.

”Hva råd Han velger gjøre,
det står som fjell så fast,
og det skal Han utføre,
om jord og himmel brast.”

Det viser seg også i vårt liv; Herren bryter våre stolte forhåpninger, Han gjør oss ringe; Han tar fra oss det som vi har lengtet så sårt etter, for å gi oss et nytt håp i stedet.
Har Han fått gjøre det med deg? Kjenner du Kristi håp?

Det kom en gammel gråhåret mann inn på sjømannsmisjonens leseværelse i Cardiff en kveld. Det var noe så forunderlig med mannen; det likesom han så inn i en annen verden; og det gjorde han også.
Han hadde reist i mange år, levd et rosverdig liv, lagt seg noe til side, og så hadde han hustru og barn og et godt hjem. Han lengtet hjem, som alle sjømenn, og så bestemte han seg til å slutte med sjøen. Da han kom hjem var huset stengt; ingen smilende hustru møtte ham i døren, ingen barnehender raktes ut. Nervefeberen hadde lagt dem alle i graven. ”Det var likesom både jeg og skuta var gått til bunns; - da fant Herren meg.”
Faderen hadde dratt ham og gitt ham til Sønnen. Så reiste han ut på sjøen som en hjemløs mann. Dog nei, ”jeg ser dem alle der hjemme, især om kvelden,” sa han, og når han ”hørte Guds ord.”
Han kjente Kristi håp, og derfor gikk han som en, som ser inn i en annen verden.

Det er derfor Gud fører oss så underlig; Han vil gi oss til Sønnen; og det er ingen som leser dette, som ikke har kjent dragelsen mange, mange ganger; følg den og kom til Sønnen!

 

Kom til Jesus!
Av Bernt Støylen

Les: Joh. 6, 37 – 40

”Det skal mye til; det er lett nok å si: Kom! Du skulle vite, hvor vanskelig det er å rive seg løs; tror du ikke, at jeg har prøvd det?”

Ja, det kan tas for lett, men betingelsen for å komme er nettopp dette, at Faderen drar og gir deg til Sønnen, så det våkner en lengsel etter et nytt livshåp.
Og har Han ikke sagt det til deg? Har du ikke merket det, mange ganger, hvordan det likesom sugde en lengsel i barmen etter fred, frihet fra synd og sorg og alle verdens onde makter, som holder på å kvele deg. Kjenner du dette, så kom, kom til Jesu favn, du skal ingenlunde bli støtt ut. Hele Jesu liv vitner om dette;

de kom til Ham alle slags folk,

halte, blinde, tollere og syndere; ikke én ble støtt ut.
De kom til alle tider; ved et gjestebud kom en synderinne, så folk forarget seg; hun ble ikke støtt ut. En tvilende fariseer kom om natten, for han var redd jødene; Jesus støtte ham ikke ut, men talte de herlige ord til ham, at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Alle som kom, fant livets håp hos frelseren. Kjenner du Kristi håp?
Jesus er den samme nå som den gang; tok Han ikke imot oss, som hadde vært så langt borte fra Ham! Faderen rev ned våre avgudstempler for å føre oss inn i Kristi tempel; vi kastet oss hjelpeløse over på Ham, og Han støtte oss ingenlunde ut.
Han venter på dere alle, at dere skal komme. Se hen til Ham, hva Han har gjort for deg, lidd, stridd og vunnet for deg: Se på det, til du dras til Ham, og ikke kan annet enn å lite på en, som har elsket deg så høyt.
Det skal ikke mye vennlighet og hjelp til fra et menneskes side, før vi liter på det; men Kristus har ofret alt for oss, og Ham skulle vi ikke ville se og tro på.
”Hvordan skal jeg se Ham?” I Hans nådemidler: ord og sakrament. Der taler Han til deg. Der kan du skue Jesu åsyn og kjenne Hans hjertelag. Tal så du med Ham igjen, ut av hele ditt hjerte, om din dypeste nød. Han forstår deg, for Han kjenner all din nød. Han kan hjelpe deg, for Han har det evige livshåp for deg.

Når dette går opp for sjelen, da blir det som en lys morgen etter en ond natt.

Han elsker meg,

Han er min bror; min synd er tilgitt; Gud være evig lov og pris! Jeg er ikke syndens slave, men et Guds barn; da blir det håp, selv om det ellers er aldri så tungt. – Kjenner du Kristi håp? Kjenner du det, så skal du ikke bli til skamme; for Han vil bevare alle som håper på Ham. For det er jo Faderens vilje, at Sønnen ikke skal miste noe av det som Han har gitt Ham. For til fiendene sa Han: ”Er det da meg dere leter etter, så la disse gå!” (Joh. 18,8).
De svake og vaklende disipler fikk gå fri; den tvilende Tomas mistet Han ikke; den fornektende Peter så Han på og reddet; og da Han hang døende på korset, ba en røver Ham om hjelp, og Jesus tok ham med seg til Paradis.
Den gang var mesteren i sin dypeste fornedrelse, og likevel kunne Han bevare sine. Nå sitter Han ved Faderens høyre og har all makt i himmel og på jord! Han vil ikke miste noen av oss. Svake, vaklende som vi er, la oss se hen til vår frelsesborg. De som tar sin tilflukt til Ham, skal aldri i evighet bli til skamme.
Han bruker mange midler til å styrke og bevare oss; først og fremst nådens midler.

Herrens folk vandrer gjennom mange trengsler, men de går aldri til grunne. Den ene etter den annen flytter fra oss, men de dør ikke. Det dør mange håp, men ett lever. Deres synd og sorger dør, det forgjengelige liv med smil og gråt dør, men vi dør ikke. Herrens venner dør ikke!