Tilbake

Veien for Jesus
Av Chr. Knudsen

Les: Luk. 3, 1 – 6

Det var slik i Israel, som ventet Messias som en frelser for syndere. Derfor gikk døperen Johannes’ virksomhet ut på å gjøre folk til syndere! Og blant de store skarer som hørte ham, var det en flokk som gikk i seg selv, bekjente sin synd og mottok hans dåp til tegn på syndenes forlatelse. Hos dem var veien banet, så evangeliet kunne få inngang i hjertene deres. De ble Herrens første disipler, begynnelsen til menigheten i verden.
Ennå må veien beredes; for den er ikke uten videre åpen.

Frelseren vil så inderlig gjerne motta enhver av oss. Om det er det ingen tvil. Og for at det ikke skal kunne være noen tvil, så gjør Han seg umak med å forsikre oss om det. Ingen som trenger Ham, må frykte for, at han ikke skal kunne få del i Ham. Derfor sier Han selv: ”Om noen tørster han komme til meg å drikke!"
Derfor forsikrer Han om, at Han ikke vil knuse det knekkede rør eller slukke den rykende veke. Derfor innbyr Han: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!"
Gud skje lov! Mange som synes seg selv så usle, er blitt trøstet med ord som disse. Jeg kommer til å tenke på en tæringssyk mann jeg kom inn til en søndag etter endt gudstjeneste. Jeg kjente ham ikke nærmere, men hadde grunn til å tro, at han var en kristen mann. Han satt på en stol, og hadde vanskelig for å holde seg oppe. Han var i det stadium av brysttæring, da viljesterke syke, som med grunn frykter for et langt sykeleie, ennå kjemper for å holde seg oppe, skjønt det mest naturlige for dem var å ta sengen fatt. ”De ser, jeg har vanskelig for å holde meg oppe,” ytret han med brutt stemme, mens han med begge hender tok tak i stolens kanter. ”Det er nettopp på samme måte med min fryktaktige sjel; den skjelver og engstes. Men jeg griper igjen og igjen fatt i dette Herrens løfte: Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut. Og jeg vil komme. De kan ikke tenke dem, hvor nyttig det ord er for meg."

Han ville komme, ja; det var tingen. Men det naturlige sinn i oss vil slett ikke komme til frelseren. Det nytter ikke å anmode det uomvendte menneske om å komme til frelseren. Han gjør det ikke. For han vil ikke!

Det var nettopp derfor at døperen Johannes holdt sin botspreken for folkeskarene. Han ville bøye deres vilje. Og det var ingen lett sak. De fleste velger å forbli som de er, og beholde sin ubøyde vilje. Derfor måtte frelseren nær ved avslutningen av sin gjerning klage nettopp over Israels ubrutte vilje. Hør Hans klagerop over Jerusalem: ” Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke."
Og vi vet, at døperen hadde møye nok med å få endatil sine disipler til å gå over til frelseren. Og dog var de botferdige og lengtet etter frelsen.
Det ligger en inntrengende bønn til disiplene om nå endelig å gå til Jesus i Johannes’ ord: ”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!"
Han står på veien med et par av dem og samtaler, formodentlig nettopp om Ham som var kommet. Og så ser de frelseren nærme seg. Han som nettopp i øyeblikket, - likesom Han ofte gjør, - som svaret på deres spørsmål. Og så viser døperen dem hen til Ham med sine ord.
Det skal noe til dette, riktig av aller innerste hjerte

å ville være en kristen.

Slik for ramme alvor, ikke bare med angerens tårer, ikke bare med øyeblikkets stemninger, men med en bøyd, lydig og bevisst vilje å høre Kristus til i liv og død.

Det nytter ikke å henvende det dorske, likegyldige mennesket, som er ned sunket i synden til Jesus. Det er som å sette den mette til et dekket bord. Han vemmes ved maten, fordi han ikke behøver den. Det er som å tilby den friske og sunne å følge ham til legen. Han vil av deg, om du gjør det, og forsikre deg om sin gode helse.
Det må være trang til frelse der, hvor det skal nytte å byde frelse frem. Denne kan fra først av være svak og neppe seg selv bevisst, men den må være der.

I den samaritanske kvinnes hjerte var et en slik begynnende, ubevisst frelsetrang, en hemmelig uro, allerede da hun kom til Jakobsbrønnen og møtte frelseren der. Han begynte å tale med henne om livets vann, fordi det i hennes hemmelige samvittighetsnag over den synd hun levde i, allerede var en spirende, men ubevisst trang til nådens vann. Men Han bringer denne hennes trang til bevissthet, - Han legger den frem i dagen for henne ved å tale med henne om hennes synd.

Døperen talte med folk om deres synd. Det var nettopp på den måten, han beredte veien for den kommende frelser. Og han talte om synd og om dom, så tilhørerne skalv ved hans veldige botspreken. ”Omvend dere,” ropte han ut over folkemassene, som samlet seg om ham i Judeas ørken; ”bær da frukt som er omvendelsen verdig! Begynn ikke å si til dere selv: Vi har Abraham til far! …Øksen ligger allerede ved roten av trærne. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden."
Og så åpenbarte han for de forskjellige stender og retninger, for tollere og soldater, for fariseere og saddukeere, ja, for Herodes Antipas selv,, både deres liv og vandel, deres hjerte og tanker. Han tvang dem til å se, det de m inst av alt i verden hadde lyst til å se; deres synd og ugudelighet.

På den måten beredte han veien for Messias. Og det er ingen tvil om, at de første som flokket seg omkring Jesus, ikke bare hadde hørt Johannes’ botspreken, men var beveget , rystet og engstelige ved den og slik hadde lært sin synd å kjenne.

Annerledes går de ikke til den dag i dag.

Jesus tar imot syndere og eter med dem.

Det er visst og sant, og en deiligere sannhet kan vel ikke tenkes eller sies.

Men tross dette, at Han gledes ved å ta imot alle syndere, så kommer det likevel ikke andre til Ham enn de som i botens smerte føler og gråter over sin synd, og hvis sjel har fått vemmelse ved syndens mask og verdens grumsete brønner. Andre kommer ikke! De har unnskyldninger, en broket vrimmel av unnskyldninger.
Men hine kommer! Kristus er deres eneste håp og tilflukt. De vet seg ikke noe annet til frelse enn Ham korsfestet. I deres hjerter bor den bekjennelse: ”Herre, til hvem skal vi gå uten til deg? Du har jo det evige livs ord!"
Gid du var blant dem! Det er det som gjør et menneske lykkelig, at man hører til de fattige i ånden som eier himlenes rike, - de sørgende som husvales, - de hungrende og tørstende som mettes og vederkveges. Gid du gjorde!
Det kommer an på, om veien er beredt hos deg. For også i ditt hjerte er det mye som stenger for din fred. Og det er dess mer av det jo mindre du selv merker det, og jo mer tilfreds du finner å kunne være med deg selv.
Gid du ikke var så skråsikker! Du kan ikke ta imot Kristus, så lenge du er så trygg. Jeg vet at Guds Ånd har tuktet deg i mang en stille stund. Stå Ham ikke imot! Når du da følte deg urolig, når synder, gamle og nye, stilte seg frem for din sjel; - når du følte, at ditt hjerte trakk seg sammen til et dypt sukk, da var det Guds Ånd som tuktet deg for berede vei for Kristus til deg. Eller når et Guds ord ble sittende igjen som enn brodd i deg, stikkende og smertende, uten at du kunne frigjøre deg fra det, da var det Guds Ånd som gjennom Heen lov ville berede Kristus vei til deg.

Eller når du under trykk og trengsel, på smertens leie, ved dine barns båre kunne føle deg så forlatt, at verden for deg, ikke syntes i stand til å gjøre deg glad mer – vet du, hva det var? Guds Ånd var det, som benyttet det gunstige øyeblikk til å minne deg om, at syndens sold er sur.

All Hans streben går ut på å gjøre oss til virkelige, trengende syndere. Ned vil Han bøye oss, i nød vil Han føre oss, om synd vil Han ha oss overbeviste, om synd, synd og om rettferdighet og dom. Så blir det vei for Kristus til våre hjerter.

Kongen

Av Chr. Knudsen

Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole. Mt. 21, 5

La oss nå se, hvem Han er denne konge som kommer, og hvorfor Han kommer, - så vil vi bedre forstå, at det er rett og godt for oss å svare Ham og si: Kom, du saktmodige konge, kom!

Hvem Han er? Gud og mann – Herren være lovet! – vel kjent både i himmelen og på jorden; - for de er begge Hans henders gjerning.
I himmelen bereder Han sine et sted, og det er Ham, som all dom er overgitt til av Hans himmelske Far. Derfor heter det om Ham: ”Han som har Davids nøkkel, Han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp” (Åp. 3,7).
Han råder for himmelen. Venn! – du kommer aldri dit inn uten ved Ham, bare ved Ham.
Og om jorden sier Gud Fader til Ham: ”Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie” (Slm. 2,8).
Ja, jorden eier Han, og livet på den kjenner Han vel til; for Han har båret all dets synd og smakt all dets nød. Hører du venn! – all dets nød. Eller ble Han kanskje ikke innvidd i nød, Han som trådte persekaret alene, som svettet den blodige sved, som følte seg så forlatt både av Gud og mennesker, at Han i ubeskrivelig angst ropte mot himmelen: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Og det å føle seg helt forlatt det er den frykteligste av all nød.

Hør da det alle som lider nød: Har noen lidd nød, så har Han lidd nød.

Men derfor er det også noe ganske eiendommelig ved denne konge. De jordiske regenter kjenner som regel lite til de enkelte av sine undersåtter og minst til de fattige, dem som verken har navn eller rikdom. Men denne konge kjenner oss tvers igjennom, oss og våre vilkår, endatil de mest skjulte. Derfor heter det også om Ham: ”For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd” (Hebr. 4,15).

Ja, Han har medlidenhet, virkelig medlidenhet med oss. Det har Han da skatens bevist. Om ikke et menneske i verden føler medlidenhet med deg i din nød, så gjør Han det, venn. Han ynkes over deg. Slik er vår konge.

Vekst nedover!

Av Chr. Knudsen

Les: Joh. 3, 22 – 36

Slike mennesker som døperen Johannes i teksten i dag, de kan glede seg ved julen. Da han hørte om, at folk flokket seg om frelseren, var det ikke spor av misunnelse i hans hjerte. Det faller jo ellers så såre tungt, og ikke minst for oss predikanter, når vi skal til å måtte erkjenne, at vår tid er omme, og at våre tilhørere forlater oss, fordi de heller vil høre andre.

Johannes hadde jo vært en overmåte søkt predikant. Folk fra by og land, fra hovedstaden og fra småstedene strømmet i massevis ut i Judea ørken for å høre ham. Hans veldige botspreken grep og fengslet. Det gikk med ham, som det i det mindre har gått med mange andre predikanter, som Gud hadde gjennomtrengt store naturgaver hos: Folk ble dradd hen til dem, selv om de på ingen måte hadde lyst til å gå den vei som deres preken anviste, ja i ubotferdig sinn endatil mang en gang forarget seg over dem. De formelig måtte høre dem. De kunne være likefrem forbitret på dem. Og enda kom de for å høre deres neste preken.

Slik var det med den veldige botspredikant i Judeas ørken, han om hvem det står, at han var fylt av Den Hellige Ånd alt fra mors liv av.
Han var ennå bare nettopp tretti år gammel. Hans oppsiktsvekkende virksomhet hadde ennå bare vært en ganske kort tid.
Når man står slik, ung og sterk, midt i en travel gjerning for Guds rike, tilsynelatende ennå bare ved den vellykkede begynnelse til sitt dagsverk, da skal det i sannhet selvfornektelse til uten knurr, villig og glad å trede av på Herrens bud.

Det kunne Johannes, fordi han ikke, slik som mange av oss ville gjort, mistet en del av besinnelsen ved å se seg aktet som stor, men kom stadig i hu, at han bare var Herrens røst, som skulle rope Hans komme ut i ørkenen.
Da derfor frelseren selv trådte frem, og folk forlot Johannes for å samles hos Ham, da fant Johannes, at dette var nettopp som det skulle være, og gledet seg over det.

det største av alt i verden er å få være liten, slik riktig, riktig liten. Og få vedbli å være like liten, om man bæres på folkebeundringens bølger, slik som Johannes gjorde, det er usigelig stort. Sannelig, den ting lærer vi ikke av kjød og blod, men ene og alene av Guds Ånd.
Men av den grunn kunne Johannes også glede seg så inderlig ved Jesus. Brudgommen kaller han Ham. Han vet at bruden er Hans. Men så vet han også, at han er brudgommens venn, og hans hjertes tilfredshet er det å få stå og høre Ham og glede seg mye over brudgommens røst.

Vi har aldri glede i Herren, uten at vi er små. Og jo mindre vi kan få være, desto større vår glede.
Hjemme i himmelen hos Gud er alle de salige små, så inderlig små, ja ikke noe i sine egne tanker. Jesus er alt i alle. Himelenes rike passer ikke for andre enn de små. Derfor sier også frelseren: Uten at dere blir som barn, kommer dere ikke inn i Guds rike.
Derfor er den kristnes utviklingsgang i denne verden for så vidt alltid en vekst nedad, som han etter hvert ved Guds nåde får avkle seg sine tanker om å være noe og kunne noe som av seg selv.
Loven i enhver kristens fremskritt er nettopp den samme, som Johannes uttaler som gjeldende for seg i disse ord: Han skal vokse, jeg skal avta.

Men det å bli liten, riktig liten, akk hvor tungt det faller for oss hovmodige mennesker, som dog intet er! Det skal i sannhet ikke mye opphøyelse til for den gamle Adam, før motet vokser ganske utrolig.

Og omvendt: Det skal så lite, såre lite til av krenkelse og ydmykelse, før det stolte hjerte føler seg såret og overlater seg til mismot eller til bitterhet.

Kunne vi bare vokse oss riktig sterke i den overbevisning, at vi ingenting er og derfor heller intet fortjener, men at vi likevel som benådede syndere på Kristi blods regning har barnekår og ære hos Gud! Uten penger og uten betaling, for intet, bare for intet! Det er veien som fører gjennom Guds rike her til himmelens herlighet hisset.
Og annen vei enn den kan vi slett ikke gå; for det er den eneste som fører til målet. Men den vei er skikket til daglig mer å ydmyke oss, likesom den stadig gjør krav på, at vårt stolte hjerte ydmykes og atter ydmykes.

All denne daglige motgang i små hverdagsting, alle disse gjentatte, sviende småstikk av krenkelse, av tilsidesettelse, av brustne forhåpninger – vet du, hvem som lar dem komme over deg? Det er Ham som har talt alle dine hodehår. Vet du hvorfor de kommer? For at du ikke skal være stor, men bli liten, ganske liten og komme inn gjennom den trange port og frem henover den smale vei. Det er tingen.
Glem det ikke, når slike opplevelser som stikker det stolte hjerte på dets såreste steder, kanskje allerede i dag, faller i din lodd.

All denne daglige erfaring om, at synden har dypere røtter i ditt hjerte, enn du trodde – ikke sant, du kjenner så godt til den erfaring, venn, du som trenger til din frelser fremfor alt, - den bøyer det stolte hjerte ned. Den er tung å gjøre, den erfaring, når man jo så gjerne ville være frigjort fra synden; men den virker godt.
All denne hyppige følelse av, at jeg er sløv i mitt sinn – du kjenner den nok, venn – i stedet for at mitt hjerte alltid burde brenne av hat til synden og av kjærlighet til min frelser; ja at min anger og min smerte og min tro og min bønn, at alt det som jeg daglig skulle gi et svar, som det seg burde, på Guds ubegripelige kjærlighet til meg med, er så såre utilfredsstillende, det er bittert å erfare.
Men får det gjort meg mer trengende og min frelser mer uunnværlig, så tjener det likevel til den ydmykelse som gjør Ham stor for meg, Han om hvem det heter, at Han tar imot syndere.

Bli stille!

Av Chr. Knudsen

Les: Joh. 3, 22 – 36

Vil du nå virkelig ha en slik glede i julen da, venn? Akk, gid du ville! Eller har du hatt noen tilfredsstillelse av, at du søkte den glede i julen, som kjødet setter pris på? Var den ikke tom? Kjente du ikke dommens stikkende brodd i den? Bli rede! Hvem vet? – kanskje det er vår siste advent og vår siste jul, venn! Mange går bort imellom jul og jul, og mange går i disse siste år meget hastig bort iblant oss.

Bli endelig rede! Se, hvordan folk treffer forberedelser til julen; se, hvilken løping og renning det er på gatene; hvilket kav det er hjemme i våre hus; alle er i bevegelse; alle har sine tanker og sin tid opptatt som aldri ellers; det kan formelig være uhyggelig i ukevis der hjemme bare, fordi alle lange tider i forveien tenker på julen og bare på julen. Alt må gjøres nettopp til jul.
Det er som man skulle tro, at de alle visste, at det var den siste jul, de skulle få.

Nei, hva sier jeg? Det er likevel slett ikke slik, som om de tenker seg endatil muligheten av, at de går den siste jul i møte. Ellers ble det ganske sikkert mer stillhet over julearbeidet, mer fred over juleforberedelsene. Det ville lyse frem også gjennom det timelige arbeid før jul, at det var mer om å gjøre for folk å bli rede. Det ville sette sitt preg på travelheten ved dagens lys og ved lampens skinn, når sinnene mer alminnelig var opptatt av dette å gjøre seg rede til å med hjertets tro lukke opp for julens fred og glede.
Akk, gid det måte komme! Gid det måtte bli slik!

La oss være stille i våre hjerter, ganske stille. Det er i stillheten, at Herren kommer. La oss gjøre det stille for Herren i våre hjem, stille som det var i hin natt blant hyrdene på Betlehems jorder.
Det er, når Guds Ånd kan få dempet verdenslarmen i vårt sinn, at Herren kan få lagt sin fred og glede inn der i stedet.
La oss være stille nå, ganske stille. For Herren er nær. Hig da ikke slik, arme hjerte, etter verdens forgjengelige ting, strekk deg ikke så begjærlig etter dens hule glede, dens bristende lykke.
Han vil ta inn til deg og være julegjest hos deg. Bre det er rede. Ja, mon du er rede? Amen.

Herre, la din Ånd gjøre oss rede. Ta bort all lyst som bringer smerte, all sorg som er unødig og bare volder ulykke. Gi oss en salig jul i vårt hjerte, i vårt hjem og i din menighets forsamling! Amen.

Ett nytt bud - broderkjærlighet

Av Chr. Knudsen

 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. 35 Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre. Joh. 13, 34 – 35

Et nytt bud kaller Herren det om gjensidig kjærlighet blant Hans disipler. At man skulle elske sin neste, det visste jo også israelittene god beskjed om. Og at man skulle elske ham oppriktig, alvorlig og høyt, det kunne de forstå av det, at Gud forlangte at de skulle elske sin neste som seg selv. Men i den forstand var budet om gjensidig broderkjærlighet nytt, at det rette broderforhold først var blitt til ved Kristus.
Israelittene kunne i en viss forstand føle seg som ett, fordi de eide den samme Guds lov og delte forventningene med hverandre om den Kristus som skulle komme. Men først Kristi menighet har rett forutsetningen for å føle seg som ett; - for alle dens lemmer har ett hode, Kristus; - det tilhører ett legeme, har én dåp og ett dekket bord.
Blant Guds barn av den nye pakt gjelder det, at det ikke er jøde eller greker, det er ikke trell eller fri, det er ikke mann eller kvinne, men de er alle ett i Kristus Jesus.
Derfor er budet om gjensidig kjærlighet et nytt bud blant Jesu disipler, fordi først de har hjertets forståelse av det fullt ut.
En slik kjærlighet som den Jesus vil ha innen sin menighet var det ikke verden før. Og ikke var det plass for den heller.

La oss tale om denne kjærlighet, som er
1. Lik den kjærlighet, som Kristus har elsket oss med, og

2. Skal være Kristi menighets særkjenne.

Lik den kjærlighet, som Kristus har elsket oss med.

Kristus elsker oss tross vår synd og med vår usselhet. Gud være lovet for, at Hans kjærlighet er av den art! Det er nettopp en slik kjærlighet vi trenger til.
En annen kjærlighet, som mer lignet den som vokser i det naturlige hjertes jordbunn, kunne ikke yte oss noen hjelp. Vi kan jo skatens elske også med vårt naturlige hjerte, ja føle en sterk kjærlighet. Men dette har da sin grunn i, at den vi elsker, har slike egenskaper, eller står i et slikt forhold til oss, at han av den grunn fortjener vår kjærlighet. Vi elsker ham, fordi han tiltaler oss eller står oss nær. Med andre ord: vi elsker oss selv i ham. Forandrer han seg, slik at det vi fant elskverdig hos ham blir borte, så dør også kjærligheten hen. Er han ikke lenger slik som vi vil ha ham, så blir det etter hvert også forbi med kjærligheten.

Det er ganske annerledes med Kristi kjærlighet til sine. Se, hvilket velsignet bilde evangeliene tegner av denne kjærlighet i fortellingene om frelserens forhold til sine første disipler!
Det var i sannhet en skrøpelig skare, og det krevde frelserens hjertelag for å vedbli å elske dem.
Manglet det på mat til de mange gjester ute i ørkenen, så spurte de med tanke på det lille forråd som var for hånden: Hva er vel det til så mange? Når samaritanene lukket sine husdører til for deres Mester og dem selv, så ønsket de å se det hevnet ved at ild falt ned fra himmelen. Da kana’aneerkvinnen vedble med sitt nødrop, sa de, ukjærlig nok: Skill deg av med henne. De kunne tviste på forfengelige verdensmenneskers vis om, hvem som var den største blant dem. Da Maria fra Betania i en kjærlighet som ikke gjorde noen beregninger, salvet sin frelsers føtter med den kostbare salve, var det ikke bare Judas, som klaget over den ufornuftige luksus og ga sin kalde tranghjertethet en barmhjertighetens ferniss ved å tale om de fattige, - som om Han, frelseren, ikke brydde seg om de fattige! Hans egen Peter fornektet Ham, alle sov de under Hans angst og kamp i Getsemane. Og da Han var oppstanden, hadde de vanskelig for å tro det; - ja Tomas ville enn ikke tro, før han fikk se.
I sannhet en skrøpelig disippelflokk! Og likevel var Hans kjærlighet til dem like sterk og stor.
Ved påskemåltidet hadde Han sagt til dem: ”Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere” (Luk. 22,15).
Og da Han var oppstanden, sendte Han dem straks bud og særskilt bud til den av dem som hadde bedrøvet Ham mest, Peter.

Slik var Han. Slik var Hans kjærlighet, og slik er den, den dag i dag.
Når evangelisten Johannes i sin boks trettende kapittel skal til med å tegne de siste trekk av Kristi lidelsesbilde, så innleder han det med disse ord: Som Han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket Han dem til det siste” (Joh. 13,1).

Det er godt for oss, at vi har nettopp en slik Herre og frelser.. Ved Hans hjerte er det rom for Hans stakkars syndige disipler, når de kommer der, sukkende, syke, fristet og tilintetgjorte og ikke har annet å si enn dette: ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord” (Joh. 6,68).

Så la oss også elske hverandre i Kristi menighet, som Han har elsket oss.
Men det faller oss ikke så lett. Ganske visst er det slik, at den himmelske Fars barn alltid har kjærlighet til hverandre. Men de har ikke alle nok kjærlighet til alltid å kunne fordra hverandre. Vi fristes til å elske vårt eget også hos andre Guds barn. Hvor vi finner nettopp våre egne erfaringer, vårt eget åndelige anlegg, våre egne følelser og vår egen erkjennelse, der har broderkjærligheten et naturlig tilknytningspunkt. Der har den lettere for å oppstå, for å vedlikeholdes og for å skyte vekst.
Der hvor det er forskjell i åndelig anlegg og åndelig utvikling, der er det allerede verre for hjertene å smelte sammen. Men verst er det, når de åndelige erfaringer ikke synes i stort og smått å stemme helt overens.
Å, hvor ofte en forskjellig forståelse av dette eller hint i Guds ord har gjort skilsmisse mellom hjertene, skåret av broderbåndet og slukket ut kjærligheten.
Det var i sannhet ikke slik med vår Herres og frelsers kjærlighet, og det er ikke slik med den nå heller. Han lukket ikke sitt hjerte for de villfarende og vantro disipler, og Han gjør det ikke den dag i dag.

Og det aller verste ved dette, at vårt hjerte lukker seg så lett til, når meningene går fra hverandre, er den ting at det vanligst er vår egenkjærlighet som er den dypeste årsak. Var det enda bare en ren og uforfalsket nidkjærhet for sannheten! Men det faller så vanskelig å elske andre med deres avvikende meninger av den grunn, at våre egne meninger står så høyt hos oss, fordi de er våre.

Å, hvor all striden og spliden dog bærer vitnesbyrd imot oss! Herre Gud, gi oss mer av din Ånd, fredens og saktmodighetens Ånd, så den skade ”Josef” har lidd, kan leges.

La oss elske hverandre uten tanke på vederlag og lønn. Den kristne kjærlighet må være uten beregning. Dersom vi elsker dem som elsker oss, da er jo dette ikke noe annet enn, hva også hedningene gjør.
Kristus elsker oss, fordi Hans hjerte er slik, at Han ikke kan annet. Hans vesen er å elske. Han er kjærlighet. Slik skal det også være med dem som vil høre Ham til.
Det er en del mennesker, også blant kristne, som ved et røft og støtende ytre, ved en kantet karakter og et tillukket vesen lite anbefaler seg til andres kjærlighet og lite innbyr til å bli elsket. Og likevel trenger også disse til kjærlighet, ja kanskje vel så mye som andre, som har lettere for å vinne den.
Kristus elsker alle. La oss ikke gjøre forskjell. La oss i ethvert tilfelle øve oss i dette med alvor, å elske alle Guds barn, uten hensyn til deres egen elskverdighet.
Vi kan i sannhet ikke se elskverdige ut i Guds øyne. Og likevel elsker Han oss med en ubegripelig kjærlighet. La oss elske, som Han elsker. La oss være barmhjertige, som vår himmelske Far er barmhjertig.

Vår kjærlighet må være en virksom kjærlighet. Virksomhet er i den grad nødvendig for kjærligheten, at er den ikke en virksom kjærlighet, så blir den en hendøende kjærlighet.
En vandingsmann hadde gått seg trett i Alpenes snøregioner. Hans gang var blitt matt, og hans blod holdt på å stivne under kuldens innflytelse. En farlig søvn, den visse døds forvarsel, er i ferd med å bemektige seg ham. Da ser han liggende ved veien en annen vandringsmann, en lidelsesfelle, tilsynelatende allerede livløs og stivfrossen. Han kommer likesom til seg selv igjen. Medfølelsen med den andre vekker ham av hans død. Han gir seg til gni den andres stive lemmer med snø. Og se, den tilsynelatende døde slår øynene opp. Dermed var også redningsmannens egen søvnighet forsvunnet.
Kjærligheten er ikke en blott og bar indre fornemmelse som skjuler seg i hjertets kammer. Den dør, når den forsøkes lukket inne. Den må utfolde seg og være i virksomhet.
Slik var det med vår Herres og frelsers kjærlighet. Den var alltid i arbeid og uttømte seg inntil døden på korset. Og slik er det med vår Herres og frelsers kjærlighet ennå i dag. Den søker det fortapte, den leder de får som er funnet på de gode gressganger, den ber for alle. Den er aldri ledig.

Denne kjærlighet skal være Kristi menighets kjennemerke. ”Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” (Joh. 13,35).
Så sterk og så iøynefallende skal kjærligheten i Guds menighet være, at alle må se og alle må anerkjenne den. Det skal være slik, at hva så verden enn sier om Guds barn forresten, så skal den tvinges til å erkjenne at de har en inderlig og oppriktig kjærlighet til hverandre.

Mon det er slik?
Det har vært så. Det var iallfall slik i Kristi menighets første tider, da den satt i trengsel og nød og forfølgelse. Hedningene, som hatet den, måtte likevel peke på dens lemmer og si: ”Se disse kristne, hvor de elsker hverandre.”
Men mon det er slik? Mon Guds barn nettopp nå i en ond tid, ja i en frafallets tid, står som en tett og samlet flokk, som fremstiller bildet av en Herrens hær, som legger an på å være rustet fremfor alle ting med den inderlige kjærlighet? Mon de gjør?

Ingen skal nekte, at det er kjærlighet, mye kjærlighet i Kristi menighet. Der er deltagelse og forbarmelse og medlidenhet og inderlig brodersinn. Gud være lovet! Men hvor lite imot, hva det skulle være!
Og navnlig er det ikke så, at alle kan kjenne Jesu disipler på den innbyrdes kjærlighet. Verden ser lettest striden og uoverensstemmelsen blant Guds barn, og den blir den enten til glede eller til anstøt.
Å, hvilken vitnesbyrdets makt Kristi menighet ville eie, om den sto der enig og sammensluttet, med den innbyrdes kjærlighets vell sprudlende til alle kanter. Å, om det var slik!
- Mon det ikke skal bli slik? Trengselens tider og navnlig de siste trengslers tid vil gjøre kjærligheten større innen Kristi menighet. Det er det ingen tvil om. Hjertene vil bli varmere mot hverandre, den felles nød vil styrke brodersamfunnet, og den pågående kamp mot den felles fiende vil bringe alle uoverensstemmelser til å forstumme.

Det blir en velsignet tid, skjønt en trengslenes tid. Og herlig skal da Kristi menighet utfolde sin indre, skjulte kraft.
La oss ikke stå Herren imot, slik at vi forhaler Hans komme. Vi vil lukke portene videre opp for Ham i Hans menighet, så Hans herlighet kan lyse mer der inne. Gi oss nåde til det, kjære Herre Jesus Kristus!

Og har du selv ennå ikke smakt den Kristi kjærlighet som kan gi kraft og lyst til å elske Herren og elske brødrene og elske alle,, så il med å få smake den. Du er ulykkelig ennå og har alltid vært det, om du er fremmed for den kjærlighet som elsker syndere, tar imot dem og eter med dem. Amen.

Herre Gud, du er kjærlighet og har gitt din Sønn, den enbårne, hen for oss, mens vi ennå var syndere. Lær oss ved din Ånd å lukke våre hjerter riktig opp for din kjærlighet; - åpne dem mer og mer, Herre, så vi kan bli skikket til en oppriktig, inderlig og virksom kjærlighet til brødrene! Amen.