J St Munch

Sannhetens konge lever!
Av J. St. Munch

Pilatus sa da til Ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst. Joh. 18,37

”Hva er sannhet?” slik spurte Pilatus, da han sto overfor Sannheten, og slik spørres det den dag i dag, skjønt Han lever iblant oss, Han som er ”Veien, Sannheten og Livet.” Men denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de har vendt sannheten til løgn. Hvor mye den formørkede forstand enn anstrenger seg for å finne det rette svar, så er det likevel, som vi så ofte synger: ”Vår formørkede forstand kan jo ikke sannhet kjenne, uten din den gode Ånd vil sitt lys i oss opptenne."
Og den gode Ånd har lært oss at sannheten bare er én, nemlig den i Guds ord åpenbarte og i frelseren fremtrådte sannhet. Han er ”Sannheten” og utenfor Ham er den ikke å finne, verken i mennesketankens høye flukt eller i den menneskelige dydslæres dype granskning. Hans ord er sannhetens vitnesbyrd, Hans liv dens stadfestelse, Hans gjerninger dens kraft, Hans død dens seier, Hans oppstandelse og himmelfart dens forherligelse og Hans gjenkomst dens evige åpenbaring.
Med Ham er sannheten trådt frem i denne verden som en åndelig makt, som et rike, som ikke er av denne verden, men skjult og likevel kraftig virkende i den, som surdeigen som gjennomsyrer deigen.
Men det må vi merke oss, at når Herren her sier, at Hans rike ikke er av denne verden, da tar Han dette ord i en ganske annen betydning enn når det på et annet sted heter: ”Så har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne.” For der menes menneskeheten i sin alminnelighet, visstnok fallen, men som dog kan frelses; her derimot betegner ”verden” den fra Gud frafalne menneskeånds forfengelige, løgnaktige og mot Gud fiendske vesen, som er uimottagelig for sannheten og derfor også for frelsen fra Gud ved Jesus Kristus. Som sådant er denne verden et løgnens rike under sin fyrste, løgnens far; et riktig som på ethvert punkt står sannheten imot og som har fått en fryktelig utbredelse og makt blant menneskene, og det så mye farligere, som det tjenes av ”ondskapens åndehær i himmelrommet” og så vel forstår å spinne løgn og sannhet sammen til et fint garn, som tusener og atter tusener fanges med
Mot dette løgnens samfunn står vår Herre Jesus Kristus, kjempende for sitt rike, for den sannhet som frigjør både de enkelte mennesker og folkene. For det er ingen virkelig frihet verken for det enkelte menneske eller for folket uten den som ved sannhetens guddommelige makt har seiret over syndens trelldom. Hvor mye man enn i våre dager roper på frihet, frihet, så er det likevel klart for dem, som ved Guds Ånd har fått åndelig syn, og ved dagenes ende skal bli det for alle, mange til glede, mange til skrekk, at bare den er løst fra trelldommens lenker, som har gitt sannheten rom i sitt hjerte og i hjertelig tilbedelse har bøyd kne for sannhetens konge.

Konge av det kommende rike!
Av J. St. Munch

Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden. Joh. 18,36

Det skal vi ikke glemme, at dette den evige sannhets rike som har trådt frem her i tiden, og som har den Herre Jesus Kristus som hersker, ikke hører hjemme i denne verden, som ligger i det onde. Visstnok vil det gjennomtrenge og litt etter litt beherske menneskeheten; vil som den åndelige livskraft være jordens salt, dens belivende dugg, dens lys, som all sannhets opplysning kommer fra; men som kongens herlighet og kongeskikkelse var skjult, da Han levde her på jorden, og bare glimtvis strålte frem, slik er det også med Hans rike i denne verden, det er skjult, på samme måte som det enkelte sannhetsvitnes, den sanne kristnes liv er skjult med Kristus i Gud. Det må kjempe seg frem, det må lempe seg frem, det må mang en gang liste seg frem med slangens list og duens enfold. Som kongen var miskjent, forfulgt, anklaget og fordømt, slik er også sannheten i denne verden. Den må så mang en gang finne seg i å være hjemløs, å være foraktet, trådt ned av denne verdens vise og mektige ånder, den må stå som en anklaget både for ypperstepresten og for Pilatus, ja den dømmes til døden, korsfestes og begraves. Men allikevel så oppstår den igjen og igjen fra de døde. Den kan ikke holdes av døden, for den er livet og dens konge lever.
Se derfor er den en livsmakt, en kraftig rot, som alt sunt liv i menneskeslekten vokser frem fra, en åndelig livsvekker, som kaller til live hver slumrende spire til det gode, som (av Gud) er nedlagt i menneskehjertet. Den lyser, den varmer, den kveger, den bringer sommer, der hvor den kommer, den jager sorgen bort, den lindrer nøden, den styrker den svake vilje, den bringer fred til den som ikke har noen. Den er som den friske kilde som springer frem ved fjellets fot og brer fruktbarhet omkring seg, men har sitt tilløp skjult i jordens skjød. Lenge kan den ha virket i det skjulte, og menneskene går hen over den uten å kjenne til den eller akte på dens ”stille rinnende vann,” men så springer den plutselig frem og vanner jorden overflødig.
Slik er også Hans ferd som er konge i dette sannhetens rike; Han går stille og ubemerket av mengden, Hans fotspor kjennes ikke, Hans trinn høres ikke, men med étt ser vi Hans gjerninger og er vitne til, hvordan Han tar tak i menneskets og folkets skjebne, så det opphøyde ramler ned og det fornedrede løftes opp.
Slik går det inntil dagenes ende, folkenes skjebne veksler, det er dag og det er natt, det er morgendemring og aftenskygge, men til sist skal dog lyset seire og sannhetens konge opprette sitt rike som et synlig, herlig, altbeherskende rike, hvor Han holder sitt inntog som Sions konge over Jakobs hus for evig.

Av og i sannheten!
Av J. St. Munch

Men lever Han nå, virker Han nå, er vi så lykkelige å kunne bo og bygge der hvor sannhetens telt er reist, hvor dens røst lyder, hvor dens frukter nytes, da er det også det store spørsmål til oss på denne kirkeårets, Guds velbehagelighets års første dag: er vi av sannheten, hører vi dens røst? Kongen treder hen til enhver av oss i dag og spør deg og meg: hyller du meg, vil du lyde mitt kongeord, er jeg virkelig din konge? Det er et alvorlig, men på samme tid så uendelig kjærlig spørsmål, som krever et bestemt svar. For på vårt personlige forhold til sannhetens konge beror vår skjebne i tid og evighet.
Her kommer det for det første an på, om vi er av sannheten, og dernest om vi er og blir i sannheten.
Hvem er av sannheten? Er vi ikke alle avveket, er vi ikke alle, av naturen, fremmede for sannheten? Visst nok. Men sannhetens Ånd arbeider på vårt hjerte for å vekke erkjennelse av og bedrøvelse over vår synd og lengsel etter fred med Gud. Den som ikke står Åndens kall imot, er av sannheten og hører kongens, hyrdekongens røst. Men den som lukker sitt hjerte til for nådens kall, viser seg ved det å ikke være av sannheten. Ham kan ikke kongen hjelpe, for han vil ikke høre kongens ord. Kommer du derimot til din konge som den, som søker frelse for din sjel, fordi du vil og må bli frelst; kommer du til Ham som den syke til legen, som den sårede til den barmhjertige samaritan, som den blinde, halte og døve til Ham, som kan gjøre kraftige gjerninger, roper du: Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! - da tar den milde, saktmodige konge imot deg. Han støter deg ikke ut, men om du enn er nokså medtatt av din lange pilegrimsferd, om du er nokså ussel og dårlig kledd, om du er ganske skrøpelig og uanselig og meget fattig, så du slett ikke har noen gave å bringe Ham, så er du like velkommen, når Han bare ser, at det er deg om å gjøre å bli frelst. Da taler Han mildt og kjærlig til deg, forsikrer deg om sin nåde og kongelige gunst og lar deg hvile ut i Hans kongelige gård (Hans menighet på jorden) og lar deg få en ny og vakker klesdrakt, rettferdighetens og sannhetens drakt, og setter deg ved sitt bord og metter deg med sitt hus’ gode ting, for at du skal bli riktig glad og tilfreds.
Og ser Han da, at du allikevel ikke har så lett for å være så glad, som Han vil du skal være, da sier Han til deg: min kjære venn, det er noe som plager deg, du sukker så dypt, du har ikke fred, åpenbar for meg hva som ligger deg på hjerte, bekjenn for meg din sjels tilstand, og er det særegne synder som trykker deg, så skrift dem for meg; kast så all din synd og sorg og byrde og all din tvil og engstelse og all frykt på meg, for jeg elsker deg, jeg er sterk og mektig, jeg er jo din konge, tro meg bare, tro meg på mitt kongelige ord som jeg gir deg, at jeg vil beskytte og bevare deg fra alt ondt og gi deg plass i den salige skare som skal stå ved min trone på den store dommens dag. Og når vi så hører Hans røst og bekjenner alt for Ham, og kaster all vår sorg på Ham, ”da er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” Og da blir vi riktig glade og kan allerede her i utlendigheten ha det så godt hos vår konge sammen med dem som her har samlet seg i Hans kongsgård. Ja vi har allerede forsmak på den himmelske bryllupsglede ved kongens bryllup.
Men så gjelder det også at vi blir i sannheten, at vi er ”ombundet med sannhetens belte om livet,” at vi ikke igjen ved forførerens listige kunstgrep lokkes bort fra den kongsgård som vi har fått adgang til.
Hvordan, sier du kanskje, skulle noe kunne bevege meg til igjen å forlate min kjære, trofaste konge, min høyt elskede velgjører? Ja, så sier man i den første kjærlighets festglede, når man sitter til bords og har det så herlig. Men det er nå slik, at vår velsignede konge ikke er av denne verden og ikke har sitt palass her, men bare sitt telt, fordi Han er hyrdekonge, og så må Han ofte bryte opp og ta sine med seg på vandring ut i denne verdens ørken, likesom Hans tjener Moses førte Hans første folk gjennom ørkenen til det lovede land. Nå og da slår Han leir ved de gode gressganger og de stille rinnende vann, ved Elims palmetrær, men så må skarene igjen dra ut med Ham som med kong David, da han dro hjemløs omkring. Se da møter det oss mange slags åndelige og legemlige trengsler og farer og fristelser til å forlate Ham og vende tilbake til verden igjen. Da settes vi på prøve, om vi vil bli i sannhetens tjeneste og lide ondt med vår konge for å kunne tjene Ham og glede Ham og for igjen å gledes av Ham.
Men da faller mange helt fra Ham, og enda flere går knurrende og mismodige, eller blir trette og lunkne, eller søker å forkorte tiden med lettferdige og verdslige sysler. For det har seg jo ofte slik, at vi tenker mer på oss selv og vår makelighet og sanselige nytelse, enn på å tjene og glede vår Herre og konge. Vi krever så mye, men gir så lite. Vi er kommet til Jesus for å fred, få det godt, få hjelp i nøden, bli sterke og bli herrer; men vi tenker så lite på, hva vi skylder vår konge for Hans store offer for oss og Hans utrettelige omhu. Vi tenker så lite på, at den rette salighet ikke bare er å nyte kongens gode gaver, men å kunne tjene Ham og gjøre Hans vilje i fri lydighet. Da først er vi i sannheten og blir i den, når vi ikke bare vil bære vår konges drakt og sitte i gammen ved Hans bord, men når vi elsker Ham, gjerne vil bære våpen for Ham, stå i striden med Ham, bære lidelse og trengsel for Hans navns skyld og i kjærlighetens glede ile med å utrette Hans befalinger, kappes med hverandre om å lyde Hans minste vink, som det sømmer seg rette kongetjenere.

Står vår slekt med tente lamper?
Av J. St. Munch

Da den profetiske Ånd, nå i vår tid, tyder de tegn som er for hånden slik, at de varsler sterkt om denne verdens ende og tidens kveld, da det går som et befrielsens sukk gjennom kristenhjertene, da en hellig anelse om at det forestår en veldig verdensbegivenhet, griper sjelen, så gjelder det nok å legge seg Herrens ord på hjerte: ”La hoftene være ombundet og lampene brennende! Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem fra bryllupet, for at de kan åpne for ham straks han kommer og banker på” (Luk. 12,35-36).
Går det gjennom vår tid en mektig profetisk strømning, en Åndens fornemmelse av Herrens nærhet, av tegnenes snare oppfyllelse, av de siste veers inntreden, da er det å vente, at en lydighetens redelighet til å ta imot Herren, som svarer til dette, er til stede. Som tjenerne står med ”hoftene ombundet,” d.e. med oppbundne klær, for å være rede til tjeneste, og som de som står i nattens mørke med tente lamper for å gå deres herre i møte, slik må også kristenskaren nå stå og speide etter sin konges komme. For det kan ikke nektes, at tegnene på Hans nærhet blir mer og mer tydelige, fordi det store frafall synes å ha inntrådt og antikristens krefter bryter sterkt på overalt, og denne anelse om at store ting forestår i Åndens som i naturens verden er ikke bare en frukt av den profetiske Ånds vitnesbyrd, men har visselig sin grunn i kjensgjerninger, som bare det blinde øye ikke ser. ”Våk derfor” er tidens feltrop, ”Herren kommer,” dens løsen.
Men hvordan er det med vår kristendom? Vi kan ikke gå viden om land, vi vil bare holde oss til vårt fedreland. Også vi er med i denne hellige anelse som gjennomstrømmer kristenheten ved slutningen av dette vårt århundre. Også hos oss er det stor iver i beregningen, i tydningen av tegnene, i varselropene om antikrists herredømme. Lar det seg da merke, at vår kristelige iver og nidkjærhet står i forhold til det? Kan det ses, at vi lever i en adventstid i ordets videre betydning? Hva om nå Herren kom meget snart, hva om Han kom den annen eller tredje nattevakt, hva om jorden med ett begynte å beve under våre føtter og dens avgrunner åpnet seg, mens ilden strømmet ut av jordens indre? Hva om nå havet steg over sine bredder og jordskjelvsbølgen bruste innover landet? Er det umulig? Skal vi si: nei, slik tror vi det ikke; alt til sin tid; vi tror nok, at Herren kan komme snart, men så snart kommer Han da likevel ikke. Men hvem kan si med visshet, at Han ikke kan komme så snart? Tenk om nå de hadde rett, som sier, at antikristen alt har vært her (i pavedømmet), og at Kristi komme til tusensårsrikets opprettelse også vil være ledsaget av forferdelige revolusjoner i naturens rike, likesom jordskjelvet ved Hans død, og at ”den første oppstandelse” bringer dom over den slekt som nå lever, ifølge Åp. 20,4.
Dette er jo ikke umulig; vi kan ikke med avgjort visshet si, at dette ikke er så. Tenk om vi i den natt som kommer, vekkes opp ved ropet: ”Herren kommer,” ledsaget av tordenens rulling og jordskjelvets brak og lynets knitring fra øst og like til vest (Mt. 24,27), er di så rede, står vår slekt med tente lamper?

Kjemp alvorlig! – treng deg inn!
Av J. St. Munch

Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg. Mt. 11,12

Så la oss da trenge inn i himelenes rike, inn i ”det hellige” med makt. La oss ikke bli stående i forgården. Likesom tabernaklet hadde tre avdelinger: Forgården, det hellige og det aller helligste, slik kan vi også si at det er med det kristne livs tempelbygning. Der er forgården, hvor vi står under Den Hellige Ånds forberedende virksomhet og er gjenstand for Hans forekommende nåde; der er det hellige, hvor Den Hellige Ånd bor i vårt hjerte ved troen, og hvor vi er Guds prester; og der er det aller helligste hisset, som vi kommer inn i ved en salig død.
Her i det hellige har vi bønnens røkelsesalter og Ordets lysestake og bordet med skuebrødene, som er bilde på himmelbrødet, som bare ”Herrens prester” kan ete av. Se der må vi inn her i livet, dersom vi vil komme inn til vår yppersteprest i det aller helligste, hisset. Vi skal jo være et folk av prester, et hellig folk, et folk til eiendom. Men fienden vil av all makt søke å hindre oss fra å komme ut av forgården inn i det hellige land, inn i det sanne ”himelenes rike.” Han vil visstnok gjøre alt mulig for å holde oss borte fra forgården også, men er vi gjennom en sann oppvekkelse kommet dit, da søker han ved alle midler å holde oss der, for da har han lettere for å få oss tilbake til verden igjen. Men er vi først kommet inn i det hellige, da er det ikke så lett for ham. Blant de midler han anvender, er da også, at han innbiller oss, at det skal være ydmykhet og kristelig beskjedenhet, ikke å forlange å bli salvet med Den Hellige Ånd og bli en Herrens prest. Det lyder så kristelig ydmykt, når man sier: ” Akk, jeg begjærer bare de smuler som faller fra Herrens bord, jeg er tilfreds med å stå ved dørterskelen i min Guds hus, jeg begjærer ikke store nådegaver.” Det er jo riktig vakkert. Men ved nærmere ettersyn er det kanskje ikke annet enn makelighet og søvnaktighet eller også mangel på forståelse. For Herren vil, at vi skal trenge inn i himelenes rike med makt, ja ”rive det til oss.” Vi må inn i helligdommen, vi må bli salvet med Den Hellige Ånd og det er bare å være Herren lydige, når vi ikke slipper Ham, før Han fører oss dit inn. Og at vi er kommet inn der, kan vi vite av det, at vi har fått troens forvissning forent med inderlig kjærlighet til Gud og vår neste samt en hellig fred i vårt hjerte og salig forsmak på det evige livs salighet.

Derfor, medkristne, la oss trenge dit inn med bønnens kamp og ved lydighet i bruken av nådens midler. La ikke djevelen få innbille deg, kjære kristen, at du ikke er kalt til det, at du er for ringe til å tenke på å komme dit inn. Jo ringere, jo mer uverdig, desto bedre. Det var den toller som sto nede ved dørterskelen, som gikk rettferdiggjort ned til sitt hus og altså kom inn i himelenes rike, ikke fariseeren med de innbilte gode gjerninger.
Du vil jo bli salig? Du anser ikke det å være et for høyt mål å strebe hen imot? Du vil komme inn i det aller helligste, hvor din yppersteprest er gått forut, hisset, men til det hellige her nede tør du ikke komme? Det er da liten mening i dette. Å, gi deg ikke, før du er kommet dit inn og er blitt salvet med Den Hellige Ånd. Da skal du innse, hvor liflig det er å være Herrens prest og prestinne, hvor salig det allerede her i livet er å få smake himmelbrødet og ofre Herren bønnens røkelse.

Kjære medkristen, bruk all makt eller rettere: la Herren bruke sin makt på og fullende sin kraft i din skrøpelighet. La Ham få sin vilje med deg, så skal du se, hva det er å være en kristen. Det er noe annet enn å tjene verden, og mye bedre enn å stå uvirksom eller kanskje ligge sovende i forgården. Kom både mann og kvinne og la dere salves! Bli Herrens prester! Også dere kvinner skal være med å ofre til Herren. Om det enn ikke er gitt dere å forkynne ved den offentlige gudstjeneste, så skal dere likevel be og vitne, helst for denne verdens kvinner, hva det er å være en Herrens tjenerinne i ånd og sannhet.

Så la oss da trenge inn med makt i Herrens helligdom. La oss slutte oss til det følge som ledsager Jesus på Hans vandring her nede, som følger Ham, når Han vandrer midt mellom de syv gullysestaker (Åp. 2,1).
Men la oss ikke gå foran Ham i svermerisk henrykkelse, men edruelige og sindige og dog brennende i ånden følge Ham etter, inntil vi får se Ham hisset i Hans herlighet! Amen.

Allmaktens juletegn!
Av J. St. Munch

Hvor allmakten åpenbarer seg, hvor den griper inn i verdenshistorien som aldri før, hvor den skaper en ny tid og setter nye åndelige krefter i bevegelse, ja hvor Gud blir menneske, der burde man vente, at det også kom slike tegn til syne som måtte være iøynefallende. Men slik var det ikke i Betlehem. Visstnok var det i den stille julenatt en himmelsk klarhet og det var engletale og englekor, men bare hørlig for de ringe hyrder på Betlehems marker. Jerusalem nær ved lå i sin dype søvn og hørte og så ikke noe til det. Og selve tegnet, juletegnet, kunne det vel tenkes ringere, syntes det ikke meget mer å være et avmaktens og ikke et allmaktens tegn? "Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe." Altså en fattig kvinnes barn, til og med ikke i en menneskelig bolig, men i en stall, en grotte. For det var ikke rom i herberget.

I sannhet, er noe likt et dikt, så er det dette, og likevel er det en verdensbegivenhet av ypperste rang. Men vi er så vant til å høre om "barnet i krybben," at underet treder tilbake. Og likevel er det ingen tildragelse i menneskehetens liv, som kan lignes med denne: "En fattig jomfru satt i lønn, Og fødte himlens kongesønn."

Men lar vi motsetningene riktig trede frem overfor hverandre, lar vi allmakten møte avmakten, da treder også det guddommelige frem, så vi enten må falle ned i tilbedelse med den dypeste ærefrykt, eller vende oss derfra i vantro. For se: her fødtes Han, om hvis komme til verden det var spådd like fra skapelsens dager av med alt større og større klarhet og bestemthet, Han, som skulle være verdens "frelser," fordi Han er Guds Sønn, "den førstefødte fremfor enhver skapning;" Han som skulle forlike Gud med slekten og overvinne denne verdens fyrste; Han, den eneste som har vært sterkere enn døden, idet Han oppsto fra de døde,, og har reist menneskeheten av dens grav; Han som nå sitter ved allmaktens høyre, hvorfra Han skal komme synlig for alle, herlig, forferdelig, omgitt av de himmelske hærskarer, mens jorden bever!

Hans vugge var en krybbe for kveget, Hans fødested en stall, Hans mor en fattig kvinne, Hans pleiefar en tømmermann, og bare noen stakkars hyrder kom og "fant" dette barn, mens Israels mektige og lærde menn i Jerusalem, som lå tett ved – sov.

Vi kan ikke forundre oss over, at vantroen ikke kan gripe dette tegn, men vender seg bort derfra. Men det er mer forunderlig, at det er så mange såkalte "gode kristne," som kan forholde seg lunkne overfor en slik tildragelse, som er så enestående, så overveldende. Her synes, som sagt, bare å være plass enten for tilbedelse av den usynlige allmakt, eller for forkastelse av den synlige avmakt.

Ikke mindre merkverdig blir dette juletegn, når vi følger dets historie, om vi tør bruke et så alminnelig uttrykk om en så opphøyd gjenstand.
Vi kan ikke dvele ved frelserens liv på jorden her; for det rommes ikke i en julepreken. Vi peker bare på dets begynnelse og ende: Krybben og misdederkorset! Barnet svøpt i kluter og mannen med tornekronen og den falmede soldaterkappe, farget rød av Hans blod!
Det var ikke plass i Betlehem for barnet, ikke plass i Jerusalem for mannen, som lik en dømt forbryter ble ført ut utenfor byen! Det var ikke plass for Guds Sønn her på jorden! Følger vi dette tegns tilsynekomst gjennom tidene, etter at Han har vendt tilbake til Faderens høyre i himmelens herlighet, da vil det atter trede frem for oss, ikke som allmaktens, men som avmaktens tegn. Det har alltid vært et motsigelsens tegn. Fra folk til folk har budskapet om verdens frelser blitt brakt, men over alt har juletegnet vært det samme: Barnet i krybben; og mange har forarget seg over det, få har gledet seg ved det. Hvor frelserens budbærere kom hen, der har de i begynnelsen møtt enten ringeaktens eller hatets motstand, og det gjentok seg over alt, at det var liten plass for dette barn hos de lykkelige og mektige i denne verden. Det var de ringe, de umyndige, som først så allmaktens juletegn, mens det skjulte seg for de vise og forstandige; "Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme" (1 Kor. 1,27).
Har jordens mektige også bøyd kne for Jesusbarnet, - og det har jo skjedd hos alle folk – da er det fordi også disse er blitt fattige i ånden, har avkledd seg sin jordiske herlighet og hatt nok i dette lille tegn.
Bare slik er Salomos spådom gått i oppfyllelse: "Kongene fra Tarsis og de fjerne kyster skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba skal bære frem skatt" (Slm. 72,10).
Men, kunne noen si: Jeg ser dog allmaktens seier over folkene; jeg ser den Herre Jesus som seierherre dra inn ad verdensbyens porter; jeg ser det ene tempel reist mer praktfullt enn det annet; jeg ser kirken mektig og som en dronning i denne verden; jeg ser dens tjenere gyllenkledde og rike og mektige. Er ikke alt dette en allmaktens åpenbaring? Er det ikke her idel store tegn? Eller, hører jeg en annen innvende, jeg ser Herrens åndelige seire, sannhetens herredømme over løgnene, evangeliets evne til å mildne sedene, utrydde råhet og laster og bringe fredens velsignelse blant de hedenske folkeslag som har omvendt seg til kristendommen. Og i motsetning til det stiller jeg meg for øye, hvordan det ville ha vært her på jorden, om Menneskesønnen ikke var kommet, om juleevangeliet aldri hadde lydd, om slektene gjennom århundrer og årtusener hadde vært overlatt til seg selv og til djevelen, uten at den allmektige sterke hånd hadde grepet inn. Når jeg tenker på alt dette, kunne det sies, kan jeg da nekte, at allmakten er åpenbart her iblant oss, og kan jeg da påstå at dens tegn er avmaktens?
Vi svarer: Den ytre makt og glans har ikke kirken fra Jesusbarnet, men fra denne verdens fyrste, og den er ikke tegn på makt, men på avmakt; for den formår ikke å bringe den fortapte synder tilbake til sin Gud; men i samme grad som Herrens kirke skikker seg like med denne verden, fjerner den seg fra Ham som sitter ved allmaktens høyre hånd.
Et bilde på dette har vi nå i Betlehem. Grotten, hvor Jesusbarnet ble født, er nå smykket med gull og sølv og kostelige steiner; det fineste marmor dekker dens klippegulv og herlige sølvlamper opplyser den. Men ovenover, ved kirkens høyalter, strides og slåss de forskjellige kirkepartier om adgangen til helligdommen, og om julaften oppføres det hedenske fester der. Slik også i den verdsliggjorte kirke.
Men hva kristendommens åndelige seire angår, da skal det innrømmes, at vi her har en allmaktens åpenbaring, som lyser ut over tidene. Og dog er allmaktens tegn her det samme som i Betlehem. Ingen kristendommens seier, stor eller liten, er vunnet, uten at man har hatt nok i det fattige barn i krybben og den korsfestede Jesus Kristus fra Nasaret. Bare hvor allmaktens juletegn har vært grepet av troen i all dets ytre ringhet og avmakt, har det åpenbart sin indre herlighet; bare hvor Åndens menn og kvinner har bøyd kne for det lille barn, som hyrdene, fordi de selv er blitt som barn, bare der har de kunnet bære Åndens vitnesbyrd frem til seier over folkeånden; bare der hvor juletegnet fra krybben har fått skinne inn i alle samfunnets vråer, har den sanne opplysning fått fremgang.

Og slik må det være. Det er den samme lov i Åndens som i naturens rike: Skal den allmektige fylle de menneskelige kar med sin Ånds fylde, da må disse kar først bli tomme. Bare der hvor den guddommelige allmakt møter den menneskelige avmakt, kan den seire i mennesket; men da må også dette nøye seg med at allmaktens juletegn treder frem i skrøpelighetens skikkelse. Dette er en grunnlov i Guds rike og den kan ikke krenkes uten at straffen følger på.
Derfor, vil du ha del i juleevangeliets fylde, vil du få "den store glede," da må du komme som den fattige i ånden, som den ydmyke, som den som ikke har noe i seg selv, komme som et barn.
Men så må du også komme som en troende, som tror uten å se, bare fordi du vil være Ånden lydig. Kunne du tro riktig barnlig og enfoldig, uten å begjære tegn, da skulle du også få se Guds herlighet. Dette er hemmeligheten.
Mange drar til Betlehem i disse dager, mange feirer julen som den store gledesfest; men hvor mange av disse får smake den sanne juleglede, den som bare Jesusbarnet gir? Bare den troende, som har nok i allmaktens lille juletegn.
Men denne sanne juleglede er ikke bare en glad ihukommelse av den store verdensbegivenhet i Betlehem, men den er mye mer en glad bevissthet om, at troen er den seier som overvinner verden, og den er også en håpets glede ved tanken på den kommende herlighet.

Du vet neppe, du troende kristen, hvilken makt du eier i din tro, når du bare ikke et øyeblikk slipper allmaktens juletegn, som vi med et ord kan kalle "tjenerskikkelsen." Begjærer du ikke noe for deg i denne verden, har du avkledd din sjel all høyhet og dyktighet, kjenner du deg å være en fortapt synder i deg selv, og er du på samme tid tilfreds med de ringe kår, den ringe lykke, den ringe skikkelse i det hele, er du virkelig tilfreds med det, er du tilfreds med alt, det Gud gjør med deg og for deg, har du helt kastet deg i Herrens armer, er du selv blitt "et avmaktens tegn," da går din herlighet opp som morgenstjernen, da bryter allmaktens krefter frem i din ånd og sjel og legeme. "Deg skjer som du tror."
Ja vær og begjær ikke å være annet enn et slikt allmaktens juletegn, som for verden bare er et avmaktens tegn. Finn ditt livs innhold og lykke i det. Vær som det lille tre som står gjemt i skogen, oversett av de store, høye trær. Ingen akter det for noe, inntil dets eier, noen dager før jul, kommer med sin øks og hugger det ned. Akk, skulle dets skikkelse så snart forgå? – skulle det ikke få lov til å vokse og bli som de andre trær? Nei, men til gjengjeld tas det inn i den beste stue og prydes med all slags julepynt og strålende julelys og deilige frukter og vakre julegaver, og så står det der i all sin prakt til fryd både for barna og for de barnligsinnede voksne.
Slik kan Herren også gjøre med deg, du troende som synes, at du mang en gang er både oversett og glemt. Finn deg bare i det Herren gjør med deg, la det bare se ut som om Herren er hard imot deg, la Ham hugge over roten, som binder deg til denne jord, la Ham kviste deg, la Ham sette din fot på korset, som det skjer med juletreet, la Ham gjøre med deg ganske som Han vil, da skal du nok se Han gjør alt vel. Den som tror på Ham, skal aldri bli til skamme! Du skal gå fra kraft til kraft, du skal være som grenen på vintreet, som treet plantet ved vannbekker, du skal få lykke til alt hva du foretar deg i det kjære Jesusbarns navn. Står du bare på korsets fot, som juletreet, så står du sikkert og faller ikke om.
Og må du enn ifølge naturens lov også ligne det i det, at likesom det etter jul avkles sin prydelse og kastes ut og visner, slik skal ditt jordiske legeme avkles og legges i graven og bli til støv, så ligner du det likevel ikke i det, at det forgår for alltid, men du skal bli enn meget mer herlig enn før og omplantes i Herrens hage, hvor du skal blomstre evig.
Det garanterer det lille barn i Betlehem, som i sannhet er allmaktens juletegn, deg.

Men ikke alltid skal juletegnet være så ringe for verden og bare være synlig for de troende, i sin skjønnhet og storhet. Det er en håpets juleglede som skues vidt. Den ser himmelen åpen og Menneskesønnen stående ved allmaktens høyre. Men den ser mer: den ser ved dagenes ende juletegnet på himmelen, slik som Herren selv sier: "Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle Hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen" (Mt. 24,30-31).
Det skal bli en julefest! Den glede skal du få oppleve, du troende, som har nok i det lille tegn i krybben!
Se hva som er gitt i dette tegn: Hvilken rikdom for tid og evighet, hvilken makt over synden, hvilken seier over verden og djevelen, hvilken sjelefred og glede, hvilken støtte i de onde dager, hvilken trøst i lidelsen, hvilken frimodighet i døden, fordi det er et allmaktens tegn!
Så vil vi ikke vike fra Betlehem. Vi vil som den hellige Hieronymus ta vår bopel der og daglig besøke denne hellige grotte, hvor Jesusbarnet kom som verdens lys.
Ikke er det langt derfra til korset og graven ved Jerusalem, så vi også daglig kan besøke de hellige steder og forrette vår andakt der, bekjenne våre synder og hente ny kraft for vår sjel, inntil vi i dødens avmakt lukker vårt øye for å slå det opp i himmelen og der skue allmaktens juletegn evig, ikke i skrøpelighet, men i herlighet. Amen.

Godt nytt år!

Av J. St. Munch

Les: Joh. 1, 16 – 18

Det borgerlige års første dag, nyttårsdagen, julens åttende dag, har fra gammel tid vært en festdag til minne om Jesu Kristi fullkomne oppfyllelse av loven.
På denne dag ble Jesusbarnet omskåret og altså opptatt i det jødiske samfunn og stilt under Moses’ lov. Han ble loven underdanig, og hele Hans liv var da også et liv ”under loven,” i full lydighet under dens forskrifter ikke bare etter bokstaven, men i fulleste mål ”i Ånden.”

Har denne dags betydning som kirkelig festdag for Kristi lydighet under loven noe å gjøre med nyttårsdagen? Ja, ganske mye. For vi minnes ved det om, at Jesus Kristus er blitt ”lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror” (Rom. 10,4).
Vi er som troende ikke mer under loven, men under nåden, fordi Jesus Kristus har oppfylt loven i vårt sted og således gjort en ende på lovens herredømme over oss.
Men når denne festdag er den første av årets dager, da er den ved det blitt en merkedag, som inneholder en profeti for nyåret, som vi nå treder inn i. Som en dag som vi feirer vår frigjørelse fra lovens tvang på, er den riktig en nådens dag, den frie nådes festdag; men så merker den også det nye år som et nådens år med løfte om, at Herrens nåde vil ledsage alle dem som av hjertet tror på Jesus Kristus. Om dette vitner også vårt nyttårsevangelium.
Av Herrens fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde, den ene nådebevisning etter den andre og som en følge av den andre. For loven som er gitt ved Moses, har ikke herredømme over oss mer, som ved Jesus Kristus er blitt delaktige i nåden og sannheten, som Gud også åpenbarer seg for oss ved, som vår Far, Han i hvis hånd vi så trygt kan legge vårt liv.
All denne nådens forjettelse er samlet på denne årets første dag og når derfor også ut over alle årets dager, dersom vi etterfølger vår Herre Jesus Kristus i den frie lydighet, som Han har gitt denne dagen preg med.

Så vil vi da med frimodighet gå inn i det nye år, fordi vi i kraft av nyttårsdagens løfte ser det for oss som et år, rikt på nåde.
Vår nyttårsbetraktning er da:

Nyttåret som et nådens år.

Det er ikke et ord i språket som har en lifligere klang for den, som kjenner noe til synden, enn ordet ”nåde.”
Men så har det også en matt klang for den, som ikke har opplevd, hva det er å være bedrøvet over sine synder. Derfor er en preken om Guds nåde i Jesus Kristus så lite opplivende for mange, fordi de i grunnen ikke setter synderlig pris på den. Den dødsdømte forbryter, som føres til retterstedet, men som i det siste øyeblikk møtes med kongeordet: ”du er benådet,” vet hva timelig nåde er. Og bare det menneske som vet seg å være en fortapt synder og som føler syndebyrden og hva det er å være ”under loven,” kan med hele sin sjels glede tilegne seg den åndelige nådes budskap. Bare den som har arbeidet seg trett under loven, kan ha kunnskap om, hva Guds nåde har å bringe av hvile for sjelen. Bare den som har vært under syndens åk og har følt dets tyngde, kan vite, hva det er å være fri fra loven og være kommet inn under nåden.

Dette budskap bringer nyttåret med sin første dag til enhver botferdig synder: vær frimodig, dine synder er deg forlatt! Du behøver ikke å ta med deg din syndebyrde fra det gamle år, du behøver slett ikke å være bekymret for hva du har gjort som er ondt, eller unnlatt å gjøre som er godt; du har full avlat for alle dine synder for Jesu Kristi skyld.
Ja, den Herre Jesus kommer oss i møte på nyttårsdagen og sier til alle som strever og har tungt å bære, til alle som sukker under syndebyrden og ser det nye år i møte med bedrøvelse: ”Kom hit til meg, jeg vil gi dere hvile!” Se det er Jesu hilsen på nyttårsdagen! I sannhet, en bedre nyttårshilsen kan vel ikke gis.
Vi ønsker hverandre ”godt nyttår!” ”gledelig nyttår!” – men hvor innholdsløs, hvor tanketom er ikke ofte denne hilsen. Som oftest gjelder ønsket bare helbred og timelig lykke i det nye år. Om noen ville komme inn i en alminnelig verdslig familie med den nyttårshilsen: ”Herren gi dere nåde og syndenes forlatelse i det nye år!” – da ville man nok finne en slik hilsen meget anstøtelig og ta det ganske ille opp. I kirken kan det sies og høres, men ikke i hjemmet. Det støter an mot ”god kristelig” tone. Men det kommer simpelthen av det, at man i alminnelighet ikke bryr seg om nåden, man lever så godt uten den.
Akk, vi får vel si: Gud være oss nådig og drøye med straffedommen, som vi så vel har fortjent for vår lettsindighets skyld.

Men du botferdige synder, som endte ditt gamle år med alvorlig bekjennelse for Guds åsyn av all din kjente synd og som tok den ukjente med, du som hater synden, og som ikke vil synde, du som er trett av å synde, hør nådens liflige budskap i dag: all din kjente og ukjente synd er deg forlatt for Jesu Kristi skyld, du kan gå inn i det nye år med god, med frelst samvittighet, du behøver ikke å engste deg for noen synd, du er aldeles fri, aldeles ren for Herren, du er avtvettet, du er renset, du har fått av Jesu Kristi fylde, nåde over nåde!
Men kom da også riktig tom i deg selv, tom for egen rettferdighet, egen dyktighet, egen ære, og du skal fylles med nådens gaver.

Likevel, kanskje du sier: Akk, jeg er ikke så uttømt som jeg burde være, jeg er ikke et så tomt kar, at jeg kan bli et riktig nådens kar, jeg er ikke sønderknust, jeg angrer for lite, og føler min synd for lite, jeg er ikke botferdig nok; jeg ville så gjerne føle min synd mer, jeg ville så gjerne være mer bedrøvet. Men nettopp av den grunn kan jeg ikke tilegne meg nådens budskap, som jeg burde, jeg kan ikke tro, at jeg går fullt benådet inn i det nye år.
Til dette svares: Ganske visst er det nok av dem som ikke kjenner den alvorlige anger og bedrøvelse etter Gud og det sønderknuste hjertes rop om nåde, fordi de ikke har tatt alvorlig fatt på deres synd; loven er ikke blitt dem en tuktemester til Kristus. Dem kan ikke rådes bedre, enn å begynne for alvor å leve etter Guds Ords forskrift, så vil nok syndenøden komme.
Men du, kjære kristne, som har arbeidet deg trett på loven, du som så inderlig gjerne vil bli renset for all synd, du som av et oppriktig hjerte tror på Jesus Kristus og så gjerne vil elske Ham og tjene Ham, til deg skal det sies: kast deg i nådens favn, så tom som du er på anger, bot og tro! Det er jo et bevis på din fattigdom, på din sjels tomhet på sann dyd, at du ikke engang kan angre som du ville og burde! Du har kanskje angret mer inderlig før, gråte tårer over din synd og følt deg langt mer sønderknust enn nå. La så være, la deg ikke anfektes av det, det er gått de fleste troende kristne slik, og det tør jo også være en nådens legende kraft i hjertet, at såret ikke smerter så heftig som før. Men la din avmakt, din matthet og din tørrhet ikke bli en hindring for deg i å gripe nåden, men la den meget mer tilskynde deg til å overgi deg aldeles til nåden. Det er nettopp den tørre jord som drikker regnet. Vær som den lamme, den verkbrudne, som ikke kunne røre et lem, men som likevel på Herrens ord sto opp og gikk.

Ja, stå opp fra ditt syndeleie, fra din smertes leie og gå med frimodighet inn i det nye år, for alle dine synder er deg forlatt for Jesu Kristi blods skyld!

På grunnlag av dette ønsker vi hverandre nå: ”Godt nyttår!”

Godt nytt år! 2

Av J. St. Munch

Ja – for nyttåret er et nådens år og som sådant vil det bli et ”godt” nytt år, dersom vi blir i nåden. Men vi kan ikke bli i nåden uten å vokse i nåden, mer og mer tilegne oss dens kraft til helliggjørelse, øse av Jesu Kristi fylde, oppta mer og mer av sannheten i oss.
Det er da også en trang for deg, som kan trede inn i det nye år som en benådet synder, å vokse i troen, å få mer herredømme over synden og å renses mer og mer for syndige lyster og begjæringer. Det er en trang for deg, fordi du drives av Ånden og er under nådens påvirkning. Du vil mer og mer ligne Jesus Kristus i Hans lydighet og vil fornyes etter Han bilde.
Men så kan det vel være, at du bare med sukk og svakt håp om bedring går inn i det nye år, og at du tenker som så: det samme gode forsett har jeg hatt det forrige år, men min fremgang har vært ganske ringe og jeg synes å ha gjort likeså mange skritt tilbake som fremad. Nå. Det kan nok være, at du ikke bare synes så, men at et i virkeligheten er slik. Men behøver det derfor å bli slik bestandig? Er det ikke en vekst i Herren? Er det ikke en helliggjørelse? Men bare altfor ofte går det så smått med denne vekst i hellighet, fordi man ikke stiller seg klart nok for øye, at det må være en vekst i nåden, en vekst i Herren, m.a.o. en fortsatt tilegnelse av Kristi fylde, av nådens fylde i vår uttømte sjel.
Vi er for lett tilbøyelige til å mene, at når vi har stilt oss inn under Guds nåde i rettferdiggjørelsen, så vil helliggjørelsen skje ved det, at vi ved Den Hellige Ånds hjelp beflitter oss på gjennom årvåkenhet, bønn og nådemidlenes bruk å rense oss for synden. Men fordi vi har denne oppfatning av helliggjørelsen, kommer vi ikke lenger, men beveger oss i en krets og er ved årets ende omtrent så langt som ved dets begynnelse. Nei, vi må la sannheten frigjøre oss også i dette stykke, - vi må la sannhetens Ånd veilede oss og være Ham lydige, dersom vårt år skal bli et godt år i denne henseende.

Kjære medkristen, du kan i dette år utrette store ting, du kan få vokse i Herren, du kan bli meget mer lik Jesus, du kan bli fri for mange slemme feil, du kan iføre deg riktig mange av de kristelige dyder, du kan nå et godt stykke på veien frem til Gud. Men da må du gripe saken rett an og ikke la deg forvirre av de mange slags røster. Bli i sannheten. Men sannheten er, at du må bli i nåden og at du ikke et øyeblikk kan unnvære den, men at den er likeså nødvendig til din helliggjørelse som til din rettferdiggjørelse.
Begynner du dette år som en benådet synder, begynner du det i nåden, da må du også daglig leve deg alt mer og mer inn i Guds nåde, la den være den åndelige luft du ånder inn, den åndelige mat og drikke du nyter, den åndelige kledning du ifører deg, kort ditt alt, så du uten den intet er, intet formår, intet er verd.
Men nåde og sannhet er ”blitt,” ikke bare gitt, ved Jesus Kristus, men er trådt frem i Ham, åpenbart i Ham, er uatskillelig fra Hans person, er ett med Ham. Vil du derfor leve i nåden, da må du i den forstand leve i Jesus Kristus, så du uavlatelig gjennom bønn henter din åndelige næring fra Ham i Hans nådes ord, overgir deg med hele din viljes alvor til Ham, med full bevissthet og med hele din sjels inderlighet kaster deg hjelpeløs hvert øyeblikk i Hans favn og med tro og full fortrøstning forventer, at Han fullender sin kraft i din skrøpelighet, fordi du intet kan gjøre. Sett deg fast fore, at du vil bli Ham lik, vil bli mer og mer hellig, vil få mer og mer makt over djevelen, verden og kjødet, vil få mer tro, mer kjærlighet, ydmykhet, saktmodighet osv., og klyng deg til sannhetens ord, at du ved Guds nådes fylde kan få alt dette i Jesu Kristi samfunn og i den inderlige omgang med Ham i bønnen, og du skal se, hva du formår, nettopp fordi du er deg fullt bevisst, at du intet, slett intet formår uten Ham.
Vil du bli mer brennende i ånden? Vil du bli mer tro i all din gjerning? Vil du bli mer i stand til å elske din fiende? Vil du bli mer ren og kysk? Vil du gjerne kunne kvele fristelsen i dens unnfangelse? Vil du i det hele tatt gjerne vokse og forfremmes i alt, det som er godt og skjønt for Herren? Nå vel, du kan det ved å søke den vei som her er anvist. ”Begynn i dag og spar det ikke til i morgen.” Hold ved dag etter dag, la det ikke bli avbrytelse, øve deg i å be uten avlatelse, og du skal snart erfare, at kraften fra Herren strømmer inn i din sjel som saften fra vintreet inn i greinen. Gjør du dette, holder du ved med det, så skal visselig dette år bli deg et i sannhet ”godt” år.

Men hva tenker du på, som går inn i dette nådens år som en navnkristen? Er det vel noen mening i det? Kan det tenkes noe mer innholdsløst og flaut enn å gå fra det ene år inn i det annet som en navnkristen, som en skygge, som har navn av å leve, men likevel ikke lever? Det er mer tak i en fritenker, som med sin naturlige sterke vilje ikke vil bøye seg under nåden, fordi han ikke vil erkjenne sannheten. Det er dog en viss kraft hos ham, det er mer håp om at han kan vinnes for sannheten. En Saulus kan bli en Paulus. Men disse slappe, åndelig bløtaktige, blodløse, karakterløse mennesker, som hører den alvorligste preken med et gjesp og går like så lunkne og klamme fra gudstjenesten som til den, disse, hvis liv er en fortsatt trelling under Mammon og deres sanselige lyster, disse som er mer avhengige av hva folk sier enn hva Gud sier, disse kan vi bare ønske et ”godt nyttår” i den forstand, at de omvender seg, så det gamle kan være forbi, og alt bli nytt hos dem. Vi må på det mest bestemte vitne for dem, at dette nye slett ikke blir et godt år for dem så lenge de går som skygger her på jorden.
Hør det, du søvngjenger, som misbruker nådens år og Guds beleilige tid, du tar Guds nåde forfengelig og ringeakter paktens blod. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender (Hebr. 10,31), men du kan ikke unngå dette fall, dersom blir ved i ditt skinnliv.
”Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn,” sier Herren (Åp. 3,16). Tenk om dette år ble ditt siste år, om denne dag ble din siste nyttårsdag her på jorden, hva vil du svare din Gud, når Han kaller deg frem til regnskap for de mange år du har hørt nådens ord, men ikke villet gjøre alvor av å omvende deg? Tror du, at du kan gå inn i evigheten og møte den rettferdige, hellige Gud med et gjesp, som da du satt i kirken? Nei, det blir nok alvor da. Lyd derfor et godt råd på denne dag: Våkn opp, du som sover, og kast deg ned for Jesu Kristi kors og rop og be om et nytt hjerte og en ny ånd, og Han vil forbarme seg over deg, som en far forbarmer seg over barn, - Han vil la din synd være så langt fra deg, som øst er fra vest, - Han vil reise deg opp og gi deg kraft til å leve et evig, skjønt liv i samfunn med Ham uten dødsfrykt heretter.

Godt nytt år! 3

Av J. St. Munch

Vi ønsker hverandre et ”gledelig nyttår.”
Gud alene vet, hva året skal bringe i det timelige. Det nye år blir vel for mange som det foregående var, et prøvelsens og trengselens år. Mang en grav skal graves også i dette år, mang en tåre vil bli utgytt, mang en venn vil si den annen farvel. Og det vil bli skuffelser, tap, miskjennelser, strid og kiv og uhygge; for djevelen er ikke bundet ennå.
Kanskje vanskelige tider også er å forvente i det åndelige, fordi det store frafall nærmer seg med sterke skritt. Men har du, kjære medkristen, fått tro på, at dette år er et nådens år for deg og hver dag en nådens dag, da kan du være trygg. Om dette skal vi tale nærmere neste søndag i det nye år, men allerede i dag lyser troens fakkel ut over året og spreder mørket for den disippel som kan si: ”din nåde er meg nok!”
I samme grad du har nok i Guds nåde, vil du også finne, at din bedrøvelse blir til glede, fordi du så trygt kan sette ditt livs skjebne i Faderens hånd. Jesus leder deg til Faderen. Den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, Han har forklart Ham. Ja Sønnen forklarer for deg at Gud er din far, og at du derfor slett ikke behøver å frykte, dersom du i lydighet under Ordet følger Sønnen og lar Ham føre deg til Faderen i dag og hver dag. Omgi deg hver dag med ditt ”Fader vår,” hyll deg inn i det både dag og natt, be om barnesinnet og barnetroen og barnelydigheten i Jesu navn, og Faderen vil høre din bønn og gi deg ”hodepryd istedenfor aske, gledes olje istedenfor sorg, lovprisnings drakt istedenfor en avmektig ånd” (Jes. 61,3).
Du skal erfare, at all ting tjener dem til gode som elsker Gud, og at når du kan takke for alt, da blir også alt til velsignelse for deg. Du vil i dette år komme til å oppleve noe av det den 91 salme sier: ”For du, Herre, er min tilflukt! Den Høyeste har du (du gudfryktige) gjort til din bolig. Intet ondt skal ramme deg, og ingen plage skal komme nær til ditt telt. For Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier” (Slm. 91,9-11).
Tror du dette, så har du det, når din tros lydighet daglig fornyes ved Jesu Kristi kraft. ”Intet ondt skal vederfares deg” – er ikke det noe ganske merkverdig? Hvem uten den troende kristen har slikt løfte? Og engler skal tjene deg og bevare deg på alle dine veier, fordi du følger Ham som er Veien, Sannheten og Livet.
Sannelig, vi tør nok med full rett og godt håp ønske deg et gledelig nytt år, når du har slike løfter. Og du skal se, at du ikke blir til skamme. Selv om du i dette år skal lukke dine øyne, skal likevel ikke din glede svinne, men meget mer følge deg inn i det evige nyttår, som aldri har ende. ”For dine øyne har sett Hans frelse.”

Derfor: ”Et godt og gledelig nyttår, du troende kristen, som i Jesu navn går inn i dette nådens år!” Amen.

Sann vitneglede!

Av J. St. Munch

Ap.gj. 6, 8 ff.

Kan vi få et juleevangelium ut av dagens tekster? I teksten straffer Herren Jerusalem, som slår i hjel profeter og steiner dem som er sendt til dem, og i epistelen fortelles om Stefanus’ martyrdød, som en stadfestelse på dette; for han ble jo den første kristne martyr. Derfor bærer jo også dagen fra eldgammel tid navnet ”Stefanusdagen.”
Men hva juleglede er det i dette? Kan betraktningen av Kristi fienders hat til Hans bekjennere være et uttrykk for vår juleglede?
Vi svarer med kirkens gamle ord: ”Kom, la oss tilbe, den fødte Kristus, som i dag ga den salige Stefanus livets krone.”
Hans martyrdød, hans salige bortgang var et vitnesbyrd om, at ved Jesu fødsel var det kommet et nytt liv og en høyere glede, som endatil overvant dødens bitterhet.
Men kunne denne livsglede beseire dødens redsel, da makter den også å overvinne all jordisk sorg, og så blir den jo en riktig juleglede, en varig glede, som ikke flykter som en høytidsstemning, men har livskraft, ikke bare fordi den ikke er avhengig av medgang og jordisk lykke, men meget mer nettopp i motgang og trengsel, ja med døden for øye, vinner kraft og inderlighet. For den har nok i beskuelsen av Jesusbarnet, den har nok i allmaktens ringe juletegn. Derfor er denne annen juledag meget dyrebar for de mange som har det ondt her i denne verden og som trenges på mange måter, særlig da for dem som lider ondt for sannhetens skyld.
Julegleden lyser her frem som vitneglede, som et Ja og Amen til Herrens ord i Hans Bergpreken: ”Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere” (Mt. 5,11-12).
Men vitnegleden kan også nå videre. Når den troende kristen under jordelivets mange slags lidelser ved Guds nåde kan takke for disse og som apostelen være vel tilfreds i alle slags trengsler og motgang, da har og kjenner han vitnegleden, som er den varige juleglede.
Om dette vil vi i dag tale med hverandre til Jesusbarnets ære.

Julegleden som vitneglede.

La oss først se litt på Stefanus’ ”juleglede.” Han var ful av tro og kraft og gjorde undergjerninger og store tegn blant folket. Med dette vitnet han mot jødenes bokstavtjeneste og hykleri, refset dem for deres utakknemlighet mot Herren og deres motstand mot Den Hellige Ånd.
Dette var for mye for de skinnhellige fariseere og de hovmodige saddukeere, og de stormet samdrektig inn på ham og støtte ham ut av byen og steinet ham.
Der sto han da omgitt av rasende fiender som ”skar tenner mot ham” som ville dyr, så han vel kunne gjenta salmens ord: ”For hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg” (Slm. 22,17). Men idet han segnet om understeinregnet, falt han på kne og ba: ”Herre Jesus, ta imot min ånd!” og atter: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd!”
Han hadde sett himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd; derfor kunne han også be frelserens bønn på korset og med denne bønn salige sove hen, mens hans fiender knuste hans lemmer og hopet stein opp over ham. Dog, nei, ikke over ham, men over hans jordiske hytte. For han var nå kommet opp til Jesus, han var nå fri fra all smerte og fiendens hat, - han var kommet hjem til den evige juleglede.
Det var denne himmelske glede, som han forut, da han ennå var i lidelsen, nøt, - og han nøt den forut, fordi han var full av tro og kraft. Her har vi vitnegleden forklart. Dens vesen er juleglede og den har sinn grunn i, at Jesus er kommet, at Han har seiret over død og djevel og nå er hos allmaktens høyre. Den er altså gleden over ”allmaktens juletegn.” Men den virkes ved Den Hellige Ånd, som fyller disiplenes hjerte med tro og kraft. For tro og kraft skal ikke skilles. Hvor troen ikke er en kraft, der er den en syk og svak tro. ”Vær mandige! – vær sterke!” – heter det til de troende.
Det var Stefanus’ barnlige og inderlige tro som gjorde ham sterk, og derfor frimodig og glad. Hans glede var da en troens glede, som nettopp av den grunn var i stand til å overvinne sjelens og legemets smerter, fordi den hentet kraft fra Jesus selv, uten opphør.
Denne inderlige følelse av og bevissthet om kraft fra Herren ga ham det store mot til å vitne om Herren uten persons anseelse, - og dette vitnemot virket så igjen vitneglede. Han var så glad fordi Ånden ga ham kraft og mot til å vitne, og ikke bare til å vitne, men også til å lide. For han led jo for Jesu skyld, som han elsket av hele sin sjel; og det gir glede å kunne lide for den som man riktig elsker.
Så var da Stefanus’ livsaften en deilig julaften, som den evige juledag i paradis hos Jesus fulgte på.

Nå lar du din tjener fare herfra i fred!

Av J. St. Munch

”Simeon betyr bønnhørt.” Ikke noe navn kan passe bedre enn dette, for denne rettferdige og gudfryktige mann, som ventet Israels trøst og gjenløser (Jes. 59,20), hadde fått det løfte av Den Hellige Ånd, at han ikke skulle se døden, før han fik se Herrens salvede.
Men dette løfte var ganske visst svar på hans bønner, og han ble da også bønnhørt, da han nå fikk se Jesusbarnet i templet. Veiledet av den samme Hellige Ånd kjente han straks dette barn, tok det på sine armer og priste Gud.
Så mang en gang hadde han vært i templet, så mangt et barn hadde han sett der, men aldri før hadde Ånden vitnet i ham, at Israels trøst var kommet. Men da dette barn ble båret inn på den fattige mors armer, da hun brakte de fattiges offer av to duer, da ble hans øyne åpnet, da hadde han nok i det lille tegn: han så Herrens salvede, og juleglede fylte hans hjerte.
Men nå hadde han også nådd sitt livs mål, nå hadde han ikke mer å leve for her nede, nå ville han gjerne legge sitt trette hode til hvile; for nå hadde han opplevd, det han så lenge hadde lengtet etter, nå var han ”bønnhørt,” nå hadde han funnet fred.
Det var de samme ord den gamle Jakob sa, da han fikk se sin sønn Josef igjen i Egypt: ”Nå vil jeg gjerne dø, etter at jeg har sett ditt ansikt og vet at du ennå lever” (1 Mos 46, 30).
Ja her var den rette Josef kommet, Han som skulle forløse Israel fra all dets nød, og ikke bare Israel, men alle jordens folk, og som skulle være den som skulle holde mange folk i live i hungerens tid.
Ikke kan vi tvile på, at Simeons bønn også ble hørt i dette, at han fikk lov til å gå hjem i fred, etter at han hadde tatt Jesusbarnet i favn. Han fikk se livet, derfor fikk han ikke smake dødens bitterhet, for i fred lukket han sitt øye og i glede våknet han opp i paradis.
Han kaller seg selv ”din tjener,” og med rette, for han hadde tjent sin Herre og Gud i de mange års utlendighet, men nå skulle han få nådelønnen, nå skulle han få hjemlov, få lov til å ”fare hen i fred,” og ”bedre kunne han ei fare, enn å fare til sin Gud.”
Det hadde vel også mang en gang vært mørkt for ham her nede under vandringen, men nå hadde han sett lyset, som skulle opplyse alle hedninger og være til herlighet for Israel, og så fryktet han ikke for å gå gjennom dødens skyggedal, for julelyset skinte for ham, inntil han kom hjem til lysets boliger.

Kan du tenke deg et skjønnere syn enn å se denne gamle, ærverdige Herrens tjener stående med det lille Jesusbarn i sin favn, idet han lover og priser Gud med inderlig barneglede? Hvilket julebilde! Hvilken trøst på denne årets siste, vemodsfulle søndag. Hvilken profeti om julefred like inn i dødens stund!
La oss nå bare ta dødstanken frem, la oss bare se døden for våre øyne, la oss ikke, som så mange gjør, jage denne tanke fra oss og søke å glemme den, men la oss meget mer i dag be om nåde til riktig å skue inn i dødens virkelighet, men med Jesusbarnet på Simeons armer for øye, og vi skal med Simeon kunne si: ”nå lar du din tjener fare herfra i fred!”

Blinde ser

Av J. St. Munch

Herren har sagt: Blinde ser! (Mt. 11,5; Luk. 7,22). Det skjer den dag i dag.
Der er en mann som er betatt av sin egen visdom, - han synes selv at han er seende; men han fornekter Gud, han fornekter et liv etter dette. Han lever bare for dette liv, og han lever derfor i nytelse og selvtilbedelse.
Kan vi, åndelig forstått, si at han ser? Han selv sier det; men de som har fått syn, de ser nok at han vandrer i mørket; og hans gjerninger vitner om ham, at han er et mørkets barn.
Men så kommer det en stråle fra det himmelske lys gjennom Guds ord og møter ham, slik som det mang en gang er skjedd, Gud være lovet; den mann som verken trodde på Gud eller noe hellig eller på et liv etter dette, - som kun strebet for det jordiske og bare levde for seg selv, begynner å skimte at det er noe annet; det blir en angst, en lengsel i hans sjel, - det spørsmål er det første som bryter frem hos ham: mon det også er slik fatt som du sier? Tvilen trenger inn, - fra å være en fornekter blir han en tviler, men det er et skritt fremover. Fra å ha famlet omkring i mørket begynner han å skimte litt av dagen, og litt etter litt blir Guds ord klarere for ham, og åpner hans øyne, inntil han får se den avgrunn som han sto ved randen av. Han faller ned for Jesus og roper: Min Herre og min Gud! Og nå blir hans øyne åpnet for alt det som er skjønt i menneskelivet, fordi han først så sin synd og dernest nåden i Kristus, nå blir han fri sin tro (påsitt eget), nå får han syn på det evige livs morgenrøde, julenattens under. Han som før bare hadde levd for seg selv, som hadde vært gjerrig, som bare hadde søkt sin egen opphøyelse, hildet i forfengelighetens garn, han ble et annet menneske, han begynte å leve for andre, begynte å elske.
Jeg vil spørre: er ikke det en helbredelse, når han kan si med den blindfødte: Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser! (Joh. 9,25)?
Og dette, venner, det er som dere vet, ikke noe foster av min fantasi, - det kan belegges med navn. Jeg skulle her kunne nevne mange navn; det kan bevises med navn fra Augustins tid av, og det skjer den dag i dag, og det er hva det er tale om.
Jeg har nylig sett et skrift som er kommet ut i London, utgitt av en mann som arbeider i Herrens tjeneste mot vantroen; denne mann vet å fortelle om 19 åpenbare fornektere som alle er trådt frem som forfattere, har skrevet og holdt forelesninger imot Kristus, men som er blitt omvendte til Jesus og er blitt ivrige Jesu Kristi vitner i våre dager; og jeg tenker, vi kanskje skulle finne mer enn en her hjemme også.

Lamme går

Av J. St. Munch

Lamme (halte) går! (Mt. 11,5; Luk. 7,22).
Der er en mann som er påvirket av Guds ord. Han er vakt opp; men han er blitt stående i vekkelsen, han kommer ikke lengre, han går og halter, vil være verdens venn og Guds venn, han blir ikke herre over seg selv og over sine synder, han har atter og atter gode forsetter, men han faller igjen, han vakler hit og dit, og det blir ikke noe ut av det.
Han er en av de haltende. Men så tar Herren ham og legger ham på sykeleiet, og tar den smule legemskraft han hadde, fra ham, knekker hans mot, viser ham hvem han er, lar anfektelsens mørke legge seg over ham, tar ham grundig under behandling, som Herren kan gjøre det, og se – hans hjerte sønderknuses.
Hva var årsaken til at han haltet og ikke kunne gå sikkert med sin fot og ikke tok skrittet fullt ut og fulgte Jesus? Det var fordi han ikke hadde fått et sønderknust hjerte, fordi han gikk med det gamle, hårde hjerte. Da fikk han se, at han ved sin egen kraft ikke kunne gjøre noe, da måtte han gjøre helt om og la Jesus få hele makten over seg, og han fikk kaste seg i Jesu armer med all sin fattigdom og usselhet. Da kom det ny kraft i ham; det kom ny saft fra vintreet i den visne grein; og da han reiste seg fra sykeleiet, hvor Herren helbredet ham på legemet, var han helbredet på sjelen, så han ble herre over synden og ble hel for Jesus, og han vandrer med Herren, visstnok som vi alle, i skrøpelighet og kamp mot den gamle Adam, men likevel som den som vandrer fra seier til seier.

Ennå den dag i dag gjør Herren at halte går; - ja, som det står hos profeten, at ”den lamme (halte) springer som en hjort!” (Jes. 35,6).

Spedalske renses og døve hører (Mt. 11,5; Luk. 7,22).

Av J. St. Munch

Spedalske renses! – skjer ikke det den dag i dag? Å jo, Jesus helbreder dem som kommer til Ham, av den verste syndespedalskhet.

Og døve hører!
Se hin kvinne f.eks., som hadde vært døv for Guds ord så lenge, som hadde vært gjenstridig mot Herren; hun hadde som så mang en kvinne latt seg bevege til å gå å høre Guds ord – det er jo oftere kvinnene kommer dit; - men det hadde vært som en tom lyd for henne. Hun hadde vært døv for Guds ord; derimot hadde hun ikke vært for nestens feil, hun hadde et skarpt øye for det og en kvass tunge, så kvass som en rakekniv. Å tale ille om folk var hennes lyst.
Slik hadde hun gått hen og satt seg i kirkeflokken og hørt prekener jul etter jul, år ut og år inn. Var hun ikke døv?
Men se, så kom hennes tid, da Herren har sett, at det dog var en mulighet for å få frelst henne. Og Han har trengt inn på henne, Ordet er blitt henne for sterkt, hun er kommet til å falle ned for Jesu føtter som synderinnen, hun har følt, at hun er en synderinne, det er gått opp for henne, hun har fått høre i sin sjels innerste: du må omvende deg, ellers går du fortapt! Og se, Herren fikk makt over henne, Herren fikk tale sitt Ord inn i hennes sjel, først loven og så evangeliet, og idet Herrens ”Effata!” lød dit inn, så ble også hennes tunge renset, så hun hørte opp med den forferdelige baktalelse og sladder, og tok seg i vare og begynte å tale rent for Herren, som det sømmer seg den som vil være Jesu disippel.

Jeg vil spørre: kan ikke Herren ennå gjøre at døve hører?

Døde står opp

Av J. St. Munch

Men de døde står opp;” (Mt. 11,5; Luk. 7,22) hvordan? – de døde står opp?
Ja, det er likeså lett for Herren å gjøre levende, som det er å gjøre hørende. Enhver som ikke i sannhet er kommet til sannhets erkjennelse, må vi si, ligger under dødens makt. Men det er mange tilfelle, hvor døden åpenbarer seg i sin forferdelige gru, så at et slikt menneske stinker av råttenskap.
Jeg skal gi et sannferdig bilde av det, - jeg forteller ikke fabler. Der er en fange som sitter ensom i sin celle. Han forbanner alle; han forbanner Gud, han forbanner Jesus, han forbanner presten, han forbanner sine voktere, - det er ikke annet enn forbannelser å høre av ham, når man kommer inn til ham. Djevelen har fått slik makt over ham, at han hater alle, han tror seg forfulgt av alle, det er ikke annet enn hat som lyser ut av hans blikk, bare forbannelser som kommer ut av hans munn. Nå, er han ikke død? Vil du si at han lever? Er det ikke dødens tegn?
Det stinker av ham, som av den som har ligget en tid i graven, han er et åtsel, rent død, slik at vokterne vender seg bort ifra ham med forferdelse og sier: det er ikke noe å gjøre med den mannen.
Men det kommer en menneskevenn, som selv er blitt en menneskevenn, fordi han er blitt helbredet av den store menneskevenn, inn til ham. Og han kommer atter og atter, og han hører på hans gruelige tale og forbannelser, men blir ikke trett; han kommer igjen med det samme vennlige åsyn, bringer ham gaver, bringer ham en liten blomst, lar ham forstå at han elsker ham, at han vil ham vel. Dette kan ikke forbryteren stå imot, det blir for sterkt for ham. Formaninger lo han ad, forbønner spottet han, prekener ville han ikke høre, men kjærlighetens virkning på hjertet, kjærlighetsgjerningers vidunderlige kraft på sjelen kunne han ikke makte å stå imot. Det ble som regndråper som faller på steinen og huler den ut; det ble som den milde stråle fra vårsolen, som tiner opp den tykke isskorpe; litt etter litt kom tårene i det øye, som før ikke visste hva tårer var.
Så forstår vi nok, at det lykkes denne venn å bringe ham bud om Jesu kjærlighet; for hadde først kjærligheten til denne jordiske venn trengt inn i hans hjerte, var veien beredt for den store menneskevenn, som denne mann sto i tjeneste hos. Og kort fortalt: Han ble sønderknust i sin sjel, han ble overvunnet av kjærligheten, han kastet seg for Mesterens føtter og ropte: er det forbarmelse for meg? – kan jeg bli frelst? – jeg som er et åtsel? Og det lød: Lasarus, kom ut! Lasarus, kom ut av din grav, skjønt du stinker! Og Lasarus kom ut, visstnok ennå bundet med likklær, men Herren løste dem, og han ble fri, og han ble en kristen, og et vitne som aldri kunne glemme, hva Jesus hadde gjort for ham.
Nå, venner, vi kunne fortsette slik lenge; men det behøves ikke. Vi skal bare ta det siste med: Og evangeliet forkynnes for fattige!

Evangeliet forkynnes for fattige

Av J. St. Munch

Evangeliet forkynnes for fattige! (Mt. 11,5; Luk. 7,22).
Herren mener visst nok her de samme fattige som Han taler om, når Han sier: ”Salige er de fattige i ånden;” Han har hatt øye både for de fattige i ånden og for de fattige i det timelige, og vil nettopp understreke, at det er hos dem som har lidd i denne verden Guds ord har lettest for å bringe frem den åndens fattigdom, som er betingelsen for at evangeliet kan bli til velsignelse. Og skjer ikke det? Forkynnes ikke evangeliet den dag i dag for fattige? Gjør ikke Herren det så vel, at de som har lidd i denne verden. Lokkes og kalles hen til Jesus og får velsignelse?
Jeg vil ta et eksempel fra den del av folket som lever i fattigdom. Jeg vil føre deg til en hytte i forstaden, hvor det bor en ulykkelig familie, nedsunket i fattigdommens elendighet og som følge av det lever et kummerlig liv: Misfornøydhet, daglig kamp, innbyrdes trette, ikke tale om barneoppdragelse, - barna får gå sin egen gang. Mannen kommer drukken hjem mang en gang, kona skjeller og smeller; det er bare elendighet. Der er ikke tanke på julen; der er kaldt både i hjertene og i det trange rom, hvor de er.
De har det ondt, de har det gruelig ondt. Man bringer dem hjelp, de takker knapt for det; ikke sjelden ser man at de er missunnelige på dem som har fått mer; det er ikke tanke på noe av det som kan gjøre menneskelivet skjønt og godt hos dem; der er ondt å være, der er ikke spor av jul.
Men så kommer du igjen året etter for å bringe dem en gave til julen, da du vet at de har det så ondt og usselt. Du går dit hen, hvor du vet at de har bodd; du banker på og går inn. Du ser deg omkring med forbauselse, der er rent og prydelig, der er hyggelig, der er godt og varmt! Der sitter hustruen og arbeider tilfreds, der sitter barna og leser! Du sier, jeg har gått feil, det var ikke hit jeg skulle gå. Her bodde før en stakkars ussel familie som bare levde i kiv og strid; her var så ondt å være, at jeg bare skyndte meg ut, når jeg var kommet hit; hvor er de flyttet hen? For du kjenner ikke straks konen igjen. Jo, sier hun, de er flyttet, men allikevel bor vi her. Armoden og ulykken og jammeren og forbannelsene er flyttet, men velsignelsen er kommet inn; for vi har fått en gjest hos oss: Jesus er kommet til oss, og Han har brakt oss det som er godt for sjelen; Han har forkynt evangeliet for oss fattige, så vi har fått nåde til å elske Ham og forsake djevelen og alt hans vesen og alle hans gjerninger.
Da ser du, at det er den samme kvinne som du før har truffet i elendighet. Og mens du sitter og taler med konen om dette, kommer mannen hjem velkledd, tilfreds med sitt arbeid, og du sier: nei, er det deg? Du er blitt et ganske annet menneske! Ja visst er jeg så, sier han; jeg er blitt et ganske annet menneske, jeg er blitt en kristen. Jeg er helbredet av Kristus. Å! - jeg har det så godt! Når jeg bare riktig kunne takke og prise Ham for Hans nåde og miskunnhet!
Det er ikke dikt dette; det er en begivenhet hentet fra virkeligheten.

Så spør jeg etter denne korte utleggelse: kan vi ikke så gå imot anstøtet og peke på det samme ord: ”Blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde oppstår, og evangeliet forkynnes for fattige?” (Mt. 11,5). Vi kan det, vi skal det, og vi vil det! Og vi legger til: Salig er den som ikke tar anstøt av Jesus! Og vi vil si: Herre Jesus! – du er den som var, er og blir, den som kom, og den som skal komme. Derfor vil vi høre det alvorlige profetiske ord: ”Så bær da frukt som er omvendelsen verdig!” (Mt. 3,8).
Omvend deg, så kommer du til Jesus. Vil du være halv, lunken, sløv, slapp, så kommer du ikke til Jesus og får ikke velsignelsen.
Jeg vil elske Jesus til min siste stund, så sant Gud gir meg nåde og kraft til det. Herren bevare meg fra anstøt! Herre, hjelp meg, så jeg i ydmykhet kan love og prise deg for all din miskunnhet! Amen.