C H Spurgeon

Hvorfor Jesus kom
Av C. H. Spurgeon

Les: Mt. 21, 1-9

Jesus kom ikke for å søke ære og heder her nede, men for å lide skam og vanære til vår frelse, - Hans rike var ikke av denne verden. Det diadem Han traktet etter, var en krone av torner.
Når Han imidlertid nå kom på denne måte så skjedde det alt sammen, for at det skulle oppfylles som er talt ved profetene.

Jesu var meget omhyggelig for, at enhver profeti i den Hellige Skrift skulle bli oppfylt. Han holdt det inspirerte ord høyt i ære og var omhyggelig for enhver del av det.
Du hører aldri et nedsettende ord fra Hans munn angående ”loven og profetene,” deres inspirasjon, autoritet, nøyaktighet og ufeilbarhet. Han oppfylte i tillegg ordet til minste punkt og prikke. Han innrettet sitt liv etter den forskrift som var gitt, lenge før Han kom til verden.
Å, at alle forkynnere ville ha den samme aktelse for den Hellige Skrift nå for tiden! Måtte vi akte høyt ethvert ord som kom fra vår Herres munn i fordums tid. Måtte vi heller villig endre våre tanker og vår retning enn vike av fra det inspirerte ord!
Når vi ser, hva som er Herrens vilje, så la oss følge den ubetinget. ”Lydighet mot Skriften,” var en ufravikelig regel for hodet; la det samme gjelde lemmene. Er det viktig for kongen selv å vandre etter Herrens ord, så bør ganske visst det samme være tilfellet med Hans undersåtter.

Idet frelseren slik skuet tilbake og oppfylte Skriften, så Han også fremad – for å gi oss et profetisk bilde av fremtiden. Vår Herre skal ikke alltid bli forkastet. Han skal få seiersdager. ”Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein” (Slm. 118,22).
Vi lever i en hard tid, men det vil komme en gyllen kjærlighetens og lysets tidsalder. Vi forventer Hans åpenbaring og regjering, - fredens og gledens styre. Det vil komme en dag, da denne verdens riker vil bli Guds og Hans salvedes. Han skal sitte på sin far Davids trone, og Hans herredømme skal være uten ende. Herren skal regjere til evig tid. Halleluja! Har ikke Jehova sagt til Ham: ”Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie” (Slm 2,8).
Ja, det vil komme en dag, da

Han, som var menneskers spott, skal bli sitt folks herlighet.

Konger skal bøye seg for Ham. Alle slekter skal prise Ham.
Idet jeg ser den glade skare dra opp til Sions høy, synes jeg å se en gjenspeiling av det lange følge av troende til alle tider.

Profetene hadde gått foran Ham. Lytt til deres høystemte Hosianna! Vi kommer etter dem, vi som lever i de siste dager, og vi har også vårt glade Hosianna! Her forener patriarker seg med apostler, profeter med martyrer, idet alle med en munn roper ut: ”Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!"
Vi ser således i vår frelsers enkle fremtreden i Jerusalems gater et bilde på den herlighet, som engang venter Ham i det nye Jerusalem, når Han skal sitte på sin troen, og Hans fiender skal bli lagt for Hans føtter.

Jesus inntog i menneskesjelen
Av C. H. Spurgeon

Les: Mt. 21, 1-9

Herren tillot dette utbrudd av folkets begeistring (Jesu inntog i Jerusalem) også for å glede sine venner.
Den medfølende Jesus ville gi den lille flokk som fulgte Ham, en stor dag, en festdag. De hadde vært med Ham i Hans fornedrelse, og nå ville Han gi dem en forsmak på Hans herlighet. De hadde sett Ham foraktet og forkastet av menneskene; nå byttet Han om fornedrelsen med et glimt av sin herlighet. De skulle for en gangs skyld få lov til å bre sine klær ut på veien for Ham og strø duftende greiner under Hans føtter. De skulle få frihet til å klatre opp i trærne og brekke av greiner for å dekke Hans vei.
Ikke noe annet enn deres elskede Herres og mesters pris fylte deres ører den dagen. De ville snart få sorg nok ved å se Ham bli grepet i hagen og ført frem for Kaifas og Pilatus for å dømmes til døden.
Han ville gi dem et lite pusterom, en deilig avveksling, under hvilken deres ånd ikke lenger skulle trekkes mot jorden, men heve seg oppad mot en høyere glede.
Han ville gjerne se sine disipler glade. Sine tårer beholdt Han gjerne for seg selv; men gleden spredte Han rundt til alle, slik at endatil de små barn på Jerusalems gater og i templets forgård sprang av fryd og sang av glede.
Hør, hvordan de klapper i hendene og bryter ut i henrykkelse: ”Hosianna! Hosianna! Hosianna!
Og Herren smiler, idet gleden strømmer som en flod omkring Ham. Jesus synes om å gyte noen dråper av himmelens egen honning i vårt beger, inntil sorgens bitterhet forsøtes, og Hans etterfølgere blir lykkelige ved sin glede i Ham. La Sions barn glede seg i sin konge.
Det største, som dagens tekst peker på, er imidlertid

Jesu inntog i hjertet.

Hans seirende gang til Jerusalem var et bilde på, hvordan Han tar det gjenfødte hjerte i besittelse. De som aldri har mottatt Ham, må be om, at Han må komme til deres hjerter.
Da Han dro opp til Jerusalem fra Betania, sto byens porter vidt åpne. Han red inn i Jerusalem uten noen som helst hindring.

Er nå ditt hjertes porter åpne for Ham? Han vil så gjerne ta bolig i ditt hjerte og forbli der. Åpne derfor vidt din sjels porter. Tred frem i villig lydighet og si: ”Kom inn, Herre! Kom inn!"

- Du må enten ta imot Jesus villig eller slett ikke. Han kommer for å herske, men med kjærlighetens mildhet.
Du må hilse Ham velkommen til ditt hjerte og hjem; for aldri før har du mottatt en så velsignet gjest. Bønnfall Ham om å trede inn; for Han vil bringe himlen med seg. Han bruker aldri makt; Han seirer kun ved kjærlighet.
Å, glem ikke, at

Jesus kommer med mildhet og kjærlighet.

Jeg kan ikke fordra folk, som opptrer, som om de var omvendte bare for å hate alle andre.
Det er ikke Jesus som har holdt sitt inntog hos deg, hvis du er blitt stoltere, hardere og mer lidenskapelig enn noensinne før. Nei, den Jesus som kommer for å frelse, er selv saktmodig og ydmyk av hjertet, slik at de som tar Hans åk på seg og lærer av Ham, også blir ydmyke og saktmodige. Slutt deg til den ydmyke Kristus og få Hans sinnelag. Han vil hjelpe deg av med ditt dårlige humør, beseire ditt onde sinn og knuse ditt hovmod.
Kom og bli en villig undersått av denne konge, som drar frem i en slik ydmyk skikkelse.

Jesu inntog brakte stor glede. Der var ikke noe bedrøvet hjerte den dagen. Kongens ansikt var ikke mørkt overfor noen.
Andre konger har måttet trenge seg med makt gjennom skarer av opprørere til sin hovedstad og vade gjennom blod til tronen. Men ingen led noen overlast eller fortred på hele det hellige fjell, da Kristus kom til Sion.
Å, vil du ikke slutte deg til Jesus? Hvem skulle vel vegre seg for å motta en som fører med seg idel glede og fred?
- Når Han kommer, føler man

en brennende begeistring for Hans sak.

Det skulle ikke behøves å tale Hans sak. Du skulle løpe ned for å møte Ham og følge etter Ham med glade Hosiannarop.

Herre Jesus, vi kan ikke være kalle i din nærværelse. Våre hjerter brenner i oss ved tanke på deg.
- Men det er én ting, som ikke må kjølne din varme for Jesus. Kommer Han til ditt hjerte, vil Han komme som en reformator. Han vil gjøre det til sitt tempel og drive ut alle som selger og kjøper der inne og ellers alt, som vil besmitte din sjel. Han vil drive ut mange urene ting fra det hjerte som Han gjør til sitt tempel.
Å, la tyvene gå! Har ditt hjerte vært en bolig for onde ønsker, da skulle disse jages på dør uten nåde og barmhjertighet. La det skje! Vær velkommen, du store mester! Gjerne vil vi miste vårt ”slagg."
- Når Han kommer inn i ditt hjerte, vil Han helbrede deg. Vi leser hos Matteus, at ”i templet kom det blinde og halte til Ham, og Han helbredet dem” (Mt. 21,14).
Kommer Jesus til deg, så skal alt det blinde og lamme hos deg bli helbredet. Var det ikke en merkelig mottagelse, Han holdt der i Jerusalem? Mange av det utvalgte selskap kom til Ham på krykker eller med forbundne ben. Der var blinde med øyeepler som ikke var til noen nytte, eller med tomme øyehuler. Hen til denne halte, blinde skare kom herlighetens konge. Og Han støtte dem ikke tilbake; nei, Han helbredet dem.

La Herren få komme inn i ditt hjerte, og din vantros halting skal bli forvandlet til troens løping. Da skal du få se ting, som ditt hjerte lenge har vært blindt for. Lukk Ham inn! Lukk Ham inn! Tro på Ham, fortrøst deg til Ham og la Ham få komme inn i ditt hjerte, - og du skal få erfare, at Han er en lege for din sjel.
Å, tenk om du, som ennå ikke har mottatt Ham, ville forene deg med oss i

å ære og opphøye Ham.

idet Han kommer til ditt hjerte.
”Ja,” sier en, ”om Han bare ville holde inntog i mitt hjerte, hvor skulle jeg ikke prise Ham da!” – Ha bare ditt hosianna på rede hånd! Motta den Herre Jesus med alle æresbevisninger. Rop ut Hans navn med fryd. Vær full av fryd! Vær bare begeistret! Gled deg over, at en slik som Han vil komme for å bo hos en slik som deg og bringe med seg en så stor velsignelse. Pris Ham! Pris Ham! Opphøy Ham til de høyeste himler. Og be så: ”Frels, Herre! Frels, o, frels! Be også for andre med de samme ord: ”Hosianna! Frels, Herre, frels!"
Og når du er blitt ferdig med ditt hosianna og dine bønner, så avslutt som salmisten gjør i den 118de salme, hvor han sier: ”Bind høytidsofferet med rep like inn til alterhornene!"
Be Gud, at Han av sin kjærlighet i dag må binde deg til Kristus, alteret, med en av disse kjærlighetens blomsterkranser, som du nå kaster for Hans føtter.
Å, hvilken herlig nådens krans til å binde våre hjerter til Jesus for evig er ikke gledens roser og frydens liljer. Disse kjærlighetens snorer kan synes veike, men de holder oss fastere enn jernlenker.
Ikke noe binder et menneske så fast som takknemlighetens silkesnor. Når du riktig får øye for, hvor Jesus elsker deg, hvordan Han døde nettopp for deg, da dras ditt hjerte til Ham, og du får lyst til å tjene Ham i livet, i døden og i evigheten. Og slik feirer vi vår Herres seirende inntog i menneskesjelen, og vi føler, at vi kunne

forlenge festen gjennom hele vårt liv.

Ennå et år
Av C. H. Spurgeon

Han sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned. Luk 13, 6-9

Nå skal vi begynne et nytt år igjen; la oss da lykkønske hverandre med, at vi har fått ”også dette år,” og la oss med forente hjerter be om, at vi må begynne, fortsette og fullende det under rik velsignelse fra Herren, Han som alle år tilhører.

Overgangen til et nytt år gir anledning til å kaste et tilbakeblikk på det svunne år. La oss da gjøre det, og la det skje omhyggelig og ærlig!
”Også dette året,” – ved dette antydes, at det var gått flere nådeår forut. Vingårdsmannen synes ikke å ha lagt merke til det unyttige tre; heller ikke synes dets eier å ha søkt forgjeves etter frukt fra først av.
Gud, som gir oss ”også dette år,” har gitt oss flere år før. Hans nådefulle overbærenhet er ikke noe nytt. Hans tålmodighet har allerede vært satt på prøve ved vår gjenstridighet og ulydighet.
Først kom våre ungdomsår, da litt frukt for Gud også hadde vært overmåte velkomment for vingårdsmannen. Men hvordan tilbrakte vi dem? Gikk kanskje all vår styrke opp i ville skudd og ufruktbare greiner? I så fall må vi med god grunn gråte over den ødelagte kraft og det forspilte liv i syndens tjeneste. Men Han som så oss misbruke vår gylne ungdom, gir oss ikke desto mindre ”også dette år;” og vi burde begynne det med hellig iver, så ikke den styrke og fyrighet som ennå finnes tilbake hos oss, skal bli forspilt på samme sørgelige måte som forut.
- På våre ungdomsår fulgte manndomsårene, da vi satte bo, stiftet familie og ble som et tre, som slår friske røtter. Også da ville frukt ha vært såre kjærkomment for Gud. Men brakte vi Ham vel noen slik? Ga vi Herren en kurv sommerfrukt? Ofret vi Ham vår beste kraft? I fall vi gjorde det, så har vi god grunn til å prise den nåde som så tidlig frelste oss. Men om ikke, da må den tid som er gått løfte sin finger truende mot oss og si: ”La ikke ”også dette år” bli anvendt på samme måte som de foregående.”
Den som har forspilt sin ungdom og den første morgenstund av sin manndom, har sannelig begått store dårskaper, og skulle ikke det være nok, slik at han ikke skulle la ”også dette år” bli

trådt ned i syndens tjeneste?

Mange av oss er nå i livets beste kraft, og de år som allerede er gått, er ikke få. Og likevel torde det hende, at vi er nådd til midten av veien og ennå ikke vet, hvor vi skal lande? Er vi dårer ennå ved førtiårsalderen? Er vi et halvt hundre år gamle og enda langt fra klokskapens år? Akk, min Gud, at det skal finnes menn som er kommet til en slik alder og ennå er uten forstand! Ufrelste ved sekstiårsalderen, ugjenfødte ved syttiårsalderen, uoppvakte av syndesøvnen ved åttiårsalderen og vanhellige ennå ved sine nitti år!
Dette er forferdelig. Og likevel vil kanskje de ord som burde bringe deres ører og hjerter til å skjelve, bli mottatt med kulde og likegyldighet. Et langt liv i synden forherder hjertet, og det er vanskelig å vekke en som lenge har sovet likegyldighetens søvn, fra dødens skrekkelige dvale.

Også dette år
Av C. H. Spurgeon

De ord ”også dette år,” minner noen av oss om år, som stråler av lys og velsignelse. Men ble disse år ”helliget Herren?” Om ikke, hvordan skal vi forsvare det, om ”også dette år,” fullt av nåde og miskunnhet blir anvendt i syndens tjeneste?
Ordene kaller hos andre av oss frem erindringen om år med store prøvelser, da det i sannhet ble gravd om oss og gjødslet. Men hvordan ble dine år anvendt? Herren gjorde store ting for oss, idet Han som den gode vingårdsmann, utførte sitt arbeid med stor flid og omhu! Men bar vi frukt i forhold til Hans arbeid med oss? Sto vi opp fra sykeleiet mer tålmodige og rensede, mer avdøde fra verden og helt oppofret for Kristus? La oss ikke vise fra oss disse selvprøvende spørsmål. For da torde det komme flere prøvelsens og forsakelsens år.
Herren gi, at de kommende trengsler mer må frigjøre oss fra agnene i oss og etterlate hveten renere og bedre enn noe av de foregående år.

Det nye år minner oss også om ubenyttede anledninger til å gjøre godt og om uoppfylte løfter. Skal vi ikke søke nåde til rett å benytte de fordeler, vi allerede har, og hente styrke til å bringe våre løfter til utførelse?

Idet vi slik kaster blikket tilbake og anklager våre dårskaper, må vi også på samme tid prise

den tilgivende nåde og den oppholdende kjærlighet,

den bunnløse miskunnhet og guddommelige barmhjertighet, som vi ber om må bli oss til del ”også dette år.”

Også dette år
Av C. H. Spurgeon

Teksten minner oss om Guds barmhjertighet. Det var en stor nåde, at det tre som bare sto der og gjorde unytte, fikk lov til å bli stående ennå et år. Et forlenget liv burde alltid bli betraktet som en stor nåde og miskunnhet av Herren. Vi må betrakte ”også dette år” som en gave av Hans uendelige barmhjertighet.
Det er uriktig å tale, som om vi ikke satte noen verd på livet, og å se på vår tilværelse her bare som et onde og en straffedom. Vi er her ”også dette år” som følge av den forbedende kjærlighet og Guds kjærlighetsfulle formål.

Den ugudelige burde tenke over, at hensikten med Guds langmodighet er å lede ham til omvendelse, og han burde la seg dra til Herren av kjærlighetens snorer.
Å, at Den Hellige Ånd fikk bringe spotteren og den åpenbart lastefulle til å føle, hvilket under av Guds barmhjertighet det er, at deres liv er blitt spart ”også dette år!”
Er de vel blitt spart, for at de skal banne, spotte og forhåne sin skaper? Skal det være den eneste frukt av Guds godhets og langmodighets rikdom? Den som har avvist Guds nådetilbud med sin utsettelse og sine uoppfylte løfter, burde ikke han undre seg over, at han får ”også dette år?” Er det ikke en uendelig miskunnhet, at Herren hittil har båret over med Hans vakling og nøling med å overgi seg til Herren? Skal dette nådeår anvendes på samme måte? Forbigående inntrykk, uoverlagte beslutninger og hastige tilbakefall, - skal dette bli den samme beklagelige historie atter og atter op igjen? En ulegt samvittighet, utemmede lidenskaper og et ufølsomt hjerte, skal dette bli særmerket også for det nye år?
Måtte Gud frelse oss fra likegyldighet og utsettelse i dette år. Hva kan vel være mer pinlig for godheten og langmodigheten enn denne ubestemthet? Med god grunn må Herrens profet bli utålmodig og rope: ”Hvor lenge vil dere halte til begge sider?” (1 Kong. 18,21). Og med rette må Herren drive på for å bringe oss til en avgjørelse og få et bestemt svar.
Å, du ubestemte sjel, hvor lenge vil du svinge mellom himmelen og helvete og bære deg ad, som om det skulle være en vanskelig sak å velge mellom Satans slaveri og Guds barns herlige frihet? Vil du ”også dette år” trosse den guddommelige rettferdighet og bruke den forlengede nådetid og Hans uendelige langmodighet til en ny anledning til synd og opprør imot den høyeste? Skal dette år som den guddommelige kjærlighet skjenker deg, bli en anledning til fortsatt synd?

Den troende er holdt utenfor himmelens salighet ”også dette år” av kjærlighet og ikke i vrede. Det er noen, som det er nødvendig for, at han forblir i kjødet, idet de trenger hans hjelp under vandringen mot himmelen, mens andre behøver å bli ledet til frelserens føtter ved hans undervisning.
Det er mange hellige, hvis himmel ennå ikke er ferdig for dem, fordi deres nærmeste slektninger ennå ikke er ankommet dit, og deres åndelige barn ennå ikke er samlet i et stort nok antall i himmelen til å kunne gi dem en fulltonende velkomsthilsen; derfor må de vente ”også dette år,” for at deres hvile må bli sa mye mer liflig, og de nek som de skal bringe med seg hjem, kan skaffe dem så mye større glede.
Sikkert, - når det er for synderes frelse, Herrens ære og for å samle juveler i vår egen krone, må vi vel være villige til å vente ”også dette år.”

Også dette år
Av C. H. Spurgeon

Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned. Luk 13, 8-9

”Også dette år” betegner en begrenset tid.

Vingårdsmannen ba ikke omlengre utsettelse enn ett år. Hvis gravingen og gjødslingen da skulle vise seg fruktesløs, ville han ikke be for det lenger, men la det bli hugget ned.
Selv når Jesus er forbeder, vil nådens forbønner ha sin grense. Vi vil ikke for evig bli stående og gjøre jorden unyttig. Hvis vi ikke vil omvende oss, må vi omkomme. Hvis vi ikke vil la oss forbedre ved spaden, må vi falle for øksen.

Det vil komme et år, som er det siste for enhver av oss. La derfor enhver spørre seg selv: ”Er dette mitt siste år?” Er de rede til å se evighetens forheng bli trukket til side? Er du rede til å høre anskriket lyde og gå inn til bryllupet? ”Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom;” salige er de som kan skue Guds domstol uten skrekk.

Selv om vi skulle leve så lenge, at vi oppnådde den høyeste alder av nålevende mennesker, så må vi likevel dø til sist og høre Herrens røst si: ”Dette år skal du dø.”
Så mange er vandret bort foran oss, og så mange går bort hver time, at ingen skulle behøve noen annen påminnelse, og likevel er det ikke noe, menneskene er så tilbøyelige til å glemme som sin egen dødelighet, og slik forspiller de sitt håp om evig velsignelse. Derfor kan vi ikke ofte nok minne om denne sak.
Å, du dødelige menneske, tenk på ditt eget vel! Bered deg til å møte din Gud; for du må engang møte Ham. Søk din frelser, og søk Ham, før solen går ned!