Tilbake

 

Erkjennelse!
Av J. Riddervold

Jesus har lært oss hva Guds vilje er. Han har utlagt loven for oss, for at vi skal leve etter det. Les for eksempel Hans bergpreken.

Og begynner du da å arbeid for å bli virkelig god og ren, som Gud vil vi skal være – da får du se, hvor ussel og jammerlig din egen kraft er. Du får kjenne, at det bor en ond makt i deg, som vil hindre deg, og som legger seg inn i alt, hva du gjør – det er din egenkjærlighet. Du får se hvor lite du har hatt Gud for øye i alt hva du har gjort, og hvor lite du har gitt Ham æren. Du får se, at det er hovmod og forfengelighet også i dine gode gjerninger, som ble rost av mennesker. Du får kjenne, at stygge og onde tanker besmitter og fanger deg. Og hvor mangfoldige ganger har du ikke, fordi du var sløv og dorsk, forsømt å gjøre det gode, du skulle ha gjort, eller av menneskefrykt forsømt å vitne for sannhet og rett.
Ja, venner når vi for alvor vil lyde Guds bud, da begynner vi å forstå, at vi virkelig er i så stor gjeld til Gud, som hin tjener, som ble ført frem og skyldte de ti tusen talenter. ”Synd og skyld og gjeld og brøde, mange, mange tusen pund. Akk, hvorledes tør jeg møte frem for Gud i regnskaps stund."

Dere minnes, at Jesus sa til en som spurte Ham om veien til det evige liv: ”Hold budene og du skal leve.” Ingen må mene, at Jesus her viser ham salighetsveien – for Jesus er jo selv Veien. Men det er dette, som Jesus vil si til ham og til oss: ”Søk å gjøre Guds vilje, arbeid på deg selv, så vil du komme igjen til meg og spørre, ikke selvtilfreds som du nå er, - men du vil spørre i samvittighetsnød, du vil spørre etter frelse fra synd og dom og søke hjelp og kraft til å leve for Gud."

Og, Gud være takk, her kommer jo nettopp evangeliet med svaret, for det er det salige budskap, som vi forkynner dere, at ”Gud er i Kristus og har forlikt verden med seg selv” – at den skillevegg, som synd og skyld har reist mellom Gud og oss, har Kristus brutt ned.

Vi er syke, men Kristus er legen – vi kjenner skylden og dommen i vår onde samvittighet, - men i Kristus er dommen tatt bort.
Det er nettopp til de som strever og bærer tunge byrder, Jesus kommer med hvile og fred – det er til dem, som hungrer og tørster etter rettferdighet.
Ja, sett kildens klare vann fremfor den tørste. Han betenker seg ikke, spør heller ikke om dette vann er i stand til å slukke hans tørst – nei, han følger livets egen sterke drift, drikker og kjenner, at det slukker hans tørst.

 

Jeg må ha min Jesus med meg...
Av J. Riddervold

Hvor usigelig trøstesløst er ikke livet uten Kristus. Bare Han kan gi oss hvile og bryte egenkjærlighetens makt. Å, kom til Jesus alle dere trette, alle dere, som bærer på knugende minner, alle dere, som vandrer med dype samvittighetssår og tvilende hjerter. Ja, måtte vi alle komme til Ham og bli hos Ham, som har sagt: ”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere."

 

Søvn!
Av J. Riddervold

Hvor vantro eller likegyldighet får makten, blir himmelen borte for menneskene, og da blir jorden alt.
Vi hører av Jesu ord, at de siste tider skal ligne Noahs tid. ” De åt og drakk, de tok til ekte og ble gitt til ekte,” inntil dommen kom over dem. ”Men,” - sier du – ”det er jo ikke synd, det Jesus taler om her – alt dette hører jo med til menneskelivet, det er jo livets kår, dets arbeid og strev.” Ja, men det er saken, at alt dette er blitt det eneste, som man akter det verd å arbeide for. Og man higer etter alt, det som kan gjøre livet makeligere. Nyte, nyte livet er løsenet – man blir begjærlig etter flere og flere puter og finner dem. Men på disse bløte puter er det så såre lett å sovne inn. Det er denne ånd, vi kaller materialismens ånd. Man lever bare for dette liv, håper ikke på noen himmel og frykter ikke noe helvete.

Å, vokt dere for denne ånd med dens farlige, smittende makt.

 

Gledens budskap!
Av J. Riddervold

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres saktmodighet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. Fil. 4.4-7

Det er nedslående å høre de tanker mange har om hva et kristenliv er. De mener at det er noe mørkt og sykelig, et trelleaktig vesen, et gledeløst liv. Kanskje de også har møtt noen på sin vei, som kalte seg en kristen, og som gikk der med et mørkt åsyn og de strenge, ukjærlige dommer over andre. Slikt er ikke kristenliv. En kristen viser et mildt og lyst åsyn, for hans åsyn lyser av det hans hjerte eier, den store skatt som heter fred med Gud.
Vi hører i dag Paulus’ ord til en av hans kjæreste menigheter, den menighet som han kalte sin glede og krone: ”Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!” ”Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd."
Kristendom er sjelefred, glede i Gud. Det er evangeliet vi er satt til å forkynne, og evangeliet er det glade budskap.
”Men kristendommen gjør meg nettopp urolig,” sier du, ”den taler til meg om synd og dom, og det er nettopp disse ting, som forferder.” Derfor unngår da også mange å tenke på disse ting. Noen nekter dom og evighet. Andre søker å glemme dem. Men den ro som kommer i din sjel, når du søker å glemme og døve, er bare den åndelige døds ro, og den er vidt forskjellig fra livets fred. Og glemme helt dom og evighet kan du heller ikke. Du behøver ikke å møte likkisten på din vei, for å bli nødt til å minnes evigheten. Det stiger alltid på ny minnelser opp fra ditt eget sjeledyp, ofte når du minst venter det eller minst ønsker det.
”Men” – sier du – ”jeg er ikke av dem, som glemmer dom og evighet. Jeg arbeider for at det edle og gode kan ha fremgang i verden, og det er kjært for meg å lindre nød og sorg. Kan jeg se andre glade omkring meg, er jeg selv glad. Min religion er menneskekjærlighetens religion.” Nå, det er jo nettopp kristendommen som forkynner menneskekjærlighet – ja det er den som har lært oss hva menneskekjærlighet er. Men er da kristendommen bare den edleste moral? Er den ikke noe langt mer? Og kan du virkelig bygge din fred på, hva du selv gjør av godt? Den grunn er i sannhet skrøpelig. La meg bare spørre om dette: Hvor mye har du ikke forsømt? Hvor usselt og lite er det ikke, det du har gjort? Og hvor oppblandet var ikke ditt arbeid for det edle og gode med arbeidet for ditt eget navn?
Å venner, det vårt hjerte krever, er å komme i samfunn med Gud. Først når du kan hvile ved Guds hjerte og kjenne Ham som din Far og deg selv som Hans barn, har du fred i din sjel. Grunnen for vår fred og glede ligger ikke i, hva vi kan bringe Gud, men grunnen ligger i, hva Han har gjort for oss i Kristus. I Ham er den trygge grunn.
Kristus har tatt bort det som vil skille oss fra Gud – har seiret for oss over synden, død og dom. Og derfor er kristendommen gledens religion, for den forkynner, at alt det vi trenger, gis oss av Gud i Kristus. I Kristi rike er alt nåde og gave. Og Gud være evig takket, at Grunnen for vår fred ikke ligger i vårt bange og ustadige hjerte, men i Jesu frelse.

 

Veien til fred!
Av J. Riddervold

Kristus har tatt bort det som vil skille oss fra Gud – har seiret for oss over synden, død og dom. Og derfor er kristendommen gledens religion, for den forkynner, at alt det vi trenger, gis oss av Gud i Kristus. I Kristi rike er alt nåde og gave. Og Gud være evig takket, at Grunnen for vår fred ikke ligger i vårt bange og ustadige hjerte, men i Jesu frelse.
Denne Guds fred er livets lys. Jager du etter lykke? Å, du ser da snart, at lykken umulig kan være livets lys – den kan aldri stille deg tilfreds, og den er kortvarig. Bare samvittighetens fred og trøst er livets lys. Og dette lys er ikke bare som et flyktig solstreif nå og da over vårt liv. Nei, Guds fred strømmer inn i vårt hjerte – sier profeten – ”som en flod,” som rinner dyp og stille. Fred og glede i Gud blir den dype understrøm i din sjel, holder deg fast i ydmyk takk hos Gud i livets gleder og holder deg oppe under livets sorger og trykk.
Men hvor er da veien til denne fred med Gud? Veien viser de ord: ”Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk."

 

Til Ham med din bekymring!
Av J. Riddervold

Vi har da først den store bekymring som aldri skal forlate oss, sorgen over vår synd og mot Gud. Vi trenger alltid ny nåde. Blir da ikke Gud trett av å tilgi oss? Vi minnes en, som sa, at kunne han bare tro at Bibelen var Guds ord, så skulle det som falle av seg selv, å ta trøst av ordet og tro at evangeliet var et ord til ham. Han kom virkelig til troen på Bibelen som et guddommelig ord, men da gikk det ikke lett for ham å tro, at også han hadde del i nåden. For en våken samvittighet har ikke sp lett for å tro trøsten fra Gud. Vi kjenner jo sterke fristelser i oss. Hvor snart vekkes ikke onde og lave lyster i oss, hvor hårdt synes det ikke å elske dem, som har imot oss, hvor lett lokker ikke verdens ære og ros! Ja en synd, som du mente var beseiret, frister atter så sterkt, at du forferdes over deg selv og spør: ”Akk, er jeg ikke kommet lenger ennå? Kan da Guds fred bo i et hjerte, som det er så mye ondt i?"
Vi sier igjen: Gud være takket, at grunnvollen for vår fred ligger utenfor oss, og at den grunn ikke kan rokkes. Så lenge du kjemper med det onde i deg, kan du si med Paulus: ”Det er ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg.” For så lenge du dømmer deg selv og strider mot deg selv, er du en anfektet sjel, og Guds nåde hører deg til. Tro bare, at Herren ikke slipper deg. Først da, når du ikke lenger vil kjempe mer og gir etter for det onde, er du falt, og da viker Guds fred bort.
Dog, er vi oppriktige for Gud – da er vår samvittighet øm, og mange vil derfor innvende: ”Det er ikke lett for meg å trøste meg med de Paulus’ ord, du nettopp nevnte. For jeg griper meg mange ganger i, at jeg har behag i de syndige tanker og lyster – jeg dveler ved dem, selv om jeg straks burde ha jeget dem bort, jeg kjenner meg så usann og falsk. Akk, bare jeg kunne tro, at jeg var oppriktig for Gud!” Å kjære sjel, bær også denne din bekymring frem for Gud, og be med den hellige sanger: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!” Sannelig, Gud skal vise deg alt det som vil skille deg fra Ham. Hvordan skulle vi kunne tenke, at den trofaste Gud skulle tillate, at du bedrar deg selv i din frelsessak?

 

Martyrenes eksempel
Av J. Riddervold

Kristendommens utbredelse har en merkelig historie. Sine største seire har Kristi sak vunnet nettopp da, når det så ut som om den led nederlag.
Tenk deg inn i den tid, da apostlene begynte å forkynne Guds evangelium for folkene. Alle ting syntes å stå dem imot. De hadde å forkynne det glade budskap fra Gud; men dette ord var så langt fra å smigre menneskene, at det tvert imot på det strengeste dømte hedningenes synder og laster.
Og hvor mange nye tanker, som hedningene ikke tålte å høre, bar ikke kristendommen frem? Tenk bare på den lære, at alle skal være ett i Kristus Jesus: - at den foraktede slave skulle være likemann med den høyfornemme romer.
Vi har lært av kristendommen, hva et menneskes høyhet og verd  er, men tenk deg hvordan den tale måtte klinge på den tid.

Tenk videre på, at hedenskapet gjennomtrengte all dannelse og alle forhold i stat og familie, og hvilken seig makt det er i en kultur som har bestått i århundrer.
Alt synes å ha forent seg imot kristendommen. De hedenske vise bekjempet den og fyrstene forfulgte den. Aldri har det stått to så ulike makter overfor hverandre som hedenskap og den romerske stat med dens uhyre makt mot Jesu Kristi menighet; og Kristi menighet hadde ikke noe på jorden å støtte seg til; den hadde verken statsmakt eller skatter, verken kunst eller vitenskap. Vitnene var en liten skare, udannede etter verdens dom, fiskere, tollere og teltmakere, og med ordet om Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden, skulle de erobre verden.
Kristendommen seiret!
Hva var det som ga kristendommen seier? Johannes skriver: ”Han som er i dere, er større enn han som er i verden.” Ja, vi vet, at Guds evangelium er en kraft til frelse og skaper liv av døde. Men også de kristnes liv forkynte da mektig. Hedningene fikk her se en ny og ukjent makt, de fikk se et liv som hadde sin glede i å tjene og ofre seg for andre.
Og hvorfor ble nettopp martyrenes død av så stor betydning for Guds rikes utbredelse? Fordi hedningene her fikk se troen, ikke bare i dens største kraft, men også i dens salige visshet. I en tid da man tvilte på alt, da man gikk religionen forbi med spott, fikk man se mennesker som satte sitt liv inn for den sannhet de bekjente.
Det er mye for oss å lære av denne martyrenes glade og visse tro. Det er mange blant oss som har sans for religiøse spørsmål og tenker over dem, og vi gleder oss over det og skal aldri akte slike begynnelser for ringe. Med Guds hjelp skal de komme lenger frem. Men la det da ikke bli med, at du søker å gjøre deg opp en mening eller en anskuelse om religiøse ting. Vi har så lett for å la alt, også kristendommen, gjelde til en viss grad, men vi har så vanskelig for å gi oss helt hen til Gud med hjerte og ånd. Og dog gjelder det jo her: Enten – Eller.
Ingen dør – dog la oss ikke tale et så høyt ord – la oss bare si: Ingen setter da noe stort inn bare for en mening eller en anskuelse. Nei, Guds evangelium må varme vårt hjerte, det (evangeliet) må bli en glød i vår sjel; det må gjøre oss glade i Gud; Kristus må bli vårt liv. Da først blir det vitnekraft i vårt liv. Men da vitner du også, selv om du synes at din tro er svak – og hvor svak og liten synes ikke vår tro for oss selv; men den kjempende tro er sterkere, enn den selv vet om.
Og som hedningene fikk se troens visshet, fikk de også se kjærligheten i dens høyeste blomst.
Stefanus ba jo midt under steinregnet: ”Herre, tilregn dem ikke denne synd!” Det er en bønn i Mesterens ånd, Han som ba på korset: ”Far forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!"
De kristnes kjærlighet var sterkere enn bål og sverd; de ba om frelse for sine bødler. I de underjordiske hvelvinger, hvor vi finner martyrenes graver, der leser vi mange innskrifter, men ingen som uttaler Guds dom over forfølgerne. De tilga sine forfølgere midt i døden. Og hvem var det da som seiret? De kristne eller deres forfølgere? Svaret kan ikke være tvilsomt. Ja, det hendte ofte, at de som hadde sett de kristne dø martyrdøden, selv ble kristne, og måtte besegle sin tro med sitt liv. Slik ble – etter et gammelt ord – ”martyrenes blod menighetens utsæd."
La oss se oss selv i dette speil og erkjenne, hvor liten vår egen kraft er. Vi er så redde for lidelser og offer. Vi er vant til å holde våre gudstjenester i ro og fred.
La oss ærlig bekjenne, at det er liten offerkraft i vårt liv! Vi trenger å holde frem for oss de manende bilder fra den tid, da menigheten ble forfulgt. Da var det ingen ytre fordeler ved å være en kristen, da lokket ikke makt og ære, - disse ting som siden har tilført menigheten så mange skinnkristne til stor skade for Kristi sak.
La oss se hen til blodvitnenes troskap og formane hverandre:

Våkn opp du vitneånd fra kirkens første dager,
Du vitnemots og vektertroskaps ånd,
Da Kristi stridsmenn kjekt i kampen drager
Og vitnesbyrdet trosser alle bånd.

 

En salig død
Av J. Riddervold

Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse. Luk. 2, 29-30

Bibelen forteller ikke mye om de troendes død. Vi hører visstnok om Stefanus, som var den første kristne martyr. Men ellers hører vi lite.
Om Simeon hører vi, at han tar Jesus på sine armer, ja, han står for oss som en, hvis ansikt allerede lyser av evighetens fred. Men det er ikke skrevet noe om hans salige død.
Om apostelen Jakob heter det: ”Jakob, Johannes' bror, drepte han (Herodes) med sverd” (Ap.gj. 12,2).
Om Tabita leser vi i Apostlenes gjerninger. Vi får høre om hennes gode gjerninger i livet, og hvor stort savnet av henne er i de troendes krets, men vi får ikke høre om hennes seier i dødsstunden.
Hvorfor tier da Guds ord om dette? Fordi det er etter våre gjerninger, vi skal dømmes. Eller som det heter i Brorsons salme: Et hellig liv, en salig død, hinannen kjærlig møter.

Vi hører oftere sagt: ”Kan man bare få sende opp bønner for sin sjel i den siste stund, så er vår sak med Gud i orden, og vi behøver ikke å frykte noe helvete.” Ja, man taler som om det ikke skulle stort mer til for å bli salig enn å dø.

Venner, vi har ikke noe med å dømme noen; har vi kristen kjærlighet, da håper vi. Og vi gleder oss og takker Gud, når vi på sykesengen og dødsleiet ser åndelige livstegn hos dem, som før ikke hadde noen omsorg for sin sjel. Vi vet jo også, at Guds kjærlighet gjør alt for å frelse oss, og at noen også kan komme i den ellevte time. Vi takker Gud for ordet om røveren på korset, for vi trenger alle trøsten i denne fortelling. Men om vi enn vil håpe, så kan vi likevel ikke fornekte våre erfaringer. Vi ser jo, at mange synes å være vakte og åpne for Guds ord, så lenge dødens sverd hang over deres hode; men når faren var over, ble alt ved det gamle; for den bot som bare er frykt og angst, har ikke stort verd.

Og for enhver av oss er det iallfall nok å vite, at den som vil vente med å gjøre opp sin sak med Gud eller setter sin lit til en omvendelse på det siste, han utfordrer Herrens rettferdighet.
Er det noen sovepute vi skal søke å ta bort, så er det den, at man kan leve som man vil, og likevel dø salig. Man lever etter sin lyst et liv i egenkjærlighet og venter allikevel å komme til himmelen, hvor alt er kjærlighet til Gud. Man trettes ved Guds ord og salmesangen og venter allikevel å komme der, hvor alt er lovsang til Guds ære. Man sår i kjødet og venter å høste et evig liv i Ånden.
Å, kom da i hu: ”Gud lar seg ikke spotte” Det et menneske sår, det skal han også høste."
Hvor inntrengende ønsket jeg ikke å si til deg: Lev med Gud i din ungdoms blomst, i din manndoms kraft; utsett ikke med å omvende deg – det kan snart bli for sent.

 

Fly til Ham!
Av J. Riddervold

Under et klosterur sto skrevet: Timene går forbi, men de kommer igjen.
Det gamle år er gått i graven, men året kommer en gang igjen i dommen; for våre gjerninger følger med oss.
Det er bare ett navn, i hvilket vår synd kan utslettes, Jesu navn. La oss skynde oss hen til Ham, så ikke det gamle år skal komme igjen som vår anklager i dommen, men våre synder være som senket i havets dypt.

 

Fremtiden
Av J. Riddervold

”Fremtiden er uviss,” heter det. Forundre dere ikke over, at jeg kaller dette bare et halvsant ord. Vel vet vi ikke, hva som skal komme, og dårlig er det å ønske å kunne trekke forhenget til side, det forheng som Guds kjærlighet og visdom har lagt over de kommende dager.
Men likevel er fremtiden slett ikke så uviss. For en ting vet vi, og det er, at hva som helst som kommer, skal bli til velsignelse, så sant vi lever vårt liv i Gud.
Vi er ikke et leketøy for en lunefull skjebne, vi er ikke en ball for mørke og harde skjebnemakter. Nei, vi kjenner den trofaste og sterke Gud.
Kommer det trange tider for Guds menighet – Han skal holde den oppe og gi seier. Og kommer det trange tider for deg – da vær ikke redd; Gud glemmer ikke noen av oss.

Hvor forferdelig ensomme må ikke alle de være, som er uten tro og håp.
”Jeg gjorde meg,” – sa en – ”en religion etter mine egne tanker, og min religion syntes meg god i vakkert vær; men da stormene kom, og min helbred vaklet, og jeg måtte gi dødstankene rom, da gikk det ikke mer."
Og stormer kan vente deg når som helst.

Ja, venner, mange av oss vil i de kommende dager måtte gå igjennom prøvelser, som vi i dag ikke har noen anelse om. Men vær trøstig i Jesu navn. Har du ikke ofte opplevd, at når det som du mest fryktet, kom over deg, da gikk du ved Guds hjelp lettere gjennom det, enn du hadde tenkt.
Det er få ord som lyder så ofte til oss som dette: ”Frykt ikke!” ”La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!” (Joh. 14,1).
Vi vet ikke, om våre dager skal rinne som den stille strøm, eller om de skal rystes av stormer. Men det vet vi, at ”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?” (Rom 8, 32).

 

Guds ledelse
Av J. Riddervold

Les: Mt. 2, 1 – 12

Det første som griper oss, er det enfold de (de vise menn) søker Gud med.
De var fra Østen. Om de var fra Persia, Arabia eller Babylon, det vet vi ikke. De gjør et karavanetog til vesten – en lang besværlig reise til et land som var ukjent for dem.
Og hva beveger dem til det? Det er deres trang til å finne sannheten, deres lengsel etter Gud.

Dere vet, at den tid da Kristus ble født, var tidens fylde; for alt var nå forberedt for den nye tid som skulle komme i Kristus.
I hedningverdenen var det på denne tid et sukk etter frelse, hos dypere sjeler. Det var et nødrop; for syndens makt var blitt forferdelig, slik at man begynte å engstes og sukke etter hjelp. Dette sukk hadde Herren ventet på i århundrer. Og i Østen hadde man hørt om Israels håp; for jøder hadde jo vært i fangenskap i lange tider i Assyria og Babylon, og der bredte de ut håpet om Messias.
Også disse vise var grepet av dette store håp; de venter på den konge som skulle opprette frelsens og fredens rike for folkene.
Men om tiden, når dette rike skulle komme, det visste de ikke noe om. Da ser de uventet på himmelen en ny stjerne med en forunderlig strålende glans. Og straks står det fast i deres sjel: ”Dette er den nye konges stjerne, nå er Han født.”

Er det underlig, at Gud taler til dem på denne måten? De hadde jo ikke Guds ord. Herren kunne jo ikke tale til dem gjennom noen profet – så lot Han den nye stjerne bli en profet for dem.

Er det ikke oftere slik, at når du, dypt beveget i ditt indre, søker lys over ditt livs vei i bønn til Gud – så kan Herren gi deg svar ved en uventet begivenhet.
For andre var saken betydningsløs; men du ser den i sammenheng med hele ditt liv, og du forstår, at det er et vink fra Gud, et svar på ditt hjertes spørsmål.
Guds kjærlighet har jo mange veier til menneskenes hjerter, og Han bøyer seg på mange måter ned til vårt standpunkt for å få oss i tale. Han kan endatil bruke en drøm til å påminne oss.
For de vise brukte Han en stjerne på himmelen. For deg bruker Han kanskje en tung tilskikkelse; kanskje Han nekter deg å få ditt kjæreste ønske oppfylt; eller det kan være noe annet, Gud bruker. Det kan være et stort, lyst minne, som ble levende i din sjel, på en tung dag, kanskje et minne fra et fromt hjem, et ord fra din far eller mor. Men hva det enn er, så la dette bli den stjerne som vinker og drar deg til Betlehem!

Så ser vi videre, hvilket offer de vise gjør for å finne frem. De ofrer tid og bekvemmelighet, - det koster dem store anstrengelser å nå frem.
Vi har Kristus ikke langt borte, vi har Ham hos oss i Ord og sakramenter. Guds hus er like i vår nærhet, og likevel går så mange likegyldige forbi, når klokkene kaller. Vi har en klarere stjerne, vi har Guds ord i den Hellige Skrift, men hvor ofte denne stjerne vinker forgjeves!

 

Hold deg til Ordet!

Av J. Riddervold

Les: Mt. 2, 1 – 12

De vise bryter igjennom alle hindringer. De ble satt på en stor prøve. De går først til Jerusalem; det var jo jødenes konge, de spurte etter, og de tenker da, at han må være født i landets hovedstad. Og de tenker videre, at hvert barn må da vite beskjed om Ham; de venter å få høre lovsang og tilbedelse og se glede stråle av alles åsyn i den store by. Men i Jerusalem – der er dødt og stille.
De skriftlærde – ja de kjenner profetens ord, og de utlegger det også riktig; de viser rett vei; men deres hjerte føler ikke noe ved det, det er kaldt og hardt.

Det var i sannhet en svær prøve for de vise. Skulle vi ha vist dem vei, da ville vi aldri ha rådet dem til å legge veien om Jerusalem. Men Herren handler annerledes. Han se, hva vi kan tåle, og Han sparer oss ikke for prøvelser. Det barn som holdes innestengt i stuen og ikke lærer å tåle vær og vind, blir en forkjælt og forkvaklet ting.
Gud vil gjøre oss sterke, og Han prøver aldri over evne. Også de vise besto prøven og gikk styrket ut av den.

Det er en svær prøvelse å leve sammen med mennesker som ikke forstår sjelens trang. Vi vet jo, at er en glo alene, så slukner den lett; men legg glørne sammen, da gjennomglødes de alle.
Det er ikke lett å bevare troen, når du er satt sammen med dem som lever, som om det ikke var noen dom eller evighet, eller som endatil spotter det hellige. Å hvor lett den ånd som møter deg rundt om, ubemerket drar inn i din sjel!
Takk derfor inderlig din Gud, hvis du på din livsvei kan vandre sammen med kristne, som strider troens gode strid, og som forstår dine lengsler og spørsmål. Men må du ofte vandre ensom og uforstått – vær likevel ikke engstelig. Lær av de vise å holde fast ved Guds ord. La det være ledestjernen på din vei; følger du dette ord, så skal du ikke forvirres av egne dårlige og mørke og grublende tanker eller sløves av verdens likegyldighet og vantro.

 

 

Forunderlige evangelium!

Av J. Riddervold

Les: Mt. 2, 1 – 12

La oss lære barnlig glede i Gud av de vise.
Tenk hvilket øyeblikk, da de sto ved sin lange reises mål! Tenk hvilken salig forundring, da de fikk se Jesus! De finner et fattig barn i huset; men barnets ringhet anfekter dem ikke; de tror Gud på Hans Ord; de finner det de søkte, de finner barnet, de finner Guds rike, de finner fred og frelse for sin sjel.

Og i barnlig glede tar de frem av det mest kostbare deres land har brakt frem, og ofrer det til Jesus. I sine gaver bærer de seg selv frem som offer, og på østerlandsk vis hyller de ved det den nyfødte som sin konge; Ham vil de tjene, Ham vil de lyde.

Vi er vokst opp under lyden av Guds evangelium; vi har hørt det fra barndommen av, vi hører det ikke som noe nytt. Og derfor er ikke forundring det første det vekker hos oss.
Men likevel – når vi gir oss hen til evangeliet og skuer inn i dets lys og dybder, - når vi beskuer kjærligheten, at den Hellige Gud har elsket oss, egenkjærlige og onde som vi er, - elsket oss så, at Han har gitt oss sin enbårne Sønn, - når vi priser og takker Jesus for Hans offer – da står også vi med salig forundring foran gudfryktighetens store hemmelighet: ”Gud åpenbart i kjød.”
Og jo lenger vi lever som kristne, desto barnligere blir vi, ja ungdommelige. Det er det enfoldige evangelium som er lyset på vår vei, det er den kraft som fornyer oss.
Og om enn våre legemer visner, og døden kommer nærmere – vi eier det uforgjengelige liv, livet med Kristus i Gud.