Tilbake

 

Småbarn i Kristus
Av Th. Rettedal

Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. 1 Kor 3, 1

Det spede nådeliv har to vesentlige sider. Det er i Guds rike som i naturens rike. Det er en sped barndom, barndom, ungdom, manndom og den fullvoksne alder.
Om barnet er spedt, nyfødt, kan det likevel være et friskt, sunt barn, et fullkomment barn, som har betingelser for å vokse og utvikles til fullkommen manns modenhet, om det blir pleid vel og får den nødvendige og passende næring.
Men vi vet også, at ved vanrøkt kan det mest frodige spedbarn bli sykt og helseløst, ja, miste livet. - Det finnes nok av eksempler på det i Guds rike.
– Med det spede nådeliv forstår vi det nyfødte gudsliv, den sjel som ved troen har grepet nåden, frelsen i Kristus; ved det er det født et gudsliv i sjelen, et nytt menneske.

Det kjennes på sinnets og hjertets forandring, de nye livslover med sine arbeidende livskrefter, som er av Gud og derfor vil til Gud.
Et slikt nytt liv kalles nådeliv, fordi det er virket av nådens Hellige Ånd og er fra først til sist en nådegjerning og et nådens verk, som mennesket ikke har vunnet ved noen fortjeneste. Heller ikke i minste måte ved egen kraft har det gjort noe til, at en slik frelse er blitt det til del; men det er av pur, uforskyldt nåde, som Paulus sier til menigheten i Efesus: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg” (Ef. 2,8-9). Han kalte oss ”ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde” (2 Tim. 1,9).

Nådelivet, livet i Gud ved Jesu Kristi tro, eller livet i Guds Sønns tro er fra først av, når det er tent i menneskets sjel, som en sped plante. For den sjel, som det er født i, kjennes det mer på, hva man føler og smaker, enn på, hva man tror, til tross for at det er troen som har fremkalt det nye livs følelse og den inngripende sinnsforandring.
Det spede nådeliv er derfor så avhengig av det som man smaker og føler, at frimodigheten og tilliten til Gud for en stor del står eller faller med følelsenes lyse eller mørke skikkelse.
Er følelsene lyse, og man føler nådens salige varme i sjelen, er man frimodig og tror seg å stå i nåde hos Gud og slutter av de salige rørelser i sjelen, at man er et Guds barn. Når følelsene derimot er av mer mørk farge, dvs., når man føler det gamle syndens menneske røre på seg i syndige lyster, syndige tanker og begjæringer, når man føler kulde i sjelen, treghet og likegyldighet til bønnen, ulyst til Guds ord, lite av kjærlighet til den Herre Jesus, - kort sagt, når følelsen av det onde er sterk og overveldende, og følelsen av det nye livs krefter er som svunnet fra sjelen, - da fristes man til å tenke, at livet i Gud er slukket ut.
Om denne tilstand sier enkelte: ”Man har mistet følelsen.” Men det er ikke sant; man har følelse, men man føler bare det onde og syndige, mens følelsen av den salige, lyse side i nådesamfunnet med Herren er skjult.
Følelsen kommer av liv. Det må liv av Gud til for å kunne føle både det onde og det gode på rette måte. Det som er åndelig dødt, føler verken ondt eller godt. Følelsen kommer av liv, men er ikke livet selv.
Det skal altså liv til for å kunne føle, hvor ond og fordervet jeg er, og hvor udyktig jeg er til alt godt.
Men her kommer det farlige for det spede og ubefestede nådeliv nettopp i det, at man bygger troen på følelsen av nåden i sitt hjerte. Føler man godt, så tror man også, at det står godt til med ens nådestand; føler man det onde, syndige og fordervede hos seg og ikke noe annet, så tror man, at det er forbi med hele nådestanden. På dette skjær har mangt et spedt nådeliv lidd skipbrudd. ”Fordi du har sett meg (Tomas), tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror” (Joh. 20,29).

Man bygger sin tro på nåden i sitt eget hjerte i stedet for på nåden i Guds hjerte. Nåden og nådevirkningene i oss veksler i forskjellige følelser, som går opp og ned med storm og stille, kulde og vinter, atter solskinn og sommer, stille hvile og fred, og så igjen ut i kamp og fristelse på liv og død. Men nåden i Guds hjerte er alltid den samme. ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid!"

Det er på Ham og det åpenbarte Guds ord, vårt trosliv skal bygges. Det er i Jesus og med Ham i Ordets dype jordbunn, nådelivets tre skal bre ut sine røtter.

 

Farer for det spede nådeliv
Av Th. Rettedal

En riktig dårlig kvinne kan nok føde et barn til verden, mens hun ikke har minste begrep om å pleie og oppdra barnet. Skulle det overlates en slik å pleie og oppdra barnet, kunne hun p.g.a. sin dumhet bli årsak til barnets død.
Slik kan Gud bruke mange slags midler og redskaper til å vekke et menneske, så det søker Guds nåde, men å pleie og oppdra det vakte spede nådeliv og føre det til troens faste overbevisning om barnekåret hos Gud, det er en vanskelig sak, og i den forstand har vi ikke mange ”fedre."

Den første fare for et spedt nådeliv tror jeg er, når en sjel som har smakt nåden i en salig følelse av syndsforlatelse i sitt hjerte, skal plantes om fra et følelsesliv til et bevisst trosliv.
Det er visst noe av dette Jesus mener, når Han sier: ”De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra” (Luk. 8,13).

En fruktplante kan oppelskes enten i et drivhus eller i en blomsterpotte i dagligstuens vindu. På begge steder er det lunt og passende temperatur; planten skånes for frost og uvær, mens den nyter godt av hver solstråle som trenger inn gjennom glasstaket eller gjennom stuevinduet, og derfor kan den vokse fortreffelig, når den blir passelig vannet; men den får ikke røtter i forhold til høyden. Det er for lite muldlag og for innskrenket rom for sugerøttene; den må derfor plantes om, settes ut i hagen, hvor det er dyp nok jord og rom nok for røttene til å bre seg ut på.
Men da blir den også gjenstand for en hard prøve; først den, at gartneren skjærer bort de lengste greinene og toppen. Dette ser ut som å ta fullstendig livet av den. Men hvorfor gjør han det? Først for at røttene skal få mer spirekraft ved å trekke til seg den næring som de overflødige greinene ville ha stukket av med. Ved det får treet sterke røtter. Dernest vil treet få en mer utvidet greinrik krone og ved det bli i stand til å bære en rikere frukt, når det blir så utviklet, at det setter blomst og kart, som til slutt kan bli moden frukt.
Denne kur er dog forbundet med fare for treets liv, også fordi det nå blir gjenstand for alt slags vær.
Det ser derfor betenkelig ut med planten det første år; det er lite livstegn å se. Men neste år merker man, at livskreftene kommer frem med frodighet og kraft.
Det første året hadde livskraften helst utfoldet seg i dypet under muldlaget gjennom røttene. Disse hadde vokst seg sterke og arbeidet seg ned i jordens dyp, så planten ble rotfestet og grunnfestet for siden å kunne bære sin krone og stå prøven i stormene.

Dette bilde tror jeg passer noenlunde til å belyse, hva jeg vil ha sagt om et spedt nådeliv, når det skal plantes om fra et følelsesliv til et befestet trosliv.
Det er med en nyfødt kristen som med et lite barn. Det føler og har trang til næring og trenger likesom ubevisst til sin mors bryst uten jo å kjenne verken seg selv eller sine foreldre, langt mindre den verden som det befinner seg i, hvor giftig og farlig den er.
Så med den spede kristen. Det er ikke selve livet å føle noe av nådens søthet og varme, om det enn kommer av livet. Men livet er å kjenne den eneste sanne Gud og den Han utsendte, Jesus Kristus.
De to på veien til Emmaus hang ved Herren med hele sitt hjerte; men de kjente Ham ikke, før Han opplot Skriftene for dem, og det var bare på den måte, Herren nå ville gjøre seg kjent for dem. Men da begynte også troens hellige varme å brenne i deres hjerter. Det heter: ”Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” (Luk. 24,32).

Før hadde de vel hatt mang en salig følelsesild, men nå brenner troens hellige ild i deres sjel.
Vi ser det i Jesu pleie og oppdragelse av Hans disipler, hvor om å gjøre det var for Ham å få dem rotfestet og grunnfestet i det åpenbarte ord, og at de lærte å kjenne Ham og forlate seg på Ham etter Hans ord, så de ikke skulle bygge sin tro på Jesus i seg, men på Jesus for seg, og ikke forlate seg på smaken og følelsen av nåden i seg, som er så bestandig skiftende, men på nåden i Kristus for seg, som alltid er den samme.

Derfor må planten ut av følelsenes drivhus, om den skal kunne vokse seg stor og sterk og bli modent tre og bære frukt.
Når Kristus ved troen har tatt bolig i oss, så vil Han vokse for vår tro ved det, at Han får føre sjelen ut fra seg selv og inn i Ham, inn i Hans nådes ord, slik at troen vokser seg sammen med Herren og Hans ord. Det er den dype jordbunn, som den åndelige plante må slå røtter i, om den skal bli i stand til å ta korset opp og følge etter Jesus.
Men som sagt, det er en hard kur, og mange visner ved omplantningen. Når trengsel og forfølgelse for evangeliets skyld møtte dem, tok de anstøt og gikk bort. Eller også, når de ikke lenger kunne føle nådens solskinn i sin sjel, trodde de, at alt var forbi, sluttet med omgangen med Gud både i bønnen og Ordet. Eller de snublet i synd, som vantroen grep dem ved. De kom i mørke; de hadde ikke rot. Ordet hadde de glemt eller også brukt Ordet lite og derfor ikke hadde lært å holde fast ved det nakne, men likevel alltid pålitelige Ord.
Så gikk de der ulykkelige, hadde ikke fred med Gud og ikke fred i verden. Det verk som Guds Ånd hadde begynt i dem, de opplevelser de hadde erfart av nådens sødme, står med uutslettelige merker i sjelens dyp, parret med et bittert savn av det salige som sjelen hadde smakt. De forsøker å komme seg til rette i verdenslivet igjen, løper av sted med verdenshopen igjen og tar del med dem i deres gleder. Men gleden avløses av angst, uro og dom i sjelen. De dømmer selv om seg, at det er forbi, og dessverre, Guds barn feller gjerne den samme dom.
Den frodig spirende topp og dens greiner er hugget av, og det er bare dødens tegn å se. Men allikevel kan det være liv i sugerøttene. Det lever i sjelens dyp et mer eller mindre følt rop: ”Herre hjelp! Herre slipp meg ikke!” Og så kan det – Gud være lovet! – gå slik, at de ikke vet ordet av det, før Herren åpenbarer seg for dem. Men ikke på den måte som før. Han lukker opp sitt Ord for dem; de ser Ham gjennom Ordet. Guds ord forklarer frelsens grunn for dem. De tror Ordet, og – om jeg må få uttrykke meg slik – de får, det de ikke ventet. Og likevel så ventet sjelen på å få se Jesus. ”Disiplene ble glade, da de så Herren."
Og først nå kan det sies, at de med bevisst tro på Ordets grunn har grepet Herren Jesus Kristus som sin personlige frelser, og gleden blir grundigere; for nå gleder man seg over, hva man tror, mens man før gledet seg over, hva man følte. For gleden er i troen på Herren.
Slik flyttes man over fra et følelsesliv til et virkelig trosliv.
Men dessverre, mange kommer også bort. Vantroen drar dem aldeles bort i verden igjen, og de blir borte. Dog, Gud være lovet! Forholdsvis få tror jeg det er, som ikke kommer igjen en dag, dersom de har smakt noe av nådens sødme i sin sjel.
Men blir noen borte slik, tror jeg likevel, at det engang opplevde av Guds Ånds gjerning i sjelen aldri blir slettet ut i minnet, selv om de kommer i det dypeste helvete. De vil huske, at de engang var nær Gud og Guds rike. Derfor, om du som leser disse linjer, skulle være en slik, så kom igjen til din frelser! Det er ikke Ham som har forlatt deg, men det er du som har forlatt Ham, - og legger du merke til det, så skal du i dypet av din sjel høre Herrens røst: ”Mitt forvillede får, kom igjen til din ro; for Herren har gjort vel imot deg."

 

Sans til å skjelne
Av Th. Rettedal

Det har sine farer for de spede nådebarn, at deres spede trosliv er for lite gjennomtrengt av Guds kunnskap og visdom. De har ikke ved erfaring øvd sans til å skjelne mellom godt og ondt (Hebr. 5,14).
Den åndelige sans de har, kan være levende og samvittigheten øm; men de mangler erfaring og lys i Guds ord til å bedømme den indre følelser og bevegelser i sjelen, så de forstår, hvor de kommer fra.
For eksempel vet de ikke å skjelne mellom, hva som er av Guds Ånd, og hva som er av kjødet og hører til kjødets sans. Av dette kommer, at de ikke kan skjelne mellom nådens opptuktelse og djevelens anfektelse.
De får en påminnelse om dette og hint som de skal gjøre eller la være. De kan ikke rede ut for seg selv, om det er fra Gud eller fra djevelen. Dette har avstedkommet ubotelig skade for manges vedkommende. Enten er de falt i vantroens mørke og kommet nær fortvilelsens rand, eller også er de kommet opp i åndelig hovmod og svermeri, som til slutt har ført til utskeielser og det dypeste frafall.
Man løper etter lysstråler og innfall som ser ut som åpenbaringer fra himmelen, mens det var en djevel i en lysets engels skikkelse. De fór opp i en falsk åndelighet og mente seg å være benådet med noe ekstra fremfor alle andre Guds barn og var ferdige til å fordømme all troende, som ikke kunne anerkjenne dem, være som dem og dele deres anskuelser.
Slik fikk en den innskytelse som han mente var av Gud, at han måtte døpe seg om igjen, selv om han var døpt, og gikk således opp i dette å overvurdere dåpen på en avgudisk måte slik, at det ble omtrent alt for å bli en kristen. Og om de hadde noen begavelse i å tale, mente de seg kalt til å ofre hele sin livskraft til å gå ut og forkynne gjendåp.
Det stemmer ikke med Paulus, som takker Gud for, at han ikke hadde døpt noen uten et par familier; ”for,” sier han, ”Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft” (1 Kor. 1,14-17).

Andre er gått opp i et åndelig blendverk av hellighet, som visstnok opprinnelig hadde sin grunn i den indre hellighetstrang som besjeler alle sanne kristne, og som alle de hellige jager etter; men så kom de på den tanke, at de skulle i den grad bli fullkomne, at de ikke engang hadde følelse av den arvede fordervelse.
De ble da ført opp i et slikt hellighetsluftslott, at de mente seg å være syndfrie, ja endatil offentlig bekjente seg som slike. Hvorvidt det stemte med deres indre erkjennelse og følelse, skal jeg ikke si noe om. Men om de hadde noen følelse av vanart og syndebegjær, så har de fått det slik til, at de ikke har noe med det, ikke engang ansvar for det.

- På denne og mange flere måter er det helst, at de mange kjetterske og sjelefordervende lærdommer og partier er oppstått; og mange som begynte i Ånden, har fullendt i kjødet; og det går opp i partistiftelse slik som i Korint. En sa: ”Jeg holder meg til Paulus;” - en annen: ”Jeg til Kefas;” - en tredje: ”Jeg til Kristus."
Dette partivesen kaller Paulus kjødelig, og å arbeide for å samle folk om sine egne særmeninger i stedet for å samle til Kristus kaller apostelen å gjøre proselytter og setter det i klasse med de styggeste laster.

Alt dette som jeg her har pekt på, mener jeg er farer, som særlig de spede i troen er utsatte for, de som ikke ved erfaring og allsidig klarhet i Guds ord har lært å skjelne mellom lys og mørke, godt og ondt og prøve ånden i seg og åndene omkring seg, om de er av Gud.

En fare for det spede nådeliv er videre det,, at man ikke gjør forskjell på følelsens glede og troens glede eller forskjell mellom gleden i følelser og gleden i Herren. Det er fare for nådelivet ved ikke å kunne bedømme de gode eller oppløftende salige følelsers grunn.
Ikke alle tiltalende følelser, ikke all åndelig varme har ren grunn, og derfor kan følelsene avstedkomme skadelige og farlige følger for selve nådelivet.
De følelser som ikke har sin grunn og sitt utspring fra troens tilegnelse av frelsen i Kristus Jesus og det som står i forbindelse med det, er usunne og farlige, hvor velsmakende de enn kan være; likeså den varme i sjelen som ikke har sin grunn i og sitt utspring fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, den er ingen sann varme og derfor farlig for nådelivet; for bak alt usunt og bedragelig står forføreren, bedrageren, djevelen og frister for å føre sjelen vill og narre den til å trøste og forlate seg på ting utenfor den sanne frelses grunn.

For eksempel, du ba i et bønnemøte, og ditt hjerte ble grepet av en sterk varme, begeistring og oppløftende følelser; det var så godt, det smakte så salig. Kanskje det også kom av det, at du med tro rørte ved Jesus; men det kunne også ha sitt utspring i en usunn (for ikke å si noe verre) stimulasjon.
Men det farlige i det for ditt vedkommende var den falske trøst, du tok av det. Du sa til deg selv: ”Ja, dette var bønn som det var gagn i,” – og du ble frimodig i troen på din bønn og din følelse. Tenk, hvilke såpebobler å bygge og trøste på!
Eller du ble oppmerksom på, at de andre omkring deg ble rørt og beveget av din bønn, og du tenkte med deg selv: ”Å, for en bønn du holdt nå! Nå må alle tro vel om deg. Og så beveget du selv var, så bløt om hjertet, så tårefylte dine øyne! Ja, du må være et Guds barn, så sant noen er det!"
Og kanskje du tilføyer med deg selv: ”Det var ingen som ba som jeg.” Og på veien hjem fra bønnemøtet søkte du å gå midt inne i flokken for å høre, om det ikke var noen som så smått beundret din gode, varme bønn; - du ville så gjerne få snappe opp noen ros over din bønn. Og ble det ikke noe å få på den måten, så innledet du selv en samtale for på en eller annen måte å gjøre det forståelig for dine venner, at du var lykkelig over din varme bønn.
- Tenk, hvilken fare for spede kristne, som ikke ser den stygge hovmodighetsrolle, Satan spiller for sjelens øye! Først trøste seg på sin bønn slik, at man ut fra det slutter, at man er et Guds barn, dernest trøste seg på, at andre tror vel om meg for bønnens skyld. Og endelig er sjelen blitt fylt med hovmod og står for fall. Og mange, mange er fanget av djevelen i denne snare, som var vevd av tilsynelatende så hellige tråder.

Er det nå unge og spede som har begynt å tale til oppbyggelse, og de har en rapp tunge og under talen blir begeistret – kommer opp i en ekstase og stimulasjon i følelsen og bruker slike talemåter som anslår tilhørernes naturlige følelser, så de ser mange begynne å gråte, kanskje hulkegråte, - så tenker taleren: ”Ja, du var varm nå; ja, du må være et Guds barn.” ”Og,” – sier du til deg selv – ”hvilken virkning på forsamlingen! Å, hvor de gråt! Mon ikke alle beundret din tale?” Og du går hjem lykkelig over din varme, din begeistring og din tales innflytelse på forsamlingen.
Tenk, om taleren ikke skjønner den djevel som står bak dette!
Tenk, for et Satans blendverk å trøste seg slik på sine følelser, og det skrekkelige hovmod som ligger til grunn for den lykke, man er så full av!
Hvis ikke Gud på en særegen måte ved særegne ydmykelser får bringe en slik sjel på rett vei, vil han snart eller senere bli liggende i fallgruven til spott for verden og vanære for evangeliet samt til smerte for Guds barn.
Jeg har således pekt på følelser og varme, som har usunn grunn og derfor er helt ut farlige og skadelige. Men også de følelser, som har hellig og ren grunn, er vanskelige å bruke slik, at de ikke blir til skade. Derfor fikk ikke Peter, Jakob og Johannes være lenge på Tabor. De måtte ned i korsdalen igjen og øve seg i å dele lidelsessamfunnet med Jesus.
Det vil også være klart for dem som lar seg belære av Guds ord, at det aldri lar seg gjøre å glede seg i salige følelser alltid; det tåler vi bare enkelte stunder; men å glede seg ved troen i Herren det går an til enhver tid.
Gleden i Herren skal være vår styrke!

 

Vi i Ham – Han i oss!
Av Th. Rettedal

Gleden i Herren skal være vår styrke!
Gud har gitt oss sin Sønn som en fri kjærlighetens gave og med Ham gitt oss alt. ”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?” (Rom 8, 32).
Det er denne gav troen griper, og ved den blir man rik midt i fattigdommen. Dette er en skatt, som inneslutter i seg alt, det som hører til liv og gudsfrykt; i Ham syndenes forlatelse og utfrielse fra syndens kraft og syndens herredømme; i Ham frigjort fra synd, død og Satans rike; i Ham gjort til Guds arving og medarving til det evige liv og den evige herlighet; men Ham eier sjelen ved tro alle løfter som finnes fra perm til perm i Bibelen.

Dette er noe å glede seg over alltid; for det forandrer seg ikke. Om alle andre gleder og gledesgjenstander går til grunne og forsvinner, denne glede varer ut over død og grav og inn i den evige salighet. All glede som har sitt utspring av Ham og i Ham, er sunn og skaffer styrke og frimodighet til å stride troens strid.

 

All begeistring, oppløftelse og varme i salige følelser som hentes fra Herren ved det, at man tror – tar imot uavlatelig av Ham, eter Hans kjød og drikker Hans blod, dvs.: tar inn i sin sjel og hjerte av Hans liv – all denne glede og alle disse livskrefter kommer fra Ham som er livet, og setter oss i stand til å gledes i Ham, være frimodige i Ham i lyse og mørke stunder, i medgangs og motgangs dager, i de tørre ørkentimer så vel som i de solblanke Taborsøyeblikk, under ære og avnære, under ondt rykte og godt rykte. Alltid like mye i Ham, som har sagt: ”Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.” ”Ingen skal rive dere ut av min hånd.” ”Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!”

 

Å slik ved troen være sammenvokst med Jesus på Ordets grunn et gjør sterk i Herren og i Hans veldes kraft.
Måtte de spede og ubefestede lære å kaste sitt trosanker ut av sitt eget livs skip ned i denne faste ankergrunn! De skulle da ikke drive for noen storm eller kastes på holmer og skjær for noen virvelbyge, men mer enn seire ved Ham som har elsket oss.

”Bli i meg, så blir jeg i dere,” sier Jesus. Dette er det Guds Ånd vil lære oss, nemlig å bli i Jesus, bli i Ham og Hans ord, slik at Han vokser for troens øyne.
Men dette er også veksten i nåden, at Jesus Kristus blir mer kjent og kjær for hjertet; ved det vokser man i visdom og nåde hos Gud. ”Han skal vokse, jeg skal avta.”
Det er en grunnlov i Guds rike. Men vokser Jesus ved troen opp i oss, så vokser vi samtidig opp i Ham; og målet er, at vi til slutt fullkomment går opp i Ham og Han i oss.
Da er døden oppslukt til sier.

 

 

Jesus alene!

Av Th. Rettedal

 

 

En fare for det spede nådeliv likesom også for de mer modne kristne er den, at ikke Jesus alene får være oppdrageren ved sin Ånd og ved sitt ord. Det er med dette som med barn i en familie; når de kommer ut på gaten, er det så mange som vil øve innflytelse på dem, og mangt et edelt barn er blitt fordervet og har skeiet ut ved det.

Slik også i Guds rike. De spede og ubefestede har så lett for å påvirkes av usunne åndsretninger og dårlige kristnes eksempel. Dette har ført mange bort fra enfoldigheten i Kristus og hen på de åndelige avveier, eller de er falt i synd og last.
Tidsånden er giftig og full av bedrag, som Laache synger: ”Giften i tidens vær og vind truer å røve meg livet.” Det gjelder derfor å våke og be, at man ikke skal falle verken til høyre eller venstre side av veien.

”Prøv alt, og hold fast ved det gode.” Man vokte seg vel for å sluke alt det som bydes både i tale og skrift i våre dager! For ikke å tale om den likefrem ugudelige litteratur som fylle bokhyller og biblioteker, så er her nok av religiøst farget fordervelig både i skrift og tale; og slikt er farligere for det spede nådebarn enn det som er helt sort, slik at man kan se, at det er fabrikkert i mørkhetens rike, endatil med såre svakt syn.
Djevelen er alltid farligst, når han kommer i en lysets engels skikkelse og gir seg ut for en evangelist, en arbeider for Guds rike. Derfor advarer Jesus sine disipler og sier: ”Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver” (Mt. 7,15).

 

Dette er farer, som visstnok de sanne kristne i alle aldre er utsatte for, men særlig de spede som er lite hjemme i Guds ord, og hvis åndelige lys og kunnskap i det hele tatt er liten. Disse har ikke tilstrekkelig evne til å ”prøve alt og holde fast ved det gode” og forkaste det som er ondt og skadelig.
Derfor vil jeg rope til slike at de må være varsomme og forsiktige, både med hva de leser og med hva de hører. Gå ikke og hør på en tvilsom predikant, som ikke fører sunn lære, han være lek eller lærd; vær ikke nysgjerrige til å lukte og smake på alt mulig. Hør på de predikanter som har godt vitnesbyrd både for lære og liv, av erfarne, prøvede kristne, så du kan høre med ubetinget tillit.
Kjøp heller ikke uten videre de bøker som kolporteres ut i våre dager, både likt og ulikt, men kjøp skrifter av kjente, pålitelige menn. Her er, Gud skje lov, ikke mangel på sunn lesning.

”Lengt etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse!” (1 Pet. 2,2).

 

Be om Den Hellige Ånd! Og les særlig i din Bibel! Bli hjemme der. Det er uforfalsket melk.
Jo mer av Bibelen du får inn i din sjel og ditt hjerte, dess mer vokser du i tro og tillit, lys og kraft, visdom og kunnskap, - den visdom som er ovenfra, og som er mer verd enn meget fint gull. Et lodd med lys i Guds ord, selververvet ved bønn og kamp, er mer verd enn hundre pund lysglimt lånt av andre, selv om det er sant og sunt.
Den sannhet som Guds Ånd gjennom kamp og trengsel får trykke med levende stil inn i sjelen, gir troslivet røtter og gir mot til å gå med Jesus utenfor leiren og bære Hans vanære.
Derfor, kjære unge og eldre brødre og søstre i Kristus, la ingen bok være deg så kjær som Bibelen og la aldri annet lesestoff stjele den nødvendige bruk av Guds eget ord fra deg. Det har alltid vært de sterkeste troskjemper, hvis ånd har vært beriket med allsidig kunnskap i Guds ord, fordi de ved det har hatt våpen i hånd mot enhver fristelse og anfektelse samt mot alle villfarelser.
Men les Guds ord allsidig og les ikke bare for å finne et trøstens ord, men også for å bli belært og undervist i Guds veier og Hans måte å føre og oppdra sine barn på. Ren og sunn lære skaper rent og sunt liv, dersom man leser for å leve etter det, som Gud ved sin Ånd lærer oss.

 

Måtte Gud ved sin Ånd og sitt ord få oppdra oss etter sin vilje, da skulle vi nok bli likedannet etter Hans bilde og bli kar til ære og ikke til vanære, og – Han skal bevare alle sine fra alle farer og villfarelser for sitt navns skyld.

 

Jesus som oppfyller av Skriftene til vår rettferdighet
Av Th. Rettedal

Les: Luk. 24, 44 – 53

Før mennesket ble skapt, så Gud at det ikke ville bestå lydighetsprøven, men ville falle; - derfor hadde også Gud besluttet frelse ved Jesus Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt (Ef. 1,4). Derfor ser vi, at så snart fallet var inntrådt, lover Gud frelse ved sin Sønn Jesus Kristus: ”Kvinnens ætt skal knuse slangens hode” (1 Mos. 3,15).
Dette løfte gjentar Herren klarere, etter hvert som tiden nærmer seg dens oppfyllelse; - om denne kvinnens ætt (Jesus) har Moses skrevet, om Ham taler profetene og salmene. Alt det Gud ved profetier og forbilder har talt om sin Sønn, det er Skriftene som Han har kommet for å oppfylle. Det som profetene hadde vitnet og profetert om Ham, kunngjorde Han for sine disipler og for folket, nemlig at Han var den Guds enbårne av Faderen, den om hvem det var skrevet i bokrullen (Slm. 40).
Noahs ark var et forbilde på Kristus, paktens ark likeså, Melkisedek, Isak, Jakob og Josef, de forskjellige ofre i den gamle pakt, særlig påskelammet. Det var alt sammen en skrift om Jesus, som skulle fullbyrdes ved Hans åpenbaring i kjød.
Guds ord, det profetiske ord, ville ikke være sannhet, dersom ikke Jesus til punkt og prikke hadde oppfylt alt det som var profetert og skrevet om Ham i bokrullene.
”Så står skrevet (om meg), at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag” (Luk. 24,46).
Se slik ser vi Jesus som Skriftenes oppfyller.
Men det het videre i vår oppgave ”til vår rettferdighet.” ”Messias måtte lide,” het det i vår tekst. Hvorfor måtte Han? Til vår frelse hadde Han av fri kjærlighet påtatt seg å fullføre alle Guds krav til oss, og når én har påtatt seg et embete eller en tjeneste å utføre, da må han også, om han vil være tro, utføre tjenesten til fulle, slik som han har påtatt seg den. Og nå hadde Jesus påtatt seg å frelse den arme slekt.
Og hva skulle til? Hvor mye krevde Faderen av slekten, den flane slekt, for å kunne bli forsonet med den? Han krevde full oppfyllelse av alle sine bud. Gud har ikke slått av et eneste grann på sine fordringer.
Det er mange som i sin blindhet tenker: Gud er ikke så streng, Han krever ikke så mye; - når vi gjør det beste vi kan, så er Han fornøyd med oss, så er Han nådig og barmhjertig osv. Ja, det er sant, Han er nådig og barmhjertig, det er Han, og Han er også kjærlighet; - men Han har ikke vært verken barmhjertig eller kjærlig på rettferdighetens bekostning. Nei, rettferdigheten slår ikke av på sine fordringer et eneste grann. ”Den som synder, skal dø” (Esek. 18,4 og 20).
Gud krever alle sine bud oppfylt til punkt og prikke. ”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven (mitt ord) forgå, før det er skjedd alt sammen” (Mt. 5,18).
Enten oppfylle mitt ord (loven) eller ”dø døden.”
Her ser vi altså, at Jesus hadde å oppfylle Skriftene for oss til vår frelse og salighet, eller til vår rettferdighet. ”Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte” (Slm. 40,8-9). ”Offer og gave (slaktoffer og matoffer, jmf. Slm. 40,7) ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg” (Hebr. 10,5).
Ved det første menneske kom synd, død og fordømmelse over alle mennesker, ved det annet menneske, Jesus Kristus, Herren av himmelen, kom livets rettferdiggjørelse over alle mennesker; - Han har oppfylt alle Guds befalinger, Han er det eneste menneske som har gjort all Guds vilje fullkomment. Og for hvem? For meg og deg, kjære tilhører, fullt ut i mitt og ditt sted.
Men hvorfor måtte Han dø en så forsmedelig død? Fordi mennesket hadde syndet, ”og den som synder, skal dø.”
Da det første menneske syndet, syndet alle. Da den Herre Jesus dør, dør hele slekten for sine synder i Ham. Da Jesus har oppfylt Skriftene og gjort Guds vilje fullkomment, har alle mennesker i Ham oppfylt Skriftene og gjort Guds vilje i Ham. Da Han oppsto på den tredje dag til vår rettferdighet (merk: til vår rettferdighet), da oppsto hele slekten i Ham av fallets dyp.

Se, så helt og fullt er Jesus vår stedfortreder, og så helt og fullt er syndefallets skade aldeles legt ved Ham, at Faderen etter sin rettferdighet har fått alle sine befalinger oppfylt. Rettferdigheten har skjedd fyllest, Gud har fått sitt, synden er tatt bort, døden likeså, gjelden er slettet ut.
”Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder” (Jes. 40,2).
Priset være Herrens navn! Tenk, mine kjære tilhørere, det som sto imellom Gud og oss, nemlig synden og med den døden, tenk, den er tatt bort; - Han har tatt bort ”dette landets misgjerning på én dag” (Sak. 3,9), ”vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender” (Rom. 5,10); - ”For den som er død, er rettferdiggjort fra synden” (Rom. 6,7); - ”Når én er død for alle, så har de alle dødd” (2 Kor. 5,14).
Slik ser vi Kristus som Skriftens oppfyller til vår rettferdighet. ”Gud er nå ikke lenger vred, Det kan vi derav vite, At Han har sendt sin Sønn her ned For verdens synd å lide.”
Nå forstår vi kanskje litt av innholdet av de ord som Jesus sa på korset: ”Det er fullbrakt!” Dette er det glade budskap som vi har å forkynne den arme, falne slekt. Men hvordan er det blitt forstått? – og hvordan mottatt?

 

La oss se videre, hvordan menneskeslekten er blitt formørket i forstanden ved syndefallet. ”Men et sjelelig menneske (ugjenfødt) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis” (1 Kor 2, 14).
Hva er nå grunnen til, at ikke alle mennesker som har hørt og lest dette glade budskap, er salige, lykkelige og glade? Forstanden er formørket, syndefallet har berøvet mennesket den sanne forstand. Den er formørket, derfor kjenner ikke menneskene seg selv, sin egen elendighet; - de vet at de er syndere, men de kjenner ikke sin synd, det er død i sjelen, de er også forvendte i viljen, de vil ikke sitt beste.
Hvordan ser vi ikke menneskene tumle om i mørke; - de raver omkring som de drukne. Enhver som ved Guds nåde har fått forstandens opplyste øye, vil av egen erfaring se med gru tilbake på den tid, han gikk i blinde med vantroens mørke i alle sine forstandsevner, og også når man ser på, hvordan folk går i sin forstands formørkelses galskap, hvilket forferdelig syn, for ikke å tale om den hop som djevelen har fått så langt ned i løgnens og selvbedragets mørke, at de ikke tror, at det er sant at Bibelen er Guds ord, slike som er sunket ned i klasse med dyrene. De tror verken på himmel eller helvete, de lever kun for å spise, drikke, sove og fornøye seg i syndens og Satans tjeneste, akkurat som de finner for godt, og så dø som et annet dyr.
- Forferdelig, en gruelig straff;  ”- ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg” (Rom. 1,28).

Men dere iblant oss som vel på en måte holder Bibelen for sannhet og vil forsvare den til det ytterste, men likevel er fremmede for frelsen i Kristus, dere som går til kirke, til alters, til bedehus, leser, ber og synger, ja streber av alle krefter for å elske, tro og håpe på Jesus for å bli salige, men med alt dette lever i deres åndelige mørke, uten omvendelse, uten liv og fred med Gud, aldeles fremmede for de ting som hører Guds Ånd til – hvor er dere? Hvor sitter du hen, du arme, bedratte mann eller kvinne, som tenker at kristendommen består i noen selvgjorte forbedringer, en ytre bruk av nådens midler, en selvgjort, innbilt tro, et dødt, livløst håp. Akk, du bedrar deg selv! – din forstand er formørket; - ditt hjerte er fullt av svik, hykleri og egenrettferdighet, du vil med alt dette gå til helvete, det er løgn og svik i din ånd og forvendthet i dine tanker, du er en Amazia, som gjorde det som var rett for Herrens øyne, men ikke med et rettskaffent hjerte.
Våkn opp, mens det er tid, og vend om til lyset, så du kan få forstand og bli et lysets barn. Din forstand er formørket, du kjenner ikke Skriftene, og derfor kjenner du heller ikke Kristus.
Og du som går sørgende og spørrende etter din frelser, som enten ikke har funnet Ham, eller også synes at du har mistet Ham, det er også mørke i din forstand, som er årsaken til din nød, du famler i din egen barm etter livet, og du finner det ikke, Jesus er som død for deg, du synes alle kan finne Ham, men ikke du, du er så rent forvendt på alle vis, det er stengt for deg på alle kanter.
Ja hvordan så det ikke ut for disiplene, da Jesus bleknet hen i døden på korsets tre. Tenk deres liv, som er deres håp, dør, sannelig det er stengt for dem på alle kanter. Mørke, død og elendighet møter dem på alle kanter, og de går noen til Emmaus, og noen der, og noen der. Hva er som feiler dem?  Hadde ikke Jesus sagt dem, at ”måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” (Luk 24, 26).
Men de hadde glemt Hans ord og hyllet seg inn i sin forstands mørke. Ja, hva er årsaken til all den tvil, anfektelse og åndelige dunkelhet og uklarhet i nådestanden, som selv Guds barn må drages med i større og mindre grad? Mon ikke levningene av dette syndens og vantroens mørke som ennå er tilbake i oss?
Akk hvilket forferdelig mørke syndefallet førte inn i menneskeslekten! Tiden tillater ikke lenger å tale om dette mørke i seg selv, vi får gå videre og se, hvordan vi skal kunne komme ut av dette mørke. Det lærer Herren oss også i vår tekst i dag.

 

Det heter: ”Da åpnet Han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene” (Luk. 24,45).
Vi ser av dette, at Herren må opplate vår forstand, og det gjør Han ved sin Ånd. Han er også villig til det for hver og en som ber Ham om det, men hvilken forferdelig sløvhet er det ikke iblant oss, hvor lite ber man ikke om Åndens opplysning, og hvor lite erkjenner man ikke sin dårskap og blindhet, selv de som skulle kalles Guds barn.
Kjente og erkjente vi dypere vår forstands mørke, så ba vi mer om Den Hellige Ånds opplysning. Akk om vi engang kunne lære å trenge inn på Herren med bønn om Den Hellige Ånd, da skulle det bli ganske annet liv iblant oss her; - men det hjelper ikke å bare be om Den Hellige Ånd, og likesom vente Åndens gaver av luften. Det er dessverre mange mirakelsyke folk, som vil at Herren skal komme med sitt lys og sin nåde ad annen vei, enn Han selv har bestemt.
Nei, vil vi ha Åndens opplatte øyne, da gjelder det å bruke Skriftene. Merk: ”Han ga dem å forstå Skriftene; ” – det er ved Skriftene Ånden taler; - ”Han skal ta av mitt og forkynne dere.”
Men hva kommer det da av, at så mange leser den Hellige Skrift, ja både lege og lærde, men er allikevel fremmede for de ting som hører Guds Ånd til? Jo det skal jeg si deg, kjære tilhører, de leser Skriften med motstand mot den. Slik har mange lest og hørt Gud og Hans ord i mange år, men hele tiden stått Guds ord imot. Hvordan skal Guds Ånd få lære og opplyse dem som ikke vil adlyde? Er det ikke en dumhet av folk? Folk som vil være kristne, og som tenker på å bli salige, de mener, når de leser litt Guds ord en gang imellom, leser en og annen bønn samt også ber med egne ord, men for øvrig lite eller intet bøyer seg i ydmykhet for Herrens ord til lydig etterfølgelse, de mener med det å bli frelst. Intet under at folk blir i blindhet og selvbedrag.
Nei, det går ikke, man vil på den måte bli mer og mer forstokket og sinnet mer og mer forfalsket. Men vil noen kjenne om læren er av Gud, han beflitte seg på å gjøre Guds vilje. ”Om noen vil gjøre Hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv” (Joh. 7,17).
Ved å bøye seg under Guds Ånd og ord åpnes vår forstand til å kjenne Skriftene og gjennom dem å kjenne den eneste sanne Gud og den Han utsendte, Jesus Kristus. Og det er det evige liv! (Joh. 17,3).
Ved å bøye seg for Herrens ord og gi dets virkning rom i hjertet lærer man å kjenne seg selv som en arm, fortapt synder og å fly hen til Jesus, synderes frelser, i troen, og ”alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn.” Merk: de får rett til å bli Guds barn, tenk hvor stort å være Guds barn.

- Er du, kjære tilhører, et Guds barn? Enten eller, det finnes ikke noen mellomting eller noen mellomslekt, en enten Guds barn eller djevelens barn: ”Ingen kan tjene to herrer” (Mt. 6,24; Luk. 16,13).
Er du ikke et Guds barn, så er det fordi du ikke har mottatt den Herre Jesus i en levende tro, men det bibelske kjennemerke på, at du har mottatt Ham, er dette som apostelen sier: ”Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt” (2 Kor. 5,17).
En ny skapning, et nytt menneske med nytt sinn og nytt hjerte. Disse ved troen gjenfødte Guds barn er det som har fått det kall å være vitner om Jesus.

 

Ingen annen kan vitne om Jesus enn de som har mottatt Ham og opplevd sannheten av Hans ord ved mottagelsen av Ham selv. De kan vel tale om Jesus, lære om Jesus og lese om Ham, ja også forkynne om Ham, men vitne om Ham kan bare de som selv er levende brev på sannheten.
All tro på kristendommens sannhet som ikke er opplevd erfaring, er død, og har ikke medhold i Guds ord å være frelsende. Alene Guds folk er kalt til å forkynne Herrens dyder. ”Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris” (Jes. 43,21).
Men skal da alle Guds barn vitne om Jesus? Ja alle både menn og kvinner, høye og lave, rike og fattige, så sant de har kjent sannheten, skal de vitne om sannheten. ”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst” (Rom. 10,9).
Men hvordan skal de vitne? Skal alle gå ut og forkynne? Nei det er ikke Herrens mening, til det kreves det en særegen nådegave og et særegent kall fra Gud; - men alle Guds barn skal vitne om den nåde som er blitt dem til del av Herren.
De skal vitne ved å forsake verden og dens lyst, slik at enhver kan forstå, at de har sagt farvel til det brede strede.
De skal vitne i sitt liv, ved det at de gjør Guds vilje og daglig legger vinn på sann gudfryktighet slik, at deres liv er i overensstemmelse med Guds ord, at Kristi dyder lyser frem i deres liv, tale, vesen, handlinger, at de kan sees at de er som byen på fjellet, at Jesus bor i, hersker i og over dem.
De skal vitne ved sin enighet og innbyrdes kjærlighet, og så skal de vitne ved sitt felles arbeid for Guds rikes utbredelse i all verden (”begynnende fra Jerusalem”) ved å gjøre bruk av de særegne nådegaver, Herren har gitt menigheten til dens oppbyggelse.
De skal vitne ved sine gode gjerninger. Ja Guds folk skal vitne om Jesus og frelsen i Ham, og ved de nådegaver som er betrodd Guds menighet, ”forkynne omvendelse og syndenes forlatelse for alle folkeslag” (v.47).
Merk: Omvendelse – og syndenes forlatelse, merk: Syndenes forlatelse. Forsoningen er ferdig, forlatelsen er vunnet; - å forkynne dette, det er kallet, Guds menighet har fått. Å for et deilig bud; - hør det, kjære tilhører, Skriftene er oppfylt til vår rettferdighet, forløsningen er vunnet, vend nå om til Jesus alle mann og få syndenes forlatelse, omvendelse og syndenes forlatelse for alle folk, ingen forskjell; - kom nå alle som vil bli frelst, kom nå til Jesus og få syndenes forlatelse. Ja, ”kom alle, ingen svike, den som vil til himmerike.” Ja, ”alt er ferdig, kom!”

Måtte Herren få velsigne oss alle med sin Ånd og nåde til omvendelse og tro på Jesus Kristus og fylle oss med sin Ånd og sitt liv, slik at vi engang kan bli tatt opp med Ham, når Han kommer igjen på samme måte som Han fór opp, så vi kan få fryde oss med Ham i Hans herlighet i all evighet. Amen.