Sjelens verdi
Av Christian Scriver
Rike foreldre pynter ofte
sine barn på det staseligste og gir f. eks. barnet et kostbart halsbånd på
eller lignende, - men ettersom det er et barn, forstår det ikke å vurdere sitt
smykke, men lar seg lett fralure det av bedragerske mennesker for et eple eller
en ubetydelighet, eller det legger seg i sølen med det.
Og slik har det dessverre
gått til iblant menneskene fra Adam av og inntil denne dag. Gud hadde på det
herligste prydet de første mennesker og iført dem hellighet og rettferdighet –
Han hadde påhengt dem sitt eget bilde og utstyrt dem med stor herlighet. Men de
lot seg lokke av Satans list, lot seg berøve sitt smykke, lot seg overtale til
skammelig å bytte bort og forspille sitt gudsbilde for en frukt.
Og denne art kleber dessverre
ennå ved det fordervede menneskehjerte, slik at de, selv etter det sure og
tunge arbeid, Guds Sønn har hatt med å fornye og gjenopppreise dem, akter sin
sjel ringe og setter den lettsindig på spill.
Søk det som er der oppe!
Av Christian Scriver
Når man har åndelige sysler
fore, så skal man i det vise den iver og flid som det sømmer seg i ting som
angår det evige. Man skal si til seg selv: Vel, mitt hjerte! Hittil har vi hatt
mye bekymring og møye i timelige og forgjengelige ting; nå er tid for at vi
også tenker på det evige. Her timelig, hisset evig – rett deg etter det!
Vi må ha tid til å dø; så la
oss også ta oss tid til å forberede oss gudelig til døden. Hva nytter det, om
vi samler mye gods, som ikke kan følge med oss ut av verden og som ikke kan
være til noe gagn for vår sjel? ”Slik samler de seg en skatt og legger en god
grunnvoll for fremtiden, for at de kan gripe det sanne liv” (1
Tim. 6,19).
Hva vil det hjelpe oss, om vi
har vunnet hele verden, men tar skade på vår sjel? Tred tilbake, dere timelige
bekymringer og jordiske tanker! Forstyrr meg ikke i min lønnlige samtale med
min Gud! Jeg har høyviktige ting å tenke på og avhandle, nemlig min sjel, min
salighet, evigheten; la meg i fred den stund jeg er beskjeftiget med det! osv.
Jeg vil oppriktig råde dere
til, at dere blir riktig hovmodige og akter dere selv og deres sjel riktig
høyt. Deres sjel er en fyrstedatter. Men hva samfunn har en prinsesse med
kokkepiker og den edle sjel med de jordiske og forgjengelige ting, især med lave
kjødelige lyster?
Da kongeverdigheten over
trærne engang ble tilbudt oljetreet, fikentreet og vinstokken (Dom. 9,8 flg.),
svarte de: Skulle jeg forlate min olje, min sødme og min most og gi meg til å
svaie over trærne?
Så mye mer bør da vi si, når
Satan og verden oppfordrer oss til noe som ikke sømmer seg for våre sjeler og
strider imot deres høye adel: Skulle jeg forlate min herlighet, dette at jeg er
et Guds barn, Hans eiendom, Hans tempel og bolig, og velge forfengeligheten i
stedet? Skulle jeg selge min førstefødselsrett for en rett linser? (1 Mos.
25,31flg.). Skulle jeg gjøre den store ondskap å synde mot Gud (og min sjel)?
Skulle jeg ta Kristi lemmer og gjøre dem til skjøgens? Det være langt fra! (1
Kor. 6,15). Når et eller annet kommer for dere, som verden akter høyt og som
Satan vil bruke som lokkemat for å fange deres sjeler, så si: Hva er
forgjengeligheten imot evigheten? Å, når jeg kunne innplante dette hellige
”hovmod” dypt i deres hjerter, så dere akter alle jordiske ting imot deres
sjeler som gråsteiner imot de største perler og som et glasstykke imot en edel
diamant1
Om en hedning ved navn
Themistokles, en tapper helt i Aten, forteller historien, at da han engang så
en kostbar gullkjede, som hørte til krigsbyttet, ligge på jorden, sa han til
sin tjener: ”Ta du det opp; for du er ingen Themistokles;” – som om han ville
si: Jeg har allerede nok i mitt berømte navn og behøver ikke slike ting.
Hvor mye mer skulle ikke vi
kristne, som av Guds nåde er himmelfyrster og salighetens arvinger, stormodig
forakte alle verdslige ting i sammenligning med vår sjel og ikke holde dem så
mye verd at vi på noen som helst måte skulle ville forsynde oss for deres
skyld!
La oss freidig si: Ta du det,
verden, og behold det; jeg er en kristen og har bedre skatter, som min sjel
finner glede i.
Og endelig tjener dette til
deres sjelers bevarelse, at dere unndrar dere for verdslig selskap og ikke har
noe unødig samkvem med dem som bare er jordisksinnet. Verden den djevelske
fuglefangers fangstplass (Slm. 91,3); dens lyst og
gjøglebilder er lokkematen, som den fanger sjelene med; lokkefuglene er de
slette selskaper.
Vil dere nå ikke bli besnæret
og fanget, så fly disse; la dere ikke forlede av deres kvitring og piping
(deres lystige spillopper, deres pussige innfall, deres skjemt og spill og
tidsfordriv). De vil bare under latter og spøk føre dere inn i den evige gråt
og tenners gnissel.
Den ene glød antenner den
annen, og en ung saftig grein som kommer i ilden sammen med tørr ved, begynner
å brenne.
Med sannhet sier den gudfryktige Thomas a Kempis om det: ”En andektig sjel vokser og forbedres i taushet og stillhet i Den Hellige Ånds ro. Der lærer den Skriftens hemmeligheter; der finner den tårekildene, som den hver natt tvetter seg med, for at den kan bli så mye mer kjent og fortrolig med sin skaper, jo mer den har avsondret seg fra verdens larm. Den som trekker seg tilbake fra denne verdens vennskap og selskap, til ham nærmer Gud seg med sine hellige engler. Det er bedre å være skjult og å sørge for sin sjel enn å gjøre underverker og ikke skjøtte sin salighet. Å gå sjelden ut og å fly de ryggesløse, slette og dårlige selskaper er priselig (ja også høyst nødvendig) for et gudfryktig menneske. – Når spasertimen er forbi, så bringer du ikke annet med deg hjem enn en besværet samvittighet og et atspredt hjerte. For på en glad utgang følger ofte kummerfull inngang, på en munter kveld ofte en sorgfull morgen. Slik går all kjødelig glede søtelig inn; men til sist biter og dreper den:” osv.
Guds frelsesvilje!
Av Christian Scriver
Et under er det, at mennesket
kan forelske seg så svært i dette møysommelige syndeliv, så han for det meste
bare ugjerne og mismodig forlater det. Han søker sin glede i dets forfengelighet
og bitterhet, likesom fiskene i det beste sjøvann. Så blind har synden gjort
ham, at han anser møysommeligheten som herlighet og gleder seg i sine bånd og
lenker – ganske imot Guds bestemmelse, som nettopp av den grunn blander så mange
gjenvordigheter i dette liv, for at vi skal innse, hvilken elendighet synden har
styrtet oss i, og for at vi skal bekymre oss desto mer om den himmelske hjelp og
lengte etter et annet og bedre liv.
Hvem vil du tro?
Av Christian Scriver
Hvor liten pris setter dere
(spotteren og den vantro) ikke på deres sjel, den som den Herre Jesus har
foretrukket fremfor hele verden og alt som er i den! Om dere og deres arme
sjeler kan man vel si, som skrevet står: ”Hvor du er falt ned fra himmelen, du
strålende stjerne, du morgenrødens sønn!” (Jes. 14,12).
Dere har deres forbilde i den
fortapte sønn, som lettsindig forlot sin Fars hus og ved svir og fråtseri
brakte det dit hen, at han ble en svinehyrde (Luk. 15,
13. 15).
Å, hvor tung og skrekkelig
vil ikke deres fordømmelse bli! For har ikke hedningene noen unnskyldning,
ettersom de holder sannheten ned i urettferdighet” (Rom. 1, 18.20), og ettersom
de demper naturens lys og ikke følger det, hvordan skal det da gå dere, som
bærer dere verre ad enn hedningene, motsier Den Hellige Ånd som taler i Ordet,
og i gjenstridighet ikke vil se og tro, det Gud selv lærer og med mange
undergjerninger har stadfestet, hva all verden tror, og hva så mange tusen
hellige, gudfryktige mennesker ved Den Hellige Ånds vitnesbyrd har funnet å
være sant og beseglet med sitt liv og blod?
Vokt dere nå, dere kristne
sjeler, for denne giftige damp som er steget opp ifra avgrunnen og nå til dags
har oppfylt så mange hoder og hjerter! Verg dere daglig med bønnen, og be Gud,
at Han vil forhindre, at ugudelige, kjødelige og vellystige tanker fester seg
eller slår røtter i deres hjerter.
Sky slike menneskers selskap;
for de er som de rasende hunder, som ikke bare forgifter og dreper med sine
bitt, men også med sin ånde, sin fråde og sitt spytt.
”Bevar ditt hjerte fremfor
alt du bevarer, for livet utgår fra det. Hold deg fra svikefulle ord, og la
falske lepper være langt fra deg. La dine øyne se bent frem. Bøy ikke av til
høyre eller til venstre!” (Ordsp. 4, 23-25).
Sett Guds sannhet imot
djevelens løgn og hold det for en satanisk tale, når noen sier: ”Har Gud
virkelig sagt?” (1 Mos. 3,1), - er det også sant, at Gud har sagt og åpenbart
dette og hint? – er det også sant, at sjelen er udødelig, at det er en ytterste
dom, et helvete, en himmel?
Slik har djevelen talt fra
begynnelsen, og slik taler han ennå. Den første gang skjulte han seg i en
slange; nå bor han i gudsfornekterne, som ofte er store og høyvise folk i
verden. Han byder de enfoldige sin gift og sin vederstyggelighetssuppe, ikke i
skitne leirkar, men i gullbeger (Åp. 17,4).
La dere ikke villede og
blende av det; la dere heller ikke ved spotternes mengde føre bort fra den
himmelske sannhet.
Ettersom så mange nå for
tiden drikker av vederstyggelighetens kalk og fra Kristi etterfølgere kommer
Hans spottere, så tenk dere, at Han også sier dere: ”Vil også dere gå bort?” og
svar med freidighet: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,
og vi tror og vet at du er Guds Hellige!” (Joh
6, 67-69).
Se, her står på den ene side
Jesus, den evige sannhet, og alle hellige Guds menn, drevet av Den Hellige Ånd,
alle Hans blodvitner og bekjennere, alle gudfryktige hjerter, førstegrøden av
Guds skapninger (Jak. 1,18), verdens kjerne, de
edleste sjeler, av hvis ord og gjerninger man klart kan spore, at Guds Ånd bor
i dem, - de står på den ene side og vitner, at sjelen er en edel skapning, at
den er udødelig, at all verdens rikdom, ære og vellyst er for intet å regne
imot den, og at tapet av den ikke kan lignes med noe i verden.
På den annen side står
løgnens far og en mengde ugudelige, kjødeligsinnede, gjerrige, urettferdige,
ukyske, urene mennesker, hvis Gud er mammon og buken, brennemerket i sin
samvittighet, med besmittede og syndbetyngede sjeler og sier: Sjelen er et
pust, en vind, som oppstår og forgår med legemet; man skal bruke dette liv og
søke sin del i de verdslige ting, ettersom det ikke er noe å håpe på utenfor
dem.
Hvem vil dere nå tro, og med
hvem vil dere ta parti? Jeg tviler ikke på, at dere jo vil ta parti med den
Herre Jesus, i hvis munn det ikke ble funnet svik (1 Pet.
2,22).
Sjelens
udødelighet
Av Christian Scriver
La oss bruke denne lære om sjelens udødelighet
til vår trøst og glede. Også av det lærer vi å kjenne Guds ubegripelige godhet,
som har beredt oss til Hans evige barmhjertighetskar.
Han trenger vel ikke til oss annerledes enn brønnen trenger til et spann som den
kan fylle med vann, eller som det fulle morsbryst til et barn som kan suge det.
Han har villet ha sjeler som Han kunne gjøre delaktige i sin salighet; apostelen
kaller Ham ”den Salige og alene Mektige… Han som alene har udødelighet og som
bor i et lys dit ingen kan komme” (1 Tim. 6,15-16).
Men Han har ikke villet være salig uten oss; Han har av nåde også gitt vår sjel
udødeligheten, slik at Han kunne la den nyte Hans evige herlighet og forklare og
opplyse den med sitt uforgjengelige lys.
”Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus
Kristus” (1 Tess. 5,9).
Slik har da først vår udødelige sjel og deretter også det gjenoppvakte og
forklarede legeme et evig og salig liv å vente hos Gud, og dette er nok til å
forsøte all dette bedrøvelige livs bitterhet.
”Vår trengsel er kortvarig og lett, og
virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det
synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det
usynlige er evig” (2 Kor. 4,17-18).
Må vi derfor klage her med Job over vår sjels lidelser: ”Jeg vil tale i min ånds
trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte” (Job 7,11), - med David: ”Min
Gud! Min sjel er nedbøyd i meg” (Slm. 42,7), - med den Herre Jesus: ”Min sjel er
bedrøvet inntil døden!” (Mt. 26,38), så vet vi likevel og tror, at Gud vil
frelse vår sjel fra døden, tørke tårene av våre øyne og bevare vår fot for å
gli. Vi vet, at vår trengsel og elendighet skal opphøre, men vår sjel bestå, og
likesom denne er udødelig og uforgjengelig, slik skal den også lykksaliggjøres
med en uforgjengelig, usmittelig og uvisnelig arv i himlene (1 Pet. 1,4).
Når en fattig pike ved et fordelaktig giftermål kommer til stor ære og rikdom
her i livet, så priser vel alle henne lykkelig; men det er likevel bare, som alt
her i verden, noe forgjengelig og ubestandig; i døden må hun likevel forlate det
hele, om de flyktige goder ikke allerede forut har forlatt henne.
Når derimot sjelen er forent med Kristus og har fått del i Hans herlighet, så
behøver den i all evighet ikke å frykte for noen forandring mer; den lever,
elsker og priser sin skaper evinnelig; den dør ikke, og dens glede visner ikke.
Gud skje takk, som av blott og bar nåde har gjort vår sjel skikket til
udødelighet og salighet! Han være ære i all evighet! Amen.