Thv. Klaveness

Levende vann
Av Thv. Klaveness

Les: Joh. 4, 4 – 26

Hva slags menneske har hun vært, denne kvinnen fra Sykar? Hun hadde hatt fem menn, nå levde hun i konkubinat med den sjette.
Tenk, - en slik kvinne innlater Jesus seg med, og det i en slik samtale. Saken var denne: ved siden av lettsindigheten og løsaktigheten rørte det seg også

alvorlige tanker

i henne, tanker på Gud.
Straks hun oppdager, at Jesus er en profet, griper hun anledningen til å forelegge Ham et spørsmål, som tydeligvis har engasjert henne mye, - spørsmålet om, hvems gudsdyrkelse som var den rette: samaritanenes eller jødenes.
Altså: trelldom under kjødelige lyster, et løsaktig liv og side om side med det tanker på Gud, søken etter Gud.
Venn, det kan røre seg mye i et menneske som du ikke ser. Det kan se så verdslig ut, så åndelig dødt, som om det bare hadde sans for penger, mat, stas, moro, sladder og tøv; ja, det kan se rent forlorent ut, bundet av urene lyster og vaner, og likevel kan det dypt inne i hjertet røre seg alvorlige tanker, tanker som søker Gud.
Akk, den som kunne få lokket slike tanker frem, frem i lyset, så de brøt seirende gjennom verdsligheten og sanseligheten! Å, om vi kunne lære det, - først og fremst vi predikanter og sjelesørgere; det er en av prekenens og sjelesorgens første oppgaver. Men også dere som vil være kristne, trenger å lære det. Dere er jo også kalt til å vinne sjeler for Herren.
Akk, vi lærer det så sent, for vi har så liten kjærlighet. Vi tror straks, at menneskene bare er det, de ser ut til å være – ikke annet i dem enn bare ugudelighet, hovmod, falskhet, vellyst og verdslighet.
Det skal stor kjærlighet til

ved siden av alt det onde og stygge å se det gode.

Det skal enda større kjærlighet til å lokke dette gode frem, slik at det får luft og lys og kraft til vekst og seier over det onde.

Slik kjærlighet har Jesus. Han er en mester i å se og lokke frem de alvorstanker som skjuler seg selv hos et så lettsindig menneske som denne kvinnen.
Hva gjør Han? Skjenner Han på henne? Det ville vel vi ha gjort. Vi mener gjerne om uskikkelige mennesker, at man enten må la dem løpe og ikke bry seg om dem, eller også må man skjenne på dem. Jesus gjør ingen av delene. Nei, det første Han gjør, det er å stille frem for henne den deiligste utsikt:

levende vann,

friskt, rinnende vann, vann som har den vidunderlige egenskap, at når en drikker av det, så blir det inne i en til en kilde, som uavlatelig veller frem og slukker ens tørst.
Hvilket lokkende bilde, især for en sydlending, som så ofte er nær ved å forsmekte i den stekende solheten og den uttørkende, alt avsviende ørkenvind.
Kjente du meg, da ba du meg, og jeg ga deg slikt vann, sa Jesus til kvinnen. Og hun ba om det: Herre, gi meg dette vannet!

Hun skjønner naturligvis ikke, hva Jesus mener, bare at det måtte være noe deilig.
Det første verdens barn må få høre av oss er ikke skjenn, ikke dom – nei den lokkende utsikt: her,

her hos Jesus, her er vann, levende vann,

vann som slukker sjelens tørst og trang, ikke for en del, ikke for noen timer, mens en er opprømt og glad i selskap og nytelser, - ikke noen år, mens en er ung og friks og lykkelig, - nei, til evig tid.

Hvilken deilig utsikt! Tørst og trang bor det i alle menneskers hjerter. Kjenner ikke du til tørsten? Akk, man tørster, man higer, man søker – vår tid især. Man leser, man studerer, man reiser, man arbeider, man spekulerer, - hva vil man? Vann! – Vann å stille tørsten med.
Finner man det? Er man tilfreds, lykkelig? Alle de kilder som verden oppdager, tørker ut igjen. I sorgen, i nøden, i døden holder de ikke vann. Å, om vi kunne få ropt det riktig ut, - om vi kunne få hvisket det inn i øret på ethvert forsmektende verdensbarn, - om all verden kunne se det på oss: Vi har funnet kilden, her er vann; her hos Jesus, her er vann som slukker all tørst; drikker en av det vann som Han gir, da veller en kilde opp i ens indre. Den kilde sprudler like godt i sorg som i glede, i alderdom som i ungdom, i død som i liv; den kilde holder sjelen stadig frisk og glad og sterk ”til et evig liv."
– Jesus har dette vann.

Kjente du Ham, da ba du Ham, og Han ga deg det.
Å, dere forsmektende, dere urolige, dere utilfredse, dere fredløse, gå til Jesus og be Ham om det.
Å, om jeg kunne få dere til å be til Jesus, - personlig henvende dere til Ham med den hjertebønn:

Herre, gi meg dette vannet;

gi meg liv, gi meg fred, gjør meg glad og lykkelig.

Åpning for det levende vann
Av Thv. Klaveness

Les: Joh. 4, 4 – 26

Det er et besynderlig svar Jesus gir kvinnen på hennes bønn.
Herre, gi meg dette vannet! - har kvinnen sagt. Gå og rop på din mann, og kom så hit, svarte Jesus; og dermed rører Han ved det svære punkt i hennes liv, - rører ikke bare ved det, nei, river skånselsløst opp ethvert plaster, som kvinnen måtte ha forsøkt å legge på det og stiller henne hennes liv for øye, så usselt, ja, så heslig som det har vært: Med rette sa du: ”Jeg har ingen mann!” For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant."
- Er dette det levende vann, som Jesus lover, - det som skal slukke tørsten til evig tid? Visselig ikke. Men hva skal da denne ubehagelige minnelsen, denne skånselsløse avsløring, tjene til?
Venner, så lenge et menneske lever i synden, det være seg en grov synd: hor, drikk, bedrageri eller synd av finere slag: hovmod, forfengelighet, hat, avind – så lenge kan ikke Jesus få gi det, det levende vann.
Det er nok ofte, at man håper Han skal gjøre det. Man lever i synd og håper likevel, å være i nåde hos Gud, håper også å bli salig. Selvbedrag, venner! Selvbedrag og Gudsbespottelse! Ja,

det er å bespotte Gud og den Herre Jesus å tro seg i samfunn med Ham, så lenge en lever i synd.

Gud er og blir en hellig Gud, som aldri slutter noen pakt med synden. Derfor – skal Jesus kunne gi oss det levende vann, da må Han først rive oss ut av den synd, vi treller under. For å rive oss ut av den, viser Han oss den, nevner den ved dens fulle navn, blotter den og stiller den frem i hele dens heslighet for vår samvittighet.

Det gjør Jesus, og det vil Han, at hver predikant og sjelesørger skal gjøre. Det vil Han også, at du skal gjøre mot din feilende broder, - i kjærlighet naturligvis, med kjærlighetens hensynsfullhet, men også i alvor og sannhet, uten tilsløring, uten omsvøp.
Måtte Jesus lære oss også det! Først, lokke synderen med den liflige utsikt: Her er vann for din tørst, her kan du bli fri for din tørst. Derpå røre ved hans byll, den synd, han treller under, og si: den er det som må vekk.
Men at kvinnen ikke sank i støvet, da Jesus så skånselsløst blottet hennes synd! At hun ikke falt ned i gråt og i bønn! Vi kunne ventet det. Jesus kunne enn mer ventet det. Likevel skjenner Han ikke på henne, fordi hun ikke gjør det, og sier heller ikke: Så lenge du ikke gjør det, kan du ikke frelses. Han nøyer seg med, at hun ikke sa imot, nektet og unnskyldte seg, men erkjente, at det var slik som Han hadde sagt.

Venner, vi vil så gjerne foreskrive: slik og slik må man ha det, så dyp syndesorg, så mye gråt og bønn, - da først kan det bli godt. Finner vi ikke de omvendelsens tegn, som vi venter og krever, da, mener vi, kan det ikke stå riktig til. La oss slå litt av på disse krav. La oss være fornøyde, når vi ser et menneske bøye seg for sannheten og gi den rett! La oss håpe: Sannheten skal nok ved sin iboende kraft gjøre resten.
Det er en stor ting det, at en synder ikke blir forbitret, nekter, unnskylder seg, men tier og tar imot, når hans synd holdes frem for ham.
Det er begynnelsen, den første svære begynnelse til

en sann omvendelse.

I ånd og sannhet
Av Thv. Klaveness

Les: Joh. 4, 4 – 26

Venner, vi vil så gjerne foreskrive: slik og slik må man ha det, så dyp syndesorg, så mye gråt og bønn, - da først kan det bli godt. Finner vi ikke de omvendelsens tegn, som vi venter og krever, da, mener vi, kan det ikke stå riktig til. La oss slå litt av på disse krav. La oss være fornøyde, når vi ser et menneske bøye seg for sannheten og gi den rett! La oss håpe: Sannheten skal nok ved sin iboende kraft gjøre resten.
Det er en stor ting det, at en synder ikke blir forbitret, nekter, unnskylder seg, men tier og tar imot, når hans synd holdes frem for ham.
Det er begynnelsen, den første svære begynnelse til

en sann omvendelse.

Gjør den begynnelse, venn; gjør den igjen og igjen, hver gang du blir minnet om en synd, som du ennå ikke har fått bukt med. La deg tale til rette, takk for tukten; erkjenn at den er rett!

I stedet for å ligge og tigge om nåde for sin synd, spør kvinnen Jesus, hvems gudsdyrkelse som var den rette: samaritanenes eller jødenes.
Hvorfor spurte hun om det? Var det vitebegjærlighet? Visselig ikke. Det var en samvittighetssak for henne. Hennes sjel tørstet etter Gud, etter den levende Gud.
Allerede lenge, selv midt under hennes elendige syndeliv, hadde den tørstet etter Gud i det skjulte; men nå, Jesus har vist henne det levende vanns liflighet og hennes eget syndelivs heslighet, nå langt mer.
Desto mer påtrengende ble det spørsmål: Hvor skulle hun finne den Gud som hun tørstet etter? På Garisim som samaritanene mente, eller i Jerusalem som jødene påsto?
- Ja, hvor finner jeg min Gud? Hvor møter Han meg? Hvor vil Han la seg gripe og favne av meg? Det er ikke tomme spørsmål det, venner; for dem som det er om å gjøre virkelig å finne Ham, er det et

samvittighetsspørsmål,

og hjertet må ha svar, klart, sikkert svar på det. Det får ikke fred før.
Priset være Gud i vår Herres Jesu Kristi navn for det svar som kvinnen fikk, og vi med henne! I det svar rinner det levende vann, som til evig tid stiller sjelens tørst.
Den tid er forbi, da Gud måtte søkes i Jerusalem, etter bestemte forskrifter, med bestemte offer. Det var den gamle pakts ufullkomne skyggetilbedelse. Med Jesus er en ny tid opprunnet. I den tilbes Faderen i ånd og sannhet.
”Faderen,” sier Han, i det ligger det. Det er den nye pakts tilbedelse, at menneskene påkaller Gud som Far, bekjenner sine synder – alle sine synder – er de enn mange som sand i vann, blodrøde som skarlagen, bekjenner dem alle som barnet, som tilstår sin uskikkelighet, og ber om forlatelse, ber om alt de trenger, ber om det som barnet, som klager all sin nød for sin far og roper om hjelp, lover og priser som barnet, som roser og berømmer sin far og gleder seg i Hans kjærlighet. Det er å

tilbe i ånd,

for all menneskeåndens inderlige tillit, trang og lyst ligger i det.
Det er å

tilbe i sannhet;

for alene i den, bøyer menneskeånden seg virkelig tilbedende for Ham, som selv er ånd, og derfor ikke kan og ikke vil æres ved tomme ord og døde skikker.
Det er salig slik å tilbe Faderen. Det er ære over all ære, glede over all glede, en ære som løfter opp over all armod, skam og ringhet, - en glede som forsøter all nød og sorg og bitterhet, å stå slik for Gud, for den levende, den hellige Gud med barnets ydmyke, glade frimodige tillit, og legge hele sitt hjerte med all dets nag og sorg og savn, all dets lys og fryd frem for Ham i bekjennelse, bønn og takk.
Den kaster det himmelske faderhus’ gylne skjær over det fattige menneskeliv og gjør det liflig, fullt og rikt. Det gir Jesus oss. Han er Messias, som taler med oss. Ære og pris være Hans navn!

Å oppgi seg selv
Av Thv. Klaveness

Les: Rom. 3, 19 – 21

Hvor vanskelig Gud har for å få stoppet munnen på oss. Rose oss litt, fortelle om, at vi er nå både så og så gode og rettskafne og hederlige og fromme. Unnskylde våre feil – det vil vi i det lengste.
Det er rent en trang for oss. Vi klamrer oss formelig fast ved det gode, vi mener å finne hos oss selv; vi vil, vi tør ikke for noen pris gi slipp på det og erkjenne, at det ikke er noe verd, det er bare synd og usselhet alt sammen – å, da blir det jo ingen utvei for oss lenger, synes vi. Vi underskriver jo da

vår egen fordømmelsesdom.

Ja, vi gjør det. Det er nettopp det Gud vil vi skal gjøre. Han vil, at vi i vår samvittighet fullt og helt skal erkjenne oss hjemfalne til den evige fordømmelse. Derfor river Han fra oss alle våre innbilninger og alle våre unnskyldninger og viser oss uten skånsel, hvor onde, hvor usle, hvor skyldige vi er. La Ham få lov til å gjøre det, venn. Det er så likevel ikke ved lovens gjerninger, du skal bli rettferdiggjort for Gud; for ved loven kommer syndens erkjennelse.
Får Guds lov brakt deg dit hen, at du erkjenner deg selv som en fortapt synder, da har den utrettet sin gjerning hos deg.

Men blir det så noen utvei for meg? Vær ikke redd, venn. Nettopp da, når alle andre utveier er stengte, og du står der for Gud taus og skamfull, syndig og skyldig, nettopp da viser Han deg den utvei som Han selv i sin vidunderlige nåde har banet for oss.
Nå, står det i vår tekst, nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, nemlig

Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus,

til alle og over alle som tror. – tro på Jesus Kristus – hva vil det si? Det vil si, at du med hele din sjels attrå og begjæring tilegner deg Jesus Kristus som din frelser og gir deg over til Ham, idet du hjertelig fortrøster deg til, at Han er kommet hit til verden, har levd et liv i hellig kjærlighet her, har lidd korsets forsmedelige offerdød og er gått hjem til Faderen – alt sammen for å gjøre deg så vel som alle arme syndere salige. Det er å tro.
Du oppgir med det deg selv og alle dine dyder og gode gjerninger; du ifører deg Kristus og Hans fortjeneste som det eneste, som du vil trede frem for Gud med.
En må være grundig kurert for alle innbilske tanker om egen rettskaffenhet og dyd og gudelighet, alle utflukter og unnskyldninger må være revet ifra en, før en bekvemmer seg til det. En må være brakt til å fortvile over seg selv. Da først gjør en det, gjør det fortvilte sprang:

oppgir seg selv

som en grunnfordervet, dødsskyldig synder og kaster seg over på Jesus og sier til Gud: Kjære Herre Gud, jeg er helt igjennom ond og urettferdig, men du har gitt meg din Sønn, den Herre Jesus Kristus til en frelser og Han har fullkommet alt for meg – Hans rettferdighet, den er min rettferdighet, jeg vet ikke av noen annen; den holder jeg meg til; den trøster jeg på; med den alene vil jeg trede frem for ditt hellige ansikt.
Se, dette er å tro. Gud lære oss alle denne forunderlige kunst! – denne salige kunst! For til alle og over alle som tror, kommer Guds rettferdighet.
Den som slipper alt sitt eget og overgir seg i tro på Jesus, han er rettferdig for Gud. Gud tilregner ham all Kristi fortjeneste, frikjenner ham fra synden og dens straff og anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet, ja som sitt kjære og elskede barn.
Ad denne forunderlige vei hadde Gud fra evighet av besluttet å føre den falne menneskeslekt tilbake i sin faderfavn. Han så jo fra evighet av, hvordan menneskene ville falle i synd og urettferdighet, slik at de ikke kunne bestå for Hans hellige dom.
Han så også deg, venn, i din synd og urettferdighet. Men det var Ham svært å tenke på, at verden skulle under gå; det skar Ham i Hans hjerte.
Også deg ynkedes Han over. Derfor besluttet Han å

oppreise sin Sønn til verdens frelser og la Ham fullføre all rettferdighet,

for at de syndige menneskebarn ved å overgi seg i troen til Ham, igjen skulle bli rettferdige for Hans ansikt og komme tilbake til Hans faderfavn.
Om denne sin evige rådslutning vitnet Han i den gamle pakt ved loven og profetene, men Han fullbyrdet den først i tidens fylde og Han åpenbarte den først fullt og klart, da Han lot evangeliet om Jesus Kristus, den korsfestede og gjenoppstandne, gå ut over jorden. Ved det åpenbares Guds rettferdighet for oss, den rettferdighet som Gud selv har tilveiebrakt for den syndige slekt ved sin Sønn, den Herre Jesus Kristus, - den rettferdighet, som en synder alene kan bestå for den Hellige Gud ved.

Å, dere syndige menneskebarn, deres dyder er skinn, deres gode egenskaper er innbilninger, deres gode gjerninger er bare høy og strå, som Guds hellighets ild fortærer, deres selvtilfredshet er dårskap, deres unnskyldninger er løgner, deres utflukter og besmykninger er falskhet; ikke noe har dere å pukke på, ikke noe å bygge på, ikke noe å vise for dere, når deres Gud kaller dere til regnskap. Å, oppgi dere selv og all deres egen rettferdighet; bli syndere, virkelige arme fortapte og fordømte syndere for Gud!
Men se, hva Gud har gitt dere til rettferdighet og frelse, sin egen enbårne Sønn, - overgi dere til Ham; trøst og tro på Ham; påberop dere Ham. Da er dere rettferdige for Gud.
Om da verden fordømmer dere, om deres eget hjerte fordømmer dere, Gud er større enn deres eget hjerte; i Kristus Jesus anser Han dere som sin hellige og elskede barn, og Han gir dere sin fred, og Han lar sitt ansikt lyse over dere og Han gir dere sin Sønns Ånd i deres hjerter og Han gjenføder dere til den seiersvisse tro, det levende håp, den glødende kjærlighet, som er Hans barn segl og merke her i ringheten, og engang gir Han dere å ta imot barnets hele og fulle rike arv, Hans evige herlighet.

Han vil samle oss hos seg!

Av Thv. Klaveness

Les: Mt. 23, 34 – 39

Er dette et evangelium? Et evangelium i den glade, den liflige juletid? Her lyder jo en så tung klage: dere ville ikke; her lyder, mørke unge forutsigelser: ”Se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by.” Her lyder tunge svare trusler: ”Slik skal det komme over dere, alt det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias' sønn, han som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig sier jeg dere: Alt dette skal komme over denne slekt!”
Bare til slutning glimter likesom langt i det fjerne en svak håpets stjerne: ”Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!”
Er denne tekst, et evangelium for den glade julefest? Ja, det er: det er, om jeg så må si, et tilslørt evangelium. Evangeliet er der, men skjult av mørke tordenskyer, likevel ikke mer skjult, enn at klare funklende stråler jo skinner frem både her og der.
La oss ved disse strålers hjelp forsøke å trenge igjennom det tykke skylag ned til evangeliet som skjuler seg bakenfor.

”Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene!”
Hører du ikke evangeliet tone deg i møte her? Herren klager, klager i smerte, og smerten er dyp og inderlig; for det er kjærlighetens smerte, den kjærlighets som brenner av lengsel etter å få redde den, den elsker, og som gjør alt for å redde ham, men ikke er i stand til det, fordi den blir forsmådd og avvist. Er ikke dette evangelium? Forkynner det oss ikke, at den Herre Jesus elsker menneskene, elsker dem med en kjærlighet så inderlig, så brennende, at Han formelig tørster etter å få frelse dem og derfor også setter både himmel og jord i bevegelse for å frelse dem?
Forkynner det oss ikke, at den Herre Jesus står med utrakte armer villig til, ja full av inderlig brennende begjæring etter å trykke ethvert eneste menneskebarn på jorden selv det ringeste, det usleste, det mest fortapte, det dypest falne inn til seg og brede sin nådes beskyttende vinger ut over det, likesom en høne gjør med sine kyllinger. Er ikke dette evangelium? Er det ikke et gledelig, et livsalig budskap?
Hva sier du til det, du hvis lykke er knust, du hvis glede er og håp for dette liv er tilintetgjort, enten det nå er skjedd ved din egen skyld eller ved livets tunge tilskikkelser, du som spør: Hvor skal jeg gå hen med min sorg? Hvor skal jeg skjule min smerte og min fortvilelse?
Eller hva sier du til det, du som har lært å kjenne det ondes forferdelige makt i din natur og verdens og Satans list og lumskhet, du som sukker: Hvor skal jeg ty hen for å være sikker for fristelsene som jeg ikke makter å overvinne, eller hvor skal jeg ty hen for å fris ut av syndens rep, som jeg allerede er falt i?
Eller hva sier du til det, du som er forferdet over din synd, forferdet over å være skyldig for den levende Guds dom, du som skjelver for Hans vrede og bever for Hans fortærende nidkjærhet, du som klager med sangeren:

Hvor hen skal jeg dog fly
Fra lovens tordensky
Med mine synder mange
Hvor skal jeg trøsten fange?
For hele verden vide
Ei lette kan min kvide.

Eller hva sier du til det, du som gruer for døden og for dommen, du som roper av det dype: Hvem frelser min sjel fra den evige fortapelse?
Om ingen annen i verden forstår, at dette er evangelium, du må da forstå det. Du hører jo her om et fristed nettopp for deg, hvor du kan fly hen med all din elendighet og finne ly; du hører om en frelserfavn opplatt for alle arme menneskebarn på jorden; du hører det av Hans egen munn, at Han inderlig ønsker og begjærer å få samlet alle inn i denne sin favn, altså også deg, du elendige; du hører Ham kalle og lokke, ja med kjærlighetens inderlige smerte klage over, at menneskene ikke vil komme. Du har altså lov til å komme, selv du elendige, du har lov til å komme med din elendighet, med all din elendighet; du har lov til med all din elendighet å legge deg inn til Hans bryst, så brer Han sin nådes vinger ut over deg og da er du dekket mot Guds vredes lyn og mot fristelsenes makt og mot Satans piler og mot den evige døds redsler; ja, du har ikke bare lov til med all din elendighet å skjule og gjemme din arme sjel i denne frelserfavn, du volder Ham sorg og smerte, dersom du ikke gjør det; for da forsmår du, da avviser du Hans glødende kjærlighet, da nekter du Ham den glede som Han først og fremst av alt begjærer, den å frelse din sjel.
Jo, du må forstå, at dette er evangelium. Og enn bedre må du forstå det, du som har erfart det; du som har søkt ly i Jesu frelserfavn og der funnet frelse og fred, hvile og ro; å du forstår det godt, hvor liflig det budskap er, at den Herre Jesus vil samle oss likesom en høne samler kyllingene under sine vinger. Du hører Hans vennlig lokkende røst i dette budskap; du takker og priser din Gud, at du ved den har funnet, og daglig finner et hvilested for din sjel, hvor du kan gjemme deg mot alle fristelser og farer og være stille i salig fortrøstning. Og du bekjenner det til Hans kjærlighets pris, at det er salig å leve, ja salig endatil å stride og lide under Jesu vinger.

Visselig er dette evangelium, og det er et evangelium som passer godt i julen.
I går hørte vi det av englemunn: ”I dag er det født dere en frelser! – i dag hører vi denne samme frelser selv åpne sitt hjerte for oss og vise oss hvor fullt av inderlig forbarmende kjærlighet det er dette hjerte, riktig et frelserhjerte.
Vi kan si: Han stadfester selv med sin egen munn i dag, det engelen sa om Ham i går. Og fra den annen side sett: Evangeliet som vi hørte i går, stadfester det evangelium vi hører i dag; for vil du se det riktig levende stadfestet dette evangelium om Jesu Kristi frelsende kjærlighet til alle arme menneskebarn på jorden, også til deg, da gå til krybben i Betlehem, der ser du Guds evige enbårne ligge som et lite spedbarn på høy og strå. Er ikke det det sterkeste, det lifligste, det mest overtalende bevis for, at Han virkelig elsker oss arme og elendige? Ser du ikke av det, at Han virkelig vil, å så inderlig gjerne vil samle alle – i sin favn, som en høne samler kyllingene under sine vinger.
Å det er virkelig slik som Luther synger:

Han er på jorden kommen arm,
Så du skal hvile ved Hans barm
Og blive både glad og rik,
Hans kjære, søte engler lik. Halleluja.
Det har Han gjort. Vi kan derpå
Hans store kjærlighet forstå.
Hver kristen glede seg derved
Og takke Ham i evighet. Halleluja.

Dog - allikevel
Av Thv. Klaveness

Les: Mt. 23, 34 – 39

Her er evangelium, et virkelig juleevangelium; men det er skjult av mørke tordenskyer.
Hvorfor disse skyer? Hvorfor disse tunge klager, disse mørke truende forutsigelser, og det nå i denne søte juletid? Akk jo, fordi menneskene er slik ennå som de var på Jesu tid. De vil ikke. Jesus vil frelse dem, men de vil ikke.
Vil de ikke? Vil de da ikke bli salige? Jo, salige vil de gjerne bli, men de vil ikke frelses.
Er da ikke det ett og det samme? Nei, det er ikke det; legg merke til det, venner: - det er ikke det samme å bli salig og å ville frelses. Menneskene vil bli salige, dvs., det vil gjerne få det godt både her i livet og etter døden; de vil gjerne bli lykkelige, de vil slippe å lide. Men å bli frelst er ikke nettopp det samme som å lide. Å bli frelst er det samme som å bli fri fra synden, fri for syndens skyld og få Guds nådige tilgivelse, fri for syndens trellbindende, besnærende, forførende makt, ja fri for synden selv, den fæle, onde, stygge synd. Det vil ikke menneskene; de vil ikke bli fri for syndens skyld; for de erkjenner ikke, at de har noen skyld; de erkjenner vel, at de er syndere, men de unnskylder sin synd; dens skyld trykker ikke deres samvittighet; de vil ikke bli fri for syndens trelldom; for de erkjenner ikke, at det er noen trelldom, iallfall ikke noen usalig trelldom; de kaller tvert imot denne trelldom for frihet; de vil ikke bli fri for synden selv; for de vil leve i synden og utøve synden; i den er de født; i den er de vokst opp; vanen og den daglige utøvelse har gjort den til deres annen natur; de erkjenner ikke, at den er ond.
Tro ikke, at jeg her bare taler om de rent gudsforgående mennesker: Tyver, horkarer, drankere o.l. Enten du lever i slike grove synder eller du lever i hovmod, forfengelig pynte- og nytelsessyke, gjerrighet og pengebegjærlighet, løgn og usannhet kommer i denne sak helt ut på ett. Det gjelder den store, store mengde av mennesker både blant fornemme og ringe, ærbare og usømmelige: de vil ikke frelse ut av sin kjære synd.
Den Jesu kjærlighet som strekker armene ut etter dem for å dra dem inn i Hans frelserfavn, den besvarer de med ett: vi vil ikke. De gir ikke det svar nettopp med likefremme ord; men deres hjerters likegyldighet mot Ham inneslutter dette svar i seg.
Han treder deg i møte i evangeliet med utbredte armer; Han vitner for deg om hva Han har ofret, lidd og gjort for å frelse deg fra synden; Han innbyr, vinker og kaller deg til å overgi deg med din synd og nød til Ham, da skal du bli frelst; men du hører på det alt sammen med likegyldighet; det rører deg ikke; dine forretninger, ditt husstell, dine fremtidsplaner, dine julefornøyelser, din drakt – all verden tenker du på med den mest levende interesse, men Jesu forbarmende frelserkjærlighet vekker ikke din interesse, fengsler deg ikke, drar deg ikke; den er deg en personlig ganske likegyldig sak.
Må da ikke Han som ser til hjertet, føle en slik likegyldighet som et bestemt avslag, en bestemt erklæring om, at du ikke vil frelses av Ham? Og når får vel den Herre Jesus føle denne menneskenes likegyldighet mer enn i juletiden?
Klokkene ringer, salmesangen toner, Herrens vitner roper det ut i verden, at Jesus Kristus er kommet til verden for å frelse syndere, og menneskene hører det; store skarer samles i Guds hus og alle de som holder seg borte derifra, - også de får likevel høre det; for det ligger likesom i luften; det går en fredens engel ut over by og land, som sakte banker på ethvert hjerte og ethvert hus og hvisker: En frelser er dere født.
Men hva gjør menneskene? De iler fra kirken, fra det vidunderlige budskap som julen brakte, til sine julefornøyelser, sine drikkelag, danselag, kortlag, ball, selskaper – for å glede seg der i den kjære velsignede frelser som er født? – nei, for å fornøye seg der uten Ham; for der å være fri for Ham, for der å kunne slippe det gamle menneske løs og la det tumle seg etter sin lyst uten å være sjenert av Ham.
Bare forsøk å slippe den Herre Jesus inn i danse- eller selskapssalen! La det falle et lite ord om Ham, hvor velsignet det dog er, at vi arme mennesker har fått oss en frelser; foreslå for selskapet å synge en av våre glade, friske, liflige julesalmer. Dog nei – jeg ber deg, gjør det ikke! – du utfordrer bare ved det menneskenes uvilje mot den Herre Jesus; for det er virkelig slik, så uvillige er de mot Jesus, en slik uvilje mot Ham sitter skjult i deres hjerter, at bare et eneste ord om Ham kan være nok til å gjøre dem arge, når det faller der, hvor de lever sitt rette og egentlige hjerteliv, i deres private krets, i deres forlystelser.
Der mener de, der vil de dog være fri for slikt, fri for Ham og Hans besværlige besøk.

Se der. Likegyldigheten for Jesus er ikke bare likegyldighet: det skjuler seg bak den et innett hat, og hatet kan bli til forfølgelse av Hans vitner, og forfølgelsen kan bli til mord; det viser historien oss.
Men, venner, over denne menneskenes likegyldighet og uvilje mot den Herre Jesus svever den levende Guds brennende nidkjærhet som en tordensvanger sky, og fra denne sky går det ut lyn, vredes lyn, som rammer dem som forsmår en slik kjærlighet og ikke vil frelse av den.

Skal vi slutte med det? Skal dette være utgangen av våre julebetraktninger? Vårt evangelium slutter dog ikke slik. Det slutter med å peke langt i det fjerne på en lys, klar, funklende stjerne: ”Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!” (Mt. 23,39).
Selv det forherdede Jerusalem skal engang omvende seg og ta imot Herren som sin frelser. Det gir håp, håp selv for den blinde forvendte verden som ikke vil frelse ved Jesu kjærlighet, håp om at det kommer en tid, da også den vil fatte et annet sinn og ta imot frelsen som Han bringer, med takk.
Derfor – la oss ikke oppgi håpet om noen, selv de stiveste, stolteste, tryggeste verdensbarn, selv de mest forlorne – Herren kan ennå vinne dem.
La oss be for dem. La oss vitne for dem, vitne især med den kristne kjærlighets lokkende, dragende makt. Vi ser jo det, det er ikke forgjeves. Har ikke Herren til alle tider dog fått samlet noen, ja mange, mange tusener av arme forvillede og forblindete menneskebarn inn i sin favn? Lykkes det ikke for Ham enn i dag?
Du som hviler i Hans favn, hviler lunt og trygt under Hans vinger, hva er du i deg selv annet enn et ondt forblindet menneske, hvis onde vilje Herren har måttet overvinne for å få deg til seg. Er det lykkes Ham med deg, skulle det så ikke lykkes Ham med andre? Jo vel skal det lykkes. La det enn være mange som ikke vil, aldri vil og derfor må gå fortapt, det er likevel, og skal alltid være en stor skare, til sist så stor at ingen kan telle den, som lar seg overtale av Hans kjærlighets dragelser og hilser Ham velkommen, når Han kommer med frelse til sjelen, hilser Ham og sier: ”Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!”