Lengden av Kristi kjærlighet!
Av H. Martensen
Akk! Hva var vi vel, dersom
vi ikke torde sette vår lit, vårt håp og vår fortrøstning til lengden i Kristi
kjærlighet? Hva var vi vel, dersom vi måtte si: det er dog en makt som er
sterkere enn Kristi kjærlighet, tidens
den altbeseirende makt, som i sine bølger har begravd så mye som mennesker
satte deres lit og fortrøstning til, begravd riker og menneskelige storverk,
begravd så mang en menneskelig kjærlighet.
Hva var vi vel, dersom vår
frelser bare var et menneske, dersom vi måtte si: Den tid skal komme da også
Kristus har hatt sin tid på jorden, da Kristi menighet skal være begravd i
tidens bølger, da Kristi navn skal høre til de glemte, de avblekete navn. Den
tid skal komme, da det store kjærlighetshjerte ikke banker mer for
menneskeslekten, ikke banker mer for Hans menighet, da den røst skal være
forstummet på jorden, som taler det store: ”Kom til meg, alle som strever og
har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” Nei, slik er det ikke med Kristus.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Og som Han er
den første, slik er Han også den siste og den levende! (Åp. 1,18).
Vi bekjenner oss til lengden
i Kristi kjærlighet, til Ham som, likesom Han elsket sine fra begynnelsen, slik
også elsker dem inntil enden, inntil alle tings fullendelse, da Gud, den
treenige Gud i de saliges rike, skal være alt i alle. Vi bekjenner oss til
lengden i Kristi kjærlighet, til Jesus Kristus, den samme i går og i dag og i
all evighet. (Hebr. 13,8).
Det er et langt i går, som vi ser tilbake på, når vi
ser tilbake på århundrenes rekke, til alle omveltninger og omstiftelser i de
dager som er gått – likevel ble Han den samme, og om enn Hans evangelium ble
forvansket av menneskene, dog oppsto det atter i evighetens kraft. Det er
kanskje et langt i morgen, som vi
kan skue ut i, når vi ser ut i de kommende tider, som vi ikke kan vite noe om,
hva de vil bringe, ikke vite, om de vil bringe tunge prøvelser og svære
skjebner. Likevel blir Han den samme, den samme med sitt vitnesbyrd om synd og
om rettferdighet og dom, og den samme med sitt evangelium, den samme med det
gudmenneskelige frelserhjerte, som er uuttømmelig på trøst og legedom, den
samme med det store: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg
vil gi dere hvile!”
Blikkstille
Av H. Martensen
Så reiste Han seg og truet vindene og sjøen, og det
ble blikkstille. Mt. 8,26
Og det ble blikkstille! Hva kommer det nå av, at dette ord alltid har utøvd
en stille, en tiltrekkende makt over de troendes hjerter? Fordi dette blikkstile på sjøen etter elementenes opprør og den
overståtte fare, dette blikkstille som aftenrøden speiler seg i, er et bilde av
det som vårt hjerte lengter etter fra begynnelsen av.
Og det ble blikkstille. Er ikke
dette ord et profetisk ord som skal oppfylles i skapningen, når Kristi menighet
har stridd den siste svære strid på jorden, når den tilstand inntrer, som all
skapningen lengter etter, når det onde skal være utstøtt fra skapningen, når
synd og sorg ikke skal være mer, ei heller skrik, ei heller pine, når
skapningen helt skal hvile i Gud, i evighetens fred? Og er det ikke et
profetisk ord som skal oppfylles på den enkelte troende, når han i døden har
stridd den siste strid? Og det ble
blikkstille! Å Gud være lovet, også før døden kan dette ord oppfylles i et
menneskes hjerte, når han har stridd den gode strid mot fristelsen, mot
lidenskapen, mot anfektelsen og fornemmer, at om han enn har lidd skipbrudd på
mye av det som var kjært og dyrebart for ham i verden, likevel ikke har lidd
skipbrudd på troen og håpet og kjærligheten, når Kristi fred seirer i hans
hjerte, når Kristi barmhjertighet, Kristi kjærlighet stiger ned i hans hjerte.
Å! Vi vet det vel, de timer som det i sannhet er blikkstille i oss, evighetens
blikkstille, de hører til de sjeldnere i vårt liv, og kampens og stridens timer
er de hyppigere. Men skulle vi da ikke kjempe og stride for, at hine timer
kunne bli flere, skulle vi ikke arbeide og stride for at det da omsider må
oppfylles på vårt hjerte, dette ennå så bevegede og samtidig trossige og
forsakte hjerte: Og det ble blikkstille!
- så himmelen fullkomment må kunne speile seg i det?
Så ber vi da: ”Herre, forøk oss troen!” Hvor kostelig og dyrebar er ikke troen
i et menneskes hjerte! Hvor kostelig og dyrebar er ikke selv en ringe og liten
tro! For skjønt disiplene var lite troende, så var jo likevel denne deres lille
tro mektig til å vekke Herren, til å bevirke, at Herren ga dem et tegn på sin
beskyttende nåde.
Men selv om det er trøstelig, at Herren også antar den ringe og lille tro, som
ennå kjemper med tvilen, så sier Han jo likevel bebreidende: ”Hvorfor er dere
så redde, dere lite troende?” Han fordrer av oss, at vi mer inderlig skulle
forenes med Ham som byder over vinden og bølgene på tidenes hav og i menneskets
hjerte, med Ham som sov i stormen på Genesaret-sjøen,
idet Han hvilte i det faderlige forsyns favn.
Enn gjelder det likevel på så mange måter om oss, at der hvor vi skulle sove,
der våker vi, og der hvor vi skulle våke, der sover vi. Vi våker der hvor vi
skulle sove, det vil si: vi gjør oss unyttige sorger og bekymringer og
anstrengelser, der hvor vi skulle kaste all vår sorg på Gud og hvile trygt i
Hans forsyns favn. Og atter, vi sover der hvor vi skulle våke, det vil si: vi
sover syndens søvn, overgir oss til verdslig trygghet og sikkerhet, eller til
tvilens uvirksomhet, der hvor vi skulle bruke våre krefter, våke og be, som jo
også Herren i lidelseshistorien kom til disiplene og fant dem sovende: ”Kunne
dere ikke våke én time med meg?” Å lær du oss da, Herre! å sove og å våke, gi
du oss troens ro og troens mot, lær du oss troens hvile og troens arbeide, lær
du oss troens hellige trygghet og troens kamper! Ja gi oss ved din Hellige Ånd
den tro i våre hjerter, at vi må kunne si med vår salme:
Med Jesus våker jeg, med Jesus vil jeg sove,
Med Jesus går jeg glad og allting fritt tør vove;
Med Jesus jeg engang går til mitt hvilested,
Det er jo ei å dø, når livet følger med.
Amen.
En denar om dagen!
Av H. Martensen
Les: Mt. 20, 1-16
Vi hører i vår tekst, at den
ene denar ble utbetalt til dem alle fra de første til de siste; men da hører vi
også, at det var de som mente, at de skulle ha mer, knurret og sa: ”Disse siste
har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret
dagens byrde og hete!” – og de fikk til sist en ydmykende, en refsende
tilrettevisning av Herren.
Men vil vi ikke selv falle i den samme villfarelse som disse, da la oss ikke
glemme, hva det er, som Herren ble enige med oss om. For da Han leide oss på
torget og ble enig med oss om den ene denar, ble Han ikke da enig med oss om den
store motsetning mellom torget og vingården, mellom torget, hvor alt beregnes og
måles og veies etter ytre mål og vekt, etter gjerningenes mengde og tidens
lengde, og vingården, hvor alt beregnes etter et usynlig mål og en usynlig vekt,
etter sinnelaget, etter troen og kjærligheten?
Og likevel, hvor ofte har ikke de kristne glemt dette, og har ment, at
kjærligheten skal tilmåles og tilveies etter det mål og den vekt som gjelder på
torget, etter ytre mål og vekt, som vi jo vet, så var det de, som i sin tid
fallbød syndenes forlatelse på torget, fallbød dem etter torgets mål og vekt;
som vi jo vet, så er det ennå de som spør: Hva skal vi få for våre mange og
lange bønner? Hva skal vi få for de mange rosenkranser, vi har bedt? Hva skal vi
få for våre mange gode gjerninger, for almisser til kirker og klostre, våre
valfarter våre botsøvelser? – og de tenker ikke på, at i vingården er det
hjertene som veies etter en usynlig vekt.
Og da Herren leide oss på torget, ble Han ikke da enig med oss den store
motsetning mellom synd og nåde, enig med oss, om at vi daglig skulle be: Forlat
oss vår skyld! – enig med oss om, at vi, når vi hadde gjort alt det som var
befalt oss, da er vi likevel bare unyttige tjenere? (Luk. 17,10).
Og når vi da tenker etter, at det var Hans nåde som kalte oss og søkte oss på
torget, og til tross for all vår motstand nødet oss til å gå inn i vingården, -
at det var Hans nåde, som i vingården ga oss både det å ville og å gjøre, - hva
har vi da som vi kan rose oss av?
For om vi enn har arbeidet mer enn andre, var det ikke nådens som ga deg både å
ville og å gjøre, mens du selv bare altfor ofte forsømte din gjerning, - bare
altfor ofte forstyrret det gode verk ved din egenvilje? Og om du enn har
arbeidet flere timer enn andre, har båret dagens byrde og hete fremfor andre, er
det likevel ikke en stor, en usigelig stor nåde, at det ble gitt deg i så lang
tid å være Hans tjener på jorden, så lang tid å stå under Hans langmodighet,
Hans Ånds innvirkninger, Hans oppdragende førelse, som du ofte nyttet så lite?
Hva skal vi få? – å, mine venner, hva skulle vi vel få som vårt beste, vår
høyeste lønn, uten det ene, som Han ble enig med oss om, - dette ene, som den
gamle sanger sier om: Har jeg bare deg, da spør jeg ikke om himlen eller jorden!
Du selv, o Herre, skal være min lønn!
Hva skal vi vel få uten Ham selv, ha Ham slik, at Han ikke mer kan tas ifra oss?
Hva skal vi vel få uten Hans kjærlighets uforstyrrede samfunn, som Han vil gi
den som ble kalt i den tredje time, når han arbeidet i kjærlighet og troskap,
vil gi den som ble som først i den ellevte time vender sitt hjerte til Ham; for
Han kan dog ikke ville gi dette hjerte, det sent angrende, det botferdige hjerte
noe mindre enn seg selv, sin kjærlighet.
Gå inn til din Herres glede! Dette er lønnen som Herren vil gi alle sine tro
tjenere, både dem med de større og dem med de mindre talenter; dette er den ene
denar, som Han ble enig med oss om.
Å, la oss arbeide med frykt og beven, så vi da i kveldstimen må kunne eie den.
Men la oss da ikke glemme, at den denar som Herren vil gi oss, når livets
arbeidsdag er forbi, - i en viss betydning vil Han allerede gi oss den hver dag,
vi arbeider i Hans tjeneste i denne timelighet. Er det da ikke en fred, en glede
hos vår Gud og vår frelser, som er den daglige lønn, som Herren vil gi den tro
arbeider?
Visselig, min tilhører, hva enn din særlige gjerning måtte være, dersom du
daglig arbeider i troskap, i kjærlighet uten å trettes ved de mange
vanskeligheter og hindringer, din frelser vil visselig betale deg en denar om
dagen; og om enn menneskene vil lønne deg nok så dårlig, så vil din frelser dog
bli ved å gi deg sin ene denar, - gi deg den i sin Hellige Ånds virkning i ditt
hjerte, gi deg den i den bevissthet: Min nåde er deg nok, for min kraft
fullendes i skrøpelighet! Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg!
Å Herre og frelser! – hvordan menneskene enn vil lønne vårt arbeid, hva enten de
vil rose det eller laste det, hva enten de vil lønne med takk eller utakk: - gi
du oss bare å arbeide slik, at vi må kunne verdiges til å motta av din nåde – en
denar om dagen! Amen.