Hvorfor Jesus kom
Av C. H. Spurgeon
Les: Mt. 21,
1-9
Jesus kom ikke for å søke ære
og heder her nede, men for å lide skam og vanære til vår frelse, - Hans rike
var ikke av denne verden. Det diadem Han traktet etter, var en krone av torner.
Når Han imidlertid nå kom på
denne måte så skjedde det alt sammen, for at det skulle oppfylles som er talt
ved profetene.
Jesu var meget omhyggelig
for, at enhver profeti i den Hellige Skrift skulle bli oppfylt. Han holdt det
inspirerte ord høyt i ære og var omhyggelig for enhver del av det.
Du hører aldri et nedsettende ord fra Hans munn angående ”loven og profetene,”
deres inspirasjon, autoritet, nøyaktighet og ufeilbarhet. Han oppfylte i
tillegg ordet til minste punkt og prikke. Han innrettet sitt liv etter den
forskrift som var gitt, lenge før Han kom til verden.
Å, at alle forkynnere ville
ha den samme aktelse for den Hellige Skrift nå for tiden! Måtte vi akte høyt
ethvert ord som kom fra vår Herres munn i fordums tid. Måtte vi heller villig
endre våre tanker og vår retning enn vike av fra det inspirerte ord!
Når vi ser, hva som er
Herrens vilje, så la oss følge den ubetinget. ”Lydighet mot Skriften,” var en
ufravikelig regel for hodet; la det samme gjelde lemmene. Er det viktig for
kongen selv å vandre etter Herrens ord, så bør ganske visst det samme være
tilfellet med Hans undersåtter.
Idet frelseren slik skuet
tilbake og oppfylte Skriften, så Han også fremad – for å gi oss et profetisk
bilde av fremtiden. Vår Herre skal ikke alltid bli forkastet. Han skal få seiersdager.
”Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein” (Slm. 118,22).
Vi lever i en hard tid, men
det vil komme en gyllen kjærlighetens og lysets tidsalder. Vi forventer Hans
åpenbaring og regjering, - fredens og gledens styre. Det vil komme en dag, da
denne verdens riker vil bli Guds og Hans salvedes. Han skal sitte på sin far
Davids trone, og Hans herredømme skal være uten ende. Herren skal regjere til
evig tid. Halleluja! Har ikke Jehova sagt til Ham: ”Begjær av meg, så vil jeg
gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie” (Slm 2,8).
Ja, det vil komme en dag, da
Han, som var menneskers spott, skal bli
sitt folks herlighet.
Konger skal bøye seg for Ham.
Alle slekter skal prise Ham.
Idet jeg ser den glade skare dra opp til Sions høy, synes jeg å se en
gjenspeiling av det lange følge av troende til alle tider.
Profetene hadde gått foran
Ham. Lytt til deres høystemte Hosianna! Vi kommer etter dem, vi som lever i de
siste dager, og vi har også vårt glade Hosianna! Her forener patriarker seg med
apostler, profeter med martyrer, idet alle med en munn roper ut: ”Hosianna!
Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!"
Vi ser således i vår frelsers
enkle fremtreden i Jerusalems gater et bilde på den herlighet, som engang
venter Ham i det nye Jerusalem, når Han skal sitte på sin troen,
og Hans fiender skal bli lagt for Hans føtter.
Jesus inntog i menneskesjelen
Av C. H. Spurgeon
Les: Mt. 21,
1-9
Herren tillot dette utbrudd
av folkets begeistring (Jesu inntog i Jerusalem) også for å glede sine venner.
Den medfølende Jesus ville gi
den lille flokk som fulgte Ham, en stor dag, en festdag. De hadde vært med Ham
i Hans fornedrelse, og nå ville Han gi dem en forsmak på Hans herlighet. De
hadde sett Ham foraktet og forkastet av menneskene; nå byttet Han om
fornedrelsen med et glimt av sin herlighet. De skulle for en gangs skyld få lov
til å bre sine klær ut på veien for Ham og strø duftende greiner under Hans
føtter. De skulle få frihet til å klatre opp i trærne og brekke av greiner for
å dekke Hans vei.
Ikke noe annet enn deres elskede Herres og mesters pris fylte deres ører den
dagen. De ville snart få sorg nok ved å se Ham bli grepet i hagen og ført frem
for Kaifas og Pilatus for å dømmes til døden.
Han ville gi dem et lite
pusterom, en deilig avveksling, under hvilken deres ånd ikke lenger skulle
trekkes mot jorden, men heve seg oppad mot en høyere glede.
Han ville gjerne se sine
disipler glade. Sine tårer beholdt Han gjerne for seg selv; men gleden spredte
Han rundt til alle, slik at endatil de små barn på Jerusalems gater og i
templets forgård sprang av fryd og sang av glede.
Hør, hvordan de klapper i
hendene og bryter ut i henrykkelse: ”Hosianna! Hosianna! Hosianna!
Og Herren smiler, idet gleden
strømmer som en flod omkring Ham. Jesus synes om å gyte noen dråper av
himmelens egen honning i vårt beger, inntil sorgens bitterhet forsøtes, og Hans
etterfølgere blir lykkelige ved sin glede i Ham. La Sions barn glede seg i sin
konge.
Det største, som dagens tekst peker på, er imidlertid
Jesu inntog i hjertet.
Hans seirende gang til
Jerusalem var et bilde på, hvordan Han tar det gjenfødte hjerte i besittelse.
De som aldri har mottatt Ham, må be om, at Han må komme til deres hjerter.
Da Han dro opp til Jerusalem
fra Betania, sto byens porter vidt åpne. Han red inn i Jerusalem uten noen som
helst hindring.
Er nå ditt hjertes porter
åpne for Ham? Han vil så gjerne ta bolig i ditt hjerte og forbli der. Åpne
derfor vidt din sjels porter. Tred frem i villig lydighet og si: ”Kom inn,
Herre! Kom inn!"
- Du må enten ta imot Jesus
villig eller slett ikke. Han kommer for å herske, men med kjærlighetens
mildhet.
Du må hilse Ham velkommen til
ditt hjerte og hjem; for aldri før har du mottatt en så velsignet gjest.
Bønnfall Ham om å trede inn; for Han vil bringe himlen med seg. Han bruker
aldri makt; Han seirer kun ved kjærlighet.
Å, glem ikke, at
Jesus kommer med mildhet og kjærlighet.
Jeg kan ikke fordra folk, som
opptrer, som om de var omvendte bare for å hate alle andre.
Det er ikke Jesus som har
holdt sitt inntog hos deg, hvis du er blitt stoltere, hardere og mer
lidenskapelig enn noensinne før. Nei, den Jesus som kommer for å frelse, er
selv saktmodig og ydmyk av hjertet, slik at de som tar Hans åk på seg og lærer
av Ham, også blir ydmyke og saktmodige. Slutt deg til den ydmyke Kristus og få
Hans sinnelag. Han vil hjelpe deg av med ditt dårlige humør, beseire ditt onde
sinn og knuse ditt hovmod.
Kom og
bli en villig undersått av denne konge, som drar frem i en slik ydmyk
skikkelse.
Jesu inntog brakte stor
glede. Der var ikke noe bedrøvet hjerte den dagen. Kongens ansikt var ikke
mørkt overfor noen.
Andre konger har måttet
trenge seg med makt gjennom skarer av opprørere til sin hovedstad og vade
gjennom blod til tronen. Men ingen led noen overlast eller fortred på hele det
hellige fjell, da Kristus kom til Sion.
Å, vil du ikke slutte deg til
Jesus? Hvem skulle vel vegre seg for å motta en som fører med seg idel glede og
fred?
- Når Han kommer, føler man
en brennende begeistring for Hans sak.
Det skulle ikke behøves å
tale Hans sak. Du skulle løpe ned for å møte Ham og følge etter Ham med glade
Hosiannarop.
Herre Jesus, vi kan ikke være
kalle i din nærværelse. Våre hjerter brenner i oss ved tanke på deg.
- Men det er én ting, som
ikke må kjølne din varme for Jesus. Kommer Han til ditt hjerte, vil Han komme som en reformator. Han vil
gjøre det til sitt tempel og drive ut alle som selger og kjøper der inne og
ellers alt, som vil besmitte din sjel. Han vil drive ut mange urene ting fra det
hjerte som Han gjør til sitt tempel.
Å, la tyvene gå! Har ditt
hjerte vært en bolig for onde ønsker, da skulle disse jages på dør uten nåde og
barmhjertighet. La det skje! Vær velkommen, du store mester! Gjerne vil vi
miste vårt ”slagg."
- Når Han kommer inn i ditt
hjerte, vil Han helbrede deg. Vi leser hos Matteus, at ”i templet kom det blinde og halte til Ham, og Han
helbredet dem” (Mt. 21,14).
Kommer Jesus til deg, så skal
alt det blinde og lamme hos deg bli helbredet. Var det ikke en merkelig
mottagelse, Han holdt der i Jerusalem? Mange av det utvalgte selskap kom til
Ham på krykker eller med forbundne ben. Der var blinde med øyeepler som ikke
var til noen nytte, eller med tomme øyehuler. Hen til denne halte, blinde skare
kom herlighetens konge. Og Han støtte dem ikke tilbake; nei, Han helbredet dem.
La Herren få komme inn i ditt
hjerte, og din vantros halting skal bli forvandlet til troens løping. Da skal
du få se ting, som ditt hjerte lenge har vært blindt for. Lukk Ham inn! Lukk
Ham inn! Tro på Ham, fortrøst deg til Ham og la Ham få komme inn i ditt hjerte,
- og du skal få erfare, at Han er en lege for din sjel.
Å, tenk om du, som ennå ikke har mottatt Ham, ville forene deg med oss i
å ære og opphøye Ham.
idet Han kommer til ditt
hjerte.
”Ja,” sier en, ”om Han bare
ville holde inntog i mitt hjerte, hvor skulle jeg ikke prise Ham da!” – Ha bare
ditt hosianna på rede hånd! Motta den Herre Jesus med alle æresbevisninger. Rop
ut Hans navn med fryd. Vær full av fryd! Vær bare begeistret! Gled deg over, at
en slik som Han vil komme for å bo hos en slik som deg og bringe med seg en så
stor velsignelse. Pris Ham! Pris Ham! Opphøy Ham til de høyeste himler. Og be
så: ”Frels, Herre! Frels, o, frels! Be
også for andre med de samme ord: ”Hosianna! Frels, Herre, frels!"
Og når du er blitt ferdig med
ditt hosianna og dine bønner, så avslutt som salmisten gjør i den 118de salme,
hvor han sier: ”Bind høytidsofferet med rep like inn til alterhornene!"
Be Gud, at Han av sin
kjærlighet i dag må binde deg til Kristus, alteret, med en av disse
kjærlighetens blomsterkranser, som du nå kaster for Hans føtter.
Å, hvilken herlig nådens
krans til å binde våre hjerter til Jesus for evig er ikke gledens roser og
frydens liljer. Disse kjærlighetens snorer kan synes veike, men de holder oss
fastere enn jernlenker.
Ikke noe binder et menneske så fast som takknemlighetens silkesnor. Når du
riktig får øye for, hvor Jesus elsker deg, hvordan Han døde nettopp for deg, da
dras ditt hjerte til Ham, og du får lyst til å tjene Ham i livet, i døden og i
evigheten. Og slik feirer vi vår Herres seirende inntog i menneskesjelen, og vi
føler, at vi kunne
forlenge
festen gjennom hele vårt liv.
Ennå et år
Av C. H. Spurgeon
Han sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned. Luk 13, 6-9
Nå skal vi begynne et nytt år igjen; la oss da lykkønske hverandre med, at vi
har fått ”også dette år,” og la oss med forente hjerter be om, at vi må begynne,
fortsette og fullende det under rik velsignelse fra Herren, Han som alle år
tilhører.
Overgangen til et nytt år
gir anledning til å kaste et tilbakeblikk på det svunne år. La oss da gjøre det,
og la det skje omhyggelig og ærlig!
”Også dette året,” – ved dette antydes, at det var gått flere nådeår forut.
Vingårdsmannen synes ikke å ha lagt merke til det unyttige tre; heller ikke
synes dets eier å ha søkt forgjeves etter frukt fra først av.
Gud, som gir oss ”også dette år,” har gitt oss flere år før. Hans nådefulle
overbærenhet er ikke noe nytt. Hans tålmodighet har allerede vært satt på prøve
ved vår gjenstridighet og ulydighet.
Først kom våre ungdomsår, da litt frukt for Gud også hadde vært overmåte
velkomment for vingårdsmannen. Men hvordan tilbrakte vi dem? Gikk kanskje all
vår styrke opp i ville skudd og ufruktbare greiner? I så fall må vi med god
grunn gråte over den ødelagte kraft og det forspilte liv i syndens tjeneste. Men
Han som så oss misbruke vår gylne ungdom, gir oss ikke desto mindre ”også dette
år;” og vi burde begynne det med hellig iver, så ikke den styrke og fyrighet som
ennå finnes tilbake hos oss, skal bli forspilt på samme sørgelige måte som
forut.
- På våre ungdomsår fulgte manndomsårene, da vi satte bo, stiftet familie og ble
som et tre, som slår friske røtter. Også da ville frukt ha vært såre kjærkomment
for Gud. Men brakte vi Ham vel noen slik? Ga vi Herren en kurv sommerfrukt?
Ofret vi Ham vår beste kraft? I fall vi gjorde det, så har vi god grunn til å
prise den nåde som så tidlig frelste oss. Men om ikke, da må den tid som er gått
løfte sin finger truende mot oss og si: ”La ikke ”også dette år” bli anvendt på
samme måte som de foregående.”
Den som har forspilt sin ungdom og den første morgenstund av sin manndom, har
sannelig begått store dårskaper, og skulle ikke det være nok, slik at han ikke
skulle la ”også dette år” bli
trådt ned i syndens tjeneste?
Mange av oss er nå i livets beste kraft, og de år som allerede er gått, er ikke
få. Og likevel torde det hende, at vi er nådd til midten av veien og ennå ikke
vet, hvor vi skal lande? Er vi dårer ennå ved førtiårsalderen? Er vi et halvt
hundre år gamle og enda langt fra klokskapens år? Akk, min Gud, at det skal
finnes menn som er kommet til en slik alder og ennå er uten forstand! Ufrelste
ved sekstiårsalderen, ugjenfødte ved syttiårsalderen, uoppvakte av syndesøvnen
ved åttiårsalderen og vanhellige ennå ved sine nitti år!
Dette er forferdelig. Og likevel vil kanskje de ord som burde bringe deres ører
og hjerter til å skjelve, bli mottatt med kulde og likegyldighet. Et langt liv i
synden forherder hjertet, og det er vanskelig å vekke en som lenge har sovet
likegyldighetens søvn, fra dødens skrekkelige dvale.
Også dette år
Av C. H. Spurgeon
De ord ”også dette år,”
minner noen av oss om år, som stråler av lys og velsignelse. Men ble disse år
”helliget Herren?” Om ikke, hvordan skal vi forsvare det, om ”også dette år,”
fullt av nåde og miskunnhet blir anvendt i syndens tjeneste?
Ordene kaller hos andre av oss frem erindringen om år med store prøvelser, da
det i sannhet ble gravd om oss og gjødslet. Men hvordan ble dine år anvendt?
Herren gjorde store ting for oss, idet Han som den gode vingårdsmann, utførte
sitt arbeid med stor flid og omhu! Men bar vi frukt i forhold til Hans arbeid
med oss? Sto vi opp fra sykeleiet mer tålmodige og rensede, mer avdøde fra
verden og helt oppofret for Kristus? La oss ikke vise fra oss disse selvprøvende
spørsmål. For da torde det komme flere prøvelsens og forsakelsens år.
Herren gi, at de kommende trengsler mer må frigjøre oss fra agnene i oss og
etterlate hveten renere og bedre enn noe av de foregående år.
Det nye år minner oss også om ubenyttede anledninger til å gjøre godt og om uoppfylte løfter. Skal vi ikke søke nåde til rett å benytte de fordeler, vi allerede har, og hente styrke til å bringe våre løfter til utførelse?
Idet vi slik kaster blikket tilbake og anklager våre dårskaper, må vi også på samme tid prise
den tilgivende nåde og den oppholdende kjærlighet,
den bunnløse miskunnhet og guddommelige barmhjertighet, som vi ber om må bli oss
til del ”også dette år.”
Også dette år
Av C. H. Spurgeon
Han sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned. Luk 13, 6-9
Teksten minner oss om Guds
barmhjertighet. Det var en stor nåde, at det tre som bare sto der og gjorde
unytte, fikk lov til å bli stående ennå et år. Et forlenget liv burde alltid bli
betraktet som en stor nåde og miskunnhet av Herren. Vi må betrakte ”også dette
år” som en gave av Hans uendelige barmhjertighet.
Det er uriktig å tale, som om vi ikke satte noen verd på livet, og å se på vår
tilværelse her bare som et onde og en straffedom. Vi er her ”også dette år” som
følge av den forbedende kjærlighet og Guds kjærlighetsfulle formål.
Den ugudelige burde tenke
over, at hensikten med Guds langmodighet er å lede ham til omvendelse, og han
burde la seg dra til Herren av kjærlighetens snorer.
Å, at Den Hellige Ånd fikk bringe spotteren og den åpenbart lastefulle til å
føle, hvilket under av Guds barmhjertighet det er, at deres liv er blitt spart
”også dette år!”
Er de vel blitt spart, for at de skal banne, spotte og forhåne sin skaper? Skal
det være den eneste frukt av Guds godhets og langmodighets rikdom? Den som har
avvist Guds nådetilbud med sin utsettelse og sine uoppfylte løfter, burde ikke
han undre seg over, at han får ”også dette år?” Er det ikke en uendelig
miskunnhet, at Herren hittil har båret over med Hans vakling og nøling med å
overgi seg til Herren? Skal dette nådeår anvendes på samme måte? Forbigående
inntrykk, uoverlagte beslutninger og hastige tilbakefall, - skal dette bli den
samme beklagelige historie atter og atter op igjen? En ulegt samvittighet,
utemmede lidenskaper og et ufølsomt hjerte, skal dette bli særmerket også for
det nye år?
Måtte Gud frelse oss fra likegyldighet og utsettelse i dette år. Hva kan vel
være mer pinlig for godheten og langmodigheten enn denne ubestemthet? Med god
grunn må Herrens profet bli utålmodig og rope: ”Hvor lenge vil dere halte til
begge sider?” (1 Kong. 18,21). Og med rette må Herren drive på for å bringe oss
til en avgjørelse og få et bestemt svar.
Å, du ubestemte sjel, hvor lenge vil du svinge mellom himmelen og helvete og
bære deg ad, som om det skulle være en vanskelig sak å velge mellom Satans
slaveri og Guds barns herlige frihet? Vil du ”også dette år” trosse den
guddommelige rettferdighet og bruke den forlengede nådetid og Hans uendelige
langmodighet til en ny anledning til synd og opprør imot den høyeste? Skal dette
år som den guddommelige kjærlighet skjenker deg, bli en anledning til fortsatt
synd?
Den troende er holdt utenfor
himmelens salighet ”også dette år” av kjærlighet og ikke i vrede. Det er noen,
som det er nødvendig for, at han forblir i kjødet, idet de trenger hans hjelp
under vandringen mot himmelen, mens andre behøver å bli ledet til frelserens
føtter ved hans undervisning.
Det er mange hellige, hvis himmel ennå ikke er ferdig for dem, fordi deres
nærmeste slektninger ennå ikke er ankommet dit, og deres åndelige barn ennå ikke
er samlet i et stort nok antall i himmelen til å kunne gi dem en fulltonende
velkomsthilsen; derfor må de vente ”også dette år,” for at deres hvile må bli sa
mye mer liflig, og de nek som de skal bringe med seg hjem, kan skaffe dem så mye
større glede.
Sikkert, - når det er for synderes frelse, Herrens ære og for å samle juveler i
vår egen krone, må vi vel være villige til å vente ”også dette år.”
Også dette år
Av C. H. Spurgeon
Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned. Luk 13, 8-9
”Også dette år” betegner en begrenset tid.
Vingårdsmannen ba ikke
omlengre utsettelse enn ett år. Hvis gravingen og gjødslingen da skulle vise seg
fruktesløs, ville han ikke be for det lenger, men la det bli hugget ned.
Selv når Jesus er forbeder, vil nådens forbønner ha sin grense. Vi vil ikke for
evig bli stående og gjøre jorden unyttig. Hvis vi ikke vil omvende oss,
må vi omkomme. Hvis vi ikke vil la oss forbedre ved spaden, må vi falle
for øksen.
Det vil komme et år, som er det siste for enhver av oss. La derfor enhver spørre seg selv: ”Er dette mitt siste år?” Er de rede til å se evighetens forheng bli trukket til side? Er du rede til å høre anskriket lyde og gå inn til bryllupet? ”Det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom;” salige er de som kan skue Guds domstol uten skrekk.
Selv om vi skulle leve så lenge, at vi oppnådde
den høyeste alder av nålevende mennesker, så må vi likevel dø til sist og høre
Herrens røst si: ”Dette år skal du dø.”
Så mange er vandret bort foran oss, og så mange går bort hver time, at ingen
skulle behøve noen annen påminnelse, og likevel er det ikke noe, menneskene er
så tilbøyelige til å glemme som sin egen dødelighet, og slik forspiller de sitt
håp om evig velsignelse. Derfor kan vi ikke ofte nok minne om denne sak.
Å, du dødelige menneske, tenk på ditt eget vel! Bered deg til å møte din Gud;
for du må engang møte Ham. Søk din frelser, og søk Ham, før solen går ned!