Tilbake

 

 

Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Slm. 121,4

Av Bernt A. Lindeland

 

Det var en uværsnatt, en av de verste. Det tordnet og lynte – stormen rystet huset og regnet pisket på vindusrutene. Det var belgmørkt.

”Pappa, sover du?” lød en skarp liten barnestemme.

”Nei, barnet mitt – pappa sover ikke.”

En kort pause.
Så lød det igjen med bevende stemme: ”Pappa, jeg er redd, får jeg komme til deg?”

”Ja, kom du, barnet mitt.”

Om et øyeblikk lå barnet i pappas arm.

”Nå er jeg så trygg, pappa.”

Og uværet raste videre – det tordnet og lynte – stormen rystet huset og regnet pisket på vindusrutene.

Men det lille barnet hvilte trygt og godt – det var jo hos far!

 

Det er uværsnetter i et Guds barns liv.

Anfektelsenes mørke legger seg stundom over sjelen – alt er lukket, alt er svart.

Trengsler av alle slag møter en – det føles, som om undergangen er nær. Man merker ikke noe til Guds sterke faderarm – øyet speider forgjeves etter Jesus, og Den Hellige Ånd synes å være veket bort.

Hva gjør vi i slike uværsnetter?

Blir vi liggende å skjelve i mørket, mens tordenen ruller og lynene gnistrer og stormen ryster vår trosgrunn?

Herren sier: ”Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg!”

Men når vi roper på Gud, så må vi lytte etter svaret. For det er ikke vårt rop som gir trygghet og trøst, - men det er svaret fra Gud.

Og Herren svarer på sine barns redde rop.

Han sier: ”Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter: Herren skal bevare deg fra alt ondt, Han skal bevare din sjel.”
” Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!”

”Kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere.”

”Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.”

La uværsnatten være mørk og fæl! Herren våker, Herren beskytter,

Hvil trygt på Hans ord, som aldri svikter.

Han skal gi alt en god og salig utgang. Glem aldri: Du er jo hos far!

 

 

 

Se der Guds lam, som bærer verdens synd. Joh. 1, 29

Av Bernt A. Lindeland

 

 

Har du vært på et billedgalleris?

Skal du få utbytte av besøket, da må du stanse foran det enkelte bilde og innta den rette stilling til det.

Dette er en allmenn lov, og denne lov gjelder også Jesusbildet.

Døperen Johannes stiller frem bildet av Jesus som lammet som bærer verdens synd. Han vil vi skal se på dette bilde, se slik, at vi kan få utbytte av det. Men da må vi se på det fra den rette stilling.

Hvilken stilling er da det?

Det var en kunstner som hadde laget en marmorbyste av frelseren. Det var et kunstverk av høy rang, og det ble svært berømt.

Så en gang besøkte en reisende den kirke, hvor dette kunstverk hadde fått plass. Han betraktet det nøye, men ble meget skuffet, og idet han vendte seg for å gå, mumlet han noe om, at han ikke kunne finne noe stort og merkelig ved det.

Da sier den som hadde ført ham omkring i kirken: ”De må knele ned, herre; det bildet må ses nedenfra.”

Og den reisende gjorde det. Han knelte ned og betraktet bildet fra denne stilling. Han ble liggende lenge; hans øyne ville ikke bli mette av å betrakte det herlige kunstverk.

Men dets herlighet ble ikke åpenbart, før det ble sett nedenfra.

 

Døperen Johannes så på Jesus nedenfra.

Da han står ansikt til ansikt med Jesus ved floden, da sier han: ”Jeg trenger til å bli døpt av deg.”

Da prestene og levittene fra Jerusalem spurte ham om hvem han var, om han var Messias, svarte han: ”Midt iblant dere står den dere ikke kjenner, Han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for.”

Johannes kjente seg selv; han kjente seg som en synder som trengte frelse, og som lengtet etter frelserens komme. Med dette syn på seg selv og med denne trang i sin sjel så han på Jesus, og da ser han dette skjønne bilde: Gudslammet, som bærer verdens synd.

Sakkeus prøvde å se på Jesus ovenfra. Men Jesus ropte opp til ham: Stig ned! Og Sakkeus steg ned, så dypt ned, som han aldri hadde vært før: han så sitt liv som et liv i synd og last, som anklaget og dømte ham, og da han så vendte blikket mot Jesus, da fikk han se Ham som den, som var kommet for å søke og frelse det som var fortapt.

Når Jesus sier om seg selv, at Han er kommet for å kalle syndere til omvendelse, for å finne det bortkomne får, for å motta den tapte sønn, for å gi hvile til alle som strever og har det tungt, så betyr det, at det er de som ut fra sin nød vender seg til Ham, som i Ham vil se og finne frelseren.

Og den lange rekke av menn og kvinner, som i Jesu kjøds dager søkte Ham og ble hjulpet av Ham, om dem alle gjelder dette: de så på Jesus nedenfra.

Jeg hørte engang en preken, som ble holdt for studenter i universitetets festsal. Predikanten talte særlig til de mange som gikk og strevde og hadde det ondt, fordi det var så mange ting som de mente de måtte tro, men som de ikke kunne tro, og så ble det bare til motløshet. Han sa, at man grep saken galt an. Man skulle ikke begynne med å søke klarhet over de mange religiøse spørsmål: disse skulle man helt la ligge inntil videre. Derimot skulle man begynne med dette spørsmål: trenger jeg en frelser? Man skulle begynne med å gå inn i seg selv, prøve seg selv, få klarhet over seg selv. Kom man så til det resultat, at man trengte en frelser, da skulle man vende blikket mot evangeliets Jesus, og da ville man finne, at det var nettopp en slik frelser man hadde bruk for. Predikanten ville – med andre ord – hjelpe oss til å se på Jesus fra den rette stilling, å se på Jesusbildet nedenfra.

 

Hvor gjerne jeg ville rope det inn i øret på de mange, som ser og ser og atter ser på Jesusbildet, men ikke kan finne noe stort eller merkelig ved det: De må knele ned! Det bildet må ses nedenfra!

Dersom det var mer syndserkjennelse iblant oss, da skulle det være mindre tvil og mindre strid om de religiøse spørsmål.

Da skulle det bli tilbedelse.

Og tilbedelsen skulle bringe glede og fred.

 

 

 

Gledens rette grunn og kilde

Av Bernt A. Lindeland

 

 

De sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn! Da sa Han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere. Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen! Luk 10:17-20

 

Jesus hadde utvalgt seg sytti disipler og hadde sendt dem ut, to og to; der hvor de fikk inngang skulle de helbrede de syke og forkynne at Guds rike var kommet nær til dem.

Og de sytti kom tilbake med glede og sa: ”De sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!”

Da sa Han til dem: ”Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Se, jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade dere. Men gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!”

Jesus mislikte ikke at disiplene kom tilbake med glede. Tvert imot. Den glede som lyste ut av deres øyne og den jubel som lå i deres stemme, behaget Mesteren.

De ord: ” Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn,” viser oss, at Han delte deres glede, ja gledet seg over deres reises lykkelige utfall mer og dypere enn de. Dette som de hadde erfart, var jo seier, seier over Satan og hans makt, seier for Guds rikes sak, seier for Ham som var kommet for å ”knuse slangens hode.”

Men Jesus fant, at anledningen nå var god til å tale med dem om gledens rette grunn og kilde. Å glede seg over frukten av arbeidet er naturlig, og det er på ingen måte noen grunn til å laste det, men på samme tid er det likevel ikke uten fare.

Det kan nå for det første være den fare, at man kan glemme, at det er Gud som gir frukten, og at hele æren tilkommer Ham; men glemmer man dette, så kan beskuelsen av arbeidets frukt og gleden over det bli til selvtilfredshet og hovmod.

Dernest kan det være den fare, at når frukten av arbeidet enten uteblir eller kommer på en annen måte, enn man hadde tenkt, da vil dette bli til mismot og dom.

Derfor sier Jesus: La ikke synlige frukter være kilden til deres glede!

Alt som har forgjengelighetens stempel, er uskikket som grunnlag for gleden.

Det stryker sterke stormer gjennom livet. Livstreet rystes uavlatelig, blader faller av og greiner knekkes. Hviler gleden på blader og greiner, så faller den med disse og så knekkes den med disse.

”Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!”

Kilden til Jesu glede var den faste forvissning, at Han var Guds Sønn.

Ved Jordan og på Golgata, på Tabor og i Getsemane: Han var Guds elskede Sønn, og Han visste at Han var det, og gleden ved det kunne ingen og ikke noe ta ifra Ham.

Disiplenes glede må hvile på samme grunn som Mesterens.

Er jeg Guds barn?

Det må være klarhet over det spørsmålet, og når det er klarhet over det, da sier Jesus: Gled deg, sjel, over det! Den glede skal ingen og ikke noe kunne ta ifra deg.

Satan farer vidt omkring og hans makt er stor; det synes som om det ikke er noe sted, hvor man kan være trygg for ham.

Men når han kommer til ”Livets bok,” så møter han: ”Adgang forbudt!” Det som er innskrevet der, står der – tross Satan og hans arge list.

Jeg var engang med og prøveseilte en livbåt. Under seilasen sa jeg til båtens fører: Når stormen og sjøen blir svær, så er det vel mulighet for, at båten kan kantre og gå rundt?

Nei, sa han; den kan ikke kantre og gå rundt.

Men om den fikk bråttsjøer over seg, så kunne den vel fylles og synke?

Den kunne vel fylles, sa han; men den kunne ikke synke, for den var synkefri.

Disse opplysninger virket i meg en behagelig trygghetsfølelse.

Når vindkastene kom og trengte båten riktig over, så lød det i mine ører: Den kan ikke kantre!

Når sjøskavlene skylte innover, lød det: Den kan ikke synke!

Å ha sitt navn skrevet i himmelen, å ha Gud til far, å være en Jesu disippel – det er som å sitte i den synkefrie båt.

Den som sitter der, trygg selv i storm og høye bølger, har grunn til å være glad, og den glede hviler på sikker grunn.