Tilbake

 

Har vi funnet frelseren?

Av S. Nyhagen

 

 

Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Det var åpenbaret for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon ham i armene sine og lovet Gud, og sa: Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. Luk 2:25-32

 

 

Venner, jeg tror vi alle må være enige om, at det er vakkert, - tiltalende for vårt øye og vårt øre, hva enten vi tenker oss å se den gamle Simeon stå der i templet frimodig, glad med Jesusbarnet på sine armer, eller vi hører hans trosvarme, gudhengivne, profetiske ord.

Men vakkert og oppløftende for hjertet blir dette evangelium bare hos slike, som har et hjerte som enten allerede er eller iallfall lengter etter å bli beslektet med Simeons barnehjerte. Er det ved Guds nåde slik fatt med deg, venn, da vil visselig minnet om den gamle Herrens tjener anslå kjente strenger i ditt bryst, og din sjel i denne stund fornemme noe av den salige, velgjørende ”fred og glede som overgår all forstand” (Fil. 4,7). For du fornemmer at ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr. 13,8), og du ser i Simeon en bror, som med Jesus i favn og i hjerte i sannhet endte sitt år, sin nådetid såre vel (fra prediken på Søndag etter jul).

Men kanskje det også blander seg vemod i din glede. For ”begynt er ikke endt,” – du er ennå ikke som Simeon ved målet, bare på veien, og du har dessuten mye utroskap å bebreide deg. Ganske visst; men heller ikke Simeon sto alltid ved målet, - han måtte vente og kjempe som enhver annen i utlendighetens land. Ørkenvandringen var visselig ikke lettere den gang enn nå. Hvilestedene var få, og man fikk ofte steiner for brød. Det gjaldt like fullt da som nå å ”være glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen” (Rom. 12,12).
Nettopp slik innrettet Simeon seg; for ”Den Hellige Ånd var over ham” og hjalp ham så vel til å begynne som til å fortsette og fullende, inntil han omsider fikk se inn i de uforlignelige barneøyne, som så herlig strålte av lys og liv og frelse.

Og hva du og jeg skal gjøre allerede i dag, det er å ransake oss selv, ”for Hans åsyn som allting vet,” om også vi virkelig har funnet ”barnet Jesus” og i Ham frelseren. Det har vi, så sant vi uten å ta anstøt av Hans ringhet tiltror Ham så sterke skuldrer og så stor kjærlighet, at Han frivillig ”bærer verdens synd” (Joh. 1,29), altså også din og min utroskap.

Har vi slik funnet Ham, og Han vunnet oss som sine, da er nådebroen bygd, som fører ut og opp fra mørke til lys, fra elendighetens boliger til herlighets tempel i himlen engang.

Så går vi i oppriktighet til Ham hver dag med all vår skam og skade, for å bli tvettet og finne legedom, syndenes forlatelse i Hans navn. Og med slik hellig tvetning og mektig frelserhjelp er også du beredt til å ende din dag og ditt år vel.

Hvor nær eller fjern vi er målet, - det vet Herren alene. Derfor gjelder det med salmisten i sannhet å kunne si: ”Jeg setter alltid Herren for meg,” – det gjelder å alltid være beredt, å alltid være reiseferdig; for, - det minnes vi om i dag på årets siste søndag:

 

”Tiden går,

Klokken slår, -

Evigheten forestår.”