Johannesrøstens virkning!
Av
Paul Gerh. Sand
Vi påstår ikke, at du i deg
selv har kraften til å etterleve Guds ord, men vi påstår med største
bestemthet, at det aldri oppstår noen virkelig dyp og sann bevissthet om din
sanne tilstand, dersom det ikke kommer dit hen med deg, at du med dødens og
evighetens alvor for øye nå engang begynner å ville innrette hele ditt liv
etter Guds ord. Den som aldri har forsøkt å ta et alvorlig tak, vet ikke, hva
han duger til. Men her får vi gjøre bekjentskap med en hel del elendige
stakkarer, som aldri riktig kan komme utav det med Johannesrøsten, fordi de
ikke får den til å virke i sine hjerter som de vil. Disse sjeler arbeider
visselig på å gjøre Guds vilje. De tar alle lovens krav, også dens mest
åndelige, innover seg. Deres høyeste ønske og begjæring går ut på å kunne komme
i harmoni med Guds vilje - derfor er de også så ulykkelige og nedslåtte, fordi
de ser seg skuffet i sitt strev. De ruger over sig selv og sitt eget indre som
over en uløselig gåte. De mener, at om det skal være vei for Jesus til deres
hjerter, da må de ikke kjenne noen hovmods- og egenrettferdighetsfjell der
inne, og de må heller ikke se daler fulle av syndesøle og elendighet, og de må
ikke føle på en avmektig vilje og åndelig lamhet.
Kjære venn, du fordrer av Johannesrøsten, det den aldri kan virke. Det er kongen selv, som kommer med liv og salighet, med fred og glede i Den Hellige Ånd. Johannesrøsten skal bare forskrekke deg, vekke deg opp av din søvn og i forbund med din vakte samvittighet drive deg til å undersøke din moralske kasse og på fullt alvor forsøke at få et oppgjør i stand med din Gud. Men den kan ikke meddele deg hva den viser deg, at du mangler. Den skal nettopp berede vei ved å vise deg, at du ingenting har av alt det som frelseren kommer for at meddele i sitt evangelium. Johannesrøsten skal gjøre deg til en synder - og til en slik synder, som ikke duger til annet enn til å synde – for at du skal motta nåden som en fri gave. Den skal gjøre deg hungrig og tømme ut alle dine egne innbilte forrådskamre, for at du skal få trang til livets brød. Den skal vise deg din sykdom og unyttigheten av alle dine egne legemidler, for at du skal bli sunn ved den legedom som ligger i Lammets blod. Den skal vise deg, at du er og blir død i deg selv tross alle kunstige opplivningsmidler, for at du som død «skal høre Guds Sønns røst og leve.» Den skal vise deg, at du er «ussel, ynkelig, fattig, blind og naken,» for at du skal søke og finne alt det du trenger i det velsignede evangelium, som har liv for døde, lys for blinde, legedom for sårede, klær for nakne, barnerett og evig salighet for fortapte. - Ja, Johannesrøsten skal lyde, for at «alt kjød skal se Guds frelse,» som det står i evangeliet.
Alt kjød skal se!
Av
Paul Gerh. Sand
Ja «alt kjød skal se Guds
frelse.» Merk: alt kjød, det vil her si: alle mennesker. Ikke alt det kjød, som vil frelse seg selv og unngå den
fornedrende dom å være fortapt og død i synden, - nei, for dette kjød, for
denne vår gamle natur er det ingen redning, - den må inn under dødsdommen, hvor
mye den enn krymper seg. Men alt kjød, d.e. alle mennesker, skal se Guds frelse. Dette er altså Herrens vilje. Han
har stilt frelsen åpent til skue i sitt evangelium for alle. «Guds nåde er
åpenbart til frelse for alle mennesker.» Kan du da ikke forstå, at denne frelse
også er til for deg? Hører du ikke til «alt kjød», det arme kjød, som har
fordervet sin vei?» Nå sier Herren, at du skal «se frelsen.» Å, om du hadde
øyne å se med, så ligger visselig frelsen der soleklar og herlig.
Herre, Herre åpne du mit øye
For de skatter, jeg i sannhet har!
Den bortkomne sønn hadde ikke
en anelse om, at det skulle se slik ut i faderhuset, som det gjorde, - at det
der skulle banke et ømt, varmt faderhjerte, som ikke han behøvde å formilde med
noen daglønnertjeneste, - at den nye kledning, ringen, de nye sko og det fine
gjestebud ventet på hans komme.
Stå derfor stille, kjære
sjel, for det glade budskap, som din konge kommer med.
Trenger du dette budskap, så
er du riktig beredt til å motta det. Er det ikke noe du heller ønsker, enn at
«din konge må komme til deg,» - «se Han kommer.»
Johannesrøsten – og Guds barn
Av
Paul Gerh. Sand
Har Johannesrøsten noe med
Guds barn å gjøre? Johannes var jo først og fremst en lovpredikant, og den som
lever i Kristus, er jo fri, ja «død fra loven?»
Nå vel, en kristen er visselig fri fra loven som frelsesvilkår:
«Så fri og trygg i troens skrud,
Som om det ei var noe bud
På jorden givet oss av Gud.»
Men han er sannelig ikke fri
fra loven som en veiviser, som åpenbarer oss, hva Guds gode og velbehagelige
vilje er, tvert imot har han ved det nye livs oppkomst fått loven innskrevet
på hjertets kjødtavle, slik at hans sinn og innerste attrå er i full harmoni
med all Guds vilje. Men er ikke da all ytre forkynnelse av loven overflødig, ettersom
man har fått den innskrevet i sitt sinn? Nei, det nye sinn må stadig vekkes, påminnes
og tilskyndes, - og av den grunn sier apostelen til de kristne: «Jeg kommer
atter til dere med formaninger for å vekke deres rene sinn ved min påminnelse.»
og videre: «Så legg nettopp derfor all vinn på at dere i troen viser dyd, og i
dyden skjønnsomhet, og i skjønnsomheten avhold, og i avholdet tålmodighet, og i
tålmodigheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i
broderkjærligheten kjærlighet til alle.» Guds ord er fullt av lignende
formaninger til de kristne, og til disse formaninger er det også undertiden knyttet
urovekkende trusler, som når det heter: «Lever dere etter kjødet, skal dere dø,
men døder dere legemets gjerninger ved ånden, skal dere leve.»
Hva ville følgen bli av, at
Guds barn tok det mer alvorlig og nøye med Guds viljes etterlevelse i alle
ting, i smått som i stort? Jo, følgen ville for det første bli den, at en
dypere trang etter et fullt samliv med Jesus, et mer åndelig og dyptgående syn
på hjertets mangfoldige krokveier og en mer levende trang til stadig å drikke
av «den strøms bekker, som skal glede Guds stad,» og bade seg i «kilden, som er
åpnet i Davids hus mot synd og urenhet,» skulle stige opp i sjelen. Av dette ville
det igjen følge, at sjelens syn på hva som er «Guds gode, velbehagelige og fullkomne
vilje,» ville skjerpes. Guds Ånd fikk meddele seg rikeligere til sjelen, og
Guds folk ville bli prydet med en herlighet som også verdens barn måtte
forundres over og ta som et alvorlig varsel om at de selv ennå lever utenom
samfunnet med livets Gud. Altså store og viktige følger av at en kristen tar
det alvorlig med Guds viljes etterlevelse. Blir han stående stille i dette
stykke og slår sig til ro med det lys og den erkjennelse han allerede har, og
ikke lenger kjenner en hellig higen i sin sjel etter å nå til en større likhet
med Guds bilde og en mer hjertetro etterlevelse av Guds vilje - da begynner
han visselig å gå tilbake i sin kristendom. Makelighet og dorskhet vil ta
overhånd, og sjelen smittes av en farlig akkordens ånd, slik at den ikke lenger
fullt og sant spør etter Guds vilje, men så smått og hemmelighetsfullt begynner
å slippe sin egen vilje løs og gir etter for naturens sløvhet og
likegyldighet. Derfor, kjære venn, om du regner deg blant de omvendte, da bev
ikke tilbake for Johannesrøsten, som sier: Bær omvendelsens verdige frukter.»
Å, hvor fattige og ringe blir
ikke slike sjeler i sine egne øyne, som tar det på fullt alvor med Guds viljes etterlevelse.
Der er visselig den rette åndens fattigdom, og der er hunger og tørst etter rettferdighet.
For slike sjeler blir Jesus stor. Ja, ikke noe i himmelen eller på jorden er så
stort for dem, som navnet Jesus - for i dette navn har de sitt alt. Der er stor
åpen vei beredt for ærens konge, og der er mang en salig stund, når han får
komme og holde nattverd hos sine. Et svakt og vaklende trosliv har liten glede
og fred med seg, fordi det i grunnen er en liten Jesus og en liten frelse, som
er åpenbart for sjelen. Et fyldig trosliv derimot har stor fred og glede i Den
Hellige Ånd med seg. «Guds Ånd vitner med vår ånd, at vi er Guds barn.» Og vi
vet, at «når Kristus, vårt liv, åpenbares, skal vi åpenbares med Ham i
herlighet.» La det så storme og bruse en liten stund, la verden håne og forakte
og la byrdene bli tunge - snart er vi hjemme, hvor ingen Johannesrøst mer skal
behøve å skynde på oss. Imidlertid er vi ennå i fiendeland og behøver alle Guds
ords påminnelser og vink for å komme hjem. Måtte vi bare være «ordets gjørere,»
så skal vi få se inn i «frihetens fullkomne lov» og bli «salige i vår
gjerning.» Amen.
Alltid den samme!
Av
Paul Gerh. Sand
Det var ikke bare i sine kjøds dager, at den Herre Jesus utøvde
sjelelegedom og frelsesvirksomhet. I de mange århundrer, som er gått siden Hans
himmelfart, har Han hver dag gjort det samme. Han har utsendt tjenere, som har forkynt
evangeliet om Ham, og etter sitt løfte har Han sendt talsmannen, Den Hellige Ånd,
som ved evangeliet har forklaret Ham for hjertere, og millioner etter millioner
har Han dratt opp av syndens dynn og satt deres føtter på frelsens klippe og
lagt den nye sang i deres hjerte og munn. Tross all motstand fra fiendenes side
har Hans rike utbredt seg alltid videre og videre. Fra et lite sennepsfrø har
det vokset seg til et stort tre, under hvis skyggende grener skarer av arme
syndere av de mest forskjellige folkeslag har funnet hvile. Også i vårt land
finnes det Gud skje lov tusener og atter tusener i by og bygd, ved fjord og på
fjell, som kan tale av egen erfaring om Jesus som frelser. Ja, Han er en virkelig
frelser. Er du ennå ikke frelst, min venn, så kom bare til Ham. Han lengter så
inderlig etter deg. ”Se, jeg står for døren og banker,”
sier Han, og ”om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham
og holde nattverd med ham, og han med meg.» (Åp. 3,
20). Du har en tung byrde å bære på, nemlig alle de mange synder i tanker, ord,
begjæringer og gjerninger, men Han bar din syndebyrde på sitt hellige legeme på
treet. Se opp til Ham i troen, og din
byrde vil falle av. Du er uren og tilsmusset, men hos Ham er det en kilde, som
renser fra synd og urenhet, og denne kilde er fylt med Hans blod, som ble utgytt
på korset til forlatelse for dine synder, og om hvilket apostelen
Johannes sier: ”Jesu Kristi, Guds Sønns,
blod renser fra all synd.” (1. Joh. 1, 7). Du er syk og såret, men Hans
frelsernavn er lik en salve, som helbreder den mest elendige. Du er urettferdig
og ugudelig, men Han led for urettferdige og døde til fastsatt tid for ugudelige.
Du formår ikke å tenke, tale og gjøre godt, men Han levde et fullkomment hellig
liv og handlet i all sin tale og gjerning på dine vegne, og all denne sin nåde
tilbyr Han deg i dag for intet. Bekjenn dine synder for Ham, og Han vil nettopp
nå tilgi deg. Si Ham, at du tørster etter fred, og Han vil lede din sjel hen
til de stille rinnende vann og la deg drikke av livsens vann uforskyldt. Å, kom da til Ham, alle dere ugudelige og
fortapte, og la Ham bli for dere, hva Faderen på så mange måter vitner om Ham,
at Han er: en virkelig frelser og saliggjører.
Og du, som engang er kommet til Ham og har lært å senke deg ned i Hans nådes
flod med all din syndeelendighet, kom atter og atter. Hver dag vitner din
samvittighet for deg, at du ikke i noe stykke er det, du skulle være, og du er
derfor ofte inderlig bedrøvet i sjelen, og mer enn en gang hvisker sjelefienden:
”Nå har du forsyndet deg så grovt, at du ikke kan gå tilbake igjen.” Men treng
deg igjennom alle forhindringer og grip dristig fat i løftene om den bestandige
nåde for din bestandige synd.
Å, måtte det skje for Jesu navns skyld.
Amen.
Hans bevarelse
Av
Paul Gerh. Sand
Lovet være Herren, Israels
Gud, fordi Han så til sitt folk og forløste det! Han oppreiste for oss et
frelsens horn i sin tjener Davids hus.
Luk. 1,68-69
Denne lovsang kan også du,
min kjære tilhører, istemme; for du vet bedre enn den gamle Sakarias å fortelle
hvordan Gud har besøkt og forløst sitt folk. Men kjære, si meg på denne årets siste
søndag, har Han også fått besøke og forløse deg? Når du i dag skuer tilbake på
ditt liv, kan du da se et viktig tidspunkt, da Herren møtte deg på din vei, da Han
besøkte deg og forløste deg fra dine syndelenker? Kan du med erindringens blikk
skue tilbake til et bestemt punkt på ditt livs vei, da Herren kjempet med deg
likesom fordum med Jakob, berøvet deg din kraft og dine falske innbilninger og
forløste deg fra syndelenkene ved sitt dyrebare evangelium? Å, kan du skue
tilbake til et slikt tidspunkt i ditt liv, da må vel din sjel fylles med jubel
i dag, og du må gjøre Sakarias' lovsang til din.
Men kanskje du ved å skue
tilbake ser noen mørke slyngninger på din livs vei, hvor du tapte din lovsang
av hjertet, og må nå stå der og se tilbake med gru som en, som har vært utro
mot Herrens kall - ja, kanskje som en frafallen. Din sjel gruer ved synet av
disse mørke punkt i ditt liv, og du ønsker, at den atter måtte bli stemt til
lovsang.
Kjære venn, forlat ikke denne
høyde, før du fatter en rask beslutning. Har du likesom Sakarias vært stum for
din vantros skyld - Herren vil åpne din munn igjen i dag ved dette dyrebare
løsende ord: ”Gud er nådig.” Din
vantro har ikke gjort Guds trofasthet til intet. Se det Guds lam, som bar din
synd! Se, hvordan de mørke punkter i ditt liv synker ned og fortaper sig i Guds
barmhjertighets avgrunn. Vil du være et
Guds barn i dag, så står det deg fritt; for ennå lyder det så: ”I dag er frelsens
dag.” ”I dag, om du hører Hans røst, så forherd ikke ditt hjerte.” Du kan
fra i dag av få begynne din vei fremover som et salig Guds barn, bare Herren nå
får finne deg og tvette deg ren i sitt blod.
Min kjære bror og søster, du,
som tross all din usselhet, tross all din halting, snubling og fall på den
tilbakelagte vei, allikevel får tro, at du er et Guds barn, vil du ikke ved å skue
tilbake finne nok av gledesemner som kan stemme din sjel til lovsang. Tenk, at
Gud gjennom disse mange år, under disse mange vekslinger, syndefall og
skrøpeligheter av alle forskjellige slags, likevel har vedlikeholdt lengselen i
din sjel, trangen til og behovet av å høre Herren til. Er ikke det stort? Er
det ikke et under, at du ikke er sløvet helt hen, at Herren ikke har overgitt deg
til et forvendt sinn, at ikke livsgnisten er dødd
helt ut i din sjel? Hemmeligheten ved din bevarelse fremstiller Bunyan i et
merkelig bilde. ”Kristen” så en ild brenne på et sted, og der var en hel del
fiender, som slo vann på og søkte med alle slags midler å kvele ilden. Da ”Kristen”
ikke kunne forstå, hvordan ilden allikevel brente, førte fortolkeren ham bak en
mur, og der fikk han se en mann, som uopphørlig sto og gjød olje på ilden. Slik
har det også vært med deg. Om du enn så ofte - akk så ofte - har følt deg tørr
og treg ved bruken av nådens midler, så har likevel Den Hellige Ånd gytt så mye
av sin olje på din ild, at den ikke er blitt slukket ut, tross alle djevelens,
verdens og kjødets slukningsforsøk.
Det må være deg et usigelig
herlig emne til lovsang. Herren har ikke villet slukke ut den rykende veke. Han
har trolig gravd omkring ditt livs tre og lagt gjødning til, Hans navn være
evig lovet!
Og når du ser tilbake på hvor
mektige dine fiender har vært, og hvor ynkelig din avmakt, hvor må da ikke ditt
hjerte fylles av lov, når du i dag får regne deg blant de frelstes tall. Der
har du hatt djevelen og hans hærskarer imot deg. Du har hatt en kamp å bestå mot
”maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens
åndehær i himmelrommet."
Du har hatt fiender om deg, som du ikke har hatt
en anelse om, og som regjeres av en fyrste, som har makt i luften. Der har din
vei buktet sig frem mellom farlige brådyp på høyre og venstre side. Det var
mørke omkring din sjel, så du ikke kunne si: ”Mine øyes lys frelste meg.” Der
gikk din vei over en forhekset mark, bevokst med herlig utseende, men dog
giftsvangre roser, som ville bedåre deg med sin duft. Der var tusener av
vanskelige omstendigheter, som ditt livs kall førte med seg, og der gikk du med
hemmelige fiender inne i din egen barm - fiender, som sto i forbund med alt
det onde og farlige utenom deg. Der var du fristet av deres eksempel, som kaller
seg brødre, men bøyer av fra korsets vei og følger makelighetens vei - og likevel
står du, tross alle disse usigelige vanskeligheter, i dag frelst og salig og skuer
tilbake på ditt livs vei.
Kjære, har du ikke usigelig mye å prise Gud for? Ser du ikke, at du ved Guds
makt er bevart.
Sakarias priser Gud, fordi Han har oppreist et ”frelsens
horn i sin tjener Davids hus” - - ”en frelse fra våre fiender og fra alle
deres hånd, som hater oss."
Horn betegner kraft, og det er i sannhet kraft, en underbar kraft i det frelsens
evangelium, som Herren regjerer og styrer sine ”elendige” med - en ”kraft som
fullendes i vår skrøpelighet."
Tjen Ham! – uten frykt
Av Paul Gerh. Sand
Som fridd fra alle
våre fiender og befridd fra all den frykt og omsorg, som Vår Herre vil ta på seg,
skal vi tjene vår Gud i hellighet og rettferdighet alle vårt livs dager.
Se, kjære brødre og
søstre, det er hva vi skal beflitte oss på den korte tid vi ennå er her tilhuse.
Vi skal tjene Herren. Alle våre
evner og krefter skal være viet til Hans tjeneste, som har gjort oss så
usigelig store tjenester. Han har en vingård her på jorden, som vi alle har vår
lille plass i. Der skal vi arbeide etter det kall og med de evner, Han har gitt
oss - arbeide med troskap og oppriktighet og ikke følge hans eksempel, som grov
sitt pund ned i jorden i en klut.
Og vi skal tjene Ham
i hellighet. Som hørende til det
åndelige presteskap lyder også disse ord til oss: ”Rens dere, dere som bærer Herrens
kar.” Hellighet og renhet sømmer seg for Guds husfolk, så også verden kan få
et rett inntrykk av Jehovas tjenerskap på jorden.
Videre heter det,
at vi skal tjene Ham i rettferdighet.
Vi skal tjene Ham iført Jesu Kristi rettferdighets herlige drakt; for bare da
har vår tjeneste betydning for Ham. La oss vokte oss, så vi ikke blander vår
tjeneste inn i vår rettferdighet; for da begår vi den forferdelige synd å gjøre
Kristi rettferdighet til en ufullkommen, som må lappes med vår egen rettferdighets
besmittede kluter. Likesom Kristi kjortel var hel og usydd, slik er også Kristi
rettferdighet hel og fullkommen i seg selv. Og det ville være forferdelig, om
vi ville fullkommengjøre den. Men vi skal tjene Ham i rettferdighet, tjene Ham
i den herlige bryllupsdrakt, Han selv har gitt oss, og strebe etter å stå i
harmoni med den i hele vårt liv og fremtreden.
Og så åpner snart
den siste utsikt seg for oss, kjære venner, vi er kommet ut i floden, og det
nye Jerusalem, vårt evige fredshjem, stråler frem for våre blikk, og da?
Ja, hadde jeg
bare tro!
Av Paul Gerh. Sand
"Jeg vet såre vel, at det er troen det kommer an
på," tenker mange; "jeg vet, at Herren tar imot de syndere som kommer til Ham
med sann, oppriktig tro. Men Han tar heller ikke imot andre. Derfor nytter det
ikke å trøste seg ved forsoningsblodet, om man ikke har en sann, levende tro.
Kristus har jo gjort alt og lidd alt, alle ting er ferdig fra Hans side, men nå
kommer det an på meg, om også min tro er i orden" osv.
Å se da nå her den listige fariseer, hvordan han atter tilbyr sin tjeneste,
riktignok i en annen utgave, med en annen kappe på enn tidligere, men tar vi ham
nærmere i øyesyn, skal vi snart oppdage, at vi har med en gammel bekjent å
gjøre.
Kristus har gjort "sitt," men nå kommer det an på meg, om jeg har tro. Hvem er
denne "meg" og "jeg?" Det er nettopp den samme som før brukte en annen talemåte:
Om bare jeg kunne bli from og gudfryktig, om bare jeg kunne bli riktig
sønderknust og fattig i ånden, om bare jeg var oppriktig og redelig osv. Nå
heter det: Om bare jeg hadde tro.
Ja, det skulle virkelig være herlig, når denne meget omtalte viktige "herr Jeg"
var eier av de nevnte gode ting eller i det minste noen av dem, så kunne man så
vakkert få strøket navnet Jesus ut av frelseslæren og skrive "jeg, jeg" med
store bokstaver i stedet.
Dersom dette lot seg gjøre, så var det ganske visst, mange som ville ønske å bli
frelst; det ble ikke lenger så ydmykende da. Når bare jeg kunne være noe eller
gjøre noe; når bare jeg kunne få trukket Jesus ned av korset og trampet Ham i
støvet, da skulle det bli en herlig tid for den gamle Adam. I stedet for å dø en
forsmedelig død på korset ville han da kunne vinne ære og berømmelse som en
dyktig og kraftig dydshelt, som ved egne anstrengelser kunne tilkjempe seg en
plass ved himmelbordet.
Det tyngste av alt, å motta nåde uforskyldt og for intet, ville da kunne unngås;
for man fikk da "gjerninger å fremvise" som adgangstegn til de himmelske saler.
For fulle seil kunne "himmelfareren" da stryke forbi korset på lang avstand; for
det ble jo ikke nødvendig engang å "legge bi" ved en så foraktet og forsmedet
ankerplass som den på Golgata.
Et fruktbringende tre
Av Paul Gerh. Sand
Han sa denne lignelsen: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned. Luk 13, 6-9
Se
til å komme til visshet om, enten du er et
fruktbærende eller et tørt tre; for, hvert tre som ikke bærer god frukt, blir
hugget ned og kastet i ilden.» For å komme til himmelen etter døden må du bære
god frukt før døden. Bare til slike skal frelseren si på dommens dag: «Kom hit,
dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra
verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var
tørst, og dere gav meg å drikke, osv.»
Til de øvrige skal Han si: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den
evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og
dere gav meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke, osv.»
Det vil si: Dere bar ingen god frukt, derfor er dere ikke skikket for mitt rike.
Den gode frukt skaffer ikke noe menneske adgang til himmelen; det gjør alene
Kristi rettferdighet når den gripes ved troen; men frukten åpenbarer, at man har
et sinnelag som passer for himmelen; med andre ord: at man har liv i Gud.
I lignelsen i vårt evangelium fremstiller vår frelser et menneske, hos hvem
Faderen ikke fant noen frukt, og som derfor ble dømt til at hugges ned, en dom,
hvis utføre1se dog ble utsatt ett år på grunn av vingårdsmannens, det er:
Frelserens forbønn. Kanskje du nettopp er en slik en, og hvis så er, da gjelder
det å omvende seg straks. La deg overbevise om din ufruktbarhet og motta den
Guds nåde i Kristus, som alene kan gjøre deg til et fruktbringende tre i Herrens
vingård.
For å komme deg til hjelp her vil vi i det følgende søke å vise:
1)
Hva sann frukt er.
Hva spørsmålet om, hva den sanne frukt er, angår, da har vi et tydelig svar på
det i følgende ord av Paulus: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred,
langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.» (Gal.
5,22)
Vi ser av dette, at frukt ikke er det samme som ytre gjerninger. Mange mennesker
foretar forskjellige fromme øvelser og gjør mange ytre gode gjerninger, men
savner likevel livet i Guds Sønn. Du kan leve et ulastelig liv, holde deg fra
alle åpenbare synder, så som: Drukkenskap, banning, løgn, baktalelse, misbruk av
søndagen osv. Du kan i tillegg være en flittig bønnemann, lese Guds ord, ja
virke for Guds rike med tilsynelatende stor nidkjærhet og være betraktet som en
høvding blant Guds folk og en støtte i Guds tempel, og likevel være ufruktbar
som treet i vår lignelse. Han som ransaker hjertene og prøver nyrene, ser, at
mange av dem som har navn av å leve, er døde, og at mange av de gjerninger, som
glimrer i menneskenes øyne, ikke er noe annet enn råtne frukter, vokst frem av
egenkjærlighetens og selvsykens ormstukne rot. Slike gjerninger ligner kunstige
epler eller blomster, som på avstand kan se nokså naturlige ut, men ved nærmere
ettersyn viser seg å være fabrikkvarer og bare etterligning av virkelig frukt.
Forskjellen består i, at mens den ene slags er vokst på et tre eller på marken,
er det andre forarbeidet ved menneskehender. De sanne Åndens frukter vokser også
fritt i et Guds barns hjerte, drevet frem ved nådens regn, lys og varme. Det er
altså ikke noe som virkes av oss.
Du har visst heller aldri hørt tale om at «gjøre» kjærlighet, fred, glede osv.
Man kan vel forsøke å tvinge sitt hjerte til å frembringe disse herlige
egenskaper, men det vil aldri lykkes. Dog skal vi tale mer om dette senere.
Den fornemste troens frukt er kjærligheten, Derfor nevner også Paulus den
først i nevnte skriftsted. Denne er derfor også nevnt i Skriften som det
sikreste kjennetegn på dem som hører Herren til. Kristus sier: «Av dette skal
alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»
(Joh. 13,35), og Johannes: «Vi vet, at vi er gått over fra døden til livet,
fordi vi elsker brødrene» (1 Joh. 3,14). Det er især den innbyrdes
broderkjærlighet, som nevnes som det sikreste bevis på, at man er født av Gud.
Hvorfor nettopp broderkjærligheten? Jo, fordi man ikke har så lett for å bedra
seg selv med hensyn til denne, som i mange andre henseender. Den uomvendte
verden forsikrer fort vekk, at den elsker Gud over alle ting; men spør du en
slik en, om han er glad i de hellige, eller som man ofte kaller dem hos oss
«Leserne» eller «Bønnefolket», da kan han ikke svare ja på et slikt spørsmål
uten som regel med bevissthet om å lyve.
Og på den anden side kan en oppriktig kristen, hvor skrøpelig han ved
selvprøvelsen enn finner sitt liv å være, ikke nekte, at han har en særskilt
forkjærlighet for dem, om hvilke han får tro, at de er født av Gud. Og når det
engang imellom hender, at et Guds barn endog nærer tvil, om han elsker brødrene,
kommer dette av, at anfektelsens mørke er så tykt, at han ikke forstår riktig å
bedømme seg selv.
Eier du da, min venn, denne kjærlighet? Er de som i liv og i tale søker å
forherlige Herren og utbre hans ære på jorden, dine fortroligste og beste
venner? Trives du best sammen med dem, som bekjenner om seg selv, at de har fått
sine synder forlatt og har funnet fred for sine hjerter ved Jesu dyrebare
frelsernavn og derfor ikke kan prise og berømme denne sin sjels velgjører nok?
Kan du ikke svare ja på disse spørsmål, bortsett fra særegne anfektelsestider,
da sier jeg deg bent ut, at det ikke står rett til med deg. Du er da et tørt
tre, som skal avhugges og kastes i ilden; for du har et sinn som ikke duger for
himmelen. Du vil heller ikke kunne trives der; du føler deg ille i de helliges
selskap her, hvor disse er beheftet med mange skrøpeligheter, da de bærer på et
ondt kjød, som er i slekt med deg, hvordan skal du da kunne tåle deres selskap i
himmelen, hvor de alle sammen er fullkomment hellige og uten synd?
Fred og glede hører også med
til de troendes frukter, og den som her i livet aldeles mangler denne frukt, kan
heller ikke føle seg lykkelig om han kom inn i de saliges hjem. Det er ikke
stedet, de troende kommer til etter døden, som gjør oss salige, men
beskuelsen av den treenige Gud, som vi elsker, og som vi allerede her ser med
troens øye, slik som Han er åpenbart gjennom Sønnen.
Det er dette troens syn, som frembringer disse herlige frukter, fred og glede i
våre hjerter. Kjenner du denne fred? Har du noensinne erfart, hva det er å være
lykkelig i Gud? Skulle disse ting være fremmed for deg, vil jeg stille deg et
nytt spørsmål: Ønsker du å få del i det? Eller med andre ord: Ønsker du å bli et
fruktbart tre i Herrens vingård? Og svarer du ja på dette, så vil jeg i det
følgende forsøke å vise deg, hvordan dette skal kunne skje.
Et fruktbringende tre
Av Paul Gerh. Sand
Les: Luk. 13, 6 - 9
Troens frukt.
2) Hvordan den fremkommer. Vi
har allerede før pekt på, at sanne frukter ikke er noe som virkes av oss, men
vokser fritt. Men for at slik vekst kan foregå hos deg, må du først bli et godt
tre. Kristus sier: «Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?
17 Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et
godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god
frukt.» (Mt. 7,16-18)
Her hjelper ingen selvforbedring, ingen egen anstrengelse for at gjøre det
gode; men du må bli en annen, en ny skapning i Kristus -, med andre ord: du må
ved en ny fødsel innpodes i Ham igjen, som en levende gren. Han sier selv: «Bli
i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men
bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere
blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham,
han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh. 15, 4-5)
Denne innpodning i Kristus skjer ved troen på Ham. Oppgi all din egen gjerning
og sett deg med Maria stille ved Jesu føtter og hør Hans tale. «Så kommer da
troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved
Kristi ord.» (Rom. 10,17)
Dette ord har vi i evangeliet om Ham, som kom til verden for å gjøre syndere
salige. Dette gode budskap må du betrakte som talt til deg. Du er jo en synder,
og det var syndere, Han kom for at frelse. Hør hva Guds ord vitner: «Alle har
syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans
nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i Hans blod som
en nådestol ved troen» (Rom. 3, 23-25). Dette blod er utgytt til syndenes
forlatelse nettopp for deg. Hvor mange og store dine synder enn er, så er
likevel nåden i Kristus enda større; for «hvor synden ble stor, ble nåden enda
større» (Rom. 5, 20).
Begynn å sette din lit til dette nettopp nå. Stol på Herrens mange forsikringer
om, at det offer som Kristus brakte, idet Han gav seg selv til en løsepenge for
alle, er et fullgyldig offer, som den krenkede rettferdighet er tilfredsstilt
ved, en gang for alle. Evangeliet krever ikke noe, men tilbyr alt. Det fordrer
bare, at du skal motta den gave som det bringer; med andre ord, at du skal tro
det. «Og dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønn Jesu Kristi navn» (1
Joh. 3,23)
Du innvender kanskje: «Hvordan skal jeg kunne tilegne meg evangeliets løfter, da
jeg ennå ikke bærer noen frukt?» Du skulle imidlertid heller si: «Hvordan skal
jeg kunne bære frukt, da jeg ennå ikke har mottatt hva Gud tilbyr meg i
evangeliet?» Vær forvisset om, at du ikke kan elske Ham, før du har lært å tro
på Hans kjærlighet til deg. Johannes sier: «Vi elsker, fordi Han har elsket oss
først» (Joh. 4,19), og Jesus sier om den kvinne, som søkte Ham i fariseeren
Simons hus: «Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor
elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.» (Luk. 7,47)
Og at man ved troen på syndsforlatelsens ord mottar Den Hellige Ånd, som er
den, som virker i oss både å ville og å gjøre, det ser vi klart av Ap.gj. 10,
43-44. Da Peter i sin tale i Kornelius' hus kom til disse ord: «Ham gir alle
profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse
ved Hans navn,» da falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.
At nådens budskap har den virkning, når det blir mottatt, den erfaring hadde
også Paulus gjort, og derfor spør han galaterne: «Når Gud altså gir dere Ånden
og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør Han det ved lovgjerninger eller ved
at dere hører troen forkynt?» (Gal. 3, 5)
Det var engang en mann, som forgjeves lette etter kjærlighetens frukt i sitt
hjerte. Han forestilte seg, at Jesus stilte ham det samme spørsmål, som Han
rettet til Peter: «Elsker du meg?» - og fant, at han måtte besvare det med -
nei. I denne sin nød henvendte han seg til en ordets forkynner, og denne ga
ham det råd at han skulle vende spørsmålet om og si til Jesus: «Elsker du
meg?» Svaret skulle han søke i den Hellige Skrift.
Mannen begynte nå å ransake i Bibelen og fant, at hvert eneste blad vitnet om
Jesu kjærlighet til ham; og under betraktningen av denne Jesu kjærlighet begynte
hans hjerte å smelte, slik at han snart kunne si med Peter: «Herre, du vet, at
jeg elsker deg.» (Joh. 21,15).
Gjør nå du likeså. Ta din bibel og fordyp deg i betraktningen av de mange
herlige løfter, hvori Gud forsikrer deg, at Han elsker deg for sin egen skyld,
nettopp nå, så elendig og ugudelig som du er, og at Han nettopp nå vil tilgi deg
alle dine synder, - om de enn var røde som purpur og skarlagen - ved det blod
som Guds Sønn utgjød for deg på korset.
Til en slik betraktning av evangeliet oppmuntrer apostelen Peter, når han sier:
«Desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er
som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og
morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2 Pet. 1,19)
Et fruktbringende tre
Av Paul Gerh. Sand
Les: Luk. 13, 6 - 9
3) Hvordan frukten forøkes hos Guds barn. Men du, som ved Guds nåde har erfart, hva det vil si å bli en ny skapning i Kristus ved troen på evangeliet, du er visselig heller ikke fornøyd med de frukter, som din tro bærer.
I de lysere stunder kan du vel oppdage, at det finnes en smule kjærlighet, glede
og fred i ditt hjerte forent med lyst til å gjøre Herrens vilje; men også da er
du meget misfornøyd med din tilstand, idet du ved selvprøvelse finner, at du
langtfra ligner Ham, «som har etterlatt oss et eksempel, for at vi skal følge
etter i Hans fotspor» (1 Pet. 2,21).
I de mørke stunder synes du oftest å slett ikke finne noen frukt og fristes
derfor mang en gang til å tvile om din nådestand. Mens du i slike tider føler
mangel på alt godt, ulyst til bønn og Guds ords betraktning, likegyldighet for
din egen og dine medmenneskers frelse, feighet i bekjennelsen av Kristi navn, så
er hjertet fullt av alle slags onde tilbøyeligheter og lyster, som ofte synes
rent å beherske deg og stundom bryter ut i ord og handling. Det synes da som om
du er helt død og overgitt og forlatt av Herren.
Og dersom den gode hyrde ikke selv holdt fast på deg, ville du synke under i
fortvilelse. Men lovet være Herren, Han lar deg ikke fristes over evne, men lar
det atter bli dag etter den mørke natt og styrer det slik i sin visdom, at de
mørke stunder blir deg til velsignelse, idet du i disse uttømmes for din mye
innbilte kraft, som hindrer deg i å bære frukt, og gjør deg mer trengende til og
mottagelig for den nåde, som er drivkraften til alt sant godt.
Anfektelse hører nemlig med til de lidelser, som den himmelske vingårdsmann
renser den gren som bærer frukt med, for at den skal bære mer frukt. (Joh.
15,2). Målet for alt Herrens arbeid i oss, er nettopp dette, at vi skal bli mer
fruktbare på all god gjerning.
Jo mer dette skjer, desto lykkeligere blir vi allerede her, likesom vi ved det
samler oss en skatt i himmelen, som møll og rust ikke fortærer og tyvens hånd
ikke kan nå.
Oppfyllelsen av den del av vår livsoppgave her i verden, som består i at gagne
og glede våre medmennesker ved å, befordre deres timelige og åndelige vel, vil
også alltid stå i forhold til mengden og ektheten av den frukt, vi bærer.
Som allerede nevnt, er det
Herren som virker frukten hos oss, og likevel kommer det for en stor del
an på oss selv, hvorvidt det skal lykkes for Ham eller ikke; vi kan bare hindre
og motstå Ham i denne gjerning, og vi kan gi Ham anledning til å øve den.
Herrens virksomhet er alltid knyttet til midler, og disse midler har Han gitt
oss i hende, slik at vi kan benytte dem eller unnlate å benytte dem etter eget
valg.
Av disse midler vil vi først nevne Ordet, som du bør lese daglig, og bestrebe
deg på å praktisere det i livet, idet du beflitter deg på å etterleve de mange
forskrifter, som det inneholder for ditt liv, og øver deg i å tro de mange
løfter, som er gitt der for din samvittighet. Ta i tillegg flittig imot Herrens
legeme og blod i sakramentet og la både Ordets og sakramentets bruk være
ledsaget av vedholdende bønn. Våk dertil over ditt hjerte og gi akt på alle dets
bevegelser; søk å kvele enhver ond tilbøyelighet i fødselen og la enhver hellig
tilskyndelse komme til utførelse uten nøling.
La oss så avslutte vår betraktning, idet vi bekjenner og ber med sangeren:
Død er min sjel til alt det gode,
Slett intet vet og mindre kan.
Å la din kraft den skade bøte
Gi styrket vilje og forstand,
At jeg et slikt tre kan være,
Som deg utallig frukt kan
bære!
Amen.
Tal vel om hverandre
Av Paul Gerh. Sand
Vokt deg for det som kan skade
broderkjærligheten. Vokt deg for baktalelse. Kan du ikke si noe godt om din
bror, så ti heller stille; - for et eneste ord kan avstedkomme uberegnelig
skade.
«Baktal (tal ikke ille om) ikke hverandre, brødre!» (Jak. 4,11).
Du må ikke se for mye på dine nådesøskens feil. Når du oppdager disse, så tenk
på, at du kanskje har enda verre., flere og større mangler. Om du ikke har så
mye av nettopp det du ser hos din bror, så har du muligens det som er enda
verre.
«Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke
var?» (Mt. 7,3).
Ja det er i sannhet noe herlig og liflig ved broderkjærligheten, og derfor kan
den også bedre erfares enn beskrives. Den kan bare læres i Den Hellige Ånds
skole og erfares bare av Guds sanne barn, og derfor kan verdens barn heller ikke
forstå seg noe på den. Den står derfor også anført i Guds ord som det sikreste
kjennetegn på en levende kristen.
Jesus sier: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har
kjærlighet til hverandre» (Joh. 13,35), - og Johannes: «Vi vet at vi er gått
over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene» (1 Joh. 3,14).
Å, måtte denne herlige plante riktig trives i våre vennesamfunn. Det er mange
stormer i våre dager, som truer med å tilintetgjøre og kvele den; - vi lever i
en tid, da partivesenets kalde vinder avkjøler kjærligheten på mange steder , og
mange synes bare å ville elske dem som hører til samme parti. Men vil du, venn!
- bare elske ham som deler anskuelse med deg i ett og alt, da har du pådratt deg
en åndelig forkjølelse som muligens kan være en sykdom til døden.
Herren gi oss nåde til, at enhver av oss må gå i seg selv og prøve seg som for
Guds ansikt. La oss be med David: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv
meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led
meg på evighetens vei!» ( Slm. 139,23-24).