Tilbake

 

Nåde og sannhet

Av Karl Schreiner

 

 

For av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham. Joh. 1, 16-18

 

 

Av de mange innholdsrike og tankedype avsnitt i Det Nye Testamente er det knapt noe, som i rikdom og dybde kan stilles ved siden av fortalen til Johannes evangelium (Joh. 1, 1-18).

Ja, det finnes neppe i hele den Hellige Skrift noe stykke, som er så tanketungt som dette og samtidig bærer et så himmelsk preg.

 

Vi kan fordype oss i dette avsnitt, lese det gang på gang; men vi føler for hver gang bedre og bedre, at om vi enn aldri så mye søker å lodde dybden, så finner vi aldri bunn. Vår forståelse og erkjennelse av Guds ord blir jo alltid her på jorden ”stykkevis” (1 Kor. 13,12); men er det noen gang, vi får en overveldende sterk følelse av denne vår stykkevise erkjennelse, så er det, når vi leser fortalen til Johannes evangelium.

Vi står overfor kjernen i ”gudsfryktens hemmelighet” (1 Tim. 3,16), det største av alle undere: Gud åpenbart i kjød. Med gripende makt faller ord for ord, tunge og tankevektige; det hviler noe hellig majestetisk over dem, som fyller oss med ærefrykt og tilbedelse.

Det er dette avsnitts tre siste vers, som utgjør den nye tekst på nyttårsdagen.

 

Det er ingen lett tekst å tale over; det føler jeg vel; men om det enn blir aldri så stykkevis, la oss allikevel søke å fordype oss i disse vers så godt vi kan, og la oss så nettopp i følelsen av denne vår stykkevise forståelse glede oss til den tid, da det fullkomne skal trede i stedet for det stykkevise, da den ufullkomne søken og spørring skal avløses av den fullkomne beskuelse.

 

Etter at Johannes i det foregående har talt om Kristi foruttilværelse hos Gud og Hans delaktighet i verdens skapelse og forhold til menneskeslekten, Hans herlighets åpenbaring i kjød og døperen Johannes’ vitnesbyrd om Ham, føyer han til døperens vitnesbyrd, i denne vår tekst i dag, sitt og alle troendes enstemmige vitnesbyrd om den erfaring, de har gjort om Kristi herlighet.

 

Johannes bryter jo ut, idet han lar sin erindring dvele ved den tid, da han daglig befant seg i Jesu nærhet: ”Vi så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.”

Det er den erfaring, han har gjort om Jesu herlighet. Han er full av nåde og sannhet.

 

I vår tekst i dag kommer de samme ord igjen som uttaler i en sum, hva Jesus brakte med seg til jorden. Hele innholdet av Jesu liv og forkynnelse kunne vanskelig være uttrykt kortere og fyldigere enn med disse ord: Nåde og sannhet.

 

Det er nettopp disse to ting, vi så såre trenger, og det er ingen annen enn Jesus som kan gi oss dem.

 

Nåde og sannhet. Hvilke rike, himmelske ord! Og la oss også legge merke til, i hvor høy grad vi trenger begge disse ting, nåde og sannhet, og umulig kan hjelpe oss med den ene av dem.

Søker vi bare nåden uten sannheten hos Jesus, da får vi ikke for alvor del i Ham, likeså lite, som om vi søker sannheten hos Ham uten nåden.

 

Den som bare søker sannheten hos Ham uten samtidig å søke og tilegne seg Hans nåde, han vil snart, hvis det er sant alvor hos ham, drive inn i fortvilelse, idet han i Jesus bare ser det strenge opphøyde forbilde, som står der med sannhetens ubønnhørlige, uendelige krav, som han snart vil føle, at han ikke engang tilnærmelsesvis makter å tilfredsstille.

 

Den som bare søker nåden hos Jesus, men ikke samtidig vil høre sannhetens ord, han kommer til å ta nåden forfengelig og gjøre Jesus til en tjener for synden, dvs., en som ser gjennom fingrene med synden og tilgir synder i fleng uten noen betingelse for synderen.

 

Det har så ofte vist seg, at den som hos Jesus bare har søkt det sedelige ideal, som hevder sannhetens strenge krav, snart er gått trett av det hele og har gitt opp sin streben og all sin kamp, fordi han sent eller tidlig fant, at det var ”over evne.”

Han har mistet endatil den lille del, han eide av Jesus.

En annen sak er det naturligvis, at det finnes dem, som nettopp ved å ta Jesus som en sannhetens predikant og det store forbilde, ved det har fått lære sin egen synd å kjenne, slik at denne deres syndserkjennelse har drevet dem til å søke Hans nåde. Slik kan det gå; men det viser seg vel som regel, at det ikke er den vei det bærer.

 

På den annen side vil den, som hos Jesus bare søker nåden og lukker sine øyne for Hans sannhetens krav, komme til å synde imot nåde, ta nåden på rov, mens hjertet lever og tar næring av synden.

 

Også dette vil sent eller tidlig føre til et avgjort brudd med Jesus; for et slikt forhold kan i lengden ikke bestå.

Det er ingen tvil om, at faren for dette siste uten sammenligning er den største.

Det er så usigelig lett for et menneske å feste seg utelukkende ved de ord av den Hellige Skrift, som taler så innbydende om den uforskyldte nåde, men samtidig overse de ord, som uttaler fordømmelsesdommen over synden og krever helliggjørelse av hver den som vil se Gud.

Det er så lett å glemme, at Jesus er kommet for å bli oss ikke bare til rettferdiggjørelse, men også til helliggjørelse (1 Kor. 1,30).

Det er så lett å glemme, at Jesus ikke bare er vår forsoner, som har båret våre synder og vår syndeskyld og ved det opprettet samfunnet mellom oss og Gud, men også er vårt hellige forbilde, som har gitt oss et eksempel, for at vi skal følge i Hans fotspor.

 

Det er nettopp disse to sider hos Jesus, forsoneren og forbildet, som er uttrykt i disse ord: Nåde og sannhet.

- Gud hjelpe oss til å motta begge deler av Jesus, å åpne våre hjerter både for Hans nåde og sannhet!

 

 

Nåde og sannhet

Av Karl Schreiner

 

Det skulle ikke være tanken på ansvar og dom, som skulle drive oss til å motta nåden og sannheten. Det skulle ikke være frykt for fortapelsens mulighet, som skulle bevege oss til å gripe Jesus som vår frelser, som den som har nåden og sannheten i eie. Det skulle ikke trenges annet enn dette, at vi fikk et glimt av Jesu herlighet, og det skulle stå klart for oss: Ham må jeg eie for enhver pris. Det får koste hva det vil, ikke noe offer er for stort, når jeg bare kan få Jesus som min og få ”lukke Ham inn i mitt hjerte og sinn med all Hans nåde og gave.”

 

Se her har vi alle en oppgave for det nye år, som vi i dag går inn i: Vi vil åpne våre hjerter vidt opp for Jesu nådesannhet.

Vi er syndere, og derfor trenger vi og kan aldri få for mye av nåde, og fordi vi er syndere, vet vi ikke av oss selv, hva sannhet er. Derfor trenger vi også både nåde og sannhet.

 

Gud være lovet, det er ingen av oss, som behøver å gå fortapt for sine synders skyld. Jesus har sonet for dem. Hans nåde er rik og stor nok til å dekke alle våre synder.

Det er heller ikke noen av oss, som lik Pilatus skal behøve å spørre: ”Hva er sannhet?” Jesus har åpenbart oss sannheten fra Gud. Han er selv sannheten!

Ingen behøver å bygge et alter ”for den ukjente Gud.” Jesus har åpenbart for oss, hvordan Gud er. Han har ved sitt liv og sin død vitnet for oss, at Gud er kjærlighet. Den som har sett Jesus, har sett Gud; for Sønnen er ”avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen. (Hebr. 1, 3).

Vel er det slik, at også vår samvittighet vitner for oss om Gud; men det bilde som den gir oss av Gud, er ikke det hele og fullstendige. Vår samvittighet taler bare til oss om Guds rettferdighet og strenge dom. Jesus har brakt oss hele bildet av Gud; Han har lært oss, at Gud er en nådig Gud, at Han er ”syndsforlatelsens Gud.”

 

Vi vet altså så vel, hvor vi skal vende oss hen for finne både nåde og sannhet. Hva mer kan vi kreve? Hva mer trenger vi?

Hvor vi er rike – vi, som eier en slik frelser, som vil meddele oss av sin rikdoms fylde og ikke nekte oss noe som vår sjel trenger.

Gud gi, at vi også eide den Herre Jesus som vårt hjertes mest dyrebare skatt! Det burde jo være slik. Han har fortjent vår kjærlighet og tilbedelse.

 

Jeg tenker, at vi alle må innrømme, at det har vært dårlig med dette i det gamle år; men vi vil ikke slå oss til ro med det og bare klage. Det er så altfor lett. Nei, la oss da på denne nyttårsdag fatte det alvorlige forsett, at vi i det kommende år ganske annerledes vil søke å tilegne oss frelseren med alle Hans velsignede gaver.

La oss riktig søke å trenge dypt inn i Hans kjærlighets samfunn og alltid motta av Ham med takk og lov både nådens trøst og sannhetens tukt.

Vi trenger å få av Jesus både nåde og sannhet. Begge deler hører til Han herlighet.

Gud hjelpe oss til å motta det for Jesu skyld! Amen.