Tilbake

 

Vi elsker fordi…!
Av A. Lavik

Vi elsker fordi Han elsket oss først. 1 Joh. 4,19

Ett trenger vi alle å være klar over: Skal vi elske, da er det Guds kjærlighet som må være utøst i våre hjerter. Vi elsker fordi Han elsket oss først.
Dernest må vi være klar over, at Guds kjærlighet utøses ikke i våre hjerter en gang for alle, så vi siden har den for bestandig.
Nei, Guds kjærlighet må stadig utøses i våre hjerter på ny, om vi skal bli ved å elske.
Når utøses så Guds kjærlighet i våre hjerter? Det skjer da, når Guds Ånd får tolke Guds kjærlighet for oss slik som Gud har åpenbart den i Kristus.
”I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh.4,10).
Dette må Guds Ånd gjøre levende for oss.
Da kommer vi i forbindelse med kjærlighetens dype vell, og Guds kjærlighet strømmer inn i våre hjerter.
Vi kan ikke elske av egen kraft, og vi kan ikke arbeide oss frem til det. Men vi kan motta Guds kjærlighet i våre hjerter, og så elsker vi.
Da er ikke vår kjærlighet en oppblussende stemning og følelse, men hjertets dype hengivelse til frelseren for å lyde Ham og tjene Ham.
Men da må vi også være klar over, at betingelsen for å elske og vokse i kjærligheten, det er å leve slik i Herren, at Guds kjærlighet stadig blir større for os og får strømme friskere inn i våre hjerter.
Først og fremst dette, at vi daglig på ny opplever nåden i Kristus til syndenes forlatelse og seier over synd. Det holder kjærligheten frisk hos oss.
Men ut fra ordet ser vi, at det er flere ting, som øker kjærligheten og holder den frisk.
”Herre, jeg har deg hjertelig kjær, du min styrke!” Slm.18,2.
Når vi kjenner vår store svakhet og Herren blir vår styrke, så vi bevares og seirer midt i vår svakhet, da får vi Herren kjær. Jo mer vi opplever av Herrens kraft i vår skrøpelighet, jo mer elsker vi Ham.
”Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner.” Slm. 116,1.
Bønnhørelsen øker tilliten og kjærligheten til Gud hos oss.
Vi elsker Herren, fordi Han forlater oss våre synder.
Den som er mye tilgitt, elsker mye.
Vi elsker Herren fordi Han hører våre bønner.
Vi elsker Herren, fordi Han er vår styrke, så vi kan utbryte: Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk! Herren er min styrke!
Hvor langt viktigere det er å pleie sitt eget liv og stadig på ny få Guds kjærlighet utøst i sitt hjerte, enn mange kristne forstår.
Da elsker vi, fordi Han elsket oss først.
Da tjener vi, fordi Han tjener oss først.
Da hengir vi alt til Herren, fordi Han har hengitt seg til oss først.

 

Herrens blikk!
Av A. Lavik

I feighet og redsel fornekter Peter sin Herre og frelser på det groveste.
Da han gjentok fornektelsen for tredje gang og langt sterkere enn før, gol hanen som Jesus hadde forutsagt.
Ved dette hanegal sanset Peter seg: Å, hva har du da gjort! Du ville dø med din mester og nå har du tre ganger grovt fornektet Ham.
Det var en forferdelig stilling. Men i denne stilling ser Herren på ham. Og Peter fanger opp blikket.
For et blikk! Det gikk Peter gjennom marg og ben. Han ser sin blodrøde synd imot den kjærlige frelser.
Peter hadde engang sagt til Jesus: Gå bort fra meg, for jeg er en syndig mann. Men nå går han selv ut og gråter bittert. Han gråter og bekjenner for den levende Gud. Han vrir seg i indre smerte.
Men det Jesu blikk som førte inn i den dypeste syndserkjennelse, det førte ikke inn i fortvilelse. Tvert imot, det vakte håpet om tilgivelse og lovte fornyet salig samfunn med Herren.
Jesu blikk reddet Peter. En gang tidligere holdt han på å synke i de svære bølger. Da rakte Jesus ham hånden og dro ham opp.
Nå holdt han på å synke først i fornektelsens og så i skyldbevissthetens forferdelige bølger. Men nå reddet Jesu blikk ham.
Et ord av Jesu munn, et blikk fra frelserøyet, det frelser.
Det frelste Peter. Det frelser også deg.
Dine synder trykker deg ned. Skyldbevisstheten har våknet hos deg. Du har vært feig og utro.
Må frelserblikket få møte deg som det møtte Peter. Da gråter du bittert over synden. Men du fortviler ikke, du fatter mot.
Må Jesu blikk få møte ditt blikk. Da er du reddet.

 

Betrakt Jesus i Hans lidelse!
Av A. Lavik

Gjennomgå nøyaktig evangelienes beretninger om Jesu lidelse. La Jesu skikkelse bli levende for deg, slik som du møter Ham i Getsemane, for domstolene og på Golgata.
La hvert trekk i Jesu lidelse prege seg i din sjel, så det ikke slettes ut mer.
Bildet av din mor, når hun var glad, og når hun var bedrøvet, når hun gråt eller når hun lo, eller når hun klaget eller når hun takket, står visst levende for din sjel. Så snart ordet mor nevnes, så kommer hennes trekk frem for deg.
Følg Jesus slik i Hans lidelse, at Hans bilde blir levende for din sjel som din mors bilde.
Du vil høste den rikeste velsignelse for ditt hjerte av å følge Jesus slik i Hans lidelse.
Kanskje ordet om Jesu lidelse ikke vil ha så mye betydning for deg til å begynne med. Bli da ved. Og før du riktig er klar over, hvordan det går til, så vil ordet om Jesu lidelse være som et levende kildespring.
Ta derfor betraktningen av Jesu lidelse atter og atter inn i ditt sinn, beskjeftig tankene med den, inntil de fylles av Kristus og helt samler seg om din lidende frelser.
Hvilken møye djevelen dog gjør seg, for at vi ikke nøye og med alvor skal følge Jesus i Hans lidelse. Han må på sett eller vis hindre oss fra å skue den lidende Jesus, hva middel han så enn skal bruke. Han vet hvor farlig det er for Hans makt over oss. Han vet, at Golgata er det farligste sted for hans makt og herredømme.
Han vet, at synden taper sin tiltrekning, når vi ser den avstraffet på Jesus. Aldri blir synden hesligere enn da.
Satan vet, at selv han må vike for blodet og sårene. Der kan han ikke holde seg.
Vi må for all del ikke skue inn i den salige sannhet, at ”når en er død for alle, da er de alle døde.” Da er jo Jesu lidelse min lidelse Hans død min død, Hans oppstandelse min oppstandelse og det er utgang fra døden for meg.
Dette er det farligste av alt for djevelen. Da raser han.
Men bli ved med det, kjære sjel, bli ved med det, til Satan flyr som en pisket hund.
Å du lunkne, kom og bli med til å senke deg ned i Jesu lidelse. Du vil bli varm. Din sjel vil oppglødes!
Du som går der full av angst og mørke, kom og bli med til Golgata. Se det Guds lam, som bærer dine synder. Da vil Golgatas seier være din seier, og lys vil omstråle din sjel.
Hvem du enn er og hvordan din sjelstilstand har vært, kom og vær med, og du skal erfare en underfull velsignelse.
Det er liv i å se på det Golgata kors, ja just nu er det liv óg for deg!

 

Guds løfter
Av A. Lavik

For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss. 2 Kor. 1, 20

La nå Gud være sanndru og Hans løfter stå fast.
Hold ikke på å bifalle alle innvendinger mot løftesordet i ditt hjerte.
Ja for det er jo slik, at når vi leser Herrens løfter, så kommer vantroen og Satan og sier: Dette er gode ord, store ord, velsignede ord. Men de er ikke for deg. Du må ikke tilegne deg dem. Det er formastelig av deg å tro dem. De hører ikke deg til.

Å vær redd Satan og vantroen, når de taler slik. Alle disse innvendinger er ikke av Gud og fortjener ikke ditt bifall. Fly innvendingene og grip løftene.

Gud har gitt det løfte, at når vi bekjenner våre synder, så er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.

På dette ord bekjenner du din synd. Men så tror du allikevel ikke, at Gud har forlatt deg synden.

Når et barn bekjenner synd for sine foreldre og ber: tilgi! – så tilgir foreldrene med engang.

Og her går du og bekjenner dine synder og tigger Gud om syndenes forlatelse i dager, måneder, ja kanskje år, og så tviler du allikevel og tenker: det er ikke sikkert, at Herren har oppfylt sitt ord og tilgitt meg min synd.

Dette er å gjøre Gud ringere enn en stakkars syndig far eller mor. De tilgir. Men Gud holder ikke sitt ord og tilgir.

Det står fast, at når du har bekjent din synd, fordi du vil bli frelst, så er svaret der med engang, og svaret lyder slik: Dine synder er deg forlatt! De er så langt fra deg som øst er fra vest.

Men i stedet for å høre svaret fra Gud, så går du og hører på alle hjertets innvendinger og gir dem rom.

Fly innvendingene, fly dem!

La Gud være sanndru og alle innvendinger løgn.

”Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg” (Jes. 49,14-16).

Slik er Herren, bedre enn noen mor. Han kan aldri glemme, aldri svikte sine løfter, men er alltid å stole på.

”For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg” (Jes. 54,10).

 

Grip nå til!

Av A. Lavik

 

Les: Luk. 19, 1 – 10

Vi tror alminnelig, at når et menneske lever i gode kår og går fremad i jordisk henseende, er sunn og frisk i det ytre, ser nokså fornøyd og glad ut, så er også et slikt menneske rolig og trygt i sitt hjerte. Men det er slett ikke alltid tilfelle. Mange av disse tilsynelatende rolige og glade er ulykkelige i sitt indre og lengter etter noe bedre.
Det skal ikke mye av livserfaring og menneskekunnskap til for å forvisse seg om dette.

Kanskje noen av mine lesere nettopp kunne være i den stilling? La oss da tales ved. Du tviler kanskje om hjelp. Jeg ville gjerne vise deg, at det er hjelp for deg, om du bare vil søke den.
Se nå på Sakkeus. Han var rik, hadde mange under seg, og alt så nokså herlig ut. Men var han så lykkelig i alt dette? Langt fra!
Var det først og fremst fariseernes ringeakt for ham, tolleren, som gjorde ham ulykkelig? Nå, det kunne vel krenke hans stolthet og bringe ham ubehageligheter. Men det var likevel neppe denne ting som smertet ham dypest. Under det lange tollerliv hadde han visstnok lært å ta denne forakt med ro.
Hva var det så, som gjorde ham ulykkelig?
Det er ikke sagt, at Sakkeus selv kunne gjøre fullt rede for seg hva dette angikk. Han var seg visselig bevisst å ha begått mange synder, og dette tynget ham vel iallfall somme tider. Likevel er dette neppe en fyllestgjørende forklaring på hans tilstand.
For en del var det vel Jesu egne taler, som hadde vakt ham, især den om det tapte får og den forlorne sønn. For denne gripende tale holdt Jesus i nærheten av Jeriko. Sakkeus hadde fått talen gjengitt av noen av sine underordnede.
Talen fremkom jo i anledning av at tollere og syndere holdt seg nær til Jesus og Han åt med dem. Iblant disse tollere var visselig noen av Sakkeus’ underordnede.
Det har da også virket sterkt på Sakkeus, at flere av hans folk var blitt forandret og lykkelige ved sin omgang med frelseren.
Men foruten dette og mer lignende, som kunne anføres her, så er det en ting som ikke må forbigås. Det er tider i et menneskes liv, da den samvittighet som stadig er kuet under synd og gjenstridighet, da den dype trang som finnes i menneskets hjerte etter å komme tilbake Gud, reiser seg og gjør opprør. Den protesterer mot å bli helt tilintetgjort. Den skriker, vrir og vånder seg som i dødsangst. Den vil ha luft og bli hørt. Det er Guds Ånd, som gjennom vitnesbyrd som de, som var kommet Sakkeus for øre, vekker og driver, så det blir alvor i sjelen.
Har du aldri kjent noe slikt i din sjel? Kanskje er det nettopp nå slik uro og et slikt skrik hos deg?
I slike øyeblikk føles tomheten i syndelivet forferdelig. Lykkelig den, som da ikke stamper mot brodden! Det er Åndens vekkende arbeid på din ånd, og det er Gud som vil redde deg gjennom det. Det er åndelig mord å trede ned denne trang i sjelen og tilintetgjøre den i en slik alvorets stund.
Jag tror, at Sakkeus ved forskjellige midler, særlig da ved de taler av Jesus, som var gjengitt for ham, var ført frem til denne tilstand. Han har følt tomheten og elendigheten i sitt liv. Et mektig skrik etter noe bedre har reist seg i hans hjerte. Å, kunne det også være frelse for ham!

Sammen med en stor skare pilegrimer, som skal opp til Jerusalem for å feire høytiden, kommer Jesus til Jeriko, denne skjønne palmestad og livlige forretningsby. Jesu komme ryktes snart. Det farer rundt som en løpeild. Sakkeus får også høre det. Han er ikke sen. Nå må han se denne forunderlige mann, hvis ord hadde gitt slik gjenklang i hans hjerte og satt ham i en slik spenning.
Men det inntreder hindringer. Sakkeus er liten. I den store skare kan han ikke øyne den han lengter etter eller for trengsel bane seg vei til Ham.
Sakkeus står stille og tenker seg om. Skal han gi opp å se Jesus? Umulig! Men hvordan? Nå vet han det. Der borte på veien står et tre. Av sted farer han foran skaren.. Og nå får de bestyrtede tilskuere se den verdige embetsmann klatre oppover stammen, som om han var en smågutt og ikke en ”øverste.” Vil man ikke le ham ut? Slikt enser han ikke. Han er for mye opptatt av det ene store mål: å se Jesus.
Det er ikke spøk, når et menneske må finne Jesus eller også fortvile. Når det blir riktig alvor for deg, når din sjel må se Jesus eller også dø, når det gjelder selve livet, da må hindringene til side, selv om du skulle springe gjennom ilden.

For ikke lenge siden gikk jeg sammen med en gårdbruker oppover veien til hans hjem. Det var så stilt der inne i skogen. Min ledsager stanset plutselig opp og sa: ”Der borte under det treet fant jeg fred med Gud.”
”Og hvordan gikk det til?” spurte jeg.
”Jo det skal jeg si deg. Jeg gikk i lengre tid så ulykkelig og fredløs i min sjel. Men der oppe på gården, hvor jeg bor, var ingen bønnefolk, og jeg visste ingen å henvende meg til. Jeg hadde flere ganger tenkt på å reise til presten, men det ble ikke. Det begynte å bli så ondt, at jeg ikke kunne holde det ut. Og så fortalte jeg det til konene. Men hun ble aldeles forskrekket. Hun formante meg, at jeg måtte slå slike griller av tankene, ellers kunne jeg bli aldeles dårlig. Jeg hadde da ikke gjort noe særdeles galt, mente hun, og Gud var ikke så streng. Jeg gikk da og tidde, men verre ble det. Da var det en morgen, jeg kjente at jeg måtte få snakke med noen, ellers så bar det til fortvilelse. Jeg kjørte da nedover til storbygden. Der var en mann som jeg visste pleide å tele med folk om Gud. Da jeg kom inn til ham, var det flere til stede. Jeg kom frem med mitt ærende, og de begynte å se forundret på meg. Men da hadde det ikke hjulpet om all verden hadde vært etter meg! Jeg måtte søke redning for min sjel. Mannen talte og ba med meg, men det hjalp ikke stort. Da jeg kom hit på tilbakeveien, steg jeg ned av kjerren, bandt hesten ved et tre og falt på kne borte under den furuen der. Og der bønnhørte Herren meg.”
Vi gikk videre sammen. Men jeg tenkte: Blir det først alvor for et menneske å få sjelen frelst, så må nok hindringene til side.
Gid du som leser dette, og som går med skjult hjerteuro og nød, nå ville bryte over tvers og trenge deg gjennom alle hindringer frem til din frelser. Det må til, hvis du ikke skal dø i dine synder.

Men tilbake til Sakkeus. Allerede trenger skaren omkring morbærtreet, hvor han sitter fylt av spennende forventning. Vil det være noen hjelp for ham hos den forunderlige mann, som nå nærmer seg? Er Jesus virkelig en slik venn av tollere og syndere, som det er blitt fortalt Sakkeus av hans underordnede? Spørsmålene og overlegningene og spenningen samler seg til et brennende sukk hos Sakkeus om frelse.
Og det er ikke forgjeves. For se, Jesus stanser under morbærtreet og ser opp.
Hva stanser Ham, og hva drar Hans blikk søkende oppad?
Her møter du det samme hos Jesus, som så ofte ellers: Han kan ikke gå forbi noen søkende og trengende sjel, det er ikke mulig for Ham selv om det skulle være den verste toller og synder.
Da den blodsottige kvinne rørte så sakte og forsiktig ved sømmen av Jesu kledning, så merket Han det straks og vendte seg med spørsmål om, hvem som rørte ved Ham. Han merket den svake berøring, til tross for at man skubbet og trykket Ham i den store trengsel. Han merket den svake berøring, fordi den var fremkalt av trang og lengsel etter Hans hjelp.
Du kan smale en mengde lignende eksempler fra Jesu liv.
Nå, det samme fikk også Jesus til å stanse, da Han kom til morbærtreet, hvor Sakkeus satt full av lengsel og forventning.
Jesus stanser i dag hos deg, som med trang er steget opp i morbærtreet for å se Ham. Han stanser hos deg, om du enn skulle være den største usling. Er enn ikke din trang kjent av noe menneske, har du aldri uttalt deg om det til noen, det er likevel det samme, Jesus stanser hos deg full av nåde og kjærlighet.
Sakkeus ropte ikke høyt, - ingen hørte en lyd av hans munn. Og likevel ropte han. Ja hans sjel skrek etter frelse. Og svaret fikk han forunderlig herlig, herligere enn han kunne ane.
”Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg bli i ditt hus.”
Mye måtte vel den arme toller vente seg av Jesus, men dette kunne likevel ikke annet enn overraske og overtreffe den dristigste forventning. Jesus vil avbryte sin vandring for å ta inn hos tolleren. Noen vennlige ord ville ha gjort godt, men dette her!
Når Jesus kommer til deg, så kommer Han ikke med vakre talemåter, et medlidende smil og en liten håndsrekning. Hans frelse er hel og fullkommen. Jeg kjenner ikke ditt navn, du betrengte sjel, som leser dette, men Jesus kjenner det. Og Han roper det i stedet for Sakkeus. Og enten du er en mann eller kvinne, så byder Han deg trede hen til seg, for at Han kan få gå med deg til herberge.
Men skynd deg! Besøkelsens tid varer ikke lenge. Og snart kommer tusener innvendinger som vil overdøve Jesu rop og forvirre deg, så du aldri mer vender tilbake. Mangfoldige er de som ved en liten nøling forspilte hele frelsen.
Situasjonen var farlig for Sakkeus. Hadde han begynt å gjøre omstendigheter, så hadde snart alle mulig innvendinger innfunnet seg både for hans eget hjerte og fra skaren. Det viste seg klart nok et øyeblikk senere (v.7). Men da var han alt ved Jesu side og reddet.
For det står! ”Han skyndte seg da og steg ned, og tok imot ham med glede.”
Lykkelige Sakkeus, som tok frelseren på ordet og skyndte seg til Ham! Lykkelige Sakkeus, som ikke kom med alt dette som ser så ydmykt ut: Jeg er så uverdig, jeg har jo ingenting gjort ennå, det går ikke an slik med en gang å komme til frelseren! Lykkelige Sakkeus, som satte full lit til den likefremme innbydelse! Måtte vi lære av deg!
Smykk deg ikke med den slags ydmykhet, som dog i grunnen ikke er annet enn vantroens innvendinger, kjære sjel! Når Jesus byder deg, så grip til! ”Lydighet er bedre enn offer!” (1 Sam. 15,22). Ta ikke det for ydmykhet, som i grunnen er innvending mot den tilbudte frelse, som i grunnen er vantro.

Lykkelige Sakkeus, som tok frelseren på ordet og skyndte seg til Ham! Lykkelige Sakkeus, som ikke kom med alt dette som ser så ydmykt ut: Jeg er så uverdig, jeg har jo ingenting gjort ennå, det går ikke an slik med en gang å komme til frelseren! Lykkelige Sakkeus, som satte full lit til den likefremme innbydelse! Måtte vi lære av deg!
Smykk deg ikke med den slags ydmykhet, som dog i grunnen ikke er annet enn vantroens innvendinger, kjære sjel! Når Jesus byder deg, så grip til! ”Lydighet er bedre enn offer!” (1 Sam. 15,22). Ta ikke det for ydmykhet, som i grunnen er innvending mot den tilbudte frelse, som i grunnen er vantro.

Sakkeus er allerede ved Jesu side, de vandrer allerede sammen mot tollerens hus. Det er en gledesvandring for ham som for bare et øyeblikk siden var så arm og ulykkelig.
Men, - deres vandring avbrytes. Den store pilegrimsskaren har ikke sett med vennlige øyne på denne Jesu opptreden, for her møter de atter dette hos Jesus, at Han ikke anser personer. Vi minnes stedet; ”Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!” (Luk. 15,2).
Så meget folk begeistredes over Jesu mektige gjerninger, så gjerne de hørte på Hans taler, så nær det også mang en gang var, at de ville slutte seg til Ham, så lærte likevel mengden aldri å forstå det evangelium Han forkynte.
Til tross for at Han selv uttrykkelig erklærte, at Han var kommet for å forkynne evangeliet for de fattige, at Han søkte å frelse det fortapte, kunne det likevel ikke overbevise dem.
Å hvor mange er det ikke også i dag iblant de såkalte kristne som er fremmede for evangeliets virkelige vesen. Hvor mange er ikke de som vil gjøre det om til en slags mildere lovlære, som egentlig passer for fromme og ærbare folk. Et fullt evangelium som kommer med øyeblikkelig frelse til den elendigste, slik som tilfellet var med Sakkeus, vil for slike alltid være en fremmed ting, som de helst knurrer over.

Denne pilegrimsskarens knurring er så mye mer merkverdig, ettersom skaren nå nettopp var begeistret for Jesus. Han hadde gjort flere tegn for deres øyne, og det er all sannsynlighet for, at de hadde til hensikt å føre Ham med seg til Jerusalem og der utrope Ham til konge. ”De mente at Guds rike straks skulle åpenbares.” Vi ser altså, at det på forhånd ikke var noen uvillig stemning overfor Jesus.
Det kan nok være, at man nettopp av den grunn ikke likte avbrytelsen. De ville ikke, at Jesus nå skulle gå fra dem. Men hovedsaken i deres knurring var: ”Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!”
Jesus hadde ennå ikke nådd Sakkeus’ hjem, men idet Han slår følge med ham, anser skaren Ham som mistet for seg og taler om Ham som den, som ”gikk inn som gjest hos en syndig mann.”
Arme folk! Du venter Guds rike, og ser ikke at det allerede er der nettopp ved det, at syndere frelses. Arme folk, du venter Guds rike, men knurrer, når dette rike herligst åpenbares.
Hvordan er det med deg, leser? Er Guds rikes sanne vesen likeså fremmed for deg? Du mener deg kanskje å være i dette rike og kjenner allikevel ikke dets frelsende kraft. Du er ivrig for gudsdyrkelsen, du treder opp til forsvar for kristendommen, du vil hevde dens moral, men frelsen av nåde har aldri vært praktisert på deg som en ugudelig. Evangeliets hovedinnhold og kjerne er deg fullstendig fremmed. Du hører i virkeligheten til hin skare som knurret over, at Jesus gikk inn som gjest hos en syndig mann. Gud hjelpe deg å se det i tide og vende om!
Det var alminnelig at Jesus opptrådte med forsvar, når disse eller hine knurret over Hans gjerninger og særlig over, at Han forbarmet seg over elendige. Her er det annerledes. Her opptrer Sakkeus først og det slik, at mengdens knurr må forstumme.
Da Sakkeus likesom hører den sterke knurring, stanser han sin vandring til hjemmet, går frem igjen mot skaren, og henvendt til Jesus sier han: ”Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige. Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt igjen.”
Dette er merkelig og gripende. Han hører mengden stemple seg som den syndige mann. Han hører den store skare oppirret over, at Jesus vil dra inn til en slik vederstyggelig. Mot denne strenge dom over seg gjør Sakkeus ingen innvending. Ydmyk og taus bøyer han seg og tar dommen over seg. Ikke et ord til unnskyldning, ikke en stavelse til utsmykning, ikke noe til forsvar for sitt tidligere liv.
Denne Sakkeus’ opptreden viser, hvor dyp hans erkjennelse har vært og hvor alvorlig hans søken etter frelse. Den viser, at det ikke var nysgjerrighet og et øyeblikks begeistring som førte ham til frelseren. Sannelig, om det ikke hadde vært den største oppriktighet og alvor, så skulle han ha forarget seg og vendt seg bort fra det hele! For det var alt annet enn behagelig å slik utsette seg for den store mengdes uvilje.
Her ser du også, hva Guds Ånd kan ha utrettet hos en mann som ingen tror det om, og som har snakket lite om slike ting. Akk, mange mennesker tar så snart til den jammerlige klage over sin synd og skrøpelighet og snakker og setter opp en mine, som om de bar hele verdens brøde på seg. Men si dem engang bent i øynene noen av deres virkelige synder, så kanskje pipen får en annen lyd. De vil kanskje ikke bare møte deg med unnskyldninger og utsmykninger, men de vil bli sinte og oppfarende og kanskje på en eller annen måte gi deg det igjen. Slikt får den ofte erfare som har noe med sjelesørgerarbeid å bestille.

Sakkeus er riktig et speil på ydmykhet og virkelig syndserkjennelse. Måtte vi så sant kunne ligne ham om så enn bare tilnærmelsesvis.
Men tar Sakkeus stilt og ydmykt mot dommen og på ingen måte søker å forsvare sin fortid, men erkjenner seg å være en syndig mann, så er han så meget ivrigere i å legge for dagen den oppriktige forandring som ved den uendelige nåde fra Jesu side holder på å skje med ham, ja allerede for en stor del har skjedd. Halvdelen av sitt gods gir han til de fattige, og har han presset penger ut av noen, så gir han det firedobbelt igjen.
Full av takknemlighet mot frelseren og drevet av indre trang er Sakkeus allerede i livet et nytt menneske, ikke den gamle syndige mann, men den rettferdige mann som gjør Guds vilje til rettesnoren for sitt liv. Han er ydmyk, men ikke mismodig, han er sønderknust, men ikke forsakt, han lar dommen gå over sitt gamle liv og er tilintetgjort, men står opp som et nytt menneske til nytt liv også utad i gjerning, i kraft av det liv som han har tilegnet seg i troen. Dette kommer til full kraft og klarhet hos Sakkeus, idet frelseren så usigelig kjærlig kaller ham til seg og drar inn til ham. Men det var allerede begynt på forhånd, som jeg foran har påvist.
I sannhet kunne Jesus nå utrope: ”I dag er frelse blitt dette hus til del!” For det nye liv og den nye vandring hos husfaren vil bringe velsignelse over hele huset og vinne dem alle for Herren. Og dette hus vil gjennom den nye vandring etter Guds vilje stå som et lys i staken og en by på fjellet for alle som bor omkring. Og denne herlige frelse vil for alle tider rettferdiggjøre Jesu inntreden hos tolleren.
Men for de knurrende jøder må det komme som et svøpeslag, når Jesus tilføyer: ”Siden også han er en Abrahams sønn.” For her slår Han dem med Guds egne løfter og nettopp med det som de holdt så krampaktig fast på. Fordi Sakkeus var en Abrahams sønn, tilhørte han også den slekt som Messias var lovt. Mente de nå, at Jesus var Messias, og ville de utrope Ham til konge, hvordan kunne de så ville nekte en Abrahams sønn Messias’ hjelp?
Og idet Sakkeus tror på Jesus og står opp til et nytt liv, viser han seg å være en ekte Abrahams sønn, som etterfulgte Abrahams tro og Abrahams rettferdighet. Og gjennom den nettopp avlagte bekjennelse fremstiller Sakkeus seg som sådan.
Jesus kan ikke gå etter de fariseiske fordommer, som har gravd seg så dypt inn i det jødiske folk. Han kan ikke anta seg de som er fortjenstfulle i egne øyne, og la de øvrige fare. Han er som Menneskesønn fylt med den eviges nåde og forbarmelse, kommet nettopp for å frelse det fortapte.
De sterke og selvhjulpne må Han overlate til seg selv, men de syke og svake som lengter etter Ham og tar imot Ham med Abrahams glede, dem forbarmer Han seg over. ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.”

Denne Menneskesønn ønsker jeg å fremstille for deg som er fortapt – kanskje nettopp på den måte som Sakkeus, at du går der for deg selv med all din ve og jammer. Gjennom vitnesbyrdet kommer Han til deg i dag, treder inn i ditt hus og lar deg oppleve frelse. For også deg hører løftet til etter Jesu egen forklaring av den: ”For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh. 3,16).
Etter dette har vi alle gått inn i rettighetene, som ble tilsagt Abraham og hans slekt. Derfor er Menneskesønnen kommet for å frelse deg og meg og alle.
La oss åpne våre hjerter og hus for Ham i dag, la oss skynde oss og motta Ham med glede. Gud gi oss sin nåde til det! Amen.