Tilbake

 

Ikke sin egen herre, men Herrens barn!
Av Gustav Jensen

”De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren” (Jer. 31,34).

Det vil si: De skal ikke være avhengige av mennesker mer, i sitt Gudsforhold, men de skal selv som frie barn være for sin himmelske Fars ansikt og ledes og læres av hans egen Ånd, som har skrevet hans lov i deres hjerter. Naturligvis ikke på den måte, at det i den nye pakt, iallfall så lenge den er på jorden, ikke skal være prester og lærere mer. For både ser vi, at det straks i den nye pakts begynnelse var apostler og profeter, hyrder og lærere. Og ennå i våre dager ser vi, at de nå, nemlig barna, læres opp av mennesker i evangeliets lærdommer, og de store samler seg i menigheter, som foreståes av prester og lærere, som forkynner Ordet og forvalter sakramentene. Men saken er den, at disse prester og lærere i den nye pakt ikke er satt til at trede mellom Gud og hans folk som mellommenn, som holder folket i avhengighet av seg. Men de er satt til å være tjenere for å vise dem bort fra seg selv til Gud og befordre deres frihet og personlige forhold til Faderen som, barn ved den ene mellommann Jesus Kristus, som barn som selv har Faderens lov skrevet i sitt hjerte.

Dere vet, at i den gamle pakt med Israel var det en levittisk prestestand, som sto mellom Herren og hans folk i umyndighetens tider, og dessverre er det også i den nye pakt, i den kristne kirke, levninger nok tilbake av den gamle ånd. For både er det i den romersk-katolske kirkeavdeling en lignende prestestand med krav på mellommannsstilling og herredømme over samvittighetene. Og i den evangeliske kirke som vi tilhører, er visstnok erkjennelsen riktig, men praktisk finner vi også der både til den ene og den annen tid det sinn hos prester og lærere, som søker herredømme, og hos folket en dertil svarende prestedyrkelse og avhengighet av mennesker. Alt slikt er mot den nye pakts Ånd, som er frihet fra mennesker og personlig forhold til Gud ved Hans Ånd, som selv vil lære enhver. Men når så, atter andre misbruker denne den nye pakts frihet til å rive seg løs fra all kirkens og menighetens orden og samfunn og gjøre seg selv til lærere og mener, at de ikke behøver de andre, da er det likeså mye mot den nye pakts Ånd. For denne frihet er en frihet i Gud, som barn for den felles Faders øyne. Og derfor er den også en frihet i kjærlighet, som de alle er forbundet med hverandre og søker hverandres beste i, og en frihet i ydmykhet, hvori den ene akter den annen høyere enn seg selv og gjerne er all kirkens og menighetens orden underdanig for Herrens skyld, som er sin menighets hode og saliggjører. Å du hellige frihet, du den nye pakts frihet i Gud, hvor få er de som kjenner deg!  Gi oss å kjenne deg etter Ånden i kjærlighet og ydmykhet!

 

Gled dere! – alltid!
Av Gustav Jensen

Kristne venner, det er slett ikke en glede som uten videre kommer av seg selv.  Nei tvert imot. Når vi er oppvakte av verdens forunderlige søvn og har fått øye for hvor alvorlig allting er, hvor alvorlig det er med synden, med døden, med Satans makt, med det nærværende og det kommende, med å leve og med å dø, da ligger det nær nok å stadig se på det og bli ved det og ikke komme til gleden, enda mindre til en glede i Herren alltid. Derfor kalles også de kristne alvorlige menne­sker, og det er i sannhet nok i denne verden og i oss selv, som kan gjøre et menneske alvorlig.  Men derfor er det heller ikke lett for gleden i Herren å få sin rette plass midt i hjertet, og hos mang en kristen kommer det aldri riktig dit hen i denne verden.  Og derfor gjør apostelen det også til en formaning for de kristne, han stiller det frem for dem som en oppgave og et mål som de skal strebe etter og søke å nå fremad mot: Gled dere i Herren alltid!

Hvorfor mener dere vel, at apostelen nettopp formante de kristne i Filippi slik, idet han skrev sitt brev til dem, fullt av kjærlighet? Mon ikke fordi de, hva de enn hadde - og vi kan se av brevet, at de hadde mye - dog ikke hadde mye glede i Herren? De så vel stivt på det som manglet dem og hva de måtte lide, det som var vanskelig i kristenlivet så de ikke fant noen utgang, og så var det liten plass for gleden i Herren. Men apostelen kunne ikke finne seg i at denne hans kjære menighet skulle unnvære kristenlivets lykke og glede.  Derfor formaner han dem til glede, han stiller det frem for dem både som deres rett og deres oppgave å glede seg i Herren. Han sier både før i brevet: For øvrig, brødre, gled dere i Herren! og nå sier han: Gled dere i Herren alltid! Og da han ved hvor mye det trenges, tilføyer han: atter sier jeg: Gled dere! Jeg har endatil en mistanke om at han med det samme formaner seg selv.

Og må han ikke den dag i dag tale likedan til mang en redelig og besværet kristensjel, ja til hele menigheten? Må han ikke gjøre det, ikke bare fordi han unner dem gleden, livets blomst, men fordi det er en mangel ved troen, ved sjelens grunnforhold til Herren, når man ikke har noen glede i ham? Han er jo den store glede, hvor­for gleder du deg da ikke over ham? Han er den store glede, gled deg over ham! Han er menighetens Herre, som utfyller alle dens mangler, baner vei for den gjennom det Røde hav, fører den fremad mot målet så ikke noe kan hindre den, og gjør den underveis til en kraft og en velsignelse.  Han lar deg smake sin kjærlighet og godhet, som du vet fra før og nå, han dekker bord for deg mot alle dine fiender, han vil aldri slippe deg og aldri forlate deg, men hjelpe deg med alt det som er van­skelig for deg både i ditt indre og i det ytre, med deg selv og dine kjære, inntil du blir helt glad.  Så takk ham og ær ham ved å glede deg i ham, som elsker deg og som du elsker - er det ikke et dypt og merkelig ord vårt språk har for å elske: å være glad i en? Gled deg i Herren, og se hva som er din rett og din oppgave i denne alvorlige verden og i din sjels alvor: Gled dere i Herren alltid, atter sier jeg: Gled dere!

 

Gled dere! – alltid!
Av Gustav Jensen

La ingen tenke, at gleden egentlig er noe overflødig, noe som følger på, men som ikke har stor betydning for hjertets indre liv eller for det liv som føres blant menneskene. Det er ikke slik.  Gleden er en hemmelig kraftkilde i ditt hjerte, uten den er du svak, og den har mye å bety for ditt liv blant menneskene. Jeg husker hva en ektefelle, som hadde en kristen hustru, sa: Hun var lenge alvorlig, sa han, alvorlig og engstet i alle ting, men jeg merket at hun ikke hadde noen glede i sin tro, og hun kunne ikke få meg til å forlate mitt standpunkt. Men siden, da jeg så hvordan hennes ansikt lyste av indre lykke og hele hennes vesen og ferd var preget av gleden over den frelser jeg ikke kjente, kunne jeg ikke stå imot mer.

Og ganske i samme retning peker det ord apostelen skri­ver i dag, straks etter at han har formanet til glede i Herren: La deres saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker! Dere forstår sammenhengen. Den som er uten glede, mismodig og tung i sinn - er lett å såre og krenke, gjør små ting til store og ruger sykt og bittert over dem, om de enn nødig vil, så det blir mørkt og gledeløst omkring dem til liten anbefaling for evangeliet. Men den som har gleden i sitt hjerte, noe av den store glede over en frelser i denne verden, blir saktmodig og mild, i stand til å tåle og bære noe og bære andres byrder med dem for den hemmelige kildes skyld som han bærer i sitt hjerte.  Og så mye mer som han også vet og tenker på, at Herren er nær, og det lider mot hans åpenbaring, hvis saktmodighet vi alle trenger og hvis komme bringer den fullkomne glede.

 

Gled dere! – alltid!
Av Gustav Jensen

Apostelen nevner noe i denne sammen­heng, idet han kaller de kristne til glede i Herren. Han nevner be­kymringene. Han nevner ikke egentlig syndene eller de store sorger - de kristne vet bedre hvor de skal gå hen med dem.  Men han nevner bekymringene, de talløse og pinende, som synes mer ubetydelige og mer uskyldige, men likevel i all stillhet suger kraften av så mangt et kristenliv, som de små ormer bringer mangt et tre til å visne. Bekymringer som disse: Hva skal jeg ete og drikke?  Hvordan skal det vel gå oss, meg og mine, i morgen, om et år, i alderdommen?  Hvordan skal jeg komme ut av den vanskelighet, oppnå det ønske, fries fra den nød i det timelige eller i det åndelige?  Hvilken motgift har du mot bekymringene?  Hvordan vil du få makt med alle de små ormer, som dag og natt gnager på ditt livs tre? Det er den samme dype sammenheng. Apostelen viser deg hen til gleden i Herren, den er den prøvede motgift mot bekymrin­gene.  Du vet det også i ditt hjerte og har vel selv erfart, at når du kunne gå fra alle dine bekymringer til din Frelser og følge den utrakte finger, som peker og minner: Se, se, hvil­ken kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn! da måtte den onde hær vike for denne store - sanne, evige glede, som skyggene viker for solen.  Du kunne - og gjør det også nå og bestandig! - ta til deg apostelens for­maning: Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse. 

Og de kjente Ham ikke!
Av Gustav Jensen

Hvordan tok menneskene imot Ham? Om det sier Johannes: Lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. Mørket tok ikke imot det. Hedenskapet veltet seg med sitt mørke ut over Ordets spredte stråler i verden for å begrave dem i natten.
Dere ser i ethvert hedensk folk, hvor langt det er lyktes og hvor dypt mennesker, skapte i Guds bilde, kan synke. Utspilles ikke syndens og dødens fryktelige sørgespill overalt på jorden fra begynnelsen av, og gjentar ikke det samme seg bestandig? Se inn i hvert enkelt menneskehjerte! Lider ikke samvittigheten ondt, er det ikke opptegnet en overflod av det som er syndet og feilet og forsømt der inne? Og om noen ser hva som er rent og kjærlig, er ikke da viljen syk og ynkelig til å gjøre det?
Tenk på det folk, som Ordets lys skinte klarest i og ble til en hel hellig linje av lys! Det var et hardt og stivt folk; det vek bestandig av til siden i avgudisk og selvtilfreds vesen, det handlede ille med de profetiske ån­der som bar Ordets lys frem blant dem. Og da så Ordet selv kom til dem og skinte hos dem med sitt rene og ydmyke og himmelske lys i Jesus Kristus, vår Herre, da ville de ikke tåle Ham, men støtte Ham ut utenfor sin stad og korsfestet Ham.
Er det noe større vitnesbyrd om et grufullt mørke i verden enn Jesu Kristi korsfestelse? Det var mennesker som gjorde det. Og enhver vet noe om grunnen til det, for den var ikke bare virksom den gang, men også nå: Hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at han ikke skal bli overbevist om sine gjerninger. Det er mørke. Lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. Han var i verden, og verden er blitt til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.

Likevel ville Han komme til denne verden, Han som er Ordet fra begynnelsen, livet og lyset i evighet. Han ville komme, fordi denne verden dog i dypeste forstand var Hans egen, blitt til ved Ham, fordi disse mennesker i dypeste forstand var Hans egne, skapte ved Ham i Guds bilde. Han ville komme til alt det som sukket og led ondt under mørkets makt og som ikke kunne leve uten ved å få del i Ordets liv og lys. Han ville komme til alt det som dog til sist ikke kunne glemme sin hjem­stavn.
Han kom i kjærlighet etter en evig dragelse og en evig rådslutning for å forene seg fast med menneskene og legge ned i deres natur, den som Han påtok seg, Ordets liv og lys, slik at Han kunne gi dem sitt eget som deres eget.
Ordet ble kjød, Guds evige Ord ble menneske, og hvor helt Han ble det, det kan dere se på det lille barn som ligger i krybben.
Og siden bodde Han blant oss full av nåde og sannhet. Full av nåde; for i nådens skikkelse måtte det evige Ords liv komme tilbake til dem som hadde syndet og forbrutt sin hellige arv. Og full av sannhet, det er det evige Ords lys, gudserkjennelsen og renheten og helligheten. Slik åpenbarte Han blant oss en herlighet som den enbårnes fra Faderen, i det liv Han levde for oss, i den død Han døde for oss til våre synders forsoning, og i den oppstandelse fra de døde, som Han førte vår sak frem til seier med, og ble den førstefødte av mange brødre.

 

Hovedsaken!
Av Gustav Jensen

Hans navn er uutslettelig blant menneskene, fordi Han inntar en enestående plass i det som nå kalles menneskeslektens »utvikling,« dens kultur, dens utdannelse til menneske­verdighet og menneskeære i den nåværende verden.
Det er sant; det er bare underlig, at Han selv taler så lite om det og synes å tenke så lite på det. Selv er Han opptatt av noe ganske annet, noe større, som går ut over den nåværende ver­den. Han er visselig blitt den edleste kraft i den nåværende verden, men Han er blitt det ved det, at Hans hovedsak er en annen, å føre menneskene ut av den nåværende verden inn i himlenes rike, eller å føre himlenes rike inn i den nå­værende verden.
Menneskenes utvikling, deres kultur osv. bekymrer Ham i en forstand åpenbart overordentlig lite; Han sammenfatter det alt og sier: Hva gagner det et menneske, om han vant hele verden, men tok skade på sin sjel?
Å hvor de tar feil, de som vil gjøre kristendommen til ren huma­nitet! - hvor de suger kraften av den, hvor de gjør den udyktig til å innvirke på den nåværende verden! Hvor de forvansker Jesu skikkelse og gjør Hans navn ukjennelig for menneskene! Vokt dere for dem; for de taler behagelige ord, og de har tiden med seg!

Hans navn er Jesus, det betyr en frelser. Alt annet Han er blitt blant menneskene, er Han blitt ved det, at Han er Jesus, frelseren.
Selv vil Han ikke være annet enn Jesus, menneskenes frelser. Han ser bare på hovedsaken, det ene nødvendige, alt annet følger av seg selv med, i sin tid, i den nå­værende eller den kommende verden.
Hovedsaken for ethvert menneske, det ene nødvendige, er å bli frelst, frelst, frelst. Jeg vitner for dere alle på den første dag av dette år, som ingen vet om han skal leve til ende, for mange går hurtig bort, at hovedsaken for dere alle er å bli frelst, det ene nødvendige for enhver av dere er å bli frelst. Og jeg vitner ikke alene. Det er en samvittighet som vitner i ethvert menneske, det er synder, tidligere og nærværende, som ringer for ethvert men­neskes ører, det er en syndig, fortapt tilstand nedenunder som ingen av dem kan forandre, det er en død som er syndens lønn, full av smerter og frykt - det er alt sammen én røst i et menneske: Hovedsaken for deg, det ene nødvendige, er å bli frelst. Det er en bevissthet om Gud i et menneske, et ansvar for Gud, en trang til Gud, en hunger og tørst etter Gud, som ikke met­tes ved svineføde i denne verden, heller ikke ved den ed­leste menneskeføde i denne verden, men bare ved Gud som skapte oss til seg.
Bare ved Gud, men hvordan skal jeg som er slik, komme til Gud? Det er alt sammen én røst i et menneske: Hovedsaken for deg, det ene nødvendige, er å bli frelst. Han er kommet for å bringe denne samvittighet til å tale og rope i menneskene, så den ikke kan overdøves av noen annen røst i verden, for å bringe denne hunger og tørst til å brenne i menneskene, så de ikke kan mettes ved noe annet i verden. Han er vår levende samvittighet, Han er syndige menneskers hellige medviter om Gud.
Derfor har Hans navn så stor makt over menneskene, og de kan for godt eller ondt ikke bli fri for det i den nåværende eller den kommende verden, som det står skrevet, at i Jesu navn skal alle kne bøye seg, både de i himlen og på jorden og under jorden.
Har Han da nådd det Han vil, med deg? Er din samvittighet begynt å tale og rope i deg, så den ikke kan overdøves av noe annet i verden? Er du begynt å hungre og tørste etter Gud, så du ikke kan mettes ved noe annet i verden? Har du forstått deg selv i den nåværende verden? Er det blitt hovedsaken for deg, det som er hovedsaken, er det blitt det ene nødvendige for deg, det som er det ene nødvendige, å bli frelst?
Da vet du i en salig evighets mening, hvorfor Hans navn har slik makt over deg, hvorfor det skinner for deg som solen og griper deg så dypt i hjertet, når jeg nevner det for de stille og alene: Jesus.
Det er din frelsers navn. Det er et menneskenavn, for Han ble din bror for å frelse deg; men det er Guds enbårne Sønns menneskenavn, for du vet for visst at bare Gud kunne frelse deg.
Det er Ham som sa til den verkbrudne: - dine synder er deg forlatt! - til synderinnen: - din tro har frelst deg! - til alle hungrende og tørstende: - dere skal mettes! - til arbeidende og besværede: - dere skal ha hvile hos meg.
Det er Ham som gjorde renselse for dine synder ved sitt kors’ sonende blod, som nå ber for deg og er din talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige.  Det er Ham som døpte deg med sin hellige dåp, som tok deg opp i sin frelsende pakt, gjorde deg til et lem av sin menighet, gjorde deg til en av de botferdige, en av de troende, en av de hellige, en av dem som skal bli salige. Det er alt ett: Han er din Frelser!

 

Ett av to!
Av Gustav Jensen

Les: Luk. 2, 33 – 40

Nylig hørte vi hvordan det lød fra engelens munn juledag: ”Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket.”
Og nå synes det igjen å lyde ganske annerledes: ”Denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt… for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret.”
Hist heter det: alt folket, her: mange også til fall, hist: en stor glede, her: et tegn som blir motsagt, hist: Frykt ikke, men her, kommer ikke nettopp frykten over deg?

Men begge ord er like sanne, om de enn lyder forskjellig. ”En stor glede for alt folket,” det er Guds gode og fullkomne vilje, det er budskapet, Han sender til jorderiks ender, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.
”Mange til fall og til oppreisning og til et tegn som blir motsagt,” det er hva vi gjør budskapet til, for også vi har en vilje, og vi vil ikke alle sammen som Gud vil. Nei, når Guds gledesbudskap om Jesus føres frem for ”alt folket,” så deler folket seg i to partier, mange på den ene side, som tror Guds gledesbudskap og gjemmer det i sitt hjerte, men også mange på den annen side, som ikke vil tro det og oppreises ved det.
Så blir det to store partier på jorden – å du vet det vel, du hører jo selv til ett av dem -; alt det som ellers kalles partier, er ikke noe mot disse to; andre partier er menneskelige, jordiske, omskiftende, og hvert av dem kan gjerne ha like mye rett; men her er det en deling som rekker like inn i evigheten, fordi disse to partier henger av, hvordan ethvert menneske for sin innerste, personligste del tykkes om Jesus, Guds og menneskenes Sønn.

Hvem kan tale og høre om disse ting uten å føle dypt, at her er menneskelivets alvor, uten å spørre seg selv, om han er på den rette siden, uten å be for Guds gledesbudskap, at det må ha lykke med seg blant alt folket?
Akk, det kan tales så kaldt om det og høres så kaldt på det. Men vel den, som hører om den store glede for alt folket og om de to partier, som blir av det, og beveges av hellig iver for sin egen og sine brødres sjelefrelse: For vi kan, Gud være lovet, hjelpe hverandre med det.

Men den egentlige avgjørelse skjer i ethvert menneskes eget hjerte. Andre kan hjelpe meg med sitt ord, sin bønn, sitt eksempel, sin kjærlighet. Og det er den største hjelp et menneske kan gi et annet. La oss se til, at vi kan hjelpe hverandre! Men til sist blir saken likevel min egen; til sist kommer det kun an på meg; om den Herre Jesus skal bli meg til fall eller oppreisning, til hvilket av de to store partier jeg skal høre. For andre kan ikke tro for meg, andre kan ikke oppreises for meg; jeg må selv tro og selv bli oppreist.

Derfor kommer også gledesbudskapet om Jesus til ethvert menneskes hjerte. Og fordi det kommer fra Gud og kommer til et menneskehjerte, som er skapt for Gud, derfor har det en underlig kraft og virkning med seg, som ikke kan lignes med noe annet i verden. Mange hjerters tanker blir åpenbart ved det.
Hva som bor i ethvert menneskes innerste, det kommer for lyset ved det. Dette gledesbudskap setter menneskesjelen i den dypeste bevegelse; ingen kan, når han har hørt det, bli den samme som han var før. Vi har alle noen erfaring om det.

Hvilke er da disse hjertenes tanker, som gledesbudskapet om Jesus åpenbarer?
Hør noen av de onde av dem, som stiger dypt opp fra det syndige hjertes grunn og gjør, at Jesus blir det til fall. Det er tanker som disse, en hemmelig tanketale i sjelen, som kanskje ikke får ord: ”Hvis jeg skulle tro dette evangelium, måte jeg jo bli et ganske annet menneske enn jeg er, og det kan, det vil jeg ikke.” ”Hvor strider ikke dette ord om Jesus, Guds Sønn, født av en kvinne, mot min fornuft; om det enn rører mektig ved mitt hjerte, så vil jeg ikke følge det.” Eller: ”Hvor er det da ikke påtrengende, hvor gjør det meg ikke urolig, dette evangelium om Jesus, - la meg være.” Eller: ”Jeg vil gi dette evangelium min tanke, min bekjennelse, min munn og slik sikre meg imot det, så det ikke skal nå mitt hjerte.” Eller: ”Jeg vet, at dette evangelium vil ha mitt hjerte og omdanne det, og det skal skje siden, siden.”

Akk, har du ikke merket, at slike tanker har beveget seg i ditt hjerte, når gledesbudskapet om Jesus, som ble født på jord for å gjøre syndere til hellige, trådte tett inn til deg?
De fleste har stridd med dem, de fleste også av dem som siden fant sin oppreisning i Jesus. Men hvor disse tanker får makten i hjertet, disse onde og feige og uredelige tanker, der blir Jesus til fall, der støter man seg på gledesbudskapet, og idet man vender seg bort fra sannheten og kjærligheten fra Gud, som har lyst inn i sjelen, overgir man seg til et tettere mørke enn før.
Derfor, se til deres hjertes tanker!

 

Fall og/eller oppreisning!
Av Gustav Jensen

Les: Luk. 2, 33 – 40

Kjære venner, legg merke til to underlige ting ved dette ord: Denne er satt til fall og oppreisning for mange.
For det første står det: Han er satt til det, satt også til fall. Gud vil, at Hans Sønn Jesus skal gjøre denne store skilsmisse blant menneskene; Han vil ha sin treskeplass renset, vil at agnene – de som når gledesbudskapet treder til dem for å gjøre dem fra syndere til hellige, gir seg hjertets onde tanker i vold, skal skilles fra hveten. Hvordan kan det være annerledes?
Det er til oppvekkelse og hellig betenkning. Ta denne tanke inn blant deres hjertes tanker. Og akt deretter på ordenen: til fall og oppreisning. Det er dog ikke den egentlige orden; Han er jo først og fremst satt til oppreisning, etter Guds gode og fullkomne vilje til oppreisning for alle, om det var mulig; Han er bare satt til fall for dem som forkaster Ham til oppreisning.
Hvor kommer da hin orden fra? Mon ikke fordi Simeon, da han med profetisk blikk så inn i fremtiden, ble sterkt grepet i sin sjel ved dette unaturlige og gruelige, at Han som er Guds gledesbudskap til menneskene, som selv er sannheten og kjærligheten, som gjør syndere til hellige og de ulykkelige evig glade, at Han skal bli mange til fall ved deres hjerters onde tanker?
Og la oss dog forstå Simeons orden, la oss grue for at sannheten og kjærligheten skulle bli oss til fall, la oss dømme disse hjertets onde tanker, som rører seg hos oss, la gledesbudskapet dømme dem og overvinne dem, så andre tanker kan åpenbares i oss ved evangeliet, til oppreisning.

For i sannhet åpenbarer gledesbudskapet andre hjertets tanker, ja mye mer, det fremkaller dem, det føder dem selv der inne.
Hør noen av disse tanker, som englene gleder seg ved og Herren lytter etter; ja Herren lytter etter dem for å oppreise det menneske og gjøre ham god og glad og stille ham på den rette side i den hellige krig.
”Hvor stor er da ikke Guds kjærlighet, at Han sender meg arme menneske et slikt gledesbudskap!” ”Hvor uren og uverdig jeg er, hvor smertelig og tydelig blir ikke min sjels mørke, når dette rene lys skinner inn til meg!” ”Likevel dras jeg til Ham; det er som om Han var den jeg alltid hadde søkt og savnet.” ”Tør jeg komme til Ham, vil Han og kan Han ta imot meg, som er slik?” ”Bare ved Ham kan jeg bli et annet menneske; hos hvem skal jeg ellers finne tilgivelse, finne kraft til å avstå fra synden og vandre i et hellig liv for Guds ansikt? Å Herre, hjelp meg, rens meg, oppreis meg!”

Slike tanker, slike nye, sanndrue, ydmyke tanker er det, gledesbudskapet kaller til live i hjertet, når det begynner å få rom der inne.
Du som merker, hvordan de blir til hos deg, når du hører ordet om Guds kjærlighet i julens evangelium, hvordan de beveger seg hos deg og tar kraften fra dine gamle onde tanker, hengi deg til dem og la dem føre deg til Ham som de kommer fra, din Jesus, din Gud og din bror, som oppreiser deg her og evig.

Og hvis du ennå nøler og frykter, tenk på at Han er satt til oppreisning. Gud har fast bestemt Ham til det, det er Hans egentlige embete å være til oppreisning. Og Han er satt til oppreisning for deg, - har Han ikke døpt deg? Han er satt til oppreisning for alle, som gledesbudskapet får virke slike omvendelsens og troens tanker i; ja idet du tenker slik, har Han deg allerede ved hånden for å reise deg opp, din høylovede frelser, og sier til deg: Frykt ikke! Nei, frykt ikke, men samle din sjel etter Åndens drift, som du merker i deg, til et valg, en hellig beslutning, at du vil ha Ham til din frelser og holde deg til Ham i liv og død, fordi Han er sannheten og kjærligheten og tilgir deg og helliggjør deg.

 

Ta imot Ham!
Av Gustav Jensen

Les: Luk. 2, 33 – 40

Satt til fall og oppreisning!
Slik blir det to store partier på jorden, ettersom gledesbudskapet om Jesus går sin gang fra krybben i Betlehem til Herrens herlighetstrone på den ytterste dag og åpenbarer alle menneskers innerste tanker. Overalt hvor det kommer frem, gjør det skilsmisse mellom menneskene, mellom dem som vil elske sannheten og kjærligheten i Jesus og forandres ved den, og mellom dem, som ikke vil elske sannheten og kjærligheten og ikke vil forandres ved den, for de sier i sitt hjerte: Det gamle er bedre.
Disse to partier har alltid vært, også i tider da alle bekjente seg til Jesus og ingen motsa Ham med sin munn. Han har likevel aldri vært fri for motsigelser av hjertenes tanker.
Nå blir dette kjennelig også i det ytre, vi hører mye om og ser også selv noe til det, at den Herre Kristus åpenbart blir et motsigelsens tegn.
Men du som velger deg Jesus til oppreisning, bli ikke forvirret ved det og frykt ikke for det, for nettopp dette er skrevet om Ham og det må så være; Han ville ellers ikke være den ekte Jesus, være Guds sannhet og kjærlighet i den onde verden. Ta du Ham bare så mye fastere i din favn og vær mer bekymret, enn du har vært før, for din egen og dine brødres sjelsfrelse.

Og hvis du merker, at du fra Ham som du tar i favn, også går ut et sverd, som sårer deg og gjør deg smerte, så tenk på, hva det er dette sverd vil deg. Det vil døde ditt gamle menneske, din synd og dine synder, så du selv mer og mer kan bli et oppreist menneske og tilhøre den sanne hellige menneskehet som evig skal være. Og er det ikke også det du vil?
Derfor må du ikke bare klage og vånde deg, når du merker noe til sverdet som går gjennom sjelen, men heller velsigne Ham, fordi Han slik også i deg gjør skilsmisse mellom ondt og godt og på enhver måte vil gjøre deg ren og god og glad.
Å, hvor du dog er lykkelig, som har en slik frelser, full av liv og fred og hellighet, en fullkommen oppreisning for deg!
Du må velsigne Ham som Simeon, prise Ham som Anna! Du må utvelge deg Ham helt og aldeles, du må vite vel, hvilken side du hører hjemme på, du må nå, da året går til ende, takke Ham av hjertet, at du kan glemme år i Hans navn og begynne et nytt i Hans navn til oppreisning.
Hans fred være med deg. Amen.

 

 

Lovens oppfyller!
Av Gustav Jensen

Les: Gal. 4, 1 – 7

Her hører vi nå atter av Den Hellige Ånd gjennom Paulus, at Guds Sønn er født av en kvinne.
Hvem annen taler han om enn det barn, som fødtes i Betlehem, den mann som døde på korset? Det som fødes av en kvinne, er jo menneske. Kristus er virkelig et sant menneske, og likevel har Ånden her sagt: ”Gud utsendte sin Sønn, født av en kvinne.”
Kan dette forstås annerledes enn at Kristus er Gud og menneske i én person? Nei, Guds Sønn er Marias sønn, Ordet ble kjød, Faderens enbårne er blitt menneske. – Han ble født under loven, og Han har senere frivillig bekjent seg å ligge under loven; derfor ble Han omskåret, og derfor ble Han døpt. Han var loven underdanig og oppfylte den i alt, dens innerste krav og dens enkelte bud. Men selv om Han oppfylte den, så lot Han likevel straffen for dens overtredelse kommer over seg i fullt mål; Han gikk inn under lovens forbannelse og tålte villig den dom: fordi du har overtrådt og fortjent døden, skal du dø forbannelsens død.
Sønnen blir trell, den hellige blir synderen, for at vi skal bli sønner og stå rettferdige for Gud. Hans enbårne Sønns liv og blod ofres under lovens dom på forbannelsens tre, for at vi forbannede syndere skal bli fri og få barnekår hos Gud.

Dette er skjedd, og nå sier Guds Sønn: Tro på meg, så er det ditt alt sammen. Jeg behøvde ikke å holde loven for min egen skyld, jeg er rettferdig fra evighet; jeg hadde ikke selv noen synd å lide straff for, jeg har aldri overtrådt; men det er gjort og lidd for deg, du skal tro det; det er gjort, du skal ikke gjøre det, men tro det.
Tidens fylde er for lengst kommet, alt som da skulle skje, er skjedd; du er forløst fra trelldommen; tror du, så er du et fritt og salig Guds barn. Så la ikke djevelen dåre deg lenger med sin løgn, at du skal fyllestgjøre loven for å kunne bli Guds barn. Det er ikke annet enn å fornekte Kristi fullkomne gjerning. Sannelig, loven er fyllestgjort, og du er Guds barn, bare du tror dette evangelium. Du er nå min, sier vår Herre Jesus; ”du er min, og jeg er din, og hvor jeg er, tar jeg deg inn, den fiende skal ei oss skille.”
Gud hjelpe oss å forstå dette! Se da, om ikke også Guds Sønns Ånd i ditt hjerte roper: Abba, Far! Og vitner med din ånd, at du er Guds barn!

Å, du dyrebare Herre Jesus, gi oss troens enfoldighet, gi oss nådens frihet, gi oss den sønnlige utkårelses herlighet og salighet. Amen.

 

Mot forførelsen!
Av Gustav Jensen

Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Ef 1, 1 - 2

Det er til de hellige i Efesus, de troende i Kristus Jesus, apostelen skriver. Han kaller dem straks med høye og ærefulle navn, som er vel skikket til å gjøre deres kristenstand herlig for dem. Hellige kaller han dem, som før var vredens barn med et ulydig og besmittet sinn, hellige ved den nåde som Gud uforskyldt rettferdiggjør den ugudelige med, og hellige ved den nåde som Gud skjenker sine rettferdiggjorte Åndens førstegrøde og et nytt hellig sinn med.
Og troende i Kristus Jesus kaller apostelen dem og fører dem ved det hen til deres frelses dyrebare og urokkelige grunn; i Kristus Jesus har de alt, det de har, Han er deres hellighets kilde, fra hvem alt det nye kommer til dem og aldri skal berøves dem; og ved troen har de det alt sammen; - da de ikke hadde gjerninger å fremvise uten fordømmelige, da ble deres frelse stilt på troens grunn, for at den skulle være av nåde, herligere enn alt det som er herlig, fastere enn alt det som er fast.
Således kaller apostelen dem straks fra begynnelsen med høye og ærefulle navn som betegner deres kristenstands storhet og lykke, og anslår dermed den tone som går gjennom hele hans brev. For det er hans mening å stryke menighetene i og omkring Efesus mot forførere og falske lærere, som allerede var virksomme nær ved dem og som med meget visdom og mange dypsindige fabler forkynte en selvgjort Kristus og en selvgjort frelsesvei av gjerninger og førte mange med seg i fordervelse.
Og hvordan skulle han kunne væpne dem mot den falske visdom og den falske frelsesvei enn ved å føre dem dypt inn i Guds den sanne visdom og lukke opp for dem med all flid nådens og sannhetens hemmeligheter i Hans frelsesråd og frelsesvei? For den som har skuet in i Guds kjærlighets underfulle visdom og hvis hjerte og øye forut er opptatt av det og fylt med levendegjørende krefter, vil ikke lukke opp for forførelsen; for han har allerede i forveien det, som er usigelig mye bedre.
Det er godt å advare mot de villfarende og falske ånder og fremstille dem i deres dårskap og ugudelighet, - det er noe vern i det; - men det er bedre, at de svake hjerter fylles med nådens og sannhetens, kunnskapens og visdommens skatter i Kristus ved evangeliet, så det ikke er noen tom plass der inne, hvor forførelsen kan feste bo.

 

Pris Herren!
Av Gustav Jensen

Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel - til de hellige i Efesus, som tror på Kristus Jesus. Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Ef 1, 1 - 3

Også vi er i de nåværende tider stadig omgitt av denne verdens visdom, som med alle slags lærdom og fabler og dypsindighet trenger oss nærmere inn på livet for å berøve oss Guds Kristus og den frelsesvei, vi er begynt å vandre på i Ham. Og vi føler vel, hvor vi trenger til styrkelse for å kunne fullende løpet og bevare troen inntil enden.
La da apostelen styrke også oss, la oss høre ham kalle også oss med de høye og ærefulle navn: Dere hellige, dere troende i Kristus Jesus, nåde og fred være med dere! La oss følge ham som en trofast veileder inn i Guds visdoms og kjærlighets dybder og mette vårt hjerte og vårt øye med nåden og sannheten, så vi kan kjenne, hva som er gitt oss av Gud og befestes i troen og bli stående på den onde dag!

Da nå apostelen samler Guds miskunnhets summer, som er så mange og store, i sitt sinn, og tenker på den kristenstands rikdom og lykke, som han og hans menigheter er kalt til, så blir han aldeles overveldet og idet han skal skrive ned det som fyller ham, trenger den ene tanke den annen, det er som om han kjemper med språket for å skaffe seg uttrykk for alt det som må sies, det er som om han aldri kan stanse, hans tale kommer til å ligne – og spesielt i det første kapittel – en flod med sterke og veldige strømmer, som uavlatelig skynder seg fremad for å nå det store hav.
Det blir nødvendigvis en lovprisning, han begynner med; hvem skulle kunne begynne annerledes, når alle Guds undere samler seg for hans sjels øye? Han oppløfter seg til himelenes rike, han ser der i det himmelske, som er alle evige goders hjem, i en sum den velsignelses fylde, som bor for oss i Kristus og er blitt oss til del ved Kristi Ånd, og han bryter ut i en velsignelse til takk for velsignelsen: ”Lovet (velsignet) være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.”
Begynn også du slik, min sjel, når du vil bli sterk i Herren og kjenne, hvor rik på herlighet Hans arv er blant de hellige, - begynn du med å lovprise og velsigne Ham, fra hvem all god og all fullkommen gave stiger ned til deg og dine brødre, det er den rette begynnelse; for idet du gjør det og glemmer deg selv og ditt over Hans kjærlighet og ære, som fyller himmelen og jorden, blir det plass hos deg som i et åpent kar for den himmelske velsignelse og de himmelske krefter, og dine øyne klares til å skue inn i de hemmeligheter, som ikke åpner seg for dem som vil og for dem som løper (Rom. 9,16), men for dem som fra sitt støv tilber den høyeste Gud og lar æren være Hans, som æren tilkommer i all evighet.

 

Forutbestemte! - Utvalgte!
Av Gustav Jensen

Les: Ef 1, 2 – 10

Hva er da all denne åndelige velsignelse i det himmelske, som vi lover vår Gud for?
Først og fremst forutbestemmelsens og utvelgelsens velsignelse. I sin kjærlighet – se her alle velsignelsers kilde! – har Han forutbestemt oss til å arve barnekår hos seg ved Kristus, slik var det Hans behagelige vilje, som ikke ledes av noe annet enn sin frie kjærlighet, og derfor har Han også fra evighet av utvalgt oss i Kristus til den hellige og ustraffelige stand som vi nå er kommet inn i, og som vi evig og fullkomment skal bli i.
Forutbestemmelse og utvelgelse, en evig beslutning av Gud til vår frelse og en evig handling av Gud til vår frelse! Og hvilken herlighet ligger det ikke i denne velsignelse, og hvilken styrkelse blir oss ikke til del i den? Er det ikke en herlighet ved vår kristenstand, at den helt grunner i Guds frie evige kjærlighet og nåde? For forut for alle våre gjerninger, både de onde og gode, helt uten hensyn til alt som hos oss kalles ros eller fordømmelse, idet Han bare rådførte seg med sin egen kjærlighet d.e. med sin Sønn, som Han ga oss, har Han ved en evig beslutning ført oss som tror, inn i denne hellige og salige stand og skjenket oss all den nåde som vi står i.
En fri nåde forut for alt og alle, en evig kjærlighet hvilende over oss i Kristus og som hva mennesket angår, kun vil tros, kun vil has, det er forutbestemmelsens og utvelgelsens herlighet som lyser over hele vår kristenstand.
Hva er herligere enn denne Guds evige frie kjærlighet? Se den råder alene og ublandet over deg! Hvor stor er ikke den stands herlighet og lykke, som denne kjærlighet, uten å se hen til noe annet enn seg selv, har skapt ut av sin egen fullkommenhets dyp? Og hvor trygg du er i denne din kristenstand, hvor visst og fast du skal bli i den og nå ditt livs mål, sjelens frelse! For den er ikke blitt til i tiden for å forgå med tiden, men forut dannet i Guds kjærlighet før all tid for å bli evig som Ham, og du er ikke ført inn i den i tiden for atter å falle ut av den i tiden, men før verdens grunnvoll ble lagt er du forutbestemt og utvalgt for den etter Guds urokkelige rådslutning over dem som tror, for at du, om verdens grunnvoll atter beveges, likevel ikke skal beveges, men bli hellig og ustraffelig for Guds ansikt i barnekår.
Så styrk deg også ved det til ditt livs strid, for det er godt at ditt hjerte styrkes ved nåden!
Og hvis du sier i ditt hjerte: ”Hva styrkelse kan jeg ha av det; for hvordan kan jeg vite, om jeg er blant de forutbestemte og utvalgte?” – så husk dog, at apostelen skriver til de troende i Kristus Jesus og at denne herlighet og denne styrkelse er for dem. Men du viser ved ditt hjertes tanke, at du er vaklende i troen på Kristus Jesus. Du røper ditt hjertes skade, men så se den også selv og søk bot for den! ”Hvordan?” sier du. Ved den nåværende Guds kjærlighet, som på denne din dag utøses over deg i Jesus Kristus, vår Herre, - ved den nåværende Guds nåde, som nå i Kristus rettferdiggjør deg, synderen, levendegjør deg, den døde, helliggjør deg, begynneren.
Fordi du er dårlig til å bruke den nåværende nåde, fordi du gir den nåværende Guds kjærlighet fattig inngang i din sjel, derfor sier du: ”Hvordan kan jeg vite, om jeg er blant de forutbestemte og utvalgte?” For hvordan skulle du kunne få vite det uten ved det, at den Guds kjærlighet som nå er din sjels fred og liv, vitner i deg med Guds ord, at den ikke er fra i dag eller i går, men evig har den kjent deg og evig har den antatt seg deg, som skrevet står: ”Med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved” (Jer. 31,3).
Og derfor er visselig denne artikkel om forutbestemmelsen og utvelgelsen så lite fruktbar for oss og tjener oss mer til lærestridigheter og til syk grubling, enn til velsignelse og styrkelse i vår kristenstand, fordi vi er så lite troende i, ja i Kristus Jesus.

Å, Herre forøk oss troen! Gi oss å leve i Ham som kjøpte oss! Og la dine troende også nå love deg, fordi du fra evighet har tenkt fredstanker over dem; la dem styrkes, hver i sin strid og alle mot forførerne som er gått ut i verden, ved vitnesbyrdet om, at de i fri kjærlighet er kjente, elsket og utvalgte av deg, før verdens grunnvoll ble lagt, og ingen skal rive dem ut av din hånd!

 

Hans viljes hemmelighet!
Av Gustav Jensen

Les: Ef 1, 2 – 10

I sannhet, denne forutbestemmelsens og utvelgelsens velsignelse er Guds herlige nåde til pris! Og likevel er den bare begynnelsen av all den åndelige velsignelse i det himmelske, som er blitt oss til del i Kristus. For det som fra evighet av var Guds frie nådes beslutning over oss, det har Han også i den samme fri nåde virkeliggjort i tiden.
Han, hos hvem det ikke er forandring eller skygge av omskiftelse, har ikke angret de fredstanker som Han fra evighet av har tenkt over oss, da vårt fall og våre synder trådte inn i virkelighetens verden og krenket Hans hellighet og rettferdighet dypt. Meget mer trådte også da, Guds herlige nåde til pris, Hans evige rådslagning inn i virkelighetens verden; for Han sendte sin enbårne Sønn til oss i vårt kjød, Han ga oss sin Kristus og lot Ham bringe det store sonoffer for våre synder, Han benådet oss i den elskede, i hvem ve ved Hans blod har forløsning, syndenes forlatelse.
Her er alle velsignelsers midte, som alt forangående sikter hen imot, som alt etterfølgende går ut fra.
Ved Hans blod, som et ustraffelig og lyteløst offerlams blod, har vi forløsning, ikke forløsning fra det og det, men simpelthen forløsning, fridde fra alle våre fienders hånd til å tjene Herren i hellighet og rettferdighet alle vårt livs dager. For ved Hans blod har vi syndenes forlatelse. Og hvor synden er forlatt, der er den onde samvittighet opphevet, der er en god samvittighet og fred med Gud og barnekåret, som vi er forutbestemte til. Hvor synden er forlatt, der er dødens brodd tatt bort, der begynner livet sitt salige styre og slipper det ikke før det har fremstilt oss fullkomne for Guds ansikt og i herlighet åpenbart på oss utvelgelsens nåde. Som Luther sier: ”Hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet.”
Hvor stor er da ikke vår kristenstands lykke og rikdom! Visselig, vi kan tale om nåde, vi kan si: Han har benådet oss i den elskede! For den elskedes skyld, som har forbundet seg fast med oss, har Han skjenket oss en så stor nåde, og fordi Han elsker oss med den kjærlighet som Han elsker den elskede med, derfor er nåden blitt så stor.
Hva kan all verdens lærdom, fabler og dypsindighet byde oss sammenlignet med denne nåde? Det beste verden har, er gylne drømmer, som man våkner av uten mettelse, og så det verste, åndsfortærelsen og den onde møye, forførelsen og anstøtet, den besmittede samvittighet og frykt for de ting som skal komme!
Nei, om vi enn bare etter begynnelsen kjenner den nåde og forløsning som er i Kristus Jesus,, om vi enn under det må sukke hos oss selv: Jeg er dessverre langt borte ennå! – det sømmer seg likevel å ofre Gud takksigelse og si, Hans herlige nåde til pris: ”En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. For én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt” (Slm. 16,6; 84,11).

 

Det er den nåde som er blitt forkynt for oss ved evangeliet. For fra først av er all denne nåde bare til i Kristus som en dyp hemmelighet, det ikke er oss gitt å lukke opp. Hvem vil trenge inn i Guds kjærlighets rådslutning fra evighet og vite noe om forutbestemmelsens og utvelgelsens nåde til sin styrkelse, uten at det blir åpenbart ham av Gud?
Og betrakt den forløsning, våre synders forlatelse, som vi har ved Kristi blod? – Hva ser du? Et menneske som en orm, ikke som en mann, opphengt på forbannelsens tre. Er det ikke en hemmelighet? Ville du fatte den, hvis den ikke ble åpenbart for deg ved det evangelium som lyder i dine ører?
Se her en ny åndelig velsignelse i det himmelske i Kristus! Gud har kunngjort oss sin viljes hemmelighet. Fra syndefallets dag av har Han begynt å kunngjøre den, og fra den første hellige pinsefest har kunngjørelsen lydd klart utover verden. Fra Jerusalem er den nådd til Efesus, og fra Efesus til Rom, hvor Paulus skrev dette brev i lenker, og fra Rom ut til alle folkene, og den har også funnet deg på ditt lille sted i verden langt ned i slektene, og også nå kunngjøres Guds viljes hemmelighet for deg. Og for at du bedre skal sette pris på denne kunngjørelse og åpne øre og hjerte for den og gi Guds nådes rikdom ære, så hør, på hvilken ny og overvettes måte, apostelen nå kunngjør den ene og samme Guds viljes hemmelighet! Hva Gud fra evighet har villet, og hva Han i tidens fylde har satt i verk, det er en nådehusholdning, - men en husholdning kalles Guds frelse, fordi den er altomfattende og inneslutter i seg mangfoldige foranstaltninger av Hans kjærlighet – en nådehusholdning, som Han igjen vil samle alt til ett i Kristus ved, både det i himlene og på jorden.
Vi fatter ikke alt det som ligger i disse overordentlige ord, vi er mer som barn ved havets strand, som øser litt av dets dyp. Men ordene sier, at Gud i Kristus vil lege all den tvedrakt som er kommet inn i verden ved synden, og i Ham atter samle all sin skapning til seg i salig harmoni. For det er tvedrakt alle vegne på jorden, en dyp indre splid i slektens liv som i den enkeltes liv, i åndens liv som i naturens liv, og smertens og fryktens og dødens sukk lyder alle vegne, og hvordan kan det være annerledes i en slekt, som ved synden har løst seg ut av sammenhengen med alle tings fullkomne midtpunkt og salighet, den levende Gud?
Men all skapningen, den i himlene og den på jorden, er en Guds tanke, en enhet, ett legeme; når ett lem lider skade, når det på jorden forkrenkes og forderves, da merkes det som et savn inntil Guds skapnings ytterste grenser, da er heller ikke det i himlene fullkommet; for det mangler en tone i den store samklang, det er ennå skilsmisse innen Guds ene verden. Men i Kristus blir all denne tvedrakt og skilsmisse tilintetgjort, i Ham samles igjen alt til ett, i Ham fullkommes på den herligste måte Guds skapertanke fra begynnelsen. For idet Han blir menneske og forener menneskeslekten uoppløselig med seg, idet Han soner for dens synder og utgyter sitt eget hellige, rene, gudbehagelige liv i dens legeme, føres menneskeslekten tilbake til Gud fra den selvforskyldte skilsmisse med all dens elendighet, tilbake til alle tings fullkomne midtpunkt og salighet, som tilintetgjør all tvedrakt og splid.
Men slik leges også den skilsmisse og stilles det savn som merkes av all Guds skapning, også den i himlene; det syke lem på skapningens store legeme er helbredet, den forlorne sønn er kommet hjem; da gleder all verden seg med ublandet glede, da er harmonien fullkommen i templet, som Gud bor i; for også det som ennå vil være ondt og ikke ha del i Kristus, er helt utskilt fra Guds verden. Ja, fordi menneskeslekten kommer tilbake til Gud og sine brødre med større herlighet enn den hadde, da den gikk ut fra Guds hånd, fordi den kommer tilbake med all Guds nådes fylde, som englene begjærer å skue inn i, med Kristus som sitt hode, uoppløselig forbundet med Ham i kjøds og blods samfunn, ved Ham gjort delaktig i den guddommelige natur, derfor har den en ny fullkommenhet og nye livets og salighetens krefter å skjenke den skapningens enhet, som den igjen treder inn i, for også den herlighet som blir ett lem til del, kommer hele legemet til gode; og slik er i sannhet alt, både det i himlene og det på jorden, samlet til ett i Kristus og priser Gud ved Ham med en ny, usigelig og forherliget glede, for en nådes rikdom og et Gudskjærlighetens samfunn, som overgår all forstand.